On the Come Up – Angie Thomas

Jeg var i humør til noe annet enn podcast her i forrige uke, så jeg bladde meg gjennom de tilgjengelige lydbøkene i Libby og fant One the Come Up av Angie Thomas. Den boka har jeg hatt på TBR siden jeg leste THUG, og på hylla siden jeg fant den på salg på Norli i fjor, så med «prøve å få ned andelen bøker jeg eier og ikke har lest»-målet i bakhodet lånte jeg den og begynte å høre den.

Lyboka er lest av Bahni Turpin, som også leser So You Want to Talk About Race av Ijeoma Oluo som jeg hørte på før jul. Turpin leser bra, men det tok en stund å venne seg til at dette egentlig var en helt annen fortelling og ikke blande inn fragmenter fra den andre boka (det hjelper ikke at begge bøkene er fortalt i jeg-form og har fellestrekk i tema selv om det er veldig forskjellige bøker sånn rent strukturelt, ikke minst er dette en roman, mens So You Want to Talk About Race er sakprosa).

Jeg hørte på boka på vei til og fra jobb mandag-torsdag og på trening torsdag, og når jeg kom hjem derfra var jeg på 45 % lyttet og såpass engasjert i historien at jeg fortsatte å lese i den fysiske boka og leste den ferdig samme kveld. Jeg hadde allerede plukket den ned fra hylla tidligere i uka for å finne igjen setninger/avsnitt jeg hadde lyst til å markere (en av ulempene med lydbøker er at akkurat det er langt vanskeligere enn med fysisk bok/ebok).

Så… fra 27 % lyttet til onsdag til boka (på 435 sider) ferdiglest torsdag? Joda, den fenget, si. Det er umulig å ikke heie på Bri og familien hennes, og jeg synes Thomas klarer å få hamret inn noen poenger om systemisk rasisme uten at det går ut over fortellingens spenningskurve (snarere tvert i mot). Her har vi Bris beskrivelse av hvordan det er å bevege seg «Midtown» som svart:

Usually when we go somewhere in Midtown-the-neighborhood we gotta abide by the rules. They’re unspoken but understood:
1. If you go in a store, keep your hands out of your pockets and out of your backpack. Don’t give them a reason to think you’re stealing.
2. Always use «ma’am» and «sir» and always keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re aggressive.
3. Don’t go in a store, a coffee shop, or anything unless you plan on buying something. Don’t give them a reason to think you’re gonna hold them up.
4. If they follow you around the store, keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re up to something.
5. Basically, don’t give them a reason. Period.
Thing is, sometimes I follow the rules and still deal with crap. Sonny, Malik, and I went into a comic shop a few months back, and the clerk followed us around until we left the store. Malik recorded the whole thing on his camera.

(Side 144-145) Historien belyser hvor vanskelig det faktisk er å «arbeide seg opp» fra fattigdom, særlig som svart i USA, og hvordan realitetene krasjer med alle idealer man kan ha som familie. Bris bror, som har gjort «alt riktig» og tatt en god utdannelse med gode karakterer har ikke fått uttelling for det og bor hjemme og jobber på en pizzasjappe.

It is kinda messed up. Here my brother is, doing everything right, and nothing’s coming from it. Meanwhile, Aunt Pooh’s doing everything we’ve been told not to do, and she’s giving us food when we need it.
That’s how it goes though. The drug dealers in my neighborhood aren’t struggling. Everybody else is.

(Side 214) Da er det kanskje ikke så rart at Bri ikke ser «jobbe hardt på skolen» som løsningen på familiens problemer, og at HipHop virker som en tryggere ting å satse på. Hun vet jo at hun er god.

Ut over å være en knakende god fortelling om opplevelsen av å vokse opp svart i USA handler boka mest om familie på godt og vondt. Om valg man tar og hvordan de påvirker de rundt deg. Om forventninger fra foreldre (og beste- og svigerforeldre) og om å la barn velge sin egen vei. Om søskenkjærlighet og søskenkrangel og om hvor forskjellige drømmer kan se ut.

Anbefales!

Lydboka lånte jeg gjennom Libby (via Deichman), den fysiske boka har jeg kjøpt sjøl.

The Hate U Give – Angie Thomas

I’ve read so many rave reviews of Angie Thomas’ The Hate U Give, both on blogs, Instagram and Twitter, that I was fully expecting to be disappointed. Instead I can proclaim that I will happily jump on this bandwagon and recommend THUG to EVERYONE and their grandma.

Angie Thomas manages to create a set of utterly believable, and mostly loveable, characters. It’s a sad fact that young (and old) black americans are killed by police in way more frequently than there is any possible justification for, and though Thomas does not provide any quick fixes or fantasy happy endings, she provides valuable (especially to white people like me) insight into how it feels to be on the receiving end of racial profiling and the story ends on a hopeful note.

It’s also worth noting that though Thomas writes specifically about the experience of being black in the USA in the here and now, a lot of what Starr experiences and feels is relatable and timeless. The feeling that she has to be two different people in her own neighbourhood and at her «posh» school, for example:

Williamson Starr doesn’t use slang – if a rapper would say it, she doesn’t say it, even if her white friends do. Slang makes them cool. Slang makes her «hood». Williamson Starr holds her tongue when people piss her off so nobody will think she’s the «angry black girl.» Williamson Starr is approachable. No tank-eyes, side-eyes, none of that. Williamson Starr is nonconfrontational. Basically, Williamson Starr doesn’t give anyone a reason to call her ghetto.

I can’t stand myself for doing it, but I do it anyway.

(Page 73-74.) It’s a familiar theme for anyone who has experienced – or read about – class journeys.

And while the political side of the story is inevitably difficult to ignore, The Hate U Give is also a lovely story about being sixteen, dealing with siblings and parents, friendships and romance.

The Hate U Give is being adapted for the screen and is set to be released in October. For once, I think I might actually have to go to the cinema (for something other than a kids’ movie).