Om å lese, eller ikke

Et par ting det siste døgnet har fått meg til å tenke – igjen – på lesing. Ikke så mye egen lesing, men ungenes. Og andre ungers. Nå nettopp så jeg en post fra @rincewind.run på Bluesky:

@rincewind.run‬ sitatposter ‪‪@rachelfeder.bsky.social‬: "Tell me your most unhinged literary opinion, as a little treat" og kommenterer: "it is more important to read books you actually enjoy reading than books that are Literature"Nå er jeg uenig i at denne meningen er spesielt «unhinged» (jeg så en annen i går som falt mer naturlig i den kategorien, mer om det senere), mitt inntrykk er at det er en ganske utbredt mening, selv om det selvsagt finnes de som mener at om du ikke leser klassikere, leser du ikke egentlig, eller noe i den duren. Men det er en grei påminnelse, særlig til oss som er foreldre, eller på annen måte har et ansvar for å forsøke å skape leseglede hos den oppvoksende generasjon. Et svar til Micah understreker poenget:

En post fra ‪@afiregender.bsky.social‬: I think sometimes it's hard for those of us that read a lot to remember that for a lot of people it's not a question of "read Real Literature vs read Trashy Books" it's "read Trashy Books vs read literally no books at all I'm serious Literally Zero Books"

Det er sikkert mulig å mene at det er bedre å ikke lese enn å bare lese «søppel», men dersom du, som meg, mener at det å lese i seg selv er en positiv handling er dette en grei ting å huske på. En ting er at om du klarer å vekke leseglede hos noen er sjansen stor for at de prøver seg på andre typer bøker etter hvert (broren min som bare leste tegneserier – som det for all del ikke er noe galt med – som barn leser Murakami og Camus nå), men selv om det ikke skjer er lesing i seg selv et gode (ok, mulig unntak for om du bare leser Jordan Peterson og Ayn Rand, men det blir en helt annen diskusjon).

I forlengelse av den argumentasjonsrekka kommer vi til det andre aspektet av «hva ungene liker å lese». Trettenåringen har nemlig oppdaget romantasy. Og der er det… vel, la oss si at det er en del «voksen-tema» i den sjangeren. Og nå har vennegjengen bestemt seg for å starte bokklubb og den første boka de skal lese sammen er Hooked av Emily McIntire. Selv synes jeg den høres fryktelig ut, må jeg innrømme, men jeg tror kanskje jeg ville sett annerledes på det når jeg var 13. Uansett: Tenåringene vet utmerket godt hva boka handler om, det er derfor de har valgt den. Og de vil lese den. Så når en av mødrene satt foten ned fant gjengen i fellesskap en ebok-kopi på nettet til datteren. Og her kommer vi til poenget med denne anekdoten for min del: Ungen din kommer til å finne en måte å få lest bøker du ikke synes de skal lese (ennå). Og når mitt barn leser noe vil jeg at hen skal være komfortabel med å diskutere innholdet med meg, særlig dersom det er «voksen-tema», særlig når internettet beskriver forholdet i boka som «toxic». Og hvis du har sagt at «den boka får du ikke lov til å lese (ennå)» så kommer de ikke til å komme til deg for å diskutere innholdet, samme hvor mye de eventuelt skulle ha behov for å prate med en voksen om det. Så enkelt er det i mitt hode.

As a treat, indeed: Her er den faktisk «unhinged» meningen jeg så i går:

Post fra @thelong1930s.bsky.social‬: "Lord Peter Wimsey is the narrative voice of The Waste Land."

Sjekk tråden for argumentasjon. Den er ikke ikke-overbevisende. Jeg har faktisk ikke lest The Waste Land (eller, jeg har vel lest utdrag), men nå fikk jeg lyst, og, ja, jeg kommer til å se for meg at det er Lord Peter som forteller.

The End of the Year Book Tag

I år som i fjor benytter jeg sjansen til å reflektere litt over status via Books Unbounds «End of the Year Book Tag»*, siden i fjor har Ariel endret litt på spørsmålene. Også i år har jeg oversatt spørsmålene til norsk:

1 – Er det noen bøker du har startet på i år som du trenger å lese ferdig?

Definitivt. Jeg begynte på noen bøker i august som av forskjellige grunner ble lagt til side til fordel fra andre, men som jeg fortsatt har tenkt å lese ferdig, først og fremst gjelder det The Priory of the Orange Tree av Samantha Shannon og Ring the Hill av Tom Cox, som jeg er rundt 1/3 inn i, og Folk med ångest av Fredrik Backman, som jeg så vidt har begynt på.

2 – Har du en høstlig bok som kan fungere som overgang inn i årets siste måneder?

Ikke som jeg kan komme på spesifikt. Om du trenger tips og ikke har lest Anne of Green Gables ennå er det en anbefaling. Boka foregår riktignok over flere år og i alle årstider, men Anne selv er så glad i høst at det er en høstbok likevel.

3 – Er det noen nye utgivelser du fortsatt venter på?

Ja, Anders Hegers bok om moren, Wanda, har jeg forhåndsbestilt og den skal komme ut 16. oktober.

4 – Nevn tre bøker du har lyst til å lese før årets slutt.

Bortsett fra de jeg har begynt på som må leses ferdig og Wanda har jeg ingen spesifikke på lista, men regner med at jeg kommer til å komme hjem fra høstferien (som går til London) med en god bunke, så jeg får komme tilbake til spørsmålet mot slutten av oktober.

5 – Hvilke trender har du lagt merke til i din egen lesing i år?

Det har vært et rart år (i år også). Først og fremst har jeg lest 77 nye-for-meg-bøker og bare gjenlest 6. Mindre enn ti prosent? Normalen er rundt 30 % til sammenligning. Og av de 77 er 27 romaner (for voksne eller for ungdom), mot 12 i hele 2024 og bare 5 (!) i 2023. Ikke minst har jeg ikke latt meg knekke, men turt å starte på nye romaner selv når jeg har angret på at jeg fullførte et par av de jeg har lest. Jeg er forsiktig optimistisk for at den trenden skal fortsette.

6 – Hva er holdningen din til egne lesemål nå? Er det noen du vil endre, justere eller forkaste?

Jeg ligger greit an for mengedemålene, så de får stå. Av de andre har jeg allerede godt og vel knust min egen rekord for Storygraph reads the World, og har planer for å fullføre noen flere land før nyttår. Minst 7 bøker på 500+ sider kan derimot holde hardt. Jeg har lest 4 så langt, og fullfører jeg Priory of the Orange Tree teller den, og Wanda er også lang nok, men om jeg får klemt inn en 7. er usikkert. På den annen side er det ikke sånn at det stresser meg, så jeg ser ingen grunn til å forkaste målsetningen.

7 – Har du allerede begynt å legge leseplaner for neste år?

Nei, det kan jeg ikke si jeg har. Vi har ikke engang en plan for sommerferien som kan gi meg noen temaer/land å fokusere på. Uansett kommer jeg vel til å holde meg til rimelig generelle mål også i 2026, vil jeg tro.

__________________

*Poenget er altså ikke at det er slutt på året ennå, men at du skal svare på spørsmål om leseplaner for de siste månedene, sånn at du har tid til å følge opp før året er omme.

Barbro broderer: Tanker, tips og teknikker – Barbro Tronhuus Storlien

Forsiden på boka Barbro brodererSiden jeg var så begeistret for Barbros sysaker sjekket jeg om biblioteket hadde flere bøker av forfatteren og bestilte den andre som dukket opp: Barbro broderer: Tanker, tips og teknikker.

Selv om dette egentlig er en praktisk lærebok i brodering går det fint an å lese den fra perm til perm, noe jeg gjorde. De første kapitlene handler om broderi, broderiets historie og Storliens historie med broderi litt mer generelt, før boka ganske fort går over til mer praktisk veiledning, med en gjennomgang av stingtyper og teknikker og med en rekke praktiske tips basert på erfaring. Spredd utover i boka er sitater fra litteratur der broderi er nevnt, og det følger med en oppfordring om å legge merke til det når tekstilkunst nevnes i bøker. Et gjennomgående tema er hvordan «kvinnearbeid» har blitt usynliggjort i historien. Det er et tema som kommer enda tydeligere fram i Barbros sysaker, men det er mange gode perspektiver også i denne boka.

Selv om det er andre håndverk jeg heller griper til enn broderi (og når jeg skal brodere er førstevalget gjerne korssting), kjenner jeg meg godt igjen i Storliens beskrivelse av broderi som mindfulness:

Broderi er for meg den mest effektive form for avslapning. Jeg har prøvd yoga og meditasjon uten særlig hell. Tankene har en lei tendens til å gå helt bananas og jeg ender opp i en tankeball om middager, salting eller ikke salting av veier, de stripete skoene jeg så i Trondheim i 1985, hvordan livet blir når de søte små flytter ut, hva hun på yogamatta ved siden av tenker på, hva som skjer om jeg må nyse, hvordan det gikk med Scarlett O’Hara og hvorfor jeg ikke klarer å ha bare en tanke i hodet.

Nei – gi meg nål og tråd, et stykke stoff og godt lys, da senker roen og skuldrene seg mens tankene legger seg i pene rekker. (Side 24)

Jeg har omtalt sytreff som «min form for spa» tidligere og ja, jeg HAR prøvd yoga, det ble jeg bare rastløs og aggressiv av, så jeg er helt med på denne argumentasjonen.

Ikke helt unaturlig handler denne boka mye om bunad, selv om det ikke er en «bunadsbok». Selv sett bort fra at Storlien har arbeidet med bunad i så mange år at det er en naturlig del av hennes referansegrunnlag er det jo tross alt slik at broderiteknikkene som omhandles er mye brukt i bunadssøm. Men også ut over det rent praktiske er det en del refleksjoner om bunadstradisjonen og håndverk. Diskusjonen om hvorvidt det er «greit» med bunader brodert i utlandet er interessant, og jeg heller nok mot å være enig med Storlien i at det er skadelig for videreføringen av norske håndverkstradisjoner og kulturarv om arbeidet flagges ut. Ikke minst er det interessant å se eksemplene på forskjellene i broderiene som utføres her hjemme og i Sør-Øst Asia. Det handler ikke om «Bra» vs «Dårlig», men om konkrete forskjeller i teknikk som gjør den ene til en forlengelse av historien, den andre til et brudd med den, i alle fall for det trente øyet. Samtidig er det ikke vanskelig å ha forståelse for dem som i en presset økonomi velger det billigere alternativet (men her er det på sin plass å anbefale å kjøpe brukt, se Storliens blogg for tips om hvordan: fru storlien: Bunad 14.mai – kjøpe brukt?).

Jeg har en kritisk (eller konstruktiv) tilbakemelding på denne boka og det er at i flere av stingbeskrivelsene står det «stikk nåla ned ved A, opp ved B» osv uten at det finnes et tilhørende diagram eller bilde merket med A og B. For fire stingtyper finnes dette diagrammet helt til slutt i boka (noe som virker litt klønete, det hadde vært bedre å få det sammen med beskrivelsen), men for noen mangler diagrammet helt. Det gjør boka mindre god som en praktisk veileder enn den kunne vært.

Nettopp fordi broderi er fokuset i boka og det ikke er det jeg er mest interessert i av all tekstilkunst (i alle fall ikke akkurat nå), traff denne boka ikke like godt som Barbros sysaker. Men god er den likevel.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Spellshop – Sarah Beth Durst

Forsiden på boka The Spellshop av Sarah Beth DurstJeg befant meg plutselig på Outland med utsikt til en times venting og uten en bok i veska, og det finnes dårligere unnskyldninger enn det for å kjøpe en bok, vil jeg mene. Valget falt på The Spellshop av Sarah Beth Durst, i et håp om at den skulle klø «cosy fantasy»-nerven noe bedre enn det The Honey Witch gjorde. Og denne boka innfridde, heldigvis.

Utgangspunktet er jo vanskelig å mislike, her har vi en introvert bibliotekar, en bevisst plante, en avsidesliggende øy med et populært bakeri og akkurat passe mye magi. Det er også ganske passe mye konflikt og spenning til å skape en spenningskurve, men ikke nok til å stresse meg overdrevent. Og det er ganske passe mye romantikk. Og det er flaggerkatter! (Ok, spoiler: Flaggerkattene spiller ikke en veldig viktig rolle, men de ER der.)

Jeg mener:

How often did you meet someone who offered to build you bookshelves? (Side 295.)

I det hele tatt traff denne boka så godt som full blink for meg. Det som jo er ekstra hyggelig er at det finnes en bok til i serien (ikke en fortsettelse, mer en historie til fra samme univers, så vidt jeg kan forstå) og neste år kommer en til. På tide å bygge flere bokhyller?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ett jävla solsken – Fatima Bremmer

Forsiden på boka Ett jävla solsken av Fatima Bremmer

Jeg har hatt Ett jävla solsken, Fatima Bremmers biografi om Ester Blenda Nordström på hylla siden 2017/2018. Når den kom var jeg fortsatt flittig leser av svenske bokblogger, og den gjorde suksess i den svenske bloggosfæren. Jeg tror kanskje jeg kjøpte den på Bokrean året etter? I alle fall har den stått klar i «disse skal jeg lese snart»-hylla siden den gangen, og jeg er rimelig fornøyd med at jeg ENDELIG klarte å få lest den, ikke minst fordi den viste seg å være akkurat så bra som mine svenske bloggerkollegaer skulle ha det til.

Nordström var en pioner i undersøkende journalistikk, og kickstartet karrieren med å ta post som «piga» for å skrive om svenske tjenestejenters livssituasjon. Så var hun «nomadelærerinne» for samiske barn i et år, igjen med formålet å skrive reportasjebok. Hun gjorde en innsats for bistandsarbeidet under den finske borgerkrigen, hun red over Andesfjellene, togluffet i Nord-Amerika og deltok på ekspedisjon til Kamtsjatkahalvøya. Blant annet.

Bremmer skriver godt og tegner et engasjerende, men også nyansert bilde. Hun glatter for eksempel ikke over at Nordström, til tross for at hun var velmenende engasjert i «samespørsmålet» og blant annet ivret for bedre skoler og læringsmateriell for urfolket, også bidro sterkt til den «vennlige, men paternalistiske» siden i svensk samepolitikk, der samene som urfolk skulle beundres, men også behandles som naturbarn som måtte beskyttes fra sivilisasjonens korrumperende tendenser.

Av og til overgår virkeligheten fantasien, og dette er et godt eksempel på en biografi som kan leses som en roman, sidene fløy av gårde for min del, i alle fall.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv – Barbro Tronhuus Storlien

Forsiden på boka Barbros sysakerJeg fant Barbros sysaker: Om kvinner, klær og kulturarv av Barbro Tronhuus Storlien på Heimen Husflid i Oslo denne uka, og det var så helt perfekt akkurat det jeg hadde lyst til å lese akkurat nå at jeg nesten var glad for å ha blitt så forkjølet at torsdagen måtte tilbringes i godstolen under ett pledd (men bare nesten).

En kapselgarderobe bestående av 30 – 40 klesplagg ville aldri fungert for meg, og tanken på å være kledd i svart, beige og grått, for ikke å snakke om den dystre nyvinningen greide, gir meg lyst til å holde senga. Jeg trenger farger, mønster og klær som forteller en historie. (Side 122)

Som tittelen indikerer handler denne boka om klær, klærnes betydning og hvordan kvinner opp gjennom historien har hatt det å sørge for at familien har hele og rene klær som en av sine hovedoppgaver, og hvordan dette har endret seg over de siste hundre årene eller deromkring.

Storlien tar en gjennomgang av noen av de viktigste redskapene vi bruker for å gå fra stoff til plagg og forteller deretter historien til en rekke plagg som har gått i arv i hennes familie. Den røde tråden gjennom boka er respekt for håndverket og for historien til klærne, både den ytre – det du kan se, snittet, moten, materialene – og den indre – hvem som har sydd plagget og ikke minst hvem som har brukt det.

Bokas hovedbudskap er at vi må bli finkere til å bruke og ta vare på det vi allerede har, derfor handler den også om enkel reparasjon, rent praktisk, men også om betydningen av reparasjon i tidligere generasjoner. Det var et tegn på en familie som ikke hadde ting på stell om ungenes bukser hadde hull på kneet. Jeg måtte smile litt av at hun trekker fram nettopp moten med hullete jeans:

De fillete olabuksene som var en del av motebildet på åttitallet var derfor en torn i øyet for mange foreldre og besteforeldre, og fenomenet førte til mange og lange diskusjoner om hvordan man skulle kle seg. De eldre generasjonene skammet seg, de unge følte seg misforstått og umyndiggjort. (Side 62)

Jeg husker nemlig hvordan min egen mormor var helt i harnisk fordi Morten Harket stilte på NRK i beste sendetid lørdag kveld i dongeribukser med hull på kneet. Det var ikke måte på hvor respektløst det var overfor statskanalen og ikke minst seerne. (Selv så jeg aldri helt sjarmen med hull i buksene, så hun slapp å ta krangelen med meg.)

Av og til ramler bøker i fanget på deg på det perfekte tidspunktet, og sånn var det for meg med denne boka. Det er ikke måte på hvor gild jeg synes den var akkurat i dette øyeblikket. Men også selv om du ikke tilfeldigvis er midt i en nyvunnen entusiasme for tradisjonshåndverk og håndarbeid (å da inkluderer jeg det å sy på maskin som håndarbeid, altså) tror jeg boka har mye å gi, særlig om du, som meg, trenger litt inspirasjon til et bærekraftig klesskap – helst uten å investere i en greige kapselgarderobe.

PS. Jeg postet om boka på Bluesky og fikk spørsmålet «er det hun med bunadsbloggen?» og lenke til den. Og det var jo fort gjort å konstatere at ja, det er det. Så nå fryder jeg meg med å lese tilbake i bloggarkivet.

Snart september

Siden forrige september har jeg slettet både Facebook og Instagram (dråpen for meg var Zuckerberg på første rad på Trumps inauguration og meldingen om at det å kalle skeive mennesker «syke» ikke lenger var mot Metas regler). Det har jo ført til en og annen ulempe, ikke minst får jeg ikke lenger sett de fleste innlegg på Insta, med mindre noen lenker til dem direkte. Men jeg abonnerer fortsatt på @readygoreads nyhetsbrev, så jeg fikk epost om #sakprosaseptember. Dessverre er nyhetsbrevet på Substack, og jeg nekter å lenke til Substack (egentlig burde jeg jo også slutte å abonnere, det skal ikke være lett å forsøke å være prinsippfast* her i verden), så om du er på Insta fortsatt anbefaler jeg å sjekke der, og om du ikke er så kan du søke det opp sjøl, eller se bingobrettet her, I guess.

Årets kategorier er:

  • Sakprosa for barn og unge
  • En grønn bok (tolk det som du vil)
  • Sakprosa om reise/ekspedisjon
  • En feministisk sakprosa
  • Sakprosa om fascisme/rasisme
  • En sakprosa på under 150 sider
  • Sakprosa med LGBTQ+ tematikk
  • Sakprosa om teknologi/internet
  • Sakprosa om norsk historie
  • En memoar eller biografi
  • Sakprosa om samfunn/økonomi
  • En sakprosa du hører som lydbok
  • Sakprosa om medisin/helse
  • Sakprosa om kunst/kultur
  • En valgfri sakprosa
  • Sakprosa om politikk

Uten det sosiale aspektet på Insta blir det jo ikke helt det samme, men jeg kommer nok til å forsøke å dreie lesingen min i september i retning denne lista likevel.

___________________________

* Prinsippet her er «nazister er dorlig», om du lurte.

Rabalder deler likt – Ragnhild Holmås og Jens K. Styve

Av og til faller jeg for fristelser uten å tenke meg så alt for hardt om. Når Ragnhild Holmås delte på Bluesky at hun debuterer skjønnlitterært fikk jeg såpass lyst til å lese resultatet at jeg hadde klikket forhåndsbestill før jeg fikk vurdert om jeg egentlig har så veldig bruk for billedbøker (målgruppe 3-6) nå til dags. Vel, ok, jeg rakk å tenke meg nok om til at jeg fikk den signert til skolebiblioteket (som også benyttes av en barnehage) heller enn meg selv, så der havner boka snart nå som jeg har lest den.

I Balders familie er de veldig opptatt av å dele likt, men en dag klikker det for Balder, han blir Rabalder og setter avgårde ut i verden med en stor saks for å dele alt han kommer over. Sånn sett blir jeg (gammel) mest av alt minnet om Øystein Sunde sin sang om svigerfars motorsag (her i huset er det jeg som er sagfører!), Balder deler både prestekjoler, politifartøyhjul og maling på sin ferd. Alt er akkurat passe rampete, og jeg er ikke i tvil om at boka hadde slått godt an hos mine unger om de fortsatt var barnehagebarn (det er de altså ikke, i dag overværte jeg at eldstemann stemte i sitt første stortingsvalg, tida går, folkens).

Styves illustrasjoner kan vel best beskrives som «herlige», de har et slektskap med Quentin Blakes illustrasjoner (og det er et kompliment), og er umiskjennelig Styve (gjenkjennbart fra Dunce), men også en helt egen stil som seg hør og bør for et nytt persongalleri. Det står «Ny serie!» på boka, så det er lov å håpe det er snakk om et nytt radarpar i barnebokhyllene.

Boka har jeg kjøpt sjøl, for å gi bort.

Har eg rettstryggleik? – Jørn Øyrehagen Sunde

Jeg oppdaget nylig til min glede at Samlaget har sluppet flere bøker i serien Norsk røyndom. Jeg gikk straks inn på Bibliofil og reserverte alle sammen (den ene måtte jeg foreslå innkjøp av). Den første som ankom min lokale hentehylle var Har eg rettstryggleik? om den klassedelte rettsstaten og illiberale demokrati av Jørn Øyrehagen Sunde.

En ting som var veldig synlig alt når jeg plukket opp boka er at dette er en mye lenger bok enn de tidligere bøkene i serien. Mens alle de opprinnelige sju som ble utgitt i 2018 er på (godt) under 100 sider er Har eg rettstryggleik? dobbelt så lang som de lengste med sine 188 sider. Faktisk er det bare én av de fire som kom i år som er på under 100 sider (én er knapt over, en er på 157). Det er litt synd, synes jeg, det tar dem fra å være noe du kan lese i en «sitting» til noe som for de aller fleste vil måtte porsjoneres ut over flere dager. Når denne boka gjentagende ganger refererer til seg selv som en «pamflett» blir det enda merkeligere, selveste UNESCO definerer en pamflett til å ha minst fem og maks 48 sider (etter den definisjonen er ingen av bøkene i serien pamfletter, de er da også alle innbundet, noe en pamflett opprinnelig ikke var).

Vel, det er kanskje ikke så viktig. Eller… det hadde ikke vært så viktig dersom det hadde føltes som om det var nødvendig med 188 sider for å fremsette argumentet. Men det føles ikke sånn. Teksten er preget av gjentagelser, blant annet bruker Sunde en nabotvist som eksempel og gjentar detaljene i den mange ganger i løpet av boka. Jeg antar det er for effekt, men jeg ble litt lei av å bli fortalt at advokatregningen kom på 104 000 kroner, som om forfatteren ikke tror at leseren husker summen hvis det har gått mer enn fem sider siden sist. Jeg synes også litt for ofte Sunde begraver poengene sine i litt for mange ord. Dette avsnittet, for eksempel, markerte jeg fordi jeg synes første setning er vesentlig, men så renner det litt ut i sanden i fortsettelsen?

Eg trur at ingen av desse organa [Politidirektoratet, Arkivverket, Lovdata og Justis- og beredskapsdepartementet] nokon gong har spurt seg kva plikter dei har overfor borgarane. Det er dei ikkje åleine om. Termen ‘samfunnskontrakt’ er på eine sida påfallande ofte nemd i media, ikkje minst på 2000-talet. Når samfunnskontrakten ofte er nemnd, er det nok fordi vi lever i en tid med store politiske, sosiale og rettslege endringar. På andre sida er ideen om samfunnet som et nettverk av gjensidige rettar og plikter mellom innbyggjarar og statsmakt likevel lite diskutert. (Side 97-98.)

Og det er jo synd, for Sunde har absolutt et poeng, vanlige folk har for dårlig tilgang til rettssystemet i Norge, vi hadde ikke hatt gjentatte NAV-skandaler ellers. En oppstrammet (og forkortet!) versjon av denne teksten hadde gjort seg. Håpløs er boka ikke, men den havner nok nær bunnen på min rangering av bøkene i serien.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Hons and Rebels – Jessica Mitford

Hons and Rebels var et annet spontant kjøp på Norlis 40 %-salg. Jeg har aldri lest en bok av en Mitford før, men innser etter å ha lest denne at dette sannsynligvis er et sånt kaninhull man kan oppslukes av, litt som Bloomsbury-kretsen, bare at denne kretsen består av en søskenflokk.

Jessica Mitford forteller i boka om oppveksten i det som framstår som en til dels dysfunksjonell familie, men som sannsynligvis ikke er sjokkerende uvanlig for britisk overklasse. Søsknene er, tross store aldersforskjeller, ganske knyttet til hverandre, men ettersom 30-tallet skrider fram velger de vidt forskjellige retninger både politisk og personlig. Jessica vil til Spania for å sloss på republikanernes side, søsteren Diana gifter seg med Sir Oswald Mosley og Unity hadde muligens en affære med Hitler, i alle fall var hun en stor beundrer. Slikt byr på familiekonflikter, kan du si.

Siden dette er en selvbiografi, er det naturlig å heie på Jessica (mot Mosley og Hitler ville det vært naturlig uansett, for så vidt). Boka er engasjerende og lettlest og tegner et underholdende – med en dypt alvorlig undertone – bilde av en oppvekst og en sosial klasse som forekommer ganske fjernt for meg. Jeg noterer «flere bøker av Jessica» på tbr-listen og vurderer om det ikke er på tide at jeg leser noe av Nancy, og kanskje Deborahs bok om livet på Chatsworth?

Boka har jeg kjøpt sjøl.