Mamma er trygda – Mímir Kristjánsson

Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.

Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og “NAVere”, men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.

Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.

Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.

Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!

(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.

Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.

Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.

(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet “søknad”. Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?

Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.

Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.

I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.

Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.

(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.

Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.

(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.

Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.

Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:

“Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.” (side 19)

“Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.” (side 26)

Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.

Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste “politiske” bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en “Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?” Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.

Rasismens poetikk – Guro Sibeko

Nå blogger jeg om ting i feil rekkefølge, for jeg skulle selvsagt skrevet om Reni Eddo-Lodge sin Why I’m No Longer Talking to White People About Race som jeg leste før jeg engang kjøpte Rasismens poetikk, men det får stå seg.

Det er bra at vi får et mangfold av bøker som handler om rasisme på norsk (jada, dobbeltbetydningen er tilsiktet). Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida var noe av det beste jeg leste i fjor, uavhengig av sjanger, og denne lille boka ligger an til å få samme status i 2020-lesingen. Jeg blir så usigelig sliten av å lese disse… vitnesbyrdene? Og samtidig vil jeg lese mer. Jeg er ikke melaninrik (et ord jeg absolutt har tenkt å legge til mitt aktive ordforråd), jeg blir knapt synlig brun om sommeren en gang, så jeg kommer aldri til å være ukentlig, daglig, jevnlig mottaker av de mikroaggresjonene som mine medsøstre og -brødre er, men ved å lese meg opp og forsøke å forstå kan jeg forhåpentligvis bidra til å redusere antallet og ikke minst være med å nedkjempe de skumlere og mer ekstreme utslagene som følger med økende legitimering av fordommerog rasisme.

Rasismens poetikk er en lettlest bok om et komplisert tema. Mellom sakprosakapitlene er det dikt, og de spiller flere roller. Delvis understøttes temaene i resten av boka, delvis kan diktformen hamre inn følelsen av avmakt og harme på langt færre linjer enn sakprosa kan, og delvis fungerer de – på tross av alvoret – på sett og vis som avbrekk i lesingen. I tillegg har hvert kapittel et omfattende sett sluttnoter, som både gir referanser til annen litteratur og nyhetsartikler, mini-biografier av omtalte personer og innimellom ekstra små funderinger eller udypinger. Er du typen som ikke leser fot-/sluttnoter bør du begynne nå.

Mange av temaene Sibeko tar opp er ting jeg har lest om før, men hun tilfører nye perspektiver og kommer også inn på helt nye aspekter av historien. Som her, på side 60-61, når hun diskuterer den hvite manns (og sikkert kvinnes) syn på slavene som tilbakestående:

Det vondeste for meg, når jeg leser James Hunts beskrivelser av “negeren”, er at det han skriver om intellekt nok i stor grad var sant. Jeg er lærer. Jeg har sett de mest talentfulle elever bli intellektuelt ikke-fungerende i perioder etter traumatiske hendelser. Jeg forstår hvorfor, jeg kan trøste dem når de gråter over at hjernene deres har slutta å virke, jeg kan love at det går over, de skal få hjelp.
(…)
De elevene jeg har sett miste evnene sine av traumer er forresten som oftest melaninrike. Det er melaninrike barn som får foreldrene sin sendt ut av landet fordi de misforsto et skjema for tjue år siden, eller fordi en anonym kilde har påstått at de egentlig er fra Djibouti og ikke Somalia. Det er melaninrike barn som ikke får hjelp til å komme hjem igjen når det bryter ut krig der de er på ferie. Det er melaninrike barn som har familien sin i land Norge sender jagerfly for å bombe sønder og sammen.
(…)
Vi blir dummere av å bli traumatiserte. I tillegg undervurderes evnene til melaninrike barn ofte i skolesystemet. Ferdigheter i lesing og regning testes på norsk hos elever som ikke har norsk som morsmål, innlæringen av fagstoff foregår uten morsmålstøtte, og førsteklassinger som kom til Norge for en uke siden plasseres i et norsk klasserom og siden utredes og diagnostiseres de fordi de er urolige. Slik føres nye generasjoner melaninrike barn inn i tradisjonen fra internatskolene i samiske områder. Vi lærer at vi er dumme, at vi ikke duger. Og klassekameratene og lærerne våre lærer det også.

Og det er jo helt rett og egentlig åpenlyst.

Om temaet privilegier er nytt for deg gir denne boka en god innføring, ikke minst i hvordan man kan være både priviligert og ikke-priviligert samtidig.

Jeg er privilegert fordi jeg er relativt rik, fordi jeg har utdanning, fordi jeg føler meg kjønnet jeg fikk tildelt ved fødselen og fordi jeg er ganske funksjonsfrisk. Jeg er samtidig underprivilegert fordi jeg er melaninrik, homofil og kvinne. De siste tre merkelappene kan gjøre det vanskelig for meg å se at jeg er privilegert sammenlignet med for eksempel Jan Grue. Han er en absurd intelligent, hvit, heterofil mann, oppvokst i velstående øvre middelklasse. Han blei professor så ung at jeg tviler på at han barberte seg daglig, og jeg er rimelig sikker på at han har en solid økonomi. Han har utvilsomt flere privilegier enn jeg har.

Samtidig er det privilegiet som jeg har som han mangler ganske ofte helt avgjørende. Jeg kan løpe. Han kan knapt gå. Jeg kan bo i femte etasje uten heis, reise med buss og tog og trikk uten å tenke meg om, ta sommerjobb i barnehage og forsvare meg med knyttnevene en sen natt på byen. Han kan ingen av de tingene – og han kan heller ikke redde seg ut av et brennende hus, løpe unna en mobb, eller gå gjennom Europa hvis han skulle måtte flykte fra et regime som ville sende ham i ovnene. Han har lest mye mer enn meg, så han veit godt at de som vil brenne meg, oftest vil brenne han også. Og, som han skriver i boka Jeg lever et liv som ligner deres: “Sannheten er at vennene mine kan gå sin vei når som helst, til et sted der jeg ikke kan følge dem.”

Jeg tror Jan Grue er minst like redd som jeg er.

I et akademisk selskap, er Grue mye mer privilegert enn meg. På byen er det jeg som er den privilegerte av oss. Privilegier er ikke statiske.

(Side 41.) Jeg noterer (igjen) at jeg skulle lest boka til Jan Grue. Det finnes andre faktorer som gir privilegier enn kjønn, legning, melaninnivå, funksjonsgrad og økonomi. Noen er mer opplagte enn andre. For over ti år siden kom jeg over en liste som tar for seg noen av de mindre opplagte (i tillegg til å måle en del økonomiske faktorer), og selv om kildene jeg lenket til den gang ikke finnes lenger kan kanskje lista være interessant for andre: Facing privilege *. Som Sibeko avslutter avsnittet over: “Og bare den som hele tida prøver å være bevisst på privilegiene sine, kan bruke dem til å hjelpe andre når det trengs.”

Sibeko demonstrerer også hvordan vi alle, samme hvor melaninrike vi er og samme hvor lite rasistiske vi ønsker å være, ubevisst er med på å opprettholde rasisme, også gjennom å fremheve positive stereotyper.

Vi er alle opplært til å lete etter motsetninger mellom gruppene. Vi har lært å forvente at en slik motsetning skal finnes. Finner vi den, er det derfor et bevis for at alt er som det skal være.

Hvorvidt det å si, for eksempel, “alle afrikanere er gode til å danse” er rasistisk er noe jeg har diskutert heftig, kanskje mest i tenårene, men også senere. Sibeko forklarer hvorfor instinktet mitt alltid har sagt at “ja, det er det” og gir meg begreper jeg kan bruke om jeg havner i en slik diskusjon igjen. Hun gir også gode råd for hva vi kan gjøre, vi som ønsker å være allierte i kampen mot rasisme (mange av rådene er overførbare på andre former for diskriminering også):

Vi kan spørre oss sjøl hvorfor, hver gang vi antar at kvinnen med hijab i skolegården er en assistent og ikke rektor. Vi kan akseptere at vi er lært opp til å følge ekstra godt med på melaninrike barn, og prøve å flytte fokuset over på de andre. Vi kan forsøke å veie opp ved å ta de melaninrike guttene i å gjøre bra ting.

Vi kan huske at rasisme finnes, og være klare til å påpeke rasisme hver gang vi ser det. Det er ikke verre å bli kalt rasist enn å bli utsatt for rasisme. Å bli kalt rasist er sårende. Å bli utsatt for rasisme kan gi knuste selvbilder, psykologiske traumer, ødelagte karrierer, kroppskade og en voldelig død. Det er viktigere å beskytte folk mot rasisme enn å beskytte folk mot å bli beskyldt for å være rasist.

(Side 123.) Interessant nok, for min egen selvransakelse, skrev jeg først “lærer” i stedet for “rektor” når jeg skulle skrive av dette avsnittet. Hvorfor det? Hvilke ubevisste antagelser førte til den skrivefeilen?

En bok til å lære av, altså. Og i tillegg godt skrevet, engasjerende og til tider rørende. Anbefales!

______________________________________________________________________

* Andre ressurser om privilegier:

En video som får meg til å grine hver gang: Life of Privilege Explained in a $100 Race

En tegneserie som viser hvordan tapere og vinnere skapes, steg for steg: Life on a plate.

Folkelesnad og Stillstand – Agnes Ravatn

folkelesnadEtter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.

Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.

Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:

Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.

(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både “kvinneblader” og “jenteblader” (samt utvilsomt hovedtyngden av “interiørblader”, “matblader” og “babyblader” i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: “Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.” (Side 69.)

Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale “fakta”. Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).

stillstandStillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen “Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.” Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).

Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.

Født feminist; hele Norge baker ikke – Marta Breen

breen_fødtfeministJeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som “Av og til er det deilig å være koret det prekes til.”

Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.

Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med “guttejenter” og med “enkle menn fra landet”, hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet “barnehage” før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.

I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna “til noen som ikke bryr seg”. Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)”Folk som ikke bryr seg?” Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det “dem” dere mener?

(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.

Marta Breen har en blogg. O lykke.

Det er ikke meg, det er deg

Som mange andre bokelskere har jeg ELSKET Amazon. I over et tiår, fra sent nittitall og fram til langt utpå 2000-tallet foregikk hovedandelen av mine bokkjøp fra giganten. At Amazon er med på å utkonkurrere de lokale, fysiske bokhandlerene har jeg selvsagt vært klar over, og jeg har også handlet lokalt når muligheten har vært der (men, vel, det jeg leser har de ikke nødvendigvis her i byen i alle fall). Men vel så mye er det våre hjemlige norske kjeder som ødelegger for seg selv (og for de som gjerne skulle vært uavhengige). Når jeg går i en fysisk bokhandel er det først og fremst for å finne bøker jeg ikke visste om, da er bord etter bord med bestselgere, være det seg Nesbø eller Knausgård, lite matnyttig. Når jeg i tillegg leser svært mye på engelsk har Amazon vært et naturlig valg.

Og når jeg fant ut at jeg ville ha en ebokleser for et par år siden falt det meg ganske naturlig å velge Kindle. Bokutvalget var suverent, prisene for det meste ok, og kjøp av bøker så tilnærmet smertefritt som det går an å få det.

Men nå er det slutt. Jeg slår opp. Jeg har ikke kjøpt fysiske bøker fra Amazon på over et år, og nå blir det ikke flere ebøker, heller. Jeg får begynne å se meg om etter et alternativ til Kindelen og i mellomtiden fikle med Calibre for å kunne lese ting kjøpt andre steder.

Jeg begynte å miste lysten på å handle fra Amazon etter at det dukket opp flere historier om uverdige forhold for de som jobber på Amazons lagere med å pakke bøkene (og cdene, kjøleskapene og what-not) du har bestilt. Et søk på Google etter amazon working conditions gir side opp og side ned med treff: Kritiske avisartikler og undercover dokumentarfilmer. Først kunne man få inntrykk av det bare gjalt i USA og Canada, og man kunne kanskje, med en viss grad av selvbedrageri, overbevise seg selv om at det var greit å handle fra amazon.co.uk, men så tok BBC fatt i saken og det forsvaret falt dødt til jorden. Jeg anbefaler også Carole Cadwalladrs artikkel i The Guardian om å jobbe for Amazon.

I det siste har det også versert historier om skitne triks som brukes for å presse forlag til å gi Amazon gode betingelser. Først og fremst gjelder dette Hachette, Bok & Samfunn har blant andre skrevet om saken. Du må gjerne mene at dette er et gode om det gir deg billigere bøker, men jeg foretrekker at forlagene og forfatterene også tjener penger slik at de har råd til å gi ut og skrive flere bøker.

Finnes det folk som har det verre i verden enn de som jobber for Amazon? Helt sikkert. Men helt sikkert er det også at om vi godtar at tilsynelatende normale, vestlige bedrifter tar seg slik til rette og bryter ned det man i årtier har forsøkt å bygge opp av arbeidstakerrettigheter er det i alle fall ikke håp for lille Vishnan på ti som syr t-skjorter 18 timer i døgnet for kost (ris) og losji (steingulvet ved siden av symaskinen).

Så, altså, Amazon. Det har vært et langt kjærlighetsforhold, men det har haltet en stund og nå er det slutt. Det er ikke meg, det er deg.

Senere samme dag: Og det ble akkurat hakket mer latterlig, det hele. Amazon eskalerer konflikten med Hachette, melder The New York Times i dag.

Burma Chronicles – Guy Delisle

delisleBurma Chronicles by Guy Delisle was a Christmas gift and I read it during the Christmas holidays. Delisle is a Canadian cartoonist and animator, and this is his third (as far as I can gather) travelogue in graphic novel format. Delisle spent a year in Burma (Myanmar) with his wife who works for Doctors Without Borders and his son who was a baby at the time. The book chronicles their stay, the mundane, every-day workings of a household as well as the inevitable politically charged incidents.

Delisles artwork is, well, I was going to say flawless, but that might be stretching it a bit far. Let’s say “very good”. The drawing style is deceptively simple, but catches enough detail to set the scene perfectly. Clever techniques are used to excellent effect, such as the trouble of drawing with ink in the rainy season:

delisle_regnHowever, as far as the narrative goes, I have a hard time deciding whether I love it or loathe it. There is, after all, no rule that says that a book from Burma must neccessarily be all about politics and suffering and so on. And to a certain extent some of the best sequences in the book involve Delisle going about his normal activities and accidentally stumbling into something that is loaded with meaning, or even menace, simply because this is Burma and not Canada. However, sometimes the white, male tourist takes over and makes me fundamentally uncomfortable. He keeps wanting to go into the forbidden zones, for example, and seems annoyingly unconcerned about the possible dangers, not only to himself, but to the people he’s with (if he’s caught traveling without a permit, surely that must create difficulties for the organisation his wife works for and those employees that actually need to be there?). And his sole reason for wanting to go seems to be pure curiosity, and smacks of slum tourism. Something which is not helped by panels like this:

delisle_skuffelse“This slum is not slummy enough”, basically. He’s unimpressed by the forbidden zone. I’m unimpressed by his attitude.

To a certain extent Delisle’s “living in a priveleged bubble where nothing I do can hurt me”-attitude helps throw into relief some of the atrocities of a dictatorship like Burma, but it fails to work (for me) as often as it does work. So I don’t know.

Verdensredderne – Simon Stranger

verdensredderne-stranger_simon-14751716-frnt-190x300Det er klart for ny runde i bokbloggturnéen, og denne gangen har jeg fått et eksemplar av Simon Strangers nye bok Verdensredderne i posten.

Først og fremst skal Simon Stranger ha cred for å ha skrevet denne boka. Ikke bare er den en drivende god ungdomsbok i den forstand at historien fyker av gårde og drar med seg leseren, men leseren risikerer også å lære noe på veien. Siden jeg har vært engasjert i arbeidsforholdene til de som produserer det jeg konsumerer i ganske mange år var det lite som var direkte nytt for meg, men likevel er det greit å få en påminnelse, for i hverdagen er det lett å glemme alle gode hensikter og gå for det enkle, billige eller attraktive alternativet selv om man vet at man ikke egentlig burde.

Jeg klarer ikke helt å avgjøre for min egen del om jeg synes at historien om Emilie blir bedre eller dårligere ved at den har en romantisk side. På mange måter ser jeg det som litt ødeleggende, det er nemlig lett å se Emilies engasjement som et produkt av en gryende forelskelse snarere enn en “egen overbevisning”. Samtidig er jeg jo av den bestemte oppfatning at det er viktig og riktig å forelske seg, og å forelske seg på grunnlag av noe annet enn et flott utseende, og akkurat det klarer Stranger forsåvidt å formidle.

At historien fenget var det i alle fall lite tvil om. Det skjer sjelden nå til dags at jeg “bare må” lese ut en bok før jeg legger meg, men det skjedde med denne boka. Nå var det bare snakk om en halvtime, men en halvtime er mye for en som er så avhengig av en god natts søvn som jeg er blitt med åra, og jeg merket det dagen etter.

Før meg har Marielle blogget, i morgen er det  Så rart sin tur.

Knirk har også skrevet om boka.

Den lille stygge sjokoladeboka – Simen Sætre

Jeg var litt tvilende til om jeg turte lese denne boka, faktisk. Ignorance is bliss og så videre. Vel, det viste seg at den forsåvidt ikke inneholdt så mye nytt. Jeg følte faktisk at de negative sidene ved sjokoladeproduksjon kunne vært utdypet og illustrert enda bedre. Flere sitater og historier fra kakaoplantasjearbeiderne – både de som er de facto slaver og de som har valgt jobben “frivillig”. Fokus på sukkerproduksjon og all utbyttingen og utnyttingen som foregår der kunne kanskje også vært nevnt – det meste av sjokolade som selges i Norge inneholder tross alt en ganske stor andel sukker.

Allikevel, har du ikke lest side opp og side ned om slavearbeid og grunnene til at du bør handle Fair Trade om du kan bør du nok lese denne boka. Har du allerede lest side opp og side ned kan du godt lese boka allikevel, for den er såpass kort at det ikke er allverdens investering av tid, og noe nytt lærer du nok (det gjorde jeg, tross alt). Og den var vel med på å dytte meg over i et standpunkt jeg allikevel var i ferd med å ta, at sjokoladeinnkjøpene heretter bør være Fair Trade i enda større grad de også (kaffe, sukker, ris og bananer er nesten utelukkende det allerede, og vi jobber med andre produkter). Men jeg kommer nok til å kjøpe Freia melkesjokolade også i fremtiden, bare kanskje ikke så ofte. Problemet er nemlig at der Fair Trade kaffen, for eksempel, smaker like bra eller bedre enn alternativene er det ingen annen sjokolade som smaker som Freia melkesjokolade og dermed er det lite poeng i å proppe i seg lassevis med Fair Trade sjokolade i et forsøk på å tilfredstille behovet når det melder seg.

Hvis noen har funnet Fair Trade melkesjokolade som faktisk smaker godt tar jeg gjerne mot tips (når det gjelder mørk sjokolade er vi nemlig også nesten utelukkende på Fair Trade, men jeg sliter med melkesjokoladen).