Shorts

I sommer endte jeg med å starte på gjenlesing av Jasper Ffordes serie om Thursday Next. De første par bøkene seilte jeg gjennom ganske kjapt, så kom hverdagen og det gikk litt treigere, og så begynte jeg på One of Our Thursdays is Missing i oktober og der stagnerte det helt. Når jeg tok meg sammen etter nyttår og leste meg gjennom siste halvpart av boka i løpet av noen få dager kom jeg fram til at noe av problememet med den sjette boka om Thursday Next er at den slett ikke handler om Thursday Next. Det vil si, den handler ikke om den samme Thursdayen som de første fem bøkene, jeg-personen vi følger i bok seks er den (ene varianten av den) fiktive Thursday Next. Og selv om hun ligner er det ikke samme person, det er noe av poenget. Så Fforde må rett og slett gi meg litt tid til å bli kjent med en helt ny hovedperson. Og det der var sikkert rimelig uforståelig om du ikke har lest Fforde… Ikke fortvil, det er rimelig forvirrende når du leser Fforde også, men ganske underholdende. Men start med The Eyre Affair.

Crawlspace av Jesse Jacobs var litt underholdende, men mest… merkelig. Noen tenåringer finner en inngang til en regnbuefarget psykedelig verden gjennom vaskemaskinen og tørketrommelen i kjelleren til en av dem. Jeg tror det er en metafor for narkotika, men jeg er jaggu ikke sikker. Narnia it ain’t. Å “bli høy” har aldri appelert til meg, og det gjorde ikke denne boka heller. Tegningene er forseggjorte, men jeg satt igjen med den samme følelsen som etter en kunstutstilling på Ni Muser i hine hårde dager som besto av et tredvetalls kvadratiske lerret med det samme geometriske mønsteret i forskjellige kombinasjoner av brunt, beige og grått: “At noen gidder.”

Pashmina by Nidhi Chanani is a fairly charming story of growing up in the USA with roots in India that remain largely unexplored until the protagonist is old enough to rebel at the reticence of her mother and push for more knowledge. An important narrative driver in the story is the Pashmina of the title, which is magical, showing the various women in the story images that act as guides in the critical crossroads of life. I am rarely enthused by “magical realism” or variations thereof (I prefer realism or full-on fantasy), and Pashmina did not really convince me for that reason, but the artwork is certainly stunning.

(Argh. I did it again. I changed languages half way through for no good reason. Ah, well.)

 

Ffforde-boka har jeg kjøpt sjøl, de to andre har jeg lånt på biblioteket.

Pyongyang: A Journey in North Korea – Guy Delisle

It’s been six years since I read Guy Delisle’s Burma Chronicles and was ambivalent about it. When picking up a selection of graphic novels at the library recently, I decided it was time I gave him another chance and borrowed Pyongyang: A Journey in North Korea, since North Korea is interesting. I sort of regret it now, but I won’t give him the benefit of the doubt again. Because all the stuff that bothered me in the Burma Chronicles bothered me even more in Pyongyang, and it was joined by a casual racism (calling the performing children “savant monkeys”!) and blatant misogony that completely undermines any point Delisle may have had to make. I mean, who recounts a series of torture techniques in drawing and writing and then writes this down and thinks, “Yeah, that’s the vibe I’m going with”?

Delisle arrives in North Korea for a six week stay, supervising the production of cartoons his employer has outsourced for cheap labour. The sequences where Deslisle tries to explain why a scene needs to be redone affirms my impression that outsourcing creates so much more labour that you would be lucky to actually save any money, but that is not something Deslisle addresses (or: if addressing it was his intention, it gets lost along the way). He seems instead to use the examples purely to reinforce the image of the North Koreans as intellectually inferior, which permeats the whole narrative.

You’d think an intelligent man would consider whether the reason the North Koreans he talks to never criticise the regime they are living in is simple caution and life-preserving instinct, but instead he seems to think that they are… stupid? Brain-washed enough to actually believe the propaganda they feed him? And like in the Burma Chronicles he doesn’t seem to consider that he may be putting others at risk with his behaviour. He gives 1984 to one of his guides to read, for example, as if for a social experiment. Now, I have noe idea whether 1984 is a banned book in North Korea, but it wouldn’t exactly surprise me if it were, and what exactly happens to people caught with banned books in authoritarian regimes, again?

It’s a pity, too, because I still really like Delisle’s drawing style and there are definitely some great scenes in the book, too. He finds himself at a picnic on a trip to a museum:

The moment touches on something that is not only quite charming, but possibly quite profound, too. But it flickers out again and descends into “white tourist mode” again.

I could have saved myself the trouble had I bothered to read the reviews on Goodreads before starting the book, so if you’d like more examples, go have a nosey. I’m hardly the only one who’ve ended up wanting to throw the book across the room, it seems.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Sabotør – John S. Jamtli

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke “morsom” som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er “Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!” (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er “diktning inspirert av historiske hendelser og personer”, men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av “plutselig avsløring av noens identitet” som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller “uventa vending”. Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Two middle grade/YA graphic memoirs

The eldest put these on my pile, saying “I think you should read these”, and so I did. She found them at the library (probably the main branch in town, which is the one she visits most often).

Hey, Kiddo by Jarrett J. Kosoczka is a graphic memoir detailing Krosoczka’s childhood and youth. He is brought up by his grandparents, who “rescue” him from his mother who is a heroin addict. She flits in and out of his life for the duration of the book, but is never much of a mother. His grandparents are not flawless either, but do their best to raise him, love him, and to give him the chance to develop his talents as an artist. He only discovers his father’s name by accident, and it takes years before he seeks any form of contact, and then only because he’s looking for siblings rather than a father.

Hey, Kiddo is an understated tale of growing up with an unconventional family constellation, and how what we think we’re missing out on might not actually be missing, just present in a different way, and how the “families” we make for ourselves may more than make up for the ones we were dealt to start with.

The 12-year-old obviously enjoyed it as well, though she was… I was going to say shocked, but I think guiltily pleased is more accurate, at the not infrequent swearing. Needless to say that hardly shocked me, but they seem to be quite strict about “bad words” at school.

Be Prepared by Vera Brosgol is also a graphic memoir, but covers a much shorter time-period, namely summer camp (actually an amalgate of two consecutive summers, according to the author’s afterword). The story itself is… Well, I think Emma in this review on Goodreads summed it up well:

it’s a classic indoors-kid-goes-to-camp-and-hates-it-and-everything-is-terrible-but-then-she-likes-it-because-she-makes-a-friend-just-in-time-to-leave story. which, like, not my favorite trope? presumably no one’s favorite trope? just a lot of gross toilets and bugs and outdoor shenanigans.

But just like for Emma what rescues this book for me is Brosgol’s art. It draws you in and makes you live the story. I would, however, reccommend Anya’s Ghost over Be Prepared if you’ve never read Brosgol before. And Hey, Kiddo is going to stay with me for longer.

Aya fra Yopougon: Sesong 2 – Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Jeg leste den første samlingen om Aya i 2016, men skrev ikke om den. Det blir ikke noe langt innlegg om del to heller, men jeg synes serien fortjener noen ord. Forfatteren av serien, Marguerite Abouet, er selv fra Elfenbenskysten der handlingen i denne tegneserien – eller “grafiske romanen” – er lagt. Abouet flyttet til Frankrike når hun var tolv, fortellingen og Aya er basert på hennes barndomsminner om livet i Abidjan, i det som var en fredfull og framgangsrik periode i Elfenbenskystens historie.

Serien føyer seg selvsagt fint inn i lesemålene mine om mangfold, men er også verdt å ta en titt på for sin egen del. Det er mange forskjellige historier som fortelles her, og Aya fungerer mer som et slags midtpunkt som alle de andre personene har til felles enn som noe hovedperson i tradisjonell forstand. Clément Oubreries tegninger fungerer utmerket sammen med teksten. Denne samlingen avslutter historien om Aya, noe jeg er litt lei meg for, for jeg skulle gjerne visst hva som skjedde videre, men jeg kan ikke beskylde Abouet for å etterlate noen løse tråder.

Boka er opprinnelig på fransk. Den norske utgaven er utgitt av Minuskel Forlag, oversettelsen er ved Alexander Leborg.

The Best We Could Do – Thi Bui

Siden jeg har bestemt meg for å heller skrive korte omtaler enn å utsette blogginga til jeg har glemt boka blir det kjapp omtale av Thi Buis The Best We Could Do, for biblioteket vil ha den tilbake (helst forrige uke). Den fikk rykke litt opp på leselisten siden biblioteket maste, og det er mulig det er en medvirkende årsak til at jeg er litt underveldet (det var kanskje ikke akkurat dette jeg var klar for å lese nå). Eller er det det at jeg hadde høye forventninger på grunn av omtaler andre steder? Det var tross alt overstrømmende entusiasme fra tidligere lesere som fikk meg til å reservere boka på biblioteket.

The Best We Could Do er biografi i tegneserieform. Thi Bui utforsker sin families historie, hva som drev foreldrene til å flykte fra Vietnam til USA med fire barn. Et gjennomgående tema er hennes eget forhold til foreldrene og hvordan det påvirker hennes rolle som mor.

Kanskje det beste med boka fra mitt synspunkt er alt jeg lærer om Vietnam. Som de fleste andre i vesten har jeg først og fremst hørt amerikanerenes versjon av historien (hadde jeg vært frankofil hadde jeg kanskje hatt franskmennenes versjon inne også, men det er jeg ikke). Å få et annet perspektiv på konflikten(e) er nyttig, ikke minst som en påminnelse om at det alltid er flere sider i en sak enn man tror.

Ellers får historien i boka litt for tungt fokus på fødsler og mors-/farsrolle for min del, det svarer ikke helt til forventningene (uten at det nødvendigvis er Buis feil), og interesserte meg bare sånn måtelig. Jeg synes rett og slett noen av de passasjene ble repetitive og opplevdes litt meningsløse.

Det grafiske uttrykket er gjennomgående flott og ekspressivt, men jeg ble litt sliten av den monokrome fargesettingen. Siden jeg uten problemer leser grafiske romaner i svart-hvitt vanligvis kan vi kanskje skylde på sliten-i-hodet-pga-cellegift for akkurat det, men jeg kunne i alle fall ønsket meg noe annet enn bruntoner i i alle fall noen av scenene (faktisk tror jeg at svart-hvitt hadde fungert bedre for meg).

En noe tilbakeholden anbefaling, derfor, men likevel, du kan finne dummere måter å bruke en time eller to på enn å lese The Best We Could Do.

Tre tegneserier

Jeg var en svipptur innom biblioteket for å hente noen bestilte bøker her om dagen og svingte da innom tegneserieavdelingen. Det er mulig det var et bevisst tema for de utstilte bøkene, for jeg innså i etterkant at alle jeg hadde plukket med meg hadde kvinnelige hovedpersoner, men det kan selvsagt også være tilfeldig. I alle fall har jeg den siste uka i rask rekkefølge lest Real Life av Cory Doctorow og Jen Wang, Adventures of Superhero Girl av Faith Erin Hicks og Lumberjanes, vol 2 av Noelle Stevenson m.fl.

lumberjanes2For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. “Lumberjanes” er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en “badge”. Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. “Overnaturlig” er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.

superherogirlAdventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene (“Du ser ikke ut som en superhelt”), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike “prøver å finne min plass i verden” problemer som hører hjemme i en “coming of age” fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den “vanlige”) jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.

Oops. Plutselig er det tre måneder senere, innlegget ligger fortsatt som en kladd og siste bok mangler helt…

reallifeReal Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.

Primates: The Fearless Science of Jane Goodall, Dian Fossey, and Biruté Galdikas – Jim Ottaviani and Maris Wicks

primatesPrimates: The Fearless Science of Jane Goodall, Dian Fossey, and Biruté Galdikas  written by Jim Ottaviani and illustrated by Maris Wicks is a book I think I will get hold of a copy of to make sure it’s available for the kids.

It’s a story in three parts, told from the point of view of the three researchers in turn, and is a fascinating look into some of the intense work, and the personal sacrifices, that has gone into gaining the knowledge I, for one, now take for granted about our fellow apes, the chimpanzees, gorillas and orangutans.

In fact, I’d pronounce it a pretty much perfect book, except I am so indescribably bothered by the colour choice for (and partly the faces of) the chimpanzees. Really. How do you get two of the three apes so right and the third so wrong?  If it wasn’t for the text insisting they really are meant to be chimps I’d be assuming that I was misunderstanding something fundamental.

Well, that aside, it’s still a cracking book, and if you have any interest in natural history (and you should have) you should read it, and if you want to encourage a similar interest in the kids in your life you should make sure they read it, too.

Wandering Son, Vol 8 – Takako Shimura

wanderingsonvol8I picked up Vol 1 of Wandering Son by Takako Shimura because it was displayed quite prominently at the main branch of the local library, and pretty much devoured the first 7 volumes in quick succession last year. I never got around to writing about it, and so thought I’d borrow one of them again as a reference to get a blog post down, but then found that Vol 8 had made its appearance, so I borrowed that instead.

The plot of Wandering Son centers around Shuichi Nitori, “a boy who wants to be a girl”, and Shuichi’s friend Yoshino Takatsuki, “a girl who wants to be a boy” and I find it quite fascinating for a variety of reasons. There are another 7 volumes to go, and I will definitely be reading them all once they appear in English.

According to the wikipedia page, the series has received a lot of positive attention, but has also been criticized for the unrealistic maturity of the protagonists. To some extent I suppose there’s something in that. The series starts when Shuichi starts fifth grade at a new school, and on the whole most of the people he meets seem curious and accepting of gender bending, which has struck me as somewhat unrealistic. The only really antagonistic and, in contrast with all the rest, childish reactions come from Shuichi’s sister. And perhaps both Shuichi and Yoshino are more maturely self-aware than one could expect. On the other hand I suspect being transgender, in whatever degree or form, would tend to force self-awareness on any kid.

On the plus-side the artwork is delightful, deceptively simplistic. The characters may be unrealistically mature, but they are loveably human and I find it fascinating to follow their transition into puberty (which holds unusual challenges if you’re transgender) and their attempts at coming to terms with their identity.

The English edition is “unflipped”, which means that though the text is translated, the pages are printed like the original, you need to start at what we’d consider to be the back of the book and read the panels from right to left. You’d think this would be tricky to keep track of, but once you’re into the story it’s such a page-turner that I really didn’t notice.

On the whole I highly reccommend Wandering Son. If you’ve been meaning to read more graphic novels, or try manga, this is a pretty good place to start. And for me it covers all of two topics on the Book Riot Read Harder challenge, so that’s a boon, too.

readharder2016

Low Moon & andre historier – Jason

jason_low_moonLow Moon & andre historier var også julegave, sammen med Delisle. Jeg har selvsagt lest Jason før, men bare kortere historier publisert i antologier/tegneserieblad. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke helt skjønner hva som er så stort med Jason.

Det er to ting som ikke funker for meg. For det første er det for lite tekst. Dette er rent subjektivt, og jeg vet ikke engang om det egentlig er det som er problemet (for jeg liker andre tegneserier med lite eller ingen tekst), men det føles som et problem når jeg leser Jason.

Det andre problemet er et problem for historiene, og det er kanskje også subjektivt, men jeg synes alle i persongalleriet hans er for like. Jeg sliter med å holde dem fra hverandre. Historien forsiden her er hentet fra er et godt eksempel. De to på bildet er hovedpersoner i historien, eller snarere historiene, for det er to parallelle. Men hovedforskjellen på dem visuelt er at han ene har prikker på kinnene, han andre hitlerbart. Det er greit nok når de er i samme rute, men det er rett og slett for lite info når jeg skal forsøke å følge dem som historien utspinner seg, jeg blir sittende og forsøke å huske hvem som er hvem. Dette gjentar seg i flere historier, og gjør at det blir slitsomt å lese.

Når det er sagt er nettopp den historien som omslagsbildet er hentet fra – den heter bare & – den jeg liker best i boka. Den har noe underfundig over seg som får meg til å humre, men den har også dybde.

Likevel, jeg er liksom ikke solgt. Boka havner på pluss-siden på liker<->liker ikke-skalaen, men bare så vidt.