The Mother of All Questions – Rebecca Solnit

There was a quote from The Mother of All Questions by Rebecca Solnit in Hvordan bli en (skandinavisk) feminist, which reminded me that I meant to read more of Solnit’s books. I enjoyed Men Explain Things to Me, even though I found it sort of patchy, so continuing with her feminist essays was a bit of a no-brainer.

And to be honest, The Mother of All Questions is better. There was not a single essay in this collection that I didn’t throughly enjoy, even if I do prefer the somewhat chatty and irreverent style of the titular “The Mother of All Questions” and of “Men Explain Lolita to Me” over the more philosophical and analytical “A Short History of Silence” and “The Pigeonholes When the Doves Have Flown”, still, they are all quite excellent.

The question the title and the titular essay refers to is (of course) “why don’t you have children?” (where the you is sometimes Solnit herself, but also other childfree women). I could have quoted the whole essay, there was not a single sentence that didn’t resonate with me, though our circumstances are very different in some respects.

As it happens, there are many reasons why I don’t have children: I am very good at birth control; though I love children and adore aunthood, I also love solitude; I was raised by unhappy, unkind people, and I wanted neither to replicate their form of parentsing nor to create human beings who might feel about me the way that I sometimes felt about my begetters; the planet is unable to sustain more first-world people, and the future is very uncertain; and I really wanted to write books, which as I’ve done it is a fairly consuming vocation. I’m not dogmatic about not having kids, I might have had them under other circumstances and been fine – as I am now.

(Page 5.) Now, I do have children. But under other circumstances I might not have, and been fine. And while I find individual children charming and fascinating, I have never understood the urge to define either myself or other women solely by their status as mothers. The fact of being – or not being – a mother is hardly the most interesting thing about a person, is it? At least, I’d find it horrifying were I to meet someone where that was actually the most interesting thing about them, as I have to imagine that person as something of a blank, nondescript entity.

I gave a talk on Virginia Woolf a few years ago. During the question period that followed, the subject that seemed to most interest a number of people was whether Woolf should have had children. I answered the question dutifully (…)
What I should have said to that crowd was that our interrogation of Woolf’s reproductive status was a soporific and pointless detour from the magnificent questions her work poses. (I think at some point I said, “Fuck this shit,” which carried the same general message, and moved everyone on from the discussion.) After all, many people make babies; only one made _To the Lighthouse_ and _Three Guineas_, and we were discussing Woolf because of the latter.

(Page 4.) In “A Short History of Silence” Solnit deals with a range of issues that all contribute to silencing women (and men), not least the violent silencing associated with rape and shame.

The pandemic of campus rape reminds us that this particular kind of crime is not committed by a group that can be dismissed as marginal in any way; fraternities at elite institutions from Vanderbilt to Stanford have been the scenes of extraordinarily vicious acts; every spring the finest universities graduate a new crop of unpunished rapists. They remind us that this deadness is at the heart of things, not the margins, that failure of empathy and respect are central, not marginal.

(Page 36.) And she writes of the non-disclosure agreements that are frequently a condition of any settlement after rape or sexual harrassment:

What does it mean when what’s supposed to be victory includes the imposition of silence? Or should we call it reimposition?

(Page 44.) After Breen, it was also refreshing to get not a SWERFy condemnation of prostitution, but rather an interesting discussion on how it is one of the topics where our neat categories are not sufficient for the purpose.

Some of the most furious debates of our time come when opposing sides insist that everything in a given category corresponds only to their version of the phenomenon. In recent debates about prostitution, one position at its most dogmatic insists that prostitutes–appearently, all prostitutes–are free agents whose lifestyle and labor choices should be respected and left alone. I’ve been aquainted with a few middle-class white sex workers. They retained control over what they did and with whom, along with the option of quitting when it stopped being what they wanted to do.
Of course that experience of being a sex worker with agency exists. So do sex trafficking and the forcing of children, immigrants, and other categories of socially and economically vunerable into prostitution. Prostitution is not a category of the enslaved or the free, but of both. How do you even speak of, let alone propose regulation of, a category as full of internal contradictions? Maybe, like so many other things, it is a language problem, and we need different terms to talk about different categories of people engaged in sex for money.

(Page 130.) In “80 Books No Woman Should Read” (a reaction essay to an Esquire article entitled “The 80 Best Books Every Man Should Read” featuring 79 books by men and 1 by a woman) Solnit points out how absurd it is that magazines like Esquire and Cosmopolitan provide (troubling) instructions on how to be A Man and A Woman respectively.

Maybe it says a lot about the fragility of gender that instructions on being the two main ones have been issued monthly for so long.

(Page 135.) And the discussion that follows about which books women should not read is very interesting indeed, and I agree with the gist of it (not having read all the authors I can’t agree with all the details). The next essay is “Men Explain Lolita to Me”, and it is ever better, as it touches on the issue of “why read anything”, and puts it beautifully:

This paying attention is the foundational aspect of empathy, of listening, of seeing, of imagining experiences other than one’s own, of getting out of the boundaries of one’s own experience. There’s a currently popular argument that books help us feel empathy, but if they do so they do it by helping us imagine that we are people we are not. Or to go deeper within ourselves, to be more aware of what it means to be heartbroken, or ill, or six, or ninety-six, or completely lost. Not just versions of our self rendered awsome and eternally justified and always right, living in a world in which other people only exist to help reinforce our magnificence, though those kinds of books and comic books and movies exist in abundance to cater to the male imagination. Which is a reminder that literature and are can also help us fail at empathy if it sequesters us in the Boring Old Fortress of Magnificent Me. This is why I had a nice time recently picking on a very male literary canon lined up by _Esquire_ as “80 Books Every Man Should Read,” seventy-nine of them by men. It seemed to encourage this narrowness of experience. In responding, I was arguing not that everyone should read books by ladies–though shifting the balance matters–but that maybe the whole point of reading is to be able to explore and also transcend your gender (and race and class and orientation and nationality ans moment in history and age and ability) and experience being others. Saying this upset some men. Many among that curious gender are easy to upset, and when they are upset they don’t know it. They just think you’re wrong and sometimes also evil.

(Page 142-143) Honestly, I could have quoted that whole essay from start to finish, too.

Anyway. Read this book.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist – Marta Breen

Jeg må kanskje konstantere at jeg ikke er i målgruppen for Marta Breens 2020-bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist. Jeg er allerede (en skandinavisk) feminist, og dette var i overkant Feminisme 101 for meg.

Boka er pedagogisk oppbygd i 20 ganske korte kapitler som hver har titler som nærmest kan kalles “Feminsmens 20 bud”: Kjenn dine fiender, Dropp nostalgien, Kjenn din kropp, osv. Hyppig bruk av kloke sitater fra verdens (dog, det skal sies, hovedsakelig vestens) feminister bryter i tillegg opp og gjør boka kjapplest.

Bryter opp, ja. Noe som irriterte meg underveis var at sitatene litt for ofte bokstavelig talt brøt opp teksten. Se bildet nedenfor for eksempel. Hadde det gjort noe å putte det kult formaterte sitatet ETTER setningsfragmentet som er en fortsettelse fra siden før?

Apropos irritasjon holdt jeg på å legge fra meg boka for godt etter kapittel 6: Kjenn dine fiender. Kapittelet starter med en diskusjon av misogyni/kvinnehat og en ganske god parodi på samtalen som starter med en mann som hevder å elske kvinner, men som degenerer til kjønnede skjellsord i det han blir avvist. Men så brukes nettopp skjellsordene som en bro over i en ganske SWERFY omtale av prostitusjon, og jeg sitter igjen på slutten og lurer på om Breen inkluderer motstanderne av sexkjøpsloven i sine “fiender”. For da faller jeg av lasset, må jeg innrømme. Jeg kan ikke si at jeg har noe mer forståelse enn Breen for at ikke all sexlyst forsvinner om du vet at den andre parten bare gjør det for penger (eller enda verre: Er tvunget inn i situasjonen og gjør det for bokstavelig talt å overleve). Men jeg har gjort det til regel å høre på den aktuelle gruppa i saker som angår grupper jeg ikke er del av, og at sexkjøpsloven fungerer er ikke det de sier. Uansett: Skal vi komme menneskehandel og tvangsprostitusjon til livs kan vi kanskje starte med mer opplagte ting, som ikke å sende ut av landet ofrene – at på til etter å ha utnyttet dem som informanter – og å sørge for at folk har nok penger til å leve av, dvs trygge og bygge opp, ikke ned, velferdsstaten. Det virker som mer fornuftige hauger å dø på i mine øyne.

Vel, jeg leste videre, men ble aldri helt venner med boka etter det.

Jeg mener, KAN det være nødvendig?

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Photographic: The Life of Graciela Iturbide – Isabel Quintero og Zeke Peña

Jeg har vært på salg på Outland igjen… Det ble bare en bok (vel, tre, men de to andre var ikke på salg) denne gangen, Photographic: The Life of Graciela Iturbide var satt ned fra 269 til 50, og siden grafisk sakprosa er noe jeg gjerne leser var det et opplagt kjøp.

Jeg har aldri hørt om Graciela Iturbide før, som jeg kan huske, men jeg har følelsen av at jeg har sett noen av bildene hennes. Flere av dem gjengis i boka, og det er noe kjent med dem.

Iturbides historie fortelles i “kapitler” i jeg-form, med “hviletekster” mellom kapitlene i tredjeperson som gir mer utvetydige fakta. Kapitlene er mer poetiske og filosoferende, og gjør et forsøk på å få et grep på hva kreativitet og skapelsesprosess er. Illustrasjonene underbygger og bygger videre på teksten, og det er tydelig at Zeke Peña har studert Iturbides fotografier, for tonen i strektegningene matcher fotografiene sømløst.

Jeg ble helt klart nysgjerrig på Graciela Iturbides fotografiske bøker av å lese denne biografien, og da er vel muligens poenget med boka oppnådd.

The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle lese The Handmaid’s Tale nå. Men det er litt sånn med klassikere og andre bøker man føler at man burde ha lest at når man først får lyst er det bare å gripe sjansen. Jeg reserverte boka på biblioteket, men blingset litt sånn at på første forsøk fikk jeg den grafiske romanen i stedet for orginalen. Men med litt mer finlesing gikk det bra på forsøk nummer to. En bonus er det jo at den gjør at jeg kan krysse av januar i Elidas 1001-lesesirkel. Om jeg klarer å følge opp med flere klassikere utover året vil vise seg, men januar er i boks.

Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om boka. Det er skrevet så mye om den før, ikke minst etter at tv-serien kom og boka fikk en oppfølger. Derimot reflekterte jeg en del over det å lese klassikere mens jeg leste den, og det tenkte jeg at var verdt noen ord. Det er jo sånn med bøker som har fått klassiker-stempelet at man på en måte vet så mye om dem uten å ha lest dem at det av og til føles som om man HAR lest dem allerede. Men så viser det seg jo ofte at man kanskje ikke visste så mye likevel. Joda, grunnprinsippene i historien til Offred hadde jeg jo fått med meg. Statskuppet, det strengt inndelte samfunnet, den religiøse fanatismen og den generelle infertiliteten som har skapt “behovet” for handmaids i utgangspunktet. Men selvsagt er boka mye mer nyansert enn det en sånn stikkordsoppsummering kan formidle. Og det var en overflod av detaljer jeg ikke hadde hørt om på forhånd. Ikke minst er det et presist og samtidig lyrisk språk i Offreds mer eller mindre interne monolog som det er vanskelig å ikke la seg fenge av.

Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet lese boka uten å vite noe om den. Jeg var 11 det året den kom ut, så det var vel aldri noen mulighet for det, men jeg fikk assosiasjoner til Never Let Me Go av Kashuo Ishiguro. Ikke bare fordi det også er en dystopi og en moderne klassiker, men fordi den boka visste jeg ingenting om når jeg begynte å lese den, jeg ante ikke engang at det var en dystopi (mitt eneste forhold til Ishiguro før det var at jeg hadde sett Remains of the Day på kino, en helt annen type historie enn Never Let Me Go). Og den gradvise oppdagelsen av akkurat hvor dystopisk boka faktisk var bidro til å gjøre det til en sterk leseopplevelse, en bok å miste pusten av, som en knyttneve i magen, rett og slett. Og for de som leste A Handmaid’s Tale i 1985 tror jeg opplevelsen må ha vært mye den samme. Jeg er litt lei meg for å ha gått glipp av den opplevelsen. Men det er det jo håpløst å klage over, det er like umulig å lese The Handmaid’s Tale uten forutintatthet i dag som det ville være å lese Romeo and Juliet uten å vite at de to var “star-crossed lovers”.

En ting jeg ikke visste noe om var… skal vi kalle det epilogen? “Historical notes on The Handmaid’s Tale” var en klar bonus jeg ikke forventet. Et fascinerende fortellerteknisk grep som traff meg midt i akademiker-nerde-hjertet. Fram til det hadde jeg slått fra meg å lese oppfølgeren The Testaments, men nå ble jeg nysgjerrig likevel, jeg lurer fælt på hvordan en oppfølger kan forholde seg til det hele. Vel, vi får se.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Little Leaders: Bold Women in Black History – Vashti Harrison

I purchased Little Leaders: Bold Women in Black History as part of a book haul through the children’s school some time last year (I think), and it’s been laying around waiting for attention ever since. I finally picked it up in order to cross off the square “Barnebok av svart forfatter” (Children’s book by a black author) on the Black author bingo reading challenge hosted by @litteraturenogmeg on Instagram.

It’s a quick read (for a grown-up), and it’s interesting in the sense that it highlights a selection of women who certainly deserve more attention for their contributions to society. Some I’ve heard of before, some not. I could easily use the list of names as a starting point for a biography TBR-list without skipping a single one of them.

However. Though the intentions behind the book are undoubtedly good, the execution leaves me unenthused on several counts. The texts are short, which they need to be in this format, but they also read… formulaic, dry and lacking in any enthusiasm for the subjects. The illustrations are cute, but I soon found myself vaguely annoyed by the fact that all the women are depicted with their eyes closed, then uneasy when they increasingly (the feeling getting worse for every iteration) seem like paper cut-out dolls just dressed in different outfits and hairstyles and finally exasperated at the combination of the cutesy, doll-like pictures and the “little” in the book’s title, which all contribute to a feeling that the (in reality strong, bold, intelligent, brave and wildly exciting) women are infantilised and… made unthreatening and “acceptable”. Which I assume is pretty much the opposite of the author’s intention.

Which is a pity.

The author does say (in the foreword) “I originally envisioned them as little girls serving as stand-ins for these famous women – that’s why they’re ‘little’ – but as I’ve started sending them out into the world, they’ve become bigger than I imagined. I designed them to be interchangeable because I want you, the reader, to see yourself in any one of them, and to feel their strength and possibility in you.” So there is evidently some thought behind the aestetic choices, even if I disagree with their effectiveness.

I found this review by Julie on Goodreads interesting. She agrees with many of my views on this book in particular, and also compares it with other books in this… genre (?), of which she is similarly underwhelmed. I think we’ve got the first Rebel Girls collections on our shelves somewhere, so I’m going to hunt that out and see if I like it better than this book. From my point of view having some of the heroes being obscure is actually a plus, I’d have thought lifting the stories of people we for some reason (see also: patriarchy and white supremacy) have not heard of before is part of the point of these collections, but it’s hard to judge before having read through the book myself.

In any case, Little Leaders is not a bad book. It’s just nowhere near as good as I’d hoped (or that the subject matter deserves).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, “svarer” på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang “Emma” tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å “ha ødelagt liv”, men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre “vokser som menneske” eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har “gått for langt” er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er “Hva hadde du på deg?”, “Hvor mye hadde du drukket?” og “Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?” og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele “Kjære Emma” enda mer feil. Det burde vært “Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje”, om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Men Explain Things to Me – Rebecca Solnit

It was a given that I’d be interested to read the essay that has been credited with the origin of the term “mansplain”, you don’t have to hang around on Twitter for a very long time before the term and it’s definition(s) becomes highly relevant. So I started Solnit’s Men Explain Things to Me with the highest expectations, and to some extent they were fulfilled.

The title essay is excellent, if frustrating, you wonder how the author got through the situations described without beating Mr. Very Important (both I and II) about the head with the nearest piece of furniture (not that I’m advocating violence). Solnit reflects not just on this tendency with some men to assume that women know nothing, but also on how this affects women’s position in society. In the postscript she sums up how the essay went viral, its relation to the term “mansplaining” and how she’s not comfortable with that term. However, she also touches on how any attempt to point out this phenomenen – whether you call it mansplaining or not – tends to bring out men who will explain that this is not an example of mansplaining or that women do this too and in general mansplain the mansplaining. Which can be hilarious, but also frustrating.

And it’s not that we don’t want people (whether men or women) to explain things. As Solnit says:

I love it when people explain things to me they know and I’m interested in but don’t yet know; it’s when they explain things to me I know and they don’t that the conversation goes wrong.

(Page 14) The rest of the essays are also very readable, with a possible exception of the penultimate one (Woolf’s Darkness) which seemed very disjointed to me, but I may have been tired at the time.

Not really related to the writing, but definitely related to the readability, I wonder how the editing decision to intersperse the text with quotes from the text – magazine-like – was arrived at. I dislike it in magazines, in books I fairly hate it. Even worse in this particular book, where the majority of the quotes are placed in such a way that they physically break a sentence apart, even – in at least three instances – words.

Who does that?

Anyway, I guess I’d reccommend this book. But do try to find an edition without the annoying quote layout.

For your amusement (or today’s reason to bang your head against a wall, perhaps) I present you with the winner of this week’s ‘having mansplaining mansplained’ award:

Henriette Schønberg Erken: En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken – Maria Berg Reinertsen

Når jeg skulle sjekke tilgjengeligheten av Maria Berg Reinertsens bok Reisen til Bretton Woods på biblioteket etter Cappelen Damms høstmøte (tilgjengeligheten var dårlig, siden boka ikke hadde kommet ut ennå, en detalj jeg hadde glemt) oppdaget jeg ikke bare at jeg selvsagt hadde lest Reinertsen før, som nevnt, men at hun i mellomtiden hadde skrevet en biografi om Henriette Schønberg Erken. Og den var tilgjengelig umiddelbart. “Perfekt!” tenkte jeg og trykket på “Reserver”, jeg hadde jo mer eller mindre lovet på bokbloggertreffet at jeg skulle hive meg på biografilesesirkelen til Moshonista, og tema for oktober var “Mett (som i smør og fløte)” og hva passer da bedre? Boka var tilgjengelig og ble hentet, men selv var jeg jo stuck på tidlig 1800-tall sammen med Jack og Stephen, så det er først den siste uka jeg har fått satt meg til med Henriette.

Henriette Schønberg Erken er ikke en av damene som har fått plass i Breen og Jordahls 60 damer du skulle ha møtt, men hun er opplagt en god kandidat til oppfølgeren 60 flere damer du skulle ha møtt (eller noe). I alle fall er hun et godt eksempel på at om man nå først skal skrive en biografi finnes det mange interessante damer å ta tak i, der man kan gjøre nybrottsarbeid i stedet for å sparke inn åpne dører med den ørtogførtiende biografien om Herr Sikkertviktigmenhvormangebiografiertrengerviomenmann.

Jeg kjøpte Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger i en faksimileutgave (av 1951-utgaven, utgitt av Aschehoug i 2008) på Mammutsalget for noen år siden, og selv om den ikke er blitt brukt (det tenker jeg jeg må gjøre noe med) har hun derfor vært på radaren min. Og portrettet Reinertsen presenterer er av en dame som utvilsomt hadde ben i nesen.

Boka er ganske finurlig bygd opp, for selv om vi i normal biografisk ånd følger Schønberg Erken kronologisk gjennom livet, er den fortellingen brutt opp ved hjelp av “munnfuller” mellom hvert kapittel, som handler mer om samtiden, om strømninger, politikk og økonomi (både makro og mikro). I tillegg starter hvert kapittel med en oppskrift hentet fra Schønberg Erkens kokebøker, en oppskrift som trekkes inn i temaet i kapittelen den introduserer. Slik blir biografien mer dynamisk enn mange andre jeg har lest, og Reinertsen kommer nærmere et svar på spørsmålet som stilles innledningsvis “Hva slags innflytelse har en bok som selger i 200 000 eksemplarer på livet til innbyggerne i et lite land?” (s. 9). Jeg blir i alle fall overbevist i løpet av boka om at husmoridealet som på sett og vis ble en klisjé på femtitallet, men som fortsatt henger over oss i dag (noe Reinertsen også er inne på) hadde sett annerledes ut om ikke Schønberg Erken hadde trosset faren og blitt hustellslærerinne i 1800-tallets siste tiår.

Det er en slags knapphet ved Reinertsens språk som jeg til å begynne med lurte på om ville gjøre boka for tørr og ensformig, men enten det skyldes den dynamiske strukturen eller at hun på tross av (eller på grunn av?) dette klarer å plassere Schønberg Erken som en faktor i samfunnsutviklingen i Norge, ble de forventningene gjort til skamme.

Henriette Schønberg Erken er et tvetydig feministisk forbilde. Selv om hun altså trosset faren (“Far ville nemlig helst at vi bare skulle sitte hjemme så han kunne telle oss” s. 29), fikk seg et yrke og en karriere, og ventet med å gifte seg til hun var etablert som forfatter, kan man jo ikke med hånden på hjertet si at det å argumentere for at kvinnens viktigste rolle er å være en god husmor som (blant annet) skal holde mannen fra å drikke ved å gjøre hjemmet innbydende er noe videre kvinnefrigjørende. Og det er vel nettopp derfor hun blir en såpass fascinerende figur, den godeste Henriette.

Reinertsens framstilling oppleves basert på nitidig research og dessuten som gjennomgående redelig. Der primærkilder finnes presenteres fakta, enten det er tall eller følelser det er snakk om, men der biografen må spekulere gjøres leseren oppmerksom på nettopp at det spekuleres. Ofte fører det til at det stilles flere spørsmål enn det gis svar, men siden en av mine personlige pet-peeves er biografier (eventuelt biografiske romaner) der forfatteren skriver som om hen er tankeleser (retroaktivt, til og med) og kan presentere en forlengst død persons innerste tanker og følelser setter jeg umåtelig pris på Reinertsens framgangsmåte.

 

Tre tegneserier

Jeg var en svipptur innom biblioteket for å hente noen bestilte bøker her om dagen og svingte da innom tegneserieavdelingen. Det er mulig det var et bevisst tema for de utstilte bøkene, for jeg innså i etterkant at alle jeg hadde plukket med meg hadde kvinnelige hovedpersoner, men det kan selvsagt også være tilfeldig. I alle fall har jeg den siste uka i rask rekkefølge lest Real Life av Cory Doctorow og Jen Wang, Adventures of Superhero Girl av Faith Erin Hicks og Lumberjanes, vol 2 av Noelle Stevenson m.fl.

lumberjanes2For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. “Lumberjanes” er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en “badge”. Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. “Overnaturlig” er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.

superherogirlAdventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene (“Du ser ikke ut som en superhelt”), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike “prøver å finne min plass i verden” problemer som hører hjemme i en “coming of age” fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den “vanlige”) jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.

Oops. Plutselig er det tre måneder senere, innlegget ligger fortsatt som en kladd og siste bok mangler helt…

reallifeReal Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.

Burial Rites – Hannah Kent

kent_burialritesBurial Rites was the book club pick for June, and I finished it late. However, I’m not sure the fact that it’s not been very long since I finished is going to make this note a long one. Still, anything is better than nothing.

Hannah Kent’s first novel has had praise heaped on it, and I guess I’m going to join the choir. I was fascinated, and in a way I didn’t really expect. I suppose I expected to be bored by the gloominess and the hopelessness of it all. But instead the changing points of view and the way the story is told from several perspectives of time as well as of character leaves me wanting more, and the tale is at times as gripping as a crime novel (which, in a sense, I suppose this is): Who did it, and why?

The novel is based on actual historic events, Agnes Magnúsdóttir was the last person to be executed in Iceland, in 1829 and each chapter starts with an excerpt from official papers regarding the case; letters or court documents. The framework, therefore, is a true story, and much of the detail is based on thorough research into the lives of people in 19th century Icelandic society. The motives, the thoughts and the actions of the characters, are, of course, fiction, but they, also, ring true.

Agnes is a cleverly drawn character and she wins the reader over, just as she wins her unwilling gaolers over in the end.

If I was young and simple-minded, do you think everyone would be pointing the finger at me? No. They’d blame it on Fridrik, saying he overpowered us. Forced us to kill Natan because he wanted his money. That Fridrik desired a little of what Natan had is no great secret. But they see I’ve got a head on my shoulders, and believe a thinking woman cannot be trusted. Believe there’s no room for innocence. And like it or not, Reverend, that is the truth of it.

(Page 132.)