Det er personlig: om rasisme og ytringsfrihet – Lisa Esohel Knudsen

Jeg ble påmint Det er personlig fordi jeg hører meg gjennom backloggen til Det handler ikke om deg og nettopp hørte episoden der Lisa Esohel Knudsen gjester podden (S2 E13: «Rotteresett»). Jeg har ikke så veldig mye å si om boka, annet enn at jeg tok meg i å lure på hvem som egentlig er målgruppa. Ikke meg, i alle fall, for meg ble det rett og slett for mye innestemme, for mye drøfting, for mye forsøk på å komme «woke-fobene» i møte.

Kanskje er det sånn man er nødt til å skrive for å nå gjennom til premissleverandørene (og deres meningsfeller) som er mer redd for at antirasister skal «sensurere meninger» og «begrense ytringsfriheten» enn for at minoritetsbefolkningen skal føle på konstant utrygghet fordi Lysglimt, Listhaug et al får raljere om «snikislamisering» og det som verre er uimotsagt. Kanskje må man snakke med innestemme for å nå gjennom til hvite gubber og kjerringer som synes at disse antirasistene blir vel høylytte og aggressive, mens høyresiden jo er så velkledd og dessuten duller med dem og forteller dem at neida, selvsagt finnes det ikke strukturell rasisme i Norge, selvsagt må de få lov til å le av en komiker i blackface, det er jo ikke sånn at de mener noe vondt med det?

Vel, ikke denne gamle hvite kjerringa. Jeg tar en aggressiv antirasist (jeg ER en aggressiv antirasist) over en «nice people on both sides» any day.

Så tross alle kloke funderinger, intelligente analyser og noen gode historier traff denne boka meg ikke.

Men om du faktisk synes det kan bli litt voldsomt med alt dette «BLM» og «vi er alle rasister» og så videre, så burde du nok lese denne boka. Hvis ikke dette er innestemme nok for deg er du en lost cause.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Permanent Record – Edward Snowden

Det var en kollega som begynte å snakke om Edward Snowdens bok Permanent Record. Hun holdt på å høre på den som lydbok (den norske lydboka kan visstnok anbefales). Jeg har jo sånn vagt hatt den på radaren fra før, men når hun først hadde nevnt den fant jeg ut at det kanskje var på tide å lese den, i og med at vi står midt i diskusjoner om skyløsninger vs personvern på jobb for tiden.

Boka er en selvbiografi av den klassiske «hvordan endte jeg opp her»-typen. Snowden forteller om oppveksten i den særegne sosiale klassen «government employee». I USA er hele byer organisert rundt føderale institusjoner, og han beskriver hvordan det fungerer som en slags boble, der det å stille spørsmål med hvorvidt det man blir bedt om å gjøre er rett eller galt ikke faller noen inn.

At Snowden selv likevel begynte å stille spørsmål har sammensatte årsaker, men en av dem er nok hans holdning til autoriteter og «ordre», som han illustrerer flere ganger i løpet av boka. For eksempel da han som skolegutt finner ut at lærernes instruksjoner for hvordan få best mulig karakter (denne prøven teller x %, denne oppgaven Y % osv) også forteller hvor LITE han må gjøre for å få ståkarakter, og at han kan slutte å levere lekser (og dermed frigjøre mer tid til å utforske internett). Eller hver gang han starter i ny jobb, da det første han gjør er å automatisere flest mulig av arbeidsoppgavene sine (slik at han frigjør tid til å utforske, vel, internett – og intranett).

Boka har en effektiv spenningskurve, selv om leseren selvsagt vet hva som kommer til å skje. Snowden forklarer både hvordan han og resten av systemet jobber med å overvåke sivilsamfunnet i tillegg til fremmede makter, og hvordan han selv får mer og mer problem med å rettferdiggjøre sin del av arbeidet. Han forteller om alle avveiinger han måtte ta før han ble varsler, men ikke minst om alle tekniske og sosiale tiltak han måtte gjøre for å være sikker på å faktisk få varslet, og ikke bli tatt og truet til stillhet for tidlig. Boka gir også en forklaring på hvordan han havnet i eksil Russland av alle steder (det var ikke planen), som for min del gjør det hele mer troverdig (ikke at det finnes mange steder å «gjemme seg» fra Uncle Sam, men Rusland?!).

Permanent Record er en velskrevet bok om et tema som er svært relevant for oss alle. Litt ære bør derfor gå til Joshua Cohen, som Snowden selv gir æren for at hans rotete notater har blitt en lesverdig tekst. Jeg avslutter med et sitat som både har passende grad av «storebror ser deg», men også er et knakende godt argument for å lese papirbok, om du trenger sånt:

[Once] America’s spy agencies had proven to themselves that it was possible to passively collect all of your communications, they started actively tampering with them, too. By poisoning the messages that were headed your way with snippets of attack code, or «exploits,» they developed the ability to gain possession of more than just your words. Now they were capable of winning total control of your whole device, including its camera and microphone. Which means that if you’re reading this now – this sentence – on any sort of modern machine, like a smartphone or tablet, they can follow along and read you. They can tell how quickly or slowly you turn the pages and whether you read the chapters consecutively or skip around. And they’ll gladly endure looking up your nostrils and watching you move your lips as you read, so long as it gets them the data they want and lets them positively identify you.

(Side 326)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Fly by Night – Tara O’Connor

Fly by Night av Tara O’Connor er en av de andre bøkene jeg plukket med meg fra biblioteket forrige uke og leste mens jeg var syk.

Dee og faren hennes kommer tilbake til byen hun vokste opp i fordi Dees tvillingsøster Beth har forsvunnet. Dees far er politi og forsøker å hjelpe sine gamle kollegaer med saken, mens han samtidig faller inn i gamle mønstre der han krangler med Dees mor og anklager henne for å være skyld i Beths forsvinning. Dee nekter å overlate etterforskningen til politiet og faren og begynner snart å gjøre sine egne undersøkelser, delvis ved hjelp av vennen Tobi og av Beths kjæreste Lucas. Samtidig er både Tobi og Lucas, og snart Dee, involvert i kampen mot et stort selskap som vil bygge rørledning gjennom den lokale skogen, the Pinelands. Har Beths forsvinning noe med den kampen å gjøre? Og hva er det vesenet som bor i skogen?

Fly by Night var en hyggelig tilfeldighet. Kanskje skulle jeg lest den i oktober og virkelig gitt meg over til spoopy season, men den var passe creepy i september også. Ikke veldig creepy, jeg er pysete på sånt, men den underliggende historien er alvorlig nok. Jeg likte Dee, og Dees familie og venner, og måten de alle får lov til å vokse litt i løpet av historien selv om den bare strekker seg over noen få uker. Jeg likte også (mini-spoiler) at ikke alle problemene løste seg på en pyntelig måte og at selv om det er en slags happy end er den langt fra udelt happy.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The House in the Cerulean Sea – T. J. Klune

I borrowed The House in the Cerulean Sea from the library, thinking I could always purchase it later. TL;DR: I won’t.

I apologise on beforehand, but this review is going to be a bit shouty.

I was unsure whether I would even finish the book until about three quarters of the way though, and even then it was more a case of «well, I’ve come this far» than of «I really need to know what happens!» But I did finish, I even cried a bit at the end (granted, it doesn’t take much). And I was left with a «Well, that was a rather mediocre experience, really, I’ll probably go with three stars on Goodreads.» Then I went on Goodreads and read some reviews of the book and dicovered how Klune came up with the idea for the book and my rating dropped. But let’s start with my initial reaction, taking the book at face value:

It’s definitely overly saccarine. I could overlook that, probably, found family is my absolutely favorite trope (which I admit is odd, since I actually come from a suprisingly functional family). I mean, who doesn’t love unwanted, misunderstood children finally finding a loving family?

And gay romance is a plus, even if I had a hard time actually believing in the romance (I can see what Linus sees in Arthur, the other way around: Not so much. And all his «you dear man»s dont’ convince me. However).

The «moral» of the book it’s hard to disagree with: Prejudices are bad and just because you’re different you are still worthy of love and respect. Or thereabouts. Though it is perhaps hammered home a bit too obviously (with a sugar-coated mallet). More «tell» than «show».

The fat-shaming we could have done without, also.

But the main problem is that there are too many things that don’t make sense about the society – or world – the book is set in.

The children are orphans? Lucy’s father is the Devil, for crying out loud. Are you saying the Devil was real, but now he’s dead? Are all magical children orphans? Why? And if not, what happens to those that have parents? Are they allowed to stay with them, or are there forced separations? Why are they called orphanages if some of the children have living parents? The term «orphanage» is made a point of in the book, Arthur says it’s a misnomer as «people don’t come here looking to adopt», but surely that’s not a fundamental characteristic of an orphanage? I thought an orphanage was a place where orphans lived (and Merriam-Webster agrees with me). Which they do. If they are orphans. So: Are they?

The scene where Linus first meets Extremely Upper Management (and the name «Extremely Upper Management», and, well, really, the whole setup of DICOMY, including his supervisor Mrs. Jenkins) is basically a mix of Kafka’s The Process and the hearings of the Wizengamot at their worst. Including absurd, villainesque effects like the room being dark and lights being turned on in dramatically choreographed sequence. But then, when Linus returns from the island with his recommendation that the orphanage stay open, this menacing, bureaucratic beast goes: «Ok.» And everyone lived happily ever after. WHICH IS NOT HOW THINGS WORK. And THEN he turns whistleblower and the existing management has to resign. Which makes even less sense.

And now we get to the crux of the matter: None of it makes sense in the world Klune has built, but it becomes plainly offensive when you learn that his inspiration for the book came from Canadian residential schools.

Here’s what Klune has said about it: «It remained fuzzy until I stumbled across the Sixties Scoop, something I’d never heard of before, something I’d never been taught in school (I’m American, by the way). In Canada, beginning in the 1950s and continuing through the 1980s, indigenous children were taken from their homes and families and placed into government-sanctioned facilities, such as residential schools. The goal was for primarily white, middle-class families across Canada, the US, and even Europe—to adopt these children. It’s estimated that over 20,000 indigenous children were taken, and it wasn’t until 2017 that the families of those affected reached a financial settlement with the Canadian government totaling over eight hundred million dollars.»

I’m sure if someone had turned up to one of these «schools» in the sixties and said «Uh, I don’t think you ought to kidnap, beat, starve and kill these children, actually,» the system would have been dissolved at once and everyone would have gone on to live long, prosperous, non-traumatised lives. OR NOT.

And these fictional children, that are orphans, apparently, but are based on real life indigenous children who were removed from their families and communities in state-sanctioned-kidnappings… When the book ends, they are still living in the orphanage. And I admit that in the story this sort of makes sense, especially since they are supposedly orphans, but a better, happier ending would surely have been to reunite these children with their families and communities?

So, no. I will not be needing a physical copy of this book. I will be quite happy to hand it back to the library.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle – Ali Esbati

Ali Esbati var på Utøya 22. juli 2011 som foredragsholder. Innlegget hans handlet om erfaringene fra Sverige rundt privatiseringen av velferdssamfunnet. Han var fortsatt på øya når terroristen ankom. Men Esbati var også nær tilknyttet ett annet av terroristens mulige mål, han var nemlig samboer med Marthe Michelet og hun var gravid med deres felles barn. Den graviditeten hadde fått Michelet til å skrive en kronikk om rasisme og høyreekstremisme med tag-linen «nå er det personlig», og den var også en av grunnene til at terroristen hadde lagt henne personlig spesifikt for hat.

Esbatis bok ble utgitt i sommer parallelt på svensk og norsk, sistnevnte med tittelen Etter rosetogene – 22. juli og det farlige hatet, oversatt av Lars Nygaard. Siden jeg foretrekker å lese bøker skrevet på svensk i original språkdrakt bestilte jeg den svenske utgaven. Jeg kan ikke si jeg angrer på det, akkurat, men jeg må innrømme at jeg skulle ønske det ble gitt ut en «skandinavisk» utgave. Jeg hadde nemlig ikke forutsett hvor mye av et mindfuck det er å lese sitater fra norske politikere og skribenter oversatt til svensk – som de jo selvsagt er i en utgave beregnet på svenskspråklige lesere.

Den svenske tittelen Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er hentet fra en tekst Esbati skrev på midten av nittitallet for Ung Vänster Storstockholms internavis om den såkalte Lasermannen, og hvordan han var et ekstremt uttrykk for en mistro og en ulmende hat som var merkbart også ellers i samfunnet for de som var uheldige nok til å være målskive for hatet. Likevel kunne setningen like gjerne vært skrevet i dag, for denne boka spesifikt.

Boka handler om 22. juli, selvsagt, men den handler også om Esbatis families flukt fra Iran, oppveksten i Sverige, det å gjøre et nytt land til sitt hjem samtidig som enkelt gjør det veldig tydelig at de mener han aldri vil høre hjemme der, årsaken til at han rundt 2011 bodde og arbeidet i Norge, og ikke minst om framveksten av høyreekstreme bevegelser i begge land og høyrepopulistisk inntog på både Stortinget og i Riksdagen.

Som de fleste andre overlevende bruker Esbati god tid på å beskrive det ubeskrivelige: Hvordan det var å være på Utøya fra terroristen ankom og til de overlevende ble evakuert. Som Tonje Brenna er han innom tanken på krig, på et større paramilitært angrep. Han lar seg trøste av at telenettet fungerer, tenker at det gjør sannsynligheten for noe i stor skala mindre. Men han har også en annen bekymring enn de fleste av øyenvitnene jeg har lest historiene til hittil:

Medan jag ligger där, blickar ut mot vattnet och funderar, är det ett fremtidsscenario som ändå biter sig fast en stund i huvudet. För mitt inre öga ser jag plötsligt helikoptrar över vattnet och svartklädda, adrenalinstinna specialtrupper som springer runt på ön. I en jakt på Fienden, som de kanske inte har konkreta upplysningar om, men troligen en föreställning om. En som liknar – mig. En skäggig man med ursprung i Mellanöstern, mitt i ett våldsamt kaos. I några sekunder är jag ganska skakad av tanken. Det verkar mindre osannolik än det mesta annat som har hänt de senaste timmarna. (Side 37.)

Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag (artikkel i VG fra august 2011).

Men tilbake til Esbatis bok: Fra pågripelsen av terroristen og avdekkingen av motivet for udåden fortsetter Esbati med å trekke linjene for hvordan rasisme, islamofobi og til og med ren ut høyreradikale meninger finnes overalt i samfunnet, hvor lite vi enn ønsker å tro det. Det var fristende å avskrive terroristen som en enslig galing, men om man ser på kommentarene som fyllte sosiale medier i tiden fra bomben gikk av og fram til gjerningsmannen var identifisert som «en av oss» er det ikke vanskelig å finne likhetstrekk mellom disse og det terroristen selv skrev i sitt manifest.

Det vi vet om dessa kommentarer är att de _inte_ är skrivna av Anders Behring Breivik. Deras önskan att placera in (ytterligare) en händelse i ett existerande ideologisk ramverk och därmed förstärka det, hade inte i förväg dikterats eller påverkats av terroristen. Värdsbilden var redan färdigtecknad och kommunicerad. Inte heller var de norrmän som den 22. juli kände att det vore en rimlig handling att trakassera vissa av sina landsmän, med den inre motiveringen att gärningsmannen till ett terrorattentat förmodades vara mörkhyad eller ha sin bakgrund från ett muslimsk land, i maskopi med Breivik. De agerade istället inom en tankegemenskap som hade fått sin samhälleliga utbredning och acceptans långt innan bomben i Oslo sprängdes. (Side 98.)

«Alle» trodde at terroren var utført av ekstremistiske muslimer i de timene*. Det er kanskje på sett og vis forståelig. Samtidig er det absolutt ikke forståelig, og burde ikke være det for noen, at folk lot det gå ut over uskyldige mennesker som tilfeldigvis var mørkere i huden. Det er et uttrykk for noe helt annet, noe vi bør bekjempe med nebb og klør.

Esbati fortsetter med å snakke om hvordan de høyreradikale og høyrepolpulistiske agerer i det offentlige ordskiftet, og viser hvordan vi andre gang på gang lar oss lure til å debattere på deres premisser ting som ikke burde være oppe til debatt i det hele tatt.

På motsvarande sätt spelade det ingen större roll att Siv Jensens påståande om att «Sharialagen har fullständigt tagit över» i Malmö, och att «svensk lag är åsidosatt», inte beskrev verkligheten. De utlöste nämligen en omfattande «debatt» samt krav på att «vi måste våga ta» just den «debatten».
[…]
Siv Jensen fick också den «konstruktiva debatt» på Fremskrittspartiets villkor, som hon hade beställt, till exempel när Arbeiderpartiets partisekreterate Martin Kolberg plötsligt kände sig manad att gå ut och deklarera krig mot «radikal islam», slå fast att «norsk lag ska gälla» och påpeka att «extremistiska grupper inte har någon plats i det norska samhället». Med dessa i sig hedervärda och självklara påpekanden lyckades han därmed framställa det som om «radikal islam» vore ett överhängande hot, att starka krafter skulle ha tagit till orda för att norsk lag inte skulle gälla i Norge och att det skulle finnas en reell politisk motsättning om huruvida extremistiska grupper borde ha gott om plats i det norska samhället. Att ingenting av detta var fallet, gjorde det hela extra lämpligt att föra «konstruktiv debatt» om, eftersom alla då kunde vara eniga om att det hade varit förfärligt om det _hade_ varit sant.
[…]
Poängen är bara att veta att spelet alltid är riggat, spelreglerna alltid själva i spel. (Side 173-179.)

Han snakker om hvordan det, både i Norge og Sverige, sitter veldig langt inne å kalle noen rasist.

Ibland tycks det nästan vara lättare att bli en rasistisk massmördare än att bli kallad det. Peter Mangs läste och skrev på högerradikala – «sverigevänliga» – nätforum, och växlade upp sitt hat i en politisk miljö i Skåne där Sverigedemokraterna forcerade för att göra sitt nationella genombrott. Han förhöll sig aktivt till nyhetsrapporteringen om «nysvenskarna», satte likhetstecken mellan dem och kriminella, utvecklade en aversion mot vita kvinnor som dejtade svarta män, förankrade sin världsbild i fascistisk filosofi och handböcker i «det ledarlösa motståndet» från vit makt-rörelsen, och producerade egna texter som pekade fram mot behovet av våld. Som ett direkt eko av «Lasermannen» på 90-talet såg han sina handlingar som ett naturligt steg vidare från de diskussioner som han tog del av och i: «Jag gjorde bara det alla andra snackade om». Ändå sträckte sig åklagaren som ledde förundersökningen vid hans fall bare till att skriva att materialet som beslagtagits hos honom innehöll «ett visst mått av fämlingsfientlighet», medan Hovrätten inte ville ta med rasistiska motiv i domen, med hänvisning till att «den omfattande utredning som i målet lagts fram avseende Peter Mangs person inte har gett någon helt entydig bild av hans syn på människor med sådan [utländsk] bakgrund». (Side 193-194.)

Jeg har notert «omfg» i margen utenfor siste setning.

Vi må ta debatten. Men vi kan ikke ta den debatten høyrepopulistene vil vi skal ta, for det er en avsporing.

Uppmaningen till att ta ansvar för ett annat debattklimat är motsatsen till censur – ett ord som annars gärna slängs runt i de här sammanhangen. Det ska vara möjligt att tycka de till synes mest hårresande och vidriga ting, utan att polis och domstol tilkallas. Det är så friheter fungerar. Men just för att vi inte ska överlämna til statens myndigheter att motverka obehagliga politiska utvecklingstendenser, krävs det en större insikt om att det råder politisk dragkamp om både nyhetsjournalistikens och debattens utgångspunkter, avvägningar och fokus. Friheten att slippa få sina åsikter lagförda av staten kan inte innebära någon skyldighet för andra att publicera, upprepa eller förstärka dessa åsikter. Tvärtom har vi som medvetna samhällsmedborgare ett, inte formellt, men reellt ansvar för att motverka etablering och spridning av hållningar och föreställningar som vi – baserat på historiska och sociala kunskaper – vet leder til minskad frihet och trygghet för vissa av oss. Det är i sådana processer som civiliserad samvaro i ett komplext samhälle _blir till_. Och detta är ett ansvar som särskilt åligger den som agerar utifrån en maktposition, inte minst inom massmedier. All nyhetsrapportering bygger på nyhetsvärdering. Debatt i medierna är alltid redigerad. Frågan är alltså inte om detta ska ske, utan hur. Besluten fattas kontinuerligt ändå. Att vara medveten om det är att bara ta sin samhälleliga position på större allvar. (Side 210-211.)

Dette er et ekko av en utblåsning Snorre Valen har om redaktører:

Det finnes – og settes – selvfølgelig grenser for ytringer hver eneste dag. Blant dem som mest aktivt setter grenser for andres ytringer – ja, faktisk på daglig basis! – finner vi noen av dem som med størst moralsk patos tar på seg rollen med å være dens ivrigste forkjempere:
Redaktørene.
Men det innebærer på ingen måte at ytringsfriheten er under press. (Utøyakortet, side 69.)

Ytringsfriheten beskytter deg fra forfølgelse og fra staten for meningene dine. At du ikke får kronikken din på trykk i landets største aviser er ikke en begrensning av din ytringsfrihet. At du får motbør når du stiller deg opp på torget og roper at alle innvandrere burde interneres er IKKE en begrensning av din ytringsfrihet. Du har lov til å si og mene akkurat hva du vil. Men om du har drittmeninger og sier dem offentlig har vi andre lov til å mene og si at du er en dritt. Det som virkelig truer ytringsfriheten i Norge i dag er at mennesker hetses og trues når de ytrer seg i en slik grad at bare de sterkeste orker å stå i det. DET er et problem. At jeg velger å snu ryggen til deg – eller gapskratte – når du sier noe hatefult eller idiotisk, det kalles konsekvenser.

Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle er en lesverdig bok, og for meg i alle fall ga den en nyttig innføring i høyrepopulismens historie på andre siden av grensen. Jeg skrev på Twitter mens jeg holdt på med boka at

«når jeg leser klarer jeg nesten ikke å legge den fra meg, men når jeg først har gjort det må jeg virkelig ta meg sammen for å plukke den opp igjen. Pleier å være sånn med bøker som er vonde og bra samtidig.»

Det fortsatte sånn til jeg var ferdig.

__________________________

* Jeg skal ikke skryte på meg noen særlig klarsynthet i saken, jeg var like bekymret for hva som ville skje med samfunnet vårt dersom det viste seg å være muslimer eller andre minoriteter som sto bak terrorangrepet som alle andre den kvelden. Men jeg hadde en stemme i hodet som sa: «men, men, men… hjemlig terror er mye mer sannsynlig» hver gang en såkalt ekspert ble intervjuet i media og spekulerte i hvilken fraksjon i Midt-Østen som hadde mest grunn til å hate Norge. Og jeg ble frustrert over at ikke en eneste journalist eller kommentator engang luftet muligheten for at det var høyreekstreme som sto bak (om noen gjorde det fikk jeg det ikke med meg, i så fall beklager jeg, selvsagt). Og æren for min frustrasjon, og anslag av klarsynthet, må jeg nesten gi til Gunnar Tjomlid som på bloggen sin Saksynt året før hadde publisert bloggposten «Fakta: Nesten ingen terrorister er muslimer«. Takk for den.

Utøyakortet – Snorre Valen

Som nevnt var det Snorre Valens Utøyakortet jeg egentlig var på jakt etter når jeg endte med å kjøpe (og lese) Tonje Brenna i sommer. Når jeg kom hjem fra ferieturen nordpå ventet Utøyakortet – signert eksemplar, til og med, fint skal det være – i bunken med post som naboen hadde tatt inn for oss. Jeg kunne ikke kaste meg over den med en gang, for biblioteket var ganske insisterende på at de ville ha igjen Ingen fred å finne, men så fort den var ferdiglest sto Valen for tur, og boka ble lest i løpet av en kveld (den er bare på ca 150 sider). Engasjerende, si.

Valen starter med å gjenfortelle egne minner fra 22. juli. Han var (selvsagt) ikke på Utøya. Feil parti (selv om SU skulle ha sin sommerleir der uka etter AUF – det ble det naturlig nok ikke noe av). Men ikke uventet hadde han venner som var der.

Men først og fremst tenkte jeg på alle de jeg kjente som kanskje var på Utøya.
Ida. Så jeg ringte Ida. Og hun tok telefonen.

Først var det helt stille.
Det er vanskelig å beskrive den stillheten på en måte som yter det som hendte rettferdighet, og som ikke fremstår som spekulativ. Men det var jo slik det var. Det var lyden av noe grusomt som bar gjennom telefonen. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg hørte, om det var små hikst, eller lyden av kropper som forsøkte å røre på seg så stille som mulig, eller jakka hun og ei annen jente gjemte seg under, eller rytmen i pusten hennes som rent instinktivt fikk meg til å forstå at noe var fryktelig galt.

«Hallo,» hvisket Ida, mens hun lå og gjemte seg bak en stein i den kalde vannkanten. «Snorre. Ring politiet.» Det er den eneste gangen jeg har hørt en sånn stemme. Jeg hørte at det var Ida, men bare så vidt. (Side 15-16.)

Men Valens bok handler ikke egentlig om 22. juli og det som skjedde den dagen. Den handler først og fremst om det offentlige ordskiftet i årene etter terrorhandlingen, og da særlig hvilke forutsetninger de overlevende fra Utøya har hatt for å delta i det offentlige ordskiftet.

22. juli ble ikke noe en generasjon AUF-ere hadde erfart, det ble noe som svekket dem. Gjorde dem triste, og annerledes, og utilregnelige. Noen vi kunne sympatisere med, men ikke slippe til rundt bordet, der vi voksne som fortsatt greide å tenke klart, ubesudlet av traumer og personlige erfaringer, hørte hjemme. Det er det «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» egentlig betyr: Du greier ikke tenke klart. Som om livet – og politikken – var en rettssak, og de som var merket av 22. juli var inhabile. Som om det å ha erfart høyreekstrem vold gjør en mindre skikket til å vurdere farene ved høyreekstrem vold. (Side 22.)

Jeg har sett det hevdet at vi ikke behandler andre grupper i samfunnet sånn, men jeg er ikke sikker på at det stemmer. Du blir fort anklaget for å «dra rasismekortet» dersom du som rasifisert person prøver å påpeke utslag av systemisk rasisme, du blir anklaget for å være «aktivist», «følelsesdrevet» og nærmest inhabil dersom du forsøker å påvirke majoritetssamfunnet til å respektere minoriteten du selv er del av, være det seg rase, funksjon, kjønnsidentitet eller seksualitet som er «under lupen». Uansett er det et ganske urimelig standpunkt å ta, at fordi du er direkte involvert i en sak er du mindre skikket til å diskutere den. Det er sånn vi ender med en gruppe priviligerte – om jeg tør å si det – hvite intellektuelle som «saklig» diskuterer rasisme, høyreekstreme strømminger eller barnefattigdom som om det hele var en dillemmaoppgave på ex.phil. og ikke noe som påvirker manges hverdag helt konkret og som i verste fall tar liv.

Valen peker også på det selvmotsigende i kritikken som kom mot de i AUF og Arbeiderpartiet som forsøkte å ta opp de politiske aspektene ved terrorangrepet ved å peke på at terroristen ikke var alene om sine holdninger og at fremtredende politikere på norsk høyreside hadde sagt – og fortsatt sier – ting som like gjerne kunne vært hentet fra terroristens «manifest». Eskil Pedersen, for eksempel, som forsøkte å få (formodentlig) anstendige folk til å anerkjenne at de har og å ta ytringsansvar fikk fort høre at det var urimelig å peke på en sammenheng mellom høyrepopulistiske ytringer og høyreekstreme handlinger, og ble anklaget for å ville begrense folks ytringsfrihet:

De som fra en rekke hold kritiserte Eskil Pedersen for å påpeke at det vitterlig er en sammenheng mellom ord og handling, advarte selv mot hvilke illiberale handlinger Eskil Pedersens ord kunne medføre. (Side 44.)

Utøyakortet er en politisk pamflett. Det er en høylytt støtte til de overlevende som ikke bare har blitt utsatt for noe vi andre har vanskelig for å forestille oss, men så i etterkant har blitt møtt med mistro og anklager om politisk spill. Det var kanskje på tide at noen utenfor AUF og Arbeiderpartiet tok så kraftig til orde. Jeg skulle ønske vi fikk flere stemmer som Valens, og gjerne noen som politisk tilhører den såkalte anstendige høyresiden. Boka er også et slags kamprop til oss alle om å heve våre stemmer i solidaritet med AUF og Arbeiderpartiet; ikke at vi skal være enige i alt politisk, vi kan selvsagt være ravende uenige om både det ene og det andre, men ikke om at høyreekstremisme må bekjempes. Det er ikke en kamp vi kan vinne, slapper vi av får trollene bare næring av sola. Det er en kamp vi må ta igjen og igjen. Hver gang noen hevder at noen av våre medmennesker er mindre verdt enn andre (oss selv) må vi være der og ta til motmæle. For hvis vi lar den typen tanker slå rot vil det før eller senere ende i vold.

Høyreekstremismens språk har en retning. Det leder et sted. Det åpner for ett steg, og så ett til. Vold er ikke en perversjon av høyreekstremismens budskap, men, om logikken får utspille seg langt nok, en naturlig konsekvens av det. Om verdenssynet ditt bygger på en opplevd krigstilstand, og om språket ditt bygger på det, og oppfordringene dine inneholder krigsretorikk, kan du ikke bli overrasket når «ensomme ulver» tar budskapet bokstavelig. (Side 88.)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Arbeiderpartiet og 22. juli – Hallvard Notaker

Det har kommet mange bøker som handler helt eller delvis om terrorangrepet 22. juli 2011 i år, og for egen del vet jeg ikke om det er mengden bøker som dukket opp på radaren samtidig eller at ti år er gått, på godt og vondt (godt: Mer avstand = lettere å forholde seg teoretisk, vondt: Høyreekstremistene har ikke akkurat sprukket i sola), men jeg er inne i en «jeg må lese ALLE bøkene»-fase. Jeg begynte med Kamzy Gunaratnams Din kamp er min kamp i mai, og fortsatte med Hallvard Notakers Arbeiderpartiet og 22. juli kort tid etterpå. Flere har det blitt, og enda flere ligger på vent, men jeg skal forsøke å få skrevet om dem i den rekkefølgen jeg leste dem, delvis fordi det er interessant å se hvordan min lesing av én bok påvirkes av de bøkene jeg allerede har lest (jeg sier bøker, men jeg har også fortært både A-magasinet og Uke-Adressa sine 10-års-markeringsutgaver fra perm til perm, de kommer jeg neppe til å blogge om, men det er verdt å nevne).

Hallvard Notaker har hatt tilgang til Arbeiderpartiet og AUFs arkiver og folk og har produsert en grundig gjennomgang av hvordan partiet håndterte terrorangrepet både i tiden rett etterpå og i årene som har gått. Han synliggjør hvordan offeret måtte ta ansvaret, ikke bare fordi AP «tilfeldigvis» var i regjering på det tidspunktet, men fordi det ikke fantes noen dreiebok for hvordan alt det administrative som kommer i kjølvannet av et slikt angrep skulle håndteres, og av hvem. For eksempel: Hvem har egentlig ansvar for å finne ut hvem som var på Utøya og få tak i de pårørende, både til de drepte og til de overlevende? Ansvaret for oversikten over deltagere falt naturlig nok på AUF, men på et AUF i krise, der mange av de som kunne ha hatt en oversikt selv var rammet, og der det som fantes av dokumentasjon befant seg på Utøya fortsatt, et område sperret av av politiet.

Notaker tar også opp den unike, og delvis selvmotsigende, statusen Arbeiderpartiet har i Norge, som statsbærende parti. Allerede i introduksjonen skriver han:

Skillet mellom de to bygningene [Høyblokka og Folketeaterbygningen] er klarere i byrommet enn i tanken. Det finnes ikke noe klart svar i den norske selvforståelsen på hvor de to forlater hverandre, hvor Arbeiderpartiet stopper og staten fortsetter alene. Her ligger både en velsignelse for partiet som forvalter arven etter Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, og en forbannelse. For i Norge rammer raseri mot staten sjelden slik at Arbeiderpartiet går fri. Slik er det ikke like gjerne med de andre partiene. Arbeiderpartiet er annerledes, for det er alles og ikke alles på samme tid, slik Høyblokka er både Norge og Gerhardsen, evig tvetydig som symbol på staten og nasjonen den ene dagen og på ideologi som splitter, den andre. Arbeiderpartiet representerer den ene halvdelen av det politiske Norge i strid med den andre, samtidig som det er smeltet samen med selve staten. Det går ikke an, for ingen kan representere helheten og bare én halvdel samtidig, men slik er det likevel i historien om Arbeiderpartiet, 22. juli og alt som fulgte etter.

(Side 8.) Det er et tydelig ekko av det jeg tidligere siterte fra Kamzy Gunaratnams bok om hvorfor hun valgte Arbeiderpartiet:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

Ikke minst dokumenterer Notaker det dilemmaet partiet sto i over hvilken historie som skulle fortelles om angrepet. Var det først og fremst et angrep på oss alle, på demokratiet, en sorg hele befolkningen kunne inviteres inn i? Eller var det først og fremst et angrep på Arbeiderbevegelsen, en ekskluderende sorg, der noen ville føle seg utelatt og kanskje til og med havne i en slags fiende-rolle? Vi vet jo at Stoltenberg og AP valgte den forsonende og inkluderende linjen, men Notaker får godt fram de interne diskusjonene og også frustrasjonen som oppsto hos de som ønsket et tydeligere oppgjør med terroristens tankegods og de som i større eller mindre grad deler hans meninger. Jeg blir frustrert med dem, og føler for å rope fra hustakene. For selvsagt var ikke terroristen alene, selv om han var alene om selve angrepet. Han har meningsfeller og potensielle etterfølgere i fleng. Både her hjemme og i andre land. Vi har allerede sett det flere ganger, i New Zealand i 2019 og i Bærum samme år. Og i den norske høyreekstremismen står hatet mot Arbeiderpartiet sentralt.

Arbeiderpartiet stod midt i Breiviks forestillingsverden. Allerede i det første avhøret kvelden 22. juli på Utøya gjorde han det klart at han hadde ønsket å ramme både ungdommene i AUF og nasjonale politiske ledere i moderpartiet. Angrepet på Utøya var et «knivstikk rett i hjertet på Arbeiderpartiet», forklarte han. Arbeiderpartiet hadde «sveket landet og folket, og prisen for forræderi fikk de betale for i går», noterte politiet i et avhør neste dag. Allerede da han ble pågrepet, sa politifolkene som satte på ham håndjern at han forklarte at «målet var å ramme Arbeiderpartiet, som islamiserte Norge». Det særlige målet om å skade Arbeiderpartiet ble omtalt i mediene fra de første dagene etter angrepene, både av hans forsvarer og gjennom lekkasjer fra politiavhør. Offentligheten fikk også raskt vite at han hadde valgt seg fredag 22. juli fordi Gro Harlem Brundtland, året før omtalt som «landsmo(r)deren» i kommentarfeltet på nettstedet _document.no_, skulle til Utøya denne dagen. Forskerne har ikke tatt for seg Breiviks hat mot sosialdemokrater og sosialister som hovedsak, men forbindelsene mellom høyreekstremisme og oppfatningen av Arbeiderpartiet som konspiratorisk folkefiende er godt kjent. En forskningsrapport fra Politihøgskolen om høyreekstremisme i Norge fra 2018 sier: «I mange sammenhenger, enten hatpratet er rettet mot muslimer, jøder, pressen eller mer generelt mot myndighetene, blir Arbeiderpartiet utpekt som hovedaktør. Ja, for mange konspirasjonstroende ser partiet ut til nærmest å være synonymt med eliten og dermed ondskapen inkarnert.» Forskerne fører ideene tilbake til mellomkrigstiden og påstander om at Arbeiderpartiet skulle arbeide i skjul for en global maktovertakelse av jøder og bolsjeviker. Dette gjaldt uavhengig av partiprogrammets innhold, også etter at Arbeiderpartiet brøt med Den kommunistiske internasjonale og dermed Moskva i 1923: «Politikken inngår i virkeligheten i en ond og destruktiv plan for total samfunnsomveltning, hvor alle tradisjonelle verdier skal ødelegges.» I dag er «jødebolsjeviker» ofte erstattet med muslimer på toppen av konspirasjonsteorien, som ellers har holdt på mange av hovedtrekkene.

Mistroen mot Arbeiderpartiet finnes også i mindre ideologiske miljøer. Forfatteren og journalisten John Færseth skriver i sin bok om konspirasjonsteoretikere i Norge at «det eksisterer et nærmest morderisk hat mot AP hos en del nordmenn, som ikke kan sammenliknes med alminnelig politikerforakt eller motvilje mot et politisk parti man ikke kunne tenke seg å stemme på». I en slik verden er ofte AP ensbetydende med organisert landssvik og det norske demokratiet et skuespill. Respekten for institusjonene som holder det oppe, blir deretter.

(Side 114-115.) Dette er en virkelighetsoppfatning som er rimelig fjern for de fleste av oss, men det er essensielt at vi tar det inn over oss. Ida Jackson skriver om det i boka Morfar, Hitler og jeg (en strålende bok som jeg dessverre ikke har blogget om, men som jeg tror jeg blir nødt til å lese om igjen snart, sett i lys av alle 22. juli-bøkene) og 22. juli i år fortalte hun om det samme på Twitter i en tråd jeg anbefaler alle å lese:

Jeg anbefaler også helhjertet Arbeiderpartiet og 22. juli. Den er gjennomarbeidet og detaljrik og Notaker presenterer fakta på en nøktern og nærmest følelsesløs måte (som det sømmer seg en historiker). Der de andre bøkene jeg har lest så langt har en klar politisk slagside, er denne boka kanskje nettopp det vi trenger å kunne slå i bordet med når vi skal diskutere 22. juli med de som «ikke støtter Breiviks handlinger, men synes han har noen gode poenger». For diskutere, det må vi faktisk. Vi kan ikke la høyreekstreme meninger stå uimotsagt. I alle fall ikke om vi stiller oss bak «Aldri mer 22. juli».

Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Din kamp er min kamp – Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal

Si meg, har forlagene sluttet helt med korrekturlesere/språkvaskere/redaktører?

Jeg hadde gledet meg til å lese Kamzy Gunaratnams selvbiografi/politiske kampskrift, og det er virkelig en historie verdt å få med seg. Som jeg skrev på Instagram om morgenen 17. mai (dagen etter at jeg hadde lest ferdig):

«Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.»

Kamzys historie starter i Sri Lanka, under borgerkrigen. Hun er bare et par år gammel når familien flykter. Først drar faren, så følger moren med Kamzy og lillebroren. Jeg vil tro hun uttrykker et savn mange som har måttet flykte fra krig føler på når hun snakker om mangelen på håndfast familiehistorie:

Det sier seg selv at man ikke kunne flytte med alt man eide. I denne perioden ble mye stjålet fra familien min. Det hender jeg blir misunnelig når jeg ser hvordan andre har tykke familiealbum og slektstrær som går langt tilbake. Nedarvede ting som smykker, dokumenter som kunne fortelle noe om mine forfedre og bilder – særlig fotoalbum – er noe av det jeg savner mest. Dette ble ranet under krigen, og det er ikke så mye å gjøre med det. Mamma og pappa kan navnene på sine egne foreldre, men vi har ingen bilder og lite annen informasjon. Jeg har alltid følt det som et stort savn å ikke ha besteforeldre i nærheten. Ikke bare for å ha et sted å gå når krangelen med foreldrene mine blir for mye, men mest fordi jeg har så mange spørsmål.

(Side 22-23.) Familien kommer seg trygt til Hammerfest, og Kamzy forteller varmt om årene i nord. De flytter til Oslo når hun kommer i skolealder, mye for å komme nærmere et tamilsk miljø. Kamzy og broren går både på vanlig skole (selvsagt) og tamilskolen. Det gir dem språk- og kulturkunnskap, men det tar tid, og det går ut over det sosiale.

Klassekameratene mine begynte å stille spørsmål om hvor jeg var på kveldene og i helgene, og jeg forklarte at jeg var på tamilskole og lærte religion, dans, sang og språk. Slik fikk jeg ingen venner på skolen.

(…)

I hele ti år gikk jeg på skole sju dager i uka. Mandag til fredag på den norske skolen, i helgene og ofte på kveldene måtte jeg på tamilskolen. På kveldene var jeg der gjerne for å øve på dansing, synging, poesi og taler foran ulike arrangementer.

(Side 41 og 46.) Å lære tamilsk skikkelig kan ikke ha vært noen ulempe (ikke minst viser jo forskning at flerspråklighet er bra for hjernen), men det må til tider ha blitt vel mye organisert aktivitet for et barn, tenker jeg.

Familien bor på Rødtvedt, i Groruddalen. På skolen er «de synlige innvandrerne» i mindretall, og ønske om å være som alle andre gjør Kamzy bevist på rasisme og kulturelle konflikter. Innad i det tamilske miljøet er det også en høy grad av sosial kontroll. Foreldrene får høre det dersom Kamzy blir sett med en gutt, med feil påkledning eller på annen måte bryter normene. Mye på grunn av dette velger hun en helt annen videregående skole enn vennene fra tamilskolen. Møtet med Handelsgym og Oslo vest blir en øyeåpner for de sosiale forskjellene i Oslo som ikke først og fremst har med hudfarge og morsmål å gjøre.

Jeg reiste den lange veien fra Groruddalen til Ruseløkka. På den tida var jeg så fokusert på hvithet, på hudfarge, at jeg ikke visste om klasseforskjellene i Oslo. 16 år ramlet jeg inn på vestkantskolen – uten å vite på forhånd at byen vår er segregert.

(Side 73.) Det er først etter videregående at hun begynner å engasjere seg politisk. Det starter med NN og aktivisme for å skape oppmerksomhet om konflikten på Sri Lanka. Det er en annen tamil som verver henne til Arbeiderpartiet og gir henne den første dytten inn i politiske verv. Valget av parti er interessant i selg selv, og sier kanskje vel så mye om APs status i det norske samfunnet som om Kamzys politikk (i alle fall i starten). Hun har stemt AP ved skolevalg og også påvirket foreldrene til å stemme AP, altså før hun selv engasjerer seg. Som Kamzy sier det:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

(Side 83) Politikken, AP og AUF leder selvsagt til Utøya, og fortellingen om 22. juli er det vondt, men viktig, å lese. Heldigvis er Kamzy en av dem som reagerer med mer kampvilje etter terroren, ikke en av dem som trekker seg ut av politikken (selv om den reaksjonen er veldig forståelig). Det betyr selvsagt ikke at hun ikke sliter med traumer, og dem får leseren også innblikk i. Mye av det oppsummeres i det åpne brevet til Behring Breivik som avslutter boka:

Da jeg leste navnet ditt, fikk jeg frysninger nedover ryggen. Kroppen min gikk øyeblikk (sic) i panikk-modus. Etter det du gjorde 22. juli 2011, slet jeg lenge psykisk. Jeg sov dårlig, lyder hørtes ut som skudd, og jeg kunne ikke gå inn et sted uten å se etter alle mulige nødutganger. Dine handlinger har skapt varige skader hos meg. Jeg brukte mange år på å legge fra meg paranoiaen. Brevet ditt, som jeg åpnet tredje nyttårsdag, vekket frykten igjen. Du gjorde meg utrygg på mitt eget kontor, på min arbeidsplass, i min by. Atter en gang lever jeg i frykt, en pris jeg må betale for din ytringsfrihet.

(Side 274.) Det er klassiske PTS-symptomer hun beskriver.

Kamzy sjokkerte både partikolleger og folk generelt når hun i  portrettintervju i Aftenposten 30. oktober 2015 sa:

«Behring Breivik burde jobbe i flyktningmottaket i Råde. Det hadde vært en perfekt straff» (…)
«Jeg hater ham ikke. Jeg klarer ikke å hate ham. Han… hvis det hadde vært opp til meg, så hadde jeg sagt: Nå går du ut i samfunnet, og så jobber du. Du jobber og betaler skatt.»
(…)
Jeg fikk moderere sitatene mine i Aftenposten, som publiserte det nederst i saken. Der sa jeg at jeg vet at han er for farlig til å slippe ut nå, og at jeg har behov for å tenke på Breivik som en litt ynkelig person framfor et farlig menneske som dominerer livet mitt. Men jeg trodde og jeg tror virkelig det ville vært en verre straff for ham å bidra til samfunnet han forakter så tydelig, hjelpe flyktninger og ha innvandrere som kolleger.

(Side 156-157.) Jeg forstår godt Raymond Johansen (som Kamzy sier virkelig hater Behring Breivik), men jeg forstår også Kamzy og behovet for å se terroristen som en ynkelig person. Jeg er også tilbøyelig til å være enig i at den verste straffen han kunne fått ville være å jobbe på flyktningmottak. At det kanskje ikke er praktisk gjennomførbart er så sin sak, men tankeeksperimentet er likevel interessant.

Kamzys karriere i politikken har gledet mange (meg inkludert) og forarget andre. At hun møter hets og rasisme er like selvsagt som det er trist. jeg var blant dem som lo oppgitt over begrepet «kronisk norsk», lansert av FrPs Inger-Marie Ytterhorn når Kamzy ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo i 2019. Ytterhorn skrev på Facebook:

Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17. mai-komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?

Men Kamzy har selvsagt rett når hun sier:

I ettertid synes jeg det er interessant at verken Varin, Faten eller jeg reagerte sterkt på kommentaren. Jeg kan sikkert tulle med at «kronisk norsk»-betegnelsen var så morsom at det var vanskelig å ta dette her på alvor. Likevel er det trist at vi ikke reagerte. I politikken og samfunnsdebatten pleier vi å si at man må få tykkere hud for å være en aktør. Men skal vi også få så tykk hud at vi ikke reagerer lenger? Jo mer jeg reflekterte over det den søndagen, desto mer forbanna ble jeg.

(Side 187.) Det er kanskje greit å le, men vi bør også bli sinte. Alle sammen. Og så bør vi kanalisere det sinne inn i noe konstruktivt. Noe Kamzy selv i høyeste grad gjør. Vi andre bør la oss inspirere. Kanskje noen av konfirmantene som ble gjenstand for denne talen vil være blant våre fremtidige politikere og samfunnsformere?

Når vi sier «aldri mer 22/7», må det bety noe. Den betegnelsen må ha innhold.
(…)
Men jeg blir sintere og sintere for hver gang jeg snakker om dette. Nå må jeg passe meg for ikke å banne stygt, det er så viktig for meg å nå fram.
– Folkens. Jeg kødder ikke: Vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-åra og de enda hardere krigsåra og fram til i dag.
(…)
Som borgere i et demokrati er det dere som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet er dere med på å velge hva slags samfunn vi skal ha. Gjennom dine handlinger kan du velge mellom frykt og håp. Dine handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge mellom usikkerhet og tillit. Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

(Side 249.) Og her kan du egentlig slutte å lese, om du vil, for nå skal jeg – og min indre korrekturleser – utdype hjertesukket jeg startet med.

Kamzys historie er sterk og hun forteller godt, men det er veldig nær ved at historien drukner i det jeg bare kan kalle slett redaktør-/korrektur-/språkvaskarbeide. Det eneste jeg ikke la merke til var rene stavefeil, så kanskje korrekturen er gjort av Word? For ellers var det altså så helt hinsides mye jeg hadde lyst til å bruke rødblyanten på (men jeg lot være, det var en biblioteksbok).

Det er alt fra enkle feil, der et ord er erstattet med et annet eller en annen variant, som sitatet fra side 274 over der «øyeblikk» burde vært «øyeblikkelig», eller på side 213, der begrepet «the fuzz» brukes når jeg er 100 % sikker på at det er «fuss» som menes. Det er jo talende at selv i de sitatene jeg har notert meg fordi jeg synes de er gode har jeg måttet skyte inn et «(sic)» i flere av dem (bare ett fant til slutt veien inn i dette blogginnlegget, jeg har som regel langt flere sitater lagret enn de jeg ender med å bruke).

Det er faktafeil som at Hale Berry var «den første afrikansk-amerikanske kvinnen som vant en Oscar» (side 63); hun var den første som vant for hovedrolle, ikke den først som vant en Oscar. Ok, en filleting, kanskje, men det er så unødvendig.

Det er logiske brister i rekkefølgen i detaljene som presenteres. Som på side 36 der Kamzy sier om moren:

Samtidig begynte hun som morsmålslærer på tamilskolen Annai Poopathy. På norsk betyr det mor Poopathy, og skolen er oppkalt etter Poopathy Kanapathipillai.

Som vi jo alle har hørt om? Jeg tenkte at, ok, jeg får Google Poopathy Kanapathipillai, men før jeg kom så langt fikk jeg forklaringen på hvem hun var, ti sider senere på side 47:

Skolen var oppkalt etter den tamilske kvinnen Poopathy Kanapathipillai. Hun Sultestreiket det året jeg ble født. Hun hadde ti barn og ett barnebarn, men sønnene hennes ble skutt og drept av singalesiske styrker under krigen. Hun var også vitne til menneskerettighetsbrudd utført av de indiske fredsbevarende styrkene på Sri Lanka. For å protestere for våpenhvile begynte hun å sultestreike 19. mars 1988. Hun døde nøyaktig en måned senere. Tamiler over hele verden hedrer hennes minne som et gyllent øyeblikk for tamilske mødres motstandskamp.

I starten av boka fortelles en episode fra flukten fra Sri Lanka, der følget må krysse en elv full av slanger, og det reflekteres over mangelen på håndfaste minner utenom den vannskadde kofferten som var med på reisen. Kort tid senere fortelles den samme historien på nytt med litt andre ord og med de samme refleksjonene over manglende fotoalbum og smykker, uten at det på noen måte henvises til at dette har leseren allerede hørt om. Der og da vurderte jeg faktisk å legge fra meg boka. Jeg er glad jeg leste videre, men det var nærmest på trass, og fordi boka tross alt er ganske kort. Hadde den vært 100 sider lenger hadde jeg sannsynligvis gitt opp.

Det toppet seg for meg – med en oppgitt latter – når jeg kom til siste side:

Martine Aurdal (f. 1978) er forfatter, kommentator, er forfatter og politisk kommentator i Dagbladet. Hun har blant annet skrevet bøker om Siv Jensen og Berit Riise.

(Side 279.) «Sic», må jeg vel nesten få si. You couldn’t make this shit up, her er bildebevis:

Og jeg blir så sur, for det ødelegger leseropplevelsen så til de grader at jeg nesten ikke klarer å anbefale andre å lese boka (i alle fall ikke andre som også er belemret med korrekturlesergenet), og denne historien fortjener så utrolig mye bedre.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist – Marta Breen

Jeg må kanskje konstantere at jeg ikke er i målgruppen for Marta Breens 2020-bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist. Jeg er allerede (en skandinavisk) feminist, og dette var i overkant Feminisme 101 for meg.

Boka er pedagogisk oppbygd i 20 ganske korte kapitler som hver har titler som nærmest kan kalles «Feminsmens 20 bud»: Kjenn dine fiender, Dropp nostalgien, Kjenn din kropp, osv. Hyppig bruk av kloke sitater fra verdens (dog, det skal sies, hovedsakelig vestens) feminister bryter i tillegg opp og gjør boka kjapplest.

Bryter opp, ja. Noe som irriterte meg underveis var at sitatene litt for ofte bokstavelig talt brøt opp teksten. Se bildet nedenfor for eksempel. Hadde det gjort noe å putte det kult formaterte sitatet ETTER setningsfragmentet som er en fortsettelse fra siden før?

Apropos irritasjon holdt jeg på å legge fra meg boka for godt etter kapittel 6: Kjenn dine fiender. Kapittelet starter med en diskusjon av misogyni/kvinnehat og en ganske god parodi på samtalen som starter med en mann som hevder å elske kvinner, men som degenerer til kjønnede skjellsord i det han blir avvist. Men så brukes nettopp skjellsordene som en bro over i en ganske SWERFY omtale av prostitusjon, og jeg sitter igjen på slutten og lurer på om Breen inkluderer motstanderne av sexkjøpsloven i sine «fiender». For da faller jeg av lasset, må jeg innrømme. Jeg kan ikke si at jeg har noe mer forståelse enn Breen for at ikke all sexlyst forsvinner om du vet at den andre parten bare gjør det for penger (eller enda verre: Er tvunget inn i situasjonen og gjør det for bokstavelig talt å overleve). Men jeg har gjort det til regel å høre på den aktuelle gruppa i saker som angår grupper jeg ikke er del av, og at sexkjøpsloven fungerer er ikke det de sier. Uansett: Skal vi komme menneskehandel og tvangsprostitusjon til livs kan vi kanskje starte med mer opplagte ting, som ikke å sende ut av landet ofrene – at på til etter å ha utnyttet dem som informanter – og å sørge for at folk har nok penger til å leve av, dvs trygge og bygge opp, ikke ned, velferdsstaten. Det virker som mer fornuftige hauger å dø på i mine øyne.

Vel, jeg leste videre, men ble aldri helt venner med boka etter det.

Jeg mener, KAN det være nødvendig?

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Min vei – Ruth Reese

Når diskusjonene om blackface raste i desember fordi Dplay trakk serien Nissene over skog og hei der Espen Eckbo har malt seg brun i ansiktet for å gestalte rollefiguren Ernst Øyvind, ble Ruth Reeses selvbiografi sitert på Twitter. Jeg så først en Tweet fra @3ivin6 da den ble retweetet med kommentar av @mohamabd86. I diskusjonen ble også et annet sitat fra boka retweetet, først postet på Twitter av @magnusbe i 2019. Jeg må innrømme at jeg før dette ikke hadde noen anelse om hvem Ruth Reese var, selv om sjansen vel er stor for at jeg har hørt henne synge eller snakke på TV eller radio. Hun var blant annet involvert i det norske arbeidet mot Apartheid i Sør-Afrika, som var den første politiske saken jeg selv var engasjert i som tenåring. Jeg var 16 når Reese døde i 1990.

Men selv om navnet Ruth Reese ikke sa meg noen ting, var jeg umiddelbart interessert i å lese memoarene hennes. At vi har en problematisk historie med rasisme – og spesifikt blackface – også i Norge er ikke noe jeg noensinne har vært i tvil om, men førstehåndsberetninger av denne typen er det alt for lite oppmerksomhet rundt. Jeg har lest flere tekster av jevnaldrende og yngre nordmenn de siste årene som skildrer hvordan rasismen oppleves i dag, men lite om historien «før min tid».

Min vei er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, men jeg foretrekker å lese fysiske bøker, og det viste seg at min lokale bruktbokpusher Wangsmo hadde et eksemplar på hylla, så det løste seg på enklest mulige vis. Boka kjøpte jeg før jul, og siden den er hardcover tenkte jeg det passet bra å lese den nå og få krysset av det punktet på #riordathon2020.

Reese starter historien om sin oppvekst med den noe dramatiske forflytningen av familien fra Hayneville, Alabama til Chicago. Kun to år etter døde Reeses far, William og moren Sarah satt igjen som alenemor til 11. Den første delen av boka handler mye om moren og hennes kamp for et anstendig liv for sine barn. Barna måtte tjene penger til «familiebanken» etter skolen og i helgene, men det var aldri noe spørsmål om å droppe ut av skolen eller prioritere bort høyere utdanning. Familiens kulturelle liv dreide seg rundt kirken, Pilgrim Baptist Church i Chicagos South Side, og den unge Ruth avanserte fra barne- til ungdoms- og videre til voksenkoret i kirken. Hennes åpenbare talent gjorde at hun fikk mange gode hjelpere på veien mot en karriere i musikken. Reese tok en bachelor i musikk ved Northwestern University, Evanston, Illinois, og jobbet som lærer noen år, men grep sjansen når den bød seg og sa opp lærerjobben for å satse fulltid på sangkarrieren. I 1952 dro hun til Europa, der hun både studerte hos anerkjente lærere og opptrådde over store deler av kontinentet i løpet av femtitallet. Mot slutten av tiåret traff hun bokhandler Paul Shetelig og valgte på grunn av ham å gjøre Norge til sitt hjemland. Hun fortsatte sangkarrieren, med oppdrag både i Norge og i Europa, men brukte også sin stemme, ikke bare til å lære nordmenn om forholdene til svarte i USA og oppfordre til boikott av Sør-Afrika, men også til å påpeke rasisme i det norske samfunnet, og da særlig i måten media fremstilte svarte på. Det siste spesielt var nok ikke akkurat noe som fremmet karrieren, noe hun anerkjenner selv.

Gjennom hele boka tar Reese opp temaet rasisme og undertrykkelse av svarte, og forteller om egen og andres aktivisme i møtet med slik undertrykkelse. Fra Chicago er det særlig kampanjen for å få de hvite kjøpmennene (som drev alle butikkene) i de svarte bydelene til å ansette svarte jeg bet meg merke i:

Det ble dannet flere komiteer med fagforeningsmenn og -kvinner. De gikk i hver eneste butikk og på hvert eneste lager og spurte eieren om han kunne ansette en eller to fargede, avhengig av forretningens størrelse. Hvis eieren nektet ble plakatbærere plassert på fortauet utenfor forretningen.

Resultatet var imponerende. De få som nektet, mistet alle kundene sine i løpet av kort tid. De fleste ga etter. Ideen med «Ikke kjøp noe der du ikke får arbeide» spredte seg til mange svarte distrikter i USA med samme gode resultat.

(Side 63.)

Beretningene om årene i Europa er interessante, men mindre preget av aktivisme enn første og siste del av boka. De siste femti sidene eller deromkring inneholder derimot nettopp det jeg var ute etter å lese om. Her har vi for eksempel en henvisning til blackface i norske revyer, om det første showet Reese så på Chat Noir:

Det showet likte vi begge veldig godt, men under revyens høydepunkt fikk vi se ett av de mest deprimerende syn en neger kan se på en scene. Fem groteske klovner med svarte ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Det var meningen at det skulle være en parodi på Deep River Boys, som var ganske populære i Norge på den tiden.

(Side 147.)

Reese prøver både å få roller i vanlige teateroppsetninger og å selge inn sine egne programmer, som ofte handlet om hvordan svart musikk, og særlig «negro spirituals» har påvirket amerikansk og dermed verdens musikkhistorie. Roller i vanlige oppsetninger var ikke lett, hverken i Norge eller ellers i Europa. Fikk hun overhodet tilbud var det gjerne en rolle som tjenestepike eller slave. Men så:

Et av teatrene i Norge annonserte en fremtidig produksjon som skulle være et «helt farget stykke». Det ville bli mer enn 30 skuespillere på scenen, de fleste scener var nærmest masseopptrinn. «Aha,» tenkte jeg med meg selv, «nå har jeg sjansen.» Jeg tenkte ikke en gang på å få en eneste replikk. Paul og jeg var på teateret likke lenge etter bekjentgjørelsen, og under en pause traff vi iscenesetteren i vestibylen. «Endelig,» sa jeg, «jeg er sikker på at dette stykket vil ha en rolle til meg, når kan jeg stille opp til prøver?»

Et par år tidligere var en av mine store kraftige afrikanske venner blitt tilbudt en rolle som slave i et av teaterets oppsetninger. Han er nesten to meter høy, akkurat den typen plantasjeeiere ville elske å bryte ned. I stedet for å bli glad for tilbudet skapte min venn litt av en sensasjon ved å true med å dra til iscenesetteren fordi han prøvde å fornærme ham.

Men i det kommende stykket skulle det ikke være noen slaver, det skulle være vanlige svarte mennesker. Iscenesetteren for det fremtidige dramaet så på min mann og sa i fullt alvor. «Paul, du vet at vi ikke kan ha en ekte neger på scenen sammen med alle de andre.» Jeg måtte smile for meg selv mens jeg tenkte på alle fargevariasjonene blant fargede mennesker. Paul svarte, like alvorlig som iscenesetteren: «Ja, det skjønner jeg.» Før jeg rakk å spørre ham hva det var han forsto, ringte klokken og vi måtte gå tilbake til plassene våre i teatersalen.

(Side 181.)

Ikke det nei. Ikke nok med å bli avvist på den måten, men vedkommende henvender seg altså i tillegg til mannen hennes med svaret. Snakk om umyndiggjøring.

Reese reiste rundt i regi av Rikskonsertene med flere av sine egne programmer og turnerte også på egen hånd, i boka beskriver hun spesielt noen av turneene helt nord i landet.

Hun opptrer noen ganger både i TV og radio (i NRKs arkiv på nett ligger ett opptak av en kabaret fra 1971), men når hun forsøker å få innpass med sine programidéer der blir hun sendt i en evig runddans mellom programredaktør Erik Diesen, og deretter Harald Tusberg når han overtok, som begge henviste til Egil Monn-Iversen som så på materialet og sa «Jeg synes det ser fint ut, snakk med Diesen/Tusberg.» Materialet ble behørig levert Diesen/Tusberg, og så hørte hun ikke mer, før hun igjen tok kontakt selv og ble sendt på den samme runden en gang til. Selv når NRK skal feire det amerikanske 200-årsjubileet i 1976 må hun «trenge seg på» for å få delta og blir avspist med ett skarve nummer.

Det er beklagelig å måtte si det, men på Marienlyst har jeg møtt det tradisjonelle hvite overherredømmet jeg håpet jeg hadde forlatt i USA, hvor hvite fortsatt forsøker å benekte den innflytelsen svarte har hatt på USA’s kultur.

(Side 176.)

Min vei er en svært lesverdig selvbiografi på flere måter. Reese levde et interessant og annerledes liv (veldig annerledes enn mitt, i alle fall) og det er alltid givende å få innblikk i en annens liv og tanker. Den er velskrevet, selv om jeg av og til tar meg i å ønske meg tilgang til orginalmanuskriptet, som formodentlig var på engelsk siden det er oppgitt at Lill Granrud har oversatt til norsk. Det er enkelte partier som halter litt i mitt hode, men jeg tror det bare henger sammen med at en del av begrepene som brukes ikke føles naturlige i norsk språkdrakt. Kanskje det nettopp er derfor boka bør være på norsk, vi har et alt for underutviklet begrepsapparat når vi skal snakke om strukturell rasisme i Norge. Men selv hvis boka hadde vært dårlig skrevet hadde det likevel vært verdt å lese om Reeses aktivisme og om måten hun møtes på av samfunnet som en svart kvinne som våger å ta plass, først i USA, så i Europa og til sist i Norge.

Les mer om Ruth Reeses liv på Wikipedia (jeg lenker til engelsk versjon, den norske artikkelen er mangelfull og inneholder faktafeil).

Boka har jeg kjøpt sjøl.