Stikkord: non-fiction

En selvhjelpsbok og tre podcaster

Mirthful Leave a comment

På jakt etter ny lybok å høre etter å ha blitt ferdig med Minor Feelings, landet jeg på Jaron Laniers Ten Arguments for Deleting Your Social Media Accounts Right Now. Den passet på sakprosaseptemberbingobrettet, er ganske kort og har blitt anbefalt av Ariel på podcasten Books Unbound. Igjen var det ingen fulltreffer, og jeg fullførte bare på trass, men denne gangen hadde det lite med lydbokformatet som sådan å gjøre. Derimot har en annen podcast jeg hører på – og som jeg mer enn gjerne anbefaler – muligens ødelagt min evne til å lese pop-psy-bøker for alltid.

Lanier har jobbet i tech i Silicon Valley i årevis og kjenner industrien fra innsiden. Han vet nok hva han snakker om når det gjelder algoritmer, hvordan de virker, og hvorfor forretningsmodellen til de største algoritmedrevne tjenestene – Facebook, Twitter og deler av Googles virksomhet – er skadelige for samfunnet. Jeg er ikke uenig i prinsippet. Men jeg kjenner meg ikke igjen i Laniers opplevelser av å bruke disse mediene selv. Han sier han oppdaget at de gjorde ham til «an asshole» eller et troll. Fair enought, bra med selvinnsikt, og ja, da bør du nok slette kontoen din. Men det er ikke min opplevelse. Når Lanier snakker om de negative effektene av at folk får skreddersydd propaganda servert i feeden og at det er enklere å skape engasjement i en algoritmestyrt hverdag med «outrage» enn med positivitet er jeg med på argumentet, men så fort han begynner å skrive om egne opplevelser detter jeg av. Det hjelper ikke at han refererer til den enkle, populære versjonen av psykologiske forsøk som for eksempel «The Stanford Prison Experiment», for den typen forenklinger får meg til å reagere med «I think you will find it’s a bit more complicated than that.» Og her kommer to podcaster inn i bildet:

You’re Wrong About startet i mai 2018 med vertene Michael Hobbes og Sarah Marshall. De tok for seg fenomener i samfunnet som vi alle har hørt om og gikk grundig inn i historiene bak og som regel viser det seg at den versjonen som har festet seg i folkeminnet ikke nødvendigvis har så mye med relatitetene å gjøre. I oktober 2021 sluttet Mike i podcasten og Sarah har fortsatt alene (med gjester), og jeg er ikke like stor fan av episodene jeg har hørt fra tiden etter det, men kan helhjertet anbefale absolutt alt mens Mike fortsatt var med. Mest relevant i denne sammenhengen: Episoden fra 21. desember 2020 om The Stanford Prison Experiment.

If Books Could Kill er en podcast Mike startet sammen med Peter Shamshiri i november 2022. De tar for seg såkalte «airport books», du vet, sånne selvutviklingsbestselgere som selges på flyplasser fordi en stor målgruppe er forretningsfolk som reiser mye. Jeg ler så jeg hikster (på bussen!), delvis fordi Mike og Peter selv… fniser er det eneste beskrivende ordet. Favorittepisodene så langt er den om The Five Love Languages og om Men Are from Mars, Women Are from Venus, men absolutt ALLE episodene er strålende – morsomme, opplysende, intelligente og godt researcha. Men som nevnt i første avsnitt: Jeg har blitt rimelig skeptisk til alt som lukter av pop-psy. Ok, jeg har aldri vært noen stor selvutviklingsboksleser, så kanskje har jeg alltid vært skeptisk, men når har jeg lært å stille spørsmål ved absolutt alt av «forskning enkelt framstilt». Som regel er det mer komplisert.

Så hva med mine kontoer i sosiale medier? Vel, jeg ga opp Twitter endelig og (snart, jeg tror det er mindre enn 30 dager siden) ugjenkallelig, men det var før jeg hørte Laniers bok. Bluesky virker så langt som en brukbar erstatning for Twitter (og uten agressive algoritmer) og Mastodon likeså (men der er det for få av folka jeg vil følge som er, eller er aktive, så så langt er Bluesky vinneren). Instagram kommer jeg til å fortsette å bruke, både for underholdning og for å dele om det jeg leser. Jeg har brukt Facebook minimalt de siste… ti? årene, enshittification gjør at jeg stadig bruker det mindre, men jeg kommer neppe til å slette kontoen min. Derimot har jeg slettet et par sider jeg drev, deriblant siden for denne bloggen. Etter at det ble umulig å poste automatisk fra WordPress har det å oppdatere der vært en irritasjon, og jeg bestemte meg for at det ikke var verdt det. Så kanskje klarte Lanier å gi meg en liten dytt, i alle fall.

Men jeg anbefaler alle de tre podcastene jeg har nevnt i dette innlegget framfor Laniers bok likevel.

Boka har jeg lånt i Libby via Deichman.

Minor Feelings: An Asian American Reckoning– Cathy Park Hong

Mirthful 1 Comment

Jeg satt på buss for tog fra Trondheim til Lillehammer med flere timer busstur igjen og hadde hørt nok podcast, så jeg tenkte det var en god anledning til å teste lydbøker i Libby. Jeg filtrerte derfor på «lydbok», «tilgjengelig nå» og «biografi & selvbiografi» og bladde meg gjennom lista. Det var MYE kjendisbiografier. Ikke at det er noe galt i det, nødvendigvis, men det er ikke helt min greie (sier jeg, som nettopp har lest Spare, altså). Jeg fant et par aktuelle kandidater, men ingen jeg fikk umiddelbart lyst til å høre, før jeg kom til Cathy Park Hongs Minor Feelings. Den krysser i alle fall av boksen «ikke hvit forfatter» og jeg har lest lite fra asiat-amerikanere.

Jeg hørte over halve boka på den bussturen pluss returen til Trondheim. Hadde jeg ikke hatt så mange timer sammenhengende tid til lytting, hadde jeg kanskje gitt den opp, for dette var ikke helt blink for meg, i alle fall ikke som lydbok. En ting er at det har vært avsnitt jeg gjerne skulle merket av og sitater jeg gjerne skulle delt med dere, og da er liksom ikke lydbokformatet ideelt. Men hovedproblemet er innleseren, som er forfatteren selv. Hun tar pauser på rare steder, og ofte gir tonefallet feil (for meg) signal om jeg skal forvente noe mer eller om det faktisk kommer et punktum. Eksempelvis kan hun si at «Det var den sommeren.» som om det er en helt setning, men så etter en liten pause fortsetter hun «da jeg var student ved Oberlin».
Det er
slitsomt å høre på og jeg
mistenker
at det kan være
fordi hun er vant til å lese dikt høyt
ikke prosa. Det minner i alle fall
mest av alt om
noen som deklamerer dikt. Gjerne litt sånn
inderlig.

Hun er tross alt dikter, og de delene av boka som er best lest (i mine ører) er der hun siterer fra andres dikt.

Minor Feelings består av en samling essays med noen røde tråder. Ett gjennomgangstema er språk, og da særlig det å utvikle et poetisk språk på engelsk som ikke går på akkord med det du vil uttrykke når morsmålet ditt er et annet (i Hongs tilfelle koreansk). Hong trekker inn andre forfattere med koreansk bakgrunn, men også diktere og forfattere med andre minoritetsbakgrunner. Nå skulle jeg gjerne nevnt noen navnt her, men kombinasjonen lydbok og «Ragnhild er elendig på å huske navn» gjør dessverre det helt umulig.

Et annet sentralt tema er det å eksistere som asiatisk minoritet i USA. Alle essayene har selvbiografiske elementer, men enkelte handler mer om Hong selv, mens i noen tilfeller forteller hun noen andres historie for å belyse temaet, mest nevneverdig historien om Theresa Hak Kyung Cha*, som ble voldtatt og drept en uke etter at hennes mest anerkjente bok, Dictee, kom ut. Hong diskuterer med seg selv (eller leseren) om hvordan hun kan fortelle om voldshandlingene uten å overskygge Chas kunst med sensasjonalisme, og fremhever hvordan tidligere litteraturforskere har glattet over volden for å konsentrere seg om kunsten, og at det føles feil, men at hun samtidig er redd for å trekke for langt i «true crime»-retningen.

Kan jeg anbefale Minor Feelings? Tja, jeg tror det. Hongs historier og filosoferinger er interessante og kommer fra et sysnpunkt jeg definitivt ikke har lest for mye av. Men jeg trordefinitivt jeg hadde fått mer ut av boka i skriftlig form, så om du skal prøve deg på den anbefaler jeg å styre klar av lydboka.

Boka har jeg lånt i Libby, via Deichman.

______________

* Pga tidligere nevnte problemer med å huske navn måtte jeg innom Wikipedia for å finne ut hva Cha og boken hennes het. Wikipediaartikkelen om Dictee sier at boken regnes som Chas «magnus opus» og jeg tenker at det er da fryktelig merkelig å si det uten å nevne (med en gang, det kommer noen avsnitt senere) at grunnen til at hun ikke publiserte noe enda mer spektakulært er at hun ble drept rett etter at den kom ut, i en alder av 31. Man skal kanskje ikke forvente for mye av Wikipedia, men det forsterker det Hong sier om at Chas brutale endelikt nærmest blir tiet i hjel av akademikerne som studerer diktningen hennes.

Skeivt ut: Reiser i homofobiens land – Pål Vegard Hagesæther

Mirthful Leave a comment

Skeivt ut kom ut i 2017, og jeg husker ikke hvor jeg hørte om boka, men den dukket nylig opp i «to-read pile»-visningen i Storygraph (en av de tingene jeg virkelig liker med Storygraph er at de viser fem tilfeldige titler fra de bøkene du har markert som «to read» på forsiden, der Goodreads bare viser de tre du sist la til), og jeg fikk det for meg å sjekke om biblioteket hadde den, og det hadde de.

Premisset for boka er interessant, Hagesæther reiser til seks land der forholdene for skeive er blant de dårligste i verden og snakker med folk som faller inn under LGBTQ+-paraplyen. Han intervjuer også politikere og lokale medier, noen positive, noen svært negative.Og jeg følte forsåvidt at jeg ble litt klokere av å lese boka, noen innblikk i livene til skeive rundt om i verden skader jo ikke, liksom. Men… jeg synes vel kanskje ikke egentlig at den var noe særlig godt skrevet uten at jeg har noe konkret å sette fingeren på. Den var bare… uengasjerende?

Ja, og så var det noen litt merkelige formuleringer her og der, særlig når forfatteren (som selv er homofil, men cis) skriver om transfolk. Jeg reagerte for eksempel på dette avsnittet:

Jeg havner i prat med den kenyanske aktivisten, som er oppglødd etter paneldiskusjonen og visningen av en musikkvideo fra Kenya som han er med i.
Så du definerer deg som en transperson? spør jeg prøvende, og tror jeg vet at svaret er ja på bakgrunn av det han sa i debatten. Men det viser seg at jeg har misforstått.
– Nei… Jeg regner meg som en homofil mann med et flytende kjønnsuttrykk, forklarer kenyaneren.
Etter den pinlige utvekslingen puster jeg lettet ut da vi etter 45 minutter er fremme i Kabalagala.

(Side 40-41) Jeg mener, om du har så lav terskel for «pinlig» er kanskje ikke undersøkende journalist jobben for deg? Hadde han nå en gang fulgt opp med «så lærte jeg å ikke legge ord i munnen på folk og heller stille åpne spørsmål» hadde det i alle fall vært noe leseren kunne tatt med seg fra teksten, men Hagesæther går rett videre til å fortelle om Kabalagala og vi hører aldri mer om «den kenyanske aktivisten» (som vi forøvrig heller ikke hører om FØR dette avsnittet, så vidt jeg klarte å få med meg).

Litt senere blir en transmann beskrevet som at han jevnlig skjuler «den struttende magen sin bak en hvit skjorte med slips». Jeg måtte bla både fram og tilbake i boka for å finne ut om det sies at han er gravid, for det er vitterlig den eneste sammenhengen jeg noensinne har hørt «den struttende magen». Og det er da virkelig ikke magen transmenn flest føler behov for å skjule, eller har jeg misforstått noe fundamentalt?

Såeh. Jeg sier ikke at du ikke bør lese Skeivt ut, men det er mest fordi det finnes fortsatt alt for få norske bøker om skeive.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

A Degree of Mastery – Annie Tremmel Wilcox

Mirthful Leave a comment

Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.

Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.

I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)

Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:

Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)

Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.

Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».

A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

This Much is True – Miriam Margoyles

Mirthful 1 Comment

Grand old dame, Miriam Margoyles, har (endelig?) gitt ut selvbiografi i en alder av 80. Jeg så This Much is True overalt i London i høstferien, men det var først på flyplassen på vei hjem at jeg fulgte instruksjonen fra Daily Telegraph som er blurbet på forsiden om å kjøpe boka.

Jeg må innrømme at jeg først og fremst kjenner Margoyles som Professor Sprout, men hun har en lang merittliste og jeg noterer at jeg har hørt henne i mange filmer der hun låner stemmen sin til diverse animerte figurer. I senere år har hun gjort suksess på sosiale medier, blant annet TikTok, der hennes no nonsense, no holds barred oppdateringer om hvordan livet er for gamle damer har sjarmert. Det er derfor ingen overraskelse at boka er i samme rett-fra-levra stil. Som for eksempel hennes beskrivelse av erfaringen med de mannlige komikerne i Footlights, som ikke skulle ha noe av at en kvinne kom og var morsom på deres hjemmebane.

In truth, my dislike of that whole, largely male, world of comedy has never left me. I feel awkward, admitting to such bitterness sixty years later – it seems absurd, it shouldn’t matter; I should have got over it. But I haven’t. The treatment I received by those boys at Footlights was diminishing, pointed and vicious. On reflection, it is they who diminished themselves. I admire the Monty Python creation and I think they were men of genius but they were not gentlemen. Cleese, Oddie and Graham Chapman were total shits – and they have never apologised bar Tim Brooke-Taylor. All the perpetrators went into light entertainment and I went into drama so, thankfully, our paths were to seldom cross. (Side 115)

Jeg var varierende interessert i de forskjellige delene av boka. Første del, om oppveksten som enebarn i en jødisk familie, forholdet til foreldrene og skolegang var engasjerende. Etter den nevnte omtalen av Footlights dalte interessen min, bokas midterste del som omhandler Margoyles lange karriere får fort et preg av namedropping. Ikke at jeg tror det er gjort for å imponere eller noe sånt, men hun har jo truffet og spilt med stort sett alt som kan krype og gå av britiske skuespillere, og det er utvilsomt mange som leser denne boka nettopp for historiene om andre «kjendiser». Men jeg gikk litt lei. Med fare for å virke like «prudish» som Margoyles anklager amerikanerne for å være («America is a prudish country; they don’t like smut. I don’t think they even laugh at the word ‘knickers. It’s hard to do business with people like that.» Side 301) må jeg si at det også blir litt vel mye sex-prat for min smak, men der visste jeg vel i grunnen hva jeg gikk til og kan skylde meg selv. Hun bruker også et helt kapittel (Too Fat to Go to Bed With) på å beskrive sitt forhold til egen vekt, og det oser av så mye internalisert fettfobi at jeg bare ble trist.

Men mot slutten tar det seg opp igjen. Da begynner Margoyles å snakke om politikk, og jeg er here for it. Som hun sier:

I’ve become more political as I’ve got older; I haven’t mellowed – I’ve billowed. I don’t feel like being accepting and understanding, I want to fight more. I’d prefer not to be political, but how can one help it with such a collection of nasty people in charge? (Side 380)

«I haven’t mellowed – I’ve billowed» er et fantastisk bilde, og ett jeg kommer til å stjele rått. Hun snakker om sin jødiske arv og om antisemmitisme. Hun akker seg over Brexit og tenker høyt om hvordan venstresiden kan vinne Brexiterne i arbeiderklassen tilbake. Og hun snakker om å bli gammel.

Så da anbefaler jeg vel de første kanskje 150 sidene og de siste 50. Ca halve boka. Neida, du kan helt fint lese midten også. Men det er de rundt to hundre sidene som gjør boka verdt å lese.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Et hav av språk – Åshild Næss og Atle Næss

Mirthful Leave a comment

Jeg hadde aldri oppdaget Et hav av språk om ikke det var for at noen tipset om den i Facebookgruppa for bokbingoen som arrangeres av Karen Jensen og Marianne Kolstad (@makobok på Instagram) i forbindelse med at vårens bingobrett inneholdt kategorien «Bok med to forfattere». Åshild Næss er spåkforsker, og har vært flere turer til Reef-øyene i Melanesia for å studere ett av språkene som snakkes i området, äiwoo, og på et av oppholdene ble faren hennes, Atle, med. Han er ikke språkforsker, «bare interessert i språk». Og det er jo jeg også. 

Det er ikke de mest avsidesliggende øyene i verden vi kan lese om i denne boka, men det er ikke så veldig langt unna. Om du søker på f.eks. Tuo på Google maps og så zoomer ut, så ser du at det ikke skal mange klikk til før øyene bare forsvinner. Jeg kunne se at de var der når Tuvalu kom til syne ute til venstre, men innen Vanuatu dukket opp sørut var øygruppa blitt for liten til å være synlig.

Boka føres vekselsvis i pennen av de to, og begge snakker både om språktekniske ting (selv om Åshild bidrar med mest tekniske detaljer) og mer generelt om oppholdet, reisen dit og tilbake og menneskene de møter. Til tross for det tekniske er boka lettlest og underholdende. Det språktekniske er interessant, og det handler slett ikke bare om äiwoo (et språk det tross alt er liten sjanse for at jeg noensinne får bruk for å kunne noe om). Eksempler på språklige fenomener i ãiwoo relateres til både norsk og engelsk (som leseren kan forventes å ha et forhold til), men eksempler plukkes også fra alle verdenshjørner for å illustrere. For å ta et aktuelt eksempel, pronomen, der veldig mange språk har flere ord for «vi», spesielt vanlig er det å skille mellom et vi som inkluderer den man snakker med (eller om) og ett som ikke gjør det. I norsk må du «gjette» ut fra konteksten.

Til gjengjeld skiller ingen av disse språkene på kjønn i pronomensystemet – de har med andre ord gjerne fire, fem eller flere ord for ‘vi’, men bare ett for ‘han eller hun’. For oss er kjønnsskillet så grammatisk selvfølgelig at det virker nokså merkelig ikke å gjøre forskjell på hankjønnspersoner og hunkjønnspersoner. Men kjønn er absolutt ikke det eneste skillet som kan markeres i pronomener, det finnes atskillige muligheter for finere distinksjoner. Indianerspråket yuchi, som blir snakket i det nåværende Oklahoma, skiller i 3. person på tall og kjønn, som vi ville vente: en eller flere, hun eller han. Men det stopper ikke der. I motsetning til norsk, som bare markerer kjønnet på den som omtales, tar yuchi også hensyn til den talendes kjønn: Kvinner bruker andre pronomen enn menn når de snakker om noen!
Yuchi gir seg ikke der heller, forresten. Pronomenene viser om den omtalte er medlem av stammen eller ikke, akkurat som om vi skulle ha egne pronomen for å snakke om nordmenn i motsetning til alle andre. De markerer også eventuelt slektskap mellom taler og omtalt – og hvis det er slektskap, så mellom oppstigende eller nedstigende generasjon. (Side 35-36)

Så visst lærer du noe om äiwoo og språk generelt av å lese denne boka, men langt viktigere er at du får et nytt perspektiv på ditt eget morsmål og ting du tar for gitt.

Parallelt med at jeg leste Et hav av språk holdt jeg på med en gjenlesing av Gerald Durrells bøker fra dyresamlingsekspedisjonene hans. En av tingene jeg alltid har likt med Durrells bøker, og da særlig de fra vestlige sentral-Afrika, for eksempel Kamerun, er dialogene på pidgin (se f.eks. Cameroonian Pidgin English). Åshild skriver en del om Solomons pijin, og det er også det språket de bruker for å kommunisere med sine ikke-engelsktalende informanter og kontakter. Om du lever i villfarelsen at pidgin bare er «dårlig engelsk» har du en del å lære. Pidgin oppstår i krysningen mellom to (eller flere) språk, der formålet er kommunikasjon på tvers av språklige grenser. Pidgin-språk har riktignok begrenset grammatikk og regnes ikke som fullverdige språk (noen har riktignok utviklet seg til å bli det, den prosessen kalles kreolisering), men de har likefult et eget vokabular og egne regler.

Solomons pijin kan kort og svært unøyaktig beskrives som et språk med hovedsakelig engelsk ordforråd, men en melanesisk basis-grammatikk. Flesteparten av ordene kommer opprinnelig fra engelsk, men betydningen har ofte blitt utvidet og har i en del tilfeller endret seg ganske kraftig. For å begynne med noen lett gjenkjennelige pronomen: mi er ‘jeg, meg’, in ‘du’, hem ‘han, hun, det’. ‘Jente, datter’ heter gel; boi, dadi og nem er vel så noenlunde selvforklarende. Dis wan, fra this one, betyr ‘denne, dette’. ‘A ha, eie’ heter garem (av got). Noen ord har fått en «fordoblet» form, det lingvister kaller reduplikasjon. Pikpik er gris, sipsip sau. Enkelte er ganske vanskelige å kjenne igjen, for eksempel seleni, ‘penger’, av shilling, eller barava ‘veldig, virkelig’ – et slags forsterkende adverb som kommer fra engelsk proper. Tumas kommer fra too much, men betyr i pijin bare ‘veldig’ – tankiu tumas, ‘tusen takk’, er en av de aller nyttigste pijin-frasene å kunne.

Deler av ordforrådet kommer også fra ulike av regionens språk. ‘delfin’ heter kirio, ‘mat, å spise’ kaikai. Det finnes synonymer fra ulike kilder: ‘bestefar/-mor’ kan hete koko’o, men også grani. (Litt forvirrende for vestlige språkbrukere er det at mange slektskapstermer er resiproke, det vil si at hvis noen du er i slekt med, bruker et bestemt slektskapsord om deg, bruker du samme ord om ham eller henne. koko’o/grani kan dermed også bety ‘barnebarn’.) Eiendomsforhold eller tilhørighet uttrykkes med preposisjonen blong (av belong). Som i mange andre av verdens språk er ikke verbet ‘å være’ nødvendig i det hele tatt når det har ren kopula-funksjon, dvs. betegner at ‘A er B’. (‘Å være’ i betydningen ‘befinne seg på et sted’ uttrykkes med verbet stap, fra engelsk stop.) Jeg har prøvd å lære Atle litt grunnleggende pijin, og når vi skal hilse på øyboere vi ikke kjenner, forsøker han seg med enkle setninger av typen: «Nem blong mi Atle. Diswan gel blong mi, nem blong hem Åshild». På dette nivået går det forholdsvis greit, selv om det ikke er alltid han forstår svaret han får! (Side 103-104)

Boka kom i 2007 og gikk meg tydeligvis hus forbi den gangen, og uten tipset i gruppa hadde jeg neppe noensinne fått vite at den eksisterte. Nå sender jeg tipset videre. Sjekk et bibliotek nær deg!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Ingen mann er en øy – Jørgen Watne Frydnes

Mirthful 1 Comment

Da er jeg på Utøya-kjøret igjen, etter en pause siden i fjor på sensommeren. Er det fordi 22. juli nærmer seg*, mon tro, eller er det tilfeldig at jeg plutselig var klar for å takle noen av de bøkene jeg ikke kom så langt som til å lese i forbindelse med tiårsmarkeringen? Hvem vet.

Ingen mann er en øy av Jørgen Watne Frydnes er en litt annen bok enn mange av de andre 22. juli-bøkene. Den handler lite om terroren, den handler først og fremst om prosessen med å gjenreise Utøya. Frydnes hadde ingen bakgrunn fra AUF eller arbeiderbevegelsen, han ble huket inn kort tid etter 22. juli fordi han hadde erfaring med innsamling av midler, og noen trengtes for å organisere innsamlingen til Utøya. Og siden det har han, med noen korte avbrekk, vært involvert i arbeidet med Utøya, etter hvert som daglig leder.

Premisset fra AUFs side ble satt allerede i dagene etter terrorangrepet. «Vi skal ta tilbake Utøya» var det tydelige budskapet fra Eskil Pedersen. Men når de første planene for hvordan øya skulle tas tilbake ble lansert på høsten 2012 forårsaket de et skred av negative tilbakemeldinger, særlig fra de pårørende til de 69 som ble drept. Kafébygget, det eneste stedet på øya som bar synlige tegn etter terroren, var planlagt revet. Mange foreldre, på varierende stadier i eget sorgarbeid – progresjonen i sorgarbeid er høyst individuell, tross alt – følte det som et svik. Noe måtte gjøres. Det første som ble bestemt var at prosessen måtte få ta mer tid. Det andre var å gi Frydnes et enda større ansvar.

Heldigvis var han tilsynelatende rett mann til jobben. Det er ingen lett jobb å balansere behovene til så forskjellige grupper som de som har en direkte interesse av hva som skjer med Utøya, for ikke å snakke om folkeopinionen i tillegg. Han forteller en ting som for meg understreker at han forsto hvilke følelser som var i sving hos den gruppen som hadde mistet mest:

Navn og litt informasjon om de drepte hadde jeg, men jeg trengte fødselsdato. Dette var en av mine første tanker da jeg utarbeidet oversikten. Lite kunne være verre enn at jeg ringte sørgende foreldrene på bursdagen til barnet de hadde mistet. Jeg googlet videre, og hvert offer sin fødselsdato ble gradvis lagt inn i kalenderen min. Dermed hadde jeg god kontroll på når vi kunne sende ut beskjeder, når vi kunne ringe foreldrene. Slik klarte vi å unngå all offentlig kommunikasjon på disse datoene. Aldri en statusoppdatering, aldri intervjuer, aldri medieutspill på bursdagen til noen av de drepte. (Side 66)

Når det blir påpekt er det et opplagt hensyn å ta, men hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi hadde tenkt på det selv før vi hadde tråkket i baret minst en gang?

Frydnes beskriver også hvordan det at situasjonen var helt ny for hele samfunnet – Norge har aldri vært utsatt for terror i dette omfanget, og mye av det som kjennetegner 22. juli er unikt også i verdenssammenheng – gjorde at han måtte krangle seg til informasjon fra offentlige etater og av og til stanget i veggen og ikke kom videre. Listen over bursdager er et eksempel, politiet satt selvsagt på denne lista, men nektet å utlevere den (kanskje med rette, det er ikke første gang personvernshensyn har gjort noens jobb vanskeligere). Den manglende støtten fra det offentlige, det at AUF, som offer for terroren, var nødt til å ta alle de vanskelige diskusjonene og finne veien videre helt uten et fungerende støtteapparat er et tema som går igjen i nesten alle bøkene jeg har lest om 22. juli. I Frydnes sin beretning får vi også det internasjonale perspektivet, her er det dialog med både forskere og folk med praktisk erfaring, ikke minst de ansvarlige for minnesmerkene etter 11. september.

For oss som sto på utsiden var det til tider vanskelig å skjønne hvilke følelser som var i sving i arbeidet med gjenreisingen av Utøya. Hvor steile fronter det ble i diskusjonene om øyas framtid kan kanskje illustreres av dette sitatet fra boka:

Jeg trengte en liten pustepause. Så da jeg fikk spørsmål om jeg ville reise på to turer med Leger Uten Grenser for å dokumentere organisasjonens arbeid i Kongo og Afghanistan, svarte jeg ja og tok det som et kjærkomment avbrekk.
I Kongo besøkte vi hiv-/aids-prosjekter i hovedstaden Kinshasa. I Afghanistan ble oppmerksomheten rettet mot driften av et sykehus for 300 000 mennesker i distriktet Ahmad Shah Baba Mina, i utkanten av Kabul. (Side 95)

Når Kongo og Afghanistan oppleves som avbrekk fra situasjonen hjemme i Norge, da vet du at det går en kule varmt i hverdagen.

Kanskje nettopp fordi Ingen mann er en øy i liten grad handler om 22. juli direkte var den mindre engasjerende enn de fleste av bøkene jeg har lest om temaet. Det betyr ikke at det er en dårlig bok, den er velskrevet og interessant, den bare treffer ikke som en knyttneve i magen. Les den likevel.

______________________

* Denne teksten har blitt liggende som kladd siden før sommerferien, derav den noe underlige tidsangivelsen.

Apple of My Eye (and Letter from New York) – Helene Hanff

Mirthful 1 Comment

After rereading 84 Charing Cross Road and the rest of the Hanff books I owned my next step was to hit Abebooks and order the ones I could find that I didn’t already own (as well as a better copy of 84). Consequently, I read Letter from New York for the first time before Christmas and my first read of this year (not counting the fifty-odd pages I had left of The Skies of Pern at midnight New Years Eve) was Apple of My Eye.

Both books are about New York, Hanff’s adopted city. Of the two, I much prefer the latter. Though I gave them both three stars out of five, Letter from New York is borderline from two, whereas for Apple of My Eye I considered a four. The main difference is perhaps that whereas the first is a collection of columns written for Woman’s Hour and thus has no cohesive plotline (if plotline is the right word for a non-fiction book), Apple of My Eye certainly does. It’s a matter of taste entirely, but an overarching story just suits me better.

That overarching story is that Hanff has been hired to write copy for a book of photographs of New York meant for tourists. Easy, right, it’s her home after all? Well. as with so many of us, it turns out she hasn’t necessarily visited the tourist attractions. So she sets out to visit them, with her friend Patsy. Initially Patsy is just going to join her for the trip to the Statue of Liberty, but she eventually tags along for the whole thing, spread out over a couple of months. The only big question I’m left with is «what happened to the photographs»? Because this book doesn’t have any, and the text as is wouldn’t work as copy for a book of photos anyway. An afterword explaining whether there ever was a book of photographs and how this book came to be would have been nice, but it’s a minor thing.

If I ever get around to visiting New York – which IS on my bucket list, but not very near the top – I’m going to bring this book and try to copy some of Hanff’s outings. Not all of them can be copied, though. It was a weird experience reading the chapter where they visit the World Trade Center, and all the other mentions of the centre or the twin towers in the book. I mean, with the hindsight of twenty-years-since-9/11, doesn’t reading this make you… I don’t know… uncomfortable?

Throughout its construction, the World Trade Center was cordially detested by all New Yorkers. The unpopular Rockefeller brothers were so closely involved in the financing that for a while the twin towers were known as Nelson and David; the giant buildings are owned by the even more unpopular Port Authority, which wasn’t created to build and own huge office towers. Plus which, the financially desperate city didn’t need two new 110-story office buildings and couldn’t afford to supply them with services. (Page 29.)

All said, though, it was a pleasant read, making me think more seriously about actually visiting New York than I have in years (at least since 2016, when I vowed to stay out of the USA until the orange guy was out of office, and probably since 9/11 and «The War on Terror»).

A funny side note: My copy has a newspaper clipping pasted into the back of it (appropriate, what with all the clippings Patsy comes up with throughout the book), which includes a portrait of Helene Hanff. I don’t think I’ve ever seen an actual picture of her before. Anyway, I was for some moments confused because she didn’t look anything like Anne Bancroft. Duh.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Fange i natt og tåke – Trygve Bratteli

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng Fange i natt og tåke plutselig dukket opp i bevisstheten min, noen må ha nevnt den et sted i sosiale medier, men siden jeg først er på sakprosakjøret virket det like lurt å lese den nå. Bratteli ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten i 1943 og etter kort tids fangenskap i Norge – blant annet på Grini – ble han sendt til arbeids-/konsentrasjonsleire i Tyskland. I løpet av krigens siste dager ble han, sammen med andre norske fanger, hentet av svensk Røde kors i de berømmelige hvite bussene.

Bratteli skildrer livet i leirene i grell detalj. Matknapphet, dårlige eller rent ut manglende klær og sko, til dels ikke-eksisterende sanitærforhold og hardt fysisk arbeide uansett temperatur og føre er gjennomgangstonen. Jeg kan ikke si at det var så mye som var nytt for meg, nødvendigvis, men det er klart det er noe med å lese noen hundre sider med nøkterne beskrivelser av grusomhetene selv relativt privilegerte fanger (Bratteli var tross alt «arier» og arbeidsfør – i alle fall til å begynne med – og ble ikke sendt til rene utryddelsesleire) ble utsatt for som går inn på meg.

Repetisjonene står i kø, og på sett og vis har det en effekt, for det gir kanskje leseren litt innblikk i hvor repetitivt dagliglivet i leirene var. Samtidig er repetisjonene kombinert med en… vel, rotete fortellerstil, og får meg til å ønske meg en litt mer gjennomarbeidet tekst. Bratteli forteller at han ved hjemkomst i 1945 skrev ned inntrykkene og hendelsene fra fangenskapet nærmest som en form for terapi, et forsøk på å tømme seg slik at han kunne gå videre i livet. I 1979 gikk han sammen med kona Randi og ved hjelp av en båndopptaker gjennom de nedskrevne notatene – som i stor grad var i stikkordsform. Som han selv sier:

Saken er jo at «huskeseddelen» kunne bare jeg selv omsette i forståelig språk. Vi gikk det hele igjennom og fikk det skrevet ut. Det er grunnlaget for det som nå følger. (Side 11)

Hvor mye som er gjort med teksten etterpå vet jeg jo ikke, men den bærer preg av å være direkte avskrift av at Bratteli snakker seg gjennom disse notatene og fyller på detaljer ettersom han kommer på dem. Formen er ganske muntlig og tematisk springende, og til tider slitsom å lese. Disse to paragrafene er typiske eksempler på der flere historier rotes sammen i en slags stream-of-consciousness fortelling:

Det hendte nå av og til at det var flyalarm når vi var ute i slikt arbeid. Da skulle det være helt stille. Ingen skulle røre seg i skauen. En gjeng jeg var sammen med, arbeidet med indre og ytre murer til en SS-brakke en tid, og det var få militære vaktposter med i dette. Sjauergjengen i steinbruddet ble satt til å bære stein til brakkemuren. Det kom stadig nye franskmenn inn i leiren, som faktisk lå nesten i Frankrike. Utover sommeren 1944 var de svært optimistiske og trodde ikke krigen ville vare mer enn en måned.

I dette sjauerarbeidet gikk vi da fram og tilbake, fram og tilbake, opp og ned til de forskjellige stedene. Det var meget kupert terreng der leiren lå, og vi bar til dels svært tungt. Som regel gikk vi sammen to og to og fabulerte om framtiden. Pratet om båter og hus og selvfølgelig om mat, fisk og seterdrift, en fange fra Stange om bærplukking, mens sulten og slappheten plaget oss hele tiden. I regnvær søkte vi ly i kjelleren. Vi kom også borti tung steinbæring under ledelse av en SS-representant. I denne trengte situasjonen traff jeg igjen Herman, som lovet meg ny kommando. (Side 119-120)

Først flyalarmene, som bare løselig henger sammen med muren og steinbæringen, så et par setninger om franskmenn og optimisme og så tilbake til steinbæringen igjen i neste avsnitt, uten at det på noen måte er klart hva for slags rolle disse franske fangene hadde med saken å gjøre. Og så for sikkerhets skyld litt om hva arbeidsgjengen pratet om (mat, igjen), litt om været (hvilken kjeller, forresten?) og så om mer tung steinbæring… til et annet prosjekt?

Det er ikke uinteressant, men det føles vel litt som å lese en primærkilde enn en «ferdig» bok, om man nå vil kalle det memoarer eller hva. Jeg hadde nok foretrukket – og sannsynligvis blitt mer berørt av – en mer sammenhengende, for ikke å si ryddig, fortelling. Men det var fint å få lest litt om norske fanger i Tyskland under krigen, det er et tema jeg knapt har lest noe om før, verken i sakprosa eller skjønnlitteratur.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Peppermø – Malin Lindroth

Mirthful Leave a comment

Denne lille boka fant jeg i «ny sakprosa»-hylla på mitt lokale bibliotek og innså først når jeg kom hjem at den selvsagt er oversatt fra svensk. Jeg burde sikkert kjent igjen forfatterens navn, men hang meg mer opp i tittelen på boka. Når jeg først hadde lånt den tenkte jeg at jeg vel like gjerne kunne lese den siden den er under hundre sider.

Lindroth er ufrivillig singel og godt voksen og altså det man i alle fall før i tiden ville kalt peppermø, «nuckan» i svensk orginal, «spinster» på engelsk. Hun sier hun vil ta tilbake begrepet på lik linje som «bitch» og «soper» er blitt tatt tilbake. Og joda, jeg kan sympatisere med prosjektet. Hun har noen interessante betraktninger underveis og er inne på noe når hun snakker om en kvinnerolle som ligger «mellom» hore og madonna:

Å bli klar over dette, først og fremst i terapi, har vært helt nødvendig for å bli en lykkelig peppermø. Men fortellingen om mitt peppermøskap kan ikke bare handle om min psyke. Det finnes også et kulturelt mønster her som ikke er uvesentlig. Horer og madonnaer kjenner man jo til. Spørsmålet er hvor peppermøen kommer inn i bildet. Mitt forslag er at også hun har sin plass i det freudianske komplekset. Jeg tror at hun står midt mellom den første og den andre kvinnen, smelter skyggene deres sammen til det rene kvinnehatets arketyp. Ikke horete. Ikke kysk. Bare uknullbar.

Mange som hører ordet «peppermø» tenker umiddelbart at vi har å gjøre med kvinner som lever livene sine som i et reservat, atskilt fra mennenes. Men en peppermø er ikke en dissident, en som vender patriarkatet ryggen. Oftere er hun den som betaler en høy pris for å prøve å leve innenfor rammene av et system som har erklært henne verdiløs. Hun betraktes som uegnet som kjæreste, kone, elskerinne og mor. Det som står igjen, er å bli en tredje sort: venninne, velgjører, sekretær og/eller tjenestepike. Går vi til peppermøhistorien finner vi ikke så overraskende en gruppe barnløse, ugifte kvinner som har gjort suksess i slike roller. Dermed har mange peppermøer kommet til å leve livene sine i hudnær relasjon med en eller annen mann. Ikke
minst har det vært slik i kulturverdenen.

(Side 54-55.) Ideen om kvinnen som en muse, en engel i huset, er ikke akkurat ny. Og jeg synes Lindroth feiler på flere punkter.

For det første savner jeg betraktinger om hvorfor enkelte forblir single selv om de gjerne skulle hatt en partner. Hun snakker om avvisningene hun har opplevd, men jeg synes ikke hun klarer å løfte det personlige til det politiske eller strukturelle i tilstrekkelig grad. At menn på 40-50 og eldre heller leter etter damer på 20-30 enn noen jevnaldrende nevnes knapt, noe som er rart når hun samtidig avfeier at «gammel ungkar» på noen som helst måte er sammenlignbart med «peppermø».

I tillegg lar jeg meg ikke overbevise om at hun har tatt tilbake begrepet «peppermø». Jeg får ikke inntrykk av at hun har forsonet seg med situasjonen, og jeg synes fortsatt det er både skam og sårhet i fortellingen om alle mennene som ikke var interessert i henne likevel (ikke at det ikke er forståelig, for all del, men det undergraver «reclaim»-prosjektet). Som noen sa på Goodreads: Om hun sitter alene med en øl på nyttårsaften og ikke vil fortelle folk at det er det hun gjør er det bedre/nye venner hun trenger, ikke kjæreste.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.