I Was Born for This – Alice Oseman

Det er mulig det blir en trend at jeg starter å høre på lydbøker og så går over til å lese ferdig i fysisk bok, jeg har i alle fall gjort det igjen, denne gangen med den siste Alice Oseman-romanen jeg hadde på TBR, I Was Born for This.

På den annen side, kanskje det ikke blir en trend, jeg vet ikke om jeg egentlig kan høre på lydbøker på bussen, to ganger den siste uka har jeg blitt så oppslukt av boka at jeg har oppdaget akkurat litt for sent at vi hadde kommet til den bussholdeplassen jeg skulle av på, så jeg har måttet gå av på neste. Men jeg har likevel begynt på en ny lydbok, så får vi se hvordan det går.

Tilbake til Oseman: I Was Born for This har to fortellere, som bytter på å fortelle i jeg-form; Jimmy Kaga-Ricci, som er medlem av bandet The Ark, og Fereshteh Rahimi, som bruker den engelske oversettelsen av navnet sitt online – Angel – og er fan av The Ark. Boka handler først og fremst om fenomenet «fandom», men også om å være ung voksen og ikke helt vite hva man vil med livet, om «å finne seg sjæl» og om vennskap. Som vanlig i Osemans bøker er rollegalleriet mangfoldig – eller «woke» om du vil – her er det variasjon i både etnisitet, kjønnsidentitet og legning. Og variasjonen forekommer som helt selvfølgelig, samtidig som ubehagelige opplevelser med «-fober» også nevnes.

Fra et voksent synspunkt er nok det mest interessante måten Oseman klarer å belyse fandom fra mange forskjellige vinkler. Først og fremst fra perspektivet til Jimmy – som blir «shipped» med bandkameraten og bestevennen Rowan – og Angel, som føler seg middelmådig sammenlignet med sin brilliante eldre bror, sliter med vennskap IRL og fyller tomrommet med The Ark:

Mum doesn’t understand me. She doesn’t understand why I reacted so strongly about a boy band.
And I know they’re both worried about my future. They don’t ever say it, but I know they know I’m average and average is disappointing for them. Especially compared to my brother. The pinnacle of ambition and success.
Don’t worry. I know that. I’m fully aware I’m average. God, I’m so, so aware I’m average.
But I’m not going to think about any of that right now.
I don’t need to.
This week isn’t about my life.
I don’t have to think about it at all.
This week is about The Ark.
(Side 66)

Men vi får også se hvordan hyperfokuset til fansen påvirker de andre medlemmene i The Ark, og hvordan «the fandom» kan være både en livbøye og et hinder for fansen selv. Jeg liker også at Oseman trekker paralleller til Beatlemania, og dermed viser at «fandom» ikke er noe nytt, selv om internett har endret måten fansen kan interagere med hverandre og med den/de de er fan av.

Lydboka leses (eller «framføres») av to skuespillere, Aysha Kala leser Angels kapitler og Huw Parmenter Jimmys. Det er en fordel, da det gjør de to stemmene enklere å skille, når jeg gikk over til papirbok måtte jeg en gang eller to stoppe og tenke for å identifisere hvem som «snakket». Begge skuespillerne fungerer godt i rollen, med unntak av at noen av stemmene de framfører, særlig de som skal være litt eldre enn hovedpersonene (Jimmys bestefar, blant annet), bare fungerte sånn måtelig for meg, men det er en ganske liten innvending, i det store og hele kan jeg anbefale lydboka – og boka generelt.

Lydboka har jeg lånt i Libby, via Deichman, papirboka har jeg kjøpt sjøl. 

On the Come Up – Angie Thomas

Jeg var i humør til noe annet enn podcast her i forrige uke, så jeg bladde meg gjennom de tilgjengelige lydbøkene i Libby og fant One the Come Up av Angie Thomas. Den boka har jeg hatt på TBR siden jeg leste THUG, og på hylla siden jeg fant den på salg på Norli i fjor, så med «prøve å få ned andelen bøker jeg eier og ikke har lest»-målet i bakhodet lånte jeg den og begynte å høre den.

Lyboka er lest av Bahni Turpin, som også leser So You Want to Talk About Race av Ijeoma Oluo som jeg hørte på før jul. Turpin leser bra, men det tok en stund å venne seg til at dette egentlig var en helt annen fortelling og ikke blande inn fragmenter fra den andre boka (det hjelper ikke at begge bøkene er fortalt i jeg-form og har fellestrekk i tema selv om det er veldig forskjellige bøker sånn rent strukturelt, ikke minst er dette en roman, mens So You Want to Talk About Race er sakprosa).

Jeg hørte på boka på vei til og fra jobb mandag-torsdag og på trening torsdag, og når jeg kom hjem derfra var jeg på 45 % lyttet og såpass engasjert i historien at jeg fortsatte å lese i den fysiske boka og leste den ferdig samme kveld. Jeg hadde allerede plukket den ned fra hylla tidligere i uka for å finne igjen setninger/avsnitt jeg hadde lyst til å markere (en av ulempene med lydbøker er at akkurat det er langt vanskeligere enn med fysisk bok/ebok).

Så… fra 27 % lyttet til onsdag til boka (på 435 sider) ferdiglest torsdag? Joda, den fenget, si. Det er umulig å ikke heie på Bri og familien hennes, og jeg synes Thomas klarer å få hamret inn noen poenger om systemisk rasisme uten at det går ut over fortellingens spenningskurve (snarere tvert i mot). Her har vi Bris beskrivelse av hvordan det er å bevege seg «Midtown» som svart:

Usually when we go somewhere in Midtown-the-neighborhood we gotta abide by the rules. They’re unspoken but understood:
1. If you go in a store, keep your hands out of your pockets and out of your backpack. Don’t give them a reason to think you’re stealing.
2. Always use «ma’am» and «sir» and always keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re aggressive.
3. Don’t go in a store, a coffee shop, or anything unless you plan on buying something. Don’t give them a reason to think you’re gonna hold them up.
4. If they follow you around the store, keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re up to something.
5. Basically, don’t give them a reason. Period.
Thing is, sometimes I follow the rules and still deal with crap. Sonny, Malik, and I went into a comic shop a few months back, and the clerk followed us around until we left the store. Malik recorded the whole thing on his camera.

(Side 144-145) Historien belyser hvor vanskelig det faktisk er å «arbeide seg opp» fra fattigdom, særlig som svart i USA, og hvordan realitetene krasjer med alle idealer man kan ha som familie. Bris bror, som har gjort «alt riktig» og tatt en god utdannelse med gode karakterer har ikke fått uttelling for det og bor hjemme og jobber på en pizzasjappe.

It is kinda messed up. Here my brother is, doing everything right, and nothing’s coming from it. Meanwhile, Aunt Pooh’s doing everything we’ve been told not to do, and she’s giving us food when we need it.
That’s how it goes though. The drug dealers in my neighborhood aren’t struggling. Everybody else is.

(Side 214) Da er det kanskje ikke så rart at Bri ikke ser «jobbe hardt på skolen» som løsningen på familiens problemer, og at HipHop virker som en tryggere ting å satse på. Hun vet jo at hun er god.

Ut over å være en knakende god fortelling om opplevelsen av å vokse opp svart i USA handler boka mest om familie på godt og vondt. Om valg man tar og hvordan de påvirker de rundt deg. Om forventninger fra foreldre (og beste- og svigerforeldre) og om å la barn velge sin egen vei. Om søskenkjærlighet og søskenkrangel og om hvor forskjellige drømmer kan se ut.

Anbefales!

Lydboka lånte jeg gjennom Libby (via Deichman), den fysiske boka har jeg kjøpt sjøl.

Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse – James Goss

Jeg fant Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse av James Goss av alle steder i hylla hos Fretex på Lillehammer. En bok som kombinerer Doctor Who OG A. A. Milne kunne jeg jo ikke akkurat gå fra. Og når «Diktsamling» var en rute på høst- og julebokbingoen fikk jeg sparket bak til faktisk å lese den også.

Det starter bra. Illustrasjonene av Russell T. Davies er sjarmerende og det aller første diktet, ‘Full Stop’, fungerer utmerket og er en intelligent tvist på Milnes orginaldikt (‘The End’). Hvilket Milne-dikt som er inspirasjon oppgis for hvert dikt det er aktuelt for, enkelte dikt er bare generell pastisj.

Men så faller det fra hverandre allerede i dikt nummer to (‘Consultation Exercise’, etter ‘Disobedience’) som serverer både linjer som ikke kan skanderes* og kreativ ordstilling, som her i vers to:

«Quarks, Quarks
Cybermen, Cybermen
Mechonoids, Voord, Zarbi
If your Battlefleet happens to
In the vicinity be
Then I’ll teach you – reluctantly»
(said the Dr, said he)
«To give the Earth a rather wide berth, rather
Than tangle with me.»

(Side 4) I tillegg burde de to siste linjene blitt tre:

«To give the Earth
a rather wide berth,
rather than tangle with me.»

om de skal speile Disobedience (her er de tre siste linjene i vers to):

«I can get right down
to the end of the town
and be back in time for tea.»

Det var ett vers av ett dikt. Det er en liten håndfull til som fungerer i tillegg til det aller første (av totalt femti dikt er det kanskje fem som er brukbare), men det holder ikke. Ikke er det bra pastisj, ikke er det bra som dikt i seg selv. Det bærer preg av en god idé som ble trukket for langt, alternativt en god idé, men en dårlig poet.

Jeg beholder nok boka likevel, siden jeg samler på «Milneania», men det er litt under tvil.

Boka har jeg kjøpt sjøl (brukt).

___________________
* Det var det beste jeg fant for «doesn’t scan» på norsk. Tips meg gjerne om du har en bedre oversettelse, for «skandere» gir meg frysninger på den dårlige måten.

The English Understand Wool – Helen DeWitt

Jeg hørte om Helen DeWitts kortroman The English Understand Wool første gang på en episode av Books Unbound, så vidt jeg kan huske, men så var det noen andre som postet om den som fikk meg til å sjekke om den fantes på biblioteket, og jeg husker ikke hvem. Det irriterer meg, og jeg beklager, for jeg skulle gjerne takket for anbefalingen. Jeg skriver boka inn på Høst- og julebokbingoen i ruten for «Du liker ikke forsiden», for… det gjør jeg ikke. Ikke synes jeg den er estetisk tiltalende og ikke skjønner jeg hva bildet har med boka å gjøre (ingenting, får jeg anta).

Fortelleren i The English Understand Wool, Marguerite, er oppdratt av «Maman», en dame med strenge standarder for hvordan man skal leve, ikke minst hvordan man skal unngå mauvais ton. Men alt er ikke som det ser ut, og «Maman» er slett ikke Marguerites mamma og pengene hun bruker for å oppfylle – og gjøre Marguerite i stand til å oppfylle – sine strenge standarder kommer slett ikke fra «Daddy’s» forretninger. Når det hele avsløres står Marguerite plutselig alene og på bar bakke som 17-åring og må klare seg selv i en verden som gjerne betaler for sensasjonelle, følelsesladede historier om svik. Men føler Marguerite seg egentlig sviktet?

More people gave me invitations. I did not think they would have given me invitations if I had been talking about my feelings instead of dressing with éclat and playing bridge with flair and playing the piano when a party was off to a dull start. So perhaps there were people who would like to hear about feelings, but I did not think they were people I would want to know. (Side 25)

Denne boka er bare 69 sider og derfor en bok som kan leses i «one sitting» som er nettopp det jeg gjorde. Det er en fascinerende historie som fortelles i en form som kan tolkes som følelsesløs og kynisk, men også som det motsatte. Jeg er solgt, og har allerede bestilt en annen av DeWitts bøker (biblioteket hadde dessverre ikke flere). Anbefales på det absolutt varmeste, noe av det beste jeg har lest i år.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Lost Continent – Bill Bryson

Jeg fant en kopi av Bill Brysons The Lost Continent på Fretex i Storgata på Lillehammer på vei hjem fra høstferie i år. Jeg eier en del Bryson-bøker, men ikke denne (før nå), av en eller annen grunn. Jeg innbiller meg at jeg har lest den, en gang rundt årtusenskiftet, men kanskje jeg lånte den på biblioteket? Vel, jeg begynte på den ganske med en gang (jeg hadde pakket ufornuftig og det var den boka som var lettest tilgjengelig mens jeg fortsatt var på reise), men kom ikke mange sidene ut i boka før jeg ble veldig i tvil om jeg faktisk skulle lese videre.

Jeg skrev aldri om min seneste gjenlesing av det som har vært favoritten min av Brysons bøker, Notes from a Small Island (men her er et lenger innlegg om den fra 2015). Jeg leste den om igjen rett etter å ha lest The Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island, delvis for å motvirke skuffelsen over oppfølgeren, og husker at jeg la merke til minst et tilfelle av fettfobi (han er lite sjarmerende i sin karakteristikk av en familie han deler frokostsal med på en B&B), men det var en litt ubehagelig hump på en ellers trivelig tur, liksom.

Men i denne boka? Det er fettfobi på hva som føles som annenhver side. Det starter allerede på side 6 (trigger warning, by the way):

Iowa women are almost always sensationally overweight – you see tham at Merle Hay Mall in Des Moines on Saturdays, clammy and meaty in their shorts and halter tops, looking a little like elephants dressed in children’s clothes (…) the teenaged daughters of these fat women are always utterly delectable, as soft and gloriously rounded and naturally fresh-smelling as a basket of fruit. I don’t know what it is that happens to them, but it must be awful to marry one of those nubile cuties knowing that there is a time bomb ticking away in her that will at some unknown date make her bloat out into something huge and grotesque, presumably all of a sudden and without much notice, like a self-inflating raft from which the pin has been yanked.

Ja, og så ispedd litt creepy «voksen mann som snakker om hvor attraktive tenåringsjenter er», da. Lekkert.

Da de neste to tilfellene kom på side 25 og 30 lurte jeg veldig på om jeg bare skulle la boka ligge igjen på Lillehammer, for å være helt ærlig. Men så ble det til at jeg leste videre, med en sånn litt sykelig fascinasjon. Og jeg begynte å markere alle stedene Bryson er fettfobisk, rasistisk og diverse-andre-former-for-«istisk» (blant annet en ganske rett fram funkofobisk setning). Ikke alle tilfellene er like clean-cut som det jeg siterte over, ofte er det bare en helt unødvendig bemerkning om hvor utrolig feit en person han møter er, og rasismen er ganske merkelig, for den dukker opp innimellom ærlige forsøk på å være anti-rasistisk og fortelle om historiske skeivheter, men den er der likefult.

Men det merkeligste med boka er at den liksom ikke har noen egentlig rød tråd. Undertittelen er «travels in small-town America», men Bryson besøker storbyer som Philadelphia, Washington DC og New York. Og når han er i små byer hører vi ofte mer om motellet enn om byen. Og uten at jeg har tenkt å kontrolltelle sidene vil jeg tippe at mer enn 50 % av handler om at Bryson sitter i bilen på vei mellom byene han besøker. Han besøker 38 av «the lower 48 states» (kanskje ikke rart det blir mye bilkjøring), uten at det er spesielt opplagt hvorfor han ikke også besøker de ti siste. Og det verste er at det jeg skrev om Notes from a Small Island, «Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits», ikke stemmer om denne boka. Mye av tiden gir han inntrykk av at han heller ville vært hjemme, og det er et veldig dårlig utgangspunkt for en reiseskildring.

Hadde det vært en fantastisk reiseskildring hadde den likevel vært ødelagt av all forakten Bryson viser for sine medmennesker, men nå er det hele bare trist. Ikke minst fordi Bryson selv ikke akkurat er en sylfide og fettfobien hans går også ut over ham selv, i Santa Fe skal han besøke niesen sin som studerer der og klarer å karakterisere seg selv som ekkel to ganger i løpet av få sider, inkludert når de faktisk treffes og han «embarrassed her – possibly even grossed her out – with a hug» (side 231). Man kan bli deprimert av mindre.

Grønt = fettfobi, rødt = rasisme, gult = diverse andre ismer/fobier, blått = faktisk interessante partier.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Et liv i redningsvest – Dagboksopptegnelser om norsk rasisme – Sumaya Jirde Ali

Jeg forhåndsbestilte Sumaya Jirde Alis siste bok, Et liv i redningsvest, så når den kom ut for snart tre uker siden tok det ikke mange dagene før den dumpet ned i postkassen min. Deretter tok det noen dager før jeg fikk motet meg opp til å begynne å lese den, og når jeg vel var i gang måtte jeg ta pauser og lese noe hyggeligere innimellom.

For dette er tungt. Ikke sånn rent tekstlig, snarere tvert i mot, teksten i seg selv er lettlest, men dokumentasjonen av den stadige, gjentagende rasismen Ali utsettes for er tungt å bære. Ikke på langt nær så tungt for (denne) leseren som det må ha vært og fortsatt må være for forfatteren, selvsagt. Og det er kanskje ikke det rene hatet som er verst, heller. Eller, det er det jo. Hetskampanjen som ble drevet av Resett mot Ali over flere år, som forårsaket en flom av hat i kommentarfelt og i mer direkte kommunikasjon, er selvsagt mye verre enn den dagligdagse, litt klønete rasismen som vi alle kan finne på å plumpe uti.

Du vet ikke hvor mange ganger du blir snakket engelsk til før du registrerer mønsteret. Du vet ikke hvor mange andre lignende situasjoner du har vært i, før du forstår at det kommer av en forestilling om sånne som deg.
Du merker du blir tung av tankekjøret.
Du merker at du blir eldre.
Først når de som henvender seg til deg på engelsk reagerer likt på at du svarer på norsk – de reagerer først med flauhet over sin egen ubevisste antakelse som de klassifiserer som uhell, før de deretter overkompenserer ved å rose deg for dine norskkunnskaper, samtidig som de stiller deg spørsmål om livet, hvor lenge du har vært i byen eller landet, hvor du bor, om du har familie og så videre, – først da forstår du at dette virkelig ikke har noe med deg å gjøre.
Det går bare utover deg. (Side 68-69)

Men om ikke den «uskyldige» «hverdagsrasismen» var der? Om alle brune og svarte nordmenn opplevde at majoritetsbefolkningen stort sett «ikke så farge», det vil si oppførte seg akkurat sånn overfor Sumaya Jirde Ali (19) som de gjør overfor blonde, blåøyde Selma Johanne Aalen (19) og ikke hele tiden, uten at det er «vondt ment», minner henne på at hun er «fremmed»? Vel, hva vet jeg, men jeg lurer jo på om ikke vissheten om at 1 %, 5 %, til og med 20 % av befolkningen er rablende rasister som synes at drapstrusler er finfint hadde vært lettere å bære om de andre 80, 95, 99 prosentene hadde vært faktiske antirasister?

Selv den positive oppmerksomheten er ofte farget av rasisme.

Jeg har fundert mye på hvordan du klarte å heve deg over at det ble gjort til noe sensasjonelt at «en som deg» gjorde og sa det du gjorde og sa. (Side 128)

Det er ikke så gøy å hylles som «flink dikter … til å være innvandrer», vil jeg tro. Helst vil man vel bare høre at man er flink, generelt? Eller at man er dårlig, eventuelt, men minus påklistret utenforskap. Dessuten, som medlem av en minoritet blir du veldig fort utnevnt til talsperson for den minoriteten, uten at det er en rolle du har bedt om eller du er en person de andre medlemmene av minoriteten ville stille seg bak. At det kan oppleves slitsomt er jo ikke akkurat vanskelig å forstå.

Som vitnesbyrd slår Et liv i redningsvest meg hardt. Som… litteratur? treffer den meg ikke like godt, og det er sannsynligvis en enkel årsak til det: Ali skriver til sitt yngre jeg, og bruker derfor du-form gjennom hele boka. Og det er ikke første gang jeg er nødt til å si at, joda, jeg skjønner at det er et stilistisk grep og ja, jeg skjønner hva det kanskje er meningen at det skal formidle, men det fungerer ikke for meg. Så som en leseopplevelse havner boka ganske meget midt på treet for min del. Men jeg håper den blir lest av mange likevel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Operasjon sjølvdisiplin – Agnes Ravatn

Når «Selvutvikling» var en rute på sakprosaseptemberbingobrettet tenkte jeg først «uh-oh». Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser, og ikke en jeg har spesielt lyst til å lese mer av. Men så kom jeg på at Agnes Ravatn har skrevet en selvutviklingsbok, og at jeg enda ikke har lest den, og bestilte den derfor på biblioteket. Så tok jeg jo i tillegg og hørte på Laniers bok, så plutselig hadde jeg egentlig kunnet krysse av ruta uten Ravatns hjelp, men når jeg først hadde lånt den forekom det meg like lurt å lese den – særlig siden den er kort, 108 sider, lest på en kveld.

Dessverre gjør Ravatn et grep i Operasjon sjølvdisiplin som sikkert funker på mange lesere, men som gjør at jeg i etterkant vurderer om jeg rett og slett må lese hele boka en gang til før jeg leverer den (heldigvis er den, som nevnt, kort). Hun refererer nemlig allerede på side 10-11 til «eit av dei mest berømte forsøka på viljestyrke innanfor psykologien», nemlig «marshmalloweksperimentet». Og når konklusjonen er at de barna som klarte å ha selvdisiplin også klarte seg bedre i senere i livet kommer min indre stemme og sier (gjetter du det?) «I think you will find it’s a bit more complicated than that». Så jeg leste videre med en ganske stor grad av skepsis og tok kanskje ikke til meg Ravatns gode råd med velvillig sinn. Men, så, plot twist: På side 85-88 tar hun opp igjen marshmalloweksperimentet og forteller leseren nettopp hvorfor det er litt mer komplisert enn som så. Og plutselig har Ravatn min tillit igjen. Kanskje alt det som står på side 11-85 vil virke innsiktsfullt og klokt om jeg leser det på nytt? Men gidder jeg egentlig å lese på nytt når det er forfatteren selv som har gått inn for å undergrave min tillit til det hun skriver? Juryens avgjørelse har ikke falt.

Såeh. Jo, hvis du føler at du sliter med å holde konsentrasjonen og å ta kloke valg i en hektisk hverdag så tror jeg faktisk du kan få noen tips. Ravatn er forbilledlig konkret og er også ærlig på hva som ikke virker (og det er, dessverre, det meste). Og om ikke kan du jo med fordel lese disse knappe hundre sidene fordi Ravatn skriver godt og er morsom.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Sabotør: Tungtvannsaksjonen – John S. Jamtli

Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble mer irritert enn opplyst av den første boka. Men nå fikk jeg en god grunn* til å lese den siste boka i serien: Tungtvannsaksjonen, og da føltes det litt dumt å ikke ha lest Operasjon Muskedunder og I skyggen av Tirpitz også, så nå er jeg up to date, så og si. Og jeg kan heldigvis meddele at det jeg hadde av innvendinger mot den første boka ikke er relevante for de tre påfølgende.

I alle de tre har Jamtli klart å få til en balanse mellom den (så langt jeg kan bedømme) historisk korrekte framstillingen av hendelsene og det menneskelige aspektet. I Tungtvannsaksjonen er det særlig Leif Tronstads frustrasjon over å drive skrivebordskrig i stedet for å delta selv og motstandsfolkenes opphold i den norske fjellheimen med det det bringe med seg av utfordringer som satt seg i minnet mitt.

Jeg er ikke videre interessert i våpen og andre former for utstyr til krig, men også det synes jeg det var mindre av i «fortsettelsene» (det er ikke egentlig fortsettelser, da hver bok tar for seg separate hendelser) enn i den første boka, det var i alle fall ikke sånn at jeg satt og følte på at det ble «vel mye Bang! Bang!» mens jeg leste.

Til sist i hver bok finnes litt tekst om de faktiske historiske menneskene, hendelsene og stedene det fortelles om. Når de dukker opp i historien er de markert med et lite ⌘-symbol, sånn at du kan bla deg til slutten av boka og lese om dem, omtrent som sluttnoter, altså. Jeg må innrømme at jeg bare ved å bevisst anstrenge meg for å se etter dem klarte å få med meg symbolene mens jeg leste (det sier kanskje noe om hvor spennende bøkene er), så jeg leste like greit alle sluttnotene når jeg var ferdig med selve tegneserien, men det fungerte da også helt fint.

Historiefortellingen er solid, spenningskurvene er godt oppbygd, leseren rekker å bli godt nok kjent med enkelte av personene til å bry seg om hva som skjer med dem ut over «heia Norge» og jeg tenker at dette er bøker du veldig godt kan dytte i hendene på eventuelle ungdommer du kjenner (og voksne, også!).

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

______________________

* Den gode grunnen var en smaksprøve av Myken Sabotør #2 Gunnerside, som kom på polet omtrent samtidig som boka i bokhandelen.

Wynd – James Tynion IV and Michael Dialynas (ill.)

Wynd book one: The flight of the Prince kjøpte jeg på Outland fordi den så interessant ut, og jeg tok ikke feil. Såpass godt likte jeg den at når jeg fant Wynd book two: The Secret of the Wings på hylla i samme butikk noe tid senere ble den også umiddelbart kjøpt, og den igjen likte jeg såpass godt at jeg har forhåndsbestilt bok tre, som dessverre ikke kommer før i oktober.

Disse bøkene har så mange positive sider at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Rollegalleriet er mangfoldig, både utseende, seksualitet og kjønnsuttrykksmessig. Karakterene er komplekse og det er ikke slik at de gode er gode og de onde er onde (vel, ok, vampyrene later til å være udelt onde, så langt, men jeg utelukker ikke en twist), og ikke minst er historien godt bygd opp og spennende. Ulempen er at jeg må vente på fortsettelsen, men jeg tør å gå så langt som til å anbefale bøkene om Wynd likevel.

PS: Målgruppa er ungdom og opp, muligens kan de leses fra 10-årsalderen ca, men det ligger an til å bli skumlere utover i serien (og har allerede hatt noen ganske brutale partier), så se an leseren.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

La skogen leve – Nora Dåsnes

Nora Dåsnes nye bok kom på tampen av 2022. La skogen leve er en frittstående oppfølger til debutboka Ti kniver i hjertet, som kom i 2020 og som du faktisk bare må lese (mulig jeg må ta meg sammen og lese den på nytt for å blogge om den, faktisk).

I La skogen leve møter vi igjen Tuva, venninnene Bao og Linnea, og resten av rollegalleriet fra Ti kniver i hjertet, men nå er det Bao som er hovedperson. Hun er elevrepresentant i skolens miljøutvalg (så vidt jeg kan tolke sammensetningen) og når hun presenterer forslag for å gjøre skolen mer klimavennlig blir hun klappet på hodet og fortalt at det er bra hun engasjerer seg, mens de voksne representantene i neste øyeblikk vedtar (mot hennes stemme, selvsagt) å rive halve skogen ved skolen for å utvide parkeringsplassen.

Bao nekter å godta dette, og dermed starter kampen for å redde skogen. Underveis klarer Dåsnes ikke bare å bygge opp en solid spenningskurve, men i tillegg til elementer av vennskap og av barn-foreldre-relasjonen (jada, jeg grein) klarer hun å lage det som kan anses som en instruksjonsbok i klimakamp og sivil ulydighet uten at det blir belærende. Barna i boka føler at de må forklare de voksne grunnleggende sannheter om klimaendringene, og dermed får leseren de samme forklaringene samtidig som hen kan føle at hen er på aksjonistenes lag og deltagende i å forklare heller enn å bli forklart for.

Denne boka er rett og slett en prestasjon, og om den blir like prisbelønt som Ti kniver i hjertet og Ubesvart anrop blir jeg overhodet ikke overrasket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.