Ikke akkurat Lykke – Monika Steinholm

Innimellom alt alvoret må jeg lese noe litt lettere, selv om en barnebok om mobbing kanskje ikke er det man skal kalle for “lettere”. Men når den er proppfull av humor og kjærlighet fungerer det likevel. Ikke akkurat Lykke av Monika Steinholm kom i 2020, og oppfølgeren Lykke og kampen mot kjærligheten har nettopp kommet, i skrivende stund står jeg på venteliste på biblioteket.

Lykke har det egentlig ok. Mamma er kanskje litt slitsom, og Emma i klassen er en plage og er dessverre populær nok til å trekke med seg de andre, men bestevennen Liv og Mormor er begge faste holdepunkter i tilværelsen. Verdens beste rap-artist, Kong Hades, har akkurat sluppet ny låt.

Men så begynner Liv å oppføre seg underlig. Klassekameratenes oppførsel eskalerer til et punkt der det blir umulig for lærerne å få med seg at noe er galt. Og Emma begynner å skryte av at Kong Hades er fetteren hennes og skal komme på klassefesten, den festen Lykke og Liv ikke er invitert til! Krise! Noe må gjøres! Forviklingene er både dramatiske og fornøyelige, og underveis stilles spørsmål både ved hva som gjør en til en god venn, og hva som gjør en til en god venn for seg selv.

Jeg liker Lykke. Liv har nok rett i at hun er litt for kjapt ute med å slå vitser på egen bekostning, men samtidig vet Lykke innerst inne at det er hun og Liv som er bra, og at det de andre holder på med ikke egentlig er noe å trakte etter.

[Liv:] – Jeg mener bare… det hadde jo ikke skada å være litt kulere. Kanskje vi kunne forske litt. Søke på nettet og sånt. Google how to be cool.

Jeg lo, hardt og høyt og falskt. Det var latterlig. Jeg synes ikke vi var så verst. Og nå ville hun at vi skulle forandre oss. Jeg ville ikke forandre meg. Jeg ville heller veie ett tonn enn å være Emma. Ikke at jeg visste hvorfor. Emma er kanskje kul, men hun er også sjukt kjip… og kjedelig. (Side 35.)

Kong Hades viser seg heldigvis å være kul til tross for at han faktisk er fetteren til Emma, og Lykke oppdager uante talenter hos seg selv. Det hele ender godt, men ikke for godt til å føles realistisk. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

Selv om sola ikke skinner: Et portrett av 22. juli – Stian Bromark

Selv om sola ikke skinner: Et portrett av 22. juli av Stian Bromark kom allerede i 2012 og er basert på en rekke intervjuer med øyenvitner fra 22. juli, både fra Regjeringskvartalet og Utøya. Som undertittelen tilsier tegner boka et detaljert portrett av hendelsene denne dagen, fra ungdommene krabber ut av teltene sine i regnet på Utøya, til terroristen er pågrepet og den siste overlevende er evakuert.

Dette var en fascinerende leseopplevelse, for boka har en nærmest suggererende effekt og en tydelig “spenningskurve”. Pulsen min steg, helt bokstavelig, når vi nærmet oss først bomben utenfor Høyblokka og så terroristens ankomst til øya. Til tross for at jeg jo visste alt for godt hva som kom til å skje.

Bromark tegner et bilde av sommerleir på Utøya som både gjør at jeg får lyst til å oppleve den og grøsser ved tanken på teltleir i regnvær. For visst høres det ganske ok ut å være ung og idealistisk og fortsatt (kanskje) optimistisk nok til å tro at du kan forandre verden:

Det er vakkert. Virkelighetsfjernt, vil noen innvende. Naivt, romantiserende, idealistisk. Men dette er et sted på jorda der man ikke skyr klisjeer, man oppsøker dem aktivt. På Utøya får sosialismen alltid vinger, selv om sola ikke skinner, som det heter i AUF-sangen. (Side 22.)

Jeg er fortsatt idealist, men må innrømme at pessimismen sniker seg på med alderen…

Gjennomgående i hele fortellingen bruker Bromark detaljer for å forankre historien og levendegjøre de mentale bildene til leseren. En annen leser stiller seg på Goodreads “Litt skeptisk til det sterke fokuset på banale detaljer.” Men for min del tror jeg det var nettopp detaljfokuset som gjorde at boka gjorde så inntrykk som den gjorde. Og Bromark viser også flere eksempler på hvordan “banale detaljer” kan utgjøre forskjellen på liv og (potensiell) død. Det mest slående er historien til Morten Djupedal, som begynner med at han er lei gjørme og regn og ønsker seg en varm dusj, og hvor hendelsene som følger av det bygger seg opp som én rød tråd blant alle de andre røde trådene i boka og kulminerer her:

Fortellingen om hvorfor Morten og de to AUF-erne fra Oslo mister Thorbjørn med ett minutt, og må sitte i bilen ved nedkjøringen til fergeleiet og se den rygge ut mot Tyrifjorden, starter idet Morten bestemte seg for at han trengte en varm dusj hos onkelen og tanta på Hønefoss, men årsaken til forsinkelsen skjuler seg i én av de ukalkulerte hendelsene som inntraff etter klokka fire: Hadde ikke noen flyttet Sharan-en, hadde ikke Ingrid stukket av med nøkkelen, hadde ikke bilen sittet fast i gjørma, hadde det ikke vært fotobokser på veien, hadde ikke Morten mistet brødet på gulvet foran oppskjæringsmaskinen i Joker-butikken – hvis bare én av disse tingene ikke hadde skjedd, ville Morten og de to AUF-erne rukket fembåten over til Utøya. For fylkessekretæren fra Oppland, som står på landsiden og ser Thorbjørn sige målrettet mot brygga foran det hvite Informasjonshuset på Utøya, føyer dette ene minuttet seg inn i rekken av uflaks han har hatt den siste timen. (Side 155.)

Om bord i Thorbjørn – som Djupedal ser akterenden på fra landsiden – er Anders Behring Breivik.

Detaljene brukes også til å vise hvordan tidligere erfaringer påvirker det øyenvitnene ser og hører, og, ikke minst, husker i etterkant. Fra regjeringskvartalet:

Flere hundre kvinner og menn i regjeringskvartalet er blitt utsatt for samme handling, men bærer individuelle erfaringer med særegne språkreferanser. De ansatte divergerer helt ned til det basale, til hvordan lyden høres ut. Ikke som et høyt smell, mer som et dump, tørt drønn. En champagnekork, bare høyere. Torden. Jordskjelv. Gasseksplosjon. De som er i heisen hører en fjern, kvalt lyd før gulvet bråstopper, heisveggene rister og alt blir svart. Noen minnes ikke eksplosjonen, men stillheten etterpå, lukten av svidd metall og lyden av blafrende dokumenter gjennom luft. (Side 101)

Og tilsvarende små detaljer fra Utøya:

Mennesket er sammensatt. En gutt ligger blodig i vannkanten og gir tommelen opp til kameratene som klamrer seg til fjellveggen. En 17-åring svømmer utover fjorden mens han holder kompisen med krampe flytende. «Ja, nå fikk vi endelig svømt.» En 19-åring mister mobilen når han hopper fra en berghylle ut i Tyrifjorden, og tenker at han endelig har fått seg et påskudd for å kjøpe iPhone 4. En 18-åring bruker sitt ene friske øye til å telle fingrene på venstre hånd, som henger i litt hud, og blir oppmuntret av tanken på at han fortsatt kan kjøre snøskuter fordi tommelen og pekefingeren er intakt. (Side 187-188.)

Alt dette er detaljer. Og for meg var alle detaljene, både de kanskje banale – irritasjon over hvite joggesko som var blitt gjørmete – og de de fleste vil omtale som ikke banale – oppmuntringen i at tommel og pekefinger er intakt – en viktig del av historiebygginga. Det “gjorde” boka, rett og slett. Og Selv om sola ikke skinner ender som en av mine favoritter av bøkene jeg har lest om 22. juli, og en av årets største leseopplevelser.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ingen fred å finne – 22. juli ti år etter – Stian Bromark

Jeg føler vel egentlig at jeg burde lest Stian Bromarks 22. juli-bøker i motsatt rekkefølge, men siden jeg hadde gjort dårlig (les: ingen) research var jeg ikke engang klar over at Selv om sola ikke skinner fra 2012 av samme forfatter eksisterte, det var fordi Ingen fred å finne er ny i år at jeg hadde den på radaren.

Bromark er journalist (blant annet) og i Selv om sola ikke skinner intervjuet han en rekke overlevende fra både Regjeringskvartalet og Utøya for å bygge opp en historie om 22. juli. I Ingen fred å finne får mange av de samme menneskene komme til orde på nytt, ti år etter, om oppfølgingen de har fått – eller ikke – om videre engasjement i politikk eller tilbaketrekking fra politikken, om senvirkninger og psykisk belastning etter terroren. I tillegg tar han for seg reaksjoner i samfunnet, forskning på ettervirkninger av terror og andre aspekter som påvirker hvordan det er å være en av de overlevende i dag.

Hvilken oppfølging de overlevende har fått har tilsynelatende til en stor grad vært avhengig hvor de kom fra. Noen har vært heldige, som Emma Martinović:

Vennesla er ikke en stor kommune. Emma Martinović var den eneste derfra som var på Utøya, så samtlige ressurser ble stilt til rådighet. Fastlegen strakk seg langt. Derfor var det også enkelt for Emma å oppsøke hjelp når problemene ble uoverkommelige. Fra hun tok den første telefonen, måtte hun ikke vente én dag engang før hun fikk en samtale med en psykolog på sykehuset. (Side 62.)

Andre har knapt fått en telefon uten at de har måttet initiere det selv. Mange har kviet seg for å be om hjelp “for det ville være å innrømme at terroristen Anders Behring Breivik fortsatt påførte dem skade” (side 116).

– Du er litt pariakaste om du har psykiske vansker. Men mennesket er robust. Bøy linjalen nesten til den brekker – vi mennesker har en tendens til å sprette tilbake igjen. Det gjør Utøya-ungdommen i stor grad også, ved å ta tiden til hjelp. Og i perioder blir de satt tilbake. På gruppenivå er det en andel som sliter betydelig. Prosessen handler om at du skal kunne ta fram et minne uten å bli syk av det. Det høres enkelt ut, men det er en lang og innviklet prosess, sier Grete Dyb.

I et slikt perspektiv blir det absurd at mange ble fortalt bare noen måneder etter 22. juli at det var på høy tid å legge opplevelsen bak seg. Flere foreldre har også fortalt forskere at deres barns lærere «formidlet en forventning om at traumereaksjonen var av midlertidig eller svært kortvarig karakter», noe som ble sagt til elevene samme høst. Det er blant årsakene til at hele 40 prosent av foreldrene i en undersøkelse fortalte at de hadde vært i konflikt med skolen. (Side 118.)

Det finnes lite forskning på de psykologiske effektene av terror. Før 22. juli var den beste kilden forskning på overlevende etter 9/11. Etter 22. juli har Norge finansiert fire runder med forskning i regi Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, men ikke uten kamp. Etter regjeringsskiftet i 2013 mente den nye regjeringen at tre runder fikk holde. Først i 2019 klarte støttegruppa etter 22. juli å presse gjennom en fjerde runde. Litt dumt, kanskje, at det skal gå så trått med finansieringen når Bromarks konklusjon er at:

Ved å gi forskningsmidler til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har vi fått i pose og sekk. Til å gjennomføre intervjuene har de rekruttert leger, psykologer, psykiatriske sykepleiere og noen med master i helse med klinisk erfaring. Eksperter som kan komme med råd og hjelpe folk videre om det trengs. Når studien gjennomføres, har de vakttelefoner som AUF-erne kan ringe til om de sliter. Og et akutt kriseteam, parat til å rykke ut. Flere jeg har snakket med, forteller at det er senteret som har kommet med de mest presise diagnosene og de mest konkrete rådene og guidet dem til tilbud de ikke ante eksisterte. Senteret har vært et sikkerhetsnett og avlastet det offentlige tilbudet. Det har vært der når samfunnet ikke var det. (Side 122-123.)

Noe annet som det er litt vanskelig å få grep om i etterkant er hvor ukjent mye av det høyreradikale tankegodset terroristen baserte sitt verdenssyn på var for majoriteten av befolkningen.

I dag, ti år etter, er det vanskelig å minnes når et 22. juli-tema gikk fra å være marginalt til å bli allment. I 2020 er det få som ikke kjenner til det mest vanlige høyreekstreme tankegodset, som for eksempel konspirasjonsteorier om hvordan muslimer i ledtog med vestlige regjeringer er i ferd med å overta Europa. Eurabia-teorien, som den gjerne kalles, er nå viet en egen plass i 22. juli-senteret. Men under rettssaken våren 2012 var det et sentralt tema hvorvidt Breivik var alene om sitt tankegods, eller om han hadde meningsfeller. Flere ekspertvitner var innkalt, deriblant islamkjenner Lars Gule, religionsprofessor Mattias Gardell, historiker Nikolai Brandal og terrorekspert Brynjar Lia – alle for å bekrefte at det var mange flere der ute som mente at muslimer var en trussel mot Europa. I dag ville dette neppe vært et diskusjonstema i retten. (Side 144.)

Faktisk var mye av grunnlaget for at den første rettspsykiatriske rapporten konkluderte med psykose at terroristens forestillinger virket så outrert på de to som skulle evaluere ham. Det er både forståelig – det er lett å avfeie en enkelt person som hevder at jorda er flat med at hen må lide av vrangforestillinger – men det er også litt rart at det ikke virker som om de tok seg bryet med å sjekke med noen som hadde kunnskap fra høyreradikale grupper.

Noe av det som går igjen i historiene jeg leser om tiden etter 22. juli er episoder som får meg til å gispe av de involvertes tankeløshet og manglende empati. At ungdommene som hadde blitt skutt mot på Utøya og sett kamerater dø var forventet å komme over det og fungere som normalt på skolen allerede samme høst er en sånn detalj. En annen historie fortelles av Gaute Børstad Skjervø:

Han var 16 år gammel, landets yngste AUF-fylkesleder og kunne hatt godt av litt alenetid til å bearbeide traumet og hvile i sorgen. I stedet fikk han viktige roller under minnestunder. Og han måtte stable laget på plass, slik at de kunne fortsette det politiske arbeidet. Heller ikke det var enkelt. Til den første helgesamlingen etter 22. juli dukket to politimenn opp uanmeldt. De stilte seg bakerst, sa ingenting og kikket på de rundt 100 ungdommene i lokalet.
– Jeg måtte ringe politiet og spørre dem om det var deres folk som var her. “Eh, vi er ikke helt sikre. La meg sjekke”, fikk jeg til svar. Det tok ti minutter. Da jeg ba om legitimasjon, spurte de hvorfor jeg var så redd. Flere av de som var der, rømte fra stedet. Vi var pissredde, alle sammen, forteller AUF-eren. (Side 43.)

Det er så hjernedødt at jeg har lyst til å kjefte på noen. Som det var kom jeg med noen kraftuttrykk rettet mot boka, nok til at tenåringen reagerte og lurte på hva som var galt.

Jeg liker Bromarks måte å fortelle historien på. Det å få så mange forskjellige perspektiver presentert som en slags helhet er fint. Jeg merker at jeg sliter litt med å henge med på alle navnene, men det kommer vel delvis av at jeg er riktig så elendig til å huske navn. Jeg har vurdert, men ikke enda gjennomført, å lage meg et system for å notere alle enkeltpersonene jeg leser om i disse bøkene og notere hvem de er, hvor de opptrår, kort hva som skjedde med dem under terrorangrepet. Det hadde nok vært nyttig for min del, men jeg tror kanskje ikke det hadde forbedret leseopplevelsen så mye. Det viktige er mengden historier, ikke nødvendigvis hvem som forteller hver enkelt.

Nok en bok jeg kan anbefale.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek (men tror nok jeg skal kjøpe den også).

22. juli – og alle dagene etterpå – Tonje Brenna

Jeg tenkte jeg skulle være lur og bare ta med meg pocketbøker jeg selv eier på ferie, i stedet for innbundne bøker fra biblioteket. Men så kom Snorre Valens Utøyakortet ut og hver gang jeg var innom Twitter ble jeg påmint det. Vel, de har da bokhandler i distriktsnorge? Vi befant oss i Mosjøen, som faktisk har opptil flere bokhandlerkjeder representert, men ingen av dem hadde fått inn Utøyakortet ennå. “Den kommer til uka.” Det hjalp jo ikke meg noe. Men Tonje Brennas 22. juli – og alle dagene etterpå hadde de. Så da kjøpte jeg den, til tross for at et bibliotekseksemplar ventet på meg hjemme. Det hører med til historien at jeg, når jeg kom på å sjekke, oppdaget at jeg hadde forhåndsbestilt Valens bok, så det var egentlig like greit at de ikke hadde den inne, ellers hadde jeg endt med to (ikke første gangen det har skjedd).

Tonje Brenna var 23 år og generalsekretær i AUF i 2011. Utenom en kort introduksjon starter boka med Brennas øyenvitneskildring fra terrorangrepet. Hun forteller om usikkerheten, redselen til de som desperat forsøkte å gjemme seg, lukten av kruttrøyk som minnet om nyttårsaften, uvirkeligheten i opplevelsene og tankene om hva som lå bak angrepet. Sannsynligvis er landet i krig lander hun på som den mest sannsynlige forklaringen på bomben i Oslo og skytingen på øya. Fordi alt er uklart er det heller ikke sånn at når politiet endelig kommer er alt over:

Politiet roper at vi skal evakueres, at gjerningsmannen er pågrepet. Jeg tenker at å pågripe en gjerningsmann når det er krig og vi er invadert, må kunne kalles litt smått. De er politi og har pågrepet en politi som dreper oss, og nå skal vi tro at vi er trygge? Det gir ingen mening. (Side 63.)

Litt tidligere har Brenna fått en melding fra en leirdeltaker som spør om ikke ledelsen skal foreta seg noe, og tenkt at det er toppen av tillit at noen tror hun kan gjøre noe med det som skjer. Man kan le av det absurde i det midt oppe i alt det grusomme. Når Brenna kommer seg til landssiden og Sundvolden slår likevel lederen inn, og hun forsøker å melde seg til de ansvarlige for å hjelpe til med oversikt over deltagere. Men det er ingen overordnet ansvarlig på Sundvolden. Som Notaker dokumenterte i Arbeiderpartiet og 22. juli er det som finnes av organisasjon på stedet mer eller mindre spontant oppstått blant folk som slett ikke er trent til å håndtere katastrofer.

Jeg finner en høy mann i mørk uniform og refleksvest som står midt på gulvet i resepsjonen. Jeg tenker at han sikkert har ansvaret. Jeg vil hjelpe til, har lyst til å bidra i en kaotisk situasjon. Jeg tror jeg henger sammen og virker en stund til. Jeg presenterer meg og sier at jeg nok er den som kan bidra med oversikt over hvem som er på Utøya, og at jeg vet hvor de kan finne PC-en med deltakerlistene. Jeg tenker at jeg er den, akkurat nå, som har mest informasjon – om hvem som er på øya, om hvem de skal lete etter. Føler at jeg må få gi informasjonen videre, at det er livsviktig. Han sier at han ikke kan hjelpe meg. Jeg går videre og finner en annen person i uniform, gjentar budskapet og får samme beskjed. Frustrasjonen vokser over at ingen vil ha informasjonen jeg har. Til slutt kommer en ansatt ved Sundvolden Hotel og spør om jeg trenger hjelp. Han er den første som snakker til meg, og jeg får mest lyst til å krølle meg sammen og si at jeg bare vil sitte i sofaen litt og få igjen varmen. Samtidig er jeg helt sikker på at i det øyeblikket jeg slapper av eller kjenner etter, vil jeg knekke sammen. Jeg bestemmer meg for å fortsette oppdraget mitt og sier også til ham at jeg vet hvor PC-en befinner seg. Han registrerer navnet mitt og gir meg nøkkel til et rom jeg kan ha til i morgen. Så forteller han meg at det vil være en del klær i kjelleren hvis jeg trenger å skifte, før han setter meg i kontakt med en politibetjent som motvillig lytter til forklaringen min om PC-en med deltagerlistene. Jeg oppgir brukernavn og passord til PC-en og forklarer akkurat hvor de kan finne den.

AUF har også en digital oversikt over påmeldte til leiren, lagret i en database. Jeg får bruke en PC inne på det bitte lille kontoret til restaurantsjefen for å logge inn. Rommet jeg sitter i er knapt tre kvadratmeter stort, og sammen med meg står politibetjenten. Når jeg sitter i stolen og ser meg til siden, ser jeg rett i våpenet han har på hoften. Det er så ubehagelig at jeg spør pent om han kan ta et steg unna eller ta av seg våpenet. Det kan han ikke.

Jeg logger inn på systemet og får tak i listene. De er ikke fullstendige, men det er bedre enn ingenting. Jeg gir fra meg listene og spør om det er noe jeg kan hjelpe med. Han henviser til sykepleieren som svarer på telefonen som er opprettet for pårørende. Hun tar imot samtaler, skriver ned navn på ungdommene det er ringt inn spørsmål om. Jeg kjenner alle navnene. Jeg har sett mange av dem. Noen i live, mange døde. Enda flere skadet. Jeg går rundt og rundt på hotellet i det som kjennes som en evighet og leter etter navnene på sykepleierens liste. (Side 67-69.)

Brenna beskriver forvirringen som herjet også etter at terroristen var pågrepet. Hun får med seg at en politibetjent på nyhetene anslår at det er 13 døde på Utøya og blir sint, hun er overbevist om at det er langt flere, og det har hun jo dessverre rett i.

Hun forteller om hvor vanskelig det var å riste av seg følelsen av å være jaget i dagene og ukene etter terrorangrepet. Hun klarer ikke stå i kø for å signere kondolanseprotokollen, for hun er overbevist om at det vil komme et nytt angrep. Hun ser på alle som taler i forbindelse med rosetogene og venter at de hvert øyeblikk skal ramle om, skutt av en av terroristens meningsfeller. Men hun forteller også om å bli møtt med varme og omtenksomhet:

Noen dager etter 22. juli er jeg innom en sportsbutikk, jeg må ut og løpe for å føle at hode og kropp virker. Jeg peker på et par sko og sier at dem vil jeg gjerne ha i størrelse 38. Jeg svarer høflig at nei, jeg trenger ikke å prøve dem, når han som jobber der spør. Jeg har nettopp kjøpt like, og det er dem jeg skal ha. Hvorfor skal du ha dem da, hvis du nettopp har kjøpt dem? spør han. Fordi mine er på Utøya, og jeg ikke får lov til å hente dem, svarer jeg. Han gir meg skoene og sier at jeg må komme tilbake hvis jeg trenger noe annet, de har både treningstøy og drikkeflasker og hva enn jeg trenger for å få trent. Jeg skal ikke betale for noe av det. Han tar også en form for ansvar. Det samme gjør hun på en kosmetikkbutikk jeg er innom for å kjøpe sminke, fordi også den er på Utøya. Ta alt du vil ha, sier hun. Jeg kan godt sminke deg hvis du vil, følger hun opp. Bakeren baker kaker og deler ut, frisøren klipper hår gratis på dem som er berørt. (Side 89.)

Ukene etter terroren er vanskelige, men det er ikke lett når hverdagen, med valgkamp og forsøk på normalt politisk arbeid tar til heller. Det har vært enighet om å drive en nedtonet valgkamp, men akkurat hva det betyr var det kanskje ikke enighet om, og noen absurde situasjoner oppstår. Men mer enn det som kan tilskrives (velmente) misforståelser er andre halvdel av boka Brennas kampskrift for et oppgjør med høyreekstremismens mer allment aksepterte medløpere.

Jeg har egentlig store forventninger til norske politikere. Til at de står opp om morgenen med andre menneskers beste for øye. At vi alle strekker oss for å sørge for at demokratiet vårt virker og at flest mulig deltar ved valg. At målet er at folk har mat på bordet og at ungene våre vokser opp i trygghet. At det er vårt felles ansvar å ta ned konflikt og farer, og å sikre alle landets innbyggere trygge liv. I årene som har gått siden 2011, har jeg sluttet å ha denne forventningen til Fremskrittspartiet. Etter en lang rekke utspill om flyktninger, imamer og muslimer tenker jeg at de holder på med noe annet. Målet er konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere. Helst gjennom å dyrke fremmedfrykten og å understreke at det finnes et oss og et dem. Deres politiske prosjekt er å stenge noen ute, for å få de som er inne til å føle seg bedre. (Side 153-154.)

Ikke er hun nådig mot Høyre, heller:

Det har vært hundrevis av anledninger, i løpet av de ti årene som har gått, for Høyre til å sette ned foten, til å stille seg ved siden av dem som ble rammet av terror og slå fast at arven etter 22. juli er en felles erkjennelse av at ord og handling følger hverandre. At det i lys av så alvorlig og omfattende vold er viktigere enn noen gang å si tydelig ifra om at å spille på disse kreftene er farlig og uakseptabelt. (Side 157.)

Brenna er ikke alene om å ha mistet tålmodigheten når det gjelder den såkalt anstendige høyresidens motvilje mot å ta avstand fra tankegodset som inspirerte Breivik til å målrettet skyte barn for å drepe. Tiårsmarkeringen har virket som en katalysator, og mange (eks-)AUF-ere har tatt til orde for at nok er nok. De har fått lite gehør hos de etablerte politikerne på høyresiden, men flere representanter for Unge Høyre har uttrykt støtte. Det gir vel et slags håp for fremtiden. Et kampskrift kan man vel kalle Utøyakortet også, det ble neste bok jeg leste, mer om den i et eget innlegg.

Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe. Og angående det “kortet” skal Brenna få siste ord:

Det uttrykket er for meg et mysterium. Som om jeg på et eller annet vis har _valgt_ å være overlevende etter terror, for deretter å bruke det på en eller annen måte. Dersom det finnes et 22. juli-kort som kan brukes, betyr det at jeg enten må gi fra meg kortet, for så å uttale meg, eller holde kjeft. Men kortet – at jeg overlevde 22. juli – blir jeg jo ikke kvitt uansett. Så da står jeg igjen med det siste alternativet. Det har jeg gjort lenge nok. (Side 17.)

Boka har jeg altså kjøpt sjøl.

Et liv forbi – Helga Flatland

Jeg tenkte jeg skulle klare å lese alle bøkene på Bokbloggerprisens kortliste for Årets roman i år, men da må jeg begynne å få opp farten. Det er ikke bare min feil, som nevnt i hjertesukket over pocketpriser tidligere i vår har jeg stått på venteliste på biblioteket. Flatland fikk jeg hentet og lest før ferien, Renberg venter jeg fortsatt på. Fonn har jeg, så den burde jeg jo ha klart å lese, men har ikke kommet så langt. Vel, vel, nå skal det altså handle om Helga Flatlands Et liv forbi.

Et liv forbi handler først og fremst om Anne og datteren Sigrid. De har et anstrengt forhold, mye forårsaket av at Sigrid føler at hun ble forsømt i barn-/ungdommen, da Anne ikke hadde energi til noe særlig mer enn Sigrids far, Gustav, som fikk flere påfølgende slag og ble mer og mer pleietrengende. Nå har Anne fått uhelbredelig kreft, og boka handler om de månedene hun har igjen i livet. Temaet er foreldre-barn-dynamikk, hvordan vi forvalter minner og hvordan vi i en relasjon forholder oss til at vi husker ting helt ulikt.

Historien fortelles vekselsvis fra Anne og Sigrid sitt synspunkt, de får fortelle annethvert kapittel (i jeg-form). Det er et grep som tidvis fungerer veldig godt, særlig når overgangen skjer midt i en samtale, som overgangen fra kapittel tolv (der Sigrid forteller) til kapittel tretten (Anne):

Viljar og jeg er ute og mater ender ved Bogstadvannet da mamma ringer en lørdag formiddag i begynnelsen av mars (…) Jeg stålsetter meg, som vanlig.
– Hallo, mamma, sier jeg.

13
– Kreften har spredd seg til lungene, sier jeg.
Sigrid blir stille.
– Er du der, sier jeg etter et par sekunder, hører Viljar i bakgrunnen, savnet etter ham, etter dem, banker i meg.

Men jeg tar meg i å tenke at jeg savner et tredje perspektiv. Eller… Kanskje ikke Sigrids datter Mia hadde tilført historien noe viktig som forteller, men jeg følte det som unaturlig at hun ikke fikk sjansen. Alternativt kunne kanskje Magnus, Sigrids eldre bror, fått komme til orde, annet enn i bruddstykker viderefortalt av Anne og Sigrid. For det gjøres klart at han har en helt annen oppfatning av hvordan oppveksten deres fortonte seg enn det Sigrid har.

Magnus har flere ganger sagt at han tror det ville vært bedre for mamma om pappa hadde dødd av det siste slaget, kanskje til og med det tredje, eller andre, at det å ha kroppen hans her, med blikk og pust og hud og smil, men likevel bare som en fysisk avstøpning hun ikke kan kommunisere med, har framkalt et større savn, mer dårlig samvittighet, enn om hun hadde en grav å gå til. Magnus var eldre da pappa ble syk, han har mer å savne, men sier sjelden mer enn det, enn hva han tror ville være best for mamma. Den andre gangen han nevnte det, ble jeg irritert, mest av den udelte omsorgen for mamma. Vi satt i bilen hjemover etter at han for en gangs skyld hadde blitt med ned på sykehjemmet. Det er vel minst like viktig hva som er best for pappa, sa jeg. Herregud, han er jo en grønnsak, sa Magnus overraskende hissig, han sitter jo bare der og suger energien ut av andre, slik han har gjort hele livet sitt. Hva, hvordan kan du være sint på ham, og ikke henne, spurte jeg høyt. Hun har i alle fall vært der, svarte Magnus, snudde hodet og stirra ut vinduet på passasjersiden. Vi kjørte i taushet en lang stund før han snudde seg og så på meg igjen. Det må være lov å stille noen spørsmål, sa han. Du har jo ikke stilt et eneste spørsmål, svarte jeg, så jeg forstår ærlig talt ikke helt hva du mener. Jeg spør hvorfor vi skal holde ham i live på denne måten, og for hvem, sa Magnus. Hva mener du, holde ham i live, spurte jeg, han lever jo.

(Side 53-54.) Ett eller annet savnet jeg i hvert fall. Men kanskje skyldes det bare at jeg ikke likte verken Anne eller Sigrid noe særlig og hadde langt mer sympati for både Mie og Magnus.

En annen ting er at selv om jeg synes boka var helt ok mens jeg leste den har den ikke festet seg. Jeg måtte lese gjennom sitatene jeg skrev av før jeg leverte boka tilbake i slutten av juni for overhodet å huske noe mer enn de helt basale tingene; mor, datter, minner om oppvekst, uhelbredelig kreft. I det store og hele sitter jeg igjen med inntrykket: En helt middelmådig leseopplevelse.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Din kamp er min kamp – Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal

Si meg, har forlagene sluttet helt med korrekturlesere/språkvaskere/redaktører?

Jeg hadde gledet meg til å lese Kamzy Gunaratnams selvbiografi/politiske kampskrift, og det er virkelig en historie verdt å få med seg. Som jeg skrev på Instagram om morgenen 17. mai (dagen etter at jeg hadde lest ferdig):

“Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.”

Kamzys historie starter i Sri Lanka, under borgerkrigen. Hun er bare et par år gammel når familien flykter. Først drar faren, så følger moren med Kamzy og lillebroren. Jeg vil tro hun uttrykker et savn mange som har måttet flykte fra krig føler på når hun snakker om mangelen på håndfast familiehistorie:

Det sier seg selv at man ikke kunne flytte med alt man eide. I denne perioden ble mye stjålet fra familien min. Det hender jeg blir misunnelig når jeg ser hvordan andre har tykke familiealbum og slektstrær som går langt tilbake. Nedarvede ting som smykker, dokumenter som kunne fortelle noe om mine forfedre og bilder – særlig fotoalbum – er noe av det jeg savner mest. Dette ble ranet under krigen, og det er ikke så mye å gjøre med det. Mamma og pappa kan navnene på sine egne foreldre, men vi har ingen bilder og lite annen informasjon. Jeg har alltid følt det som et stort savn å ikke ha besteforeldre i nærheten. Ikke bare for å ha et sted å gå når krangelen med foreldrene mine blir for mye, men mest fordi jeg har så mange spørsmål.

(Side 22-23.) Familien kommer seg trygt til Hammerfest, og Kamzy forteller varmt om årene i nord. De flytter til Oslo når hun kommer i skolealder, mye for å komme nærmere et tamilsk miljø. Kamzy og broren går både på vanlig skole (selvsagt) og tamilskolen. Det gir dem språk- og kulturkunnskap, men det tar tid, og det går ut over det sosiale.

Klassekameratene mine begynte å stille spørsmål om hvor jeg var på kveldene og i helgene, og jeg forklarte at jeg var på tamilskole og lærte religion, dans, sang og språk. Slik fikk jeg ingen venner på skolen.

(…)

I hele ti år gikk jeg på skole sju dager i uka. Mandag til fredag på den norske skolen, i helgene og ofte på kveldene måtte jeg på tamilskolen. På kveldene var jeg der gjerne for å øve på dansing, synging, poesi og taler foran ulike arrangementer.

(Side 41 og 46.) Å lære tamilsk skikkelig kan ikke ha vært noen ulempe (ikke minst viser jo forskning at flerspråklighet er bra for hjernen), men det må til tider ha blitt vel mye organisert aktivitet for et barn, tenker jeg.

Familien bor på Rødtvedt, i Groruddalen. På skolen er “de synlige innvandrerne” i mindretall, og ønske om å være som alle andre gjør Kamzy bevist på rasisme og kulturelle konflikter. Innad i det tamilske miljøet er det også en høy grad av sosial kontroll. Foreldrene får høre det dersom Kamzy blir sett med en gutt, med feil påkledning eller på annen måte bryter normene. Mye på grunn av dette velger hun en helt annen videregående skole enn vennene fra tamilskolen. Møtet med Handelsgym og Oslo vest blir en øyeåpner for de sosiale forskjellene i Oslo som ikke først og fremst har med hudfarge og morsmål å gjøre.

Jeg reiste den lange veien fra Groruddalen til Ruseløkka. På den tida var jeg så fokusert på hvithet, på hudfarge, at jeg ikke visste om klasseforskjellene i Oslo. 16 år ramlet jeg inn på vestkantskolen – uten å vite på forhånd at byen vår er segregert.

(Side 73.) Det er først etter videregående at hun begynner å engasjere seg politisk. Det starter med NN og aktivisme for å skape oppmerksomhet om konflikten på Sri Lanka. Det er en annen tamil som verver henne til Arbeiderpartiet og gir henne den første dytten inn i politiske verv. Valget av parti er interessant i selg selv, og sier kanskje vel så mye om APs status i det norske samfunnet som om Kamzys politikk (i alle fall i starten). Hun har stemt AP ved skolevalg og også påvirket foreldrene til å stemme AP, altså før hun selv engasjerer seg. Som Kamzy sier det:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

(Side 83) Politikken, AP og AUF leder selvsagt til Utøya, og fortellingen om 22. juli er det vondt, men viktig, å lese. Heldigvis er Kamzy en av dem som reagerer med mer kampvilje etter terroren, ikke en av dem som trekker seg ut av politikken (selv om den reaksjonen er veldig forståelig). Det betyr selvsagt ikke at hun ikke sliter med traumer, og dem får leseren også innblikk i. Mye av det oppsummeres i det åpne brevet til Behring Breivik som avslutter boka:

Da jeg leste navnet ditt, fikk jeg frysninger nedover ryggen. Kroppen min gikk øyeblikk (sic) i panikk-modus. Etter det du gjorde 22. juli 2011, slet jeg lenge psykisk. Jeg sov dårlig, lyder hørtes ut som skudd, og jeg kunne ikke gå inn et sted uten å se etter alle mulige nødutganger. Dine handlinger har skapt varige skader hos meg. Jeg brukte mange år på å legge fra meg paranoiaen. Brevet ditt, som jeg åpnet tredje nyttårsdag, vekket frykten igjen. Du gjorde meg utrygg på mitt eget kontor, på min arbeidsplass, i min by. Atter en gang lever jeg i frykt, en pris jeg må betale for din ytringsfrihet.

(Side 274.) Det er klassiske PTS-symptomer hun beskriver.

Kamzy sjokkerte både partikolleger og folk generelt når hun i  portrettintervju i Aftenposten 30. oktober 2015 sa:

“Behring Breivik burde jobbe i flyktningmottaket i Råde. Det hadde vært en perfekt straff” (…)
“Jeg hater ham ikke. Jeg klarer ikke å hate ham. Han… hvis det hadde vært opp til meg, så hadde jeg sagt: Nå går du ut i samfunnet, og så jobber du. Du jobber og betaler skatt.”
(…)
Jeg fikk moderere sitatene mine i Aftenposten, som publiserte det nederst i saken. Der sa jeg at jeg vet at han er for farlig til å slippe ut nå, og at jeg har behov for å tenke på Breivik som en litt ynkelig person framfor et farlig menneske som dominerer livet mitt. Men jeg trodde og jeg tror virkelig det ville vært en verre straff for ham å bidra til samfunnet han forakter så tydelig, hjelpe flyktninger og ha innvandrere som kolleger.

(Side 156-157.) Jeg forstår godt Raymond Johansen (som Kamzy sier virkelig hater Behring Breivik), men jeg forstår også Kamzy og behovet for å se terroristen som en ynkelig person. Jeg er også tilbøyelig til å være enig i at den verste straffen han kunne fått ville være å jobbe på flyktningmottak. At det kanskje ikke er praktisk gjennomførbart er så sin sak, men tankeeksperimentet er likevel interessant.

Kamzys karriere i politikken har gledet mange (meg inkludert) og forarget andre. At hun møter hets og rasisme er like selvsagt som det er trist. jeg var blant dem som lo oppgitt over begrepet “kronisk norsk”, lansert av FrPs Inger-Marie Ytterhorn når Kamzy ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo i 2019. Ytterhorn skrev på Facebook:

Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17. mai-komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?

Men Kamzy har selvsagt rett når hun sier:

I ettertid synes jeg det er interessant at verken Varin, Faten eller jeg reagerte sterkt på kommentaren. Jeg kan sikkert tulle med at “kronisk norsk”-betegnelsen var så morsom at det var vanskelig å ta dette her på alvor. Likevel er det trist at vi ikke reagerte. I politikken og samfunnsdebatten pleier vi å si at man må få tykkere hud for å være en aktør. Men skal vi også få så tykk hud at vi ikke reagerer lenger? Jo mer jeg reflekterte over det den søndagen, desto mer forbanna ble jeg.

(Side 187.) Det er kanskje greit å le, men vi bør også bli sinte. Alle sammen. Og så bør vi kanalisere det sinne inn i noe konstruktivt. Noe Kamzy selv i høyeste grad gjør. Vi andre bør la oss inspirere. Kanskje noen av konfirmantene som ble gjenstand for denne talen vil være blant våre fremtidige politikere og samfunnsformere?

Når vi sier “aldri mer 22/7”, må det bety noe. Den betegnelsen må ha innhold.
(…)
Men jeg blir sintere og sintere for hver gang jeg snakker om dette. Nå må jeg passe meg for ikke å banne stygt, det er så viktig for meg å nå fram.
– Folkens. Jeg kødder ikke: Vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-åra og de enda hardere krigsåra og fram til i dag.
(…)
Som borgere i et demokrati er det dere som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet er dere med på å velge hva slags samfunn vi skal ha. Gjennom dine handlinger kan du velge mellom frykt og håp. Dine handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge mellom usikkerhet og tillit. Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

(Side 249.) Og her kan du egentlig slutte å lese, om du vil, for nå skal jeg – og min indre korrekturleser – utdype hjertesukket jeg startet med.

Kamzys historie er sterk og hun forteller godt, men det er veldig nær ved at historien drukner i det jeg bare kan kalle slett redaktør-/korrektur-/språkvaskarbeide. Det eneste jeg ikke la merke til var rene stavefeil, så kanskje korrekturen er gjort av Word? For ellers var det altså så helt hinsides mye jeg hadde lyst til å bruke rødblyanten på (men jeg lot være, det var en biblioteksbok).

Det er alt fra enkle feil, der et ord er erstattet med et annet eller en annen variant, som sitatet fra side 274 over der “øyeblikk” burde vært “øyeblikkelig”, eller på side 213, der begrepet “the fuzz” brukes når jeg er 100 % sikker på at det er “fuss” som menes. Det er jo talende at selv i de sitatene jeg har notert meg fordi jeg synes de er gode har jeg måttet skyte inn et “(sic)” i flere av dem (bare ett fant til slutt veien inn i dette blogginnlegget, jeg har som regel langt flere sitater lagret enn de jeg ender med å bruke).

Det er faktafeil som at Hale Berry var “den første afrikansk-amerikanske kvinnen som vant en Oscar” (side 63); hun var den første som vant for hovedrolle, ikke den først som vant en Oscar. Ok, en filleting, kanskje, men det er så unødvendig.

Det er logiske brister i rekkefølgen i detaljene som presenteres. Som på side 36 der Kamzy sier om moren:

Samtidig begynte hun som morsmålslærer på tamilskolen Annai Poopathy. På norsk betyr det mor Poopathy, og skolen er oppkalt etter Poopathy Kanapathipillai.

Som vi jo alle har hørt om? Jeg tenkte at, ok, jeg får Google Poopathy Kanapathipillai, men før jeg kom så langt fikk jeg forklaringen på hvem hun var, ti sider senere på side 47:

Skolen var oppkalt etter den tamilske kvinnen Poopathy Kanapathipillai. Hun Sultestreiket det året jeg ble født. Hun hadde ti barn og ett barnebarn, men sønnene hennes ble skutt og drept av singalesiske styrker under krigen. Hun var også vitne til menneskerettighetsbrudd utført av de indiske fredsbevarende styrkene på Sri Lanka. For å protestere for våpenhvile begynte hun å sultestreike 19. mars 1988. Hun døde nøyaktig en måned senere. Tamiler over hele verden hedrer hennes minne som et gyllent øyeblikk for tamilske mødres motstandskamp.

I starten av boka fortelles en episode fra flukten fra Sri Lanka, der følget må krysse en elv full av slanger, og det reflekteres over mangelen på håndfaste minner utenom den vannskadde kofferten som var med på reisen. Kort tid senere fortelles den samme historien på nytt med litt andre ord og med de samme refleksjonene over manglende fotoalbum og smykker, uten at det på noen måte henvises til at dette har leseren allerede hørt om. Der og da vurderte jeg faktisk å legge fra meg boka. Jeg er glad jeg leste videre, men det var nærmest på trass, og fordi boka tross alt er ganske kort. Hadde den vært 100 sider lenger hadde jeg sannsynligvis gitt opp.

Det toppet seg for meg – med en oppgitt latter – når jeg kom til siste side:

Martine Aurdal (f. 1978) er forfatter, kommentator, er forfatter og politisk kommentator i Dagbladet. Hun har blant annet skrevet bøker om Siv Jensen og Berit Riise.

(Side 279.) “Sic”, må jeg vel nesten få si. You couldn’t make this shit up, her er bildebevis:

Og jeg blir så sur, for det ødelegger leseropplevelsen så til de grader at jeg nesten ikke klarer å anbefale andre å lese boka (i alle fall ikke andre som også er belemret med korrekturlesergenet), og denne historien fortjener så utrolig mye bedre.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Lappjævel! – Kathrine Nedrejord

(Advarsel: Inneholder spoilers!)

Jeg kjøpte Kathrine Nedrejords Lappjævel! før jul en gang, men kom visst aldri så langt. Men i disse dager er det samlesing av boka, siden den fikk plass på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, så da var det bare å ta seg sammen å få boka lest.

Boka fortelles av Sammol som er sju år. Vi møter ham først på vei til skolestart, han følges av faren den lange veien fra hjemmet til skolen, der Sammol skal bo på internat.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke.
Men pappa ser på meg. Og jeg forstår at jeg må.
“Ser du, Sammol”, sier pappa. “Her er det du skal bo fremover.”
Når han sier det siste, blir stemmen hans rar. Men så kremter han og sier høyt:
“Det blir nok stas for deg. Nå slepper du å bare være med gamlinger som meg og mamma. Nå kan du få deg venner på din egen alder!”

(Side 10.) Sammols foreldre er neppe noe særlig mer glad for situasjonen enn han er selv, men de har ikke noe valg. Norske myndigheter har bestemt at barn skal gå på skole, og samiske barn skal i hvert fall gå på skole, de skal lære norsk og helst slutte å snakke samisk. Fornorskingsprosessen er et mørkt kapittel i norsk historie, som man ser ringvirkninger av fortsatt.

“Samuel, ja” sier rektor Rygh.
“Nei, Sammol”, retter jeg.
“Samuel”, gjentar rektor Rygh.
Jeg ser spørrende mot pappa.
“På norsk sier de det sånn”, hvisker pappa.
“Men jeg heter ikke det”, svarer jeg lavt.

(Side 13.) Sammol kan ikke norsk når han begynner på skolen, noe de andre barna vet å utnytte. Det blir et brutalt møte med livet på internat. Han starter også ganske på scratch med matte og å skrive, noe som skaper stor frustrasjon til å begynne med. Men Sammol kan løpe, og det skaper et bånd til lærer Pedersen som nok gjør skoledagen enklere for Sammol enn den kunne vært. Utover høsten går ting seg litt til.

Hver dag, i august og september og oktober lærer jeg mer norsk.
Det er lettere enn jeg først trudde. Norsk har færre ord enn oss for de samme tingene. Det føles som om jeg lærer å bli mer unøyaktig. På samisk har vi mange ord for der. På norsk, sier de der borte om det er en meter unna eller fjorten mil. Det er ingen forskjell. Mamma og pappa og Seibbo er der borte. Der borte er også andre sida av skolegården eller Amerika. Alt er det samme.
“Det kan ikke være det samme”, sier jeg til lærer Pedersen.
Han sukker tungt hver gang jeg spør.
“Jo, der betyr der”, sier han.
Sjøl om lærer Pedersen forstår mye samisk, så forstår han ikke det viktigste. Norsk er ubrukelig på vidda, tenker jeg.
“Reis tilbake til reinsdyrene dine, om du er så misfornøyd”, sier Isko på bakerste rad.
Jeg ignorer han.
Det er umulig å snakke om naturen i dalen på norsk. Det blir bare borte. Til og med året blir mindre. På samisk har vi åtte årstider. På norsk krymper det sammen og blir til fire.
“Men hva med tida mellom sommeren og høsten?” spør jeg lærer Pedersen.

(Side 69-70.) Men med jula kommer tilbakeslagene. Først får ikke Sammol reise hjem i juleferien, foreldrene har noen problemer med reinflokken og har ikke mulighet til å hente ham. Så kommer ikke lærer Pedersen tilbake etter jul. I stedet får de en ny lærer, frøken Steen, og hun tar fornorskingen på alvor og har ikke annet enn forakt til overs for samer og det samiske.

Et ord mange av de andre bloggerne har brukt om boka er “hjerteskjærende”, og det er nettopp det det er, det er hjerteskjærende å lese om hvordan Sammol gradvis blir fornorsket:

Jeg prøver å se for meg ansiktene deres og snuten til Seibbo, men begge deler er vanskelige å huske. Det er akkurat som om de finnes litt mindre for hver dag jeg ikke ser dem. Som om de bor i et fjernt land, langt, langt vekk. Et land med åtte årstider og natur. Jeg bor i et høyt hus med stort gjerde rundt.

(Side 87.) Tydeligst ser vi effekten mot slutten av boka, når han endelig kommer seg hjem. Alt er blitt fremmed, han sliter med språket og klarer ikke lenger å kaste lasso eller gjøre de andre tingene han pleide å gjøre for å hjelpe til med arbeidet. Han tar til og med seg selv i å ville rette på dem når foreldrene kaller ham Sammol, han er blitt Samuel.

Lappjævel! er en viktig bok om en del av norsk (og skandinavisk) historie veldig mange kan alt for lite om. Men… Ja, det er et men. Jeg er ikke helt sikker på at jeg egentlig synes det er en god bok. Jeg kommer ikke egentlig innpå Sammol, jeg føler med ham fordi jeg vet det han opplever er fælt og urettferdig mer enn fordi boka får meg til å føle at det er fælt og urettferdig. Og det er deler av historien jeg sliter med å tro på. Nei, ikke tingene Sammol utsettes for, om noe føler jeg at det ikke er brutalt nok (men det er tross alt en barnebok), men jeg klarer ikke å tro på at ikke mer ville blitt gjort for å få ham tilbake til skolen enn det boka gir inntrykk av at man kan forvente. Det henger ikke på greip at foreldrene må sende ham på skolen i august av frykt for hva myndighetene vil gjøre, men i… april? mai? kan de liksom bare si at han ikke kommer tilbake igjen før tidligst etter sommeren?

Vel. Det sagt er dette en bok jeg gjerne ser at vi dytter i hendene på alle barneskoleelever (og gjerne de eldre elevene og voksne også) i hele Norge. Dette er en del av vår historie vi alle bør kunne, eie, og gjøre det vi kan for å rette opp gammel (og ny) urett. Selv sitter jeg igjen med ønsket om å lese mer om dette. Jeg har et par bøker på lista, men tar gjerne i mot tips om flere.

Boka har jeg kjøpt selv.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist – Marta Breen

Jeg må kanskje konstantere at jeg ikke er i målgruppen for Marta Breens 2020-bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist. Jeg er allerede (en skandinavisk) feminist, og dette var i overkant Feminisme 101 for meg.

Boka er pedagogisk oppbygd i 20 ganske korte kapitler som hver har titler som nærmest kan kalles “Feminsmens 20 bud”: Kjenn dine fiender, Dropp nostalgien, Kjenn din kropp, osv. Hyppig bruk av kloke sitater fra verdens (dog, det skal sies, hovedsakelig vestens) feminister bryter i tillegg opp og gjør boka kjapplest.

Bryter opp, ja. Noe som irriterte meg underveis var at sitatene litt for ofte bokstavelig talt brøt opp teksten. Se bildet nedenfor for eksempel. Hadde det gjort noe å putte det kult formaterte sitatet ETTER setningsfragmentet som er en fortsettelse fra siden før?

Apropos irritasjon holdt jeg på å legge fra meg boka for godt etter kapittel 6: Kjenn dine fiender. Kapittelet starter med en diskusjon av misogyni/kvinnehat og en ganske god parodi på samtalen som starter med en mann som hevder å elske kvinner, men som degenerer til kjønnede skjellsord i det han blir avvist. Men så brukes nettopp skjellsordene som en bro over i en ganske SWERFY omtale av prostitusjon, og jeg sitter igjen på slutten og lurer på om Breen inkluderer motstanderne av sexkjøpsloven i sine “fiender”. For da faller jeg av lasset, må jeg innrømme. Jeg kan ikke si at jeg har noe mer forståelse enn Breen for at ikke all sexlyst forsvinner om du vet at den andre parten bare gjør det for penger (eller enda verre: Er tvunget inn i situasjonen og gjør det for bokstavelig talt å overleve). Men jeg har gjort det til regel å høre på den aktuelle gruppa i saker som angår grupper jeg ikke er del av, og at sexkjøpsloven fungerer er ikke det de sier. Uansett: Skal vi komme menneskehandel og tvangsprostitusjon til livs kan vi kanskje starte med mer opplagte ting, som ikke å sende ut av landet ofrene – at på til etter å ha utnyttet dem som informanter – og å sørge for at folk har nok penger til å leve av, dvs trygge og bygge opp, ikke ned, velferdsstaten. Det virker som mer fornuftige hauger å dø på i mine øyne.

Vel, jeg leste videre, men ble aldri helt venner med boka etter det.

Jeg mener, KAN det være nødvendig?

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Pengesnakk – Lise Vermelid Kristoffersen

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom over podcasten Pengesnakk, men sannsynligvis var det via Instagram, og at noen jeg følger delte noe rundt kritikken mot Trygve Hegnars avfeiing av de som deler hverdagslige spareråd på blant annet Instagram. “Man blir ikke rik av å spise opp brødskalkene.” Nei, man gjør kanskje ikke det, men for veldig mange av oss er det alle små valg vi tar i hverdagen som bestemmer hvorvidt det er penger igjen på slutten av måneden eller måned igjen på slutten av pengene. Samme hvordan jeg kom over den har jeg nå hatt Lise og Pengesnakk på øret når jeg har gått tur de siste par ukene. Jeg begynte på begynnelsen og har nå hørt meg fram til episode 60, selv om jeg må innrømme at jeg har hoppet over en del episoder; først fordi noen har tema som ikke angår meg (BSU, bryllup, småbarn, egen bedrift), men etter hvert fordi det blir litt repetitivt, det er grenser for hvor mange forskjellige måter det går an å presentere fenomenet bufferkonto på.

Og det er ett av to store problemer med boka også. Har du hørt podcasten trenger du ikke lese boka. Har du lest boka trenger du sannsynligvis ikke å høre podcasten (selv om jeg kan anbefale noen av episodene der Lise har besøk av eksperter på spesialområder, episode 58 om forsikring og episode 47 om arv er to av dem). Har du et par timer til rådighet går det kjappere å lese boka enn å “binge” podcasten, så om begge er nye for deg kan kanskje boka være et godt startpunkt (det finnes også en blogg, pengesnakk.no, den har jeg bare så vidt vært innom).

Men det aller største problemet med boka er mangelen på tydeliggjøring av målgruppe og den tilsynelatende totale blindsonen “privilegier”. Nå skal det sies at det er en blindsone Pengesnakk deler med både Luksusfellen og I lomma på Silje og andre lignende konsepter. Det er ikke aleneforelderen på uføretrygd eller minstepensjonisten som får hjelp av sparerådene her. Strever du med å få råd til (First Price) mat etter at husleie og strøm er betalt kan det nok føles provoserende å bli fortalt at “alle” kan spare penger. Noen av rådene kan helt sikkert brukes av alle, men måten de presenteres på er kontraproduktiv om du ikke er i målgruppa. Og hvem er målgruppa? Så vidt jeg kan se er målgruppa vi privilegerte individer som har en grunnleggende god inntekt og som bare tenker litt for lite på penger og økonomi og derfor enten bruker opp alt vi tjener eller kanskje til og med litt mer enn det også. Passer du inn der kan jeg anbefale enten bok eller podcast (eller blogg?) for å få et spark bak.

Men du ser ikke syk ut – Ragnhild Holmås

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok de aller fleste av oss vil ha godt av å lese. Usynlig sykdom har det alltid vært lett å mistenkeliggjøre og med en velferdsstat under press er det kanskje fristende å be folk om å skjerpe seg litt. Problemet er at med en del sykdommer er det heller sånn at om man “skjerper seg litt” så blir man faktisk enda sykere.

Holmås fikk ME utløst av en runde med kyssesyken. Hun var bare 23 år gammel når sykdommen slo henne helt ut, og hun gikk fra å være en aktiv ung kvinne i starten av en lovende karriere til å ha problemer med å huske hvordan hun staver sitt eget navn.  I boka får vi hele sykdomshistorien, fra den første morgenen hun våkner og føler det som om hun har hatt en særs fuktig helkveld på byen til tross for at hun tilbragte kvelden hjemme på sofaen og la seg før ni, gjennom tilfriskning etter tre år og nytt forsøk i jobb som ender i nytt krasj, og til nåtiden, der hun fortsatt er syk, og har innsett at det vil vare en stund og at det vil vare lenger dersom hun ikke setter helsa først. På veien møter hun noen av sine egne fordommer i døra, det er vanskelig å ikke internalisere ideen om at langtidssyke egentlig er late snyltere når den offentlige diskursen i så stor grad fremstiller det slik.

Den medisinske kunnskapen går framover, men ikke fort nok, og særlig ikke på usynlige – og lavstatus- – sykdommer som ME.

Det nye håpet er at hvis niesen min, en rødkinnet rampejente på tre år, får ME, lupus eller endometriose når hun er 23, skal hun få evidensbasert medisinsk behandling fra dag én. Hun skal gå rakrygget rundt i samfunnet uten å slepe på en fotlenke av skam. Når hun en dag er i akebakken med barna sine, skal naboen hennes tenke “Så kjekt å se at hun har en bra dag!”, ikke “Denne kjeltringen må jeg rapportere til Nav.”

(Side 216.) For meg som er frisk (om enn med en kreftbehandling bak meg, en sykdom som var skambelagt opp til det årtiet jeg er født i, en historie det er verdt å sette seg inn i om man ser på kreftpasienter som helter som slåss mot sykdommen og ME-pasienter som late mennesker som egentlig bare må ta seg sammen) er det mye å dra lærdom fra i boka. Ikke minst forsterkes min økende bevissthet rundt tilgjengelighet:

Vet du hva vi trenger? Vi trenger en Sinnasnekker’n-type som går rundt og kjefter på steder som ikke er tilgjengelige. “Detta går ikke!”, brøler han, før han økser ned vegger for å sette inn en heis og gjøre dørene brede nok til rullestol. Inn jogger mannskap med nok stoler til alle og støydempende materialer. Mens Sinnasnekker’n freser “faens funksjonssjåvinisme”, hamrer han inn spikre i de nye benkene utenfor, der folk skal sitte i kø. På tre dager er stedet forvandlet fra ekskluderende til inkluderende. Kjør rulletekst.
Den ideen skal dere få gratis av meg, TVNorge.

(Side 171.) Jeg ser ikke på Sinnasnekker’n, men jeg elsker Extreme Makeover Home Edition, som ofte fokuserer på å gjøre et utilgjengelig hus tilgjengelig for “funkiser”, og dette programmet hadde jeg glatt sett, TVNorge. Sett i gang!

Jeg er frisk, sier jeg. Enn så lenge burde jeg legge til. I morgen kan det være meg som må ringe jobben og si at jeg dessverre ikke fungerer i dag, og gå til legen med diffuse symptomer og kanskje bli trodd, kanskje ikke (ok, min fastlege tror nok på meg, jeg har en bra fastlege, men det er det ikke gitt at alle vil gjøre). Visste du for eksempel at det er ting som tyder på at Covid 19 kan trigge ME? Kanskje vi skal være litt petimeter på det smittevernet likevel?

Boka er skrevet, sier Holmås, i fragmenter, på det papiret som var i nærheten, liggende i senga eller på sofaen. Men det er blitt en helhet av det som ikke oppleves spesielt fragmentert. Derimot har jeg litt problemer med layouten i boka. I stedet for innrykk på starten av en paragraf, er det brukt doble linjeskift, noe som er vanlig på nettsider, men ikke standard i bøker. Det er mulig dette gjør teksten enklere å lese for noen, kanskje er jeg funksjonssjåvinistisk når jeg kritiserer det, men for meg gjør det boka vanskeligere å lese. Teksten flyter dårligere, hjernen min tolker doble linjeskift som signal på at nå starter “noe nytt”, dette neste avsnittet henger ikke sammen med det forrige. Men så gjør det det likevel, og jeg må på en måte hente meg inn igjen i lesingen, jeg får ikke skikkelig flyt, men blir hele tiden “avbrutt”.

Eksempel på typisk oppslag, doble linjeskift i stedet for innrykk er gjennomgående i hele boka.

En annen konsekvens er at jeg føler at boka kunne vært halvparten så tykk og sannsynligvis i mindre format med “normal” layout. Og jeg liker små bøker, de er lettere å ha med seg i lomma og lettere å holde når du leser. Jeg vet ikke om det er et bevisst valg i kategorien “læreren sa ti sider, med halvannen linjeavstand og litt større font er vi der snart” eller “dette er lettere for noen med konsentrasjonsvansker å lese”, eller om det bare er preferanse fra layoutansvarlig, redaktør og forfatter, men jeg tror et mer kompakt format kunne tippet boka fra “bra” til “fantastisk” for meg personlig.

Uansett, den er definitivt “bra”. Du burde lese den.