Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken

Jeg fikk anbefalt Unni Cathrine Eikens Forsvarlig behandling under et av bildene mine på Instagram i løpet av Queer Lit Readathon. Boka var tilgjengelig på biblioteket, og det passet bra å plukke den opp nå januar, siden punkt 15 på #riordathon2020 del 3 er “To close the doors: read a book recommended to you by a friend.”

Eilif legges inn på Haukeland sykehus med benbrudd, der møter han sykepleieren Vegard. De er umiddelbart fysisk tiltrukket av hverandre og boka handler om hvordan de navigerer seg fram, forbi etiske problemstillinger om pasient og behandler og misforståelser angående sivilstatus, og ikke minst Eilifs historie med egne psykiske problemer og Vegards som pårørende til en psykiatripasient. Begge har blitt såret før og sliter med selvtilliten i inngangen til et romantisk forhold.

Både Eilif og Vegard er elskelige på sin måte (selv om de altså ikke tror det selv), Elise er vekselsvis irriterende og sjarmerende og Mats er befriende rett fram. Narrativet er bygd slik at leseren i stor grad oppdager sammenhengene og får oppklart misforståelser og forklaringen på halvkvedede viser i takt med hovedpersonene, et grep som fungerer tålelig (selv om jeg mentalt kjeftet på hvor trege til var til å peke på den største elefanten i rommet og også synes hva som ble avslørt når om Vegards mor var litt rotete). Jeg har ingen egen erfaring med angstanfall, men har ingen grunn til å tro annet enn at Eikens beskrivelser er realistiske. Derimot stusset jeg litt på noe av behandlingen Eilif får, den virker til dels skjødesløs, jeg tror f.eks. lite på at ikke man som pasient blir spurt først om man ønsker vask/dusj og hvor mye hjelp man eventuelt vil ha. Men hva vet jeg, jeg har bare veldig korte sykehusopphold bak meg.

For meg personlig ble det hakket mye fokus på fysisk tiltrekking og erotiske beskrivelser av berøring og stirring inn i den andres øyne, men jeg anser at det egentlig er godt innafor det man kan forvente i en bok som tross alt handler om starten på et kjærlighetsforhold og noterer den på “personlig preferanse”-lista heller enn å mene at det nødvendigvis er en svakhet ved boka*.

Jeg kunne ønsket meg mer om begges erfaring med psykiatrien i stedet, særlig Vegards forhold til moren hadde jeg gjerne lest mer om, men da hadde det vel blitt en helt annen bok, kanskje.

Selvopptatt, uten kontakt med virkeligheten, med et voldsomt behov for å prøve å formidle de forvrengte tankene sine til Vegard. Og selvsagt syk, slik at Vegards irritasjon og utmattede resignasjon blir forbudt og egoistisk, til noe som gjør ham følelseskald og lite empatisk i andres øyne. Han har sett det mange ganger, egentlig hver gang temaet kommer opp. Det er kun de vennene han har hatt aller lengst som forstår hvorfor han reagerer som han gjør, som vet at det er helt nødvendig for ham å bo i en annen by, at det er i et forsøk på å bevare sin egen tilværelse trygg og håndterbar at han slår telefonen på lydløs når hun ringer og melder som verst. Sykdommen hennes eter ham hel hvis han slipper henne til, gjør ham til et barn igjen, får ham til å lengte etter at noen skal skjønne at han ikke er sterk nok til å alltid være den som passer på.

(s. 112) Det største problemet for meg i lesingen er et titalls tilfeller av språklig rusk (jeg har markert 12, og det var et par før jeg begynte å markere også). Jeg kastes ut av min “willing suspense of disbelief” og mister tråden i historien av slikt. Det handler både om at forfatteren gjentatte ganger bruker “funkler” som substantiv: “Glitterspetter, hundrevis av blåtoner, funkler som treffer ham i brystet (…)” på side 46, f.eks., som var andre gangen det ble brukt sånn, den første markerte jeg ikke. Og om plutselige innslag av noe jeg etter googling finner ut at er dialektord, hvilket er greit nok, men når de brukes som tittel på kapitler og ikke gjentas i noen kontekst som gjør at jeg kan “lære” hva de betyr blir jeg litt oppgitt. “Dussemang” (s 155) kan jeg gjette på, men hva pokker er “Knekete” (s. 125). Det er også tilfeller av rene feil der hele ord har falt ut av setninger: “Hun har fått den høylydte skingrende stemmen som Eilif irriterer ham” på side 51 eller “Elise har satt seg svarte stolen ved siden av sengen” på side 163. Det er vanskelig å ikke mistenke at det henger sammen med at boka er selvpublisert, for det som mangler her er opplagt en skikkelig språkvask utført av en ekte person (stavefeil fant jeg ingen av, de tar jo stavekontrollen i tekstbehandleren seg av).

Jeg har likevel ingen problemer med å anbefale Forsvarlig behandling om du er i humør til en kjærlighetshistorie mellom to smått skadeskutte individer.

____________________

*  La meg også understreke at min motvilje ikke hadde vært mindre om det var et heterofilt par det var snakk om. Jeg er bare ikke så veldig interessert i andre folks… la oss kalle det “erotiske samhandlinger”, i mangel på et bedre begrep.

Sy selv – verdens fineste klær til ungene – Stine Skoli Ommedal

Sy selv anbefales ofte på sygruppene jeg er med i på Facebook, så jeg satt meg på venteliste på biblioteket, mer av nysgjerrighet enn fordi jeg egentlig trodde jeg var i målgruppen. Det siste hadde jeg nok rett i. Størrelsene i boka går fra 0-6 år, og mine barn er allerede eldre enn det. Jeg syr ikke nok til andre barn til at jeg har behov for flere mønster i små størrelser (noen årganger Ottobre holder i massevis). Men før jeg leverer boka tilbake til glede for nestemann på ventelista, tenkte jeg å skrive noen ord om den likevel.

Boka tar utgangspunkt i ett eneste grunnmønster, og med påbygg og variasjoner kan du sy nesten en hel garderobe fra dette ene mønsteret, det eneste du trenger i tillegg er bukse/shorts, og det får du også i boka. Mønsteret er beregnet på faste stoffer, men boka gir veiledning i hvordan du kan bruke stoff med stretch i stedet. Fargevalget ligger et stykke unna mine preferanser, men det er jo enkelt å justere når man velger stoff, så det reduserer ikke nyttigheten av boka.

Skal du sy en del barneklær i størrelse 0-6 år er dette en bok jeg absolutt kan anbefale å investere i. Når du først har jobbet deg gjennom alle variasjonene er du sannsynligvis i stand til å bygge på med egne variasjoner, og vips har du kanskje aldri bruk for flere mønstre (til denne aldersgruppen).

Men det er først og fremst dersom du er nybegynner med symaskin at jeg vil anbefale denne boka framfor andre bøker (av de jeg har sett på selv). Ommedal var selv nybegynner når hun begynte å sy til tvillingene sine for få år siden, og de delene av boka som beskriver arbeidsprosessene er detaljerte og fokusert på å lære deg alt du trenger helt fra starten av. Det at mønstrene er beregnet på faste stoffer er også en stor fordel for nybegynnere. Faste stoffer er mye enklere å arbeide med og krever en langt enklere symaskin for å få et fint resultat (du kan garantert sy alle klærne i boka både på en maskin til under tusenlappen fra Obs! og på den 100 år gamle maskina du fant på loftet hos besteforeldrene dine).

Fordelen med å begynne med barneklær når du er nybegynner er dessuten at materialkonstnadene er mye lavere, siden det går så lite stoff (dette er Ommedal også inne på). Du kan også enkelt bruke tekstiler du har liggende som ikke blir brukt (duker, sengetøy osv) til redesign med mønstrene i denne boka. En kjole til en baby på 6 måneder kan du sy av bare ett putevar – eller langt under en meter nytt stoff – skal du sy til en voksen snakker vi fort metervis snarere enn centimetervis.

Mamma er trygda – Mímir Kristjánsson

Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.

Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og “NAVere”, men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.

Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.

Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.

Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!

(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.

Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.

Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.

(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet “søknad”. Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?

Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.

Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.

I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.

Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.

(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.

Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.

(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.

Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.

Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:

“Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.” (side 19)

“Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.” (side 26)

Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.

Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste “politiske” bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en “Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?” Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.

M: De første årene og Mperiet slår tilbake – Mads Eriksen

Når jeg opprettet dokumentet med alt jeg har lest de siste 10 årene var det flere M-bøker på lista, og jeg fikk samme trangen til å gjenlese noen av dem som man får trang til å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge fordi navnet deres nevnes i en samtale. Så jeg leste De første årene og Mperiet slår tilbake i rask rekkefølge og kommer nok til å jobbe meg gjennom resten av rekka også før sommeren. Og det føles virkelig som å treffe gamle venner å lese M. Det har jo noe med at serien er “selvbiografisk” å gjøre (uten at jeg innbiller meg at den er 100 % realistisk på noen som helst måte). Vi blir godt kjent med både M og Madammen, og med forholdet dem i mellom. Hvor nært opp til virkeligheten det hele ligger (ok, sett bort fra frankengullfisk og andre slike episoder) vet jeg ikke. Jeg vet jo at mange i Trondheim kjenner både Mads Eriksen og den ekte madammen, men det gjør ikke jeg, og jeg har ikke akkurat tenkt å gå inn for å bli kjent med “kjendiser” heller, liksom. Men det er vanskelig å la være å føle at vi kunne blitt gode venner. I alle fall kunne jeg blitt gode venner med M og Madammen i tegneserieform. Jeg kjenner igjen nok av meg selv i begge, og jeg kjenner igjen eget ekteskap i mye av det som foregår i forholdet, kanskje særlig i den helt klart interne humoren.

For det er mye intern humor i M. En ting er at det helt konkret hjelper å ha lest alle stripene fra begynnelsen. Mange senere striper blir rett og slett uforståelige om du ikke har lest de tidligere som det refereres til. I tillegg hjelper det å være sånn ca jevnaldrende og ha de samme kulturelle referansene. Det hjelper også å være litt (eller mye) nørd. Er man ikke det er neppe gjenkjennelsesfaktoren – og dermed humoren, som krever en solid dose selvironi fra leser såvel som tegner – like stor.

Fra De første årene, side 41

For meg er noe av sjarmen det som forsåvidt er temaet i stripa over, nemlig det at M og Madammen er, hva skal vi si, “likestilte i sin galskap”? Vel har hun en såkalt ordentlig jobb, men det veksler hele tiden hvem som er mest barnslig og mest voksen i stripene. Det er befriende mangel på hemmende sosiale normer i M, og en forbilledlig mangel på f*cks å gi.

Man kan se utviklingen i Mads Eriksens strek i løpet av De første årene særlig, der persongalleriet sakte finner sin form. Vi får en slags forklaring på hvorfor Madammen har kryss i stedet for øyne og vi får treffe noen av de andre figurene som opptrer, også de basert på virkelige personer. Jeg lar meg kanskje særlig imponere over de stripene som forteller en historie helt uten tekst overhodet, der ansiktsuttrykkene i stor grad gjør jobben helt på egen hånd.

Fra Mperiet slår tilbake, side 40.

Kombinert med følelsen av at hele greia kunne vært en slags generasjonportrett av oss som er født sånn i overlappet mellom GenX og Millenials i Norge er det ikke annet å si enn at jeg elsker denne serien helt uforebeholdent.

Fra De første årene, side 152.

Dessverre ble det brå slutt for M-stripene for snart ti år siden, den siste samleboka var Marzan og Opars juveler som kom i 2011. Mads Eriksen ble utbrent som serietegner, visstnok. Det er trist for oss som elsket stripene, men sikkert verre for serieskaperen selv. Det hender jeg tenker på M og Madammen og lurer på hvordan det går med dem, mye på samme måte jeg tenker på venner jeg har mistet kontakten med og lurer på hvordan det går med dem. Jeg håper de har det bra – og da mener jeg de faktiske personene, selv om det selvsagt er seriefigurene jeg føler at er gamle venner. Seriefigurene kan jeg heldigvis besøke når jeg vil, bøkene står her og venter trofast.

Alt du ikke ser: Livet med Joachim – Ellen Arnstad

 

Jeg begynte å lese Alt du ikke ser av Ellen Arnstad tidlig i mars, med gode intensjoner om å fullføre for å være med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Men så fikk jeg en ubønnhørlig trang til å lese Anne of Green Gables (hele serien) om igjen, og innen jeg var ferdig med det var mars nesten slutt. Jeg klarte å fullføre Alt du ikke ser i mars, men bare med nød og neppe, og bloggingen ble det åpenbart så som så med. Men nu jävlar.

Ellen Arnstad er vel et kjent navn for de fleste voksne nordmenn. Hun har figurert i perferien av min oppmerksomhet, ingen av publikasjonene hun har jobbet med har vært noe jeg har hatt interesse av å kjøpe, selv om jeg vel teoretisk sett er/var midt i målgruppa for Henne (jeg har sikkert også bladd i ett og annet nummer hos venner eller på venterom, men har ikke festet meg ved noe). Jeg anerkjenner at man gjerne kan gå i høye heler og like Gucci og fortsatt være “ekte feminist”, og Arnstad skal ha kudos for jobben hun har gjort for kvinner i media spesielt og i lederstillinger mer generelt. Om tiltak i Aller-konsernet skriver hun for eksempel:

Vi tok grep mot tidsklemmen som så mange småbarnsforeldre kjente på, og ansatte en egen barnepleier i konsernet. Hun kunne komme hjem til de ansatte som bodde i Oslo, hvis barna var syke. Vi innredet et eget lekerom i redaksjonslokalene og sørget for tilbud om aktiviteter i ferier og på planleggingsdager. På den måten kunne foreldre slippe å måtte splitte ferien sin i to, men få fine sommerdager sammen.
(ebok lokasjon 498-501)

Jeg har mer problem med å godta at å jobbe med Se og hør på noen som helst måte skal passe inn i dette bildet, men her får vi “agree to disagree”.

Boka er først og fremst en fortelling om livet med et alvorlig sykt barn, men ender uavvergelig også opp som et slags memoar over (og til dels forsvarsskrift for) Arnstads karriere. Begge deler er interessante tema, og det er en relativt lettlest og definitivt engasjerende bok.

Jeg tenkte nok at Arnstad virket litt vel naiv ved inngangen til foreldre-tilstanden, og kanskje særlig siden mannen hennes hadde barn fra før og derfor umulig kunne være så uvitende som det framstilles:

Jeg sa bekymret til Knut Haavik at jeg ikke visste om det ville gå bra. Det var to uker igjen til fødselen og tidenes største lansering etter Se og Hør, hvordan skulle jeg klare det? Han klarte å overtale meg nok en gang. Vi bestemte oss for å ta sjansen: Jeg skulle unngå å føde midt under lanseringen. Stein skulle komme hjem med siste fly om kvelden 4. mars, så kunne vi slappe av de to siste ukene før fødselen. Vi hadde allerede kjøpt inn mye babyutstyr, og var sikre på at det skulle bli ei jente. Det fikk vi vite på ultralydundersøkelsen. Hun skulle hete Julie. Det var rosa overalt. Rosa bodyer, rosa sparkebukser, rosa kosedresser. Det hang til og med en blondekjole til ettårsdagen i klesskapet på det nye barnerommet. Noen permisjonstid hadde verken Stein eller jeg planlagt. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til.
(ebok lokasjon 272-278)

På den annen side, det å få beskjed om at ditt elskede barn har en genetisk sykdom som er uhelbredelig er neppe noe man kan være forberedt på uansett. Jeg er usikker på hvordan jeg ville håndtert en sånn nyhet, og selv om jeg nok tenker at vi ville tatt andre valg i noen tilfeller, særlig når det gjelder å snakke med barnet om tilstanden, er det umulig å vite når man ikke har vært i situasjonen, og jeg har stor forståelse for argumentasjonen:

Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.
(ebok lokasjon 891-892)

Og samme om jeg ville tatt andre valg, både hva angår sykdom og karriere, er det interessant å lese Arnstads argumentasjon for sine valg. Det er jo sånt man lærer av.

Så langt så vel, sånn bokmessig, altså.

Men… Jeg er ikke videre begeistret for skrivestilen. Jeg synes fortellingen er rotete, det virker som om noen har klippet sammen deler fra mange utkast og glemt å lese gjennom fra begynnelsen for å sjekke at helheten gir mening. Som et konkret eksempel på noe som generelt manifisterte som en følelse av forvirring i løpet av lesingen dukker det opp en oppramsing av noen av Arnstads kvinnelige forbilder to ganger, først “Gro Harlem Brundtland. Madonna, Coco Chanel. Frida Kahlo, Kate Moss og Pippi var vidt forskjellige, men alle var store forbilder for meg.” (ebok lokasjon 1578-1579) og så

På kontorveggen min hang bildene som alltid har fulgt meg: Jeanne d’Arc, Pippi, Gro Harlem Brundtland, Coco Chanel, Madonna, Kate Moss og Mor Teresa – og Frida Kahlo, den meksikanske kunstneren som Knut Haavik hadde buldret sånn over at jeg viet en åtte siders reportasje til.
(ebok lokasjon 2356-2358)

Siden krangelen om reportasjen om Kahlo har blitt omtalt tidligere i boka, virker forklaringen av hvem hun er i det siste sitatet noe unødvendig (“den meksikanske kunstneren”, altså, referansen til krangelen er grei nok), men om det nå først trengs, hvorfor gjøres det ikke i den første oppramsingen i stedet for den andre?

Det er også en del setninger som bare ikke gir mening. For eksempel:

Han hadde aldri sittet på noen hest før, langt mindre klappet en.
(ebok lokasjon 938-939)

Det skal vel være omvendt?

Det gjør godt å skrive, få alle tankene ned et sted. Jeg har kjøpt en vakker, koboltblå skrivebok med en strålende sol i gull på omslaget. Først når boken er halvskrevet, oppdager jeg at jeg har skrevet i den opp ned. Ikke bare det. Jeg har startet bakfra.
(ebok lokasjon 1094-1096)

Ville det ikke være mye rarere om hun hadde latt være å starte bakfra når hun først skrev i den opp ned? Arnstad slår meg ikke som en typisk manga-fan?

Skal vi la besteforeldrene få vite sannheten, men skjerme Joachims venner og foreldre for informasjon om sykdommen og utviklingen av den?
(ebok lokasjon 191-192)

Denne formuleringen gjentas til og med, men det mangler da et “deres” foran foreldre her? Joachims foreldre er jo informert, samme hvor mye de kanskje hadde foretrukket uvitenhet. Siden Arnstad er journalist selv og boka i tillegg er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, overrasker det meg med sånne underlige småfeil.

Så… Jo, en interessant og til dels bevegende bok. Jeg fikk definitivt tårer i øynene noen ganger i løpet av lesingen. Men velskrevet, som Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve skal ha det til, det er jeg altså ikke enig i.

 

Udyr – Kristine Tofte

Det er over en måned siden jeg leste ferdig Udyr av Kristine Tofte, men blogginga har visst latt vente på seg. Vel, boka havnet (yay!) på kortlista til Bokbloggerprisen i kategorien Barn og ungdom, og fra 15. mars til 15. april er det offisiell samlesing, så da var det vel på tide å få knotet ned noen ord?

Jeg tok en lang pause midt i lesingen av Udyr, uten at det nødvendigvis var med vilje eller kan sies å ha vært boka sin feil. Jeg slet som tidligere nevnt med lesingen generelt i 2019, og det er ikke den eneste boka som ble liggende halvlest til tross for at jeg egentlig ville lese videre. I begynnelsen av februar tok jeg meg sammen og når jeg først begynte på igjen var boka plutselig utlest på en kveld.

Amund er skolelei, rastløs og uregjerlig. Så får han tilbud om praksisplass på en gård i nærheten, og uten at han egentlig har fått summet seg og funnet ut hva han synes om det har klasseforstanderen og foreldrene blitt enige om at han skal møte opp på Bru gård fredag morgen. Det gjør Amund, og så fort han har ankommet sier bonden, Agnar Bru, Sayonara! (så og si) og stikker “på ferie”. Så der står Amund med ansvaret for både en ku, en okse, tre griser, noen hester, geiter, katter og høns. Og Amund som ikke er spesielt glad i dyr en gang. Glad i dyr, det er derimot Ida fra klassen hans, hun får vite at Amund er på en gård helt alene og sykler dit for å undersøke. Og godt er det, for det viser seg at dyrene på Bru gård slett ikke er som andre dyr, og Amund trenger den hjelpen han kan få. På Bru gård bor nemlig dyrene til de gamle norrøne gudene, og Odin og Loke har – som de har for vane å gjøre – veddet om utfallet når vokteren Agnar nå har overlatt roret til en “blodfersk guttunge”.

“Ja, selvsagt”, sa Odin. “Men vi har det ikke travelt. Jeg og Loke har inngått et veddemål, skjønner du. Og nå må tingene få spille seg ut, for å se hvem som vinner. Eller, det er ikke helt sånn, selvsagt. For jeg vinner jo.”

(Side 154.)

Loke har oppildnet en predikant i en lokal kristen sekt (der Idas foreldre er medlem) til kamp mot de hedenske kreftene, og det ligger an til en alt annet enn rolig helg på landet.

“Er du skuffet over gudene, Agnar Bru?”
Ingenting gikk den fyren hus forbi.
“Jeg vet ikke, skuffet, det er vel, jeg, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si”, sa Agnar.
“Der har du menneskeheten”, sa Odin og smilte. “Kronisk skuffet over gudene. Korte liv. Veldig mye følelser. Og så er dere fryktelig kveldstrøtte.”
“Ja, ja”, sa Agnar.
“Du skal få lov til å gå og legge deg nå”, sa Odin og gjorde en raus bevegelse med hånden.
“Du”, sa Agnar forsiktig. “Er det ingen som har veddet på at guttungen kommer til å være den som fikser alt?”
Odin lo. “Nei, selvsagt ikke. Gudedyr mot en ussel flokk jesusdyrkere. Og så en blodfersk guttunge. Det får være måte på hvor dårlige odds man gidder å vedde med.”
“Da gjør jeg det”, sa Agnar Bru alvorlig. “Jeg vedder på Amund.”

(Side 156.)

Udyr inneholder mye av det jeg liker aller best i fantasy-sjangeren. Ideen om at de gamle gudene ikke forsvinner bare fordi de blir glemt, men lever midt i blant oss så og si, er grunnlaget for to av mine… topp 10 (? Vel, la meg si topp 100 i alle fall) bøker noen sinne (American Gods av Neil Gaiman og The Long Dark Tea-time of the Soul av Douglas Adams), og premisset i Udyr er vel så orginalt og gjennomføringen såpass god at jeg blir sjarmert i senk.

Samspillet mellom Amund og Ida er noe av det som bærer historien. Idas oppvekst i en kristenkonservativ ramme er kanskje ikke vanligvis det beste grunnlaget for å bli de norrøne gudedyrenes forkjemper, men i Ida bor det ting hverken foreldrene eller noen andre har sett eller drømt om.

Det var en ting som hadde skjedd i dag, som var finere enn alt det andre. Alt det rare og merkelige, alt det spennende og sinnssyke.
Amund hadde sagt men les da, og han hadde sagt finn ut av ting!
Ida hadde sett opp på ham for å sjekke om han var spydig, om han bare tullet med henne. Men han mente det virkelig. Han var utålmodig og ivrig. Han ville at hun skulle lese, at hun skulle være smart, at hun skulle finne ut av ting.
Det hadde aldri noen villet før. Ikke sånn. Lærerne ville jo at hun skulle være flink på skolen, og mamma og pappa syntes også det var helt fint at hun fikk greie karakterer. Lærerne, særlig norsklæreren, oppmuntret henne til å lese og finne ut av ting. Men det var jo bare jobben hennes, hun skulle liksom si sånt til alle. Ingen trodde egentlig hun fikk det til. Foreldrene likte best at hun var sånn passelig, gjorde det hun fikk beskjed om. Ikke gjorde for mye ut av seg. De tingene hun likte å lese, var ikke lekser. De bøkene hun leste på biblioteket var syndige og feil, hun visste jo det.
Men Amund mente det han hadde sagt. Helt på ordentlig. Han ville det virkelig. Ikke fordi hun skulle være flink jente, for at hun skulle være lydig, men fordi han trodde hun kunne fikse det. Bare trodde det. At hun kunne finne ut av viktige ting på egen hånd. Ved å lese.

(Side 158-159.)

Gleden ved å lese for å lære gjør at jeg kjenner meg igjen i Ida, selv om bakgrunnen vår er helt forskjellig, og at hun indirekte kommer inn på janteloven som eksisterer i norske klasserom gjør nok at jeg heier litt ekstra hardt på ungdommene.

“Tror du karakterene mine er veldig dårlige?”
“Eh, ja? Du… sier jo ikke noe på skolen, liksom. Og gjemmer prøvene dine når venninne dine sitter og klager over firere.”
“Så da tenker du at jeg får… treere?”
“Ja.”
Ida trakk på skuldrene igjen.
“Det er jo dårlige karakterer som er flaut”, sa han.
“Nei…” sa Ida.
Han så på henne.
Pen. Modig. Og smart? Hun skulle nok fikse alt på Bru gård, hun.
“Men drit i det”, sa Ida. “Vi har større problemer enn sekserne mine.”
“Ja”, sa Amund. “Men greit å vite at du plutselig er smart, liksom. Tipper vi kan bruke det til noe.”

(Side 250.)

Det er heller ikke akkurat negativt at Udyr er en morsom bok. Ikke helt “latteranfall på bussen”-morsom, kanskje, men definitivt “trekke på smilebåndet og småhumre litt jevnlig”-morsom.

Det er (uungåelig?) ikke helt fritt for ungdomsforelskelse. Det var vel den delen av boka som appellerte minst til mitt 45-år gamle jeg. Hadde jeg vært 15 hadde låta vært en annen så jeg kan uten problemer tilgi Tofte det. Stipendiat Gro Mandam, som er i ferd med å innse at det hun har forsket på i lang tid og som skulle være grunnlag for både doktorgrad og nobelpris (ambisjonene står det ikke på) snarere viser seg å være… null og niks, finner et eple fra Bru gård i arkivene og dukker også opp på gården midt i det hele. Hun uttrykker nok mine følelser på akkurat det området bedre enn tenåringene:

“Herregud”, sa Gro. “Jeg hadde virkelig ikke orket å være femten igjen. Har vi reddet verden nå?”

(Side 307.)

Om du ikke har forstått det allerede: Jeg anbefaler Udyr på det varmeste.

I november var jeg i Oslo noen dager. Udyr lå hjemme halvlest, men jeg oppdaget at Kristine Tofte skulle signere boka hos Outland i Kirkegata en av dagene, og da måtte jeg jo benytte sjansen og sikre meg et signert eksemplar. Dermed har jeg faktisk to eksemplarer av boka, og siden det over det ganske land sitter potensielle lesere i isolasjon, karantene eller en eller annen grad av sosial distansering passer det vel med en giveaway? For ordens skyld er det altså den usignerte kopien jeg gir bort, og siden det var den jeg hadde begynt på er den (pent) lest en gang. Om vi sier trekning søndag 5., så kan den kanskje komme frem til ny eier før skjærtorsdag til og med, påskegul og fin som den er. Kommentar under her er ett lodd, kommentar på hhv Facebook og Instagram gir også lodd. Og del gjerne 🙂

Boka er trukket, vinner ble Leseverden som kommenterte på Instagram.

Jeg har kjøpt begge eksemplarene sjøl.

Dette er ikke oss – Neda Alaei

Dette er ikke oss skulle jeg egentlig bare begynne på en kveld. Lese en 40-50 sider, bare, og så se en episode Masterchef Australia før jeg la meg. Men så var klokka plutselig halv elleve og boka var utlest. Du kan vel si jeg ble fenget, og det i seg selv er et megastort pluss i margen etter et leseår der nye bøker ikke fenget meg i det hele tatt.

Sanna går på ungdomskolen og bor alene sammen med pappa etter at mamma døde for nesten et år siden. På skolen har hun ikke så mange å snakke med etter at bestevenninnen siden førsteklasse heller vil være sammen med den nye jenta i klassen. Så begynner Yousef i klassen. Han og Sanna finner hverandre i interessen for å ta bilder, men Yousef oppfører seg helt annerledes på skolen enn når han og Sanna er alene sammen. Hjemme er det heller ingen å snakke med, pappa vil bare skrive og sove. Han spiser lite og gjør ikke husarbeid, Sanna gjør så godt hun kan for å passe på ham. Men det går selvsagt ikke bra i lengden, en fjortenåring skal ikke og kan ikke være voksenpersonen i husholdningen.

Han spør meg hva som skjedde som gjorde at jeg greide å ta bilder likevel. Jeg svarer at jeg ble lei av å være enda en feig person i livet mitt.

(Side 108.) Sannas foreldre var store fans av Kent, Sanna har fått musikken inn med morsmelken, og tekststrofer fra Kents katalog gjennomsyrer boka. Det fungerer utmerket selv for meg som overhodet ikke har noe forhold til Kents musikk, men jeg mistenker det ville vært enda mer effektfullt om jeg hadde hatt det.

Neda Alaei har skrevet en bok om omsorgssvikt, men det er (nesten) ingen skurker i denne historien. Pappa Mikkel burde nok oppsøkt hjelp mye tidligere, men det er jo lettere sagt enn gjort, og det er hjerteskjærende å se hvor langt Sanna strekker seg for å være forelder for sin egen far, selv etter at andre voksne omsorgspersoner har blitt oppmerksomme på situasjonen og prøver å hjelpe er hun i fornektelsen og skylder på seg selv.

Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og følelser av bunnløs tomhet. Jeg skulle ønske det var mulig å ta bilder av følelser, følelsen av å være den eneste i verden.

(Side 131.) Det er godt driv i historien og Sannas fokus skifter mellom ensomheten blandt de jevnaldrende – med tilhørende fokus på hvem som følger og liker hva på Instagram og i andre sosiale medier – og ensomheten i hjemmet. Det er passe mye ungdomsforelskelse innblandet og en god balanse i historien om Sanna og Mies strandede vennskap som man kan mistenke både er en årsak og en konsekvens av at Sanna ikke har det så bra hjemme. Dette er ikke oss anbefales på det varmeste.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Benny går berserk – Tom Erik Fure

Benny elsker jul. Ingen elsker jul så mye som Benny. Men så kommer han hjem to dager før jul og oppdager at foreldrene har fått det for seg å reise til “Granka” i julen! Krise! Og enda mer krise: De skal reise sammen med familen til Ken, som Benny er hemmelig forelsket i. Operasjon stopp sydenjul må igangsettes. På veien får Benny hjelp både av naboen Magda-Rose, forhenværende filmstjernediva, og bestevennen Akemi, som elsker jul nesten like mye som Benny, selv om de har ganske forskjellige tradisjoner.

Benny går berserk av Tom Erik Fure er en bok om vennskap på tvers av generasjoner og kulturer, om å være i skapet og kanskje komme ut og om familie som både irriterer vettet av deg, men som du er glad i likevel og som kanskje kjenner deg bedre enn du aner. Ikke minst er det en genuint morsom bok, der Bennys desperasjon når stadig nye – ganske urealistiske – høyder ettersom julaften nærmer seg.

Benny holdt badebuksen opp foran seg og studerte den skrekkslagen. Han kom til å være synlig fra verdensrommet i denne! Den var neongul og full av bananer!

Benny rødmet bare ved tanken og leste kortet som fulgte med:

Kjære gutten vår,
God jul! Synes denne var så luddi at du bare måtte få den allerede nå!
Stor klem fra mamma og pappa

PS! Ikke gå helt bananas nå, da. Hehehe.

Den siste setningen var skrevet i farens håndskrift, og badebuksen var ikke luddi i det hele tatt! Den var faktisk på grensen til barnemishandling og nesten grunnlag for å ringe barnevernet! Når skulle foreldrene hans skjønne at han var alt for gammel til å gå i badebukse og trengte badeshorts?! Gjerne en som gikk ned til knærne og hadde lommer og faktisk helst egentlig var en bukse med tilhørende jakke og lue, og hva skulle han med badebukse uansett, det var jo midt på vinteren, for svingende!

(Side 45-47.) Boka er illustrert av Kenneth Larsen (som ellers er kjent for tegneserien Bestis) og bildene er akkurat passe sprø og herlige, min personlige favoritt er nok Bennys lillesøster Belinda som Grinchen (Belinda er likegyldig til sydenjul så lenge hun får ha med seg mobilen, later det til):

Boka anbefales, både til målgruppen (8-12 eller noe sånt?) og til voksne. Det er ikke som om vi ikke alle kan ha bruk for litt humor og kjærlighet.

Boka har jeg kjøpt selv.

Heltinner jeg har møtt – Arnhild Skre

Det var en kommentar på et innlegg som handlet om noe helt annet på en eller annen Facebookgruppe som gjorde meg oppmerksom på at Heltinner jeg har møtt av Arnhild Skre eksisterer. En reservasjon hos biblioteket ble kjapt sendt avgårde og vips hadde jeg boken i hende.

Skres prosjekt er interessant. Hun tar for seg et utvalg jenter/kvinner fra litteraturhistorien (pluss noen fra viser, film og til og med dataspill), gruppert etter når hun i eget liv opphøyde dem til heltestatus. Vi får møte Milly Molly Mandy fra Skres barndomlesing, Mette Marit spenner over både “tweens” og tenår, vi møter 70-tallets politiserte heltinner Bjørg og Unni og en gjenfunnet kjærlighet for klassikere når Skre bikker førti. Blant annet. Hver heltinne får både faktaboks, gjenfortelling av grunntrekkene i verket og Skre gjenleser og kommenterer både kritisk og kjærlig. Om Milly-Molly-Mandy (på side 28-29):

“De kaster blår i øynene på deg,” sa farmor da jeg ti år senere begynte å lese Det Nyes noveller og motestoff. I dag ser jeg at det var lesestoffet hun selv valgte til meg som sterkest hindret meg i å se klart. Brisley lovet beundring og ros for å være nyttig, dyktig og pliktoppfyllende. Det tok år å oppdage hvor lite sant dette løftet var.

Heltinner jeg er møtt er på sitt sterkeste nettopp i kontrasten mellom det nostalgisk, kjærlige blikket fra barne- og ungdomstidens lesing og den kritiske samtidige røsten som både er blitt voksen og har skaffet seg litteraturfaglig bagasje. Vi har lest mange av de samme bøkene, Skre og jeg (om en til dels på forskjellige stadier i livet), og refleksjonene over heltinnene og hvike rollemodeller de var, er og kan være er interessant lesing. Skre klarer også å legge bøker til leselisten min (og som jeg har skrevet før, en bok-om-bøker som ikke gjør det er mindre vellykket).

Men utover i boka dukker det for det første opp småfeil som irriterer meg, og etterhvert føler jeg at narrativet stagnerer og prosjektet faller sammen og jeg begynner å krangle med Skre.

Feilene, først. Det er filleting, men også sånt som jeg ikke skjønner at et seriøst forlag ikke har klart å fange opp i korrektur. I kapittelet om Lille My på side 175:

På vei inn i trettiårsalderen var jeg fead up med kulturens krav om å bli en oppofrende mor og – enda mer – med kravet om å være en oppofrende kone. Absolutt fead up var jeg med det. (Sic)

Det kan jo ikke være trykkfeil heller, når det gjentas. I følge Urban dictionary betyr fead: “A person who is both fed up and dead at the same time.” Men det uten “up”, og det Skre vil fram til heter altså “fed”. To sider senere står det “loonere” når jeg er rimelig sikker på at det er “lonere” som menes (selv om “loonere” er ufrivillig morsomt). I faktaboksen om Stolthet og fordom på side 220 kan vi lese:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) er en omarbeidet versjon av romanen Ellinor og Marianne som Austen skrev 1795-1796.

Det er jo selvsagt vrøvl. Ellinor og Marianne ble riktignok omarbeidet, men den endelige romanen heter Sense and Sensibility (med hovedpersonene Ellinor og Marianne…). Forgjengeren til Pride and Prejudice het First Impressions, og den ble sannsynligvis skrevet 1796-1797, dessuten.

I faktaboksen om Nemi på side 264 er etternavnet stavet Montaya. Det skal selvsagt være Montoya, etter Iñigo Montoya fra The Princess Bride.

Og feilene, bagateller som de tross alt er, hadde kanskje ikke gjort meg like mye hvis ikke jeg altså også hadde begynt å krangle med forfatteren, delvis på detaljer i gjenfortellingen. At ingen i familien til Elisabeth får vite om frieriet fra Mr. Darcy (side 225)? Selvsagt får Jane vite, åpenheten mellom de to søstrene er et av historiens fundamenter, det hadde vært en helt annen roman ellers, så hva babler du om? At Florence Nightingale nevnes i samme setning som Solveig, og lot “mennene utføre heltedådene og ventet med kjærlighet, bandasjer og uendelig tålmodighet til seierherrene kom hjem” (side 270) er en merkelig tolkning av historien. Riktignok var ikke Nightingale på frontlinjen, men nær nok, skulle man tro, og på feltsykehusene under Krimkrigen var det vel ikke akkurat overflod av triumferende hjemkomne “seierherrer”. Og når Skre skriver om Pippi på side 307 får jeg lyst til å kyle boka i veggen:

Hun er for ensom, for forsert. Hun lager for mange problemer for seg selv til at hun noen gang virkelig har klart å interessere meg. Jeg misunner Pippi fordi hun er så sterk og sikkert også fordi hun er rik, men jeg kunne ikke tenke meg å ligne henne på noen annen måte. Om hun vekker nysgjerrighet hos meg, er det rent teoretisk, fordi hun stiller spørsmål ved konvensjonene. Likevel var og er Pippi en barnebokfigur jeg merker at jeg synes mest synd på. Hun virker ikke ærlig. Hun hopper og spretter og jubler i vei, men ser ikke ut til å ha det godt. Slike er ikke heltinner.

That’s a bit rich fra noen som nettopp har hyllet Beatrix Kiddo fra Kill Bill som heltinne (jada, problematisert og alt, men likevel). For hun later jo til å ha hatt det godt, ikke sant? Det er da forøvrig også et merkelig kriterium for å være heltinne, at du skal ha det godt? Dessuten, liker du ikke Pippi kan vi ikke bli BFFs. Sånn er det bare.

Og er det så mye vold i tidlig Nemi som Skre skal ha det til?

Stemningsargumentet “Jeg var sur den dagen, derfor dro jeg til deg,” holder imidlertid ikke helt som rettferdiggjøring. Det kan til nød være unnskyldning en gang i mellom. Hos Nemi skjer ikke dette bare av og til, hun ber heller ikke så ofte om unnskyldning.

(side 282) Jeg måtte hente ned Enhjørninger og avsagde hagler fra hylla og bla meg gjennom, og jeg fant tre striper der Nemi deler ut slag og en der hun selv får en veske dasket i hodet. Så jeg skal gi Skre rett i at om man leser det som “Nemi slo faktisk til den pene servitøren med knyttet neve” kan man nok si at det er mye vold i Nemi. Her tror jeg problemet er at Skre tar volden mer bokstavelig enn jeg gjør. Jeg tolker de tegnede knyttneveslagene som metaforer eller overdrivelser, på samme måte som at jeg antar at når Nemis lange svarte hår står rett til værs er hun tegnet sånn for å se skremt ut, ikke fordi noens hår faktisk kan stå rett til værs. Her får vi være uenige om tolkning.

I kapittel 9 virker det nesten som om en heltinne har falt bort, for plutselig dukker det opp flust av referanser til Calamity Jane. I den første refereres det til filmen fra 1953, men i motsetning til de andre verkene som omtales som jeg ikke har lest/sett/hørt gis det ingen synopsis av musikalen Calamity Jane. Jeg, som hovedsakelig har et forhold til den historiske personen, blir derfor totalt forvirret av at hun visstnok “ble en komisk figur fordi hun ikke var dame på den “riktige” måten” (side 240) og at hun “måtte skifte garderobe og bli “kvinne” for å få mann og barn og en hjemmekos som på 1950-tallet var verdt mer enn all verdens jobber og lønn” (side 258). Her lurte jeg virkelig et øyeblikk på om det var meg eller Skre det hadde rablet for når Skre referer til et årstall som er nesten 100 år senere enn der jeg mentalt hadde plassert Calamity Jane (en smule unøyaktig, skal jeg innrømme, jeg trodde hun levde på midten av 1800-tallet, men hun ble født i 1852). Men Skre snakker selvsagt om filmen (som virkelig virker å være bare løselig knyttet til faktisk historie). Når Calamity Jane igjen nevnes i oppsummeringen av kapittelet, sammen med de tre heltinnene det egentlig har handlet om, konkluderer jeg med at hun var ment å være en av de utvalgte i et tidligere utkast av boka, men ble klippet på noe tidspunkt uten at alle referanser forsvant.

Men Skre lykkes i alle fall med å få meg til å ville lese Martha Christensens Dansen med Regitze og å søke opp Bodil Nilsens viser om Trille. Og noen nyttige refleksjoner har jeg også fått med meg på veien, så en total fiasko var boka ikke for meg. Men jeg hadde håpet på noe mer, og følte at boka holdt det den lovet til vi var omtrent halvveis. Så kanskje jeg skulle anbefale å lese første halvpart av Heltinner jeg har møtt, så kan du heller gi deg etter kapittel sju eller deromkring.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Tubakrisen – Pia Lise Selnes

La oss for det første være aldeles ærlige og si at jeg neppe hadde plukket opp Tubakrisen av Pia Lise Selnes om ikke det var for at jeg – inspirert av Marianne – fant ut at jeg skulle teste lydbok igjen, og testing av lydbok med minimal innsats gjøres enklest i eBokBib, og Tubakrisen var den første lydboken som dukket opp i listen der som var tilgjengelig og ikke enten krim eller… “dameroman”. Lydbokutgaven er lest av Hannah Haslie Westenvik og var unnagjort på under to timer.

Tubakrisen handler om en tubaspillende famile der far Didrik Storeblom er dirigent i skolens tubaorkester. Den eneste i familien som ikke spiller tuba er mor Esmeralda, hun hekler til gjengjeld. Tubatrekk, for eksempel. Tubaorkesteret er invitert til Amerika, og det er jo strålende, bortsett fra at det er Esmeralda som skal kjøpe billetter, og Esmeralda har aldri lært seg å telle lenger enn til 12, derfor tror hun at hun har 12 barn, mens hun i realiteten har 13. Og slik begynner den ganske absurde fortellingen.

Jeg kan avsløre at alle kommer seg vel frem til “Amerika” og får spilt tuba med stor suksess både sammen med president Toobama og på/i/ved Frihetsstatuen. Jeg var vekselsvis oppgitt og underholdt av navnene på de 13 barna, de spenner fra det rett fram og nærmest kjedelige Ada og Amadeus, via det sære, men dog gjenkjennelige Calvin og Pintus, til det, vel, absurde; Karlomine, Dulilja og Sirkelin (uttalt Sirk-Elin, ikke Sirkel-iiin)). Jeg visste ikke om jeg skulle synes mest synd på Ada eller Sirkelin, for å være ærlig.

I følge forlagets tekst er Tubakrisen “en barnebok til lutter underholdning. Ingen pekefinger, og ingen underliggende moral.” Og det kan man nok være enig i. Jeg synes kanskje det ble i overkant fjasete, men så er jeg heller ikke akkurat i målgruppen. Boka kan nok med fordel leses av noe yngre lesere enn ebok.no sin 9-12 år anbefaling, men jeg ville absolutt anbefale lese selv-løsningen (eller leses høyt for) framfor lydboka.

Lydboka sliter nemlig med flere ting som trekker opplevelsen ned. Lydsporet er dårlig klipt. Innimellom hakker lesingen og minst to ganger blir setningsfragmenter gjentatt. Bl.a. i kapittel 10(?): “dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Toobama viftet dem unna m.. dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Tobama viftet dem unna med den store tubaen.” Og plutselig, i kapittelet om Frihetsstatuen (13), kommer det to setninger midt kapittelet i som har en helt annen romklang (såpass at det høres ut som en annen oppleser).

I tillegg er jeg mindre imponert av selve lesingen, en ting er at oppleseren sier “skikket” i stedet for “kikket”, “skjøle” i stedet for “kjøle” og så videre. Det plager neppe målgruppa, men jeg grøsser. Noe annet som kanskje ikke plager målgruppa, men som fikk meg til å skvette, var at uttalen innimellom ble overtydelig, slik at bokstaver som skal være stumme hørtes, “skled” for “skle”.

Så fra perspektivet “Ragnhild tester lydbok” var ikke dette noen stor suksess. Det er ellers svært få bøker jeg faktisk er interessert i som er tilgjengelige som lydbok i eBokBib, så det blir kanskje ikke så mange fler, men en til har jeg nå lånt, så får vi se.

Boka har jeg lånt på biblioteket.