Operasjon sjølvdisiplin – Agnes Ravatn

Når «Selvutvikling» var en rute på sakprosaseptemberbingobrettet tenkte jeg først «uh-oh». Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser, og ikke en jeg har spesielt lyst til å lese mer av. Men så kom jeg på at Agnes Ravatn har skrevet en selvutviklingsbok, og at jeg enda ikke har lest den, og bestilte den derfor på biblioteket. Så tok jeg jo i tillegg og hørte på Laniers bok, så plutselig hadde jeg egentlig kunnet krysse av ruta uten Ravatns hjelp, men når jeg først hadde lånt den forekom det meg like lurt å lese den – særlig siden den er kort, 108 sider, lest på en kveld.

Dessverre gjør Ravatn et grep i Operasjon sjølvdisiplin som sikkert funker på mange lesere, men som gjør at jeg i etterkant vurderer om jeg rett og slett må lese hele boka en gang til før jeg leverer den (heldigvis er den, som nevnt, kort). Hun refererer nemlig allerede på side 10-11 til «eit av dei mest berømte forsøka på viljestyrke innanfor psykologien», nemlig «marshmalloweksperimentet». Og når konklusjonen er at de barna som klarte å ha selvdisiplin også klarte seg bedre i senere i livet kommer min indre stemme og sier (gjetter du det?) «I think you will find it’s a bit more complicated than that». Så jeg leste videre med en ganske stor grad av skepsis og tok kanskje ikke til meg Ravatns gode råd med velvillig sinn. Men, så, plot twist: På side 85-88 tar hun opp igjen marshmalloweksperimentet og forteller leseren nettopp hvorfor det er litt mer komplisert enn som så. Og plutselig har Ravatn min tillit igjen. Kanskje alt det som står på side 11-85 vil virke innsiktsfullt og klokt om jeg leser det på nytt? Men gidder jeg egentlig å lese på nytt når det er forfatteren selv som har gått inn for å undergrave min tillit til det hun skriver? Juryens avgjørelse har ikke falt.

Såeh. Jo, hvis du føler at du sliter med å holde konsentrasjonen og å ta kloke valg i en hektisk hverdag så tror jeg faktisk du kan få noen tips. Ravatn er forbilledlig konkret og er også ærlig på hva som ikke virker (og det er, dessverre, det meste). Og om ikke kan du jo med fordel lese disse knappe hundre sidene fordi Ravatn skriver godt og er morsom.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Verda er ein skandale – Agnes Ravatn

Jeg kan vel trygt si jeg er mer begeistret for Agnes Ravatn som essayist enn som romanforfatter (og del to), og det var naturlig å sette seg på venteliste for å få låne Verda er ein skandale når den kom ut i høst. Mulig jeg var treig til å gjøre nettopp det, for det ble 2018 før det ble min tur, men til slutt fikk jeg altså melding om at boka var klar til henting.

Verda er ein skandale er en sjarmerende bok. Ravatn drar en katt-og-kaniner og tar med mann og barn og flytter på landet, riktignok midlertidig (etter planen). Ikke bare «landet», heller, men Vestlandet. Med Einar Økland som nærmeste nabo.

Det er lite som får meg til å le høyt i denne boka, men det er mye som får meg til å nikke gjenkjennende. Eskaleringen av selvbergingsfantasier, for eksempel, i gledesrus over å ha utnyttet en fiskefangst til det fulle. Jeg har også tenkt tanken at et småbruk på landet er en utmerket idé, mer hus for pengene, plass til høner i hagen og kanskje man kunne hatt hest? Heldigvis kommer jeg som regel fort på at jeg hater hagearbeid, at jeg liker å kunne reise bort uten å hyre inn dyrepassere og at jeg helst vil ha gangavstand til både (store) bibliotek og brukbare ølbarer. Men at jeg innser det betyr jo ikke at det ikke er trivelig å lese om noen som har et heldigere utgangspunkt for å trives med livet på landet enn meg selv.

Samtalene med Økland er utvilsomt med på å bære boka, men vel så ofte er det de selvironiske refleksjonene over klisjeene som leves ut som får munnvikene til å peke oppover. Som her, på side 14:

Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønnkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær – ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv.

Absolutt en bok verdt å lese.

Folkelesnad og Stillstand – Agnes Ravatn

folkelesnadEtter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.

Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.

Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:

Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.

(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både «kvinneblader» og «jenteblader» (samt utvilsomt hovedtyngden av «interiørblader», «matblader» og «babyblader» i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: «Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.» (Side 69.)

Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale «fakta». Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).

stillstandStillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.» Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).

Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet