Jeg burde kanskje sagt nei – Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg

Jeg vurderer å plassere Jeg burde kanskje sagt nei av Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg i bingoruta «Ny sjanse til forfatter du IKKE liker». Jeg har riktignok ikke har lest noe av Else* før, men å lese denne boka er likevel å gi henne en ny sjanse. For skal jeg være ærlig liker jeg ikke Else. Det vil si, jeg liker ikke tv-personligheten Else. Privatpersonen Else har jeg selvsagt ingen forutsetning for å mene noe om, og egentlig tror jeg hun er ganske trivelig. Men tv-personligheten er totalkrasj med mine preferanser for hva som er god underholdning og jeg synes vekselsvis det er masete og pinlig.

Boka er en utforsking av Elses (manglende) evne til grensesetting. Hva er det som gjør at hun ikke sier nei, og til og med selv foreslår villere og villere stunts? Finnes det egentlig noen grenser for hva hun vil si ja til? Og, kanskje et like viktig spørsmål, burde det finnes grenser, eller er det faktisk helt greit å danse i Spektrum kun iført sombrero når du er 80?

Jeg sier det er en utforsking, men som leser føler jeg vel at det ikke fører til så veldig mange svar. Eller… boka har et slags svar, og når jeg leste den ferdig i begynnelsen av april følte jeg at Else kanskje hadde kommet fram til en eller annen selvinnsikt. Noe med å finne en balanse:

Sannheten er at jeg fortsatt surrer det til for meg selv oftere enn jeg skulle ønske. For noen uker siden skrev jeg et utkast til avslutningskapittel. Mine siste ord var «Jeg slutter». Essensen var at jeg skulle si opp jobben min. Trekke meg tilbake fra offentligheten. Finne en annen vei. Men så, kanskje på grunn av den lille innsikten jeg har fått underveis, klarte jeg å gjennomskue meg selv. Nå gjør jeg det igjen, tenkte jeg. Det er liksom enten å gifte seg i Spektrum eller å trekke seg totalt tilbake og starte bortgjemt bar i utlandet. Jeg må finne den helvetes balansen! (Side 198-199)

Men så oppdaget jeg at «Else gifter seg i Spektrum» var blitt en reell greie siden boka ble skrevet ferdig (det har sikkert vært kjent en stund, altså, jeg bare følger ikke med). Og siden det er brukt som eksempel på den ene (grenseløse) ekstremen i avsnittet over begynner jeg jo å lure på om jeg overhodet har forstått noe. Jeg ønsker henne og den utkårede alt godt, men jeg tror verken tv-personligheten eller forfatteren Else får flere sjanser hos meg.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

_________________
* Jeg ville vanligvis brukt etternavnet til en forfatter, men det blir fryktelig merkelig å si «Furuseth» når hele Norge kjenner henne som «Else».

I’m Glad My Mom Died – Jennette McCurdy

Om du ikke har hørt om Jennette McCurdys I’m Glad My Mum Died før nå tilbringer du tiden din på et helt annet sted på internettet enn meg. Jeg har hørt om den både på podcasten Books Unbound, på Instagram, på Twitter (før jeg jumped ship) og sikkert enda flere steder. Til slutt ga jeg etter og kjøpte den, delvis fordi jeg tenkte den kan få fylle ruten for «Sakprosa om popkultur» på sakprosaseptemberbingobrettet.

McCurdy forteller om en dysfunksjonell barndom og oppvekst. Moren overfører sin egen (tapte) drøm om å bli skuespiller over på datteren, men dynamikken mellom de to er forskrudd lenge før Jennette er gammel nok til å få noen roller. Datterens eksistens handler om å gjøre moren glad. Mor-datter-relasjonen er snudd på hodet fra start.

I’m immediately disappointed, if not horrified, when I see what I’ve received as my present for my sixth birthday. Sure, I like Rugrats, but this two-piece outfit-a T-shirt and shorts-features Angelica (my least favorite character) surrounded by daisies (I hate flowers on clothes). And there are ruffles around the sleeves and leg holes. If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles.

«I love it!» I shout excitedly. «It’s my favorite gift ever!»
I throw on my best fake smile. Mom doesn’t notice the smile is fake. She thinks I genuinely love the gift. (Side 5)

Egentlig har jeg med dette sitatet for å vise hvordan Jennette allerede som seksåring undertrykker sine egne følelser for at moren skal være fornøyd, men jeg må innrømme at når jeg leste linja «If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles» var responsen jeg ytret inne i meg «Same, girl, same», så jeg måtte humre litt for meg selv på tross av det tragiske i historien.

Og nettopp det er kanskje bokas største styrke. Den forteller nådeløst ærlig om psykisk mishandling, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og usunne relasjoner, men den gjør det med en underliggende humor. Uten humoren hadde dette blitt så bekmørkt at det neppe hadde vært særlig leselig annet enn for spesielt interesserte.

McCurdy forteller i presens, et grep som sannsynligvis er ment å skape nærhet til historien, men det funker ikke helt for meg, jeg blir litt forstyrret av at alt skjer «nå». Kanskje er det derfor jeg bare blir sånn passe engasjert i McCurdys historie? For selv om boka holder på interessen min og jeg blir både indignert og litt trist av mishandlingen hun utsettes for føler jeg meg ikke direkte berørt (og det er ikke akkurat vanskelig å få tårene mine til å renne vanligvis). Men det er likevel en lesverdig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

A Degree of Mastery – Annie Tremmel Wilcox

Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.

Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.

I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)

Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:

Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)

Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.

Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».

A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

We Have Always Been Here – Samra Habib

We Have Always Been Here av Samra Habib har versert på forskjellige lister over «LGBTQ+ non-fiction to look out for», så når jeg skulle bestille en annen bok nylig og måtte legge flere i handlekurven for å få gratis frakt (altså, ja, jeg skjønner jo at det er et billig salgstriks, men jeg bruker jo heller penger på flere bøker enn på porto likevel) sjekket jeg TBR-lista og plukket denne.

Habibs familie bor i Lahore i Pakistan. De er Ahmadi, en retning innen Islam som er en minoritet og blir forfulgt i Pakistan, og Samras foreldre bestemmer seg for å emigrere til Canada, rett før hun skal begynne i sjette klasse. Livet i det nye hjemlandet blir vanskelig for hele familien. Hjemme i Pakistan har de levd i relativ rikdom, og faren har vært en aktiv entreprenør som har bygd hus og tjent greit med penger. I Canada havner de nederst på rangstigen, og faren sliter med å få seg jobb blant annet på grunn av språkproblemer. Barnas møte med den Canadiske skolen er heller ikke blidt. Når hun er 13 får Samra vite at hun er lovet bort til fetteren sin, som er mange år eldre og som har flyttet til Canada sammen med dem. Hun føler seg maktesløs under forventningene fra foreldrene og det muslimske miljøet de lever i og noen få år senere gjennomfører hun den religiøse vielsesseremonien nikah uten protester.

For years afterwards, my mother would remind me of how I signed the nikah papers that night without any hesitation. The fact that I didn’t resist was an indication that I was okay with the arrangement, and this belief absolved her of guilt and shifted some of the accountability onto me. That particular detail and her memory of it would haunt me as I tried to undo the damage it caused. I started to internalize my mother’s belief that my lack of resistance was my way of consenting and that I was responsible for what had happened. I carried the guilt within me, holding myself accountable for not saying anything earlier, even though I felt that I couldn’t. (Side 82.)

Det unge paret er ikke forventet å leve som mann og kone (heldigvis!) og selv om Habib føler seg fanget leder «ekteskapet» paradoksalt nok også til større frihet for henne, siden hun som gift kvinne ansees som mer voksen og på ett vis beskyttet.

Dette er bare starten på Habibs kamp for å få lov til å være seg selv og finne sin egen identitet. Først etter ennå et mislykket ekteskap – denne gangen til en innfødt canadier – begynner hun å teste ut det å kalle seg selv «Queer».

Jeg blir mer intellektuelt enn emosjonelt engasjert av Habibs historie og jeg mistenker at det delvis skyldes hennes fokus på å finne sin identitet som skeiv muslim i religiøs forstand, ikke bare sekulær, «etnisk» muslimsk identitet. Spiritualitet er virkelig ikke min greie. Samtidig kan jeg lett anerkjenne hvor viktig Habibs historie er som en representant for en gruppe som har vært lite synlig. Kampen for skeives rettigheter i vesten har historisk vært både hvit og binær og å finne skeive forbilder fra etniske eller religiøse minoriteter har vært vanskelig.

I had naively assumed that no longer keeping my queer identity a secret would help me find my people. In reality, it pushed me further into the hole of isolation. It seemed that no one in the queer spaces I visited-dance parties, art shows, Pride events-was curious about why there were hardly any people of colour – and hardly any Muslims – in their midst. I felt even more invisible. (Side 166.)

For å gjøre sin del for å bøte på denne usynligheten starter Habib et fotoprosjekt der hun portretterer skeive muslimer, og bokas siste del er mer fokusert på historiene til noen av menneskene hun møter gjennom det prosjektet enn Habib selv.

We Have Always Been Here er utvilsomt en viktig bok her og nå, men jeg er ikke sikker på at den er god nok litterært til å stå seg over tid. Når (ikke hvis) vi kommer dithen at å være skeiv og muslim ikke er noe oppsiktsvekkende klarer jeg ikke helt å se for meg at den vil bli stående som noen klassiker man likevel «må» lese. Men her og nå? Joda, her og nå bør du absolutt lese den.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

This Much is True – Miriam Margoyles

Grand old dame, Miriam Margoyles, har (endelig?) gitt ut selvbiografi i en alder av 80. Jeg så This Much is True overalt i London i høstferien, men det var først på flyplassen på vei hjem at jeg fulgte instruksjonen fra Daily Telegraph som er blurbet på forsiden om å kjøpe boka.

Jeg må innrømme at jeg først og fremst kjenner Margoyles som Professor Sprout, men hun har en lang merittliste og jeg noterer at jeg har hørt henne i mange filmer der hun låner stemmen sin til diverse animerte figurer. I senere år har hun gjort suksess på sosiale medier, blant annet TikTok, der hennes no nonsense, no holds barred oppdateringer om hvordan livet er for gamle damer har sjarmert. Det er derfor ingen overraskelse at boka er i samme rett-fra-levra stil. Som for eksempel hennes beskrivelse av erfaringen med de mannlige komikerne i Footlights, som ikke skulle ha noe av at en kvinne kom og var morsom på deres hjemmebane.

In truth, my dislike of that whole, largely male, world of comedy has never left me. I feel awkward, admitting to such bitterness sixty years later – it seems absurd, it shouldn’t matter; I should have got over it. But I haven’t. The treatment I received by those boys at Footlights was diminishing, pointed and vicious. On reflection, it is they who diminished themselves. I admire the Monty Python creation and I think they were men of genius but they were not gentlemen. Cleese, Oddie and Graham Chapman were total shits – and they have never apologised bar Tim Brooke-Taylor. All the perpetrators went into light entertainment and I went into drama so, thankfully, our paths were to seldom cross. (Side 115)

Jeg var varierende interessert i de forskjellige delene av boka. Første del, om oppveksten som enebarn i en jødisk familie, forholdet til foreldrene og skolegang var engasjerende. Etter den nevnte omtalen av Footlights dalte interessen min, bokas midterste del som omhandler Margoyles lange karriere får fort et preg av namedropping. Ikke at jeg tror det er gjort for å imponere eller noe sånt, men hun har jo truffet og spilt med stort sett alt som kan krype og gå av britiske skuespillere, og det er utvilsomt mange som leser denne boka nettopp for historiene om andre «kjendiser». Men jeg gikk litt lei. Med fare for å virke like «prudish» som Margoyles anklager amerikanerne for å være («America is a prudish country; they don’t like smut. I don’t think they even laugh at the word ‘knickers. It’s hard to do business with people like that.» Side 301) må jeg si at det også blir litt vel mye sex-prat for min smak, men der visste jeg vel i grunnen hva jeg gikk til og kan skylde meg selv. Hun bruker også et helt kapittel (Too Fat to Go to Bed With) på å beskrive sitt forhold til egen vekt, og det oser av så mye internalisert fettfobi at jeg bare ble trist.

Men mot slutten tar det seg opp igjen. Da begynner Margoyles å snakke om politikk, og jeg er here for it. Som hun sier:

I’ve become more political as I’ve got older; I haven’t mellowed – I’ve billowed. I don’t feel like being accepting and understanding, I want to fight more. I’d prefer not to be political, but how can one help it with such a collection of nasty people in charge? (Side 380)

«I haven’t mellowed – I’ve billowed» er et fantastisk bilde, og ett jeg kommer til å stjele rått. Hun snakker om sin jødiske arv og om antisemmitisme. Hun akker seg over Brexit og tenker høyt om hvordan venstresiden kan vinne Brexiterne i arbeiderklassen tilbake. Og hun snakker om å bli gammel.

Så da anbefaler jeg vel de første kanskje 150 sidene og de siste 50. Ca halve boka. Neida, du kan helt fint lese midten også. Men det er de rundt to hundre sidene som gjør boka verdt å lese.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bare en kom tilbake – Randi Johansen Perreau

Rolf Christopher Johansen Perreau og lillebroren Sebastian var begge på Utøya. Christopher var en av de første som ble drept av terroristen. Sebastian, som hadde fått turen til sommerleiren i konfirmasjonsgave av storebroren, overlevde.

Randi Johansen Perreau er en av dem som skriver dagbok. I Bare en kom tilbake får vi utdrag fra dagbøkene hennes, fra dagene før 22. juli og gjennom de grusomme timene og dagene før Christophers status gikk fra savnet til drept (først torsdag 28. fikk familien endelig beskjed!), og i tiden etterpå. Hva gjør et sånt tap med en familie? Hvordan sørger man over ett barn samtidig som man elsker, støtter og ivaretar dets søsken?

Boka er interessant i det at den beskriver en persons opplevelser og erfaringer i tiden etter terrorangrepet. Men av alle 22. juli-bøkene jeg har lest så langt er dette den jeg synes var treigest å komme gjennom. Jeg vet ikke om det er skrivestilen – dagbokformatet er ikke nødvendigvis min favorittsjanger – eller om det er at mye av fokuset er på hvordan familien håndterer katastrofen og det er av en eller annen grunn mindre interessant for meg.

Det er en del wtf-øyeblikk i Perreaus beretning. Som Adresseavisens stedfortredende redaktør som får seg til å si «Dere vet vel nå at han ikke kommer tilbake, det har jo gått så mange dager» (side 39) når familien ber dem la være å trykke bilder av Christopher mens han fortsatt har status som savnet. Eller uttalelsen fra en av Sebastians lærere et stykke ut på høsten: «De andre elevene synes det er så lenge siden 22. juli.» (Side 133.) Som jeg siterte fra Ingen fred å finne var ikke Sebastian alene om å oppleve at skolen ikke hadde forståelse for at han hadde et traume å bearbeide, men det er likevel en sjokkerende ting for en lærer å si. De andre barna? De som ikke var på Utøya? Hva har det med saken å gjøre hva de synes om mengden tid som har gått?

Skal du lese bare en bok om 22. juli er ikke dette den jeg anbefaler, men den var absolutt verdt å lese som en av flere.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

22. juli – og alle dagene etterpå – Tonje Brenna

Jeg tenkte jeg skulle være lur og bare ta med meg pocketbøker jeg selv eier på ferie, i stedet for innbundne bøker fra biblioteket. Men så kom Snorre Valens Utøyakortet ut og hver gang jeg var innom Twitter ble jeg påmint det. Vel, de har da bokhandler i distriktsnorge? Vi befant oss i Mosjøen, som faktisk har opptil flere bokhandlerkjeder representert, men ingen av dem hadde fått inn Utøyakortet ennå. «Den kommer til uka.» Det hjalp jo ikke meg noe. Men Tonje Brennas 22. juli – og alle dagene etterpå hadde de. Så da kjøpte jeg den, til tross for at et bibliotekseksemplar ventet på meg hjemme. Det hører med til historien at jeg, når jeg kom på å sjekke, oppdaget at jeg hadde forhåndsbestilt Valens bok, så det var egentlig like greit at de ikke hadde den inne, ellers hadde jeg endt med to (ikke første gangen det har skjedd).

Tonje Brenna var 23 år og generalsekretær i AUF i 2011. Utenom en kort introduksjon starter boka med Brennas øyenvitneskildring fra terrorangrepet. Hun forteller om usikkerheten, redselen til de som desperat forsøkte å gjemme seg, lukten av kruttrøyk som minnet om nyttårsaften, uvirkeligheten i opplevelsene og tankene om hva som lå bak angrepet. Sannsynligvis er landet i krig lander hun på som den mest sannsynlige forklaringen på bomben i Oslo og skytingen på øya. Fordi alt er uklart er det heller ikke sånn at når politiet endelig kommer er alt over:

Politiet roper at vi skal evakueres, at gjerningsmannen er pågrepet. Jeg tenker at å pågripe en gjerningsmann når det er krig og vi er invadert, må kunne kalles litt smått. De er politi og har pågrepet en politi som dreper oss, og nå skal vi tro at vi er trygge? Det gir ingen mening. (Side 63.)

Litt tidligere har Brenna fått en melding fra en leirdeltaker som spør om ikke ledelsen skal foreta seg noe, og tenkt at det er toppen av tillit at noen tror hun kan gjøre noe med det som skjer. Man kan le av det absurde i det midt oppe i alt det grusomme. Når Brenna kommer seg til landssiden og Sundvolden slår likevel lederen inn, og hun forsøker å melde seg til de ansvarlige for å hjelpe til med oversikt over deltagere. Men det er ingen overordnet ansvarlig på Sundvolden. Som Notaker dokumenterte i Arbeiderpartiet og 22. juli er det som finnes av organisasjon på stedet mer eller mindre spontant oppstått blant folk som slett ikke er trent til å håndtere katastrofer.

Jeg finner en høy mann i mørk uniform og refleksvest som står midt på gulvet i resepsjonen. Jeg tenker at han sikkert har ansvaret. Jeg vil hjelpe til, har lyst til å bidra i en kaotisk situasjon. Jeg tror jeg henger sammen og virker en stund til. Jeg presenterer meg og sier at jeg nok er den som kan bidra med oversikt over hvem som er på Utøya, og at jeg vet hvor de kan finne PC-en med deltakerlistene. Jeg tenker at jeg er den, akkurat nå, som har mest informasjon – om hvem som er på øya, om hvem de skal lete etter. Føler at jeg må få gi informasjonen videre, at det er livsviktig. Han sier at han ikke kan hjelpe meg. Jeg går videre og finner en annen person i uniform, gjentar budskapet og får samme beskjed. Frustrasjonen vokser over at ingen vil ha informasjonen jeg har. Til slutt kommer en ansatt ved Sundvolden Hotel og spør om jeg trenger hjelp. Han er den første som snakker til meg, og jeg får mest lyst til å krølle meg sammen og si at jeg bare vil sitte i sofaen litt og få igjen varmen. Samtidig er jeg helt sikker på at i det øyeblikket jeg slapper av eller kjenner etter, vil jeg knekke sammen. Jeg bestemmer meg for å fortsette oppdraget mitt og sier også til ham at jeg vet hvor PC-en befinner seg. Han registrerer navnet mitt og gir meg nøkkel til et rom jeg kan ha til i morgen. Så forteller han meg at det vil være en del klær i kjelleren hvis jeg trenger å skifte, før han setter meg i kontakt med en politibetjent som motvillig lytter til forklaringen min om PC-en med deltagerlistene. Jeg oppgir brukernavn og passord til PC-en og forklarer akkurat hvor de kan finne den.

AUF har også en digital oversikt over påmeldte til leiren, lagret i en database. Jeg får bruke en PC inne på det bitte lille kontoret til restaurantsjefen for å logge inn. Rommet jeg sitter i er knapt tre kvadratmeter stort, og sammen med meg står politibetjenten. Når jeg sitter i stolen og ser meg til siden, ser jeg rett i våpenet han har på hoften. Det er så ubehagelig at jeg spør pent om han kan ta et steg unna eller ta av seg våpenet. Det kan han ikke.

Jeg logger inn på systemet og får tak i listene. De er ikke fullstendige, men det er bedre enn ingenting. Jeg gir fra meg listene og spør om det er noe jeg kan hjelpe med. Han henviser til sykepleieren som svarer på telefonen som er opprettet for pårørende. Hun tar imot samtaler, skriver ned navn på ungdommene det er ringt inn spørsmål om. Jeg kjenner alle navnene. Jeg har sett mange av dem. Noen i live, mange døde. Enda flere skadet. Jeg går rundt og rundt på hotellet i det som kjennes som en evighet og leter etter navnene på sykepleierens liste. (Side 67-69.)

Brenna beskriver forvirringen som herjet også etter at terroristen var pågrepet. Hun får med seg at en politibetjent på nyhetene anslår at det er 13 døde på Utøya og blir sint, hun er overbevist om at det er langt flere, og det har hun jo dessverre rett i.

Hun forteller om hvor vanskelig det var å riste av seg følelsen av å være jaget i dagene og ukene etter terrorangrepet. Hun klarer ikke stå i kø for å signere kondolanseprotokollen, for hun er overbevist om at det vil komme et nytt angrep. Hun ser på alle som taler i forbindelse med rosetogene og venter at de hvert øyeblikk skal ramle om, skutt av en av terroristens meningsfeller. Men hun forteller også om å bli møtt med varme og omtenksomhet:

Noen dager etter 22. juli er jeg innom en sportsbutikk, jeg må ut og løpe for å føle at hode og kropp virker. Jeg peker på et par sko og sier at dem vil jeg gjerne ha i størrelse 38. Jeg svarer høflig at nei, jeg trenger ikke å prøve dem, når han som jobber der spør. Jeg har nettopp kjøpt like, og det er dem jeg skal ha. Hvorfor skal du ha dem da, hvis du nettopp har kjøpt dem? spør han. Fordi mine er på Utøya, og jeg ikke får lov til å hente dem, svarer jeg. Han gir meg skoene og sier at jeg må komme tilbake hvis jeg trenger noe annet, de har både treningstøy og drikkeflasker og hva enn jeg trenger for å få trent. Jeg skal ikke betale for noe av det. Han tar også en form for ansvar. Det samme gjør hun på en kosmetikkbutikk jeg er innom for å kjøpe sminke, fordi også den er på Utøya. Ta alt du vil ha, sier hun. Jeg kan godt sminke deg hvis du vil, følger hun opp. Bakeren baker kaker og deler ut, frisøren klipper hår gratis på dem som er berørt. (Side 89.)

Ukene etter terroren er vanskelige, men det er ikke lett når hverdagen, med valgkamp og forsøk på normalt politisk arbeid tar til heller. Det har vært enighet om å drive en nedtonet valgkamp, men akkurat hva det betyr var det kanskje ikke enighet om, og noen absurde situasjoner oppstår. Men mer enn det som kan tilskrives (velmente) misforståelser er andre halvdel av boka Brennas kampskrift for et oppgjør med høyreekstremismens mer allment aksepterte medløpere.

Jeg har egentlig store forventninger til norske politikere. Til at de står opp om morgenen med andre menneskers beste for øye. At vi alle strekker oss for å sørge for at demokratiet vårt virker og at flest mulig deltar ved valg. At målet er at folk har mat på bordet og at ungene våre vokser opp i trygghet. At det er vårt felles ansvar å ta ned konflikt og farer, og å sikre alle landets innbyggere trygge liv. I årene som har gått siden 2011, har jeg sluttet å ha denne forventningen til Fremskrittspartiet. Etter en lang rekke utspill om flyktninger, imamer og muslimer tenker jeg at de holder på med noe annet. Målet er konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere. Helst gjennom å dyrke fremmedfrykten og å understreke at det finnes et oss og et dem. Deres politiske prosjekt er å stenge noen ute, for å få de som er inne til å føle seg bedre. (Side 153-154.)

Ikke er hun nådig mot Høyre, heller:

Det har vært hundrevis av anledninger, i løpet av de ti årene som har gått, for Høyre til å sette ned foten, til å stille seg ved siden av dem som ble rammet av terror og slå fast at arven etter 22. juli er en felles erkjennelse av at ord og handling følger hverandre. At det i lys av så alvorlig og omfattende vold er viktigere enn noen gang å si tydelig ifra om at å spille på disse kreftene er farlig og uakseptabelt. (Side 157.)

Brenna er ikke alene om å ha mistet tålmodigheten når det gjelder den såkalt anstendige høyresidens motvilje mot å ta avstand fra tankegodset som inspirerte Breivik til å målrettet skyte barn for å drepe. Tiårsmarkeringen har virket som en katalysator, og mange (eks-)AUF-ere har tatt til orde for at nok er nok. De har fått lite gehør hos de etablerte politikerne på høyresiden, men flere representanter for Unge Høyre har uttrykt støtte. Det gir vel et slags håp for fremtiden. Et kampskrift kan man vel kalle Utøyakortet også, det ble neste bok jeg leste, mer om den i et eget innlegg.

Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe. Og angående det «kortet» skal Brenna få siste ord:

Det uttrykket er for meg et mysterium. Som om jeg på et eller annet vis har _valgt_ å være overlevende etter terror, for deretter å bruke det på en eller annen måte. Dersom det finnes et 22. juli-kort som kan brukes, betyr det at jeg enten må gi fra meg kortet, for så å uttale meg, eller holde kjeft. Men kortet – at jeg overlevde 22. juli – blir jeg jo ikke kvitt uansett. Så da står jeg igjen med det siste alternativet. Det har jeg gjort lenge nok. (Side 17.)

Boka har jeg altså kjøpt sjøl.

Life as a Unicorn: A Journey From Shame to Pride and Everything In Between – Amrou Al-Kadhi

Jeg kom over Life as a Unicorn av Amrou Al-Kadhi ved en tilfeldighet når jeg var på jakt etter julepresang til pappa i desember. Blikket mitt ble fanget av ryggen på boka, og det tok ikke mange setningene fra teksten på ryggen for å overbevise meg om å legge den til bunken av bøker jeg skulle ha med til kassa.

Boka starter på slutten, med en historie fra Amrous karriere som Glamrou, en slags «happy end to set the mood» og som gjorde at den første gangen boka fikk tårene til å trille hos meg var på side 5. Under en opptreden under Edinburgh Fringe får Glamrous drag-gruppe uventet en gruppe «synlig muslimske» kvinner som publikum:

When I dared glance out in front of me, the mother of the group seemed to be repenting in prayer on my behalf. I started to ricochet around a mental labyrinth of paranoia, the consorious voices from my childhood chattering loudly in my mind. As my past enveloped me, the empowering armour of my drag began to dissolve rapidly. I stumbled over my lines, tripped on my heels – more than once – and even welled up onstage (which caused the eyelash glue to incinerate my cornea). The rest of the drag queens – as well as the audience – were white, so it felt as if the Muslim women and I were operating on a different plane of reality from everyone ese, one where only we knew the laws.

(Side 4) Etter showet kommer kvinnene bak scenen for å snakke med hen, og det viser seg at de var positive og henført, snarere enn fordømmende.

Historien setter scenen for boka. For visst er det en fortelling om å vokse opp som skeiv og med et karrieredrøm som faller utenfor normen, men det er også i aller høyeste grad en historie om å vokse opp som muslim. Den kronologiske historien som følger introduksjonen tar oss fra barndommens Irak, til tidlige tenår i London, to år på Eton,  studentliv ved Cambridge og tilbake til London igjen.

Amrou oppdager tidlig at hen er tiltrukket av gutter, Macauley Culkin i Hjemme alene er hens første crush, noe som fører til en av de første store familiekranglene i boka. Amrou buser ut med forelskelsen til Majid, farens venn som er sammen med Britiske Lily og har en omgangskrets som består av blant annet homofile menn. Med Majid er ingen trygg person å betro seg til, han involverer kjapt Amrous foreldre:

‘Exactly,’ said Majid, with a self-satisfied grimace that even today makes me want to go back in time and whack his face with a slab of raw tuna. ‘You just want Macaulay Culkin to be your friend. You didn’t know what you were saying – you were being stupid.’
With Lily’s eyes now fused to the ground, my dad sinking into the sofa as if it were quicksand, and my mother wearing the expression of a traumatised soldier just returned from war, I decided just to say this: ‘Yes. I was being stupid. I didn’t know what I was saying.’

(Side 49) Amrou lærer at hen må skjule sitt virkelige jeg overfor familie og venner. I kombinasjon med innlært skam over ikke å leve opp til Allahs strenge regler for hvordan en muslimsk gutt skal te seg, er det ikke så rart hen griper etter alle muligheter til å ta kontroll over eget liv. En arena hen kan kontrollere er skolearbeidet:

The decision was made, almost as if I had never believed in anything else: I can control how hard I work at school. If I get 100 per cent in everything, then maybe I won’t feel wrong any more. And even if my family think I’m wrong, I’ll have proof that I’m not because I’ll get straight As.

(Side 58) Som et resultat jobber hen seg nesten til døde, men oppnår også å få en plass ved Eton de to siste årene før universitetet. Eton blir et ledd i Amrous forsøk på å frasi seg sin irakiske og muslimske bakgrunn, hen vil være engelsk og går så langt som til å late som hen er katolikk (ved å gjøre korsets tegn over maten, blant annet – ofte i feil rekkefølge, riktignok). Portrettet av livet ved Eton er fascinerende, fordi Amrou som forteller både er fremmed for mange av forventningene og tradisjonene, men samtidig desperat etter å passe inn.

Ved Cambridge får Amrou større frihet til å leve sitt eget liv, og starter en drag-gruppe og utvider omgangskretsen av skeive folk. Men hen er fortsatt avhengig av foreldrenes økonomiske støtte, og hen er også fortsatt bundet av internalisert skam. Etter en opptreden som Glamrou i London i en ferie blir han igjen «outet» til foreldrene av Majid, og denne gangen fører det blant annet til at de fjerner alle klesplagg fra skapene hens som kan beskrives som det aller minste «flamboyant».

‘Amrou. You seem so… confused about your life. What do you really want?’ I sat with this question for a long moment, intending to answer it genuinely. ‘I just want to be with someone and for them to love me.’
Of course they both knew that this ‘someone’ I referred to wouldn’t be a future wife, and after they searched for something to say, my mother came out with: ‘It would be unfair for you to inflict yourself on somebody. You’re impossible to love.’ I already fully believed this, but that didn’t make hearing it any less devastating.

When I went back to Cambridge for the start of my third year, drag seemed the only way to numb the pain of that brutal familial blow-up – moments in drag made me feel, on even just a superficial level, worthy of love (which I equated only with applause). But it was also the drag that was worsening the dynamic in my family – was it an unsustainable high that made the lows of my life more intense? Drag felt like a glittery Hello Kitty plaster covering up an oozing wound of rejection beneath, and whenever I ripped it off, the wound grew more infected. There was, as a result, a marked contradiction between my external and internal selves. And this led to some surprising and often saddening behaviours.

(Side 196) Amrou sliter med å knytte seg til andre emosjonelt, noe som både fører til giftige (toxic) romantiske/seksuelle forhold, men også går hardt ut over vennskap. Til tross for at hen er rollemodell for andre skeive og en slags inspirasjon som gjør at de tør å komme ut, er hen så full av selv-hat at hen ikke kan glede seg med dem.

Within the year of his coming out, he won the support of his parents and found the joys of sex. While I held my mother’s belief that ‘it would be unfair to inflict myself on anyone’, here Dennis was, able to negotiate intimacy as if it weren’t some unpredictable home-made bomb device. This was something I had no clue how to do. The idea of being emotionally intimate with somebody felt as alien to me as sci-fi.

(Side 204) Det er først når hen flytter tilbake til London etter studiene og gjør seg økonomisk uavhengig av foreldrene at Amrou klarer å begynne å virkelig også løsrive seg fra forventningene både utenfra og internalisert som de og hele kulturen de representerer stiller. Å møte andre unge muslimer som også har trosset forventningene hjelper, og å finne religiøse grupper som har andre tolkinger av Koranen enn den konservative versjonen hen har vokst opp med hjelper også.

Dette er en sånn historie som jeg er takknemlig for å ha fått lov til å lese. Den får meg til å føle at jeg har lært noe, at jeg har blitt et klokere og mer empatisk menneske. På grunn av Amrous identitet og bakgrunn gir hen meg som leser større innsikt i hvordan det er å leve som skeiv, som muslim, som farget person (hen bruker selv «person of colour») i Britisk underholdningsindustri, som barn av to kulturer og faktisk også som kvinne (analysene av morens liv og lære gir uvante perspektiver på kvinnerollen).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Before I Had the Words: On being a transgender young adult – Skylar Kergil

Jeg husker ikke hvor jeg så tips om Skylar Kergils Before I Had the Words, men boka ble med på en eller annen bokbestilling i fjor. Skylar forteller sin egen historie, fra tidlig barndom, der han aldri følte seg helt hjemme i rollen som lillesøster, via prepubertet og pubertet og til transisjon og college og livet etterpå.

A brother and sister sharing a bedroom wouldn’t make sense; my reality, the one I didn’t speak about, had been that we were brother and brother. And maybe, had I articulated that to my mom, she would have heard me before puberty.
I just didn’t have the words.

(Side 19) Skylar har mye til felles med Alex Bertie, selv om de vokste opp på hver sin side av Atlanteren. Begge bruker internett generelt og YouTube spesifikt til å dele sine opplevelser, begge har foreldre som i utgangspunktet er negative, men som tar til vettet etter hvert. De er også omtrent like gamle når bøkene deres slutter.

Igjen finner jeg at jeg er nesten mer interessert i foreldrene og deres reksjoner og relasjoner til Skylar enn jeg er i Skylar selv. Og da er det litt synd at et av de store hullene i Skylars narrativ er at moren først reagerer med at hun ikke kan støtte «dette valget» økonomisk, og så plutselig gjør hun det likevel?

Han forteller dette om når han kommer ut til moren (han har fortalt om at han er «questioning» før, men nå er han sikker på at han er trans):

«You can come to therapy with me, actually, I want you to if that’s okay!» I suggested. «There are other people like me and it’s possible for me to be happy and feel like myself finally.»
«it’s not that, it’s just» –she started crying– «I can’t financially support any of this, this choice. The world is going to be so much harder if you choose this path. What if you can’t even go to college? Or find a job? Or a loved one? It’s going to make your life so very, very hard.»
I felt like I had broken her heart. I asked her real quick about the financial support part of her statement, and she said she simply wouldn’t pay for testosterone, surgery, or anything else that reinforced «this idea I had.» My therapy sessions, thankfully, she was willing to still cover. Even though it was the second time I had heard it, it was heartbreaking for me, and I got super angry as I walked up to my bedroom, feeling again like the world was out to get me.

(Side 131) Men så kommer den kronologiske fortellingen plutselig til både testosteron og «top surgery» uten at det har blitt sagt eksplisitt at – eller hvordan/hvorfor – hun har endret mening. I slutten av boka er det kapitler der moren, faren og broren får komme til orde (igjen en likhet med Alex Berties bok, selv om der er det begrenset til moren), og der kan vi lese:

When you told me that you would always love me, but not support me financially, I understand that–now–was to make sure I wasn’t about to rush into hormones, surgery, etc. At what point did you realize that I wasn’t choosing to be transgender and that these steps were needs and not wants?

Yes, the lack of financial support (for that which wasn’t covered by insurance…remember, my insurance covered lots of your therapist visits and eventually hormones) in your mind, was putting the responsibility for your decisions about how you wanted to proceed with your transition on you. I did not want to jump in and quickly move through hormones and surgeries without you being 100 percent sure what was right for you. When you started testosterone, and I saw how much that made a difference in how you felt about yourself, I realized that you knew what you wanted and needed and I was fine with moving along as quickly as you wanted. I am sorry that I didn’t recognize that in time to have your top surgery before you went to college… that is the one thing I would change (but knowing what I learned along the way and know now… hindsight is wonderful).

(Side 246) Og det føles som… historieredigering fra morens (og til dels Skylars) side? «Jeg kan ikke støtte dette valget» blir til «Jeg vil ikke at du skal forhaste deg»?

Når jeg hadde merket boka som ferdiglest ble jeg sittende og klikke meg videre på «Readers also enjoyed» på Goodreads, og fant dette sitatet, om en helt annen bok med samme tema:

I admire Arin’s bravery in writing about his journey from female to male, and writing frankly about his romantic relationships. But the whole book has a dry, journalistic tone: there’s something about it holding the reader at arm’s length. There’s a lot of discussion of the personal journey, but lacks the heart, the emotional connection. He tells us his thoughts and feelings, but the showing part doesn’t really happen–he tells us what’s in his head but we never really get inside it ourselves.

Fra Brandys omtale av Some Assembly Required av Arin Andrews.

Jeg tar med sitatet fordi det beskriver det jeg føler om denne boka, og om Alex Berties Transmission. Det er veldig bra at disse bøkene finnes, at disse historiene om hvordan det også kan være å være menneske er tilgjengelige for oss alle, men…. men… Jeg skulle så veldig gjerne ønske at boka i seg selv engasjerte meg emosjonelt. At det var mer en følelse av at boka fikk meg til motvillig å bli engasjert og involvert i stedet for at jeg gjerne vil være engasjert og involvert og derfor prøver å presse de følelsene ut av boka.

En noe blandet leseopplevelse, altså.

Jeg er fortsatt på utkikk etter flere memoarer, men jeg kommer til å lese gjennom omtaler før jeg kjøper flere, og har de denne typen kommentarer kommer jeg nok til å bla videre… Og jeg må vel innrømme at jeg håper å finne noen som er skrevet av folk som er nærmere meg selv i alder, i alle fall ikke så unge at jeg kunne vært moren deres.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Alt du ikke ser: Livet med Joachim – Ellen Arnstad

 

Jeg begynte å lese Alt du ikke ser av Ellen Arnstad tidlig i mars, med gode intensjoner om å fullføre for å være med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Men så fikk jeg en ubønnhørlig trang til å lese Anne of Green Gables (hele serien) om igjen, og innen jeg var ferdig med det var mars nesten slutt. Jeg klarte å fullføre Alt du ikke ser i mars, men bare med nød og neppe, og bloggingen ble det åpenbart så som så med. Men nu jävlar.

Ellen Arnstad er vel et kjent navn for de fleste voksne nordmenn. Hun har figurert i perferien av min oppmerksomhet, ingen av publikasjonene hun har jobbet med har vært noe jeg har hatt interesse av å kjøpe, selv om jeg vel teoretisk sett er/var midt i målgruppa for Henne (jeg har sikkert også bladd i ett og annet nummer hos venner eller på venterom, men har ikke festet meg ved noe). Jeg anerkjenner at man gjerne kan gå i høye heler og like Gucci og fortsatt være «ekte feminist», og Arnstad skal ha kudos for jobben hun har gjort for kvinner i media spesielt og i lederstillinger mer generelt. Om tiltak i Aller-konsernet skriver hun for eksempel:

Vi tok grep mot tidsklemmen som så mange småbarnsforeldre kjente på, og ansatte en egen barnepleier i konsernet. Hun kunne komme hjem til de ansatte som bodde i Oslo, hvis barna var syke. Vi innredet et eget lekerom i redaksjonslokalene og sørget for tilbud om aktiviteter i ferier og på planleggingsdager. På den måten kunne foreldre slippe å måtte splitte ferien sin i to, men få fine sommerdager sammen.
(ebok lokasjon 498-501)

Jeg har mer problem med å godta at å jobbe med Se og hør på noen som helst måte skal passe inn i dette bildet, men her får vi «agree to disagree».

Boka er først og fremst en fortelling om livet med et alvorlig sykt barn, men ender uavvergelig også opp som et slags memoar over (og til dels forsvarsskrift for) Arnstads karriere. Begge deler er interessante tema, og det er en relativt lettlest og definitivt engasjerende bok.

Jeg tenkte nok at Arnstad virket litt vel naiv ved inngangen til foreldre-tilstanden, og kanskje særlig siden mannen hennes hadde barn fra før og derfor umulig kunne være så uvitende som det framstilles:

Jeg sa bekymret til Knut Haavik at jeg ikke visste om det ville gå bra. Det var to uker igjen til fødselen og tidenes største lansering etter Se og Hør, hvordan skulle jeg klare det? Han klarte å overtale meg nok en gang. Vi bestemte oss for å ta sjansen: Jeg skulle unngå å føde midt under lanseringen. Stein skulle komme hjem med siste fly om kvelden 4. mars, så kunne vi slappe av de to siste ukene før fødselen. Vi hadde allerede kjøpt inn mye babyutstyr, og var sikre på at det skulle bli ei jente. Det fikk vi vite på ultralydundersøkelsen. Hun skulle hete Julie. Det var rosa overalt. Rosa bodyer, rosa sparkebukser, rosa kosedresser. Det hang til og med en blondekjole til ettårsdagen i klesskapet på det nye barnerommet. Noen permisjonstid hadde verken Stein eller jeg planlagt. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til.
(ebok lokasjon 272-278)

På den annen side, det å få beskjed om at ditt elskede barn har en genetisk sykdom som er uhelbredelig er neppe noe man kan være forberedt på uansett. Jeg er usikker på hvordan jeg ville håndtert en sånn nyhet, og selv om jeg nok tenker at vi ville tatt andre valg i noen tilfeller, særlig når det gjelder å snakke med barnet om tilstanden, er det umulig å vite når man ikke har vært i situasjonen, og jeg har stor forståelse for argumentasjonen:

Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.
(ebok lokasjon 891-892)

Og samme om jeg ville tatt andre valg, både hva angår sykdom og karriere, er det interessant å lese Arnstads argumentasjon for sine valg. Det er jo sånt man lærer av.

Så langt så vel, sånn bokmessig, altså.

Men… Jeg er ikke videre begeistret for skrivestilen. Jeg synes fortellingen er rotete, det virker som om noen har klippet sammen deler fra mange utkast og glemt å lese gjennom fra begynnelsen for å sjekke at helheten gir mening. Som et konkret eksempel på noe som generelt manifisterte som en følelse av forvirring i løpet av lesingen dukker det opp en oppramsing av noen av Arnstads kvinnelige forbilder to ganger, først «Gro Harlem Brundtland. Madonna, Coco Chanel. Frida Kahlo, Kate Moss og Pippi var vidt forskjellige, men alle var store forbilder for meg.» (ebok lokasjon 1578-1579) og så

På kontorveggen min hang bildene som alltid har fulgt meg: Jeanne d’Arc, Pippi, Gro Harlem Brundtland, Coco Chanel, Madonna, Kate Moss og Mor Teresa – og Frida Kahlo, den meksikanske kunstneren som Knut Haavik hadde buldret sånn over at jeg viet en åtte siders reportasje til.
(ebok lokasjon 2356-2358)

Siden krangelen om reportasjen om Kahlo har blitt omtalt tidligere i boka, virker forklaringen av hvem hun er i det siste sitatet noe unødvendig («den meksikanske kunstneren», altså, referansen til krangelen er grei nok), men om det nå først trengs, hvorfor gjøres det ikke i den første oppramsingen i stedet for den andre?

Det er også en del setninger som bare ikke gir mening. For eksempel:

Han hadde aldri sittet på noen hest før, langt mindre klappet en.
(ebok lokasjon 938-939)

Det skal vel være omvendt?

Det gjør godt å skrive, få alle tankene ned et sted. Jeg har kjøpt en vakker, koboltblå skrivebok med en strålende sol i gull på omslaget. Først når boken er halvskrevet, oppdager jeg at jeg har skrevet i den opp ned. Ikke bare det. Jeg har startet bakfra.
(ebok lokasjon 1094-1096)

Ville det ikke være mye rarere om hun hadde latt være å starte bakfra når hun først skrev i den opp ned? Arnstad slår meg ikke som en typisk manga-fan?

Skal vi la besteforeldrene få vite sannheten, men skjerme Joachims venner og foreldre for informasjon om sykdommen og utviklingen av den?
(ebok lokasjon 191-192)

Denne formuleringen gjentas til og med, men det mangler da et «deres» foran foreldre her? Joachims foreldre er jo informert, samme hvor mye de kanskje hadde foretrukket uvitenhet. Siden Arnstad er journalist selv og boka i tillegg er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, overrasker det meg med sånne underlige småfeil.

Så… Jo, en interessant og til dels bevegende bok. Jeg fikk definitivt tårer i øynene noen ganger i løpet av lesingen. Men velskrevet, som Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve skal ha det til, det er jeg altså ikke enig i.

Boka har jeg lånt på biblioteket.