Pyongyang: A Journey in North Korea – Guy Delisle

It’s been six years since I read Guy Delisle’s Burma Chronicles and was ambivalent about it. When picking up a selection of graphic novels at the library recently, I decided it was time I gave him another chance and borrowed Pyongyang: A Journey in North Korea, since North Korea is interesting. I sort of regret it now, but I won’t give him the benefit of the doubt again. Because all the stuff that bothered me in the Burma Chronicles bothered me even more in Pyongyang, and it was joined by a casual racism (calling the performing children «savant monkeys»!) and blatant misogony that completely undermines any point Delisle may have had to make. I mean, who recounts a series of torture techniques in drawing and writing and then writes this down and thinks, «Yeah, that’s the vibe I’m going with»?

Delisle arrives in North Korea for a six week stay, supervising the production of cartoons his employer has outsourced for cheap labour. The sequences where Deslisle tries to explain why a scene needs to be redone affirms my impression that outsourcing creates so much more labour that you would be lucky to actually save any money, but that is not something Deslisle addresses (or: if addressing it was his intention, it gets lost along the way). He seems instead to use the examples purely to reinforce the image of the North Koreans as intellectually inferior, which permeats the whole narrative.

You’d think an intelligent man would consider whether the reason the North Koreans he talks to never criticise the regime they are living in is simple caution and life-preserving instinct, but instead he seems to think that they are… stupid? Brain-washed enough to actually believe the propaganda they feed him? And like in the Burma Chronicles he doesn’t seem to consider that he may be putting others at risk with his behaviour. He gives 1984 to one of his guides to read, for example, as if for a social experiment. Now, I have noe idea whether 1984 is a banned book in North Korea, but it wouldn’t exactly surprise me if it were, and what exactly happens to people caught with banned books in authoritarian regimes, again?

It’s a pity, too, because I still really like Delisle’s drawing style and there are definitely some great scenes in the book, too. He finds himself at a picnic on a trip to a museum:

The moment touches on something that is not only quite charming, but possibly quite profound, too. But it flickers out again and descends into «white tourist mode» again.

I could have saved myself the trouble had I bothered to read the reviews on Goodreads before starting the book, so if you’d like more examples, go have a nosey. I’m hardly the only one who’ve ended up wanting to throw the book across the room, it seems.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Lilla Berlin 5: Netflix och chill – Ellen Ekman

Jeg leser alt Ellen Ekman kommer ut med slavisk, men innså at jeg ikke har skrevet om noen av bøkene, så før denne får returnere til biblioteket (jeg har kjøpt alle de andre, denne blir nok også kjøpt etterhvert) synes jeg den kan få litt oppmerksomhet.

Serien Lilla Berlin handler om en gjeng ganske vanlige (urbane) svensker. De dater, bruker Tinder, ser på film, diskuterer politikk og oppfører seg vel i det hele tatt som unge voksne flest. Snerten i serien har ofte et feministisk og/eller liberalt (i motsetning til konservativt) tilsnitt, noe som selvsagt er en av grunnene til at jeg elsker det. De beste stripene er kanskje de der dobbeltmoralen til en del av de som liker å rope høyest i ordskiftet får gjennomgå.

Det er rart med det…

Gjengangerene i serien, som Mira som preger forsiden av denne boka, rekker man å bli ganske godt kjent med, og glad i.

Ellen Ekman skal være gjest på Kapittel i september, der årets bokbloggertreff også skal avholdes, og jeg krysser fingrene for at hun skal være der fredag-søndag og ikke alt har reist når jeg kommer til Stavanger, for jeg skulle veldig gjerne ha fangirlet litt.

Vil du ha flere smakebiter, eller få litt humor inn i feeden, anbefaler jeg Lilla Berlins Instagramkonto. Og så bør du sjekke ut bøkene, selvsagt. Biblioteket har dem!

Drama – Raina Telgemeier

The book Drama by Raina Telgemeier is a great comic book about a girl in high school called Callie. It was published September in 2012, printed in Singapore and published by Scholastic.

Drama is focused on the life of Callie during the preparation for the Spring musical. Callie is a nice and funny girl who really wants to sing but her voice does not agree with that and she ends up joining the backstage crew and becoming the next stage manager.

All and all, I really enjoyed this book and I hope others will to. I believe that this graphic novel (comic book) is for the ages 7 and up because you need to understand what love is to understand what is really happening.

The Baby-Sitters Club – Raina Telgemeier

The series The Baby-Sitters Club by Raina Telgemeier is a great comic book series, that I love. The main characters are Kristy, Stacey, Mary Anne, Claudia and Dawn. Dawn joins in the third book but the others where there from the start.

There are four books in the series but I hope there will be more. The four books are Kristy’s Great Idea, The Truth About Stacey, Mary Anne Saves The Day and Claudia and Mean Janine.

Over all I really enjoyed the series and I believe that others will too. I recommend this series to the ages five and up and male and female or any thing in between.

Wonder Woman – Greg Rucka et al.

I rask rekkefølge har jeg lest tre Wonder Woman album, Vol. 1: The Lies, Vol. 2: Year One og Vol. 3: The Truth. Jeg har i liten grad lest superhelt-tegneserier, og har sikkert begynt i «feil ende» så og si, med Ms Marvel og Squirrel Girl, for jeg har følelsen av at det er tonnevis med backstory og inside jokes som går meg hus forbi. Så også her, forsåvidt. Men fengende synes jeg det er likevel. I denne serien, Goodreads omtaler den som serie nummer fem, finner Diana (altså Wonder Woman) ut at noen har lurt henne, deler av livet har vært illusjoner og etterhvert viser det seg til og med at det hun husker som besøk hjem til Themyscira – amazonenes mytiske øy – aldri egentlig har skjedd. Dessuten er noen på jakt etter henne. Løsningen får vi ikke i disse tre albumene, så jeg blir nok nødt til å lese 4 og 5 også i håp om å få en avslutning på historien.

Adventure Time Volume 1 – Ryan North, Braden Lamb & Shelli Paroline

Adventure Time is about two super broes who go on adventures and their names are Finn and Jake. Finn is in love with Princess Bubblegum, who is half bubblegum, and Jake is a dog.

The book is more of a comic than a book but it is really funny. This particular one is about Bmo (the robot), the Lich (the stupid bad guy), Finn, Jake and Princess Bubblegum.

I think that boys and girls around the age of 7 to 1000000 would like this book.

Tre tegneserier

Jeg var en svipptur innom biblioteket for å hente noen bestilte bøker her om dagen og svingte da innom tegneserieavdelingen. Det er mulig det var et bevisst tema for de utstilte bøkene, for jeg innså i etterkant at alle jeg hadde plukket med meg hadde kvinnelige hovedpersoner, men det kan selvsagt også være tilfeldig. I alle fall har jeg den siste uka i rask rekkefølge lest Real Life av Cory Doctorow og Jen Wang, Adventures of Superhero Girl av Faith Erin Hicks og Lumberjanes, vol 2 av Noelle Stevenson m.fl.

lumberjanes2For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. «Lumberjanes» er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en «badge». Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. «Overnaturlig» er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.

superherogirlAdventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene («Du ser ikke ut som en superhelt»), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike «prøver å finne min plass i verden» problemer som hører hjemme i en «coming of age» fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den «vanlige») jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.

Oops. Plutselig er det tre måneder senere, innlegget ligger fortsatt som en kladd og siste bok mangler helt…

reallifeReal Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.

Eon: Syvende mor i bedehuset – Lars Lauvik

eon_7Dette var julegave fra meg til mannen. Vi hadde ønsket oss bok 8 (men fikk den ikke), men kom på at vi manglet sju også, så da kjøpte jeg den like gjerne.

Jeg vakler stadig i forhold til spørsmålet om hvilke som er mine favorittserier blant de nye norske tegneseriene. Nemi vinner, men Pondus, M og Eon er alle utrolig gode og Kollektivet, Rex Rudi og Lunch puster dem i nakken. Lauvik har hatt noen fantastisk fine juleheftehistorier, og en av dem er gjengitt i denne boken, noe som trekker opp. Ellers er det en del harselering med konspirasjonsteoretikere som jeg finner særdeles fornøyelig, spesielt side jeg har lest en del om slikt i år (blant annet hos Tjomlid).

Anbefales, men kanskje ikke som en intro til Eon-universet, det hjelper å vite hvem som er hvem fra før (det er ikke negativt, altså, jeg ville uansett alltid anbefale å starte med første bind i en serie).

M – Marzan og Opars juveler – Mads Eriksen

Instruksen til tegneren: "Noe med whisky"
Instruksen til tegneren: «Noe med whisky»

Som nevnt var vi på boksignering på Outland i Trondheim på lørdag, og sikret oss dermed et eksemplar av Mads Eriksens siste: M – Marzan og Opars juveler. Det fine med serietegnere er at de ikke bare signerer boka, men faktisk lager et lite kunstverk på bestilling (i alle fall har alle jeg har vært på signering med gjort det). Ulempen med dette er at køen tar mye lenger tid enn ved en «normal» signeringmen det kan man vel tåle for en gangs skyld. Siden både M, Mads Eriksen og vi er ganske glade i skotsk maltwhisky ba vi om «noe med whisky» når det ble vår tur. Resultatet ser dere på bildet. Vi var mer enn fornøyd.

 Så til boka:

Den inneholder på sett og vis tre deler. Den første delen er rene striper, de fleste av disse var nye for meg (vi abonnerer på flere norkse tegneserieblader, men ikke M, siden vi ikke er så glad i bi-seriene i bladet, og M-stripene får vi jo uansett i og med at vi kjøper alle album og bøker), og jeg kan med glede avsløre at jeg til stadighet humret høyt, blandt annet over stripen jeg serverte som smakebit i går. Jevnt over holder materialet en svært god kvalitet.

M er kanskje ikke en serie for «hvem som helst», den er spekket med kulturreferanser – til det man gjerne kaller «nerdekultur» – og i tillegg inneholder mange av stripene interne referanser til andre striper slik at det rett og slett blir umulig å fatte poenget om man ikke har lest stripa det refereres til. Jeg skal ærlig innrømme at det slett ikke er alle referansene jeg tar heller, enkelte av stripene framstår derfor som helt meningsløse for meg (det var riktignok få av disse i denne samlingen), men jeg har ingen problemer med å akseptere det til gjengjeld for de stripene som til de grader treffer spikeren på hodet.

Del to består av «Mads tegner og forteller»-sider som jeg innbiller meg har vært på trykk i M-bladet. Jeg mener å ha sett noen de gangene jeg har sett på bladene. Del tre består av det samme konseptet, men sider som tilsynelatende er satt sammen for denne bokens skyld. Begge disse delene består altså av gamle striper med en kommentar fra tegneren. Noen av kommentarene er nesten like morsomme som stripene, og i det hele tatt er dette en «bonus» ved bokutgivelser framfor avisstriper som jeg setter stor pris på. Det er ett problem i denne boka at et par striper gjentas både i det jeg oppfatter som del 2 og del 3. Det gjelder ikke mange striper og kommentarene er forskjellige (og vel verdt å lese), men det gir ett litt klønete inntrykk.

Hadde jeg vært redaktør hadde dette vært noe jeg hadde ryddet opp i. Jeg tror også med fordel delen med nye striper kunne vært splittet i to, slik at leseren hadde fått noen fler nye striper helt på slutten av boka også. Det hadde gitt en bedre «spenningskurve», for å bruke det uttrykket.

Innvendingene mine er likevel stort sett tekniske, og uttrykker overhodet ikke misnøye med det kunstneriske innholdet i boka. Jeg er svoren M-fan, noe som slett ikke endres av denne boka, og vil gjerne benytte anledningen til å ærklære min kjærlighet (platonisk sådan) også til Madammen. Hun er ei grepa dame. Å lese M føles ofte litt som å lese om eget samliv, bortsett fra at det varierer hvilken rollefigur jeg identifiserer meg med. (Og vi er vel ikke fullt så sprø. Tror jeg.) En av sekvensene som kommenteres er en gammel stripe med scenariet «dersom Madammen ikke hadde møtt M» og «dersom M ikke hadde møtt Madammen», som er aldeles herlig.

Smakebit på en søndag: M – Marzan og Opars juveler

Jada, jeg vet det er mandag, jeg bare glemte å få tatt bilde i går. Denne gangen kommer smakebiten nemlig fra Mads Eriksens siste: M – Marzan og Opars juveler, som vi kjøpte på Outland på lørdag når unge herr Eriksen i egen høye (? Han satt.) person var der for å signere, og det blir ikke på langt nær like morsomt uten bilder.

Sånn har jeg det også når jeg forsøker å tenke på økonomi
Sånn har jeg det også når jeg forsøker å tenke på økonomi

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.