Alt du ikke ser: Livet med Joachim – Ellen Arnstad

 

Jeg begynte å lese Alt du ikke ser av Ellen Arnstad tidlig i mars, med gode intensjoner om å fullføre for å være med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Men så fikk jeg en ubønnhørlig trang til å lese Anne of Green Gables (hele serien) om igjen, og innen jeg var ferdig med det var mars nesten slutt. Jeg klarte å fullføre Alt du ikke ser i mars, men bare med nød og neppe, og bloggingen ble det åpenbart så som så med. Men nu jävlar.

Ellen Arnstad er vel et kjent navn for de fleste voksne nordmenn. Hun har figurert i perferien av min oppmerksomhet, ingen av publikasjonene hun har jobbet med har vært noe jeg har hatt interesse av å kjøpe, selv om jeg vel teoretisk sett er/var midt i målgruppa for Henne (jeg har sikkert også bladd i ett og annet nummer hos venner eller på venterom, men har ikke festet meg ved noe). Jeg anerkjenner at man gjerne kan gå i høye heler og like Gucci og fortsatt være “ekte feminist”, og Arnstad skal ha kudos for jobben hun har gjort for kvinner i media spesielt og i lederstillinger mer generelt. Om tiltak i Aller-konsernet skriver hun for eksempel:

Vi tok grep mot tidsklemmen som så mange småbarnsforeldre kjente på, og ansatte en egen barnepleier i konsernet. Hun kunne komme hjem til de ansatte som bodde i Oslo, hvis barna var syke. Vi innredet et eget lekerom i redaksjonslokalene og sørget for tilbud om aktiviteter i ferier og på planleggingsdager. På den måten kunne foreldre slippe å måtte splitte ferien sin i to, men få fine sommerdager sammen.
(ebok lokasjon 498-501)

Jeg har mer problem med å godta at å jobbe med Se og hør på noen som helst måte skal passe inn i dette bildet, men her får vi “agree to disagree”.

Boka er først og fremst en fortelling om livet med et alvorlig sykt barn, men ender uavvergelig også opp som et slags memoar over (og til dels forsvarsskrift for) Arnstads karriere. Begge deler er interessante tema, og det er en relativt lettlest og definitivt engasjerende bok.

Jeg tenkte nok at Arnstad virket litt vel naiv ved inngangen til foreldre-tilstanden, og kanskje særlig siden mannen hennes hadde barn fra før og derfor umulig kunne være så uvitende som det framstilles:

Jeg sa bekymret til Knut Haavik at jeg ikke visste om det ville gå bra. Det var to uker igjen til fødselen og tidenes største lansering etter Se og Hør, hvordan skulle jeg klare det? Han klarte å overtale meg nok en gang. Vi bestemte oss for å ta sjansen: Jeg skulle unngå å føde midt under lanseringen. Stein skulle komme hjem med siste fly om kvelden 4. mars, så kunne vi slappe av de to siste ukene før fødselen. Vi hadde allerede kjøpt inn mye babyutstyr, og var sikre på at det skulle bli ei jente. Det fikk vi vite på ultralydundersøkelsen. Hun skulle hete Julie. Det var rosa overalt. Rosa bodyer, rosa sparkebukser, rosa kosedresser. Det hang til og med en blondekjole til ettårsdagen i klesskapet på det nye barnerommet. Noen permisjonstid hadde verken Stein eller jeg planlagt. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til.
(ebok lokasjon 272-278)

På den annen side, det å få beskjed om at ditt elskede barn har en genetisk sykdom som er uhelbredelig er neppe noe man kan være forberedt på uansett. Jeg er usikker på hvordan jeg ville håndtert en sånn nyhet, og selv om jeg nok tenker at vi ville tatt andre valg i noen tilfeller, særlig når det gjelder å snakke med barnet om tilstanden, er det umulig å vite når man ikke har vært i situasjonen, og jeg har stor forståelse for argumentasjonen:

Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.
(ebok lokasjon 891-892)

Og samme om jeg ville tatt andre valg, både hva angår sykdom og karriere, er det interessant å lese Arnstads argumentasjon for sine valg. Det er jo sånt man lærer av.

Så langt så vel, sånn bokmessig, altså.

Men… Jeg er ikke videre begeistret for skrivestilen. Jeg synes fortellingen er rotete, det virker som om noen har klippet sammen deler fra mange utkast og glemt å lese gjennom fra begynnelsen for å sjekke at helheten gir mening. Som et konkret eksempel på noe som generelt manifisterte som en følelse av forvirring i løpet av lesingen dukker det opp en oppramsing av noen av Arnstads kvinnelige forbilder to ganger, først “Gro Harlem Brundtland. Madonna, Coco Chanel. Frida Kahlo, Kate Moss og Pippi var vidt forskjellige, men alle var store forbilder for meg.” (ebok lokasjon 1578-1579) og så

På kontorveggen min hang bildene som alltid har fulgt meg: Jeanne d’Arc, Pippi, Gro Harlem Brundtland, Coco Chanel, Madonna, Kate Moss og Mor Teresa – og Frida Kahlo, den meksikanske kunstneren som Knut Haavik hadde buldret sånn over at jeg viet en åtte siders reportasje til.
(ebok lokasjon 2356-2358)

Siden krangelen om reportasjen om Kahlo har blitt omtalt tidligere i boka, virker forklaringen av hvem hun er i det siste sitatet noe unødvendig (“den meksikanske kunstneren”, altså, referansen til krangelen er grei nok), men om det nå først trengs, hvorfor gjøres det ikke i den første oppramsingen i stedet for den andre?

Det er også en del setninger som bare ikke gir mening. For eksempel:

Han hadde aldri sittet på noen hest før, langt mindre klappet en.
(ebok lokasjon 938-939)

Det skal vel være omvendt?

Det gjør godt å skrive, få alle tankene ned et sted. Jeg har kjøpt en vakker, koboltblå skrivebok med en strålende sol i gull på omslaget. Først når boken er halvskrevet, oppdager jeg at jeg har skrevet i den opp ned. Ikke bare det. Jeg har startet bakfra.
(ebok lokasjon 1094-1096)

Ville det ikke være mye rarere om hun hadde latt være å starte bakfra når hun først skrev i den opp ned? Arnstad slår meg ikke som en typisk manga-fan?

Skal vi la besteforeldrene få vite sannheten, men skjerme Joachims venner og foreldre for informasjon om sykdommen og utviklingen av den?
(ebok lokasjon 191-192)

Denne formuleringen gjentas til og med, men det mangler da et “deres” foran foreldre her? Joachims foreldre er jo informert, samme hvor mye de kanskje hadde foretrukket uvitenhet. Siden Arnstad er journalist selv og boka i tillegg er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, overrasker det meg med sånne underlige småfeil.

Så… Jo, en interessant og til dels bevegende bok. Jeg fikk definitivt tårer i øynene noen ganger i løpet av lesingen. Men velskrevet, som Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve skal ha det til, det er jeg altså ikke enig i.

 

Trans Mission: My Quest to a Beard – Alex Bertie

Trans Mission is both a narrative about one person’s experience with discovering his gender identity and seeking medical help to transition and a sort of Transition 101. For anyone who knows little about what being transgender and taking steps to transition entails (whether questioning their own identity or just wanting to be a better ally) it’s probably quite a useful book and it’s definitely the sort of thing that I’d recommend for a school library.

The book reads rather like a transcript of a series of YouTube videos, which is unsurprising considering Alex Bertie is a YouTuber. It’s not neccessarily a bad thing, especially for the (probable) intended audience. The style is chatty and personal, and makes me feel old. I am not joking, either, Alex comes across as very young to my eyes. But then again: He is young. I assume I’m likely about the same age as his parents. I found myself wanting a smidge more mature reflection while reading, but I’m not actually sure that that would have improved the book as is. Perhaps I just wanted to read a different sort of book altogether.

It’s interesting to read about the process Alex had to go through with his parents before they were won over to fully accept and support his identity, but also frustrating, as I find the whole concept of not accepting your child they way they are wholly foreign and… bisarre. Being slow to catch on and needing things spelled out is one thing, actually denying reality or trying to convince the child it is “just a phase” quite another. Though I suppose Alex has a point when he sums it up:

Transitioning is always going to be a big deal to your parents and they’re never going to respond with, ‘Oh golly! I’m so glad my child is trapped in a body that makes them feel horrible!’ (At 38 %)

An episode both Alex and his mother (who gets to have her say in a chapter at the end of the book) recount is how he was forcefully persuaded to wear a dress at a junior prom. Even though he was not out as trans at the time (or even yet himself aware), what would the harm have been in letting him choose a suit? At least there’s a happy end, so to say:

His college leaving party was much better than his middle-school prom. Alex went in clothes he had chosen himself, with the hairstyle he wanted, and not an ounce of make-up in sight. He had no stress about conforming to the expectations of others, or the related pressures of gender dysphoria. My happy child was back: his college party photos are of a beaming Alex posing with all his mates. Finally, he was comfortable and settled and looking forward to his next chapter in life. (At 89 %)

Getting the mother’s point of view at the end is a good idea, but I don’t feel like it really provides an explanation for the slow process (and to some extent seems to suggest that there was a lot of miscommunication rather than actual lack of support). Perhaps it would have been more interesting to hear from Alex’s father, who seems to have taken a much longer time to accept reality?

I certainly learned something from Alex, though, and that’s never a bad thing, even if I think I was hoping for a different sort of book. (On that note: Hit me with suggestions for memoirs by trans people if you know any!)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

H is for Hawk – Helen Macdonald

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså “ikke gamle hvite menn”. Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er “Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)” og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke “morsom” som synonym for “interessant” kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan “le” – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

Two middle grade/YA graphic memoirs

The eldest put these on my pile, saying “I think you should read these”, and so I did. She found them at the library (probably the main branch in town, which is the one she visits most often).

Hey, Kiddo by Jarrett J. Kosoczka is a graphic memoir detailing Krosoczka’s childhood and youth. He is brought up by his grandparents, who “rescue” him from his mother who is a heroin addict. She flits in and out of his life for the duration of the book, but is never much of a mother. His grandparents are not flawless either, but do their best to raise him, love him, and to give him the chance to develop his talents as an artist. He only discovers his father’s name by accident, and it takes years before he seeks any form of contact, and then only because he’s looking for siblings rather than a father.

Hey, Kiddo is an understated tale of growing up with an unconventional family constellation, and how what we think we’re missing out on might not actually be missing, just present in a different way, and how the “families” we make for ourselves may more than make up for the ones we were dealt to start with.

The 12-year-old obviously enjoyed it as well, though she was… I was going to say shocked, but I think guiltily pleased is more accurate, at the not infrequent swearing. Needless to say that hardly shocked me, but they seem to be quite strict about “bad words” at school.

Be Prepared by Vera Brosgol is also a graphic memoir, but covers a much shorter time-period, namely summer camp (actually an amalgate of two consecutive summers, according to the author’s afterword). The story itself is… Well, I think Emma in this review on Goodreads summed it up well:

it’s a classic indoors-kid-goes-to-camp-and-hates-it-and-everything-is-terrible-but-then-she-likes-it-because-she-makes-a-friend-just-in-time-to-leave story. which, like, not my favorite trope? presumably no one’s favorite trope? just a lot of gross toilets and bugs and outdoor shenanigans.

But just like for Emma what rescues this book for me is Brosgol’s art. It draws you in and makes you live the story. I would, however, reccommend Anya’s Ghost over Be Prepared if you’ve never read Brosgol before. And Hey, Kiddo is going to stay with me for longer.

The Princess Diarist – Carrie Fisher

After reading Wishful Drinking towards the end of last year I was eager to read more of Carrie Fisher, and therefore I picked up The Princess Diarist in London. I got a little stuck half-way through, but I don’t think that was Fisher’s fault, as I didn’t really read anything else either.

The book oversells itself a bit on the “behind the scenes on the Star Wars set” plot (if one can call it plot in a memoir?), as there is actually very little about the actual filming. Fisher does describe how the auditions happened, which is fascinating, but the main theme of the book is “Carrison”, the affair between Fisher and her co-star Harrison Ford.

I’m not a Star Wars fan (I haven’t even seen all of the original three, though I keep meaning to), but even so I was a bit disappointed in this, partly because other people’s love-affairs (real, not fictional) don’t really interest me much. What does create interest, though, is the contrast between the young Fisher – the diarist – and the old Fisher. The former is just entering adulthood and is unsure about pretty much everything, quite far removed from the who-gives-a-fuck Fisher that has been catching my interest lately.

On the whole, though, the parts that deal directly with the events during filming are the least interesting parts of the book. Fisher’s musings on fame and fictional self are much more readworthy.

I had never been Princess Leia before and now I would be her forever. I would never not be Princess Leia. I had no idea how profoundly true that was and how long forever was.

Everything delivered in the style I recognise from Wishful Drinking, a slightly haphazard, very oral style, like you’ve sat down with Fisher one evening and she decides to tell you her story there and then. It creates intimacy, which I find charming, but also somewhat ironic, as one of the problems of being Princess Leia is that everybody feel like they already know you (and have a right to your time and attention) and now Fisher is creating a new connection to her readers/fans which has much of the same quality. However, I suppose that it might be a good thing, as this new connection is something she is in control of the contents of, as opposed to Leia, which was never first and foremost her creation.

Carrie Fisher is worth reading must be my conclusion, though I would definitely recommend Wishful Drinking over The Princess Diarist.

PS: Siden det ble dårlig med lesing av det andre jeg skulle ha lest i februar (og mars, forsåvidt), inkludert Anorektisk og andre kandidater, får jeg hevde at The Princess Diarist er mitt bidrag i biografilesesirkelen. At Fisher passer beskrivelsen “oppdragne piker” er det vel liten tvil om. At jeg er vel sent ute er ikke noe nytt (og det blir neppe siste gang).

The Best We Could Do – Thi Bui

Siden jeg har bestemt meg for å heller skrive korte omtaler enn å utsette blogginga til jeg har glemt boka blir det kjapp omtale av Thi Buis The Best We Could Do, for biblioteket vil ha den tilbake (helst forrige uke). Den fikk rykke litt opp på leselisten siden biblioteket maste, og det er mulig det er en medvirkende årsak til at jeg er litt underveldet (det var kanskje ikke akkurat dette jeg var klar for å lese nå). Eller er det det at jeg hadde høye forventninger på grunn av omtaler andre steder? Det var tross alt overstrømmende entusiasme fra tidligere lesere som fikk meg til å reservere boka på biblioteket.

The Best We Could Do er biografi i tegneserieform. Thi Bui utforsker sin families historie, hva som drev foreldrene til å flykte fra Vietnam til USA med fire barn. Et gjennomgående tema er hennes eget forhold til foreldrene og hvordan det påvirker hennes rolle som mor.

Kanskje det beste med boka fra mitt synspunkt er alt jeg lærer om Vietnam. Som de fleste andre i vesten har jeg først og fremst hørt amerikanerenes versjon av historien (hadde jeg vært frankofil hadde jeg kanskje hatt franskmennenes versjon inne også, men det er jeg ikke). Å få et annet perspektiv på konflikten(e) er nyttig, ikke minst som en påminnelse om at det alltid er flere sider i en sak enn man tror.

Ellers får historien i boka litt for tungt fokus på fødsler og mors-/farsrolle for min del, det svarer ikke helt til forventningene (uten at det nødvendigvis er Buis feil), og interesserte meg bare sånn måtelig. Jeg synes rett og slett noen av de passasjene ble repetitive og opplevdes litt meningsløse.

Det grafiske uttrykket er gjennomgående flott og ekspressivt, men jeg ble litt sliten av den monokrome fargesettingen. Siden jeg uten problemer leser grafiske romaner i svart-hvitt vanligvis kan vi kanskje skylde på sliten-i-hodet-pga-cellegift for akkurat det, men jeg kunne i alle fall ønsket meg noe annet enn bruntoner i i alle fall noen av scenene (faktisk tror jeg at svart-hvitt hadde fungert bedre for meg).

En noe tilbakeholden anbefaling, derfor, men likevel, du kan finne dummere måter å bruke en time eller to på enn å lese The Best We Could Do.

The Glass Castle – Jeanette Walls

walls_theglasscastleThe Glass Castle was the April pick for my book club, so it’s been a while since I finished it, but I didn’t want to leave it completely unmentioned here on the blog, despite not having felt the blogging groove lately.

I found Walls’ story utterly fascinating. She describes a highly dysfunctional family, but does it in such loving terms (even when she’s obviously angry and frustrated, she never sounds bitter). Perhaps it’s easier to forgive incompetent parents when they despite everything they don’t provide, at least provide you with plenty of spunk, a curiosity about the world and belief in yourself?

Suffice it to say that I’ll be seeking out Walls’ other books.

Without Reservations – Alice Steinbach

I enjoyed Without Reservations, though I think the title is a bit misguiding – Steinbach actually makes plenty of reservations in advance in the “books a place to stay” sense, so the pun doesn’t really work. However, she is pleasant company, and it’s quite refreshing to read travelogues by women, even in this day and age women seem to be less apt to travel on their own than men.

(bookcrossing journal for my copy)