Det er personlig: om rasisme og ytringsfrihet – Lisa Esohel Knudsen

Jeg ble påmint Det er personlig fordi jeg hører meg gjennom backloggen til Det handler ikke om deg og nettopp hørte episoden der Lisa Esohel Knudsen gjester podden (S2 E13: «Rotteresett»). Jeg har ikke så veldig mye å si om boka, annet enn at jeg tok meg i å lure på hvem som egentlig er målgruppa. Ikke meg, i alle fall, for meg ble det rett og slett for mye innestemme, for mye drøfting, for mye forsøk på å komme «woke-fobene» i møte.

Kanskje er det sånn man er nødt til å skrive for å nå gjennom til premissleverandørene (og deres meningsfeller) som er mer redd for at antirasister skal «sensurere meninger» og «begrense ytringsfriheten» enn for at minoritetsbefolkningen skal føle på konstant utrygghet fordi Lysglimt, Listhaug et al får raljere om «snikislamisering» og det som verre er uimotsagt. Kanskje må man snakke med innestemme for å nå gjennom til hvite gubber og kjerringer som synes at disse antirasistene blir vel høylytte og aggressive, mens høyresiden jo er så velkledd og dessuten duller med dem og forteller dem at neida, selvsagt finnes det ikke strukturell rasisme i Norge, selvsagt må de få lov til å le av en komiker i blackface, det er jo ikke sånn at de mener noe vondt med det?

Vel, ikke denne gamle hvite kjerringa. Jeg tar en aggressiv antirasist (jeg ER en aggressiv antirasist) over en «nice people on both sides» any day.

Så tross alle kloke funderinger, intelligente analyser og noen gode historier traff denne boka meg ikke.

Men om du faktisk synes det kan bli litt voldsomt med alt dette «BLM» og «vi er alle rasister» og så videre, så burde du nok lese denne boka. Hvis ikke dette er innestemme nok for deg er du en lost cause.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Et liv i redningsvest – Dagboksopptegnelser om norsk rasisme – Sumaya Jirde Ali

Jeg forhåndsbestilte Sumaya Jirde Alis siste bok, Et liv i redningsvest, så når den kom ut for snart tre uker siden tok det ikke mange dagene før den dumpet ned i postkassen min. Deretter tok det noen dager før jeg fikk motet meg opp til å begynne å lese den, og når jeg vel var i gang måtte jeg ta pauser og lese noe hyggeligere innimellom.

For dette er tungt. Ikke sånn rent tekstlig, snarere tvert i mot, teksten i seg selv er lettlest, men dokumentasjonen av den stadige, gjentagende rasismen Ali utsettes for er tungt å bære. Ikke på langt nær så tungt for (denne) leseren som det må ha vært og fortsatt må være for forfatteren, selvsagt. Og det er kanskje ikke det rene hatet som er verst, heller. Eller, det er det jo. Hetskampanjen som ble drevet av Resett mot Ali over flere år, som forårsaket en flom av hat i kommentarfelt og i mer direkte kommunikasjon, er selvsagt mye verre enn den dagligdagse, litt klønete rasismen som vi alle kan finne på å plumpe uti.

Du vet ikke hvor mange ganger du blir snakket engelsk til før du registrerer mønsteret. Du vet ikke hvor mange andre lignende situasjoner du har vært i, før du forstår at det kommer av en forestilling om sånne som deg.
Du merker du blir tung av tankekjøret.
Du merker at du blir eldre.
Først når de som henvender seg til deg på engelsk reagerer likt på at du svarer på norsk – de reagerer først med flauhet over sin egen ubevisste antakelse som de klassifiserer som uhell, før de deretter overkompenserer ved å rose deg for dine norskkunnskaper, samtidig som de stiller deg spørsmål om livet, hvor lenge du har vært i byen eller landet, hvor du bor, om du har familie og så videre, – først da forstår du at dette virkelig ikke har noe med deg å gjøre.
Det går bare utover deg. (Side 68-69)

Men om ikke den «uskyldige» «hverdagsrasismen» var der? Om alle brune og svarte nordmenn opplevde at majoritetsbefolkningen stort sett «ikke så farge», det vil si oppførte seg akkurat sånn overfor Sumaya Jirde Ali (19) som de gjør overfor blonde, blåøyde Selma Johanne Aalen (19) og ikke hele tiden, uten at det er «vondt ment», minner henne på at hun er «fremmed»? Vel, hva vet jeg, men jeg lurer jo på om ikke vissheten om at 1 %, 5 %, til og med 20 % av befolkningen er rablende rasister som synes at drapstrusler er finfint hadde vært lettere å bære om de andre 80, 95, 99 prosentene hadde vært faktiske antirasister?

Selv den positive oppmerksomheten er ofte farget av rasisme.

Jeg har fundert mye på hvordan du klarte å heve deg over at det ble gjort til noe sensasjonelt at «en som deg» gjorde og sa det du gjorde og sa. (Side 128)

Det er ikke så gøy å hylles som «flink dikter … til å være innvandrer», vil jeg tro. Helst vil man vel bare høre at man er flink, generelt? Eller at man er dårlig, eventuelt, men minus påklistret utenforskap. Dessuten, som medlem av en minoritet blir du veldig fort utnevnt til talsperson for den minoriteten, uten at det er en rolle du har bedt om eller du er en person de andre medlemmene av minoriteten ville stille seg bak. At det kan oppleves slitsomt er jo ikke akkurat vanskelig å forstå.

Som vitnesbyrd slår Et liv i redningsvest meg hardt. Som… litteratur? treffer den meg ikke like godt, og det er sannsynligvis en enkel årsak til det: Ali skriver til sitt yngre jeg, og bruker derfor du-form gjennom hele boka. Og det er ikke første gang jeg er nødt til å si at, joda, jeg skjønner at det er et stilistisk grep og ja, jeg skjønner hva det kanskje er meningen at det skal formidle, men det fungerer ikke for meg. Så som en leseopplevelse havner boka ganske meget midt på treet for min del. Men jeg håper den blir lest av mange likevel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Skeivt ut: Reiser i homofobiens land – Pål Vegard Hagesæther

Skeivt ut kom ut i 2017, og jeg husker ikke hvor jeg hørte om boka, men den dukket nylig opp i «to-read pile»-visningen i Storygraph (en av de tingene jeg virkelig liker med Storygraph er at de viser fem tilfeldige titler fra de bøkene du har markert som «to read» på forsiden, der Goodreads bare viser de tre du sist la til), og jeg fikk det for meg å sjekke om biblioteket hadde den, og det hadde de.

Premisset for boka er interessant, Hagesæther reiser til seks land der forholdene for skeive er blant de dårligste i verden og snakker med folk som faller inn under LGBTQ+-paraplyen. Han intervjuer også politikere og lokale medier, noen positive, noen svært negative.Og jeg følte forsåvidt at jeg ble litt klokere av å lese boka, noen innblikk i livene til skeive rundt om i verden skader jo ikke, liksom. Men… jeg synes vel kanskje ikke egentlig at den var noe særlig godt skrevet uten at jeg har noe konkret å sette fingeren på. Den var bare… uengasjerende?

Ja, og så var det noen litt merkelige formuleringer her og der, særlig når forfatteren (som selv er homofil, men cis) skriver om transfolk. Jeg reagerte for eksempel på dette avsnittet:

Jeg havner i prat med den kenyanske aktivisten, som er oppglødd etter paneldiskusjonen og visningen av en musikkvideo fra Kenya som han er med i.
Så du definerer deg som en transperson? spør jeg prøvende, og tror jeg vet at svaret er ja på bakgrunn av det han sa i debatten. Men det viser seg at jeg har misforstått.
– Nei… Jeg regner meg som en homofil mann med et flytende kjønnsuttrykk, forklarer kenyaneren.
Etter den pinlige utvekslingen puster jeg lettet ut da vi etter 45 minutter er fremme i Kabalagala.

(Side 40-41) Jeg mener, om du har så lav terskel for «pinlig» er kanskje ikke undersøkende journalist jobben for deg? Hadde han nå en gang fulgt opp med «så lærte jeg å ikke legge ord i munnen på folk og heller stille åpne spørsmål» hadde det i alle fall vært noe leseren kunne tatt med seg fra teksten, men Hagesæther går rett videre til å fortelle om Kabalagala og vi hører aldri mer om «den kenyanske aktivisten» (som vi forøvrig heller ikke hører om FØR dette avsnittet, så vidt jeg klarte å få med meg).

Litt senere blir en transmann beskrevet som at han jevnlig skjuler «den struttende magen sin bak en hvit skjorte med slips». Jeg måtte bla både fram og tilbake i boka for å finne ut om det sies at han er gravid, for det er vitterlig den eneste sammenhengen jeg noensinne har hørt «den struttende magen». Og det er da virkelig ikke magen transmenn flest føler behov for å skjule, eller har jeg misforstått noe fundamentalt?

Såeh. Jeg sier ikke at du ikke bør lese Skeivt ut, men det er mest fordi det finnes fortsatt alt for få norske bøker om skeive.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Ikke fullført: Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet – Bjørn Westlie

Jeg kom nesten halvveis i Bjørn Westlies Mørke år før jeg ga opp. Jeg vurderte å lese den ferdig på trass, men når jeg hadde sagt «Hæ?» høyt til boka fire ganger i løpet av tre sider var begeret fullt.

Temaet for boka er interessant, og noe jeg gjerne skulle lest mer om, men det må bli en annen forfatter. Det er flere ting som ikke fungerer for meg med Westlies tekst, og til sammen ble det bare for mye. For det første skjønner jeg ikke tanken bak «underoverskriftene». Boka er delt opp i kapitler, men hvert kapittel er delt opp i bolker på noen få paragrafer som har fått en egen liten overskrift. Det er et grep som ikke er helt uvanlig i magasinartikler, f.eks., men i en bok virker det for det første helt unødvendig, og for det andre ender de med å gi et rart inntrykk av teksten, fordi de oppsummerer den anti-jødiske tanken som avsnittet omtaler, men på en sånn måte at det høres ut som om dette er utsagn vi skal være enige i. Noen eksempler: «Føreren måtte feires», «Tvangssterilisering kunne redde oss», «Bøndene kunne bli jødenes slaver» og «Jødene ønsket verdensherredømme». En annen ting som ikke funker for meg er bruken av fragmenter av sitater i hovedteksten. Altså, det er jo en legitim måte å sitere på, og alle sitatene er behørlig «sluttnotet», men det gir teksten en underlig tone når det brukes så hyppig, særlig når ordene som siteres er rent antisemittisk oppgulp. Andre ganger er ikke setningen rundt justert sånn at den og sitatet fungerer som en setning, f.eks.:

Mange bønder følte seg lurt og sveket av «Det moderne pengevesen med banker, renter og markedsøkonomi var nye fenomen».

(Side 53) Andre ganger er det ikke sitatenes skyld at setningene ikke henger på greip. Vi kan for eksempel lese:

Adolf Hitlers 50-årsdag ble feiret med pomp og prakt i Berlin 20. april 1939. Støttespillere fra mange land var invitert. Bondelagets leder Johan E. Melbye var derfor en av de syv nordmennene som Hitlers stab ønsket skulle kaste glans over førerens store dag.

(Side 57-58) Hvada «derfor»? Derfor pleier jo å peke tilbake på forrige setning, men her gir det ikke mening. Og forklaringen på hvorfor nettopp Melbye var en av de inviterte kommer etter dette sitatet. Et annet eksempel er der Westlie skriver:

En av dem var Berit Reisels bestefar Herman Bild, som var skomaker ikke langt fra Ås kommune i Akershus.

(Side 76) Det framgår av det som følger at han bodde i Ås – i alle fall var Fattigstyret i Ås kommune bekymret for om de eventuelt skulle måtte fø på ham.

Det siste eksempelet på merkverdigheter jeg skal ta med er denne, tja, idiotforklaringen av leseren?

Her hevder han blant annet at det «til tross for de forferdelige pinsler og myrderiene som jødene har vært igjennom før og under annen verdenskrig vil det ikke være riktig […] å legge all skylden på den ene part og fremstille den andre som reneste engler». Med «engler» mente han jødene.

(Side 42) Det er synd, for essensen av boka er viktig og interessant og jeg vil egentlig lese. For balansens skyld får jeg ta med et par ting som var bra også. Det første er et avsnitt som kommer tidlig i boka og prater om begrepet «jødeproblemet».

Det som ble kalt et «jødeproblem» i entall og flertall, ble flittig brukt på 1930-tallet. Dette var kun en påstand og det ble heller ikke forklart hva problemet var, selv om det ble et skjellsord i ulike varianter. Det ble også omtalt som «jødespørsmålet», i en tilsynelatende mildere versjon. Uttrykket «jødeproblemet» ble brukt i aviser og i offentlige sammenhenger uten at det ble presisert hva dette problemet skulle være. Det ble tatt for gtt at «jødeproblemet» betydde at jødene var problemet.

(Side 22) Dette gir ekstra gjenklang i disse tider der «transdebatten» er et ord som brukes hyppig i media, uten at det blir forklart hva som egentlig er under debatt.

Jeg mener jeg har Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården på hylla her et sted, og om ikke annet har fiaskoen med Mørke år fått meg til å ville lese den snarest mulig. Aldri så galt osv.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Sabotør: Tungtvannsaksjonen – John S. Jamtli

Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble mer irritert enn opplyst av den første boka. Men nå fikk jeg en god grunn* til å lese den siste boka i serien: Tungtvannsaksjonen, og da føltes det litt dumt å ikke ha lest Operasjon Muskedunder og I skyggen av Tirpitz også, så nå er jeg up to date, så og si. Og jeg kan heldigvis meddele at det jeg hadde av innvendinger mot den første boka ikke er relevante for de tre påfølgende.

I alle de tre har Jamtli klart å få til en balanse mellom den (så langt jeg kan bedømme) historisk korrekte framstillingen av hendelsene og det menneskelige aspektet. I Tungtvannsaksjonen er det særlig Leif Tronstads frustrasjon over å drive skrivebordskrig i stedet for å delta selv og motstandsfolkenes opphold i den norske fjellheimen med det det bringe med seg av utfordringer som satt seg i minnet mitt.

Jeg er ikke videre interessert i våpen og andre former for utstyr til krig, men også det synes jeg det var mindre av i «fortsettelsene» (det er ikke egentlig fortsettelser, da hver bok tar for seg separate hendelser) enn i den første boka, det var i alle fall ikke sånn at jeg satt og følte på at det ble «vel mye Bang! Bang!» mens jeg leste.

Til sist i hver bok finnes litt tekst om de faktiske historiske menneskene, hendelsene og stedene det fortelles om. Når de dukker opp i historien er de markert med et lite ⌘-symbol, sånn at du kan bla deg til slutten av boka og lese om dem, omtrent som sluttnoter, altså. Jeg må innrømme at jeg bare ved å bevisst anstrenge meg for å se etter dem klarte å få med meg symbolene mens jeg leste (det sier kanskje noe om hvor spennende bøkene er), så jeg leste like greit alle sluttnotene når jeg var ferdig med selve tegneserien, men det fungerte da også helt fint.

Historiefortellingen er solid, spenningskurvene er godt oppbygd, leseren rekker å bli godt nok kjent med enkelte av personene til å bry seg om hva som skjer med dem ut over «heia Norge» og jeg tenker at dette er bøker du veldig godt kan dytte i hendene på eventuelle ungdommer du kjenner (og voksne, også!).

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

______________________

* Den gode grunnen var en smaksprøve av Myken Sabotør #2 Gunnerside, som kom på polet omtrent samtidig som boka i bokhandelen.

Klassen – Marte Spurkland

Jeg tror det var @readygoread som solgte inn Klassen av Marte Spurkland til meg, og da egentlig lydboka. Jeg satt meg på venteliste for den i BookBites en gang i fjor, og så ble den endelig tilgjengelig i desember. Så jeg hørte på… vel, femti sider eller deromkring? Og så ble det jul og nyttår og når jeg tenkte jeg skulle fortsette var den automatisk levert. Vel, jeg hadde hørt nok til å vite at jeg hadde lyst til å «høre» mer, men også nok til å tenke at kanskje papirversjonen tross alt var like grei for min del. Så jeg satt meg på venteliste for den. Og det gikk langt kjappere. Vips hadde jeg fått låne den, og vips så var den lest.

Klassen har undertittelen Fortellinger fra et skoleår, og det er nettopp hva dette er. Spurkland har fulgt «Anette» og klassen hun er kontaktlærer for gjennom avgangsåret på videregående. Sju av elevene har blitt intervjuet i dybden gjennom hele året. Alle er elever som på den ene siden har forutsetninger for å klare seg greit faglig, men som på ulike vis også har utfordringer av den typen som gjør at folk dropper ut av skolen. Det er angst, det er voldtekt, det er familiekonflikter som ender i politianmeldelser og hemmelig adresse, det er foreldre som bryr seg for mye, foreldre som bryr seg for lite, venner som støtter og «venner» som gjør vondt verre. Som Max, som er skoleflink når han får til å jobbe, men som ofte ikke får til:

Hver morgen kommer faren inn på rommet hans fem minutter før vekkealarmen ringer. Trekker fra gardinene, skrur på lyset, slipper morgenen inn. Er ikke sønnen på badet ti minutter senere, tar pappa med seg routeren på jobb. Kommer jeg meg ikke på internett hjemme, blir det nok lettere for meg å gå på skolen, tror pappa. Som om det er fordi jeg har lyst til å se på serier og YouTube-videoer at jeg blir hjemme. Som om han ikke kan ligge urørlig og stirre i veggen en hel dag. Som om vanskelighetene hans med å komme seg ut av senga og sofaen ikke stikker dypere enn som så. Som om det er streng han trenger når han sliter. Som om ikke snill ville vært tusen ganger bedre. Likevel går han med på avtalen, sier den er grei.
Så blir pappa kanskje fornøyd. Så får han fred. (Side 169-170)

Anette er den typen lærer jeg egentlig skulle ønske jeg kunne ha vært (i stedet kjenner jeg meg selv godt nok til aldri å ha søkt til læreryrket – jeg har ikke den type tålmodighet som trengs til helt vanlig undervisning en gang). Hun er en ungdommen betror seg til og hun strekker seg umenneskelig langt for å hjelpe dem å komme gjennom videregående minimum med vitnemål, men helst med så gode karakterer som mulig. For langt, etter manges mening:

Gjennom årene som lærer har Anette vært i mang en diskusjon med kolleger, i middagsselskaper med studievenner hender det hun må forsvare seg. Noen mener at vi lærere ikke skal være omsorgsarbeidere, at det trekker ned yrkesstatusen vår, vi skal være akademikere og kunnskapsarbeidere, vi skal ikke løpe rundt og redde elever som ikke får det til. Hun prøver å forklare, det er forskjell på halvårsvurdering og sluttvurdering, nå skal alt de har gjort gjennom hele videregående, vurderes, i alle de tre årene har hun vært tett på dem, sett dem falle og reise seg igjen, sett dem streve og kjempe, tape for sitt eget mørke og vinne over seg selv. Skal hun da slippe dem i siste sving? Jeg mener det er helt uprofesjonelt å behandle ulike mennesker likt. Den norske skolen er lagt opp etter en mal som kanskje passer flertallet, men ikke alle, sier hun. (Side 297)

Spurkland har gjort en utmerket jobb, hun har tydeligvis fått både læreren og elevenes tillit og hun har klart å hente ut det som trengs fra historiene for å få leseren til å kjenne på den kakofonien av følelser som finnes i et klasserom.

Klassen anbefales. Ikke til lærerne, dere tror jeg kan disse historiene fra før, dere lever i dem hver dag og trenger ikke få dem i annenhånds versjon. Men til foreldre, til byråkrater som jobber med skole og med andre tilbud til ungdom, til helsepersonell, til politifolk og ikke minst til politikere som sitter på pengesekken og bestemmer hvilke ressurser Anette skal ha, hvilket støtteapparat som skal finansieres (miljøarbeidere, helsesykepleiere og andre) og ikke minst vedtar fraværsgrenser. Les for all del levekårsundersøkelser og Ungdatas statistikk, men les også de personlige beretningene – som Klassen – kanskje det hjelper dere å prioritere litt bedre?

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

La skogen leve – Nora Dåsnes

Nora Dåsnes nye bok kom på tampen av 2022. La skogen leve er en frittstående oppfølger til debutboka Ti kniver i hjertet, som kom i 2020 og som du faktisk bare må lese (mulig jeg må ta meg sammen og lese den på nytt for å blogge om den, faktisk).

I La skogen leve møter vi igjen Tuva, venninnene Bao og Linnea, og resten av rollegalleriet fra Ti kniver i hjertet, men nå er det Bao som er hovedperson. Hun er elevrepresentant i skolens miljøutvalg (så vidt jeg kan tolke sammensetningen) og når hun presenterer forslag for å gjøre skolen mer klimavennlig blir hun klappet på hodet og fortalt at det er bra hun engasjerer seg, mens de voksne representantene i neste øyeblikk vedtar (mot hennes stemme, selvsagt) å rive halve skogen ved skolen for å utvide parkeringsplassen.

Bao nekter å godta dette, og dermed starter kampen for å redde skogen. Underveis klarer Dåsnes ikke bare å bygge opp en solid spenningskurve, men i tillegg til elementer av vennskap og av barn-foreldre-relasjonen (jada, jeg grein) klarer hun å lage det som kan anses som en instruksjonsbok i klimakamp og sivil ulydighet uten at det blir belærende. Barna i boka føler at de må forklare de voksne grunnleggende sannheter om klimaendringene, og dermed får leseren de samme forklaringene samtidig som hen kan føle at hen er på aksjonistenes lag og deltagende i å forklare heller enn å bli forklart for.

Denne boka er rett og slett en prestasjon, og om den blir like prisbelønt som Ti kniver i hjertet og Ubesvart anrop blir jeg overhodet ikke overrasket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Under regnbuen – Emily Sørensen

Jeg er usikker på hvor jeg så Under regnbuen av Emily Sørensen nevnt, men det var et sted i sosiale medier. Jeg tenke «det høres ut som noe for oss» og bestilte den med klikk og hent.

Prosjektet er kult. Boka består av sju grafiske noveller som har hver sin farge fra regnbuens klassiske sju farger som utgangspunkt både for utseende, stemning og tema. Noen av historiene fortelles bare ved hjelp av tegninger, andre har også tekst i form av dialog/monolog. Personlig likte jeg virkelig godt oransje og grønn historie (hhv Appelsintyven og Trygt rom). De andre traff meg i varierende grad, gul (Dronningen befaler) aller minst. Jeg kunne krysse «Ja» på The Storygraph for mangfoldig persongalleri, som er et pluss. Men jeg ble lurt av regnbuetemaet til å forvente mer skeive temaer (bare en historie har det), noe jeg ser andre også har nevnt i omtalene på bl.a. Goodreads. Nå er det jo ikke akkurat sånn at den skeive bevegelsen eier regnbuen, så jeg tar gjerne den (minimale) skuffelsen på egen kappe, men da er du advart om du også gikk i samme tankefella som meg.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Abida Raja: Frihetens øyeblikk – Håkon F. Høydal og Abida Raja

Etter å ha lest Abid Rajas Min skyld i fjor var det en no-brainer å reservere søsterens bok på biblioteket når den kom i høst, og det ble min tur til å låne den raskere enn forventet. Jeg trodde jeg hadde skrevet om Min skyld, men den gang ei. Nuvel, det føles som at det er for sent nå.

Abida Rajas historie er sterk. Boka er medrivende og belyser mange viktige tema. Noen er spesifikt knyttet til familiens pakistanske bakgrunn og til pakistansk kultur. Andre er mer almenngyldige. Spørsmålet om hvorfor kvinner blir i voldelige forhold har mange svar, og den strenge æreskulturen i (noen) pakistanske familier forsterker egentlig bare mekanismer som gjelder for alle norske kvinner (og menn). Økonomi er en viktig faktor. Nettverk er en annen. Det er ikke bare minoritetskvinner som kan frykte å bli sittende igjen alene og på bar bakke om de bryter ut.

Noe som blir veldig tydelig, og som også er overførbart til majoritetsbefolkningen er hvor delaktig kvinnene er i å videreføre de patrialkalske strukturene. Igjen er det sammensatte årsaker, det er både frykt, internalisert misogyni og taushetskultur, og kanskje også et snev av «jeg måtte gjennomgå dette, hvorfor skal du slippe billigere?»

Det er flere sider ved hjelpeapparatet som belyses også. For det første poengteres det at Abida var «for tidlig ute». Det norske samfunnet var ikke rigget for slike saker den gangen. På den annen side kan man jo spørre seg om samfunnet egentlig er rigget for slikt nå? Joda, vi har kanskje bedre mekanismer for å redde unge jenter (og gutter) med minoritetsbakgrunn fra tvangsekteskap, men når ekteskapet først er et faktum og alle er gaslightet til å vise en prektig fasade utad, er hjelpeinstansene godt nok rustet. Kan de gripe inn mot partnervold selv om den utsatte parten nekter for at det er noe problem? All interaksjonen familien hadde med politi og barnevern fra det første familiemedlemmet brøt ut og tok kontakt med myndighetene virker kjent fra andre historier – også fra medlemmer av majoritetsbefolkningen.

Boka har med rette fått mye oppmerksomhet og jeg kan absolutt anbefale å lese den.

Og hvis du ikke liker tekstuelt flisespikkeri anbefaler jeg at du slutter å lese her.

Sånn. Here we go:

Dagbladets anmelder er sitert på forsiden av kopien jeg lånte med ordene «smertefullt vellykket». I beg to differ. Smertefullt, ja, fordi historien er så smertefull. Men vellykket? Som bok? Som litteratur? Not so much. Historien er rotete fortalt. Ting gjentas litt hipp som happ, tidslinja er vanskelig å få tak på og detaljene i narrativet er innimellom selvmotsigende. Hadde Abida stått som forfatter alene hadde jeg sannsynligvis vært noe mer tilgivende, men formodentlig skulle Høydals rolle blant annet vært å sørge for at historien hang sammen?

Som eksempel, kapittel 3. Den nye søsteren. Abida er blitt 13 og har fullført pakistansk grunnskole, og sendes hjem til Norge.

Det hadde gått seks år. Abida var blitt en tretten år gammel tynn jente som det var vanskelig å få øye på (…) I juni kjørte farfaren henne til flyplassen i Lahore, fire timer sørover i landet. (Side 24)

Beskrivelsen av Abids forvirring der han står i ankomsthallen og venter på søsteren framstiller det nærmest som at han aldri har truffet henne før,

Hvorfor hadde ikke mamma eller pappa snakket om denne jenta i løpet av alle de årene hun hadde vært hos farfar og farmor? tenkte han. (Side 25)

Men i følge tidligere kapittel hadde hun vært «hjemme» i Norge i sommerferien flere ganger. Og tallene stemmer ikke:

Hun luktet rart. Hun hadde på seg rare klær. Gammeldagse. Fra et annet kontinent og en annen tid enn det 1985 som han levde i. (Side 26)

Abida er født i 1973. Hun kan ikke være 13 i 1985.

Abida kommer til Norge i juni, men da er det visst ikke sommer ennå, for fortellingen fortsetter:

Det ble sommer, og hun var ute. (Side 26)

Før jeg blir virkelig forvirret:

Det var ingen som ga henne beskjed om at hun skulle bli værende. En dag bare var hun der fortsatt. Den norske barneskolen varte ett år lengre enn den hun kom fra i Pakistan. Hun hadde derfor gått enda ett år til på barneskolen. Nå ventet ungdomsskolen på Sagene.

De første månedene denne høsten satt Abida i klasserommet med bøkene oppslått og hørte læreren lage lyder som hun så at de andre elevene lagde mening av. (…) På skolen i Mohri Sharif var hun den norske jenta. På Sagene skole var hun den nye jenta fra Pakistan. (Side 27)

Først: Men Abid visste at hun skulle bli værende denne gangen? Det er i alle fall sånn det framstilles: «Nå hadde han plutselig en to år eldre storesøster, en som hadde vokst opp i Pakistan, som skulle bo hos dem.» (Side 25, fra når hun hentes på flyplassen.)

Når jeg først leste dette om skolen trodde jeg Abida gikk et år på barneskolen i Norge før hun begynte på Sagene, men etter å ha lest det på nytt antar jeg hun gikk et ekstra år (et år om igjen?) i Pakistan.

Det ble høst. Kastanjetrærne oppover Iladalen slapp piggete grønne bomber ned mot bakken. (Side 29)

At det plutselig blir høst etter at det alt har vært høst i flere måneder mens hun satt i klasserommet på Sagene er ulogisk. Men, men. Etter høst følger både vinter og vår:

Om vinteren var det snø i de slake skråningene ned fra den gule murkirken som lå i enden av Iladalen. (…) Straks det ble vår var Abida og Abid ute og syklet igjen. (Side 31)

Og det tidfestes til 1986:

Et univers unna Iladalen ble et skipsverft forvandlet til kjøpesenter da Aker Brygge åpnet i juni 1986. (Side 32)

Og det blir sommer:

Etter sommerens årlige besøk i Mohri Sharif byttet foreldrene og barna rom i den lille leiligheten. (Side 33)

Og så plutselig vår igjen?

Det ble vår igjen. Abida var fjorten år. Abid to år yngre. (Side 35)

Er vi i 1987 nå? Eller fortsatt i 1986? I alder har de blitt ett år eldre, men som jeg bemerket ovenfor er 1985 = 13 år ikke matematisk mulig (dersom fødselsåret 1973 er korrekt). Det virker også unødvendig å presisere at Abid (fortsatt) er «to år yngre», noe annet ville være rart. Det hadde hørtes mye mer naturlig ut med «Abida var fjorten år, Abid tolv.» synes jeg. Ja, jeg innser at jeg pirker veldig nå.

Det ble 1988. (Side 36)

Så da kan det kanskje stemme at vi var i 1987 i forrige sitat?

Høsten 1989 utvidet verden seg forsiktig. Abida begynte på handel- og kontorlinja på Sandaker videregående, noen hundre meter lenger nord i byen. (Side 37)

Og det indikerer at det var i 1986 Abida begynte på Sagene. Om hun da ikke gikk et år om igjen der også. Norsk ungdomsskole var treåring den gangen også, 7. til 9. klasse (mens barneskolen var seksårig, og vi begynte ved 7 års alder). 10. klasse fantes, men var et slags «hjelpeår» for svakere elever, så jeg er rimelig sikker på at det hadde blitt bemerket dersom Abida gikk 10. klasse (jeg begynte på ungdomsskolen selv i 1987, vi er nesten jevngamle, Abida og jeg).

Mens jeg leste ble jeg irritert fordi jeg synes det var vanskelig å henge med og få et klart bilde av tidslinja. I etterkant irriterer det meg mer at det er så unødvendig. Dropp alle «Det ble X»-formuleringene, og mesteparten av forvirringen forsvinner. Årstallene og alderne henger fortsatt ikke helt på greip, forresten, så kanskje jeg er for optimistisk med hensyn til hvor enkel redaktør-/korrekturjobben ville vært. Men at det ikke har vært god nok redaktør/korrektur, det vil jeg i alle fall påstå.

Dette var nok det verste kapittelet, men det var langt fra siste gang jeg ble sittende å klø meg i hodet over sammenhengen mellom en paragraf og den neste mens jeg leste, og det var rett og slett litt slitsomt.

På tross av dette vil jeg altså anbefale boka, men å kalle den et litterært mesterverk nekter jeg å gå med på.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Wandrups valg – litteratur – Fredrik Wandrup

Wandrups valg – litteratur av Fredrik Wandrup er en sånn bok som jeg har plukket opp på salg på noe tidspunkt. Mammutsalget, kanskje? I forbindelse med rydding i bøker endte den på toalettet, der vi har en hylle med bøker som egner seg for å leses i små munnfuller. Så har jeg lest den, i små munnfuller.

Det ville være løgn å si at jeg vet hvem Fredrik Wandrup er. Jeg hadde en vag idé om at han er bokanmelder? Wikipedia forteller meg at jeg kanskje burde ha hørt om ham, i det minste fordi han har skrevet både forfatterbiografier og krim, vi får skylde på at jeg er dårlig på å huske navn.

Man kan si at det kanskje er litt merkelig å lese en bok med bokanbefalinger fra noen man knapt vet hvem er, og jeg skal ikke krangle på det. På den annen side lærer man jo ganske mye om en person ved å kikke i bokhyllene deres (en av grunnene til at jeg blir satt ut av folk som ikke har bokhyller). I så måte vil jeg si at Wanderup er en relativt typisk lesende hvit mann av mine foreldres generasjon (han er tre år yngre). Her er det ikke så veldig mange overraskelser. Det er ikke BARE klassikere (innenfor sine sjangere), jeg hadde ikke hørt om alle bøkene før, noe som plasserer Wanderup et hestehode foran Janne Stigen Drangsholt. Han skal også ha poeng for å ha tegneserier som en egen kategori, de blir alt for ofte avskrevet som mindreverdige den «ordentlige» litteraturen. Men det er veldig mange gamle hvite menn (evt unge hvite menn som har blitt gamle etter at boka deres ble utgitt). Kjapp telling i registeret over nevnte forfattere gir meg 33 kvinnenavn av over 350 navn totalt. Og det geografiske/etniske mangfoldet er ikke mer framtredende det heller. Og omtalene er stort sett… kjedelige? Upersonlige, er kanskje riktigere? Det er veldig mye handlingsreferat eller fakta om forfatteren og lite «synsing», og nettopp synsingen er liksom noe av poenget med en personlig bokliste, eller er jeg urimelig nå? Det finnes unntak, omtalen av Arto Paasilinna Harens år starter:

Jeg møtte finnen Arto Paasilinna (f. 1942) i Oslo. Finlands mest leste forfatter, oversatt til 36 språk. Under en gutteaktig sveis lyste blikket som to mørke steiner på bunnen av tusen finske sjøer. Et lite skjegg sto som et snauhogd stykke skog rundt den brede, rødlige kjaken, og når han snakket, dirret hele kroppen, som om den var i ferd med å lette. Det gikk på et finsk som lød som en duell med øks. (Side 254)

Det er i det minste mer personlig, men trekker kanskje litt langt i andre retningen igjen (og skal du bruke bilder så er det uheldig å få leseren til å bli sittende å fundere på hvordan to steiner kan være på bunnen av tusen sjøer, men ok). Jeg hadde allerede lyst til å lese Harens år, jeg vet ikke om dette ga meg mer lyst. Og til tross for at det altså var mange bøker jeg ikke hadde hørt om før har jeg ikke følt behov for å notere meg noen av dem, og det sier kanskje sitt om innsalget?

Til gjengjeld har jeg følt behov for å markere dårlig redaksjon ved et par anledninger. Den første er der overskriften «Fornuft og følelser» følges av en beskrivelse som forvirrende nok refererer til fem søstre, men også til motsetning mellom de to ordene i tittelen, noe som får meg til å lure på om Wanderup blander Fornuft og følelser og Stolthet og fordom. Han hevder også at alle fem finner «den rette ektemann», noe som er vrøvl samme hvilken bok han mener (Margareth (som bare er 13), Mary og Kitty er alle ugift når deres respektive bøker slutter og man kan da virkelig ikke kalle  Wickham «den rette ektemann», selv om han og Lydia kanskje fortjener hverandre). Sånne feil får meg jo til å lure på om det som står om bøker jeg ikke har lest stemmer.

Den andre er denne fantastiske setningen:

På Club 7 leste han med sin coolt knirkende stemme, som i et fragmentert, eksplosivt språk følger William Lee fra USA til Mexico og videre til Tanger. (Side 198)

Burroughs har en mer uttrykksfull stemme enn de fleste, tydeligvis. Dårlig korrektur?

Så er det et par ting som irriterer meg noe helt (urimelig) grenseløst. Det ene er at boka er illustrert med forsidene til noen av bøkene. Men illustrasjonen og omtalen av samme bok opptrer ikke sammen. Det andre er at orginaltittel på de oversatte bøkene ikke oppgis. Det hadde da vært ganske enkelt? Oversetterens navn oppgis heller ikke, forresten. Det er jo rent ut fornærmende overfor en hel yrkesgruppe.

Om du har lest helt hit kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg ikke anbefaler denne boka. Du kan sikkert velge dårligere bøker som utgangspunkt for en TBR, men du kan også velge bedre.

Boka har jeg kjøpt sjøl.