Rigel: Urettens ekko av Ida Larmo sto utstilt på biblioteket og fristet. Jeg hadde egentlig allerede registrert lånene av Isa to Island og Fly by Night, men jeg plukket den med meg og trasket tilbake til utlånsautomaten i alle fall.
Når Rigel ble senket utenfor Helgelandskysten i 1944 av britiske bombefly ble det først regnet som en seier for de allierte, men fra synspunktet til de nesten 3000 fangene som var om bord må det ha sett en god del annerledes ut, og det er deres historie Ida Larmo formidler i denne tegneserien. Over 2500 mennesker omkom i angrepet, majoriteten av dem sovjetiske krigsfanger. Av naturlige årsaker er det vitnesbyrdene til noen av de få som overlevde Larmo bygger fortellingen sin rundt, russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz. Deres øyenvitnefortellinger danner basen for en glimrende formidling av en av Norges største, men også nesten glemte, katastrofer.
Jeg har tidligere lest Larmos Bow & Arrow, som er en rent selvbiografisk fortelling, men hun viderefører noe av fortellerteknikken derfra i denne boka. Historiene til de to overlevende flettes sammen, men innimellom får vi også glimt av Larmos arbeidsprosess, hvem hun har snakket med, hvordan hun har bygd opp et sammenhengende og engasjerende narrativ. Ikke minst får hun synliggjort skjæringspunktene mellom fortelling og fakta på en mye mer dynamisk måte enn det f.eks. John S. Jamtli gjør i Sabotør med «sluttnoter». Det fungerer godt og det løfter hele boka til et nivå over «bare god historiefortelling» og bringer oss paradoksalt nærmere historien – «paradoksalt» fordi det at forfatteren «bryter den fjerde veggen» vanligvis antas å skape distanse.
Dette ble ikke et veldig langt innlegg, men likevel egentlig ganske mange ord for å si: Les denne boka!
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.
Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble 
Nora Dåsnes nye bok kom på tampen av 2022. La skogen leve er en frittstående oppfølger til debutboka Ti kniver i hjertet, som kom i 2020 og som du faktisk bare må lese (mulig jeg må ta meg sammen og lese den på nytt for å blogge om den, faktisk).
Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.
Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.
