Stikkord: non-fiction

Jeg hadde aldri oppdaget Et hav av språk om ikke det var for at noen tipset om den i Facebookgruppa for bokbingoen som arrangeres av Karen Jensen og Marianne Kolstad (@makobok på Instagram) i forbindelse med at vårens bingobrett inneholdt kategorien «Bok med to forfattere». Åshild Næss er spåkforsker, og har vært flere turer til Reef-øyene i Melanesia for å studere ett av språkene som snakkes i området, äiwoo, og på et av oppholdene ble faren hennes, Atle, med. Han er ikke språkforsker, «bare interessert i språk». Og det er jo jeg også. 

Det er ikke de mest avsidesliggende øyene i verden vi kan lese om i denne boka, men det er ikke så veldig langt unna. Om du søker på f.eks. Tuo på Google maps og så zoomer ut, så ser du at det ikke skal mange klikk til før øyene bare forsvinner. Jeg kunne se at de var der når Tuvalu kom til syne ute til venstre, men innen Vanuatu dukket opp sørut var øygruppa blitt for liten til å være synlig.

Boka føres vekselsvis i pennen av de to, og begge snakker både om språktekniske ting (selv om Åshild bidrar med mest tekniske detaljer) og mer generelt om oppholdet, reisen dit og tilbake og menneskene de møter. Til tross for det tekniske er boka lettlest og underholdende. Det språktekniske er interessant, og det handler slett ikke bare om äiwoo (et språk det tross alt er liten sjanse for at jeg noensinne får bruk for å kunne noe om). Eksempler på språklige fenomener i ãiwoo relateres til både norsk og engelsk (som leseren kan forventes å ha et forhold til), men eksempler plukkes også fra alle verdenshjørner for å illustrere. For å ta et aktuelt eksempel, pronomen, der veldig mange språk har flere ord for «vi», spesielt vanlig er det å skille mellom et vi som inkluderer den man snakker med (eller om) og ett som ikke gjør det. I norsk må du «gjette» ut fra konteksten.

Til gjengjeld skiller ingen av disse språkene på kjønn i pronomensystemet – de har med andre ord gjerne fire, fem eller flere ord for ‘vi’, men bare ett for ‘han eller hun’. For oss er kjønnsskillet så grammatisk selvfølgelig at det virker nokså merkelig ikke å gjøre forskjell på hankjønnspersoner og hunkjønnspersoner. Men kjønn er absolutt ikke det eneste skillet som kan markeres i pronomener, det finnes atskillige muligheter for finere distinksjoner. Indianerspråket yuchi, som blir snakket i det nåværende Oklahoma, skiller i 3. person på tall og kjønn, som vi ville vente: en eller flere, hun eller han. Men det stopper ikke der. I motsetning til norsk, som bare markerer kjønnet på den som omtales, tar yuchi også hensyn til den talendes kjønn: Kvinner bruker andre pronomen enn menn når de snakker om noen!
Yuchi gir seg ikke der heller, forresten. Pronomenene viser om den omtalte er medlem av stammen eller ikke, akkurat som om vi skulle ha egne pronomen for å snakke om nordmenn i motsetning til alle andre. De markerer også eventuelt slektskap mellom taler og omtalt – og hvis det er slektskap, så mellom oppstigende eller nedstigende generasjon. (Side 35-36)

Så visst lærer du noe om äiwoo og språk generelt av å lese denne boka, men langt viktigere er at du får et nytt perspektiv på ditt eget morsmål og ting du tar for gitt.

Parallelt med at jeg leste Et hav av språk holdt jeg på med en gjenlesing av Gerald Durrells bøker fra dyresamlingsekspedisjonene hans. En av tingene jeg alltid har likt med Durrells bøker, og da særlig de fra vestlige sentral-Afrika, for eksempel Kamerun, er dialogene på pidgin (se f.eks. Cameroonian Pidgin English). Åshild skriver en del om Solomons pijin, og det er også det språket de bruker for å kommunisere med sine ikke-engelsktalende informanter og kontakter. Om du lever i villfarelsen at pidgin bare er «dårlig engelsk» har du en del å lære. Pidgin oppstår i krysningen mellom to (eller flere) språk, der formålet er kommunikasjon på tvers av språklige grenser. Pidgin-språk har riktignok begrenset grammatikk og regnes ikke som fullverdige språk (noen har riktignok utviklet seg til å bli det, den prosessen kalles kreolisering), men de har likefult et eget vokabular og egne regler.

Solomons pijin kan kort og svært unøyaktig beskrives som et språk med hovedsakelig engelsk ordforråd, men en melanesisk basis-grammatikk. Flesteparten av ordene kommer opprinnelig fra engelsk, men betydningen har ofte blitt utvidet og har i en del tilfeller endret seg ganske kraftig. For å begynne med noen lett gjenkjennelige pronomen: mi er ‘jeg, meg’, in ‘du’, hem ‘han, hun, det’. ‘Jente, datter’ heter gel; boi, dadi og nem er vel så noenlunde selvforklarende. Dis wan, fra this one, betyr ‘denne, dette’. ‘A ha, eie’ heter garem (av got). Noen ord har fått en «fordoblet» form, det lingvister kaller reduplikasjon. Pikpik er gris, sipsip sau. Enkelte er ganske vanskelige å kjenne igjen, for eksempel seleni, ‘penger’, av shilling, eller barava ‘veldig, virkelig’ – et slags forsterkende adverb som kommer fra engelsk proper. Tumas kommer fra too much, men betyr i pijin bare ‘veldig’ – tankiu tumas, ‘tusen takk’, er en av de aller nyttigste pijin-frasene å kunne.

Deler av ordforrådet kommer også fra ulike av regionens språk. ‘delfin’ heter kirio, ‘mat, å spise’ kaikai. Det finnes synonymer fra ulike kilder: ‘bestefar/-mor’ kan hete koko’o, men også grani. (Litt forvirrende for vestlige språkbrukere er det at mange slektskapstermer er resiproke, det vil si at hvis noen du er i slekt med, bruker et bestemt slektskapsord om deg, bruker du samme ord om ham eller henne. koko’o/grani kan dermed også bety ‘barnebarn’.) Eiendomsforhold eller tilhørighet uttrykkes med preposisjonen blong (av belong). Som i mange andre av verdens språk er ikke verbet ‘å være’ nødvendig i det hele tatt når det har ren kopula-funksjon, dvs. betegner at ‘A er B’. (‘Å være’ i betydningen ‘befinne seg på et sted’ uttrykkes med verbet stap, fra engelsk stop.) Jeg har prøvd å lære Atle litt grunnleggende pijin, og når vi skal hilse på øyboere vi ikke kjenner, forsøker han seg med enkle setninger av typen: «Nem blong mi Atle. Diswan gel blong mi, nem blong hem Åshild». På dette nivået går det forholdsvis greit, selv om det ikke er alltid han forstår svaret han får! (Side 103-104)

Boka kom i 2007 og gikk meg tydeligvis hus forbi den gangen, og uten tipset i gruppa hadde jeg neppe noensinne fått vite at den eksisterte. Nå sender jeg tipset videre. Sjekk et bibliotek nær deg!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.