Sabotør: Tungtvannsaksjonen – John S. Jamtli

Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble mer irritert enn opplyst av den første boka. Men nå fikk jeg en god grunn* til å lese den siste boka i serien: Tungtvannsaksjonen, og da føltes det litt dumt å ikke ha lest Operasjon Muskedunder og I skyggen av Tirpitz også, så nå er jeg up to date, så og si. Og jeg kan heldigvis meddele at det jeg hadde av innvendinger mot den første boka ikke er relevante for de tre påfølgende.

I alle de tre har Jamtli klart å få til en balanse mellom den (så langt jeg kan bedømme) historisk korrekte framstillingen av hendelsene og det menneskelige aspektet. I Tungtvannsaksjonen er det særlig Leif Tronstads frustrasjon over å drive skrivebordskrig i stedet for å delta selv og motstandsfolkenes opphold i den norske fjellheimen med det det bringe med seg av utfordringer som satt seg i minnet mitt.

Jeg er ikke videre interessert i våpen og andre former for utstyr til krig, men også det synes jeg det var mindre av i «fortsettelsene» (det er ikke egentlig fortsettelser, da hver bok tar for seg separate hendelser) enn i den første boka, det var i alle fall ikke sånn at jeg satt og følte på at det ble «vel mye Bang! Bang!» mens jeg leste.

Til sist i hver bok finnes litt tekst om de faktiske historiske menneskene, hendelsene og stedene det fortelles om. Når de dukker opp i historien er de markert med et lite ⌘-symbol, sånn at du kan bla deg til slutten av boka og lese om dem, omtrent som sluttnoter, altså. Jeg må innrømme at jeg bare ved å bevisst anstrenge meg for å se etter dem klarte å få med meg symbolene mens jeg leste (det sier kanskje noe om hvor spennende bøkene er), så jeg leste like greit alle sluttnotene når jeg var ferdig med selve tegneserien, men det fungerte da også helt fint.

Historiefortellingen er solid, spenningskurvene er godt oppbygd, leseren rekker å bli godt nok kjent med enkelte av personene til å bry seg om hva som skjer med dem ut over «heia Norge» og jeg tenker at dette er bøker du veldig godt kan dytte i hendene på eventuelle ungdommer du kjenner (og voksne, også!).

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

______________________

* Den gode grunnen var en smaksprøve av Myken Sabotør #2 Gunnerside, som kom på polet omtrent samtidig som boka i bokhandelen.

Sabotør – John S. Jamtli

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.