Kategori: Authors

Simon vs the Homo Sapiens Agenda – Becky Albertalli

Mirthful Leave a comment

Simon vs the Homo Sapiens Agenda har vært omtalt så mye og med så mye jubel at jeg var en smule skeptisk til å lese den, jeg regnet egentlig med å bli skuffet. Men jeg begynte i alle fall, i jula 2017, og så ble boka ryddet bort i hui og hast sammen med en bunke papirer og havnet på et sted jeg vanligvis ikke legger bøker og derfor tok det noen måneder før jeg fant den igjen (altså, jeg lette ikke SÅ hardt, som vanlig holdt jeg vel på med en to-tre andre bøker også). Men i sommer fikk jeg endelig lest andre halvpart, og det er jeg svært glad for, for Simon skuffet ikke i det hele tatt.

Det er mye som er bra med boka, men jeg skal trekke fram to ting.

Først og fremst er det en ganske rett-fram kjærlighetshistorie med forviklinger på malen hen møter hen, forviklinger skjer, de finner ut av det og lever lykkelig alle sine dager. At «møtet» foregår anonymt på nett er med på å skape forviklingene, det samme er det faktum at det ikke er «boy meets girl», men snarere «boy meets boy», men samtidig kan man fint skrive en tilsvarende forviklingshistorie med andre kjønnskonstellasjoner (se f.eks. You Got Mail). Og nettopp det er litt befriende med Simons historie.

Den andre tingen jeg liker spesielt godt er diskusjonen rundt det å «komme ut». Simon mener det er urettferdig at bare LGBT+ må drive med sånt, hvorfor skal man ikke også måtte komme ut som hetero, og jeg er tilbøyelig til å være enig. I alle fall får Albertalli belyst hvordan det å stå fram som homse kan være vanskelig nok selv i en vennligstilt verden der man egentlig ikke forventer negative reaksjoner: Det man derimot forventer er «styr», eller oppmerksomhet, om du vil. Er du ikke typen som liker å ha alles blikk rettet mot deg er det lett å kjenne seg igjen i Simons kvaler.

Ellers? Albertallis persongalleri er fullt av mennesker du gjerne kunne tenke deg å kjenne. Selv «skurken» viser seg å være ganske ok, og Simon og «Blue» er så søte at man kan få diabetes type 2 av mindre (det hjelper ikke at jeg er gammel nok til å være moren deres og mammahjertet dermed banker litt ekstra). Jeg kommer nok til å kjøpe oppfølgeren også.

Boka er forøvrig blitt filmatisert under tittelen «Love, Simon». Jeg har hørt bra ting om filmen også, det er mulig den skal sees på noe tidspunkt.

The summer of Discworld

Mirthful Leave a comment

The Colour of Magic

Finished 27 May.

Less engaging than Lords and Ladies. Rincewind is less interesting as a character than the witches, and though he did grow on me I feel his character needs some development and depth. Twoflower is charming and funny, but also hardly a well-developed character in this novel. I suppose we might learn more about them both eventually. The best parts were the intersection of magic and mythology with physics and logic.

Only elves and trolls had survived the coming of Man to the discworld; the elves because they were altogether too clever by half, and the trollen folk because they were at least as good as humans at being nasty, spiteful and greedy.

Page 116.

The Light Fantastic

Finished 20 June.

A bit better than The Colour of Magic, there is at least a coherent plot of sorts and both Rincewind and Twoflower are rounded out as characters.  But I also identified some of the things I think made me not get into Pratchett before, and I now know exactly what it is: It’s a feeling that he gets so caught up in being clever, in inventing concepts and puns, that he loses sight of the story. Which is his prerogative, of course, but I don’t have to like it. Take page 201 where Twoflower relates having seen people helping themselves to instruments from a shop in the chaos of a riot and Rincewind absentmindedly says «Luters, I expect.» Now I like a pun as well as the next girl, but the whole exchange is pretty pointless, it’s obviously just there for the sake of the pun, and having to stop and think about a pun at that point breaks the flow of the narrative.

And though Pratchett deserves praise for including non-traditional female characters (I am particularly taken with Bethan, I wonder if she will turn up in later books), he also falls into trite stereotypes now and again. Here, for example, he starts off splendidly and then falls rather flat:

Not for the first time she reflected that there were many drawbacks to being a swordswoman, not least of which was that men didn’t take you seriously until you’d actually killed them, by which time it didn’t really matter anyway. Then there was all the leather, which brought her out in a rash but seemed to be unbreakably traditional. And then there was the ale. It was all right for the likes of Hrun the Barbarian or Cimbar the Assasin to carouse all night in low bars, but Herrena drew the line at it unless they sold proper drinks in small glasses, preferably with a cherry in. As for the toilet facilities…

(Page 132.) Because women don’t drink beer and need advanced plumbing.

But now onto Equal Rites, which has witches.

Equal Rites

Finished 23 June.

Much better. But also quite annoying. I’m hoping the dichotomy between witches and wizards eases off a little in later books, or I might still end up writing off Pratchett as a bad job. Wizards go to university and read books and use symbols and study atoms and their magic is related to maths and physics, whereas witches use suggestion and herbs and their magic is «earthy» and life-affirming.

«If men were witches, they’d be wizards. It’s all down to–» she tapped her head «–headology. How your mind works. Men’s minds work different from ours, see. Their magic’s all numbers and angles and edges and what the stars are doing, as if that really mattered. It’s all power. It’s all–» Granny paused, and dredged up her favourite word to describe all she despised in wizardry, «–jommetry.»

(Page 84.) Sound familiar? I sure HOPE Pratchett is painting this as a parallell to history on earth and the whole «we are fundamentally different» thing is revealed to be so much tosh (and not only in the case of Esk who happens to have wizardry trust upon her by accident). Because so far it is giving me too many «misogony disguised as flattery»-vibes, I’m afraid.

But there is much to like, too. Esk is delightful, and I hope we’ll see more of her. Granny Weatherwax is just getting into her stride as a character and I’m looking forward to her further development. Cutangle turns out to not be so bad, perhaps, and Simon will hopefully also turn up again, and get a bit more flesh on him in later books.

Mort

Finished 9 July.

Yeah, so… Death as a side character in the other books has been sort of amusing. In Mort he takes a much larger part, and, well, perhaps it was a bit much. But still, Mort himself is sympathetic, we get a few more female characters with a backbone and the solution to the whole thing was neater than I expected it to be. Still not my favourite.

Sourcery

Finished 25 July

Hm. Well. No. It better pick up again in the next book, or I might give it all up. This was just a jumble of all the things that I have liked the least in the earlier books, at least that’s what it felt like. The only half-way interesting character was Conina, but I found her desire to be a hairdresser of all things a bit of a tired cliché. It had good bits, though.

Spelter touched a surface that was smoother than stone. It felt like ice would feel if ice was slightly warm, and looked like ivory. While it wasn’t exactly transparent, it gave the impression that it would like to be.

(Page 108.) Now, see, this is an example of Pratchett doing wordplay really well. It’s a wonderful description and actually relevant to the story, as opposed to things like the «luters» in The Light Fantastic.

Anyway, is this the end of Rincewind? I haven’t checked the storyline cheat sheet, but I shouldn’t think so, though it looks bleak. On the other hand, I wouldn’t miss him much, so I guess Pratchett failed at making me care what happens. But the next book has witches.

Wyrd Sisters

Finished 7 August.

More like it, though… Well, I don’t know. I like the «sisters» and I ought to have thoroughly enjoyed all the Shakespearian references in this one, but I was only mildly amused. And I’m beginning to tire of Pratchett’s «romances». Everyone seems to fall in love at first sight, never mind the personality, hey? And I don’t know that I really believe in the couples as couples. Having already read Lords and Ladies, I know the Margrat/Verence thing continues to be pretty much equally wishy-washy and unexplainable.

Another thing that bothers me is the whole sisterhood theme. I mean, there’s the «witches against wizards» thing still going on (though being less pronounced in this book as there are no wizards actually present), but there’s a lot of emphasis on how the female and male magic is different throughout the series. Yet Nanny Ogg, despite being a commanding matriarch with (seemingly) great affection for all her sons and grandchildren (or rather grandsons) seems to have no regard for women in her family. In this book it is mentioned that she has daughters, but only as a sort of insult from Granny Weatherwax (none of them turned out witches) and I think that’s the first we’ve heard of them, though numerous of the sons have been named and have figured as characters. And then we have the daughters-in-law:

Nanny Ogg never used her washhouse, since all her washing was done by the daughters-in-law, a tribe of grey-faced, subdued women whose names she never bothered to remember.

(Page 80). Hardly very sisterly of her, is it? I know, I know, there’s an argument that the solidarity is reserved for other witches, not «ordinary people», but then why are the sons (and at least one grandson) named and given identities? I think it’s just ordinary ingrained misogony from a white male author. Which is so common that it’s almost not a problem, you know? Even so, it’s hardly a selling point, either.

Well, I’m not giving up yet. The next two books are lined up, so we’ll see.

Musikk for rasende kvinner – Line Baugstø

Mirthful 1 Comment

Krøss i taket, eller deromkring, men jeg har altså helt frivillig lest en novellesamling. Og likt den. Ok, ikke «beste boka jeg har lest i sommer» likt den, men «hadde hatt problemer med å legge den fra meg om det ikke var for at det var noveller som sluttet til stadighet» likt den.

Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø er en av bøkene på boksirkelens sommerliste. I motsetning til resten av året, der alle i teorien skal lese samme bok i løpet av en måned og vi bytter på å foreslå, har vi på det siste møtet før sommeren alle med oss noen forslag og så velger vi en del bøker, gjerne en fra hvert medlems liste med forslag, og så leser alle de bøkene de rekker/har lyst til/får tak i. Jeg har fire av de andre bøkene liggende (inkludert mitt eget forslag), den siste står jeg på venteliste på. At det ble akkurat Musikk for rasende kvinner jeg ga meg i kast med først har flere årsaker: Jeg liker tittelen, den er forholdsvis kort og nettopp det at det er noveller gjør at om jeg ikke hadde likt den kunne jeg lest en eller to og så stoppet (det har lavere terskel enn å gi opp en roman).

Novellene handler om kvinner og menn på min alder eller deromkring (for det meste). Noen er gift, noen er skilt, noen er på leit etter ny partner, andre ikke. Forlaget sier «Line Baugstø skriver skarpt og treffende om intimsfærens drama», og jeg er vel nødt til å si meg enig. De novellene som fungerer best fokuserer på det usagte mellom mennesker og misforståelsene som oppstår på grunn av dem. Gjenkjennelsesfaktoren er stor, selv om ingen av situasjonene Baugstø beskriver er noe jeg har opplevd selv. Småting som bygger seg opp til et fiendtlig naboforhold i Den røde steinen, der vi får se historien fra begge sider og der begge parter i grunn er sympatiske, men der totalen blir komisk eskalasjon. Overanalyseringen av hvordan man ble oppfattet og kan komme til å bli oppfattet i En hund etter hyttebøker, der jeg lett kan forstå hovedpersonens fortvilelse over å for evig bli stilt i dårlig lys i firmaets hyttebok, uten engang å vite om det er «fortjent» eller ikke. Tittelnovellen Musikk for rasende kvinner som bare får meg til å grøsse og tenke at om jeg noengang blir singel igjen kommer jeg til å forbli det resten av livet, for å gi meg ut på «dating» igjen, det har jeg i alle fall ingen planer om.

Det beste med Baugstøs noveller er at jeg, med ett unntak, synes at novelleformen er helt rett for disse historiene. Det jeg vanligvis har problem med når det gjelder noveller er at de enten blir intetsigende og overfladiske eller at de burde vært lenger, i det minste en novelette, eller kanskje en hel roman. Baugstø klarer å hale meg inn i historien så fort at jeg rekker å leve meg inn i den og å være i den lenge nok til at slutten ikke kommer for brått, og samtidig får hun sagt noe meningsfylt om mellommenneskelige forhold på de få sidene hun har til rådighet. Historiene føles også fullendte, jeg tenker at det var interessant med denne lille titten inn i dette livet, men at en hel roman ville blitt i overkant. Unntaket er Mann over bord, der jeg fikk den vanlige reaksjonen «er det slutt nå som jeg virkelig begynte å bli interessert?!», men det klarer jeg glatt å tilgi.

Jeg tenker at jeg skal lese mer av Baugstø, kanskje en roman? Jeg kan ikke huske å ha hørt om henne før, og det er litt merkelig, siden hun har holdt på lenge og skrevet mange bøker, både for barn og voksne. I alle fall viser det seg at hun har kommet med en barnebok i år, Vi skulle vært løver, om et dagsaktuelt tema, no less. Den hopper i alle fall rett inn på leselista, for skal det være noe poeng i å være med på nominering til Bokbloggerprisen må jeg jo lese noe nyutgitt innimellom.

Har du lest noe av Baugstø, og har du i så fall noe å anbefale?

Lilla Berlin 5: Netflix och chill – Ellen Ekman

Mirthful Leave a comment

Jeg leser alt Ellen Ekman kommer ut med slavisk, men innså at jeg ikke har skrevet om noen av bøkene, så før denne får returnere til biblioteket (jeg har kjøpt alle de andre, denne blir nok også kjøpt etterhvert) synes jeg den kan få litt oppmerksomhet.

Serien Lilla Berlin handler om en gjeng ganske vanlige (urbane) svensker. De dater, bruker Tinder, ser på film, diskuterer politikk og oppfører seg vel i det hele tatt som unge voksne flest. Snerten i serien har ofte et feministisk og/eller liberalt (i motsetning til konservativt) tilsnitt, noe som selvsagt er en av grunnene til at jeg elsker det. De beste stripene er kanskje de der dobbeltmoralen til en del av de som liker å rope høyest i ordskiftet får gjennomgå.

Det er rart med det…

Gjengangerene i serien, som Mira som preger forsiden av denne boka, rekker man å bli ganske godt kjent med, og glad i.

Ellen Ekman skal være gjest på Kapittel i september, der årets bokbloggertreff også skal avholdes, og jeg krysser fingrene for at hun skal være der fredag-søndag og ikke alt har reist når jeg kommer til Stavanger, for jeg skulle veldig gjerne ha fangirlet litt.

Vil du ha flere smakebiter, eller få litt humor inn i feeden, anbefaler jeg Lilla Berlins Instagramkonto. Og så bør du sjekke ut bøkene, selvsagt. Biblioteket har dem!

The Hate U Give – Angie Thomas

Mirthful 1 Comment

I’ve read so many rave reviews of Angie Thomas’ The Hate U Give, both on blogs, Instagram and Twitter, that I was fully expecting to be disappointed. Instead I can proclaim that I will happily jump on this bandwagon and recommend THUG to EVERYONE and their grandma.

Angie Thomas manages to create a set of utterly believable, and mostly loveable, characters. It’s a sad fact that young (and old) black americans are killed by police in way more frequently than there is any possible justification for, and though Thomas does not provide any quick fixes or fantasy happy endings, she provides valuable (especially to white people like me) insight into how it feels to be on the receiving end of racial profiling and the story ends on a hopeful note.

It’s also worth noting that though Thomas writes specifically about the experience of being black in the USA in the here and now, a lot of what Starr experiences and feels is relatable and timeless. The feeling that she has to be two different people in her own neighbourhood and at her «posh» school, for example:

Williamson Starr doesn’t use slang – if a rapper would say it, she doesn’t say it, even if her white friends do. Slang makes them cool. Slang makes her «hood». Williamson Starr holds her tongue when people piss her off so nobody will think she’s the «angry black girl.» Williamson Starr is approachable. No tank-eyes, side-eyes, none of that. Williamson Starr is nonconfrontational. Basically, Williamson Starr doesn’t give anyone a reason to call her ghetto.

I can’t stand myself for doing it, but I do it anyway.

(Page 73-74.) It’s a familiar theme for anyone who has experienced – or read about – class journeys.

And while the political side of the story is inevitably difficult to ignore, The Hate U Give is also a lovely story about being sixteen, dealing with siblings and parents, friendships and romance.

The Hate U Give is being adapted for the screen and is set to be released in October. For once, I think I might actually have to go to the cinema (for something other than a kids’ movie).

 

Lords and Ladies – Terry Pratchett

Mirthful 4 Comments

It’s odd how it is, some books have to find you at the right time. Even ones that «everyone» likes. I’ve lost count of the number of times I’ve tried reading Terry Pratchett. I’ve read Good Omens, of course, because Neil Gaiman, and it’s brilliant, so after finishing that I definitely tried something Discworld. And prior to that I tried because Pratchett shows up in the sentence «If you like Douglas Adams you will enjoy…» And I do. Like Douglas Adams, that is. Pratchett not so much. Until now. It must be 25 years since I first tried and suddenly there I was looking at the emergency shelf we keep at the in-laws’ summer house thinking I need something fairly light-weight to read now (as Fatland’s Grensen really needed some concentration and I was getting bored with Anna’s Mr God – more on that later) and my eyes fell on Lords and Ladies and I thought «Why not?» and suddenly the nearly four hundred pages were read and I’d even laughed out loud a few times.

So, yes. I’m not going to say too much about the book itself, I’m not sure I could bring anything to the table that hasn’t been said already. My own experience, however, is, if not unique, then probably unusual, because I found myself drawn to rereading The Rivers of London series (or more specifically Foxglove Summer). Because of the murderous unicorn and the fair folk. And I see that it is almost 100 % certain that Aaronowitch has read Pratchett (something Goodreads can confirm by the way), but I also see that as for myself, though I did enjoy Pratchett this time, I prefer the Aaronowitch brand of fantasy, where the main plot is set firmly on planet earth, fantasy or no.

Let me also say, by the way, that Pratchett is nothing like Adams, except in so far as humour in sci-fi and fantasy is a sort of genre by itself.

But that being said, I now want to read more Pratchett. And the Discworld universe is… complicated. It’s been years since I first saw the (seemingly) excellent chart by Krzysztof K. Kietzman and since I started in the middle it was difficult to know where to go from there. So I asked Facebook. That is, I asked my Facebook connections, assuming I’d have at least one major fan on my friends list (I did). The advice varied, but Siri Pettersen ordered me to start from the beginning and you really don’t want to ignore orders from Siri Pettersen, so I have now reserved The Colour of Magic at the library. For good measure I reserved Equal Rites, too, as that’s the first book in the witches storyline, and having enjoyed reading about the witches already they seem a fairly safe bet. But if The Colour of Magic turns out to be readable and not a stumbling block I guess I will go with chronological order as published.

Nordlys: Reisen til Jotundalen – Malin Falch

Mirthful 2 Comments

Det har vært Malin Falch og Nordlys i alle kanaler (særlig her i Trøndelag) de siste par ukene, men jeg tror det var Siri Pettersen som på Facebook først gjorde meg oppmerksom på denne nye norske tegneserien for en måned eller to siden. Jeg hev meg på forhåndsbestilling, og fikk derfor signert eksemplar i posten 21. februar. Her om dagen fikk jeg forøvrig også et anmeldereksemplar fra Egmont, bare så det er nevnt. Det eksemplaret ender nok hos skolebiblioteket.

Handlingsreferat fra vaskeseddelen: «Sonja får en natt besøk av en fremmed gutt, som likevel virker merkelig kjent. Han er fra den andre verdenen, og han tar henne med dit. De reiser på nordlyset og kommer til et Norge som ikke er likt noe vi ser til daglig, men som likevel finnes i alle oss som har latt fantasien løpe løpsk.»

Dette med en portal til en paralell verden er ikke akkurat et ukjent grep i fantasy-genren, men det er delvis fordi det jo er en så effektiv måte å knytte fantasien opp mot «virkeligheten» på.

Jeg liker at Sonjas «virkelighet» er litt ubestemmelig og tidløs (innefor det siste hundreåret, i alle fall) i starten av boka. Sonja bor tydeligvis på en storgård ved Røros, og historien starter på konfirmasjonsdagen hennes, en dag som markeres på tradisjonelt vis. Bare to illustrasjoner på side 32 og 33, av familie og venner som fotograferer konfirmantene (delvis med smarttelefoner) og av biler utenfor gården plasserer historien i samtiden. Så snart Sonja og Espen (et navn som umulig kan være tilfeldig valgt…) kommer til Jotundalens parallelle univers forsvinner all knytning til samtiden og vi befinner oss i et Norge som er hentet fra Asbjørnsen og Moe og vikingesagaene.

I de få anmeldelsene som er kommet på Goodreads nevnes både Peter Pan, Narnia, Alvefolket og Min bror bjørnen, og med unntak av sistnevnte (som jeg ikke har sett) må jeg si meg enig i at Nordlys plasserer seg fint inn i rekken av kvalitetsfantasy for alle aldersgrupper. Selv vil jeg legge til både Disneys Frost og Tone Almhjells Maretorn (som jeg har lest på engelsk) som opplagte mulige inspirasjonskilder. Det er ikke dermed meningen å si at Nordlys er noe slags plagiat eller kopi av andre verk, for universet Falch har skapt oppleves som noen helt eget.

Falchs illustrasjoner er det umulig å kritisere (i alle fall for en vanlig dødelig som meg). Som Beate sier det på Goodreads: «NB! Ha godt lys når du leser, da får du mest glede av de!»

I det hele tatt er det eneste negative jeg har å si om Reisen til Jotundalen at bok to helst bør komme så snart som mulig. Det er en nesten uungåelig konsekvens av å drive med universbygging i tegneserier at bind en ender som en slags prolog og det først er i bind to den egentlige handlingen starter, og sånn er det her også. Det skjer liksom ikke så mye, men potensialet for actionfylte eventyr er absolutt på plass. Så: Hvor kan jeg forhåndsbestille bok to?

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn

Mirthful Leave a comment

Jeg kan vel trygt si jeg er mer begeistret for Agnes Ravatn som essayist enn som romanforfatter (og del to), og det var naturlig å sette seg på venteliste for å få låne Verda er ein skandale når den kom ut i høst. Mulig jeg var treig til å gjøre nettopp det, for det ble 2018 før det ble min tur, men til slutt fikk jeg altså melding om at boka var klar til henting.

Verda er ein skandale er en sjarmerende bok. Ravatn drar en katt-og-kaniner og tar med mann og barn og flytter på landet, riktignok midlertidig (etter planen). Ikke bare «landet», heller, men Vestlandet. Med Einar Økland som nærmeste nabo.

Det er lite som får meg til å le høyt i denne boka, men det er mye som får meg til å nikke gjenkjennende. Eskaleringen av selvbergingsfantasier, for eksempel, i gledesrus over å ha utnyttet en fiskefangst til det fulle. Jeg har også tenkt tanken at et småbruk på landet er en utmerket idé, mer hus for pengene, plass til høner i hagen og kanskje man kunne hatt hest? Heldigvis kommer jeg som regel fort på at jeg hater hagearbeid, at jeg liker å kunne reise bort uten å hyre inn dyrepassere og at jeg helst vil ha gangavstand til både (store) bibliotek og brukbare ølbarer. Men at jeg innser det betyr jo ikke at det ikke er trivelig å lese om noen som har et heldigere utgangspunkt for å trives med livet på landet enn meg selv.

Samtalene med Økland er utvilsomt med på å bære boka, men vel så ofte er det de selvironiske refleksjonene over klisjeene som leves ut som får munnvikene til å peke oppover. Som her, på side 14:

Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønnkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær – ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv.

Absolutt en bok verdt å lese.

Keeperen og havet – Maria Parr

Mirthful 5 Comments

I og med at jeg egentlig har gått og ventet på ny bok fra Maria Parr siden jeg leste både Tonje Glimmerdal og Vaffelhjarte i 2010 kan man jo lure på hvorfor det tok meg flere måneder å begynne på boka. En viss redsel for å bli skuffet var nok medvirkende årsak. Når jeg først begynte var den *poff* utlest på mindre enn et døgn og jeg kan trygt si at bekymringene var ubegrunnet. Om noe er Keeperen og havet bedre enn Vaffelhjarte.

Trille og Lena er altså tilbake, litt eldre, men ikke nødvendigvis klokere. Drama og komplikasjoner oppstår som følge av graviditeter, tilflyttere fra Nederland, fotball og musikkskole. Blant annet. Jeg lo så jeg hikstet og jeg grein både en og to ganger. Parr har vel uttalt at hun ikke egentlig hadde tenkt å skrive noen oppfølger til Vaffelhjarte, men at persongalleriet ikke lot henne være i fred (eller noe sånt). Det er jeg glad for. Og jeg håper at returen til Knert-Mathilde har løsnet på det man som leser nesten må tolke som en skrivesperre (åtte år er lenge å vente på ny bok!) og at vi får fler bøker fra Maria Parr, gjerne så snart som mulig.

Men Explain Things to Me – Rebecca Solnit

Mirthful Leave a comment

It was a given that I’d be interested to read the essay that has been credited with the origin of the term «mansplain», you don’t have to hang around on Twitter for a very long time before the term and it’s definition(s) becomes highly relevant. So I started Solnit’s Men Explain Things to Me with the highest expectations, and to some extent they were fulfilled.

The title essay is excellent, if frustrating, you wonder how the author got through the situations described without beating Mr. Very Important (both I and II) about the head with the nearest piece of furniture (not that I’m advocating violence). Solnit reflects not just on this tendency with some men to assume that women know nothing, but also on how this affects women’s position in society. In the postscript she sums up how the essay went viral, its relation to the term «mansplaining» and how she’s not comfortable with that term. However, she also touches on how any attempt to point out this phenomenen – whether you call it mansplaining or not – tends to bring out men who will explain that this is not an example of mansplaining or that women do this too and in general mansplain the mansplaining. Which can be hilarious, but also frustrating.

And it’s not that we don’t want people (whether men or women) to explain things. As Solnit says:

I love it when people explain things to me they know and I’m interested in but don’t yet know; it’s when they explain things to me I know and they don’t that the conversation goes wrong.

(Page 14) The rest of the essays are also very readable, with a possible exception of the penultimate one (Woolf’s Darkness) which seemed very disjointed to me, but I may have been tired at the time.

Not really related to the writing, but definitely related to the readability, I wonder how the editing decision to intersperse the text with quotes from the text – magazine-like – was arrived at. I dislike it in magazines, in books I fairly hate it. Even worse in this particular book, where the majority of the quotes are placed in such a way that they physically break a sentence apart, even – in at least three instances – words.

Who does that?

Anyway, I guess I’d reccommend this book. But do try to find an edition without the annoying quote layout.

For your amusement (or today’s reason to bang your head against a wall, perhaps) I present you with the winner of this week’s ‘having mansplaining mansplained’ award: