15 minutes (seconds) of fame

I episode 225 av Books Unbound snakker Ariel og Raeleen om bøker de har fått til jul (eller kjøpt rett etter) og deretter går de gjennom statistikk fra lytterne, resultatet av et Google Forms-spørreskjema vi ble invitert til å fylle ut før jul. Et av spørsmålene var «fortell oss ditt beste minne fra en ny bokhandel du besøkte i år» og jeg delte en liten snutt som Ariel valgte ut til opplesing i episoden. Historien min gikk omtrent som sånn (bare at på engelsk):

Vi reiste med tog gjennom Tyskland i sommer og i Ulm spiste vis frokost på kafeen inne på Hugendubel. Mens vi ventet på at kaféen skulle åpne kikket vi oss rundt i bokhandelen og den hadde et interessant utvalg bøker på engelsk i tillegg tillegg til et enormt utvalg bøker på tysk, men det mest minneverdige var avdelingen for boktilbehør. Jeg kjøpte en liten kost som er spesifikt beregnet på å tørke støv av bøker. Jeg tror det er en kjede, så du finner dem sannsynligvis i flere tyske byer.

Ariel hadde stor moro av tanken på at jeg bar med meg denne lille kosten i ryggsekken gjennom resten av ferien, og det var jo nettopp det jeg gjorde. Og det bærer esken den kom i preg av. Men hvordan skulle jeg kunne motstå denne her, hæ?

Vi du høre episoden (og det synes jeg jo absolutt du skal!) finner du den i din favorittpodcastapp, men også f.eks. her på Spotify: Books Unbound #225 – Christmas book haul + reacting to listener reading statistics, mitt lille bidrag kommer ved 1:17. Og hvis du nå føler at du bare MÅ ha en bokbørste (eller «buchbesen») selv finner du den her: Moses. libri_x buchbesen.

Ambisjoner for 2024

Som nevnt i oppsummeringen av leseåret 2023 har jeg satt de to overordnede målene 100 bøker og 30.000 sider også for 2024. Det virker som et greit overkommelig mål så lenge jeg aksepterer at jeg er en «mood reader» og ikke prøver å lese bøker jeg ikke egentlig har lyst til å lese (eller i alle fall ikke egentlig har lyst til å lese akkurat der og da).

Skal jeg ta konsekvensen av den selvinnsikten er det heller ikke noen særlig vits i å sette veldig konkrete mål for lesingen ellers. Jeg kommer fortsatt til å prøve å øke andelen «ja» på «noen mangfoldstrekk?» og i den grad jeg skal lete etter bøker å lese kommer jeg til å prøve å plukke fra andre land enn Norge, Storbritannia og USA. I 2023 meldte jeg meg på «The Storygraph Reads the World»-utfordringen og feilet spektakulært med bare fem av ti land lest (og ett av de fem var Norge). Det kommer litt av at noen av bøkene jeg valgte traff meg mye dårligere enn jeg hadde håpet, noe som var en smule demotiverende. Men nå er det månedsvis siden jeg leste de ikke fullt så bra bøkene og The Storygraph har kommet med en ny liste land, så vi går på med ny giv. Landene i 2024 er Chile, Tyskland, Ghana, Indonesia, Jamaica, Libanon, Polen, Sri Lanka, Sudan og Venezuela, og selv om jeg ikke klarer alle i år heller, er selv en eneste bok fra disse landene en bok fra et land jeg sjelden leser noe fra, så ethvert resultat mer enn null er bra.

Nå skulle jeg sjekke hvilke bøker jeg har på hylla som passet til den utfordringen, og fant INGEN og ble veldig forvirret helt til jeg innså at regnearket allerede var filtrert på «utgitt 1986». Når jeg fikk fjernet det filteret ser jeg jo at jeg faktisk kan slå to fluer i ett smekk og lese både fra egne hyller og fra landene på lista:

Skjermdump fra et regneark som viser titlene Jane Austen av Yasmine Gooneratne, Full Woman, Fleshly Apple, Hot Moon av Pablo Neruda, Homegoing av Yaa Gyasi, Ibenholt av Ryszard Kapuscinski, The Beautyful Ones Are Not Yet Born av Ayi Kwei Armah Minaret av Leila Aboulela, The Sign av Raymond Khoury, A Brief History of Seven Killings av Marlon James og This Earth of Mankind av Pramoedya Ananta Toer

Venezuela er faktisk det ene landet jeg mangler, Tyskland var det såpass mange titler fra at jeg droppet å ta det med i skjermdumpen. Jeg tenker kanskje jeg må finne en annen bok for Polen, siden noe av poenget er at (i alle fall noe av) handlingen skal foregå i det aktuelle landet, men ellers ligger alt til rette for litt geografisk spredning.

Et annet mål er å lese litt flere bøker fra egne hyller, eller i alle fall holde en slags track på hvor mange uleste bøker jeg har stående som jeg har tenkt å lese. Nå som jeg har biblioteket nogenlunde kartlagt burde det være mulig. Jeg har allerede en kolonne for «lest?» og nå har jeg gått gjennom og oppdatert den sånn at jeg kan filtrere bort det jeg HAR lest og ikke minst de bøkene jeg faktisk ikke har noen planer om å lese – i alle fall ikke fra perm til perm. Det inkluderer sånt som kokebøker, hobbybøker og andre oppslagsbøker, mange av ungenes bøker (jeg har lest én Wimpy Kid, jeg har ikke tenkt å lese flere) og de fleste av Arves bøker (vi har overlapp i hva vi leser, men også noen sjangre som vi er enige om å være uenige om). Og da sitter jeg igjen med 878 uleste bøker (av 3117 rader i regnearket pt) som jeg i bunn og grunn har tenkt å lese. Nå har jeg absolutt ingen ambisjon om å lese 100 av disse i 2024, men målet er at 31.12.2024 skal tallet være mindre enn 878. Så får vi se.

En liten utfordring til skal jeg hive meg med på: Nora Dåsnes delte denne på Instagram i dag, og den var for fin til å motstå:

Og nå har jeg brukt nok tid på å skrive om året som gikk og året som kommer, NÅ må jeg lese.

 

Bout of Books Sign-up and Progress Post

As usual I will join Bout of Books to help kickstart the reading year.

 

The Bout of Books readathon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It’s a weeklong readathon that begins 12:01am Monday, January 1st and runs through Sunday, January 7th in YOUR time zone. Bout of Books is low-pressure. There are reading sprints, daily Discord questions, and exclusive Instagram challenges, but they’re all completely optional. For all Bout of Books 39 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

And as usual I will add the daily progress to this post. I will also be trying to participate in the Instagram challenges and will link to those each day.

Monday

Second Term at Trebizon by Anne Digby, page 81 – end (37 pages).
Summer Term at Trebizon by Anne Digby, page 1 – end (128 pages).
Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 138 – 156 (18 pages).
Boy Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 16 (16 pages).

Total: 199 pages.

Instagram: Currently reading

Tuesday

Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 156 – 200 (44 pages).
Boy Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 16 – end (112 pages).

Total: 166 pages.

Wednesday

Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 200 – 214 (14 pages).
More Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 72 (71 pages).

Total: 85 pages.

Blogged: Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse – James Goss

Instagram: Auto-buy author

Thursday

More Trouble at Trebizon by Anne Digby, page 73 – end (45 pages).
The Tennis Term at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 30 (30 pages).

Total: 75 pages.

Friday

The Tennis Term at Trebizon by Anne Digby, page 30 – end (90 pages).
Summer Camp at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 82 (82 pages).
Maskiner som tenker by Inga Strümke, page 214 – 231 (17 pages).
Master and Commander by Patrick O’Brian, page 274 – 300 (26 pages).
Natten by Elie Wiesel, page 1-16 (16 pages).

Total: 231 pages.

Saturday

Summer Camp at Trebizon by Anne Digby, page 82 – end (30 pages).
Into the Fourth at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 98 (98 pages).
Master and Commander by Patrick O’Brian, page 300 – end (84 pages).

Total: 212 pages.

Sunday

Into the Fourth at Trebizon by Anne Digby, page 98 – end (24 pages).
The Hockey Term at Trebizon by Anne Digby, page 1 – end (158 pages).
Fourth Year Triumphs at Trebizon by Anne Digby, page 1 – 73 (73 pages).

Total: 255 pages.

Summary

Total pages read during the week: 1223. Not too shabby. Ok, so it’s mostly Trebizon, which I ought to know by heart by now, but still.

Interestingly, the two days I read the least were Wednesday and Thursday. Thursday I was busy, and not home until closer to nine in the evening, so that figures. Wednesday, though? I blogged. Which highlights an interesting dilemma. Because I do want to blog about (some of) the books I read, but doing so takes time away from actually reading. So there’s that. Same obviously goes for even half-assed Instagram posts or other social media sharing. I guess what I’m saying is that I’m going to take that as a sign to not beat myself up about all the books I don’t get around to writing about and just accept that that’s the way it has to be.

Leseåret 2023

Det er alt blitt 2. januar og jeg har lest ferdig to bøker, men før jeg ser på lesemål for 2024 må 2023 oppsummeres.

I følge Storygraph har jeg lest 152 bøker og 33.620 sider. I følge eget regneark er tallet 153 og 32.682. Antall bøker skyldes at jeg nok en gang har klart å lese Dragonsong to ganger i løpet av et år, men på sidetall må det være noe mer som ikke stemmer helt, uten at jeg gidder å regne på det. Målene for 2023 var 100 bøker og 30.000 sider, og det passerte jeg jo med grei margin. Jeg setter samme mål for 2024, med et håp om at et passe ambisiøst sidetall relativt til antall bøker motiverer meg til å ta fatt på noen litt tykkere bøker (et ensidig fokus på antall bøker lest har en tendens til å gjøre mursteiner mer avskrekkende enn jeg egentlig synes de er: I like big books, and I cannot lie). Oversikt over alle titlene, med lenke til innleggene på bloggen, finner du her.

Gjenlesingsprosenten er igjen høy (desember slo hardt ut her) på 39 %. Det bekymrer meg ikke nevneverdig, siden det hovedsakelig skyldes at når jeg er sliten er det ikke TV-en jeg tyr til, men gjenlesing av bøker som er så velkjent for meg at jeg nesten ikke trenger å følge med på det jeg leser. Så lenge antallet nye-for-meg bøker også er såpass høyt som det er (95 i fjor, og av dem 63 som også var av ny-for-meg forfatter) ser jeg ingen grunn til å forsøke å endre på den vanen.

Angående andre tall er det en viss forbedring.

Pie-chart med forfatterenes nasjonalitet som viser følgende tall (land, antall bøker, prosentvis) UK 51 33% USA 44 29% Norway 32 21% Netherlands 10 7% Sweden 3 2% Denmark 2 1% Finland 1 1% France 2 1% Taiwan 1 1% Ireland 1 1% Japan 1 1% Poland 1 1% Syria 1 1% Italy 1 1% Colombia 1 1%

Det er fortsatt klar overvekt av Norge/UK/USA, men det hjalp å være bevisst på det etter «halvårsoppsummeringen» i august, for fordelingen har blitt bedre.

I hvit vs ikke-hvit er fordelingen omtrent som normalt, det vil si ganske dårlig, 12 % ikke-hvit gir rom for forbedring. For mitt andre forenklede måltall, introdusert i fjor, nemlig ja/nei på om forfatteren har «noen mangfoldstrekk» (der Nei = cishet, funksjonsfriske hvite mennesker av begge binære kjønn) ser tallene litt bedre ut:

Kakediagram med overskriften Any diversity markers? der litt over en fjerdedel av kaka er oransje for "Ja".

Her har jeg klart å øke andelen bittelitt siden i fjor, opp til 27 % (fra 23 %). Siden nesten alle bøkene jeg leser om igjen og om igjen er skrevet av gamle hvite gubber (av begge kjønn), kan vi se at jeg i det minste er flinkere på å velge folk med mer blandet bakgrunn når jeg velger nye forfattere å lese. Det har jeg absolutt tenkt å fortsette med i 2024. Kjønnsbalansen er tilbake til det vanlige (årets gjenlesing har i stor grad vært damer) med 52 % damer, 5 % «queer», 5 % begge og resten menn.

The Storygraph lager en ganske fin wrap-up, der kan du bl.a. se alle mine 2023 «five star reads». Den mest interessante grafen er kanskje denne, som viser «mood» i de bøkene jeg har lest mot de vennene mine på The Storygraph har lest:

En linjegraf med to linjer, en som ligger og bølger øverst merket "your mood map" og en mye flatere nedenfor merket "your friends". Overskriften er "Your mood map compared to your friends..." og den har forklaringen "Lighter books push the line up and darker books pull the line down"

Det kan se ut til at vennene mine leste mye mørkt og depressivt i år? Legg meg gjerne til som venn på The Storygraph, forresten!

En selvhjelpsbok og tre podcaster

På jakt etter ny lybok å høre etter å ha blitt ferdig med Minor Feelings, landet jeg på Jaron Laniers Ten Arguments for Deleting Your Social Media Accounts Right Now. Den passet på sakprosaseptemberbingobrettet, er ganske kort og har blitt anbefalt av Ariel på podcasten Books Unbound. Igjen var det ingen fulltreffer, og jeg fullførte bare på trass, men denne gangen hadde det lite med lydbokformatet som sådan å gjøre. Derimot har en annen podcast jeg hører på – og som jeg mer enn gjerne anbefaler – muligens ødelagt min evne til å lese pop-psy-bøker for alltid.

Lanier har jobbet i tech i Silicon Valley i årevis og kjenner industrien fra innsiden. Han vet nok hva han snakker om når det gjelder algoritmer, hvordan de virker, og hvorfor forretningsmodellen til de største algoritmedrevne tjenestene – Facebook, Twitter og deler av Googles virksomhet – er skadelige for samfunnet. Jeg er ikke uenig i prinsippet. Men jeg kjenner meg ikke igjen i Laniers opplevelser av å bruke disse mediene selv. Han sier han oppdaget at de gjorde ham til «an asshole» eller et troll. Fair enought, bra med selvinnsikt, og ja, da bør du nok slette kontoen din. Men det er ikke min opplevelse. Når Lanier snakker om de negative effektene av at folk får skreddersydd propaganda servert i feeden og at det er enklere å skape engasjement i en algoritmestyrt hverdag med «outrage» enn med positivitet er jeg med på argumentet, men så fort han begynner å skrive om egne opplevelser detter jeg av. Det hjelper ikke at han refererer til den enkle, populære versjonen av psykologiske forsøk som for eksempel «The Stanford Prison Experiment», for den typen forenklinger får meg til å reagere med «I think you will find it’s a bit more complicated than that.» Og her kommer to podcaster inn i bildet:

You’re Wrong About startet i mai 2018 med vertene Michael Hobbes og Sarah Marshall. De tok for seg fenomener i samfunnet som vi alle har hørt om og gikk grundig inn i historiene bak og som regel viser det seg at den versjonen som har festet seg i folkeminnet ikke nødvendigvis har så mye med relatitetene å gjøre. I oktober 2021 sluttet Mike i podcasten og Sarah har fortsatt alene (med gjester), og jeg er ikke like stor fan av episodene jeg har hørt fra tiden etter det, men kan helhjertet anbefale absolutt alt mens Mike fortsatt var med. Mest relevant i denne sammenhengen: Episoden fra 21. desember 2020 om The Stanford Prison Experiment.

If Books Could Kill er en podcast Mike startet sammen med Peter Shamshiri i november 2022. De tar for seg såkalte «airport books», du vet, sånne selvutviklingsbestselgere som selges på flyplasser fordi en stor målgruppe er forretningsfolk som reiser mye. Jeg ler så jeg hikster (på bussen!), delvis fordi Mike og Peter selv… fniser er det eneste beskrivende ordet. Favorittepisodene så langt er den om The Five Love Languages og om Men Are from Mars, Women Are from Venus, men absolutt ALLE episodene er strålende – morsomme, opplysende, intelligente og godt researcha. Men som nevnt i første avsnitt: Jeg har blitt rimelig skeptisk til alt som lukter av pop-psy. Ok, jeg har aldri vært noen stor selvutviklingsboksleser, så kanskje har jeg alltid vært skeptisk, men når har jeg lært å stille spørsmål ved absolutt alt av «forskning enkelt framstilt». Som regel er det mer komplisert.

Så hva med mine kontoer i sosiale medier? Vel, jeg ga opp Twitter endelig og (snart, jeg tror det er mindre enn 30 dager siden) ugjenkallelig, men det var før jeg hørte Laniers bok. Bluesky virker så langt som en brukbar erstatning for Twitter (og uten agressive algoritmer) og Mastodon likeså (men der er det for få av folka jeg vil følge som er, eller er aktive, så så langt er Bluesky vinneren). Instagram kommer jeg til å fortsette å bruke, både for underholdning og for å dele om det jeg leser. Jeg har brukt Facebook minimalt de siste… ti? årene, enshittification gjør at jeg stadig bruker det mindre, men jeg kommer neppe til å slette kontoen min. Derimot har jeg slettet et par sider jeg drev, deriblant siden for denne bloggen. Etter at det ble umulig å poste automatisk fra WordPress har det å oppdatere der vært en irritasjon, og jeg bestemte meg for at det ikke var verdt det. Så kanskje klarte Lanier å gi meg en liten dytt, i alle fall.

Men jeg anbefaler alle de tre podcastene jeg har nevnt i dette innlegget framfor Laniers bok likevel.

Boka har jeg lånt i Libby via Deichman.

Litt statistikk

Vi er et godt stykke over halvveis i 2023, så jeg er vel på overtid med en liten «så, hvordan går det med lesemålene?»-status. Når det gjelder antall bøker og antall sider går det rent fram strålende:

Skjermdump fra The Storygraph som viser at jeg har lest 87 av målet på 100 bøker og 21,471 av målet på 30,000 sider.

Når jeg kikker på statistikken for det jeg har lest blir jeg kanskje ikke fullt så imponert. Geografisk spredning er, vel, den kunne vært værre:

Pie-chart som viser at jeg har lest omtrent like mange forfattere fra hver av Norge, Storbritannia og USA, men også noen fra Danmark, Nederland, Frankrike, Polen, Syria, Taiwan og Japan.

Men statistikken for «færre gamle hvite menn (og kvinner)» er mer nedslående:

Pie-chart for Author Race med bare to variabler, white og BIPOC, der sistnevnte bare er et ganske lite paistykke.

Ser jeg på tallene bak er det 90 % hvite forfattere.  Det blir bittelitt bedre om jeg ser på tallene for ja/nei-kolonnen jeg la til i fjor for om en forfatter hører til en minoritetsgruppe på noen som helst måte, inkludert ikke-hvit, funksjonsnedsettelse og LGBTQ+. 22 % har ja på det spørsmålet. Som jo levner rom for forbedring, skal vi si det sånn? Det hjalp jo selvsagt ikke at jeg brukte sommeren på å (gjen)lese L. M. Montgomery. Vel, litt av poenget med en status sånn ca på halvveien er jo muligheten for å endre kurs en smule. Jeg får prøve å være litt mer bevisst på det når jeg plukker opp bøker i årets siste fire måneder.

Foreløpig fasit på antall bøker vi eier er 3083, men da har jeg ikke fått registrert de som står på ungenes rom (utenom de som var registrert fra før) og jeg mangler også å gå gjennom hobbyrommet (men det dreier seg vel ikke om mer enn en 20-talls bøker). I tillegg har vi noen få på hytta og en liten hylle hos svigers. Så vi kan fort regne med noen hundre til. Jeg holder fortsatt på å legge inn info om forfatterens opprinnelse osv, så før eller senere kan jeg dele litt statistikk på det også.

Snart Mammutsalg

Mammutsalget nærmer seg, i år starter det 20. februar. Det er sjelden jeg finner så mye jeg vil kjøpe selv nå til dags, og fordums fantastiske «halv pris av mammutpris» later til å være intet mer enn et fjernt minne i norske bokhandleres bevissthet, selv om jeg fortsatt går rundt og håper på at det skal bli vanlig igjen. Men i årets katalog er det faktisk et par bøker jeg vurderer rent ut å forhåndsbestille. I tillegg er det en del bøker jeg allerede har lest – og til og med skrevet om – så jeg tenkte et lite Mammut-tips-innlegg var på sin plass. Jeg konsentrerer meg om kategorien «Dokumentar og biografier», de andre har jeg ikke klikket meg inn på ennå, men der har jeg nok også mindre å bidra med. Jeg lenker til Ark, fordi det er den bokhandelen som ligger mest praktisk til for meg, men disse bøkene er på salg hos alle kjedene, bare så det er sagt.

Først de jeg har tenkt å kjøpe selv:


Kadafi Zamans Den norske drømmen er på salg til 179, før 379. Jeg har lest noen selvbiografier av nordmenn med innvandrerbakgrunn de siste årene, og vil gjerne lese flere. Dette virker derfor som en no-brainer av et innkjøp.

Lara Rashids Hold meg til jeg sovner er på salg til 149, før 349. Dette er en av 22.-juli-bøkene jeg enda ikke har rukket å kjøpe, så da er det jo beleilig at den kommer på salg.

Jeg vurderer også disse:

Noterer også at Nancy Hertz Skal du ikke gifte deg snart er på salg til 149. Den kjøpte jeg da den kom, men har ennå ikke lest. Der kunne jeg spart meg noen kroner ved å vente, med andre ord, to hundre kroner, for å være nøyaktig.

Men så til de bøkene jeg har lest:

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit (mammutpris 149, før 369). Jeg ser til min skrekk at jeg IKKE har blogget om denne. Det er forstemmende. Vel, den var fantastisk. Kjøp den! Jeg leste den svenske utgaven, som foruten å være en sterk bok også er en av de vakreste bøkene jeg noensinne har sett, men den norske er sikkert bra den også.

Tonje Brenna: 22. juli og alle dagene etterpå (mammutpris 199, før 379). Jeg skrev blant annet «Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe.» Jeg lånte bort boka til en nederlandsk venninne som ville skjønne mer om «oppgjøret» etter 22. juli og fikk den tilbake med «men det har jo ikke vært noe oppgjør?» og det måtte jeg jo si meg enig i. Min omtale: 22. juli og alle dagene etterpå.

Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal: Din kamp er min kamp (mammutpris 119, før 299). Jeg klagde fælt over den manglende språkvasken i denne boka, men det var jo mye fordi boka virkelig var lesverdig og fortjente bedre. Min korte oppsummering, når jeg ser bort fra det språklige, var: «Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.» Min omtale: Din kamp er min kamp.

Stian Bromark: Ingen fred å finne (mammutpris 179, før 379). Dette er en bok å bli sint av, i alle fall ble jeg det:  «Noe av det som går igjen i historiene jeg leser om tiden etter 22. juli er episoder som får meg til å gispe av de involvertes tankeløshet og manglende empati. At ungdommene som hadde blitt skutt mot på Utøya og sett kamerater dø var forventet å komme over det og fungere som normalt på skolen allerede samme høst er en sånn detalj. (…) Det er så hjernedødt at jeg har lyst til å kjefte på noen. Som det var kom jeg med noen kraftuttrykk rettet mot boka, nok til at tenåringen reagerte og lurte på hva som var galt.» Min omtale: Ingen fred å finne.

Ali Esbati: Etter rosetogene (mammutpris 179, før 249). Jeg leste den svenske utgaven, som har en ganske annen tittel. Det kan kanskje være lurt å lese den norske, da slipper du å bli forvirret av å lese sitater som opprinnelig ble sagt eller skrevet på norsk oversatt til svensk, i alle fall. Denne er kanskje først og fremst lesverdig fordi den bringer et nytt perspektiv på banen, det til en person som ser ut som det bilde nordmenn flest fikk i hodet når noen sa «terrorist» før 22. juli. Og sannsynligvis fortsatt, dessverre. «Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag.» Min omtale: Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle

Ida Jackson: Fødselsdag (mammutpris 149, før 399). Denne har jeg heller ikke skrevet om, men det visste jeg. I alle fall er den også lesverdig, og til å bli sint av, selv om den handler om helt andre ting enn terror. Foruten rettferdig harme over alle manglene i systemet som møter fødende generelt, bringer Ida Jackson et tilleggsperspektiv, da barnets far – Jan Grue – bruker rullestol. Han har utfordringer som ligner mye på dem du plutselig også ha som gravid eller nybakt forelder. Trapper blir et hinder på en måte de aldri har vært før.

De fire dagene jeg var på sykehuset, mine fire første døgn som mor, var jeg desperat over alt jeg ikke fikk til og alt jeg ikke kunne få hjelp av sykehuset med. Mens Jan, som brukte tekniske hjelpemidler til alt fra å ta på sokker til å gå på butikken, hadde ingen illusjoner. Han forventet aldri at hjelpeapparatet skulle være hjelpsomt. Han tok prosjektledelse, spurte, maste, justerte og insisterte. Høflig, lavmælt, men uten å gi seg. (Side 169)

Book hoarding

Forrige uke skapte en kronikk av Rhiannon Lucy Cosslett i The Guardian bølger på Twitter med en ingress som inneholdt frasen «The cult of book ownership can be smug and middle class».

Første versjon, slik den så ut i Twitters forhåndsvisning.

 

Avisa har i etterkant endret ingressen og fjernet de ordene som provoserte mest:

 

Men selve teksten inneholder fortsatt setningen den opprinnelige ingressen var hentet fra «everything that is smug and middle class about the cult of book ownership». Er det noe middelklassen ikke liker er det å bli kalt middelklasse, så det er kanskje ikke så rart det blir «bråk».

Jeg har ikke veldig store problemer med å innrømme at jeg er både «middle class» og sikkert også relativt «smug» når det gjelder bokhyllene mine. Nå leser jeg heller ikke den faktiske kronikken nødvendigvis som en kritikk av det å ha mange bøker i seg selv, men det med «ha mange bøker» som en identitetsmarkør uten videre bevissthet rundt hvilke bøker og hvorfor.

Det hele minner meg litt om det man nærmest må kalle den moralske panikken som møtte Marie Kondo når løsrevne sitater fikk folk til å tro at hun mente _alle_ burde ha maks tre bøker i huset. Kritikken av Kondo er i tillegg dessverre og uunngåelig farget av rasisme, noe Cosslett formodentlig slipper (selv om referansene til hennes buddistisk oppdratte ektemann kanskje trigger noe i den gata), men uten at jeg har satt meg særlig dypt inn i «KonMari»-metoden har jeg fått med meg så mye som at kriteriet hun setter for om du skal beholde noe eller kvitte deg med det er om det «sparks joy». Og, vel, de fulle – for ikke å si overfulle – bokhyllene mine gir meg gnist av glede. Ett århundre tidligere sa William Morris «Have nothing in your houses that you do not know to be useful or believe to be beautiful» og det er jo egentlig akkurat det samme budskapet.

Det viktigste er jo at du trives med din egen samling – eller mangel på samling. Ta derfor heller til deg Joanne Harris’ kommentar i sammenhengen:

Joanne Harris on Twitter: "Book folk, a reminder. You're allowed to hoard books; read books in any form you like; borrow books; donate books to charity shops; talk about books; recycle books; cut books in half. And none of these things make you a better or worse person than anyone else."

Jeg har ikke evnen til – eller ønske om – å bli minimalist. Store tomme flater er ikke noe for meg, de fylles fort med bokhyller, eller bilder. Og det er ikke bare bøker jeg «hoarder», i det hele tatt er jeg vel maksimalist enn mini-. Men det betyr ikke at jeg aldri kvitter meg med bøker. Faktisk ryddes det ut bøker kontinuerlig. Noen blir luket ut med en gang de er lest (det siste eksempelet på det er Miriam Margoyles), andre havner på hylla, lest eller ulest, til de på en eller annen måte tiltrekker seg oppmerksomhet. Og da er vurderingen svært nær Kondos mantra. «Gir det meg glede å ha denne boka på hylla fortsatt?» Er svaret ja får den bli, er svaret nei er det kort vei til nærmeste loppemarked. De siste årene har jeg endelig også lært at fordi om jeg elsker noen bøker av en forfatter betyr ikke det at jeg må beholde de bøkene av forfatteren som jeg ikke liker. Og som Cosslett har jeg faktisk også kastet bøker som var så dårlige at jeg ikke vil at andre skal utsettes for dem. Det har ikke skjedd ofte, men det har skjedd.

Svaret på hvorfor det gir meg glede å ha en bok på hylla varierer fra bok til bok. Noen gleder jeg meg til (endelig) å lese. Noen gleder jeg meg til å lese igjen. Andre er bare vakre nok, kuriøse nok eller sjeldne nok til at det å ha dem i hus er en glede i seg selv. Noen er del av en «samling» (jeg samler på både Oscar Wilde, A. A. Milne og Jane Austen, blant annet). Noen har sentimental verdi. Jeg har nær en halv hyllemeter med barne- og ungdomsbøker fra mine foreldres samling som jeg neppe kommer til å lese (Hjortefot på norsk, noen?), men navnet og adressen til pappas barndomshjem skrevet med fjerdeklassingens runde håndskrift er grunn god nok for meg.

Jeg blir ikke stresset av tanken på uleste bøker på hylla, snarere tvert i mot. Samme hva jeg er i humør til å lese en gitt dag har jeg noe som passer på hylla. Blir det ny pandemi og lockdown er det ikke underholdning det kommer til å skorte på først.

Resultatet av de siste ukenes rydding og registrering er at et tresifret antall bøker får nytt hjem, og dermed har vi faktisk en og annen hylle som ikke er full til bristepunktet. Det varer nok ikke så lenge, bøker har en tendens til å bli med meg hjem, uten at det alltid føles som et like bevisst valg som valget om å beholde eller kvitte seg med bøker jeg allerede har altså gjør. Ikke er det noen fare for å gå tom for lesestoff heller, selv uten påfyll, men jeg skal komme tilbake til tall når jeg er ferdig med registreringsskippertaket og har en slags oversikt. Det nærmer seg.

Biblioteket

Tiåringen spurte i går (ikke helt ut av det blå, jeg holdt på med bokregistrering): Tror du vi har mer enn tusen bøker?

Mitt klare svar var ja, ikke bare tror, men vet.

«Jeg lurte, fordi en samling på mer enn tusen bøker er et bibliotek.»

Så det er hva vi har. Et bibliotek. Akkurat hvor mange bøker vi har vet jeg ikke. Jeg er atter i gang med å gå gjennom regnearket og hyllene, krysse av det som er på plass (og i hvilken hylle det står), rydde ut det vi ikke lenger vil ha (Scott Adams, J.K. Rowling, mye annet vi bare har mistet interessen for), og registrere det som har kommet til siden forrige skippertak.

Siden regnearket begynte å bli tungt og treigt har jeg redusert antall rader på hovedarket ved å kopiere ut rader til en ny fane, «Ex-lib», som nå inneholder alle de bøkene jeg vet eller tror vi har kvittet oss med på ett eller annet vis. Tanken med ikke bare å slette dem er å lett kunne hente inn igjen rader for bøker som dukker opp når jeg rydder. Etterhvert, når jeg forhåpentligvis kan erklære meg ferdig med rydding og gå over til løpende vedlikehold, kommer jeg til å redusere antall kolonner for disse bøkene – det er gøy å ha oversikten over hva vi har hatt, men jeg trenger ikke like mye detaljer.

Nå sitter jeg igjen med 2640 bøker jeg er rimelig sikker på at vi har her ett eller annet sted. Det betyr ikke at jeg tror det er fasiten på hvor mange bøker vi har, snarere tvert i mot, i og med at jeg VET at det er mye som er uregistrert. Skal jeg tippe vil jeg tro vi kanskje har rundt 500 bøker til. Det blir interessant å se hva slags tall jeg får til slutt.

Farvel Goodreads, hallo The Storygraph

Hvor mange år er det siden Amazon kjøpte opp Goodreads nå? Jeg husker ikke, men i alle fall er det like mange år jeg har vært på utkikk etter et alternativ. Jeg husker ikke når jeg først hørte om The Storygraph, men det begynner fort å bli noen år siden det også, og jeg registrerte meg der ganske med en gang og importerte biblioteket mitt fra Goodreads. Siden det har jeg periodevis ført et dobbeltregnskap, og oppdatert på The Storygraph etter skippertaksmetoden, så jeg tror det skal være rimelig oppdatert, men jeg får vel ettergå regnskapet. Hovedgrunnen til at det har drøyd med å bytte over ordentlig er at det før ikke var mulig å oppdatere bøker med f.eks. sideantall når den først var registrert, noe som ble frustrerende. Men når har det for det første kommet en oppdatering som gjør at det er mulig å legge til manglende info på registrerte bøker for vanlige brukere, OG jeg har fått ut fingeren, søkt om å få bli bibliotekar og fått søknaden godkjent. Så nå kan jeg kose meg med å slå sammen duplikater, rette opp forfattere og bidragsytere (oversettere, illustratører), fikse sideantall og alt det andre som gjør hjertet varmt når man er både boknerd og petimeter.

Basiskonseptet for Goodreads og Storygraph – og andre lignende nettsider, som norske Bokelskere – er likt: Du søker opp bøker og registrerer at  du har lyst til å lese, holder på å lese eller har lest dem. Du kan logge underveis, du kan registrere tilbake i tid og du kan anmelde bøkene – gi dem stjerner eller terningkast og skrive omtaler. Finnes ikke boka, eller den utgaven du har, i systemet fra før kan du registrere den. Du kan sette lesemål for året og på slutten av året få enkel statistikk for lesinga di.

Du får mer statistikk på Storygraph. Og du kan følge med i løpet av året. Her kan jeg for eksempel se at det er grei spredning på hvor godt jeg har likt bøkene jeg har lest så langt i år.

Men det er tracking av forhåndsgitte parameter, selvsagt, så jeg kommer nok til å fortsette med regneark også, for å kunne tracke akkurat det jeg har lyst til fra år til år.

En annen ting jeg liker godt med Storygraph er at når du går inn på hovedsiden vises noen av bøkene av alle de du har sagt at du har lyst til å lese. På Goodreads var det de siste du hadde lagt til som vistes, på Storygraph plukkes det et tilfeldig utvalg, så hver gang du refresher siden blir du påmint bøker du engang har hatt lyst til å lese. Jeg har notert bøker som skal kjøpes snart som jeg markerte som «to be read» for flere år siden de siste ukene. Jeg har også gått inn på bøker jeg ikke lenger har lyst til å lese og fjernet dem fra lista. Begge deler er ganske tilfredsstillende.

En annen ting Storygraph gjør mer ut av enn Goodreads er «reading challenges». I tillegg til – eller i stedet for – antall bøker i et år kan du sette et mål for antall sider. Smart om du liker å lese mursteiner. Men du kan også lage egne utfordringer, eller delta i andres. Jeg har sånn smått tenkt å delta i en Storygraph har satt opp for 2023 som går på å lese bøker fra ti forskjellige land: Argentina, Colombia, Cuba, Italia, Nigeria, Norge, Pakistan, Sør-Afrika, Syria og Trinidad & Tobago. Fullfører jeg den er det en god jafs på vei til målet om å lese litt flere  «ikke-vestlige» bøker, og litt flere bøker av folk som ikke er gamle hvite menn.

Noen ting jeg ikke liker så godt med Storygraph er at «leste» bøker ikke vises på forsiden, jeg må klikke meg inn på egen profil og der finner jeg dem under boksen for «leser i øyeblikket».

Det er ikke mange ekstra tastetrykk, men nok til å irritere meg. Men nå har jeg laget meg en snarvei rett til den oversikten, så da er det mulig jeg har løst det «problemet».

En annen ting jeg sliter med er søkefunksjonen, særlig for norske bøker er det ikke rent sjelden jeg ikke får opp boka, går for å legge den inn og så får beskjed om at den ISBN-en allerede er i bruk. Så søker jeg på ISBN og der er jo boka, me den tittelen jeg tastet inn i søket! Det er også tydeligvis sånn at du ikke kan søke på serienavn. Søker jeg på «Dragens øye» får jeg bare opp en haug med engelsk fantasy, og Stephen Kings The Eyes of the Dragon er ikke engang på topp:

Men søker jeg på f.eks. «forrådt» kommer første boka i serien opp under Amalie Skrams bok ved samme navn.

Så det er noe jeg skal prøve å spille inn som endringsforslag – at serietitler også søkes i når man søker etter bøker.

En funksjon jeg ikke egentlig har testet, og ikke føler behov for, er det som jeg tror var The Storygraphs egentlige utgangspunkt, nemlig anbefalinger. Når du anmelder en bok kan du krysse av for «moods», «pace» og legge til stikkord for temaer. Dette blir en slags crowd-sourced statistikk for bøkene slik at om du forteller Storygraph at du har lyst til å lese noe «fast-paced» som er «adventurous», så kommer den med anbefalinger på bøker som mange har klassifisert som det. Som sagt har jeg ikke testet, så hvor bra det funker vet jeg ikke. Mnt TBR er stort nok som det er.

Man kan også følge andre og legge hverandre til som venner på The Storygraph, og om du vil være venner med meg er det bare stas. Profilen min finner du her: Lattermild på The Storygraph.