Counting by 7s – Holly Goldberg Sloan

In the summer of 2018 the eldest brought a classmate along on a trip to the cabin. That classmate brought books along, as you do, and one of them was Counting by 7s by Holly Goldberg Sloan, which was left on the living room table and which I picked up and started reading late one evening when I had finished my own book but was not quite ready to call it a night. I read just a few pages, but enough to tell me I wanted to read more, and some time later I asked to borrow the book. When I picked it up again this summer I started at the beginning, but this time I finished what I’d started.

Counting by 7s is the story of Willow Chance. She lost one set of parents when just a baby, but was adopted by a loving couple. Unfortunately when she has just started middle school they are both killed in a car crash, and Holly is left without any relatives or other adult support network. She is promptly taken in, temporarily, by the Nguyen family, consisting of Patti, Mai and Choung-Hoy, on the insistence of Mai who has come to know Willow because her brother sees the same (not very good) councellor, Dell Duke, as Willow. Willow is seeing a councellor because she was suspected of cheating when she got all the answers correct on a test despite seemingly not paying attention in class at all. Willow is… not like other kids.

I posted on Instagram that I had been intrigued by the start of the book and that half-way through I was still intrigued. And so I remained, until the very end, when the story fell flat on its face and I was snapped out of my suspended disbelief and realised that I’d been uneasy about aspects of the story for quite a while. Regarding the ending I will refrain from too much comment as it will spoil the book entirely, but this Goodreads review by TheBookSmugglers (BEWARE SPOILERS, obviously) sums my feelings up perfectly.

Willow is charming as a character in a book, in real life she may be harder to deal with. There is never any actual diagnose mentioned in the book (if there is, I missed it), but it is pretty obvious that we are intended to read her as being “on the spectrum”, i.e. Asbergers/Autistic. Her interests are not those of other kids her age and her inability to pretend to care about “normal kid things” has left her pretty much friendless.

I tried to roll with it.
But what I learned and what was being taught had no intersection.
While my teachers labored over the rigors of their chosen subject, I sat in the back, pretty much bored out of my mind. I knew the stuff, so instead I studied the other students.
I came to a few conclusions about the middle school experience:
CLothing was very important.
In my opinion, if the world were perfect, everyone would wear lab coats in educational settings, but that was obviously not happening.
The average teenager was willing to wear very uncomfortable attire.

(Page 33.) And so a new start at a new school has not really helped, but once she gets involved with the Nguyens and with Dell Duke and the fortuitous taxi driver Jairo, she subtly gets under their skins and starts to change their lives for the better. Or… not so subtly, perhaps. I’d be inclined to agree with another Goodreads review, this one by Shelley:

An excellent introduction to the Manic Pixie Dream Girl phenomenon for kids. Watch the quirky, plucky, feisty, vocabulary obsessed orphan genius change the lives of everyone around her, just by existing. Whoo.

It’s all a little too neat. There is also an element of slightly troublesome, well, exoticism. Willow is “a person of colour”, the Nguyens are of Vietnamese descent and, well, lets say it doesn’t feel much like an own voices story (which it isn’t, and doesn’t pretend to be, I suppose).

So.

I’m not saying “Don’t read it!” It’s not terrible, and it has been amply blessed with awards, so a lot of people like it. But there are better books out there. Ok, so maybe I am saying “Don’t read it.” I’m not sure the initial charm makes up for its somewhat serious drawbacks.

Afrikanere i Norge gjennom 400 år – Yacoub Cissé (red.) og Ann Falahat (red.)

Når BLM-bokanbefalingene fløy som tettest i juni noterte jeg meg flere titler fra tips på Twitter, og jeg tror det var @mohamabd86 som anbefalte Afrikanere i Norge gjennom 400 år. Boka ble reservert på biblioteket og dukket kjapt opp, men ble ikke like kjapt lest, og noe av årsaken til det er formatet. Jeg har en del å si om format og design på denne boka, men vi tar det til slutt, først litt om innholdet.

Afrikanere i Norge gjennom 400 år er en samling artikler som alle omhandler folk med afrikansk herkomst (i nær fortid, altså, ikke som i “menneskehetens stammor kom fra Afrika”) som har hatt tilknytning til Norge på et eller annet vis. Vi får lære om Olav Joleik, f.1907, sønn av Albert og Wanga, som Albert traff mens han var offiser i Kongo. Albert tok med seg Olav hjem etter endt opphold og han vokste opp i Norge, uten moren, som ble igjen i Kongo. Vi hører om studenter ved Misjonshøgskolen i Stavanger og om Christian Hansen Ernst, som var tjener hos Ulrik Frederik Gyldenløve (kongens stadtholder i Norge 1664-1699) og senere postmester i Kragerø 1681(?)-1694. Og vi får historiene til noen av de artistene som underholdt oss i det 20. århundre, for eksempel Edward Montgomery som ble fengslet under krigen og blant annet satt på Grini, og Pete Brown som i følge Wikipedia var “kjent som en av swingjazz-æraens fremste i Norge”.

Det er interessant lesing, og det er uten tvil historier som i større grad burde vært dratt fram i lyset, både fordi de er verdt å høre i seg selv og fordi de hjelper til å slå beina under forestillingen av at Norge ikke ble “multi-etnisk” før i min levetid (jeg er født i 1974, om noen lurer). De fleste av menneskene boka forteller om kunne fortjent en egen biografi. Dessverre er det nok i mange tilfeller vanskelig, om ikke umulig, da kilder er nesten ikke-eksisterende eller bare nevner folk i forbifarten så og si. Lokalhistorikere har hatt mye å si for kunnskapen vi har om Norge generelt, men ingen kan fokusere på alt, og hva de har fokusert på er neppe helt tilfeldig. Lokalhistorie er i sin natur lokalpatriotisk, og lokalpatriotisme er lillebroren til nasjonalpatriotisme, eller nasjonalisme, om du vil. Ofte en kilde til positive bidrag i samfunnet, men vel så ofte en negativ, ekskluderende kraft. Som Ida Tolgensbakk Vedeld og Ola Alsvik poengterer i artikkelen “«Den glade vitenskap» – også for de mobile?” (side 22):

Men nasjonsbygging tar ikke slutt med opprettelsen av en grunnlov. Kollektiv identitet er en kontinuerlig pågående prosess. Hvem er innenfor, og hvem er utenfor? Hva som er den synlige historien, den som skrives ned slik at den kan tas fram også i framtida, den som får autoritet framfor andre, er ikke tilfeldig. Det kan for eksempel ikke være noen tvil om at enkelte grupper og deler av samfunnet har vist svært lite interesse for å ivareta historien om den afrikanske tilstedeværelsen i Norge.

Boka er utgitt i 2011, og beviser vel bare at den diskusjonen om systemisk rasisme i Norge som skjøt fart i år egentlig er på overtid, og vel så det. I artikkelen “En ny, men også gammel fleretninsk nasjon” (side 7) skriver Thomas Hylland Eriksen:

Når dagens mennesker i dette landet leser om (…) den uheldige Kola Mangoli som ble behandlet som en museumsgjenstand i et borgerlig Kristiania-hjem, grøsser vi en liten smule og tenker kanskje at det er godt at verden går fremover. Spørsmålet som sjelden blir stilt, er om verden nå egentlig har gått noe særlig fremover, eller om vi bare har utviklet et nytt språk for å snakke om de samme maktforskjellene som eksisterte for hundre år siden. Det er i denne sammenheng nødvendig å nevne at den mest stigmatiserte minoritetsgruppen i Norge for tiden er den somaliske, som foruten å være svart også er muslimsk.

At afrikanere har blitt behandlet som severdigheter og forlystelsesskue burde strengt tatt ikke komme som noen nyhet om man har fulgt med i timen, men det er likevel forstemmende å lese om utbredelsen av fenomenet. I artikkelen “Afrikanere på utstilling og i sirkus” minner Herman Berthelsen oss på at rasismen ikke diskriminerer (ironisk nok), både afrikanere og samer ble ansett som eksotiske nok til å “fortjene” å bli utstilt (side 12).

Slike utstillinger av en samling eksotiske mennesker hadde mange navn, og «folkekaravane» van den vanligste, men også «zoo-antropologiske utstillinger», «etnologisk utstilling» eller bare «fremmede folk» ble brukt. (Det hører med til historien at også samer ble vist fram i både Christiania og i London!)

Ikke bare “innfødte”, men også “kjæmpestrudse”! Noe særlig bedre bevis for at de som ble utstilt ikke ble oppfattet som mennesker på like fot med de skuelystne finner man vel ikke.

Positiv rasisme er også rasisme. At folk av afrikansk herkomst alle har rytmesans og er flinke i basket er like mye en generalisering som understreker motsetningene mellom dem og oss. Noe sitatet Yacoub Cissé tar med i artikkelen om Edward Montgomery, “Grini-fange nr. 4963” (for øvrig også publisert i Utrop) illustrerer på brutalt vis (side 40):

Og etter showene på Casino teater i Oslo i september 1926 skrev en begeistret norsk anmelder: «I 1926, da Oslos gamle Opera for længst var nedlagt, kom sorte vildmæn og tok de hvites operabygning i besiddelse… Selv en racehygieniker maa imidlertid gi sig over og medgi at ‘Black People’ har en sans for rytmer, farver og humør, som virker besnærende.» Dette sitatet sier mye om tidsånden i mellomkrigstiden. Rasehygiene var en akseptert vitenskap, og det var vanlig å lese i dagspressen om forskjellene mellom rasene, det være seg tatere, svarte eller andre minoriteter.

Jevnt over er artiklene i boka god lesning, selv om de bærer preg av varierende grad av det jeg av mangel på bedre ord vil kalle profesjonalitet i skribentyrket (jeg vil anta at en del av bidragsyterne slett ikke er “skribenter” av yrke). Noen av tekstene gir meg litt skolestil-vibber, men majoriteten er på høyde med det du ville funnet i en hvilken som helst samling artikler fra samfunnsvitenskapelige miljøer. Av og til skulle jeg ønsket meg en strengere redaktør, hen kunne for eksempel påpekt tankefeilen i setningen “Siden Frederik Ludvig Anthony kom uten sin mor til Danmark, må hun ha trodd at han ville få et bedre liv der enn på St Croix” i artikkelen “Familien Anthony” (side 52). Da moren til Frederik Ludvig Anthony – og han selv også – var slave mistenker jeg at hun hadde fint lite hun skulle ha sagt om hvor gutten skulle reise og med hvem. Men basert på det tekstlige innholdet vil jeg definitivt anbefale boka.

Så var det format og design, da. Boka er tynn, bare 80 sider, men til gjengjeld er den i “coffee table book” format. Større enn A4. Her er den sammen med Black and British, som jeg også er i gang med å lese og som er i “normalt” paperback-format:

Det har flere konsekvenser. For det første gjør det den litt uhåndterlig. Det er ikke en bok du tar med i veska for å lese på bussen. For det andre hadde jeg aldri funnet den tilfeldig i bokhandelen/på biblioteket, da den av nødvendighet må stå på en helt annen hylle enn de sakprosabøkene jeg vanligvis leser. Dessuten gjør det selvsagt noe med måten tekstene formateres. Mange av artiklene er trykket med to kolonner per bokside, men ikke alle, og disse er spesielt uleselige da linjene blir ALT for lange. En uhyrlig liten fontstørrelse hjelper ikke. Igjen sammenlignet med Black and British:

Det er ikke mange punkts forskjell, kanskje to? Men når man legger til at Afrikanere i Norge er så stor at den nærmest må ligge på fanget når man leser den gjør det at mine øyne sliter, selv med korrekt kalibrerte briller.

Deler av teksten er uthevet og med annen font og farge enn resten, slik det ofte gjøres i magasinartikler. Hvilket jo er greit, men man kunne kanskje valgt en farge som ikke blir usynlig i lampelys på glanset papir?

Jeg er vel ikke heller overveldende imponert over designprosessen som ledet til bruk av tilfeldige grafiske elementer som dekor hist og pist gjennom boka. Jeg har drevet med scrapbooking, både fysisk og digitalt, og dette er i grunn et slett eksempel på bruk av irrelevante elementer som trekker oppmerksomheten bort fra bildet i stedet for å understøtte bilde og tekst:

Pete Browns tromme er blitt dekorert, av en eller annen grunn.

Kort sagt: Jeg skulle ønske Afrikanere i Norge gjennom 400 år ble utgitt i ny utgave. Gjerne med en grundig revidering av tekstene, men først og fremst med en restart av hele prosessen som ledet fra “samling tekster og bilder” til “ferdig bok”. Først og fremst krymper vi formatet til normal størrelse på bok-det-faktisk-er-meningen-at-du-skal-lese. Så trykker vi alle tekstene på vanlig, matt papir i en fontstørrelse man ikke trenger lupe for å tyde. Bildene samler vi heller i bolker på glanset papir på 2-4 steder i boka, normal praksis i utforming av bøker-som-skal-leses med fotoillustrasjoner.

I mellomtiden får vi jo bare ta til takke med boka som den er, og er du interessert i å bidra til å bekjempe rasisme på hjemmebane her i Norge (og det bør du jo være) synes jeg absolutt dette er en bok du burde lese.

 

Intet nytt fra hjemmefronten: Koronadagbøkene – Therese G. Eide

Dette er en sånn bok der jeg har sett det meste av innholdet før, siden jeg følger Intet nytt fra hjemmefronten i sosiale medier. Når Therese G. Eides koronadagbøker gis ut i bokform var det likevel en no-brainer å kjøpe et eksemplar. Delvis fordi om vi slutter å kjøpe bøker fordi skaperne deler i sosiale medier blir det fort lite deling i sosiale medier i framtiden. Og delvis fordi denne vil jeg ha på hylla, ikke minst fordi den har potensiale for å være et viktig tidsbilde fra 2020 om noen år eller tiår. Og fordi den er søt, sjarmerende, gjenkjennelig og til tider rørende, selvsagt.

Eides strek er sikker, og figurene er lett gjenkjennelige, samtidig som at de har bare akkurat nok detaljer til å uttrykke det de skal uttrykke i en gitt situasjon. Jeg har nok bedrevet mindre frenetisk koronascrolling enn Eides alter ego, men nikker gjenkjennende likevel. Ikke minst til bilder som dette:

Boka er bare på noen-og-førti sider og koster tilsvarende lite. Anbefales!

På tide å feire

2019 var et begredelig leseår i Ragnhild-målestokk. Jeg oppsummerte mine tanker om det i et innlegg i januar: Leseåret 2019. Da sa jeg:

Så er mindre enn en bok i uka den nye normalen min? Vi får se. Jeg har ufortrødent satt 80 bøker som mål for 2020 også. Om jeg får lese-mojoen tilbake er det ikke noe urealistisk mål, selv om det altså er nesten nøyaktig dobbelt så mange bøker som jeg faktisk kom gjennom i fjor. Wish me luck. Og send gjerne noe leselyststøv i min retning om du har noe til overs.

Noen må ha sendt meg leselyststøv, eventuelt hjalp det med litt selvdisplin (nei, Twitter går ikke sin vei om jeg leser et kapittel til), for se:

Bok nummer 80 ble The Prince and the Dressmaker, markert ferdig lest 24. august. Og enda har jeg 129 lesedager igjen av 2020!

Bout of Books 29: Signup and progress post

The Bout of Books readathon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It’s a weeklong readathon that begins 12:01am Monday, August 17th and runs through Sunday, August 23rd in YOUR time zone. Bout of Books is low-pressure. All reading-in-place times, Twitter chats, and exclusive Instagram challenges are completely optional. For Bout of Books 29 information and updates, visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

I should have plenty of time to read this week, and I could do with a boost (or a good kick up the behind, if you like), so I will be “bouting” again.

This post will be updated with progress throughout the week. I will also try to participate in the Instagram-challenges, you’ll find me as @lattermild (same nick on Twitter, but I post less about books there).

Update: Well. I did read, a bit. But I completely forgot to update here. I managed to post pictures on Instagram for the first three days, and then we travelled to Oslo for a long weekend and that unravelled as well. Anyhoo, books finished during Bout of Books 29:

  • Counting by 7s by Holly Goldberg Sloan
  • Zalt: Dampherrenes planet by Jon Bing
  • Lumberjanes: The Shape of Friendship by Noelle Stevenson, Shannon Watters, Brooklyn Allen, Grace Ellis and Lilah Sturges

Hardly terribly impressive, but not nothing. I also read a few pages of Zeshan Shakar’s new novel, Gul bok.

Little Leaders: Bold Women in Black History – Vashti Harrison

I purchased Little Leaders: Bold Women in Black History as part of a book haul through the children’s school some time last year (I think), and it’s been laying around waiting for attention ever since. I finally picked it up in order to cross off the square “Barnebok av svart forfatter” (Children’s book by a black author) on the Black author bingo reading challenge hosted by @litteraturenogmeg on Instagram.

It’s a quick read (for a grown-up), and it’s interesting in the sense that it highlights a selection of women who certainly deserve more attention for their contributions to society. Some I’ve heard of before, some not. I could easily use the list of names as a starting point for a biography TBR-list without skipping a single one of them.

However. Though the intentions behind the book are undoubtedly good, the execution leaves me unenthused on several counts. The texts are short, which they need to be in this format, but they also read… formulaic, dry and lacking in any enthusiasm for the subjects. The illustrations are cute, but I soon found myself vaguely annoyed by the fact that all the women are depicted with their eyes closed, then uneasy when they increasingly (the feeling getting worse for every iteration) seem like paper cut-out dolls just dressed in different outfits and hairstyles and finally exasperated at the combination of the cutesy, doll-like pictures and the “little” in the book’s title, which all contribute to a feeling that the (in reality strong, bold, intelligent, brave and wildly exciting) women are infantilised and… made unthreatening and “acceptable”. Which I assume is pretty much the opposite of the author’s intention.

Which is a pity.

The author does say (in the foreword) “I originally envisioned them as little girls serving as stand-ins for these famous women – that’s why they’re ‘little’ – but as I’ve started sending them out into the world, they’ve become bigger than I imagined. I designed them to be interchangeable because I want you, the reader, to see yourself in any one of them, and to feel their strength and possibility in you.” So there is evidently some thought behind the aestetic choices, even if I disagree with their effectiveness.

I found this review by Julie on Goodreads interesting. She agrees with many of my views on this book in particular, and also compares it with other books in this… genre (?), of which she is similarly underwhelmed. I think we’ve got the first Rebel Girls collections on our shelves somewhere, so I’m going to hunt that out and see if I like it better than this book. From my point of view having some of the heroes being obscure is actually a plus, I’d have thought lifting the stories of people we for some reason (see also: patriarchy and white supremacy) have not heard of before is part of the point of these collections, but it’s hard to judge before having read through the book myself.

In any case, Little Leaders is not a bad book. It’s just nowhere near as good as I’d hoped (or that the subject matter deserves).

Sommerlesebingo

Planene mine for lesing i sommer består i all hovedsak av å plukke bøker fra TBR-hylla som er skrevet av ikke-hvite forfattere. Noen unntak blir det, for eksempel skal jeg lese Marta Breens Om muser og menn nå i juli, siden det er samlesing til Bokbloggerprisen 2019 for den boka denne måneden. Og så har jeg et par jeg har begynt på (noen for leeeenge siden) som jeg egentlig gjerne skulle lest ferdig. Men som hovedplan er altså målet å gjøre noe med hvit vs ikke-hvit forfatter statistikken min.

Så da passer det jo utmerket at @litteraturenogmeg drar i gang sommerlesebingo med svarte forfattere som tema, eller hva?

Reglene finner du i dette innlegget på Instagram, men kort fortalt varer utfordringen til 31. august. Du deltar ved å ringe rundt bøkene du leser på bingobrettet, hver bok teller bare for en firkant. Del på Instagram og tagg @litteraturenogmeg og bruk emneknagg #svartforfatterbingo. Det trekkes bokpremier både for bingo og for deltagelse, om det skulle gi ekstra motivasjon.

Og sånn ser bingobrettet ut:

For egen del tror jeg det kan bli en smule vanskelig å få bingo, det er litt for mange spesifikke forfatternavn som i så fall må leses, men det er ingen krise, og kanskje overrasker jeg meg selv?

Bli med du også, da vel!

Why we need to study literature

idk who needs to hear this but when your english teacher asks you to explain why an author chose to use a specific metaphor or literary device, it’s not because you won’t be able to function in real-world society without the essential knowledge of gatsby’s green light or whatever, it’s because that process develops your abilities to parse a text for meaning and fill in gaps in information by yourself, and if you’re wondering what happens when you DON’T develop an adult level of reading comprehension, look no further than the dizzying array of examples right here on tumblr dot com

Kendallroy (via Babyslime) on Tumblr.

I was trying to say this to my 13-year-old the other day, as we were discussing their choice of “Spanish” or “English Literature” as elective subject next school year.

Being able to read subtext is a life skill.

Kendallroy followed up with a longer text, from which I especially liked:

instead of taking a piece of writing at face value and stopping there, assuming that there is no deeper meaning or thought behind the words on the page, ask yourself these two questions instead:

1. what is the author trying to say?
2. what does the author maybe not realize they’re saying?

because the most interesting reading of any piece of literature, imho, usually occupies the space in between those questions.

 

Follow Me In – Katriona Chapman

Follow Me In av Katriona Chapman fant jeg i tilbudsbunken på Outland i helga, og både forsiden og det jeg så når jeg bladde kjapt i boka overbeviste meg om at det var verdt å satse noen kroner på den.

Boka er i sjangeren “grafisk memoar”. Katriona og kjæresten, som begge er engelske, forlater Amsterdam, der de har bodd en stund, for å reise rundt i Mexico i inntil et år (så lenge sparepengene holder). Richard har drømt om å besøke Mexico lenge, Katriona håper reisen skal gi henne mulighet til å begynne å tegne igjen. Allerede før avreise knirker det i fortøyningene i forholdet. Richard har et alkoholproblem, og selv om han i hovedsak holder seg edru har han plutselige perioder der han  gjerne forsvinner uten å gi beskjed og drikker seg sanseløs.

Men de kommer seg til Mexico, og Katriona finner kunstnerisk inspirasjon i Mayaenes kunst. Boka er en gave til oss som liker å reise mens vi sitter i vår egen lesekrok hjemme, kombinasjonen av bilder og tekst, av personlig historie og oppslag med fakta om historie, kultur og kunst, gjør dette til en herlig lenestolsreise.

Uroen over Richards alkoholmisbruk, det å aldri vite når det treffer, følger Katriona som en skygge gjennom historien, en skygge som hun billedliggjør i tegningene som en slange som kveler seg om henne. Av rammeverket rundt fortellingen – de to møtes på en kafé i et grått bybilde et sted i Europa – vet vi at forholdet ikke varer. Men det ligger en spenning i å se hvor bra eller dårlig det kommer til å gå på reisen. Ut over det ble jeg ikke oppslukt av den personlige delen av historien, noe som ville trukket mer ned dersom kunsten og reiseinntrykkene hadde vært mindre fascinerende.

Slett ikke det dummeste tilbudsimpulskjøpet jeg har gjort.

Sy selv – verdens fineste klær til ungene – Stine Skoli Ommedal

Sy selv anbefales ofte på sygruppene jeg er med i på Facebook, så jeg satt meg på venteliste på biblioteket, mer av nysgjerrighet enn fordi jeg egentlig trodde jeg var i målgruppen. Det siste hadde jeg nok rett i. Størrelsene i boka går fra 0-6 år, og mine barn er allerede eldre enn det. Jeg syr ikke nok til andre barn til at jeg har behov for flere mønster i små størrelser (noen årganger Ottobre holder i massevis). Men før jeg leverer boka tilbake til glede for nestemann på ventelista, tenkte jeg å skrive noen ord om den likevel.

Boka tar utgangspunkt i ett eneste grunnmønster, og med påbygg og variasjoner kan du sy nesten en hel garderobe fra dette ene mønsteret, det eneste du trenger i tillegg er bukse/shorts, og det får du også i boka. Mønsteret er beregnet på faste stoffer, men boka gir veiledning i hvordan du kan bruke stoff med stretch i stedet. Fargevalget ligger et stykke unna mine preferanser, men det er jo enkelt å justere når man velger stoff, så det reduserer ikke nyttigheten av boka.

Skal du sy en del barneklær i størrelse 0-6 år er dette en bok jeg absolutt kan anbefale å investere i. Når du først har jobbet deg gjennom alle variasjonene er du sannsynligvis i stand til å bygge på med egne variasjoner, og vips har du kanskje aldri bruk for flere mønstre (til denne aldersgruppen).

Men det er først og fremst dersom du er nybegynner med symaskin at jeg vil anbefale denne boka framfor andre bøker (av de jeg har sett på selv). Ommedal var selv nybegynner når hun begynte å sy til tvillingene sine for få år siden, og de delene av boka som beskriver arbeidsprosessene er detaljerte og fokusert på å lære deg alt du trenger helt fra starten av. Det at mønstrene er beregnet på faste stoffer er også en stor fordel for nybegynnere. Faste stoffer er mye enklere å arbeide med og krever en langt enklere symaskin for å få et fint resultat (du kan garantert sy alle klærne i boka både på en maskin til under tusenlappen fra Obs! og på den 100 år gamle maskina du fant på loftet hos besteforeldrene dine).

Fordelen med å begynne med barneklær når du er nybegynner er dessuten at materialkonstnadene er mye lavere, siden det går så lite stoff (dette er Ommedal også inne på). Du kan også enkelt bruke tekstiler du har liggende som ikke blir brukt (duker, sengetøy osv) til redesign med mønstrene i denne boka. En kjole til en baby på 6 måneder kan du sy av bare ett putevar – eller langt under en meter nytt stoff – skal du sy til en voksen snakker vi fort metervis snarere enn centimetervis.