Pengesnakk – Lise Vermelid Kristoffersen

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom over podcasten Pengesnakk, men sannsynligvis var det via Instagram, og at noen jeg følger delte noe rundt kritikken mot Trygve Hegnars avfeiing av de som deler hverdagslige spareråd på blant annet Instagram. “Man blir ikke rik av å spise opp brødskalkene.” Nei, man gjør kanskje ikke det, men for veldig mange av oss er det alle små valg vi tar i hverdagen som bestemmer hvorvidt det er penger igjen på slutten av måneden eller måned igjen på slutten av pengene. Samme hvordan jeg kom over den har jeg nå hatt Lise og Pengesnakk på øret når jeg har gått tur de siste par ukene. Jeg begynte på begynnelsen og har nå hørt meg fram til episode 60, selv om jeg må innrømme at jeg har hoppet over en del episoder; først fordi noen har tema som ikke angår meg (BSU, bryllup, småbarn, egen bedrift), men etter hvert fordi det blir litt repetitivt, det er grenser for hvor mange forskjellige måter det går an å presentere fenomenet bufferkonto på.

Og det er ett av to store problemer med boka også. Har du hørt podcasten trenger du ikke lese boka. Har du lest boka trenger du sannsynligvis ikke å høre podcasten (selv om jeg kan anbefale noen av episodene der Lise har besøk av eksperter på spesialområder, episode 58 om forsikring og episode 47 om arv er to av dem). Har du et par timer til rådighet går det kjappere å lese boka enn å “binge” podcasten, så om begge er nye for deg kan kanskje boka være et godt startpunkt (det finnes også en blogg, pengesnakk.no, den har jeg bare så vidt vært innom).

Men det aller største problemet med boka er mangelen på tydeliggjøring av målgruppe og den tilsynelatende totale blindsonen “privilegier”. Nå skal det sies at det er en blindsone Pengesnakk deler med både Luksusfellen og I lomma på Silje og andre lignende konsepter. Det er ikke aleneforelderen på uføretrygd eller minstepensjonisten som får hjelp av sparerådene her. Strever du med å få råd til (First Price) mat etter at husleie og strøm er betalt kan det nok føles provoserende å bli fortalt at “alle” kan spare penger. Noen av rådene kan helt sikkert brukes av alle, men måten de presenteres på er kontraproduktiv om du ikke er i målgruppa. Og hvem er målgruppa? Så vidt jeg kan se er målgruppa vi privilegerte individer som har en grunnleggende god inntekt og som bare tenker litt for lite på penger og økonomi og derfor enten bruker opp alt vi tjener eller kanskje til og med litt mer enn det også. Passer du inn der kan jeg anbefale enten bok eller podcast (eller blogg?) for å få et spark bak.

Men du ser ikke syk ut – Ragnhild Holmås

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok de aller fleste av oss vil ha godt av å lese. Usynlig sykdom har det alltid vært lett å mistenkeliggjøre og med en velferdsstat under press er det kanskje fristende å be folk om å skjerpe seg litt. Problemet er at med en del sykdommer er det heller sånn at om man “skjerper seg litt” så blir man faktisk enda sykere.

Holmås fikk ME utløst av en runde med kyssesyken. Hun var bare 23 år gammel når sykdommen slo henne helt ut, og hun gikk fra å være en aktiv ung kvinne i starten av en lovende karriere til å ha problemer med å huske hvordan hun staver sitt eget navn.  I boka får vi hele sykdomshistorien, fra den første morgenen hun våkner og føler det som om hun har hatt en særs fuktig helkveld på byen til tross for at hun tilbragte kvelden hjemme på sofaen og la seg før ni, gjennom tilfriskning etter tre år og nytt forsøk i jobb som ender i nytt krasj, og til nåtiden, der hun fortsatt er syk, og har innsett at det vil vare en stund og at det vil vare lenger dersom hun ikke setter helsa først. På veien møter hun noen av sine egne fordommer i døra, det er vanskelig å ikke internalisere ideen om at langtidssyke egentlig er late snyltere når den offentlige diskursen i så stor grad fremstiller det slik.

Den medisinske kunnskapen går framover, men ikke fort nok, og særlig ikke på usynlige – og lavstatus- – sykdommer som ME.

Det nye håpet er at hvis niesen min, en rødkinnet rampejente på tre år, får ME, lupus eller endometriose når hun er 23, skal hun få evidensbasert medisinsk behandling fra dag én. Hun skal gå rakrygget rundt i samfunnet uten å slepe på en fotlenke av skam. Når hun en dag er i akebakken med barna sine, skal naboen hennes tenke “Så kjekt å se at hun har en bra dag!”, ikke “Denne kjeltringen må jeg rapportere til Nav.”

(Side 216.) For meg som er frisk (om enn med en kreftbehandling bak meg, en sykdom som var skambelagt opp til det årtiet jeg er født i, en historie det er verdt å sette seg inn i om man ser på kreftpasienter som helter som slåss mot sykdommen og ME-pasienter som late mennesker som egentlig bare må ta seg sammen) er det mye å dra lærdom fra i boka. Ikke minst forsterkes min økende bevissthet rundt tilgjengelighet:

Vet du hva vi trenger? Vi trenger en Sinnasnekker’n-type som går rundt og kjefter på steder som ikke er tilgjengelige. “Detta går ikke!”, brøler han, før han økser ned vegger for å sette inn en heis og gjøre dørene brede nok til rullestol. Inn jogger mannskap med nok stoler til alle og støydempende materialer. Mens Sinnasnekker’n freser “faens funksjonssjåvinisme”, hamrer han inn spikre i de nye benkene utenfor, der folk skal sitte i kø. På tre dager er stedet forvandlet fra ekskluderende til inkluderende. Kjør rulletekst.
Den ideen skal dere få gratis av meg, TVNorge.

(Side 171.) Jeg ser ikke på Sinnasnekker’n, men jeg elsker Extreme Makeover Home Edition, som ofte fokuserer på å gjøre et utilgjengelig hus tilgjengelig for “funkiser”, og dette programmet hadde jeg glatt sett, TVNorge. Sett i gang!

Jeg er frisk, sier jeg. Enn så lenge burde jeg legge til. I morgen kan det være meg som må ringe jobben og si at jeg dessverre ikke fungerer i dag, og gå til legen med diffuse symptomer og kanskje bli trodd, kanskje ikke (ok, min fastlege tror nok på meg, jeg har en bra fastlege, men det er det ikke gitt at alle vil gjøre). Visste du for eksempel at det er ting som tyder på at Covid 19 kan trigge ME? Kanskje vi skal være litt petimeter på det smittevernet likevel?

Boka er skrevet, sier Holmås, i fragmenter, på det papiret som var i nærheten, liggende i senga eller på sofaen. Men det er blitt en helhet av det som ikke oppleves spesielt fragmentert. Derimot har jeg litt problemer med layouten i boka. I stedet for innrykk på starten av en paragraf, er det brukt doble linjeskift, noe som er vanlig på nettsider, men ikke standard i bøker. Det er mulig dette gjør teksten enklere å lese for noen, kanskje er jeg funksjonssjåvinistisk når jeg kritiserer det, men for meg gjør det boka vanskeligere å lese. Teksten flyter dårligere, hjernen min tolker doble linjeskift som signal på at nå starter “noe nytt”, dette neste avsnittet henger ikke sammen med det forrige. Men så gjør det det likevel, og jeg må på en måte hente meg inn igjen i lesingen, jeg får ikke skikkelig flyt, men blir hele tiden “avbrutt”.

Eksempel på typisk oppslag, doble linjeskift i stedet for innrykk er gjennomgående i hele boka.

En annen konsekvens er at jeg føler at boka kunne vært halvparten så tykk og sannsynligvis i mindre format med “normal” layout. Og jeg liker små bøker, de er lettere å ha med seg i lomma og lettere å holde når du leser. Jeg vet ikke om det er et bevisst valg i kategorien “læreren sa ti sider, med halvannen linjeavstand og litt større font er vi der snart” eller “dette er lettere for noen med konsentrasjonsvansker å lese”, eller om det bare er preferanse fra layoutansvarlig, redaktør og forfatter, men jeg tror et mer kompakt format kunne tippet boka fra “bra” til “fantastisk” for meg personlig.

Uansett, den er definitivt “bra”. Du burde lese den.

Min vei – Ruth Reese

Når diskusjonene om blackface raste i desember fordi Dplay trakk serien Nissene over skog og hei der Espen Eckbo har malt seg brun i ansiktet for å gestalte rollefiguren Ernst Øyvind, ble Ruth Reeses selvbiografi sitert på Twitter. Jeg så først en Tweet fra @3ivin6 da den ble retweetet med kommentar av @mohamabd86. I diskusjonen ble også et annet sitat fra boka retweetet, først postet på Twitter av @magnusbe i 2019. Jeg må innrømme at jeg før dette ikke hadde noen anelse om hvem Ruth Reese var, selv om sjansen vel er stor for at jeg har hørt henne synge eller snakke på TV eller radio. Hun var blant annet involvert i det norske arbeidet mot Apartheid i Sør-Afrika, som var den første politiske saken jeg selv var engasjert i som tenåring. Jeg var 16 når Reese døde i 1990.

Men selv om navnet Ruth Reese ikke sa meg noen ting, var jeg umiddelbart interessert i å lese memoarene hennes. At vi har en problematisk historie med rasisme – og spesifikt blackface – også i Norge er ikke noe jeg noensinne har vært i tvil om, men førstehåndsberetninger av denne typen er det alt for lite oppmerksomhet rundt. Jeg har lest flere tekster av jevnaldrende og yngre nordmenn de siste årene som skildrer hvordan rasismen oppleves i dag, men lite om historien “før min tid”.

Min vei er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, men jeg foretrekker å lese fysiske bøker, og det viste seg at min lokale bruktbokpusher Wangsmo hadde et eksemplar på hylla, så det løste seg på enklest mulige vis. Boka kjøpte jeg før jul, og siden den er hardcover tenkte jeg det passet bra å lese den nå og få krysset av det punktet på #riordathon2020.

Reese starter historien om sin oppvekst med den noe dramatiske forflytningen av familien fra Hayneville, Alabama til Chicago. Kun to år etter døde Reeses far, William og moren Sarah satt igjen som alenemor til 11. Den første delen av boka handler mye om moren og hennes kamp for et anstendig liv for sine barn. Barna måtte tjene penger til “familiebanken” etter skolen og i helgene, men det var aldri noe spørsmål om å droppe ut av skolen eller prioritere bort høyere utdanning. Familiens kulturelle liv dreide seg rundt kirken, Pilgrim Baptist Church i Chicagos South Side, og den unge Ruth avanserte fra barne- til ungdoms- og videre til voksenkoret i kirken. Hennes åpenbare talent gjorde at hun fikk mange gode hjelpere på veien mot en karriere i musikken. Reese tok en bachelor i musikk ved Northwestern University, Evanston, Illinois, og jobbet som lærer noen år, men grep sjansen når den bød seg og sa opp lærerjobben for å satse fulltid på sangkarrieren. I 1952 dro hun til Europa, der hun både studerte hos anerkjente lærere og opptrådde over store deler av kontinentet i løpet av femtitallet. Mot slutten av tiåret traff hun bokhandler Paul Shetelig og valgte på grunn av ham å gjøre Norge til sitt hjemland. Hun fortsatte sangkarrieren, med oppdrag både i Norge og i Europa, men brukte også sin stemme, ikke bare til å lære nordmenn om forholdene til svarte i USA og oppfordre til boikott av Sør-Afrika, men også til å påpeke rasisme i det norske samfunnet, og da særlig i måten media fremstilte svarte på. Det siste spesielt var nok ikke akkurat noe som fremmet karrieren, noe hun anerkjenner selv.

Gjennom hele boka tar Reese opp temaet rasisme og undertrykkelse av svarte, og forteller om egen og andres aktivisme i møtet med slik undertrykkelse. Fra Chicago er det særlig kampanjen for å få de hvite kjøpmennene (som drev alle butikkene) i de svarte bydelene til å ansette svarte jeg bet meg merke i:

Det ble dannet flere komiteer med fagforeningsmenn og -kvinner. De gikk i hver eneste butikk og på hvert eneste lager og spurte eieren om han kunne ansette en eller to fargede, avhengig av forretningens størrelse. Hvis eieren nektet ble plakatbærere plassert på fortauet utenfor forretningen.

Resultatet var imponerende. De få som nektet, mistet alle kundene sine i løpet av kort tid. De fleste ga etter. Ideen med “Ikke kjøp noe der du ikke får arbeide” spredte seg til mange svarte distrikter i USA med samme gode resultat.

(Side 63.)

Beretningene om årene i Europa er interessante, men mindre preget av aktivisme enn første og siste del av boka. De siste femti sidene eller deromkring inneholder derimot nettopp det jeg var ute etter å lese om. Her har vi for eksempel en henvisning til blackface i norske revyer, om det første showet Reese så på Chat Noir:

Det showet likte vi begge veldig godt, men under revyens høydepunkt fikk vi se ett av de mest deprimerende syn en neger kan se på en scene. Fem groteske klovner med svarte ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Det var meningen at det skulle være en parodi på Deep River Boys, som var ganske populære i Norge på den tiden.

(Side 147.)

Reese prøver både å få roller i vanlige teateroppsetninger og å selge inn sine egne programmer, som ofte handlet om hvordan svart musikk, og særlig “negro spirituals” har påvirket amerikansk og dermed verdens musikkhistorie. Roller i vanlige oppsetninger var ikke lett, hverken i Norge eller ellers i Europa. Fikk hun overhodet tilbud var det gjerne en rolle som tjenestepike eller slave. Men så:

Et av teatrene i Norge annonserte en fremtidig produksjon som skulle være et “helt farget stykke”. Det ville bli mer enn 30 skuespillere på scenen, de fleste scener var nærmest masseopptrinn. “Aha,” tenkte jeg med meg selv, “nå har jeg sjansen.” Jeg tenkte ikke en gang på å få en eneste replikk. Paul og jeg var på teateret likke lenge etter bekjentgjørelsen, og under en pause traff vi iscenesetteren i vestibylen. “Endelig,” sa jeg, “jeg er sikker på at dette stykket vil ha en rolle til meg, når kan jeg stille opp til prøver?”

Et par år tidligere var en av mine store kraftige afrikanske venner blitt tilbudt en rolle som slave i et av teaterets oppsetninger. Han er nesten to meter høy, akkurat den typen plantasjeeiere ville elske å bryte ned. I stedet for å bli glad for tilbudet skapte min venn litt av en sensasjon ved å true med å dra til iscenesetteren fordi han prøvde å fornærme ham.

Men i det kommende stykket skulle det ikke være noen slaver, det skulle være vanlige svarte mennesker. Iscenesetteren for det fremtidige dramaet så på min mann og sa i fullt alvor. “Paul, du vet at vi ikke kan ha en ekte neger på scenen sammen med alle de andre.” Jeg måtte smile for meg selv mens jeg tenkte på alle fargevariasjonene blant fargede mennesker. Paul svarte, like alvorlig som iscenesetteren: “Ja, det skjønner jeg.” Før jeg rakk å spørre ham hva det var han forsto, ringte klokken og vi måtte gå tilbake til plassene våre i teatersalen.

(Side 181.)

Ikke det nei. Ikke nok med å bli avvist på den måten, men vedkommende henvender seg altså i tillegg til mannen hennes med svaret. Snakk om umyndiggjøring.

Reese reiste rundt i regi av Rikskonsertene med flere av sine egne programmer og turnerte også på egen hånd, i boka beskriver hun spesielt noen av turneene helt nord i landet.

Hun opptrer noen ganger både i TV og radio (i NRKs arkiv på nett ligger ett opptak av en kabaret fra 1971), men når hun forsøker å få innpass med sine programidéer der blir hun sendt i en evig runddans mellom programredaktør Erik Diesen, og deretter Harald Tusberg når han overtok, som begge henviste til Egil Monn-Iversen som så på materialet og sa “Jeg synes det ser fint ut, snakk med Diesen/Tusberg.” Materialet ble behørig levert Diesen/Tusberg, og så hørte hun ikke mer, før hun igjen tok kontakt selv og ble sendt på den samme runden en gang til. Selv når NRK skal feire det amerikanske 200-årsjubileet i 1976 må hun “trenge seg på” for å få delta og blir avspist med ett skarve nummer.

Det er beklagelig å måtte si det, men på Marienlyst har jeg møtt det tradisjonelle hvite overherredømmet jeg håpet jeg hadde forlatt i USA, hvor hvite fortsatt forsøker å benekte den innflytelsen svarte har hatt på USA’s kultur.

(Side 176.)

Min vei er en svært lesverdig selvbiografi på flere måter. Reese levde et interessant og annerledes liv (veldig annerledes enn mitt, i alle fall) og det er alltid givende å få innblikk i en annens liv og tanker. Den er velskrevet, selv om jeg av og til tar meg i å ønske meg tilgang til orginalmanuskriptet, som formodentlig var på engelsk siden det er oppgitt at Lill Granrud har oversatt til norsk. Det er enkelte partier som halter litt i mitt hode, men jeg tror det bare henger sammen med at en del av begrepene som brukes ikke føles naturlige i norsk språkdrakt. Kanskje det nettopp er derfor boka bør være på norsk, vi har et alt for underutviklet begrepsapparat når vi skal snakke om strukturell rasisme i Norge. Men selv hvis boka hadde vært dårlig skrevet hadde det likevel vært verdt å lese om Reeses aktivisme og om måten hun møtes på av samfunnet som en svart kvinne som våger å ta plass, først i USA, så i Europa og til sist i Norge.

Les mer om Ruth Reeses liv på Wikipedia (jeg lenker til engelsk versjon, den norske artikkelen er mangelfull og inneholder faktafeil).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken

Jeg fikk anbefalt Unni Cathrine Eikens Forsvarlig behandling under et av bildene mine på Instagram i løpet av Queer Lit Readathon. Boka var tilgjengelig på biblioteket, og det passet bra å plukke den opp nå januar, siden punkt 15 på #riordathon2020 del 3 er “To close the doors: read a book recommended to you by a friend.”

Eilif legges inn på Haukeland sykehus med benbrudd, der møter han sykepleieren Vegard. De er umiddelbart fysisk tiltrukket av hverandre og boka handler om hvordan de navigerer seg fram, forbi etiske problemstillinger om pasient og behandler og misforståelser angående sivilstatus, og ikke minst Eilifs historie med egne psykiske problemer og Vegards som pårørende til en psykiatripasient. Begge har blitt såret før og sliter med selvtilliten i inngangen til et romantisk forhold.

Både Eilif og Vegard er elskelige på sin måte (selv om de altså ikke tror det selv), Elise er vekselsvis irriterende og sjarmerende og Mats er befriende rett fram. Narrativet er bygd slik at leseren i stor grad oppdager sammenhengene og får oppklart misforståelser og forklaringen på halvkvedede viser i takt med hovedpersonene, et grep som fungerer tålelig (selv om jeg mentalt kjeftet på hvor trege til var til å peke på den største elefanten i rommet og også synes hva som ble avslørt når om Vegards mor var litt rotete). Jeg har ingen egen erfaring med angstanfall, men har ingen grunn til å tro annet enn at Eikens beskrivelser er realistiske. Derimot stusset jeg litt på noe av behandlingen Eilif får, den virker til dels skjødesløs, jeg tror f.eks. lite på at ikke man som pasient blir spurt først om man ønsker vask/dusj og hvor mye hjelp man eventuelt vil ha. Men hva vet jeg, jeg har bare veldig korte sykehusopphold bak meg.

For meg personlig ble det hakket mye fokus på fysisk tiltrekking og erotiske beskrivelser av berøring og stirring inn i den andres øyne, men jeg anser at det egentlig er godt innafor det man kan forvente i en bok som tross alt handler om starten på et kjærlighetsforhold og noterer den på “personlig preferanse”-lista heller enn å mene at det nødvendigvis er en svakhet ved boka*.

Jeg kunne ønsket meg mer om begges erfaring med psykiatrien i stedet, særlig Vegards forhold til moren hadde jeg gjerne lest mer om, men da hadde det vel blitt en helt annen bok, kanskje.

Selvopptatt, uten kontakt med virkeligheten, med et voldsomt behov for å prøve å formidle de forvrengte tankene sine til Vegard. Og selvsagt syk, slik at Vegards irritasjon og utmattede resignasjon blir forbudt og egoistisk, til noe som gjør ham følelseskald og lite empatisk i andres øyne. Han har sett det mange ganger, egentlig hver gang temaet kommer opp. Det er kun de vennene han har hatt aller lengst som forstår hvorfor han reagerer som han gjør, som vet at det er helt nødvendig for ham å bo i en annen by, at det er i et forsøk på å bevare sin egen tilværelse trygg og håndterbar at han slår telefonen på lydløs når hun ringer og melder som verst. Sykdommen hennes eter ham hel hvis han slipper henne til, gjør ham til et barn igjen, får ham til å lengte etter at noen skal skjønne at han ikke er sterk nok til å alltid være den som passer på.

(s. 112) Det største problemet for meg i lesingen er et titalls tilfeller av språklig rusk (jeg har markert 12, og det var et par før jeg begynte å markere også). Jeg kastes ut av min “willing suspense of disbelief” og mister tråden i historien av slikt. Det handler både om at forfatteren gjentatte ganger bruker “funkler” som substantiv: “Glitterspetter, hundrevis av blåtoner, funkler som treffer ham i brystet (…)” på side 46, f.eks., som var andre gangen det ble brukt sånn, den første markerte jeg ikke. Og om plutselige innslag av noe jeg etter googling finner ut at er dialektord, hvilket er greit nok, men når de brukes som tittel på kapitler og ikke gjentas i noen kontekst som gjør at jeg kan “lære” hva de betyr blir jeg litt oppgitt. “Dussemang” (s 155) kan jeg gjette på, men hva pokker er “Knekete” (s. 125). Det er også tilfeller av rene feil der hele ord har falt ut av setninger: “Hun har fått den høylydte skingrende stemmen som Eilif irriterer ham” på side 51 eller “Elise har satt seg svarte stolen ved siden av sengen” på side 163. Det er vanskelig å ikke mistenke at det henger sammen med at boka er selvpublisert, for det som mangler her er opplagt en skikkelig språkvask utført av en ekte person (stavefeil fant jeg ingen av, de tar jo stavekontrollen i tekstbehandleren seg av).

Jeg har likevel ingen problemer med å anbefale Forsvarlig behandling om du er i humør til en kjærlighetshistorie mellom to smått skadeskutte individer.

____________________

*  La meg også understreke at min motvilje ikke hadde vært mindre om det var et heterofilt par det var snakk om. Jeg er bare ikke så veldig interessert i andre folks… la oss kalle det “erotiske samhandlinger”, i mangel på et bedre begrep.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Sy selv – verdens fineste klær til ungene – Stine Skoli Ommedal

Sy selv anbefales ofte på sygruppene jeg er med i på Facebook, så jeg satt meg på venteliste på biblioteket, mer av nysgjerrighet enn fordi jeg egentlig trodde jeg var i målgruppen. Det siste hadde jeg nok rett i. Størrelsene i boka går fra 0-6 år, og mine barn er allerede eldre enn det. Jeg syr ikke nok til andre barn til at jeg har behov for flere mønster i små størrelser (noen årganger Ottobre holder i massevis). Men før jeg leverer boka tilbake til glede for nestemann på ventelista, tenkte jeg å skrive noen ord om den likevel.

Boka tar utgangspunkt i ett eneste grunnmønster, og med påbygg og variasjoner kan du sy nesten en hel garderobe fra dette ene mønsteret, det eneste du trenger i tillegg er bukse/shorts, og det får du også i boka. Mønsteret er beregnet på faste stoffer, men boka gir veiledning i hvordan du kan bruke stoff med stretch i stedet. Fargevalget ligger et stykke unna mine preferanser, men det er jo enkelt å justere når man velger stoff, så det reduserer ikke nyttigheten av boka.

Skal du sy en del barneklær i størrelse 0-6 år er dette en bok jeg absolutt kan anbefale å investere i. Når du først har jobbet deg gjennom alle variasjonene er du sannsynligvis i stand til å bygge på med egne variasjoner, og vips har du kanskje aldri bruk for flere mønstre (til denne aldersgruppen).

Men det er først og fremst dersom du er nybegynner med symaskin at jeg vil anbefale denne boka framfor andre bøker (av de jeg har sett på selv). Ommedal var selv nybegynner når hun begynte å sy til tvillingene sine for få år siden, og de delene av boka som beskriver arbeidsprosessene er detaljerte og fokusert på å lære deg alt du trenger helt fra starten av. Det at mønstrene er beregnet på faste stoffer er også en stor fordel for nybegynnere. Faste stoffer er mye enklere å arbeide med og krever en langt enklere symaskin for å få et fint resultat (du kan garantert sy alle klærne i boka både på en maskin til under tusenlappen fra Obs! og på den 100 år gamle maskina du fant på loftet hos besteforeldrene dine).

Fordelen med å begynne med barneklær når du er nybegynner er dessuten at materialkonstnadene er mye lavere, siden det går så lite stoff (dette er Ommedal også inne på). Du kan også enkelt bruke tekstiler du har liggende som ikke blir brukt (duker, sengetøy osv) til redesign med mønstrene i denne boka. En kjole til en baby på 6 måneder kan du sy av bare ett putevar – eller langt under en meter nytt stoff – skal du sy til en voksen snakker vi fort metervis snarere enn centimetervis.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Mamma er trygda – Mímir Kristjánsson

Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.

Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og “NAVere”, men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.

Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.

Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.

Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!

(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.

Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.

Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.

(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet “søknad”. Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?

Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.

Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.

I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.

Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.

(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.

Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.

(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.

Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.

Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:

“Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.” (side 19)

“Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.” (side 26)

Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.

Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste “politiske” bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en “Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?” Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

M: De første årene og Mperiet slår tilbake – Mads Eriksen

Når jeg opprettet dokumentet med alt jeg har lest de siste 10 årene var det flere M-bøker på lista, og jeg fikk samme trangen til å gjenlese noen av dem som man får trang til å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge fordi navnet deres nevnes i en samtale. Så jeg leste De første årene og Mperiet slår tilbake i rask rekkefølge og kommer nok til å jobbe meg gjennom resten av rekka også før sommeren. Og det føles virkelig som å treffe gamle venner å lese M. Det har jo noe med at serien er “selvbiografisk” å gjøre (uten at jeg innbiller meg at den er 100 % realistisk på noen som helst måte). Vi blir godt kjent med både M og Madammen, og med forholdet dem i mellom. Hvor nært opp til virkeligheten det hele ligger (ok, sett bort fra frankengullfisk og andre slike episoder) vet jeg ikke. Jeg vet jo at mange i Trondheim kjenner både Mads Eriksen og den ekte madammen, men det gjør ikke jeg, og jeg har ikke akkurat tenkt å gå inn for å bli kjent med “kjendiser” heller, liksom. Men det er vanskelig å la være å føle at vi kunne blitt gode venner. I alle fall kunne jeg blitt gode venner med M og Madammen i tegneserieform. Jeg kjenner igjen nok av meg selv i begge, og jeg kjenner igjen eget ekteskap i mye av det som foregår i forholdet, kanskje særlig i den helt klart interne humoren.

For det er mye intern humor i M. En ting er at det helt konkret hjelper å ha lest alle stripene fra begynnelsen. Mange senere striper blir rett og slett uforståelige om du ikke har lest de tidligere som det refereres til. I tillegg hjelper det å være sånn ca jevnaldrende og ha de samme kulturelle referansene. Det hjelper også å være litt (eller mye) nørd. Er man ikke det er neppe gjenkjennelsesfaktoren – og dermed humoren, som krever en solid dose selvironi fra leser såvel som tegner – like stor.

Fra De første årene, side 41

For meg er noe av sjarmen det som forsåvidt er temaet i stripa over, nemlig det at M og Madammen er, hva skal vi si, “likestilte i sin galskap”? Vel har hun en såkalt ordentlig jobb, men det veksler hele tiden hvem som er mest barnslig og mest voksen i stripene. Det er befriende mangel på hemmende sosiale normer i M, og en forbilledlig mangel på f*cks å gi.

Man kan se utviklingen i Mads Eriksens strek i løpet av De første årene særlig, der persongalleriet sakte finner sin form. Vi får en slags forklaring på hvorfor Madammen har kryss i stedet for øyne og vi får treffe noen av de andre figurene som opptrer, også de basert på virkelige personer. Jeg lar meg kanskje særlig imponere over de stripene som forteller en historie helt uten tekst overhodet, der ansiktsuttrykkene i stor grad gjør jobben helt på egen hånd.

Fra Mperiet slår tilbake, side 40.

Kombinert med følelsen av at hele greia kunne vært en slags generasjonportrett av oss som er født sånn i overlappet mellom GenX og Millenials i Norge er det ikke annet å si enn at jeg elsker denne serien helt uforebeholdent.

Fra De første årene, side 152.

Dessverre ble det brå slutt for M-stripene for snart ti år siden, den siste samleboka var Marzan og Opars juveler som kom i 2011. Mads Eriksen ble utbrent som serietegner, visstnok. Det er trist for oss som elsket stripene, men sikkert verre for serieskaperen selv. Det hender jeg tenker på M og Madammen og lurer på hvordan det går med dem, mye på samme måte jeg tenker på venner jeg har mistet kontakten med og lurer på hvordan det går med dem. Jeg håper de har det bra – og da mener jeg de faktiske personene, selv om det selvsagt er seriefigurene jeg føler at er gamle venner. Seriefigurene kan jeg heldigvis besøke når jeg vil, bøkene står her og venter trofast.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

Alt du ikke ser: Livet med Joachim – Ellen Arnstad

 

Jeg begynte å lese Alt du ikke ser av Ellen Arnstad tidlig i mars, med gode intensjoner om å fullføre for å være med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Men så fikk jeg en ubønnhørlig trang til å lese Anne of Green Gables (hele serien) om igjen, og innen jeg var ferdig med det var mars nesten slutt. Jeg klarte å fullføre Alt du ikke ser i mars, men bare med nød og neppe, og bloggingen ble det åpenbart så som så med. Men nu jävlar.

Ellen Arnstad er vel et kjent navn for de fleste voksne nordmenn. Hun har figurert i perferien av min oppmerksomhet, ingen av publikasjonene hun har jobbet med har vært noe jeg har hatt interesse av å kjøpe, selv om jeg vel teoretisk sett er/var midt i målgruppa for Henne (jeg har sikkert også bladd i ett og annet nummer hos venner eller på venterom, men har ikke festet meg ved noe). Jeg anerkjenner at man gjerne kan gå i høye heler og like Gucci og fortsatt være “ekte feminist”, og Arnstad skal ha kudos for jobben hun har gjort for kvinner i media spesielt og i lederstillinger mer generelt. Om tiltak i Aller-konsernet skriver hun for eksempel:

Vi tok grep mot tidsklemmen som så mange småbarnsforeldre kjente på, og ansatte en egen barnepleier i konsernet. Hun kunne komme hjem til de ansatte som bodde i Oslo, hvis barna var syke. Vi innredet et eget lekerom i redaksjonslokalene og sørget for tilbud om aktiviteter i ferier og på planleggingsdager. På den måten kunne foreldre slippe å måtte splitte ferien sin i to, men få fine sommerdager sammen.
(ebok lokasjon 498-501)

Jeg har mer problem med å godta at å jobbe med Se og hør på noen som helst måte skal passe inn i dette bildet, men her får vi “agree to disagree”.

Boka er først og fremst en fortelling om livet med et alvorlig sykt barn, men ender uavvergelig også opp som et slags memoar over (og til dels forsvarsskrift for) Arnstads karriere. Begge deler er interessante tema, og det er en relativt lettlest og definitivt engasjerende bok.

Jeg tenkte nok at Arnstad virket litt vel naiv ved inngangen til foreldre-tilstanden, og kanskje særlig siden mannen hennes hadde barn fra før og derfor umulig kunne være så uvitende som det framstilles:

Jeg sa bekymret til Knut Haavik at jeg ikke visste om det ville gå bra. Det var to uker igjen til fødselen og tidenes største lansering etter Se og Hør, hvordan skulle jeg klare det? Han klarte å overtale meg nok en gang. Vi bestemte oss for å ta sjansen: Jeg skulle unngå å føde midt under lanseringen. Stein skulle komme hjem med siste fly om kvelden 4. mars, så kunne vi slappe av de to siste ukene før fødselen. Vi hadde allerede kjøpt inn mye babyutstyr, og var sikre på at det skulle bli ei jente. Det fikk vi vite på ultralydundersøkelsen. Hun skulle hete Julie. Det var rosa overalt. Rosa bodyer, rosa sparkebukser, rosa kosedresser. Det hang til og med en blondekjole til ettårsdagen i klesskapet på det nye barnerommet. Noen permisjonstid hadde verken Stein eller jeg planlagt. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til.
(ebok lokasjon 272-278)

På den annen side, det å få beskjed om at ditt elskede barn har en genetisk sykdom som er uhelbredelig er neppe noe man kan være forberedt på uansett. Jeg er usikker på hvordan jeg ville håndtert en sånn nyhet, og selv om jeg nok tenker at vi ville tatt andre valg i noen tilfeller, særlig når det gjelder å snakke med barnet om tilstanden, er det umulig å vite når man ikke har vært i situasjonen, og jeg har stor forståelse for argumentasjonen:

Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.
(ebok lokasjon 891-892)

Og samme om jeg ville tatt andre valg, både hva angår sykdom og karriere, er det interessant å lese Arnstads argumentasjon for sine valg. Det er jo sånt man lærer av.

Så langt så vel, sånn bokmessig, altså.

Men… Jeg er ikke videre begeistret for skrivestilen. Jeg synes fortellingen er rotete, det virker som om noen har klippet sammen deler fra mange utkast og glemt å lese gjennom fra begynnelsen for å sjekke at helheten gir mening. Som et konkret eksempel på noe som generelt manifisterte som en følelse av forvirring i løpet av lesingen dukker det opp en oppramsing av noen av Arnstads kvinnelige forbilder to ganger, først “Gro Harlem Brundtland. Madonna, Coco Chanel. Frida Kahlo, Kate Moss og Pippi var vidt forskjellige, men alle var store forbilder for meg.” (ebok lokasjon 1578-1579) og så

På kontorveggen min hang bildene som alltid har fulgt meg: Jeanne d’Arc, Pippi, Gro Harlem Brundtland, Coco Chanel, Madonna, Kate Moss og Mor Teresa – og Frida Kahlo, den meksikanske kunstneren som Knut Haavik hadde buldret sånn over at jeg viet en åtte siders reportasje til.
(ebok lokasjon 2356-2358)

Siden krangelen om reportasjen om Kahlo har blitt omtalt tidligere i boka, virker forklaringen av hvem hun er i det siste sitatet noe unødvendig (“den meksikanske kunstneren”, altså, referansen til krangelen er grei nok), men om det nå først trengs, hvorfor gjøres det ikke i den første oppramsingen i stedet for den andre?

Det er også en del setninger som bare ikke gir mening. For eksempel:

Han hadde aldri sittet på noen hest før, langt mindre klappet en.
(ebok lokasjon 938-939)

Det skal vel være omvendt?

Det gjør godt å skrive, få alle tankene ned et sted. Jeg har kjøpt en vakker, koboltblå skrivebok med en strålende sol i gull på omslaget. Først når boken er halvskrevet, oppdager jeg at jeg har skrevet i den opp ned. Ikke bare det. Jeg har startet bakfra.
(ebok lokasjon 1094-1096)

Ville det ikke være mye rarere om hun hadde latt være å starte bakfra når hun først skrev i den opp ned? Arnstad slår meg ikke som en typisk manga-fan?

Skal vi la besteforeldrene få vite sannheten, men skjerme Joachims venner og foreldre for informasjon om sykdommen og utviklingen av den?
(ebok lokasjon 191-192)

Denne formuleringen gjentas til og med, men det mangler da et “deres” foran foreldre her? Joachims foreldre er jo informert, samme hvor mye de kanskje hadde foretrukket uvitenhet. Siden Arnstad er journalist selv og boka i tillegg er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, overrasker det meg med sånne underlige småfeil.

Så… Jo, en interessant og til dels bevegende bok. Jeg fikk definitivt tårer i øynene noen ganger i løpet av lesingen. Men velskrevet, som Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve skal ha det til, det er jeg altså ikke enig i.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

Udyr – Kristine Tofte

Det er over en måned siden jeg leste ferdig Udyr av Kristine Tofte, men blogginga har visst latt vente på seg. Vel, boka havnet (yay!) på kortlista til Bokbloggerprisen i kategorien Barn og ungdom, og fra 15. mars til 15. april er det offisiell samlesing, så da var det vel på tide å få knotet ned noen ord?

Jeg tok en lang pause midt i lesingen av Udyr, uten at det nødvendigvis var med vilje eller kan sies å ha vært boka sin feil. Jeg slet som tidligere nevnt med lesingen generelt i 2019, og det er ikke den eneste boka som ble liggende halvlest til tross for at jeg egentlig ville lese videre. I begynnelsen av februar tok jeg meg sammen og når jeg først begynte på igjen var boka plutselig utlest på en kveld.

Amund er skolelei, rastløs og uregjerlig. Så får han tilbud om praksisplass på en gård i nærheten, og uten at han egentlig har fått summet seg og funnet ut hva han synes om det har klasseforstanderen og foreldrene blitt enige om at han skal møte opp på Bru gård fredag morgen. Det gjør Amund, og så fort han har ankommet sier bonden, Agnar Bru, Sayonara! (så og si) og stikker “på ferie”. Så der står Amund med ansvaret for både en ku, en okse, tre griser, noen hester, geiter, katter og høns. Og Amund som ikke er spesielt glad i dyr en gang. Glad i dyr, det er derimot Ida fra klassen hans, hun får vite at Amund er på en gård helt alene og sykler dit for å undersøke. Og godt er det, for det viser seg at dyrene på Bru gård slett ikke er som andre dyr, og Amund trenger den hjelpen han kan få. På Bru gård bor nemlig dyrene til de gamle norrøne gudene, og Odin og Loke har – som de har for vane å gjøre – veddet om utfallet når vokteren Agnar nå har overlatt roret til en “blodfersk guttunge”.

“Ja, selvsagt”, sa Odin. “Men vi har det ikke travelt. Jeg og Loke har inngått et veddemål, skjønner du. Og nå må tingene få spille seg ut, for å se hvem som vinner. Eller, det er ikke helt sånn, selvsagt. For jeg vinner jo.”

(Side 154.)

Loke har oppildnet en predikant i en lokal kristen sekt (der Idas foreldre er medlem) til kamp mot de hedenske kreftene, og det ligger an til en alt annet enn rolig helg på landet.

“Er du skuffet over gudene, Agnar Bru?”
Ingenting gikk den fyren hus forbi.
“Jeg vet ikke, skuffet, det er vel, jeg, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si”, sa Agnar.
“Der har du menneskeheten”, sa Odin og smilte. “Kronisk skuffet over gudene. Korte liv. Veldig mye følelser. Og så er dere fryktelig kveldstrøtte.”
“Ja, ja”, sa Agnar.
“Du skal få lov til å gå og legge deg nå”, sa Odin og gjorde en raus bevegelse med hånden.
“Du”, sa Agnar forsiktig. “Er det ingen som har veddet på at guttungen kommer til å være den som fikser alt?”
Odin lo. “Nei, selvsagt ikke. Gudedyr mot en ussel flokk jesusdyrkere. Og så en blodfersk guttunge. Det får være måte på hvor dårlige odds man gidder å vedde med.”
“Da gjør jeg det”, sa Agnar Bru alvorlig. “Jeg vedder på Amund.”

(Side 156.)

Udyr inneholder mye av det jeg liker aller best i fantasy-sjangeren. Ideen om at de gamle gudene ikke forsvinner bare fordi de blir glemt, men lever midt i blant oss så og si, er grunnlaget for to av mine… topp 10 (? Vel, la meg si topp 100 i alle fall) bøker noen sinne (American Gods av Neil Gaiman og The Long Dark Tea-time of the Soul av Douglas Adams), og premisset i Udyr er vel så orginalt og gjennomføringen såpass god at jeg blir sjarmert i senk.

Samspillet mellom Amund og Ida er noe av det som bærer historien. Idas oppvekst i en kristenkonservativ ramme er kanskje ikke vanligvis det beste grunnlaget for å bli de norrøne gudedyrenes forkjemper, men i Ida bor det ting hverken foreldrene eller noen andre har sett eller drømt om.

Det var en ting som hadde skjedd i dag, som var finere enn alt det andre. Alt det rare og merkelige, alt det spennende og sinnssyke.
Amund hadde sagt men les da, og han hadde sagt finn ut av ting!
Ida hadde sett opp på ham for å sjekke om han var spydig, om han bare tullet med henne. Men han mente det virkelig. Han var utålmodig og ivrig. Han ville at hun skulle lese, at hun skulle være smart, at hun skulle finne ut av ting.
Det hadde aldri noen villet før. Ikke sånn. Lærerne ville jo at hun skulle være flink på skolen, og mamma og pappa syntes også det var helt fint at hun fikk greie karakterer. Lærerne, særlig norsklæreren, oppmuntret henne til å lese og finne ut av ting. Men det var jo bare jobben hennes, hun skulle liksom si sånt til alle. Ingen trodde egentlig hun fikk det til. Foreldrene likte best at hun var sånn passelig, gjorde det hun fikk beskjed om. Ikke gjorde for mye ut av seg. De tingene hun likte å lese, var ikke lekser. De bøkene hun leste på biblioteket var syndige og feil, hun visste jo det.
Men Amund mente det han hadde sagt. Helt på ordentlig. Han ville det virkelig. Ikke fordi hun skulle være flink jente, for at hun skulle være lydig, men fordi han trodde hun kunne fikse det. Bare trodde det. At hun kunne finne ut av viktige ting på egen hånd. Ved å lese.

(Side 158-159.)

Gleden ved å lese for å lære gjør at jeg kjenner meg igjen i Ida, selv om bakgrunnen vår er helt forskjellig, og at hun indirekte kommer inn på janteloven som eksisterer i norske klasserom gjør nok at jeg heier litt ekstra hardt på ungdommene.

“Tror du karakterene mine er veldig dårlige?”
“Eh, ja? Du… sier jo ikke noe på skolen, liksom. Og gjemmer prøvene dine når venninne dine sitter og klager over firere.”
“Så da tenker du at jeg får… treere?”
“Ja.”
Ida trakk på skuldrene igjen.
“Det er jo dårlige karakterer som er flaut”, sa han.
“Nei…” sa Ida.
Han så på henne.
Pen. Modig. Og smart? Hun skulle nok fikse alt på Bru gård, hun.
“Men drit i det”, sa Ida. “Vi har større problemer enn sekserne mine.”
“Ja”, sa Amund. “Men greit å vite at du plutselig er smart, liksom. Tipper vi kan bruke det til noe.”

(Side 250.)

Det er heller ikke akkurat negativt at Udyr er en morsom bok. Ikke helt “latteranfall på bussen”-morsom, kanskje, men definitivt “trekke på smilebåndet og småhumre litt jevnlig”-morsom.

Det er (uungåelig?) ikke helt fritt for ungdomsforelskelse. Det var vel den delen av boka som appellerte minst til mitt 45-år gamle jeg. Hadde jeg vært 15 hadde låta vært en annen så jeg kan uten problemer tilgi Tofte det. Stipendiat Gro Mandam, som er i ferd med å innse at det hun har forsket på i lang tid og som skulle være grunnlag for både doktorgrad og nobelpris (ambisjonene står det ikke på) snarere viser seg å være… null og niks, finner et eple fra Bru gård i arkivene og dukker også opp på gården midt i det hele. Hun uttrykker nok mine følelser på akkurat det området bedre enn tenåringene:

“Herregud”, sa Gro. “Jeg hadde virkelig ikke orket å være femten igjen. Har vi reddet verden nå?”

(Side 307.)

Om du ikke har forstått det allerede: Jeg anbefaler Udyr på det varmeste.

I november var jeg i Oslo noen dager. Udyr lå hjemme halvlest, men jeg oppdaget at Kristine Tofte skulle signere boka hos Outland i Kirkegata en av dagene, og da måtte jeg jo benytte sjansen og sikre meg et signert eksemplar. Dermed har jeg faktisk to eksemplarer av boka, og siden det over det ganske land sitter potensielle lesere i isolasjon, karantene eller en eller annen grad av sosial distansering passer det vel med en giveaway? For ordens skyld er det altså den usignerte kopien jeg gir bort, og siden det var den jeg hadde begynt på er den (pent) lest en gang. Om vi sier trekning søndag 5., så kan den kanskje komme frem til ny eier før skjærtorsdag til og med, påskegul og fin som den er. Kommentar under her er ett lodd, kommentar på hhv Facebook og Instagram gir også lodd. Og del gjerne 🙂

Boka er trukket, vinner ble Leseverden som kommenterte på Instagram.

Jeg har kjøpt begge eksemplarene sjøl.

Dette er ikke oss – Neda Alaei

Dette er ikke oss skulle jeg egentlig bare begynne på en kveld. Lese en 40-50 sider, bare, og så se en episode Masterchef Australia før jeg la meg. Men så var klokka plutselig halv elleve og boka var utlest. Du kan vel si jeg ble fenget, og det i seg selv er et megastort pluss i margen etter et leseår der nye bøker ikke fenget meg i det hele tatt.

Sanna går på ungdomskolen og bor alene sammen med pappa etter at mamma døde for nesten et år siden. På skolen har hun ikke så mange å snakke med etter at bestevenninnen siden førsteklasse heller vil være sammen med den nye jenta i klassen. Så begynner Yousef i klassen. Han og Sanna finner hverandre i interessen for å ta bilder, men Yousef oppfører seg helt annerledes på skolen enn når han og Sanna er alene sammen. Hjemme er det heller ingen å snakke med, pappa vil bare skrive og sove. Han spiser lite og gjør ikke husarbeid, Sanna gjør så godt hun kan for å passe på ham. Men det går selvsagt ikke bra i lengden, en fjortenåring skal ikke og kan ikke være voksenpersonen i husholdningen.

Han spør meg hva som skjedde som gjorde at jeg greide å ta bilder likevel. Jeg svarer at jeg ble lei av å være enda en feig person i livet mitt.

(Side 108.) Sannas foreldre var store fans av Kent, Sanna har fått musikken inn med morsmelken, og tekststrofer fra Kents katalog gjennomsyrer boka. Det fungerer utmerket selv for meg som overhodet ikke har noe forhold til Kents musikk, men jeg mistenker det ville vært enda mer effektfullt om jeg hadde hatt det.

Neda Alaei har skrevet en bok om omsorgssvikt, men det er (nesten) ingen skurker i denne historien. Pappa Mikkel burde nok oppsøkt hjelp mye tidligere, men det er jo lettere sagt enn gjort, og det er hjerteskjærende å se hvor langt Sanna strekker seg for å være forelder for sin egen far, selv etter at andre voksne omsorgspersoner har blitt oppmerksomme på situasjonen og prøver å hjelpe er hun i fornektelsen og skylder på seg selv.

Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og følelser av bunnløs tomhet. Jeg skulle ønske det var mulig å ta bilder av følelser, følelsen av å være den eneste i verden.

(Side 131.) Det er godt driv i historien og Sannas fokus skifter mellom ensomheten blandt de jevnaldrende – med tilhørende fokus på hvem som følger og liker hva på Instagram og i andre sosiale medier – og ensomheten i hjemmet. Det er passe mye ungdomsforelskelse innblandet og en god balanse i historien om Sanna og Mies strandede vennskap som man kan mistenke både er en årsak og en konsekvens av at Sanna ikke har det så bra hjemme. Dette er ikke oss anbefales på det varmeste.

Boka har jeg kjøpt sjøl.