Jeg burde kanskje sagt nei – Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg

Jeg vurderer å plassere Jeg burde kanskje sagt nei av Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg i bingoruta «Ny sjanse til forfatter du IKKE liker». Jeg har riktignok ikke har lest noe av Else* før, men å lese denne boka er likevel å gi henne en ny sjanse. For skal jeg være ærlig liker jeg ikke Else. Det vil si, jeg liker ikke tv-personligheten Else. Privatpersonen Else har jeg selvsagt ingen forutsetning for å mene noe om, og egentlig tror jeg hun er ganske trivelig. Men tv-personligheten er totalkrasj med mine preferanser for hva som er god underholdning og jeg synes vekselsvis det er masete og pinlig.

Boka er en utforsking av Elses (manglende) evne til grensesetting. Hva er det som gjør at hun ikke sier nei, og til og med selv foreslår villere og villere stunts? Finnes det egentlig noen grenser for hva hun vil si ja til? Og, kanskje et like viktig spørsmål, burde det finnes grenser, eller er det faktisk helt greit å danse i Spektrum kun iført sombrero når du er 80?

Jeg sier det er en utforsking, men som leser føler jeg vel at det ikke fører til så veldig mange svar. Eller… boka har et slags svar, og når jeg leste den ferdig i begynnelsen av april følte jeg at Else kanskje hadde kommet fram til en eller annen selvinnsikt. Noe med å finne en balanse:

Sannheten er at jeg fortsatt surrer det til for meg selv oftere enn jeg skulle ønske. For noen uker siden skrev jeg et utkast til avslutningskapittel. Mine siste ord var «Jeg slutter». Essensen var at jeg skulle si opp jobben min. Trekke meg tilbake fra offentligheten. Finne en annen vei. Men så, kanskje på grunn av den lille innsikten jeg har fått underveis, klarte jeg å gjennomskue meg selv. Nå gjør jeg det igjen, tenkte jeg. Det er liksom enten å gifte seg i Spektrum eller å trekke seg totalt tilbake og starte bortgjemt bar i utlandet. Jeg må finne den helvetes balansen! (Side 198-199)

Men så oppdaget jeg at «Else gifter seg i Spektrum» var blitt en reell greie siden boka ble skrevet ferdig (det har sikkert vært kjent en stund, altså, jeg bare følger ikke med). Og siden det er brukt som eksempel på den ene (grenseløse) ekstremen i avsnittet over begynner jeg jo å lure på om jeg overhodet har forstått noe. Jeg ønsker henne og den utkårede alt godt, men jeg tror verken tv-personligheten eller forfatteren Else får flere sjanser hos meg.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

_________________
* Jeg ville vanligvis brukt etternavnet til en forfatter, men det blir fryktelig merkelig å si «Furuseth» når hele Norge kjenner henne som «Else».

Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814–2014 – Thomas Vestgården og Sigmund Aas

Jeg kan trygt krysse av ruta «Ei (ulest) bok du har eid i mer enn tre år» på vår- og påskebokbingoen med Skammens historie. Jeg tror jeg kjøpte den på Mammutsalget, og siden boka kom ut i 2014 var vel det gjerne i 2016 eller noe sånt?

Boka omhandler de delene av norsk historie som ikke nevnes i festtaler og kanskje gjerne også forties når jubileumsbøker skrives. Vår behandling av jødene – både i grunnloven av 1814 og hele veien fram til andre verdenskrig, fornorskingen av de nasjonale minoritetene, Norges overivrige bruk av lobotomi, behandlingen av «tyskerjentene» og «tyskerungene», sensur av «pornografisk materiale» i statens regi, våpeneksport og til og med aktiv deltagelse i kriger med sviktene moralsk og juridisk grunnlag, lista er lang.

Og det er vel også problemet med boka for meg. Den gaper over for mye, og måten den er strukturert på gjør at alle sakene virker sidestilt, som om aktiv deltagelse i å sende jøder til konsentrasjonsleirene og beslaget av Bjørneboes Uten en tråd er like ille. Jeg har ikke noe problem med å anerkjenne at begge er menneskerettsbrudd og ikke bør forekomme, men likevel.

Det at så mange saker skal dekkes gjør også at forfatterne vanskelig kan gå i detalj på alt, noe som i utgangspunktet er helt greit, men det som ikke føles like greit er når noen historier får minimalt med plass, mens andre plutselig har en unødvendig detaljrikdom, uten at det virker å være noen logikk i hvilke saker som havner i hvilken kategori. Jeg noterte meg for eksempel at myndighetenes behandling av jøder og rom fra 1933 til 1940 ble avspist med 3 sider, mens prosessen mot Bjørneboe beskrives over 9 sider. Det fører også til at store deler av historien faller ut av narrativet, for eksempel fokuseres det på rundt 30 norske barn som ble sendt fra Lebensborn-hjem i Tyskland til Sverige for å bli adoptert bort, og når avsnittet om «tyskerungene» (som uansett bare dekker ca 2 sider») avsluttes kan leseren fort sitte igjen med inntrykket av at de ikke var flere enn disse 30, om hun altså ikke vet bedre.

I tillegg er teksten til tider ustrukturert og rotete, preget av uforståelige gjentagelser, og ofte brå avslutninger. Jeg måtte fram med blyanten og skrive i boka ganske fra start og etter kapitlet om krigsseilerne har jeg for eksempel notert at jeg ikke skjønner hva som egentlig skjedde, det snakkes om tilbakeholdt lønn og pensjon om hverandre og jeg forstår ikke hva forfatterne forsøker å si (annet enn at krigsseilerne ble skammelig behandlet, men det var jo ingen nyhet).

Et eksempel på hva jeg mener med gjentagelser er dette avsnittet fra kapitlet om justismordet på Fritz Moen:

Dette problemet ble løst ved at man lanserte en ny teori: til tross for at 25 uavhengige vitner hadde hørt nødskrik fra en kvinne natt til femte september, trodde politiet nå at drapet hadde skjedd dagen etterpå – søndag 6. september. Da var nemlig Fritz Moen igjen i Trondheim. Politiet trodde et helt år, frem til mistanken ble rettet mot Fritz Moen, at drapet hadde skjedd natt til 5. september 1976. Men etter at mistanken ble rettet mot Fritz Moen, og etter at politiet hadde forsikret seg om at Moens alibi natt til 5. september var uomtvistelig, endret politiet standpunkt med hensyn til mulig drapstidspunkt. Politiet mente at drapet kunne ha skjedd søndag kveld, til tross for at vitner hadde hørt kvinneskrik fra området natt til 5. september. Dette impliserte at de 25 vitnene altså husket feil dag. (Side 234.)

Det er mulig at det er et forsøk på et retorisk virkemiddel her, men jeg blir bare irritert.

Jeg er fornøyd med endelig å ha fått lest boka, og jeg beholder den nok på hylla (ikke minst fordi jeg altså har skrevet i den), og hvis du trenger en relativt kort innføring i noen av staten Norges mindre hyggelige sider kan du gjøre dummere ting enn å plukke den opp. Selv har jeg tenkt å bruke litteraturlista bakest i boka som inspirasjon for videre lesing.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Statusmelding

Vi er et stykke ut i april, så det er kanskje lurt med en liten statusrapport?

Jeg startet året med å pløye gjennom Trebizon-serien for ørtiende gang, og siden det er korte bøker gjorde det underverker for statistikken på begynnelsen av året. Så leste jeg Heartstopper 1-4 om igjen før jeg leste nr 5, det gjorde underverker for mangfoldsstatistikken min. Deretter røk jeg på Aubrey/Maturin igjen (ikke like bra for mangfold, skal sies) – det tok meg januar-mars – men for første gang har jeg klart å lese andre ting samtidig. I det hele tatt har jeg lest mye, jeg er oppe i 62 bøker allerede, mer enn dobbelt så mange som jeg hadde trengt å lese for å være on track for å nå målet på 100 i løpet av året i følge The Storygraph (jeg ligger godt an på antall sider også, selv om noen av bøkene har vært korte, jeg ganske nøyaktig halvveis til målet på 30 000).

Statistikken for gjenlesing er riktignok off the charts, da:

Liten tabell som viser at av 63 bøker er 42 gjenlest og bare 20 lest for første gang.

Såeh. Ja. Jeg skal vel neppe fortsette sånn.

Andre mål?

Vel. Jeg leste Natten av Elie Wiesel, fordi noen andre hadde lagt den til Storygraph Reads the World for Polen. Men selv om historien ender i Polen er jeg ikke helt happy med den plasseringen i og med at Wiesel er fra Ungarn og mye av handlingen foregår der, så jeg fjernet den fra utfordringen. Det var uansett en bok jeg har tenkt på å lese lenge, og fra et land jeg ikke akkurat har lest mye fra, så det var jo slett ikke bortkastet. Av de andre landene på lista har jeg så langt bare krysset av Tyskland.

Nora Dåsnes sitt «bingobrett» har jeg fyllt fire ruter på, så det går bedre: En bok jeg har eid minst tre år uten å lese (I Was Born for This), En sakprosabok som er relevant for eget fagfelt (Maskiner som tenker), Bok jeg ikke har lest fra en forfatter jeg elsker (Heartstopper 5) og Lese en barndomsfavoritt på nytt (Serafin og hans makeløse mesterverk).

Og målet om å redusere uleste bøker i hylla? Der ligger jeg faktisk også greit an: Det var 878 bøker på lista på starten av året, nå er det 876 (selv om det har kommet nye bøker til har jeg altså også lest fra hylla). Så gjelder det bare å fortsette sånn…

I Was Born for This – Alice Oseman

Det er mulig det blir en trend at jeg starter å høre på lydbøker og så går over til å lese ferdig i fysisk bok, jeg har i alle fall gjort det igjen, denne gangen med den siste Alice Oseman-romanen jeg hadde på TBR, I Was Born for This.

På den annen side, kanskje det ikke blir en trend, jeg vet ikke om jeg egentlig kan høre på lydbøker på bussen, to ganger den siste uka har jeg blitt så oppslukt av boka at jeg har oppdaget akkurat litt for sent at vi hadde kommet til den bussholdeplassen jeg skulle av på, så jeg har måttet gå av på neste. Men jeg har likevel begynt på en ny lydbok, så får vi se hvordan det går.

Tilbake til Oseman: I Was Born for This har to fortellere, som bytter på å fortelle i jeg-form; Jimmy Kaga-Ricci, som er medlem av bandet The Ark, og Fereshteh Rahimi, som bruker den engelske oversettelsen av navnet sitt online – Angel – og er fan av The Ark. Boka handler først og fremst om fenomenet «fandom», men også om å være ung voksen og ikke helt vite hva man vil med livet, om «å finne seg sjæl» og om vennskap. Som vanlig i Osemans bøker er rollegalleriet mangfoldig – eller «woke» om du vil – her er det variasjon i både etnisitet, kjønnsidentitet og legning. Og variasjonen forekommer som helt selvfølgelig, samtidig som ubehagelige opplevelser med «-fober» også nevnes.

Fra et voksent synspunkt er nok det mest interessante måten Oseman klarer å belyse fandom fra mange forskjellige vinkler. Først og fremst fra perspektivet til Jimmy – som blir «shipped» med bandkameraten og bestevennen Rowan – og Angel, som føler seg middelmådig sammenlignet med sin brilliante eldre bror, sliter med vennskap IRL og fyller tomrommet med The Ark:

Mum doesn’t understand me. She doesn’t understand why I reacted so strongly about a boy band.
And I know they’re both worried about my future. They don’t ever say it, but I know they know I’m average and average is disappointing for them. Especially compared to my brother. The pinnacle of ambition and success.
Don’t worry. I know that. I’m fully aware I’m average. God, I’m so, so aware I’m average.
But I’m not going to think about any of that right now.
I don’t need to.
This week isn’t about my life.
I don’t have to think about it at all.
This week is about The Ark.
(Side 66)

Men vi får også se hvordan hyperfokuset til fansen påvirker de andre medlemmene i The Ark, og hvordan «the fandom» kan være både en livbøye og et hinder for fansen selv. Jeg liker også at Oseman trekker paralleller til Beatlemania, og dermed viser at «fandom» ikke er noe nytt, selv om internett har endret måten fansen kan interagere med hverandre og med den/de de er fan av.

Lydboka leses (eller «framføres») av to skuespillere, Aysha Kala leser Angels kapitler og Huw Parmenter Jimmys. Det er en fordel, da det gjør de to stemmene enklere å skille, når jeg gikk over til papirbok måtte jeg en gang eller to stoppe og tenke for å identifisere hvem som «snakket». Begge skuespillerne fungerer godt i rollen, med unntak av at noen av stemmene de framfører, særlig de som skal være litt eldre enn hovedpersonene (Jimmys bestefar, blant annet), bare fungerte sånn måtelig for meg, men det er en ganske liten innvending, i det store og hele kan jeg anbefale lydboka – og boka generelt.

Lydboka har jeg lånt i Libby, via Deichman, papirboka har jeg kjøpt sjøl. 

Det er personlig: om rasisme og ytringsfrihet – Lisa Esohel Knudsen

Jeg ble påmint Det er personlig fordi jeg hører meg gjennom backloggen til Det handler ikke om deg og nettopp hørte episoden der Lisa Esohel Knudsen gjester podden (S2 E13: «Rotteresett»). Jeg har ikke så veldig mye å si om boka, annet enn at jeg tok meg i å lure på hvem som egentlig er målgruppa. Ikke meg, i alle fall, for meg ble det rett og slett for mye innestemme, for mye drøfting, for mye forsøk på å komme «woke-fobene» i møte.

Kanskje er det sånn man er nødt til å skrive for å nå gjennom til premissleverandørene (og deres meningsfeller) som er mer redd for at antirasister skal «sensurere meninger» og «begrense ytringsfriheten» enn for at minoritetsbefolkningen skal føle på konstant utrygghet fordi Lysglimt, Listhaug et al får raljere om «snikislamisering» og det som verre er uimotsagt. Kanskje må man snakke med innestemme for å nå gjennom til hvite gubber og kjerringer som synes at disse antirasistene blir vel høylytte og aggressive, mens høyresiden jo er så velkledd og dessuten duller med dem og forteller dem at neida, selvsagt finnes det ikke strukturell rasisme i Norge, selvsagt må de få lov til å le av en komiker i blackface, det er jo ikke sånn at de mener noe vondt med det?

Vel, ikke denne gamle hvite kjerringa. Jeg tar en aggressiv antirasist (jeg ER en aggressiv antirasist) over en «nice people on both sides» any day.

Så tross alle kloke funderinger, intelligente analyser og noen gode historier traff denne boka meg ikke.

Men om du faktisk synes det kan bli litt voldsomt med alt dette «BLM» og «vi er alle rasister» og så videre, så burde du nok lese denne boka. Hvis ikke dette er innestemme nok for deg er du en lost cause.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Permanent Record – Edward Snowden

Det var en kollega som begynte å snakke om Edward Snowdens bok Permanent Record. Hun holdt på å høre på den som lydbok (den norske lydboka kan visstnok anbefales). Jeg har jo sånn vagt hatt den på radaren fra før, men når hun først hadde nevnt den fant jeg ut at det kanskje var på tide å lese den, i og med at vi står midt i diskusjoner om skyløsninger vs personvern på jobb for tiden.

Boka er en selvbiografi av den klassiske «hvordan endte jeg opp her»-typen. Snowden forteller om oppveksten i den særegne sosiale klassen «government employee». I USA er hele byer organisert rundt føderale institusjoner, og han beskriver hvordan det fungerer som en slags boble, der det å stille spørsmål med hvorvidt det man blir bedt om å gjøre er rett eller galt ikke faller noen inn.

At Snowden selv likevel begynte å stille spørsmål har sammensatte årsaker, men en av dem er nok hans holdning til autoriteter og «ordre», som han illustrerer flere ganger i løpet av boka. For eksempel da han som skolegutt finner ut at lærernes instruksjoner for hvordan få best mulig karakter (denne prøven teller x %, denne oppgaven Y % osv) også forteller hvor LITE han må gjøre for å få ståkarakter, og at han kan slutte å levere lekser (og dermed frigjøre mer tid til å utforske internett). Eller hver gang han starter i ny jobb, da det første han gjør er å automatisere flest mulig av arbeidsoppgavene sine (slik at han frigjør tid til å utforske, vel, internett – og intranett).

Boka har en effektiv spenningskurve, selv om leseren selvsagt vet hva som kommer til å skje. Snowden forklarer både hvordan han og resten av systemet jobber med å overvåke sivilsamfunnet i tillegg til fremmede makter, og hvordan han selv får mer og mer problem med å rettferdiggjøre sin del av arbeidet. Han forteller om alle avveiinger han måtte ta før han ble varsler, men ikke minst om alle tekniske og sosiale tiltak han måtte gjøre for å være sikker på å faktisk få varslet, og ikke bli tatt og truet til stillhet for tidlig. Boka gir også en forklaring på hvordan han havnet i eksil Russland av alle steder (det var ikke planen), som for min del gjør det hele mer troverdig (ikke at det finnes mange steder å «gjemme seg» fra Uncle Sam, men Rusland?!).

Permanent Record er en velskrevet bok om et tema som er svært relevant for oss alle. Litt ære bør derfor gå til Joshua Cohen, som Snowden selv gir æren for at hans rotete notater har blitt en lesverdig tekst. Jeg avslutter med et sitat som både har passende grad av «storebror ser deg», men også er et knakende godt argument for å lese papirbok, om du trenger sånt:

[Once] America’s spy agencies had proven to themselves that it was possible to passively collect all of your communications, they started actively tampering with them, too. By poisoning the messages that were headed your way with snippets of attack code, or «exploits,» they developed the ability to gain possession of more than just your words. Now they were capable of winning total control of your whole device, including its camera and microphone. Which means that if you’re reading this now – this sentence – on any sort of modern machine, like a smartphone or tablet, they can follow along and read you. They can tell how quickly or slowly you turn the pages and whether you read the chapters consecutively or skip around. And they’ll gladly endure looking up your nostrils and watching you move your lips as you read, so long as it gets them the data they want and lets them positively identify you.

(Side 326)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

On the Come Up – Angie Thomas

Jeg var i humør til noe annet enn podcast her i forrige uke, så jeg bladde meg gjennom de tilgjengelige lydbøkene i Libby og fant One the Come Up av Angie Thomas. Den boka har jeg hatt på TBR siden jeg leste THUG, og på hylla siden jeg fant den på salg på Norli i fjor, så med «prøve å få ned andelen bøker jeg eier og ikke har lest»-målet i bakhodet lånte jeg den og begynte å høre den.

Lyboka er lest av Bahni Turpin, som også leser So You Want to Talk About Race av Ijeoma Oluo som jeg hørte på før jul. Turpin leser bra, men det tok en stund å venne seg til at dette egentlig var en helt annen fortelling og ikke blande inn fragmenter fra den andre boka (det hjelper ikke at begge bøkene er fortalt i jeg-form og har fellestrekk i tema selv om det er veldig forskjellige bøker sånn rent strukturelt, ikke minst er dette en roman, mens So You Want to Talk About Race er sakprosa).

Jeg hørte på boka på vei til og fra jobb mandag-torsdag og på trening torsdag, og når jeg kom hjem derfra var jeg på 45 % lyttet og såpass engasjert i historien at jeg fortsatte å lese i den fysiske boka og leste den ferdig samme kveld. Jeg hadde allerede plukket den ned fra hylla tidligere i uka for å finne igjen setninger/avsnitt jeg hadde lyst til å markere (en av ulempene med lydbøker er at akkurat det er langt vanskeligere enn med fysisk bok/ebok).

Så… fra 27 % lyttet til onsdag til boka (på 435 sider) ferdiglest torsdag? Joda, den fenget, si. Det er umulig å ikke heie på Bri og familien hennes, og jeg synes Thomas klarer å få hamret inn noen poenger om systemisk rasisme uten at det går ut over fortellingens spenningskurve (snarere tvert i mot). Her har vi Bris beskrivelse av hvordan det er å bevege seg «Midtown» som svart:

Usually when we go somewhere in Midtown-the-neighborhood we gotta abide by the rules. They’re unspoken but understood:
1. If you go in a store, keep your hands out of your pockets and out of your backpack. Don’t give them a reason to think you’re stealing.
2. Always use «ma’am» and «sir» and always keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re aggressive.
3. Don’t go in a store, a coffee shop, or anything unless you plan on buying something. Don’t give them a reason to think you’re gonna hold them up.
4. If they follow you around the store, keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re up to something.
5. Basically, don’t give them a reason. Period.
Thing is, sometimes I follow the rules and still deal with crap. Sonny, Malik, and I went into a comic shop a few months back, and the clerk followed us around until we left the store. Malik recorded the whole thing on his camera.

(Side 144-145) Historien belyser hvor vanskelig det faktisk er å «arbeide seg opp» fra fattigdom, særlig som svart i USA, og hvordan realitetene krasjer med alle idealer man kan ha som familie. Bris bror, som har gjort «alt riktig» og tatt en god utdannelse med gode karakterer har ikke fått uttelling for det og bor hjemme og jobber på en pizzasjappe.

It is kinda messed up. Here my brother is, doing everything right, and nothing’s coming from it. Meanwhile, Aunt Pooh’s doing everything we’ve been told not to do, and she’s giving us food when we need it.
That’s how it goes though. The drug dealers in my neighborhood aren’t struggling. Everybody else is.

(Side 214) Da er det kanskje ikke så rart at Bri ikke ser «jobbe hardt på skolen» som løsningen på familiens problemer, og at HipHop virker som en tryggere ting å satse på. Hun vet jo at hun er god.

Ut over å være en knakende god fortelling om opplevelsen av å vokse opp svart i USA handler boka mest om familie på godt og vondt. Om valg man tar og hvordan de påvirker de rundt deg. Om forventninger fra foreldre (og beste- og svigerforeldre) og om å la barn velge sin egen vei. Om søskenkjærlighet og søskenkrangel og om hvor forskjellige drømmer kan se ut.

Anbefales!

Lydboka lånte jeg gjennom Libby (via Deichman), den fysiske boka har jeg kjøpt sjøl.

15 minutes (seconds) of fame

I episode 225 av Books Unbound snakker Ariel og Raeleen om bøker de har fått til jul (eller kjøpt rett etter) og deretter går de gjennom statistikk fra lytterne, resultatet av et Google Forms-spørreskjema vi ble invitert til å fylle ut før jul. Et av spørsmålene var «fortell oss ditt beste minne fra en ny bokhandel du besøkte i år» og jeg delte en liten snutt som Ariel valgte ut til opplesing i episoden. Historien min gikk omtrent som sånn (bare at på engelsk):

Vi reiste med tog gjennom Tyskland i sommer og i Ulm spiste vis frokost på kafeen inne på Hugendubel. Mens vi ventet på at kaféen skulle åpne kikket vi oss rundt i bokhandelen og den hadde et interessant utvalg bøker på engelsk i tillegg tillegg til et enormt utvalg bøker på tysk, men det mest minneverdige var avdelingen for boktilbehør. Jeg kjøpte en liten kost som er spesifikt beregnet på å tørke støv av bøker. Jeg tror det er en kjede, så du finner dem sannsynligvis i flere tyske byer.

Ariel hadde stor moro av tanken på at jeg bar med meg denne lille kosten i ryggsekken gjennom resten av ferien, og det var jo nettopp det jeg gjorde. Og det bærer esken den kom i preg av. Men hvordan skulle jeg kunne motstå denne her, hæ?

Vi du høre episoden (og det synes jeg jo absolutt du skal!) finner du den i din favorittpodcastapp, men også f.eks. her på Spotify: Books Unbound #225 – Christmas book haul + reacting to listener reading statistics, mitt lille bidrag kommer ved 1:17. Og hvis du nå føler at du bare MÅ ha en bokbørste (eller «buchbesen») selv finner du den her: Moses. libri_x buchbesen.

Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse – James Goss

Jeg fant Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse av James Goss av alle steder i hylla hos Fretex på Lillehammer. En bok som kombinerer Doctor Who OG A. A. Milne kunne jeg jo ikke akkurat gå fra. Og når «Diktsamling» var en rute på høst- og julebokbingoen fikk jeg sparket bak til faktisk å lese den også.

Det starter bra. Illustrasjonene av Russell T. Davies er sjarmerende og det aller første diktet, ‘Full Stop’, fungerer utmerket og er en intelligent tvist på Milnes orginaldikt (‘The End’). Hvilket Milne-dikt som er inspirasjon oppgis for hvert dikt det er aktuelt for, enkelte dikt er bare generell pastisj.

Men så faller det fra hverandre allerede i dikt nummer to (‘Consultation Exercise’, etter ‘Disobedience’) som serverer både linjer som ikke kan skanderes* og kreativ ordstilling, som her i vers to:

«Quarks, Quarks
Cybermen, Cybermen
Mechonoids, Voord, Zarbi
If your Battlefleet happens to
In the vicinity be
Then I’ll teach you – reluctantly»
(said the Dr, said he)
«To give the Earth a rather wide berth, rather
Than tangle with me.»

(Side 4) I tillegg burde de to siste linjene blitt tre:

«To give the Earth
a rather wide berth,
rather than tangle with me.»

om de skal speile Disobedience (her er de tre siste linjene i vers to):

«I can get right down
to the end of the town
and be back in time for tea.»

Det var ett vers av ett dikt. Det er en liten håndfull til som fungerer i tillegg til det aller første (av totalt femti dikt er det kanskje fem som er brukbare), men det holder ikke. Ikke er det bra pastisj, ikke er det bra som dikt i seg selv. Det bærer preg av en god idé som ble trukket for langt, alternativt en god idé, men en dårlig poet.

Jeg beholder nok boka likevel, siden jeg samler på «Milneania», men det er litt under tvil.

Boka har jeg kjøpt sjøl (brukt).

___________________
* Det var det beste jeg fant for «doesn’t scan» på norsk. Tips meg gjerne om du har en bedre oversettelse, for «skandere» gir meg frysninger på den dårlige måten.

Ambisjoner for 2024

Som nevnt i oppsummeringen av leseåret 2023 har jeg satt de to overordnede målene 100 bøker og 30.000 sider også for 2024. Det virker som et greit overkommelig mål så lenge jeg aksepterer at jeg er en «mood reader» og ikke prøver å lese bøker jeg ikke egentlig har lyst til å lese (eller i alle fall ikke egentlig har lyst til å lese akkurat der og da).

Skal jeg ta konsekvensen av den selvinnsikten er det heller ikke noen særlig vits i å sette veldig konkrete mål for lesingen ellers. Jeg kommer fortsatt til å prøve å øke andelen «ja» på «noen mangfoldstrekk?» og i den grad jeg skal lete etter bøker å lese kommer jeg til å prøve å plukke fra andre land enn Norge, Storbritannia og USA. I 2023 meldte jeg meg på «The Storygraph Reads the World»-utfordringen og feilet spektakulært med bare fem av ti land lest (og ett av de fem var Norge). Det kommer litt av at noen av bøkene jeg valgte traff meg mye dårligere enn jeg hadde håpet, noe som var en smule demotiverende. Men nå er det månedsvis siden jeg leste de ikke fullt så bra bøkene og The Storygraph har kommet med en ny liste land, så vi går på med ny giv. Landene i 2024 er Chile, Tyskland, Ghana, Indonesia, Jamaica, Libanon, Polen, Sri Lanka, Sudan og Venezuela, og selv om jeg ikke klarer alle i år heller, er selv en eneste bok fra disse landene en bok fra et land jeg sjelden leser noe fra, så ethvert resultat mer enn null er bra.

Nå skulle jeg sjekke hvilke bøker jeg har på hylla som passet til den utfordringen, og fant INGEN og ble veldig forvirret helt til jeg innså at regnearket allerede var filtrert på «utgitt 1986». Når jeg fikk fjernet det filteret ser jeg jo at jeg faktisk kan slå to fluer i ett smekk og lese både fra egne hyller og fra landene på lista:

Skjermdump fra et regneark som viser titlene Jane Austen av Yasmine Gooneratne, Full Woman, Fleshly Apple, Hot Moon av Pablo Neruda, Homegoing av Yaa Gyasi, Ibenholt av Ryszard Kapuscinski, The Beautyful Ones Are Not Yet Born av Ayi Kwei Armah Minaret av Leila Aboulela, The Sign av Raymond Khoury, A Brief History of Seven Killings av Marlon James og This Earth of Mankind av Pramoedya Ananta Toer

Venezuela er faktisk det ene landet jeg mangler, Tyskland var det såpass mange titler fra at jeg droppet å ta det med i skjermdumpen. Jeg tenker kanskje jeg må finne en annen bok for Polen, siden noe av poenget er at (i alle fall noe av) handlingen skal foregå i det aktuelle landet, men ellers ligger alt til rette for litt geografisk spredning.

Et annet mål er å lese litt flere bøker fra egne hyller, eller i alle fall holde en slags track på hvor mange uleste bøker jeg har stående som jeg har tenkt å lese. Nå som jeg har biblioteket nogenlunde kartlagt burde det være mulig. Jeg har allerede en kolonne for «lest?» og nå har jeg gått gjennom og oppdatert den sånn at jeg kan filtrere bort det jeg HAR lest og ikke minst de bøkene jeg faktisk ikke har noen planer om å lese – i alle fall ikke fra perm til perm. Det inkluderer sånt som kokebøker, hobbybøker og andre oppslagsbøker, mange av ungenes bøker (jeg har lest én Wimpy Kid, jeg har ikke tenkt å lese flere) og de fleste av Arves bøker (vi har overlapp i hva vi leser, men også noen sjangre som vi er enige om å være uenige om). Og da sitter jeg igjen med 878 uleste bøker (av 3117 rader i regnearket pt) som jeg i bunn og grunn har tenkt å lese. Nå har jeg absolutt ingen ambisjon om å lese 100 av disse i 2024, men målet er at 31.12.2024 skal tallet være mindre enn 878. Så får vi se.

En liten utfordring til skal jeg hive meg med på: Nora Dåsnes delte denne på Instagram i dag, og den var for fin til å motstå:

Og nå har jeg brukt nok tid på å skrive om året som gikk og året som kommer, NÅ må jeg lese.