Mutton – India Knight

muttonMutton is a free-standing sequel to Comfort and Joy (which I loved) though I only realised this once I started reading, as the publishers have completely neglected to include this information on the cover. This is a shame, because, although you could quite definitely read Mutton all on its own, it does contain Comfort and Joy spoilers, so if you want to read both you should definitely read them in the correct order.

Clara is still my BFF, or something like that. I like her a lot. The two of us have differing views on things like shoes (I’m more interested in comfort than looks) and makeup (I can hardly ever be bothered), but so do a lot of my real life friends. What Clara does have in common with me (I think) is what the cover calls «a healthy sense of what matters in life». But then Clara’s old friend Gaby moves in. Gaby is older than Clara but looks substantially younger. Because, of course, she has had «things done». And Clara, who has just discovered a frown taking root on her forehead, starts wondering whether, perhaps, she should get a few things done herself.

I’ve never been the sort of person who worried too much about how I look (hence the lack of interest in shoes and makeup), but I do see how a nip here, a tuck there and a little shot of Botox may seem quite tempting to people (we’re talking the subtle(ish), small alterations here, not full-on duck lips and scary expressionless faces). And it’s all very well to tell people to «grow old gracefully» as long as most actresses don’t look a day over thirty (even the ones that are supposed to be old) and women get laughed at for not dressing their age (as if, magically, at say, forty, we should stop liking to dress up and start preferring shapeless beige and navy dresses). And if you’re single, as both Clara and Gaby are, and would rather like to have sex with someone vaguely attractive (to you, definitions differ, obviously) occasionally, then living up to what society tells you is an attractive woman will of course seem massively more important.

So Clara worries a bit, but on the whole her outlook is that it is what it is and if you have to forego pasta forever in order to live up to the ideal, then perhaps it’s the ideal that’s wrong, rather than the pasta. But having Gaby in the house is unsettling, however, not all is hunky-dory with Gaby either:

For the first time since she re-entered my life, I feel properly sorry for Gaby, beautiful, gorgeous Gaby, pretendy Gaby, who has made herself a captive of her looks, who can never stop, who is never going to say, ‘Sod it, I’m nearly fifty, I think I’ll skip the daily punishment and the starvation regime and just do what I like. And if my arms sag a bit, then so what? I’ve had a good innings and it isn’t the end of the world.’ Instead here she is, snaffling down the Class As and trying to keep up with people she could realistically have given birth to. Kate would say it’s undignified, and at this very moment I’m inclined to agree.

(p. 82) They rattle along, and learn bits and pieces on the way, helped along by some of Clara’s other friends. At the same time, things are going on with Clara’s son Jack and his girlfriend Sky. Sky’s father is a successful fantasy writer, in the middle of writer’s block over his seventh novel, and is sent by his publishers in isolation to the outer Hebrides in the hope that this might help, so Sky is also a temporary lodger i Clara’s house. It turns out that Gaby is a complete fangirl when it comes to Sky’s dad’s books, and that provides both entertainment (being a bit of a fangirl myself, I chuckle over Gaby and Sky and their conversations filled with in-jokes and unintelligble gibberish – to an outsider like Clara) and plot twists.

The main focus of Mutton, though, is looks, whether to «fix» them and how to live with them. As such, I found Mutton less engaging than Comfort and Joy, simply because looks interest me far less than divorce (or Christmas). And some of the dilemmas seem quite foreign as well. Though one of the novel’s tenets is that far more peope have had «things done» than will readily admit it, I can’t help but feel that this might be true of middle-class-and-up London, but I somehow doubt it is true of Trondheim. I’d be rather surprised, in fact, if any of my friends had had «things done» (at least more drastic than a bit of teeth bleaching or such). Perhaps I’m naive, but it does make the novel’s main existential discussion seem even less relevant.

So, yes, I liked it. I read it cover to cover much more quickly than I generally read things nowadays (what with life happening and all), and I will probably get hold of India Knight’s next book the moment it hits the shelves (as usual). And I half-way wish the next one will be about Clara and her familiy, too, because I’d like to know what happens next. But, no, I didn’t love it.

I may have to reread Comfort and Joy come Christmas, though.

U- Historier om djevelskap – Carl Jóhan Jensen

u-jensenAltså: Dette er juks. Jeg har ikke kommet lenger enn til side 276 av 908, så jeg kan selvsagt ikke skrive en fullverdig anmeldelse av Carl Jóhan Jensens murstein. Men jeg synes jeg skal få for innsatsen. Og jeg har tenkt å lese boka ferdig, det blir bare ikke i januar.

Det er fler grunner til at jeg nå har holdt på med denne i tre uker og ikke har kommet lenger. For det første – og strengt tatt viktigst: Den er rett og slett for tung, helt bokstavelig talt. Jeg orker ikke å bære den med meg i sekken for å lese på bussen og jeg orker nesten ikke å lese den i sofaen engang. Helst skulle jeg sittet ved et bord og lest slik at boka kunne ligge på bordet, men slik sitter jeg ikke og leser. Så det er et ork å plukke den opp, og derfor har det blitt til at jeg har lest andre ting innimellom. Bøker jeg kan holde med en hånd samtidig som jeg også holder asjetten med frokostskiva på, slik at jeg kan spise med den andre. Du skjønner hva jeg mener? Bra.

Boka er fra 2005 og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Den norske oversettelsen er fra 2010 og et utgitt på Samlaget. Jeg har forøvrig stilt et spørsmål til Samlaget på twitter om boka kommer i pocket eller som ebok, gjør den det løser det vektproblemene i alle fall.

Den er forsåvidt relativt tung i oveført betydning også. Det at den er oversatt til nynorsk er ikke det største problemet, men det er en del av ordene som brukes som jeg ikke er overvettes familiær med for å si det slik. Historien i seg selv er en utfordring for meg, dårlig som jeg er til å huske navn. Her er det nemlig et vell av personer å holde styr på og som om ikke det var ille nok i seg selv er det fotnoter som motsier det hovedfortellingen forteller og som sper på med fler detaljer og andre varianter av navnene.

Noe å sette tenna i, altså. Jeg må derfor være tilnærmet våken når jeg skal lese i den, og det begrenser potensiell lesetid enda mer i tillegg til de fysiske utfordringene.

Men samtidig. Samtidig er det noe som tiltaler meg. Det er noe som drar meg videre i boka og som gjør at jeg ikke vil gi slipp, selv om det hadde vært det enkleste. Så jeg skal lese videre. Snart må jeg fornye lånet på biblioteket, kanskje må jeg fornye flere ganger før jeg blir ferdig, men ferdig skal jeg bli.

Da kommer kanskje en skikkelig anmeldelse, i mellomtiden får dette klare seg.

Minaret – Leila Aboulela

aboulela_minaret I finished Minaret towards the end of November, but have had a hard time finding something sensible to say about it.

I initially found the story fascinating, and at some point I felt I could understand how Najwa ended up going from ‘secular’ to ‘religious’. She never really belongs anywhere and once she ends up quite alone in London, it’s easy to understand how the mosque can feel welcoming in that it provides a sense of belonging and a sort of family. The novel also provides an interesting insight into islamic life in a western society from the inside.

However, Najwa is drawn to religion not just for the sense of belonging it provides, but also seems to find ‘religiosity’ (for lack of a better word), saintliness and religious devotion and submission attractive in itself. This is obviously not a unique trait, naturally I don’t think the entirety of the world’s population defining themselves as religious are just ‘in it for the community’. However, it’s an attraction I find it hard to understand, and this novel did not help me understand it any better (in fact, if anything, it left me more baffled).

Where everything that happens to Najwa underpins her need for a community, nothing – as far as I can see – explains this need for submission to a deity, to the contrary, several parts of her story would rather have me reject the idea that a god worth worshiping would sanction such things.

So, on the whole: Worth reading, but not entirely satisfactory.

Stardust – Neil Gaiman

stardustPlaying catchup on the review front here… It’s been a couple of weeks since I finished Stardust by Neil Gaiman.

I loved it. However, I didn’t love it anywhere near as much as I loved some of Gaiman’s other novels. It feels a bit like a first draft, to be honest, one that needs filling in. The sky pirates, for example, I need to read more about them. And the story of Stronghold, of Primus and Septimus especially: I’d like a bit more. Primus is interesting, but he is here and gone so quickly that I was left gasping for air (metaphorically).

And Tristran Thorn, our hero, well, I didn’t entirely fall for him.

On the other hand, the descriptions of Faerie are lovely. The star that turns out to be fairly human, the lilim, the little hairy man (gotta love him and his impatience) and a host of other characters that would probably be worth a whole novel to themselves.

One thing, though: I’ve seen Victoria Forester described as shallow in several reviews, which I think is a bit unfair. As far as I can gather, she sends Tristran on a fool’s errand in the hope that he’ll bugger off home and be ashamed of promising more than he can live up to, and so leave her alone. She seems genuinely distressed at him actually going off on a quest, and is willing to keep her promises to him when he returns, despite the fact that she is clearly in love with someone else. Tristran, on the other hand, seems to (imagine himself to) be in love with Victoria simply because she is «the prettiest girl within a 100 mile radius». That’s what I call shallow.

Still and all, I did love it. And I think I’m going to try to get hold of the illustrated version. And I might even see the film. I’ll have to think about that one.

Our edition includes the first chapter of a possible other story featuring Wall. I wish Gaiman would hurry up and write that one, it sounds perfectly ripping.

Bankstræde nr. 0 – Einar Már Guðmundsson

bankstrædeJeg kjøpte Bankstræde nr. 0 på Bogforum i København, en av få bøker jeg kjøpte i Danmark. Den blir derfor min islandske lesing i desember, selv om det ikke er en roman, men snarere en samling essays.

Jeg leste et par romaner av Einar Már Guðmundsson for over ti år siden, og likte dem svært godt. Denne boka ga meg egentlig bare mer blod på tann, så det blir nok noe gjenlesing og noe nylesing av hans senere romaner framover.

Jeg liker nemlig Einar Már Guðmundssons måte å skrive på. I Bankstræde nr. 0 spenner han vidt og bredt når han tar for seg bankkrisen på Island. Han sveiper innom islandsk litteratur og myte og studentpolitikk på 70-tallet og gir Det internasjonale valutafond det glatte lag (noe jeg har en viss forståelse for). Einar mener, og jeg har ingen problemer med å være enig, at det er blodig urettferdig at det islandske folk skal betale for gildet når islandske finansfolk i samarbeid med resten av verdens finansmiljø har skakkjørt sin og sine investorers økonomi så til de grader som de har gjort. At det ikke bare er islendingene som oppfatter dette som urimelig ser vi jo i den senere tid med Occupy-bevegelsen, som startet med Occupy Wall Street, men som har spredd seg til de fleste verdenshjørner. Vanlige folk over hele verden finner det like urimelig som islendingene at finansfyrstene fortsatt sitter i sine palass mens pengene som måtte til for å redde bankene trekkes fra statskassen og derfor nærmest rett fra lommene dine og mine.

Som Einar Már Guðmundsson skriver:

Rapporten fra Altingets Undersøgelseskommission viser, hvordan bankerne blev tømt indefra, og hvem der gjorde det, nemlig de, der fik bankerne lige i hånden og sagde, at de bar så stort et ansvar, men ikke desto mindre slipper for at bære noget ansvar.

Nettopp der ligger jo urimeligheten. Dersom man skal godta skyhøye lederlønninger og bonuser i finansbransjen fordi «banksjefene» sitter med et slikt stort ansvar, må det da være lov å forlange at de samme lederne faktisk stilles til ansvar når boblen de selv har konstruert sprekker? At de i det minste får en bot når tallene er røde tilsvarende det de kunne fått i bonus hadde tallene vært svarte? Jeg forstår selvsagt at det ikke er så lett å omsette en slik teori til praksis, men tingenes nåværende tilstand strider i alle fall mot min rettferdighetssans, og tilsynelatende er jeg ikke alene.

Selv om jeg altså liker boka, lurer jeg på om den først og fremst fungerer som preken til menigheten. Einar Már Guðmundsson kommer med mange gode poenger og mange interessante anekdoter, men som tekst virker det hele ganske løselig konstruert, og jeg føler at gjennomslagskraften argumentene kunne ha hatt drukner litt i alle «à proposene». Samtidig er alle sidesporene noe av det som gjør boka underholdende og verdt å lese, så jeg klager vel ikke.

Og Det internasjonale valutafond? Joda: 

De siger, at vi bliver Nordens Cuba, hvis ikke vi accepterer dette. Men burde vi så ikke tilføje: Vi bliver Nordens Haiti, hvis vi accepterer det. Dér gik man ind på alle kravene fra Den Internationale Valutafond, og nu hersker der hungersnød.

Jentene gjør opprør – Frøydis Guldahl

guldahlJentene gjør opprør av Frøydis Guldahl handler om Åsta, Liv, Kjersti og Tone som er lei av å bli fortalt at de ikke kan gjøre ting fordi det er bare for gutter og dessuten synes det er blodig urettferdig at de må gjøre mer husarbeid enn brødrene sine fordi de er jenter. Jentene bestemmer seg for å gjøre noe med det og starter en opprørsklubb.

Dette var en av min barndoms favoritter og i går leste jeg den for n’te gang.

Jeg må vel si som en annen bruker på Bokelskere: Boka som gjorde meg til feminist.

Men jeg er overrasket over hvor godt den «står seg». I går var jeg faktisk skuffet over at den ikke var lengre, for jeg ville slett ikke at den skulle slutte.

Noen av konfliktene i boka er utdatert: Det er ikke lenger slik at jentene har håndarbeid og guttene har sløjd (det var det da heller ikke når jeg gikk på barneskolen, mye endret seg tydeligvis i løpet av et tiår), men det at jentene ikke får være med i hopprenn er jo faktisk ganske dagsaktuelt, og selv om fordelingen av husarbeid har bedret seg er det nok mange nok ungdommer som kjenner igjen arbeidsfordelingen hjemme, også i 2011 (snart -12).

Konklusjonen etter gjenlesing er som før: En bok jeg vil ha på hylla. En bok jeg vil at min barn skal lese. En bok jeg egentlig vil ha på pensum for alle jenter (og gjerne alle gutter).

Jeg lurer på hva min svigerinne sier om jeg gir denne boka til nevøen min til jul?

Alma Mater – Gwendolen Freeman

Having finished Bluestockings I promptly went online and located a copy of one of the books Jane Robinson quotes from, namely Alma Mater – Memoirs of Girton College, 1926-1929 by Gwendolen Freeman.

Having quoted from it earlier, I don’t really have much to add. Nostalgia – in a rather down to earth sort of way, it’s interesting enough as an account of life at Cambridge. It’s a thin book, and as such quite sparse and bare-faced. That’s not neccessarily a bad thing, but in this case it leaves me wanting more. More than anything it makes me want to read fatter and better books about Cambridge (or, for that matter, Oxford) life, authobiographical if they exist, fictional if not. I might have to go on a hunt.

Lille Hjelper – Cesilie Holck

holckDette var en innmari rar bok. Og da mener jeg ikke at den var rar på grunn av den tekniske fortellerstilen, for, ok, den var uvanlig, men ikke på langt nær så rar som historien i seg selv.

Kine Skog er pornoskuespiller fra Helgeland, hun har spilt i én «ordentlig» spillefilm, og det er etter sigende på grunn av en detalj i denne at hun blir drept av en dyrevernaktivist. Dette skjer helt i starten av boka, og det som følger er en historie om hva som skjer med hjembygda og med enkelte av medlemmene i Kine Skogs fanklubb etter mordet.

Fortellerteknisk er altså boka ganske spesiell. Hoveddelen av teksten er ført i pennen av lederen for Kin Skogs fanklubb, Konstantin, som også var tillitsvalgt ved fabrikken i bygda før den ble nedlagt og alle de ansatte permittert til et liv finansiert av trygd og fylt av porno. Konstantin henvender seg stadig til «de opprinnelige» slik at vi aner at fanklubbens utgangspunkt er de tidligere kollegene fra fabrikken. Etter mordet eksploderer medlemstallet og dermed antallet lesere av Konstantins innlegg. Blogginnlegg? Facebooknotater? Det blir aldri klart, men han får i alle fall svar i form av korte kommentarer. Facebook? Twitter? At vi skal henledes på tanken om sosiale medier er i alle fall opplagt. Innimellom dukker det også opp overskrifter, som vekselsvis minner om tabloidoppslag og Facebookgruppetitler.

Jeg ble oppmerksom på boka gjennom et innlegg på En verden full av bøker, og dette er den første boka jeg vet at jeg har lest utelukkende basert på en blogganbefaling. Noe som jo er ganske passende med tanke på bokas form. Kasiopeiias bøker har også anmeldt boka.

Det som virkelig var bra med boka var fortellerstilen. Den funker, i hvert fall for meg som er en aktiv bruker av sosiale medier. Det var interessant å se utviklingen i hvordan folk lot seg rive med, hvordan prosjektet vokste seg ut av sin opprinnelse og fikk et eget liv og hvordan det avdekket splittelsen i den opprinnelige gruppen. Jeg ble særlig fascinert mot slutten da de kommentarene som tidligere hadde vært uavhengige setninger som man kunne tolke som framsatt av flere forskjellige personer smeltet sammen slik at de siste kommentarene fra hva man må anta er «de opprinnelige» er enkelte ord som tilsammen bygger en setning. Det er naturlig å spørre seg seg om «de opprinnelige» blir en enhet, eller om det rett og slett aldri var mer enn en person som kommenterte.

Konstantin har en tendens til å leke med språket ved å dele sammensatte ord opp i sine enkelte bestanddeler, analysere meningen ut fra det og teste nye kombinasjoner. Hvorfor heter det av-død? Kunne det ikke like gjerne hett på-død? Som den ordnerd jeg er likte jeg disse sekvensene.

Det som derimot ikke funket for meg var selve historien. Det ble rett og slett lit FOR sært. Og jeg tror rett og slett ikke på brusgigantenes involvering i et prosjekt som – i hvert fall til å begynne med – er så kontroversiellt. De ville sluppet prosjektet som en varm potet ved det første negative medieoppslaget.

Det er noe litt uforløst over Lille hjelper, føler jeg. Det kunne vært samfunnskritikk med snert, men når liksom ikke helt dit. Jeg liker for eksempel måten Konstantin tar idéen fra Kine Skogs eneste «skikkelige» rolle – en idé som er såpass sær at det ikke akkurat er beinhard realsime vi snakker om som filmsjanger her – og lar den bli utgangspunktet for prosjektet. Det er en gal manns reaksjon, som om lederen av Heath Ledgers fanklubb skulle fått det for seg at den rette måten å hylle Ledger på var å glorifsere Jokerens idéer. Og nettopp derfor – fordi det er en gal manns reaksjon – har jeg vondt for å svelge at så mange andre, utenfor fanklubben, er villige til å la seg rive med.

Så, nei, historien overbeviser meg ikke og da faller liksom korthuset (jeg hadde nær sagt monolitten) sammen. Men det er nok av gode grunner til å lese boka i alle fall, så det synes jeg du skal gjøre.

De hengte revenes skog – Arto Paasilinna

paaslinnaJeg fant De hengte revenes skog i hylla i slutten av oktober. Det vil si, jeg lette etter den, fordi jeg var rimelig sikker på at pappa hadde gitt den i julegave til mannen nylig og at den derfor var et bra sted å starte når jeg skulle lese noe finsk i november i Therese (på Dantes bibliotek) sin nordiske utfordring. Så jeg lette og fant, og tok den av en eller annen grunn med meg når jeg skulle gå og legge meg den kvelden, leste to kapitler og ville lese fler. Jeg ville slett ikke legge den fra meg. Men jeg holdt egentlig på med tre andre bøker og det var jo ikke november, så jeg tenkte at jeg får vel vente. Og det gjorde jeg altså. Til første november, minst. Og nå har det gått nesten en måned siden jeg leste den og jeg har fortsatt ikke fått tatt meg sammen til å skrive et skikkelig blogginnlegg om den.

Plottet er egentlig absurd nok. Oiva Juntunen lever livets glade dager i Stockholm, på penger han har ervervet seg på lite lovlig vis. I et vellykket kupp for noen år siden fikk han hendene på fire tolvkilos gullbarrer. Hans to medsammensvorne havnet i fengsel, men Oiva gikk fri og kunne begynne å bruke av formuen. Men nå nærmer det seg frihetens øyeblikk for hans to kompanjonger og Oiva har i grunnen slett ikke lyst til å dele det gjenværende gullet med noen. Han leter derfor etter et sted å gjemme seg og ender opp i den finske ødemarka. Der får han selskap av Major Sulo Armas Remes, major i den finske armé, som har vært i ferd med å drikke seg fra jobben.

Og jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Ikke minst liker jeg, nærmest mot min vilje, de to hovedpersonene. De er så usannsynlig sjarmerende i sin sjarmløshet. Hadde jeg møtt dem i virkeligheten hadde jeg sannsynligvis foraktet dem, men innen boka tar slutt heier jeg på dem og er oppriktig interessert i at de skal komme godt ut av det.

Paasilinnas bøker blir gjerne beskrevet som burleske, og det er det definitivt noe i. Absurditetene er det ikke langt mellom i De hengte revenes skog, men det er særdeles realistiske absurditeter. Det er ingenting som føles usannsynlig eller fantastisk i historien, og det er vel nettopp det som er så bra med den, den avslører tilværelsens absurditeter på en innsmigrende måte.

Konklusjonen er at her skal leses mer Paasilinna. Mannen har kjøpt to til (på svensk. Som han sa: Stemmen i hodet ble automatisk finlandssvensk og da ble det helt feil å lese den på norsk), så de blir nok plukket fram fra hyllen ganske snart.

Fru Björks öden och äventyr – Jonas Gardell

gardell_fru_bjorkDette med å lese nordisk gikk jo strålende. I alle fall langt bedre enn jeg egentlig forventet. Nå har jeg lest tre bøker, en finsk, en dansk og en svensk og likt alle så godt at det var vanskelig å legge dem fra seg. Det er en stund siden det skjedde med tilsvarende norske bøker, skal jeg si (krim teller ikke, ikke barnebøker heller). Jeg skriver riktignok om bøkene i motsatt rekkefølge av leserekkefølgen, men det er ganske tilfeldig. Av de tre var Fru Björks öden och äventyr den jeg var minst fornøyd med når den vel var slutt, men det er en svært god tredjeplass, så jeg klager egentlig ikke.

Jeg skal vel ikke forvente å like alle bøkene i utfordringen (særlig ikke min utvidede utfordring) like godt, men så langt har Norden innfridd, og det var nesten litt trist å snu seg mot Afrika i Jorden rundt (selv om Aboulela slett ikke er dårlig).

Kopien min av Fru Björks öden och äventyr er et bookcrossingeksemplar, så om noen vil ha den i posten nå som jeg er ferdig med den er det bare å si fra.

Boka starter i grunnen med at Fru Björk tar en avgjørelse:

Beslutet, ja! Hon fattar det i samma stund gästerna tackat för sig och hennes make med tunga steg vankat uppför trappan till deras sovrum. Hon hör en bilmotor starta och ser sin man försvinna runt trappkröken, och så fort hon är ensam kommer beslutet till henne.

Trots att hon i ett slag kullkastar och omdanar hela sin framtid är det inte ett svårare beslut att fatta än när hon om mornarna stiger upp ur sängeb för att hon vaknat och inte vill sova mer. Just känslan av att ha vaknat är den stärkaste. Som om hon vaknat och sagt: Nej, var är jag någonstans? Här ska jag väl ändå inte vara.

– Nämen, nu försvinner jag, säger hon nästan förvånat till sig själv, det är ju självklart. Att jag inte kommit på det förr.

Nöjd med sig själv går hon ut i köket för att ta hand om disken.

(Side 34) Så Fru Björk drar. Hun møter straks på noen vansker, men drar, det gjør hun.

Berettelsen om nåtid i Fru Björks liv veksler med historier fra tidligere, først om hvordan hun traff sin første mann og deretter om hvordan deres liv utviklet seg og så til slutt hvordan hun ble Fru Björk. Og selv om livene våre har artet seg svært så forskjellig har jeg ikke så vanskelig for å forstå Fru Björk. Hun har brukt livet sitt på å være den perfekte hustru, først for Mr. Right og deretter for Mr. Turned Up At The Right Time, og uansett hvor mye hun anstrenger seg blir det ikke satt pris på. Og nå er hun altså lei.

Jeg skal innrømme at jeg hadde ønsket meg en annen slutt på historien. Jeg hadde satt mer pris på et soundtrack av «I Will Survive» enn det Gardell velger å tildele Fru Björk. Likevel, dette er en svært lesverdig bok, og jeg vil gjerne lese fler av Gardells bøker. Snart.