Photobooth: A Biography – Meags Fitzgerald

I’ve become especially fond of looking for non-fictional graphic books when I browse the selection at the library, and so I did not hesitate in picking up Photobooth: A Biography by Meags Fitzgerald. I’ve never been bitten by the photobooth bug myself, though had the cost locally been cheaper I might have been (it was 50 kroner, or about 8 dollars back in the early to mid 90’ies when I was the right age). Meags Fitzgerald, on the other hand, was bitten, and hard. The book tells the history of the photobooth and some of the inventors who created and improved it. In paralell we get the history of Fitzgerald’s love-affair with photobooths, which spans at least a decade.

The art in this book is stunning. Both the loving depiction of different models of photobooths at their locations and the “copies” of photobooth pictures, both the author’s own and historic ones are a feast for the eyes. It’s also fascinating how such an oddly specific subject can work as a foundation for a book, and how something can be both very, very specialised as a hobby while dealing with something so incredibly mainstream (who over the age of twenty or so hasn’t had their picture taken by a photobooth?).

I must admit to being inspired to search out a photobooth or two. Unfortunately, chemical photobooths may be very hard to find these days. Not just because digital ones are much easier to maintain and offer more flexible options for the consumer (a choice of size of pictures, for example), but because some of the chemicals used are actually quite dangerous to handle, and so the EU (according to the book) were discussing banning them entirely in 2016. The chance of me finding a booth in Europe might therefore be slim. However, the website for enthusiasts, photobooth.net, which is also discussed by Fitzgerald, offers a location search, and while there are none listed in Norway, there are a few listings in places I might find myself this summer (pending the ongoing corona pandemic). If I do find one, I’ll be sure to share any pictures.

Tre sakprosabøker

Noen av bøkene jeg har lest er jeg ganske likegyldig til at jeg aldri blogget om, men for andre irriterer det meg. Tre av bøkene jeg leste i fjor havner i denne kategorien, tilfeldigvis er det også tre sakprosabøker, så her kommer en liten samlepost av typen jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor jeg ikke skriver oftere…

En frivillig død sto jeg på venteliste for når fristen til å nominere til Bokbloggerprisen 2018 gikk ut. Heldigvis kom den seg på kortlista uten min hjelp, så når jeg endelig kom først i køen hadde jeg store planer om å bidra til samlesingen. Vel, lese gjorde jeg, men skrivingen ble det altså så som så med.

På den annen side føler jeg vel at mine medbloggere stort sett har dekket det jeg har å si om boka, den gikk tross alt hen og vant prisen for beste sakprosabok. Så jeg skal bare istemme at det er en sterk bok som belyser viktige spørsmål og forsøksvise svar om temaet selvmord, og at det grafiske uttrykket, da særlig blandingen av fotografier og tegninger, mesterlig bidrar til historiefortellingen.

Les gjerne mer hos mine medbloggere:

Born a crime er en selvbiografi av Trevor Noah om å vokse opp i Sør-Afrika under Apartheid som barn av en svart mor og en hvit far.

I grew up in South Africa during apartheid, which was awkward because I was raised in a mixed family, with me being the mixed one in the family. My mother, Patricia Nombuyiselo Noah, is black. My father, Robert, is white. Swiss/German, to be precise, which Swiss/Germans invariably are. During apartheid, one of the worst crimes you could commit was having sexual relations with a person of another race. Needless to say, my parents committed that crime. In any society built on institutionalized racism, race-mixing doesn’t merely challenge the system as unjust, it reveals the system as unsustainable and incoherent. Race-mixing proves that races can mix—and in a lot of cases, want to mix. Because a mixed person embodies that rebuke to the logic of the system, race-mixing becomes a crime worse than treason. (ved 8 %)

Jeg kjenner bare såvidt til Noah fra før, fra korte klipp fra The Daily Show delt av folk jeg følger i sosiale medier, og han virker jo som en relativt fornuftig fyr. Fra historien om oppveksten kan vi nok konstatere at det at han vokste opp til å bli nettopp det skyldes en god blanding flaks og en formidabel mor. I det hele tatt er boka vel så mye en (hyllende) biografi om moren som en selvbiografi. Uansett anbefales boka i aller høyeste grad, enten du kjenner godt til internpolitikken i Sør-Afrika eller knapt har lest om temaet før.

My mom raised me as if there were no limitations on where I could go or what I could do. When I look back I realize she raised me like a white kid—not white culturally, but in the sense of believing that the world was my oyster, that I should speak up for myself, that my ideas and thoughts and decisions mattered. (…) “Because,” she would say, “even if he never leaves the ghetto, he will know that the ghetto is not the world. If that is all I accomplish, I’ve done enough.”  (ved 27 %)

Det er en velskrevet fortelling, relativt lettlest (det finnes visst også en “forenklet” versjon for ungdom, men jeg tror de fleste lesende ungdommer kan takle voksenversjonen, egentlig), og med et galgenhumoristisk blikk på en potensielt trist historie. (Sidenote: Denne burde jeg jo ABSOLUTT ha fått skrevet om i fjor, slik at jeg kunne krysset av en kategori i biografilesesirkelen, men den gang ei.)

Birds of Pandemonium var en helt tilfeldig oppdagelse. Jeg abonnerer på et nyhetsbrev fra BookBub som tipser om billige og gratis ebøker hos de store tjenestene. Du kan stille inn hvilke kategorier av bøker du er interessert i, og jeg har flere non-fiction-kategorier avkrysset, blant annet “Biographies and Memoirs” og “General Nonfiction. Ofte blar jeg ikke engang gjennom nyhetsbrevet, Mount TBR er høyt nok som det er, men av og til gjør jeg det, og en sjelden gang blir jeg interessert nok i en tittel til å kjøpe den. Det hadde jeg tydeligvis gjort med Birds of Pandemonium og glemt igjen, for jeg “fant” den i ebokbiblioteket mitt når jeg lette etter noe interessant å lese i fjor vår en gang.

Michele Raffin discovered an interest in keeping and raising rare birds after rescuing an injured dove. Birds of Pandemonium recounts her adventures while learning about these birds, amassing and fine-tuning her “collection” and honing her skills. We learn something of Raffin’s family, and how they respond to having their lives taken over by birds, and we hear about volunteers and other workers at Pandemonium (which is the name of the sanctuary). There is, for me, an obvious parallell to draw here to Gerald Durrell’s books, especially the ones that recount the creation of “his” zoo. The subject matter is obviously similar, but so are the writing style, the flashes of humour (even ridiculousness) interspersed with seriousness and the obvious love and enthusiasm the author feels for her subject.

Our birds are gorgeous. But that’s not why I’ve fallen for them so hard and so deeply. I’ve learned that their behavior is far more fascinating than their plumage. What birds know has upended anything I thought I understood about the natural world and our place in it. Birds mourn, they sacrifice, they engage in wicked tricks. They name their babies. They invent, they plot, they cope, and, as you’ll see, some of them know devilishly well how to manipulate unsuspecting humans. Beset by the forces of nature and the follies of man, they parry with marvelous wit and resilience. They can teach us volumes about the interrelationships of humans and animals. (at 8 %)

Highly recommended.

(Jeg innså plutselig at jeg slo om fra norsk til engelsk halvveis der… Ja, ja, det får stå seg.)

En frivillig død har jeg lånt på biblioteket, de to andre har jeg kjøpt sjøl.

Golden Bats and Pink Pigeons – Gerald Durrell

Having finished rereading (for the umpteenth time) the Harper Hall-trilogy by Anne McCaffrey as comfort-reading before Christmas, I fished about for something else that would be sufficiently engaging while also sufficiently easy to read. I decided a reread of one of Gerald Durrell’s books might be just the ticket, and rather randomly landed on Golden Bats and Pink Pigeons. It only partly fit the bill, as I was less engaged than I’d hoped (but with my reading mojo more or less dead I am inclined to blame myself rather than Durrell for this) and while Durrell’s prose is certainly readable, my edition of this book is really not well typeset. The print is small and cramped, and while not completely unreadable, certainly not easy on the eyes.

However, with possibly my only New Year’s Resolution being to make sure I read (which basically means being a little more disciplined and not choosing Twitter or TV just because a book isn’t gripping me 100 %) I did just that, so having ambled rather slowly through the first 100 pages since before Christmas I actually finished the last 50 or so in one gulp yesterday.

My preference for Durrell’s books are in order: 1. Collecting expeditions. 2. Tales from the Zoo. and 3. Familiy memoirs. Golden Bats and Pink Pigeons is type 1, and so we’re off to a good start. It is the tale of two collecting trips made to Mauritius and neighbouring islands in the 1970ies, and since I have a soft spot for the islands, especially Rodrigues, all due to Patrick O’Brian, The Mauritius Campaign and Jack and Stephen, the dears, we are not talking a hard sell.

The narrative ambles along in Durrell’s usual style, interspersing lovely descriptions of enchanting scenery and wildlife with quite hilarious observations of animals and people, including some self-deprecating humor. My edition has a postscript detailing some of what happened next with the captive breeding attempts, which is a bonus.

On this occasion I found it interesting to compare and contrast Durrell’s style with another Englishman; I was just finishing up reading Roald Dahl’s Charlie and the Chocolate Factory to my youngest at the same time. There is certainly a touch of paternalism in the way Durrell describes “the natives” and more race-centered vocabulary than feels entirely comfortable with my 2020 sensibilities. However, Durrell’s racism (if you can even call it that) is of the benevolent sort, and his zoologist instinct to describe both species and individuals in the animal kingdom spills over into the description of people (including, I haste to add, his fellow white men). Which doesn’t necessarily make things better, I know, but there you are. Dahl is a different kettle of fish, and I find it difficult to know what to do with my knowledge of his (now fairly well documented) racial prejudices while reading about the Oompa-Loompas. This time round I simply chose to ignore it, which I am quite aware speaks to my privilege. Please don’t let these reflections scare you off Durrell, though. I just find it helps me to see my own internalised racism if I attempt to name it in the books and other media I consume. Mind you, it does affirm my resolution to read less “old white men” (and women), even the ones I actually like, and actively seek out other voices.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Nostalgisk søm – Anna Solum og Torill Svarva

Nostalgisk søm av Anna Solum og Torill Svarva (som er mor og datter) er nok en av sybøkene jeg har lånt hjem fra biblioteket i det siste. Det er ikke den første boka jeg ville plukket opp ut fra tittelen, men jeg skulle på sytreff i regi Klar, ferdig, sy! der også Mimja (merkenavnet til duoen bak boka) skulle være til stede, så da måtte jeg jo sjekke ut boka.

Som forventet er ikke det visuelle uttrykket i boka helt i min stil, men den inneholder likevel en rekke greie mønstre. Utvalget er litt… tilfeldig? Vel, sannsynligvis ikke, men litt hummer og kanari må man vel få kalle det. Ikke at det nødvendigvis er negativt, her kan du nesten nøye deg med én bok og sy garderobe til hele familien. Det eneste du mangler er bukser til voksne, til gjengjeld finner du både festdrakter til barn og diverse tilbehør, som veske til kaketine, noe jeg har tenkt en stund at jeg skulle sy. Jeg kunne nok funnet ut av et mønster selv til akkurat det, men her har noen tenkt for meg og spart meg for jobben.

Så langt er det eneste mønsteret jeg har testet Bare blåbær bukse, og det bød på en smule frustrasjon enda så enkelt det er. Jeg hadde nemlig tegnet av mønsteret i to størrelser, den seksåringen bruker nå og neste størrelse opp. Det hadde jeg selvsagt glemt når jeg hadde med meg de og et bilde av instruksjonene (for å slippe å dra på boka) på sytreffet, så når jeg skulle klippe ble jeg stående og klø meg i hodet. Jeg endte med å spørre Torill om hjelp (siden hun nå var der) og hun bekreftet kjapt det jeg for så vidt hadde konkludert med, at jeg hadde to varianter av samme mønsterdel. Men når jeg kikket nærmere på instruksjonene etterpå konkluderte jeg at det ikke bare var jeg som var dum (ikke at det var så utenkelig), for der står det vitterlig både “Antall mønsterdeler: 2”, når det bare er én, og “Legg framstykket mot bakstykket rette mot rette og sy sidesømmene” noe som er helt unødvendig siden bak- og framstykket er en mønsterdel.

Når jeg først fant ut av det hele var buksa enkel å sy, og ble godt mottatt av både seksåringen og en jevnaldrende venn av familien. Sistnevnte synes visstnok den er så komfortabel at hen nesten nekter å la den vaskes, så nå har jeg klippet noen flere bukser så vi kan få løst den floken.

Bare blåbær bukse, dinosaurjersey fra Stoff og stil, ribb fra Klar, ferdig, sy!

Hadde jeg ikke allerede hatt Tove Fevangs Festdrakter for barn på hylla hadde jeg nok investert i Nostalgisk søm bare for å ha basismønster til festdrakt. Jeg utelukker ikke at jeg kjøper den i alle fall, for variasjonens skyld, men det er vel kanskje grenser for hvor mange festdrakter til barn jeg skal sy framover, så vi får se. Av andre mønstre har jeg altså tenkt å sy veske til kaketine, men ellers fant jeg ikke så mye som fristet (i alle fall ikke mer enn andre mønstre jeg allerede har på vent), og selv om Bare blåbær buksa var en innertier er den kanskje ikke nok til å rettferdiggjøre prisen for hele boka, i alle fall ikke når vi har bibliotek. Kort sagt: En bok som blir litt overflødig for meg, men om du har litt færre mønstre på hylla fra før er det verdt å ta en titt.

Bla i boka på Embla forlags hjemmesider.

 

Heilt spesiell ganger tre – og Jubel, da

Jeg er inne i en periode der jeg syr mye, og derfor driver jeg nærmest og jobber meg gjennom bibliotekets samling av sybøker. Sist hadde jeg vært på mitt lokale bibliotek og plukket fra det som sto i hylla, denne gangen har jeg reservert/bestilt bøkene via bibliotekets nettsider, og det er altså et litt mindre tilfeldig utvalg det er snakk om.

Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn av Kristin Thorsnes og Ane Sund (Gyldendal, 2013): Denne boka har jeg hatt på radaren en stund, den hadde allerede kommet ut sist jeg var i en “sy alle tingene!”- fase, men siden forsøkene mine med stretchstoff den gangen bare ble sånn passe vellykket kom jeg aldri så langt som til å se skikkelig på den. Med overlock i huset er det mye morsommere å sy i stretch enn det har vært før, og det var naturlig å låne noen av de bøkene jeg har oversett tidligere.

Både Heilt spesiell og Jubel har som merkevare utgangspunkt i blogger. Hvordan det ble til en bok i samarbeid heller enn individuelt aner jeg ikke, men siden de kler (no pun intended) hverandre virker samarbeidet ikke unaturlig på leseren. Det er heller ikke angitt om det er den ene eller den andre designeren som står bak hver modell, og boka framstår som en homogen enhet designmessig.

Modellene i boka er i utgangspunktet enkle, greie basisklær, med eller uten ekstra kule detaljer. Som for det meste av søm vil valg av stoff ha mye å si for hvordan det ferdige plagget fremstår. Modellene i boka er sydd i friske, sterke farger. Det appellerer til meg, men vil man heller ha sarte, “romantiske” plagg er det ikke noe i veien for å bruke de samme mønstrene for å oppnå det, eller man kan velge ensfargede, monokrome stoffer for et mer klassisk, elegant uttrykk. Likevel, som jeg skal komme tilbake til på en av de nyere utgivelsene, det er lettere å falle for et mønster dersom demonstrasjonsmodellen er sydd i stoffer du liker. Vel, jeg liker stoffvalgene i Helt spesiell og Jubel og ble fristet til å tegne av mønster for flere av modellene. Og da oppdaget jeg det ene, virkelig store minuset med boka for min del: Mønsterarket (ja, det er bare ett) er rett og slett for stort. Det er større enn spisebordet vårt, som jeg skal innrømme ikke er av de største, og det er i seg selv et praktisk problem for meg, men problemet på generell basis er at det er helt uhåndterbart. At ikke bibliotekets eksemplar var mer slitt, krøllet og generelt ødelagt enn det var gir gode skussmål til tidligere lånere. Det var rett og slett så stort at det var umulig (og jeg har lange armer) å tegne av mønsterdelene i midten av arket uten å brette inn sidene.

Derfor ga jeg opp et bare et par plagg, men det er mulig jeg gjør et nytt forsøk. Jeg har testet tre mønster fra boka: Gul bukse, kløverkjole med lommer og smekkeskjerf. For alle tre er mønsteret helt greit og sømbeskrivelsene ok. Skjerfet er i utgangspunktet så enkelt at det nesten ikke trenger sømbeskrivelse (om man ikke er helt nybegynner).

De gule buksene brukte jeg som grunnlag for et redesignsprosjekt, og der lot jeg meg frustrere av to ting:

    1. På grunn av gjenbruk av grunnmønster har veiledningen instruksjoner som “legg til 6 cm i høyden i livet og i øvre kant på lommene”. Jeg skjønner behovet for å ikke tegne to nesten like mønstre hver for seg på mønsterarket, men har sett dette løst helt fint i andre mønster ved at linjene for “modell a” og “modell b” begge er tegnet inn og du kan velge å tegne av den modellen du har tenkt å sy. For oss med litt dårlig hukommelse er det ekstra greit med utvetydig mønster, det er kjipt å klippe “samme” bukse om noen måneder og oppdage at du skulle ha lagt til litt her og litt der. Det kan umulig være bare meg som syr plagg jeg har sydd før etter hukommelsen og først blar opp instruksjonene dersom jeg står fast.
    2. Jeg måtte lete etter mål (for generell observasjon se nedenfor) og i ett tilfelle fant jeg slett ikke noe mål, for selv om det er spesifisert at du skal legge til mellom 10 og 15 cm nederst på beina er instruksjonen for hvordan du skal sy nederkanten kun “Brett opp så du får en løpegang til strikk nederst på beina.” Hvor bredt har de tenkt at jeg skal brette opp, mon tro?

For Kløverkjolen var hovedfrustrasjonen min egen skyld, jeg hadde ikke fått med meg at den har knapping på den ene skulderen, til tross for at det er synlig på ett av bildene. Jeg leste derfor instruksjonene feil og måtte fikse feilen med en nødløsning (som forsåvidt fungerte). Skal jeg bruke mønsteret igjen kommer jeg til å kombinere det med mønsteret for den andre kløverkjolen for å få ribb og derfor tøyelig nok hals til ikke å trenge knepping. Siden mottaker av kjolen synes den var for trang i halsen når den er kneppet er det på alle måter en bedre løsning for oss, men sånt er jo smak og behag.

Det å lete etter mål er et problem som gjelder for alle de tre bøkene jeg omtaler her, men jeg kan bruke den gule buksa som eksempel:

Fellesløsningen i disse bøkene er altså at du i begynnelsen av boka, sammen med for eksempel  generelle syveiledninger, finner tabeller for hvor lang (og bred) ribb eller kantebånd du skal klippe til hvert mønster. Jeg har (minst) to innvendinger til dette. Det ene er at tabellene i det minste burde vært helt først (eller helt sist) i boka slik at man kan slå opp i dem uten å begynne å lete etter siden. Det andre er at jeg ikke forstår begrunnelsen for å løse det på denne måten, det er MYE lettere for leseren å ha alle relevante detaljer for ett plagg på samme sted og det tar ikke så mye ekstra plass (som man kan se av strikkmålene over). Og om man insisterer på å gjøre det på den måten bør man i det minste være konsekvent, her er mål for ribb i fellestabellene og mål for strikk på plaggets detaljside, for eksempel.

Når det er sagt, plaggene ble fine og brukbare og passet mottaker som de skulle ut fra størrelsen jeg valgte å sy, og jeg kommer helt garantert til å teste flere mønster fra boka etterhvert.

Les mer om boka, og bla i den (både gul bukse og kløverkjole er med i utdraget som kan sees) på forlagets nettsider.

 

Heilt spesiell: Sy til liten og stor av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2015): “Heilt spesiell”, dvs Kristin Thorsnes, går solo i denne boka, men stilen er lett gjenkjennelig fra bok nummer en. Det er glade mønster og farger gjennomgående. Her er det også, som tittelen tilsier, klær både til barn og voksne, noe som gjør boka mer brukbar for min del (seksåringen bruker selvsagt fortsatt barnestørrelser, men tolvåringen er over på voksenstørrelser for lengst).

En stor forbedring er at denne boka kommer med to mønsterark som er i langt mer håndterbar størrelse.

Her har jeg testet mønsteret på babybukse, og det fungerte absolutt utmerket. Utover dette med ribbtabell har jeg ingenting å klage på. Det samme gjelder All Day kjole som jeg sydde til meg selv. Mønsteret er rett fram og sømbeskrivelsen utmerket.

Også denne kan du lese mer om og bla i på forlagets hjemmesider, der ligger det også et par filer med rettelser til boka (opplag 1 og 2, samt en mønsterdel som ikke har opplag spesifisert).

Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2017): Dette er Thorsnes’ andre solobok, og som hun selv sier i forordet: “Denne boka har i likhet med meg selv, utviklet seg en god del fra mine to tidligere bøker (…). Fra å være fargerik og retro, til en mye dusere og mer romantisk stil.” (Side 7.)

Det er jo en ærlig sak, men all den tid jeg er langt mer glad i fargerik og retro enn dus og romantisk appellerer altså denne boka langt mindre til meg. Jeg klarer heller ikke dy meg for å påpeke at i tillegg til “dus” og “romantisk” ville jeg tatt med “kjønnsstereotyp”, for her er det mye rosa til jente og lyseblått til gutt ute og går. Ikke akkurat noen forbedring. Men det er meg, og du kan jo være dundrende uenig.

Samtidig ser jeg jo at det er noen fine nye mønster i denne boka, som jeg gjerne kan sy i helt andre farger enn det som er vist. Singleten (som du kan se tre varianter av i bla-i-boka-utdraget lenket nedenfor) for eksempel er et mønster jeg definitivt skal teste fram mot sommeren, men det blir altså ikke i hverken dus gul eller dus grønn dersom jeg får velge stoff (men det er fare for rosa eller lilla om hun som skal ha på singleten får et ord med i laget, og det gjør hun nok, på den annen side kan det være hun foretrekker dinosaurer).

Thorsnes skriver også at hun ettersom hun har utviklet seg som syerske har hun blitt mer opptatt av detaljer. “Det å se plagg som har flotte sømmer, er virkelig sukkertøy for øyet,” skriver hun. Det er vanskelig å være uenig i det, men enkelte andre detaljer – som rysjer på (for meg) rare steder på jenteklærne (rysjer på knærne? Virkelig?) og seler som jeg har vondt for å se for meg blir på skulderen under lek på både shorts og ballongskjørt – ser jeg mer som hinder for ungenes utfoldelse enn som et pluss. Men også det er smak og behag, selvfølgelig (og visst er den søt, seleshortsen).

Også her er det to håndterbare mønsterark, men også, som tidligere, ribb/kantbånd/strikk-tabeller på en egen side i stedet for sammen med hvert enkelt plagg.

Igjen: Les mer og bla i boka hos forlaget (og finn rettelser til opplag 1).

Konklusjonen er at om jeg skal vurdere å kjøpe noen av disse bøkene (eller til og med bare å låne dem fra biblioteket igjen) kommer Heilt spesiell: Sy til liten og stor helt klart øverst på lista. Faktisk tror jeg den havner på handlelista. Tross stort mønsterark vil jeg nok plassere Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn på plass nummer to, en bok jeg i alle fall ville vurdere å kjøpe om den dukket opp brukt/på tilbud. Og tross at den havner nederst på listen havner nok Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg også i den kategorien, for det er en fin samling gode mønstre i boka, selv om jeg altså ikke er fan av den nye stilen.

 

 

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, “svarer” på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang “Emma” tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å “ha ødelagt liv”, men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre “vokser som menneske” eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har “gått for langt” er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er “Hva hadde du på deg?”, “Hvor mye hadde du drukket?” og “Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?” og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele “Kjære Emma” enda mer feil. Det burde vært “Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje”, om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof

Denne lille boka er del av en serie fra Samlaget som heter Norsk Røyndom.

I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.

Sumaya Jirde Ali har skrevet en av de andre bøkene i serien, den har jeg i alle fall tenkt å lese, og mest sannsynlig blir det fler etterhvert (både i serien og på meg, altså).

Camara Lundestad Joof skriver om opplevelsen av å ha en annen hudfarge enn det som er normen i Norge. Joof er norsk, men har en far som opprinnelig er fra Gambia, og det er sånt som synes utenpå. Tittelen er vel med stor sannsynlighet et nikk til en annen bok jeg burde ha skrevet om, Renni Eddo-Lodges Why I’m No Longer Talking to White People About Race, men også en konstantering av fakta. Er man brun i huden i Norge er det fort gjort å ende med å snakke om det, på godt og vondt.

Boka starter med en historie om – og en unnskyldning til – Camaras bror, som det rant over for når han var tretten og hun var elleve, da han pent ba familien om å slutte å kalle dem “negerbarna”. Familien mente han overreagerte, det var jo kjærlig og ikke vondt ment og Camara synes da ikke det gjorde noe, synes hun? 

Og nettopp fordi det ikke var vondt ment er det en så god innledning på dette forsøket på å forklare oss som ikke har følt det på kroppen hvordan det er å få hudfargen sin påpekt, diskutert, kritisert eller hyllet, men alltid, alltid oppmerksomgjort.

Snakker vi om det oss hvite i mellom lurer Joof på? Diskuterer vi hvorvidt det er ok å bruke ordet neger? Spør vi hverandre hva vi synes, hvor rasistisk det egentlig høres ut? Og svaret er jo nei, vi gjør ikke det. Ikke i min omgangskrets, i alle fall. Jeg kan faktisk huske å ha diskutert det en eneste gang (for nærmere 30 år siden), og han (selvsagt han) jeg diskuterte med som absolutt synes det var ok, siden “de svarte i USA bruker jo ordet selv” ble senere aktiv i FrpU. Så da lærte jeg jo noe om røde flagg, i alle fall.

Men er du brun i huden, da blir du bedt om å ta stilling til sånt hele tiden. Vel, altså, jeg vet jo ikke, men jeg ser ikke noen grunn til ikke å tro på de historiene Joof (og Eddo-Lodge og Jirde og en rekke andre kvinner og menn jeg følger på Twitter og leser kronikkene til) forteller meg. For jeg har vanket nok i mannsdominerte miljøer til å rekke å bli sliten av alle de som bare er nødt til å fortelle deg hvor kult det er at du liker whisky/jobber i IT/sett inn selvvalgt mannsdominert aktivitet selv om du er dame! Og faktisk har jeg altså stort sett møtt positive kommentarer, og likevel er det slitsomt.

Joof har også hukommelse som tilbakevendende tema. Skal hun vitne om det hun opplever må hun jo huske, og helst huske riktig og detaljert. Var det “svarting” han sa han i baren? Nei, sier venninnen, det var “nigger”. Regnet det den 17. mai-dagen da hun var ti år da en dame kjeftet på henne for å ha den frekkhet å bruke bunad? Mye av boka består av korte historier – vitneutsagn – om det man vel kaller hverdagsrasisme. Jeg blir sliten av å lese, men jeg tror på dem alle sammen. Og det spiller ingen rolle for meg om det regnet eller ikke.

Men eg lèt dette fare no. No set eg desse historiene på papiret, papiret kan få bere minna for meg, boka får vitne, uavhengig av om det regna eller ikkje.

Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman.

Så nå bærer jeg dette. Men det tåler jeg godt. Og så håper jeg at jeg også har mot nok til å si fra om jeg (når jeg?) blir vitne til rasisme. Ikke bare å gå i mellom den ravende idioten og den tilfeldige brune personen på bussen, som vi alle tenker at selvsagt ville vi gått mellom, men også, kanskje enda mer ubehagelig, våge å skape dårlig stemning ved å være den som sier at vi kanskje kan la være å diskutere slektstreet til X, hvorvidt rastafletter er “cultural appropriation” med Y eller alle de andre fremmedgjørende samtaleemnene folk fører for å lufte “helt tilfeldig” fordi en av de tilstedeværende ikke har samme hudfarge som resten av gjengen (av kolleger, venner, hva det nå måtte være). Jeg skal i alle fall prøve.

Den norske slavehandelen – Anders Totland

Den norske slavehandelen kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og det er jeg glad for, for dette var interessante greier. Selvsagt (eller, er det selvsagt?) visste jeg at norske skip og sjømenn var involvert i slavehandelen fra Afrika til Amerika, men at vi hadde både egne fort på Gullkysten og egen koloni (Dansk Vestindia) visste jeg ikke (det siste har jeg nok hørt om før, men glemt, fortene tror jeg aldri jeg har hørt om). Vi kan selvsagt forsøke å argumentere at det var danskene som hadde fort og koloni, men det var nå engang Danmark-Norge som var staten den gangen, og det var nordmenn involvert i alle ledd. Til og med helten Tordenskiold startet karrieren sin på et skip som fraktet slaver.

Dette og mer til tar Totland for seg i en fin liten faktabok for… jeg vil si øvre barneskoletrinn/ungdomsskole? Eller for oss på 44 som synes det er greit å lære noe nytt, selvsagt. Ut over den slavehandelen vi vanligvis tenker på når noen sier “slavehandel” får vi også innblikk i historiene til de norske sjømennene som ble tatt til fange og gjort til slaver i Nord-Afrika. Totland dekker også den moderne slavehandelen, unge kvinner (fra Øst-Europa i eksempelet) som lokkes til Norge for å bli utnyttet og tvunget til å selge “sex”*.

Totland avslutter med en kommentar og liste over kilder og videre lesing.

Kristian Krogh-Sørensens illustrasjoner understøtter teksten på ypperlig vis, og er detaljerte og realistiske nok til å vise brutaliteten i historien uten å tippe over i det groteske.

Boka er på nynorsk, forresten, sånn til info.

_________________________

* Jeg vet det heter “å selge sex”, men jeg synes ikke “sex” er rett ord når kvinnen ikke egentlig samtykker. Jeg ville kalt det voldtekt.

Leselyst – Tone Selboe

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: “Du… Den boka er Leselyst?” Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: “Ja, det er den. Den er morsom.” Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt “hjertevarmende” (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet “Hva”, som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: “O, to be in England now that April’s there”. Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale “burde jeg vel ha lest en dag”-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

Til ungdommen – Linn Skåber

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere “men”.

Jeg er ikke overbegeistret for “sjangeren” om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på “problemadferd”, Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.