M: De første årene og Mperiet slår tilbake – Mads Eriksen

Når jeg opprettet dokumentet med alt jeg har lest de siste 10 årene var det flere M-bøker på lista, og jeg fikk samme trangen til å gjenlese noen av dem som man får trang til å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge fordi navnet deres nevnes i en samtale. Så jeg leste De første årene og Mperiet slår tilbake i rask rekkefølge og kommer nok til å jobbe meg gjennom resten av rekka også før sommeren. Og det føles virkelig som å treffe gamle venner å lese M. Det har jo noe med at serien er “selvbiografisk” å gjøre (uten at jeg innbiller meg at den er 100 % realistisk på noen som helst måte). Vi blir godt kjent med både M og Madammen, og med forholdet dem i mellom. Hvor nært opp til virkeligheten det hele ligger (ok, sett bort fra frankengullfisk og andre slike episoder) vet jeg ikke. Jeg vet jo at mange i Trondheim kjenner både Mads Eriksen og den ekte madammen, men det gjør ikke jeg, og jeg har ikke akkurat tenkt å gå inn for å bli kjent med “kjendiser” heller, liksom. Men det er vanskelig å la være å føle at vi kunne blitt gode venner. I alle fall kunne jeg blitt gode venner med M og Madammen i tegneserieform. Jeg kjenner igjen nok av meg selv i begge, og jeg kjenner igjen eget ekteskap i mye av det som foregår i forholdet, kanskje særlig i den helt klart interne humoren.

For det er mye intern humor i M. En ting er at det helt konkret hjelper å ha lest alle stripene fra begynnelsen. Mange senere striper blir rett og slett uforståelige om du ikke har lest de tidligere som det refereres til. I tillegg hjelper det å være sånn ca jevnaldrende og ha de samme kulturelle referansene. Det hjelper også å være litt (eller mye) nørd. Er man ikke det er neppe gjenkjennelsesfaktoren – og dermed humoren, som krever en solid dose selvironi fra leser såvel som tegner – like stor.

Fra De første årene, side 41

For meg er noe av sjarmen det som forsåvidt er temaet i stripa over, nemlig det at M og Madammen er, hva skal vi si, “likestilte i sin galskap”? Vel har hun en såkalt ordentlig jobb, men det veksler hele tiden hvem som er mest barnslig og mest voksen i stripene. Det er befriende mangel på hemmende sosiale normer i M, og en forbilledlig mangel på f*cks å gi.

Man kan se utviklingen i Mads Eriksens strek i løpet av De første årene særlig, der persongalleriet sakte finner sin form. Vi får en slags forklaring på hvorfor Madammen har kryss i stedet for øyne og vi får treffe noen av de andre figurene som opptrer, også de basert på virkelige personer. Jeg lar meg kanskje særlig imponere over de stripene som forteller en historie helt uten tekst overhodet, der ansiktsuttrykkene i stor grad gjør jobben helt på egen hånd.

Fra Mperiet slår tilbake, side 40.

Kombinert med følelsen av at hele greia kunne vært en slags generasjonportrett av oss som er født sånn i overlappet mellom GenX og Millenials i Norge er det ikke annet å si enn at jeg elsker denne serien helt uforebeholdent.

Fra De første årene, side 152.

Dessverre ble det brå slutt for M-stripene for snart ti år siden, den siste samleboka var Marzan og Opars juveler som kom i 2011. Mads Eriksen ble utbrent som serietegner, visstnok. Det er trist for oss som elsket stripene, men sikkert verre for serieskaperen selv. Det hender jeg tenker på M og Madammen og lurer på hvordan det går med dem, mye på samme måte jeg tenker på venner jeg har mistet kontakten med og lurer på hvordan det går med dem. Jeg håper de har det bra – og da mener jeg de faktiske personene, selv om det selvsagt er seriefigurene jeg føler at er gamle venner. Seriefigurene kan jeg heldigvis besøke når jeg vil, bøkene står her og venter trofast.

The Buried Giant – Kazuo Ishiguro

The Buried Giant by Kazuo Ishiguro was the March pick for the reading circle. For obvious reasons, our March meeting never went ahead, and so I have not had the chance to discuss this book with the others, which is a pity, because I really need to talk to someone about it in order to figure out what to think. Because… It’s weird.

Even after finishing the novel I still don’t know what genre it is. It’s historical fiction, I suppose, but it’s also… fantasy? Magical realism? Allegorical? A bit of all of them? The setting being “post-Arthurian Britain” means it can’t be straight-up historical, the addition of mythical creatures does not help, but on the other hand it’s not very like any fantasy I’ve ever read, either.

And then we get to the, well, I suppose we have to call it the plot. Axl and Beatrice, our main protagonists, set out from their village (where we get the impression that they are… not outcasts, exactly, but certainly on the margins) to find their son, who has moved somewhere else. A mist covers the known world, and this mist seems to make everyone forget who they are and what has happened to them. So exactly why their son is living somewhere else is not known, and Axl and Beatrice are at times wanting to find him to make up somehow and at other times seem to think that he is expecting them and awaiting their arrival anxiously.

On the way they meet various confusing situations and eventually end up travelling in the company of a Saxon warrior, a young boy who has been marked as an outcast by his village and is in the Saxon’s charge and an elderly knight, who is supposedly on a mission to slay a fierce dragon, but has been on this mission for an indeterminable length of time.

There is a portentious meeting with a ferryman. There are self-flagellating, or perhaps blood-thirsty, monks. There are guards on the lookout for the Saxon warrior. Maybe.

And there is this mist. And as it starts to lift, memories come back, but are they welcome memories?

I found it slow going at first and kept reading past page thirty or so only because it was a reading circle book. And then I was somehow sucked it and after a hundred pages it was hard to put the book down, but more from the sort of horrible fascination that makes it hard to look away from a train wreck than because I actually in any way enjoyed what I was reading.

I can see that Ishiguro is trying to say something about memory and the act of forgetting, and especially of the role forgetting plays in forgivness. Can we move on and live in peace after a horrendous war if we do not, at least to some extent, forget?

But. It doesn’t work for me. I fully accept that this might be my fault as much as the author’s. The mist that makes people forget keeps the peace, perhaps (though that is a moot point) but it also hampers any sort of meaningful progress (if we can’t learn from the past, how are we supposed to improve?). And in any case the mist is part of the magical realism-ish elements, and so this forgetfulness is not actually a) a choice or b) a realistic one if one would want to chose it. We are stuck with remembrance. And the whole ferry-malarkey is obviously an allegory of sorts, but I really don’t understand what it’s supposed to signify.

I like the novel best when it touches on religion and it’s role in “forgiveness” or “just punishment”:

“What use is a god with boundless mercy, sir? You mock me as a pagan, yet the gods of my ancestors pronounce clearly their ways and punish severely when we break their laws. Your Christian god of mercy gives men licence to pursue their greed, their lust for land and blood, knowing a few prayers and a little penance will bring forgiveness and blessing.”

(Page 151.) But that is drowned in the whole mist and dragons and Merlin and what-did-Axl-actually-do-in-the-war and why-is-Axl-and-Beatrice’s-son-estranged plotlines. Neither of which are really resolved to my satisfaction, either, but that’s by-the-by.

And I really, really hated Axl’s insistence on calling Beatrice “Princess” in every other sentence. That may have had some deeper meaning, too, for all I know, I just know I wanted to shake him each and every time.

So. I have so far abstained from rating the book on Goodreads, because I can’t make up my mind whether it deserves a “didn’t like it” one-star, a “meh, it was ok” two-star or a “well, at least it was interesting in a way and hard to put down” three-star. I might just leave it unrated.

Aldri, aldri, aldri – Linn Stømsborg

Jeg rekker det akkurat. April har vært samlesingsmåned for Aldri, aldri, aldri, som er på kortlista for skjønnlitteratur til Bokbloggerprisen 2019. Siden biblioteket ikke har mast om å få tilbake eksemplaret (det har vært stengt og lånefrister suspendert siden 12. mars) lot jeg meg distrahere av andre ting, men kom på at jeg hadde hastverk i begynnelsen av uka. Jeg begynte så vidt på boka sent tirsdag kveld og klarte med nød og neppe å legge den fra meg og legge meg til nogenlunde fornuftig tid. Etter middag onsdag plukket jeg den opp igjen og da ble det strekklesing til boka var utlest. SÅ da trenger vi kanskje ikke spørre om jeg synes den var engasjerende?

Linn Strømsborg har altså skrevet en roman om frivillig barnløshet, og for en roman det er! Det er forresten en overforenkling av boka å si at den handler om frivillig barnløshet, for det den egentlig handler om er det å få barn (eller ikke) i et mye bredere perspektiv. Det handler om å få barn fordi det er det man skal, det handler om å ønske seg barn dypt og inderlig, det handler om bevisst å velge å få barn til tross for at man har levd lykkelig uten og det handler om å ikke ville ha barn noensinne. Underveis blir vi kjent med mange varianter av historien om å få barn. Det uvanlige er hovedpersonen, som altså ikke vil ha barn og som er den eneste i boka som virkelig ikke ser for seg en fremtid med barn.

Den første av kjærestene mine som sa han ville ha barn med meg, ble sint da jeg sa at jeg ikke ville. Er du sikker? sa han først. Jeg er sikker, sa jeg. Du kan ikke vite det sikkert allerede nå, sa han, du er umoden, ropte han, du vet ikke hva du kommer til å gå glipp av, gråt han. Vi gikk fra hverandre noen måneder seinere. Vi runda av krangelen med at han ba meg tenke over det, og jeg sa jeg skulle det, men jeg tenkte egentlig ikke så mye over det. Jeg visste at jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv.

(Side 16.) Hovedpersonen, jeg-fortelleren (hun navngis aldri så vidt jeg fikk med meg) har levd sammen med Philip, som hun elsker, i åtte år. Hun gjorde det klart før de ble sammen at hun ikke ville ha barn, og han slo seg til ro med det, forholdet dem i mellom fikk være nok. Den gangen. Men så skjer det ting, og han begynner å føle på den tikkende klokka som kvinner ellers klisjemessig er utsatt for. Bestevennene til hovedpersonen, de som egentlig har vært erstatning for søsken, skal plutselig få barn. Moren til hovedpersonen ønsker seg barnebarn. Presset kommer fra alle sider.

Og sånn er det jo. Når to mennesker blir sammen begynner folk å spørre når de skal ha barn. Er du singel er du ikke fritatt da heller, da spør folk om det ikke er på tide å finne noen å få barn med. Statministeren bruker nyttårstalen sin til å oppfordre folk til å få barn. Presset fra omgivelsene er enormt, selv i disse opplyste tider. Om ufrivillig barnløse har jeg lest før, om sårheten i spørsmålene når du så gjerne vil, men ikke kan. Det er også viktige historier. Men det er befriende og forfriskende å lese om noen som står så fjellstøtt i sin “barnefrihet” og som har et så reflektert forhold til det hele.

Jeg har barn. Jeg ville ha barn. Men jeg kjenner igjen mye av meg selv i bokas jeg. Jeg hadde levd et helt fint liv uten barn (og mann) også. Jeg pleide å si at jeg hadde mer lyst på barn enn mann, men at jeg ikke ville ha barn uten mann (jada, jeg er håpløst heterofil), og at å finne en mann jeg ville ha barn med virket usannsynlig. Det gjorde det lenge (relativt sett), men plutselig var han der, og her er vi nå med to unger. Men hadde jeg ikke truffet ham, hadde det ikke blitt mann, hadde det ikke blitt barn, og jeg hadde sittet her i siste halvdel av førtiårene mutters alene så hadde det vært helt greit det også. Jeg trives i eget selskap, jeg går gjerne på både restaurant og kino alene. Jeg er heimkjær, og ofte er det for mye tiltak å komme seg ut, men barnevakt har bare blitt lagt til bunken av faktorer som utgjør dørstokkmila, som også inkluderer “lang dag på jobb”, “drittvær ute” og “jeg har denne boka jeg skulle ha lest ferdig”, blant annet. Jeg hadde nok vært ute med venner oftere om jeg ikke hadde barn, men ikke så mye oftere. Og jeg kan snakke om barna mine i timevis til de rette personene, men jeg kan også la være å snakke om barn (og samtaler av typen “analysere hver minste ting barnet gjør for å sammenligne seg med normalkurven for utvikling” for eksempel har jeg aldri hatt interesse for, og i alle fall aldri antatt at noen andre hadde interesse for å høre på). Jeg har (permanent) barnløse/-frie venner, og jeg håper og tror at de ikke tenker “hun snakker bare om ungene sine” når vi treffes.

Men det er kanskje nettopp denne tendensen hos alle hun kjenner til å gå fra å være kvinne til å være mor, der det ene synes å utelukke det andre, som gjør at hovedpersonen tar det standpunktet hun tar. Hun sier det rett ut, hun er redd for å miste seg selv hvis hun får barn. Man må jo ikke det, men det finnes nok av eksempler på folk som gjør det likevel. Hun er dessuten mer redd for å være fastlåst i et forhold med mann og barn enn hun er for å være ensom.

Og barn – og mann – er jo heller ingen garanti mot ensomhet.

Alle spørsmåls mor: Men vil du ikke at noen skal passe på deg når du blir gammel?

Jeg tviler på at alle de ensomme menneskene som sitter på gamlehjem og i små leiligheter rundt omkring i byen vår, i landet vårt, i verden, er barnløse. Jeg tror de fleste har gjort som de skal. Blitt voksne, fått en familie, oppdratt barn, pussa opp husene sine, jobba til de var for gamle, blitt sjuke av alderdom. Men de er allikevel ensomme, mange av dem. Barna har også blitt voksne, fått familie, flytta til en leilighet eller et rekkehus eller en enebolig, dratt på jobb hver dag og har planer om å fortsette med det til de blir for gamle, og siden sjuke. Det går i sirkler, i evige sirkler. Ingen kommer til å holde deg i hånda resten av livet. Alle blir borte en gang. Også du.

Har du fått barn bare for at noen skal passe på deg når du blir gammel, spurte jeg tilbake en gang. Nei, fnyste hun som først hadde spurt meg. Det skjønner du vel.

(Side 52.) Hovedpersonens mormor og morfar fikk nok barn fordi det var det man gjorde. Det er lite som tyder på at det var noen særlig god idé, ut over at de fleste ville svart nei om de fikk tilbudet om aldri å ha blitt født. Så fort ungene flyttet hjemmefra solgte de huset og flyttet til Spania, og der har de bodd siden, uten ønske om kontakt med barn og barnebarn. Sånn sett er det ganske rart at hovedpersonens mor ikke er mer støttende, for av alle burde jo hun forstå at det er en dårlig idé å få barn du egentlig ikke vil ha.

Til å være på bare litt over to hundre sider inneholder Aldri, aldri, aldri utrolig mange refleksjoner rundt hva foreldreskap betyr på godt og vondt. Og selv om både kvinner og menn ønsker seg og får barn i boka er det både demonstrerte og uttalte forskjeller på hvordan det å bli mor og det å bli far påvirker forskjellig, både psykisk og fysisk.

En gang Philip og jeg snakka om hvordan det ville vært om vi fikk barn, sa jeg at jeg kanskje ville blitt en god pappa.
Philip lo og spurte om jeg ikke mente mamma?
“Nei, jeg mener pappa,” sa jeg.
Og det handla om forventningene til hva en god mor er og hva en god far er.

(Side 173.) Strømsborg skriver godt. Språket er til tider sylskarpt og alltid engasjerende, det sier jo sitt at jeg leste boka nesten i ett jafs (hadde jeg startet tidligere tirsdag hadde det nok blitt i ett jafs i praksis også). Jeg tok meg stadig i å markere avsnitt og setninger jeg likte spesielt godt, som “Jeg visste at jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv”, i det første sitatet over, eller denne, om en eldre dame som låner sykkelkurver fulle av bøker på biblioteket:

Det kan godt hende at hun var både mor og bestemor, at hun både leste bøker hele sommeren og hadde oppfostra en familie, jeg sier ikke at man ikke kan få både i pose og sekk og sykkelkurv, men jeg ønsker meg bare den sykkelkurven.

(Side 162) Jeg vil også ha den sykkelkurven. Jada, jeg vil visst ha i pose og sekk også, men uten den sykkelkurven er jeg ikke sikker på om livet er verdt å leve.

The Blythes are Quoted – L. M. Montgomery

Som nevnt brukte jeg mye av mars på gjenlesing av Anne of Green Gables, hele serien. Det vil si, jeg hoppet over Chronicles of Avonlea (mulig det blir en kikk på den nå i april), men leste Anne of Green Gables, Anne of Avonlea, Anne of the Island, Anne of Windy Willows (som heter Anne of Windy Poplars egentlig, jeg har en britisk utgave med alternativ tittel), Annes House of Dreams, Anne of Ingleside, Rainbow Valley, Rilla of Ingleside og The Blythes are Quoted. De fleste av dem har jeg lest flere ganger enn jeg har tall på. Først i norsk oversettelse, Anne fra Bjørkely hadde jeg selv i Bokklubbens barn-utgave, resten lånte jeg på biblioteket (minus Anne of Windy Poplars og Anne of Ingleside, de tror jeg muligens ikke er oversatt?). I… 1998 eller deromkring kjøpte jeg dem i pocket på engelsk, da hadde jeg nok ikke lest dem på ti år og vel så det, men etterpå har jeg lest dem om igjen jevnlig, kanskje 4-5 ganger siden det. The Blythes are Quoted har jeg bare lest en gang før. Jeg oppdaget bokas eksistens i 2016 og bestilte umiddelbart et eksemplar via ABEBooks (selv om jeg strengt tatt prøver å unngå å bruke dem, siden de er kjøpt opp av Amazon. Det finnes en alternativ versjon av denne “siste Anne-boka”, med tittelen The Road to Yesterday, men The Blythes are Quoted skal være mer komplett. Begge er basert på Montgomerys etterlatte manuskript.

The Blythes are Quoted er ikke en roman, men en samling historier som foregår i nærmiljøet til “The Blythes”, første halvdel før og andre halvdel etter første verdenskrig. Mellom historiene er det dikt skrevet tillagt Anne eller sønnen Walter som Anne leser høyt for familien foran peisen på Ingleside. Etter diktene er det små dialoger eller replikker (tenkt eller uttalt høyt) fra familiemedlemmene. Som for eksempel når Gilbert tenker (på side 370) etter et av Walters dikt:

“Why is it that young people always like to write poetry about being old and tired?”

Ingen av historiene handler om familien Blythe direkte, men de nevnes både i beundrende og i kritiske ordelag. Av og til som et vesentlig poeng, som når “heltinnen” i The Reconcilliation (på side 261) “tenker”:

Miss Shelley could not conceive of Mrs. Blythe cherishing bitterness for thirty years. She liked her, but she thought her too shallow for that. She had been heard to say that it was a pity Dr. Blythe had not selected a woman of deeper nature for his wife.

For oss som kjenner Anne er det jo ganske kostelig å kalle henne grunn, men jeg må gi Miss Shelley rett i at hun neppe hadde bygd livet sitt rundt bitterhet i tredve år.

Andre ganger nevnes navnet Blythe uten at det ville gjort noe videre for betydningen av setningen om det ble byttet ut med et annet, som i Penelope Struts Her Theories (på side 224):

“There may be something in it,” said Dr. Galbraith, who had once remarked rather cynically to Dr. Blythe that the secret of any success he might have had was due to the fact that he always advised people to do what he knew they really wanted to do.

Historiene er i en form som er kjent for deg om du har lest de mer “episodiske” bøkene om Anne. Det er mye forvirret romantikk, manipulative slektninger og desperate foreldreløse. Eller som redaktøren av denne utgaven, Benjamin Lefebvre, sier i etterordet (side 513)

Readers who have enjoyed Montgomery’s larger body of work (…) will in fact recognize much that is familiar in this final book. It picks up familiar story patterns, such as orphans yearning for healthy homes, marriages culminationg after years of delay, the creation of alternative families, and the resolution of past grievances and misunderstandings.

Jeg liker det, selv om historiene er av varierende kvalitet er det nok av Montgomerys vidd og skarpe observasjonsevne til å gjøre lesingen fornøyelig. Stakkars Anthony som nærmest kidnappes av sin barndoms heltinne Caroline (som har blitt en smule gaga med alderen) i A Dream Comes True (på side 192) fikk meg til å le:

“I suppose you know the earth is flat?” she said, lifting the dagger.
“Of course it is flat,” agreed Anthony hastily.
“Perfectly flat?”
“P..perfectly.”
“What liars men are!” said Caroline. “There are hills on it.”

Og denne setningen fikk meg til å lure på om Montgomery var enig med Wodehouse når det gjelder tanter:

Uncle Frederick Brewster was a thin, beaten little man of no importance. But Aunt Fanny was every inch an aunt.

(Fra The Cheated Child, side 274.)

Diktene er kanskje det i boka som gir meg minst, det er vel ikke uten grunn at det ikke er dikter Montgomery først og fremst er kjent som. De er helt ok, altså, men til dels i overkant sentimentale og mangler snerten hun viser i prosa.

Hvis du ba meg om å gi deg en liste på mine topp tre romantiske par i litteraturen ville den sett ca slik ut:

1. Lord Peter Wimsey & Harriet Vane
2. Anne Shirley & Gilbert Blythe
3. Anne Elliott & Captain Frederick Wentworth (eller Elisabeth Bennet & Mr Darcy, men jeg tror jeg holder en knapp på Anne)

Og det er nettopp den lange historien, det at du får se dem leve “happily ever after” i tillegg til en opptakt der personlighet og intellekt er med i bildet som er fellesnevneren her (ok, vi får ikke “happily ever after” i Austen, dessverre). Og slikt er det alltid for lite av, bøkene er alltid for korte. Og jada, jeg begynner på nytt og leser dem om igjen, men det er alltid en ny liten sorgprosess når jeg kommer til slutten. Og da er utvekslinger som dette uvurdelige (side 479):

Dr. Blythe:- “Yes, one can believe in anything in spring, thank God. I remember in the old days, Anne, I used to believe in spring that I could win you, in spite of everything.”
Jem Blythe:- “Great snakes, dad o’ mine, you don’t mean to tell me that there was ever any question about that!”

Lefebvre er forresten ikke enig med meg, så vidt jeg kan tolke utsagnene i etterordet om Anne of Ingleside:

(…) two storylines involving marital hatred and disintegration, including Anne’s suspicion that Gilbert has lost interest in her. These suspicions are proven in the end to be unfounded, but many adult readers have found the happy ending to be unconvincing.

(Side 516.) Nå har jeg jo nettopp lest Anne of Ingleside også, og jeg kan ikke skjønne hva i himmelens dager han fabler om med “two storylines involving marital hatred and disintegration”. Episoden der Anne føler at Gilbert har mistet interessen for henne opptar bare et kapittel eller deromkring, og DENNE voksne leseren synes absolutt slutten er overbevisende, og sliter veldig med å forstå at man skal kunne beskrive det (på noe som helst tidspunkt) som “marital hatred”, og hva den andre storylinen liksom skal være vet jeg ikke. Wikipedia er enig med meg. Kanskje jeg må lese boka enda en gang?

Lefebvre har også en, for meg, uforståelig utgreing om Anne og Gilberts skoledager (på side 518):

As well, readers who applaud Anne when she breaks her slate over Gilbert’s head in Anne of Green Gables may be disappointed to read Gilbert’s verson of these events so many years later, as revealed in their discussion of “Farewell to an Old Room”: “Your mother thought she had a grudge against me, but I always wanted to be friends.” Equally disappointing, of course, is the fact that Anne offers nothing in reply.

Altså, “krangelen” mellom Anne og Gilbert går da ganske snart over i en form for… om ikke akkurat flørt, så i alle fall en “Ten things I hate about you”-greie? Hvem gidder å rivalisere så beinhardt over skolearbeid med noen man ikke bryr seg om i det hele tatt? At Gilbert hele tiden ønsket vennskap snarere enn krangel trodde jeg dessuten var en vedtatt sannhet. Og Anne sjøl sier, rett før replikken Lefebvre siterer (side 210):

“And even in our schooldays when we were such enemies I think I wanted you to see me looking as nice as could be.”

Noe som ikke akkurat roper likegyldighet.

Men, det er altså bare etterordet, og det kan du jo droppe å lese om du vil. Er du Anne-fan synes jeg du skal lete opp The Blythes are Quoted.

Udyr – Kristine Tofte

Det er over en måned siden jeg leste ferdig Udyr av Kristine Tofte, men blogginga har visst latt vente på seg. Vel, boka havnet (yay!) på kortlista til Bokbloggerprisen i kategorien Barn og ungdom, og fra 15. mars til 15. april er det offisiell samlesing, så da var det vel på tide å få knotet ned noen ord?

Jeg tok en lang pause midt i lesingen av Udyr, uten at det nødvendigvis var med vilje eller kan sies å ha vært boka sin feil. Jeg slet som tidligere nevnt med lesingen generelt i 2019, og det er ikke den eneste boka som ble liggende halvlest til tross for at jeg egentlig ville lese videre. I begynnelsen av februar tok jeg meg sammen og når jeg først begynte på igjen var boka plutselig utlest på en kveld.

Amund er skolelei, rastløs og uregjerlig. Så får han tilbud om praksisplass på en gård i nærheten, og uten at han egentlig har fått summet seg og funnet ut hva han synes om det har klasseforstanderen og foreldrene blitt enige om at han skal møte opp på Bru gård fredag morgen. Det gjør Amund, og så fort han har ankommet sier bonden, Agnar Bru, Sayonara! (så og si) og stikker “på ferie”. Så der står Amund med ansvaret for både en ku, en okse, tre griser, noen hester, geiter, katter og høns. Og Amund som ikke er spesielt glad i dyr en gang. Glad i dyr, det er derimot Ida fra klassen hans, hun får vite at Amund er på en gård helt alene og sykler dit for å undersøke. Og godt er det, for det viser seg at dyrene på Bru gård slett ikke er som andre dyr, og Amund trenger den hjelpen han kan få. På Bru gård bor nemlig dyrene til de gamle norrøne gudene, og Odin og Loke har – som de har for vane å gjøre – veddet om utfallet når vokteren Agnar nå har overlatt roret til en “blodfersk guttunge”.

“Ja, selvsagt”, sa Odin. “Men vi har det ikke travelt. Jeg og Loke har inngått et veddemål, skjønner du. Og nå må tingene få spille seg ut, for å se hvem som vinner. Eller, det er ikke helt sånn, selvsagt. For jeg vinner jo.”

(Side 154.)

Loke har oppildnet en predikant i en lokal kristen sekt (der Idas foreldre er medlem) til kamp mot de hedenske kreftene, og det ligger an til en alt annet enn rolig helg på landet.

“Er du skuffet over gudene, Agnar Bru?”
Ingenting gikk den fyren hus forbi.
“Jeg vet ikke, skuffet, det er vel, jeg, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si”, sa Agnar.
“Der har du menneskeheten”, sa Odin og smilte. “Kronisk skuffet over gudene. Korte liv. Veldig mye følelser. Og så er dere fryktelig kveldstrøtte.”
“Ja, ja”, sa Agnar.
“Du skal få lov til å gå og legge deg nå”, sa Odin og gjorde en raus bevegelse med hånden.
“Du”, sa Agnar forsiktig. “Er det ingen som har veddet på at guttungen kommer til å være den som fikser alt?”
Odin lo. “Nei, selvsagt ikke. Gudedyr mot en ussel flokk jesusdyrkere. Og så en blodfersk guttunge. Det får være måte på hvor dårlige odds man gidder å vedde med.”
“Da gjør jeg det”, sa Agnar Bru alvorlig. “Jeg vedder på Amund.”

(Side 156.)

Udyr inneholder mye av det jeg liker aller best i fantasy-sjangeren. Ideen om at de gamle gudene ikke forsvinner bare fordi de blir glemt, men lever midt i blant oss så og si, er grunnlaget for to av mine… topp 10 (? Vel, la meg si topp 100 i alle fall) bøker noen sinne (American Gods av Neil Gaiman og The Long Dark Tea-time of the Soul av Douglas Adams), og premisset i Udyr er vel så orginalt og gjennomføringen såpass god at jeg blir sjarmert i senk.

Samspillet mellom Amund og Ida er noe av det som bærer historien. Idas oppvekst i en kristenkonservativ ramme er kanskje ikke vanligvis det beste grunnlaget for å bli de norrøne gudedyrenes forkjemper, men i Ida bor det ting hverken foreldrene eller noen andre har sett eller drømt om.

Det var en ting som hadde skjedd i dag, som var finere enn alt det andre. Alt det rare og merkelige, alt det spennende og sinnssyke.
Amund hadde sagt men les da, og han hadde sagt finn ut av ting!
Ida hadde sett opp på ham for å sjekke om han var spydig, om han bare tullet med henne. Men han mente det virkelig. Han var utålmodig og ivrig. Han ville at hun skulle lese, at hun skulle være smart, at hun skulle finne ut av ting.
Det hadde aldri noen villet før. Ikke sånn. Lærerne ville jo at hun skulle være flink på skolen, og mamma og pappa syntes også det var helt fint at hun fikk greie karakterer. Lærerne, særlig norsklæreren, oppmuntret henne til å lese og finne ut av ting. Men det var jo bare jobben hennes, hun skulle liksom si sånt til alle. Ingen trodde egentlig hun fikk det til. Foreldrene likte best at hun var sånn passelig, gjorde det hun fikk beskjed om. Ikke gjorde for mye ut av seg. De tingene hun likte å lese, var ikke lekser. De bøkene hun leste på biblioteket var syndige og feil, hun visste jo det.
Men Amund mente det han hadde sagt. Helt på ordentlig. Han ville det virkelig. Ikke fordi hun skulle være flink jente, for at hun skulle være lydig, men fordi han trodde hun kunne fikse det. Bare trodde det. At hun kunne finne ut av viktige ting på egen hånd. Ved å lese.

(Side 158-159.)

Gleden ved å lese for å lære gjør at jeg kjenner meg igjen i Ida, selv om bakgrunnen vår er helt forskjellig, og at hun indirekte kommer inn på janteloven som eksisterer i norske klasserom gjør nok at jeg heier litt ekstra hardt på ungdommene.

“Tror du karakterene mine er veldig dårlige?”
“Eh, ja? Du… sier jo ikke noe på skolen, liksom. Og gjemmer prøvene dine når venninne dine sitter og klager over firere.”
“Så da tenker du at jeg får… treere?”
“Ja.”
Ida trakk på skuldrene igjen.
“Det er jo dårlige karakterer som er flaut”, sa han.
“Nei…” sa Ida.
Han så på henne.
Pen. Modig. Og smart? Hun skulle nok fikse alt på Bru gård, hun.
“Men drit i det”, sa Ida. “Vi har større problemer enn sekserne mine.”
“Ja”, sa Amund. “Men greit å vite at du plutselig er smart, liksom. Tipper vi kan bruke det til noe.”

(Side 250.)

Det er heller ikke akkurat negativt at Udyr er en morsom bok. Ikke helt “latteranfall på bussen”-morsom, kanskje, men definitivt “trekke på smilebåndet og småhumre litt jevnlig”-morsom.

Det er (uungåelig?) ikke helt fritt for ungdomsforelskelse. Det var vel den delen av boka som appellerte minst til mitt 45-år gamle jeg. Hadde jeg vært 15 hadde låta vært en annen så jeg kan uten problemer tilgi Tofte det. Stipendiat Gro Mandam, som er i ferd med å innse at det hun har forsket på i lang tid og som skulle være grunnlag for både doktorgrad og nobelpris (ambisjonene står det ikke på) snarere viser seg å være… null og niks, finner et eple fra Bru gård i arkivene og dukker også opp på gården midt i det hele. Hun uttrykker nok mine følelser på akkurat det området bedre enn tenåringene:

“Herregud”, sa Gro. “Jeg hadde virkelig ikke orket å være femten igjen. Har vi reddet verden nå?”

(Side 307.)

Om du ikke har forstått det allerede: Jeg anbefaler Udyr på det varmeste.

I november var jeg i Oslo noen dager. Udyr lå hjemme halvlest, men jeg oppdaget at Kristine Tofte skulle signere boka hos Outland i Kirkegata en av dagene, og da måtte jeg jo benytte sjansen og sikre meg et signert eksemplar. Dermed har jeg faktisk to eksemplarer av boka, og siden det over det ganske land sitter potensielle lesere i isolasjon, karantene eller en eller annen grad av sosial distansering passer det vel med en giveaway? For ordens skyld er det altså den usignerte kopien jeg gir bort, og siden det var den jeg hadde begynt på er den (pent) lest en gang. Om vi sier trekning søndag 5., så kan den kanskje komme frem til ny eier før skjærtorsdag til og med, påskegul og fin som den er. Kommentar under her er ett lodd, kommentar på hhv Facebook og Instagram gir også lodd. Og del gjerne 🙂

Boka er trukket, vinner ble Leseverden som kommenterte på Instagram.

Jeg har kjøpt begge eksemplarene sjøl.

Shorts

I sommer endte jeg med å starte på gjenlesing av Jasper Ffordes serie om Thursday Next. De første par bøkene seilte jeg gjennom ganske kjapt, så kom hverdagen og det gikk litt treigere, og så begynte jeg på One of Our Thursdays is Missing i oktober og der stagnerte det helt. Når jeg tok meg sammen etter nyttår og leste meg gjennom siste halvpart av boka i løpet av noen få dager kom jeg fram til at noe av problememet med den sjette boka om Thursday Next er at den slett ikke handler om Thursday Next. Det vil si, den handler ikke om den samme Thursdayen som de første fem bøkene, jeg-personen vi følger i bok seks er den (ene varianten av den) fiktive Thursday Next. Og selv om hun ligner er det ikke samme person, det er noe av poenget. Så Fforde må rett og slett gi meg litt tid til å bli kjent med en helt ny hovedperson. Og det der var sikkert rimelig uforståelig om du ikke har lest Fforde… Ikke fortvil, det er rimelig forvirrende når du leser Fforde også, men ganske underholdende. Men start med The Eyre Affair.

Crawlspace av Jesse Jacobs var litt underholdende, men mest… merkelig. Noen tenåringer finner en inngang til en regnbuefarget psykedelig verden gjennom vaskemaskinen og tørketrommelen i kjelleren til en av dem. Jeg tror det er en metafor for narkotika, men jeg er jaggu ikke sikker. Narnia it ain’t. Å “bli høy” har aldri appelert til meg, og det gjorde ikke denne boka heller. Tegningene er forseggjorte, men jeg satt igjen med den samme følelsen som etter en kunstutstilling på Ni Muser i hine hårde dager som besto av et tredvetalls kvadratiske lerret med det samme geometriske mønsteret i forskjellige kombinasjoner av brunt, beige og grått: “At noen gidder.”

Pashmina by Nidhi Chanani is a fairly charming story of growing up in the USA with roots in India that remain largely unexplored until the protagonist is old enough to rebel at the reticence of her mother and push for more knowledge. An important narrative driver in the story is the Pashmina of the title, which is magical, showing the various women in the story images that act as guides in the critical crossroads of life. I am rarely enthused by “magical realism” or variations thereof (I prefer realism or full-on fantasy), and Pashmina did not really convince me for that reason, but the artwork is certainly stunning.

(Argh. I did it again. I changed languages half way through for no good reason. Ah, well.)

 

Ffforde-boka har jeg kjøpt sjøl, de to andre har jeg lånt på biblioteket.

Golden Bats and Pink Pigeons – Gerald Durrell

Having finished rereading (for the umpteenth time) the Harper Hall-trilogy by Anne McCaffrey as comfort-reading before Christmas, I fished about for something else that would be sufficiently engaging while also sufficiently easy to read. I decided a reread of one of Gerald Durrell’s books might be just the ticket, and rather randomly landed on Golden Bats and Pink Pigeons. It only partly fit the bill, as I was less engaged than I’d hoped (but with my reading mojo more or less dead I am inclined to blame myself rather than Durrell for this) and while Durrell’s prose is certainly readable, my edition of this book is really not well typeset. The print is small and cramped, and while not completely unreadable, certainly not easy on the eyes.

However, with possibly my only New Year’s Resolution being to make sure I read (which basically means being a little more disciplined and not choosing Twitter or TV just because a book isn’t gripping me 100 %) I did just that, so having ambled rather slowly through the first 100 pages since before Christmas I actually finished the last 50 or so in one gulp yesterday.

My preference for Durrell’s books are in order: 1. Collecting expeditions. 2. Tales from the Zoo. and 3. Familiy memoirs. Golden Bats and Pink Pigeons is type 1, and so we’re off to a good start. It is the tale of two collecting trips made to Mauritius and neighbouring islands in the 1970ies, and since I have a soft spot for the islands, especially Rodrigues, all due to Patrick O’Brian, The Mauritius Campaign and Jack and Stephen, the dears, we are not talking a hard sell.

The narrative ambles along in Durrell’s usual style, interspersing lovely descriptions of enchanting scenery and wildlife with quite hilarious observations of animals and people, including some self-deprecating humor. My edition has a postscript detailing some of what happened next with the captive breeding attempts, which is a bonus.

On this occasion I found it interesting to compare and contrast Durrell’s style with another Englishman; I was just finishing up reading Roald Dahl’s Charlie and the Chocolate Factory to my youngest at the same time. There is certainly a touch of paternalism in the way Durrell describes “the natives” and more race-centered vocabulary than feels entirely comfortable with my 2020 sensibilities. However, Durrell’s racism (if you can even call it that) is of the benevolent sort, and his zoologist instinct to describe both species and individuals in the animal kingdom spills over into the description of people (including, I haste to add, his fellow white men). Which doesn’t necessarily make things better, I know, but there you are. Dahl is a different kettle of fish, and I find it difficult to know what to do with my knowledge of his (now fairly well documented) racial prejudices while reading about the Oompa-Loompas. This time round I simply chose to ignore it, which I am quite aware speaks to my privilege. Please don’t let these reflections scare you off Durrell, though. I just find it helps me to see my own internalised racism if I attempt to name it in the books and other media I consume. Mind you, it does affirm my resolution to read less “old white men” (and women), even the ones I actually like, and actively seek out other voices.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ikkje tenk på det – Olaug Nilssen

Ikkje tenk på det sto og blomstret på nyhetshylla på mitt lokale bibliotek og siden jeg i grunn hadde tenkt jeg skulle lese mer av Olaug Nilssen etter å ha lest Tung tids tale ble den med hjem. Jeg forventet selvsagt en helt annen opplevelse enn den selvbiografiske romanen ga, og det fikk jeg da også.

Ikkje tenk på det er et skuespill, det handler om en litt avdanket forfatter og hans interaksjon med (de kvinnelige) forlagsansatte og media. På ett nivå er det et underholdende stykke om manipulasjon og forfengelighet. Nilssen bruker igjen selvbiografiske elementer, en av rollefigurene heter Oddlaug Nilstun og er forfatter av en tittel som klart peker til Nilssens Få meg på, for faen. Hvorvidt likhetene mellom rollefigur og forfatter stopper der er vanskelig å vite sikkert, jeg må vel si at jeg egentlig håper det.

For jeg har et par problemer med stykket. Først og fremst føles det i overkant internt. Det er kanskje hysterisk morsomt om du er involvert i forlagsbransjen, men for min del trakk jeg knapt på smilebåndet. I tillegg hadde det nok hjulpet på min leseropplevelse om jeg hadde klart å ha sympati for noen av rollefigurene, men det klarer jeg ikke (og jeg er ikke så sikker på at det er meningen, heller). De er i vekslende grad kyniske og barnslig naive alle sammen, med et nesten sykelig bekreftelsesbehov, og føles som karikaturer. Og vender vi tilbake til følelsen av at det hele blir for internt, for de er i liten grad karikaturer av mennesketyper jeg selv kjenner til. Jeg savner en motvekt, et glimt av “hen kunne det vært interessant å bli bedre kjent med”. I stedet ønsker jeg dem dit pepperen gror alle sammen, og tross at skuespillet er fort lest er det likevel for langt for denne leseren.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hen så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hen var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok én, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens “familie”, som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

 

Vi skulle vært løver – Line Baugstø

Malin går i sjuende og skulle gjerne vært modigere slik at hun kunne stått i mot klassens leder Sarah og de andre kule jentene. Dessuten skulle hun gjerne hatt en bestevenn. Når det begynner en ny jente i klassen er Malin helt klar for å “kapre” henne som venn, og selv om Leona slett ikke er en jente med superkrefter, som Malin synes navnet skulle tilsi, men derimot virker enda mer sjenert og redd enn Malin selv er de to jentene på god vei til å bli bestevenner. Men Leona har en hemmelighet, hun ble født som gutt. Når hemmeligheten avsløres i garderoben etter gymtimen må Malin velge mellom å følge flokken eller å støtte Leona og risikere å bli utstøtt av de andre.

Selv om Vi skulle vært løver på mange måter er hyperaktuell, og absolutt kan sees som et slags innlegg i debatten om transkjønnede og deres rettigheter (som i mine øyne ikke burde vært en debatt i det hele tatt, transkvinner er kvinner, transmenn er menn, vi er alle individer. Deal with it, og slutt å heng deg så j***g opp i hva andre folk – ikke minst barn! – har mellom beina </endrant>). Samtidig er boka rett og slett en klassisk, men god, fortelling om det å være i begynnelsen av tenårene og både ville høre til og være en av de kule, men samtidig se at “de kule” ikke egentlig er så kule likevel. Hemmeligheten til Leona kunne vært hva som helst som hadde gjort henne annerledes og utsatt for mobbing og historien ville ikke endret seg noe videre. Og kanskje det er nettopp derfor boka ikke føles som et debattinnlegg (noe den jevne tolvåring neppe er interessert i å lese), men rett og slett en ganske god barnebok?