tegneserier – Lattermilds bokblogg

La skogen leve – Nora Dåsnes

januar 4, 2023januar 4, 2023 Mirthful 1 Comment

Nora Dåsnes nye bok kom på tampen av 2022. La skogen leve er en frittstående oppfølger til debutboka Ti kniver i hjertet, som kom i 2020 og som du faktisk bare må lese (mulig jeg må ta meg sammen og lese den på nytt for å blogge om den, faktisk).

I La skogen leve møter vi igjen Tuva, venninnene Bao og Linnea, og resten av rollegalleriet fra Ti kniver i hjertet, men nå er det Bao som er hovedperson. Hun er elevrepresentant i skolens miljøutvalg (så vidt jeg kan tolke sammensetningen) og når hun presenterer forslag for å gjøre skolen mer klimavennlig blir hun klappet på hodet og fortalt at det er bra hun engasjerer seg, mens de voksne representantene i neste øyeblikk vedtar (mot hennes stemme, selvsagt) å rive halve skogen ved skolen for å utvide parkeringsplassen.

Bao nekter å godta dette, og dermed starter kampen for å redde skogen. Underveis klarer Dåsnes ikke bare å bygge opp en solid spenningskurve, men i tillegg til elementer av vennskap og av barn-foreldre-relasjonen (jada, jeg grein) klarer hun å lage det som kan anses som en instruksjonsbok i klimakamp og sivil ulydighet uten at det blir belærende. Barna i boka føler at de må forklare de voksne grunnleggende sannheter om klimaendringene, og dermed får leseren de samme forklaringene samtidig som hen kan føle at hen er på aksjonistenes lag og deltagende i å forklare heller enn å bli forklart for.

Denne boka er rett og slett en prestasjon, og om den blir like prisbelønt som Ti kniver i hjertet og Ubesvart anrop blir jeg overhodet ikke overrasket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet av Joanna Rubin Dranger

desember 2, 2022desember 2, 2022 Mirthful Leave a comment

Ganske tilfeldig endte jeg med å lese Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet* av Joanna Rubin Dranger med få dagers mellomrom. Heimat, i den norske utgaven fra 2019, plukket jeg med meg fra hylla på mitt lokale bibliotek, mens Husk oss til livet har jeg stått på venteliste på siden den først havnet på radaren min tidligere i år, og så ble det plutselig min tur.

Tilfeldig var det altså, men jeg endte med en følelse av en slags dialog mellom de to bøkene.

Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.

Tross likhetene er det en veldig viktig ting som skiller de to forfatterne og bøkene: Krug er tysk (eller rettere sagt tysk-amerikaner), Dranger er svensk, men av jødisk familie. Der Dranger fokuserer på å finne ut hva som skjedde med hennes utvidede familie, hvem som overlevde, hvem som ble drept og når og hvor, er Krugs fokus på å finne ut hvor skyldige hennes familiemedlemmer var. Var de rent ut nazister eller «bare» medløpere i nazi-tyskland?

Krug utforsker også sitt eget forhold til Tyskland og sin tyske herkomst. Hun snakker om hvordan hun kan oppleve å bli fiendtlig behandlet i USA når folk vet at hun er tysker og om sitt eget anstrengte forhold til begreper om hjem og hjemfølelse: Heimat. Wikipedia sier:

Heimat is a German word translating to ‘home’ or ‘homeland’. The word has connotations specific to German culture, German society and specifically German Romanticism, German nationalism, German statehood and regionalism so that it has no exact English equivalent.

Drangers bok er – kanskje av naturlige årsaker – mer følelsesmessig hardtslående. Ikke fordi historiene er «nye», vi har hørt dem før, sånn er det jo når seks millioner mennesker utryddes, det er grenser for hvor mange forskjellige livshistorier som finnes om du maler dem med bred pensel. Men hver historie er likevel unik, og viktig.

Det jeg ikke kan si jeg var klar over fra før er hvor lite de overlevende fortalte sine barn og barnebarn. Det er ikke vanskelig å skjønne at Krugs tyske besteforeldre ikke snakket om krigen, men at ofrene ikke fortalte? Kanskje er det ikke så rart, de ville kanskje helst glemme, gå videre, leve?

Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.

Begge bøkene bruker det grafiske formatet til å formidle sine historier på intelligent vis. Både tegninger, foto, dokumenter og faksimiler hjelper til å fortelle historien og gjøre den mer levende enn ren tekst sannsynligvis ville klart.

Anbefales!

________________________

* Ikke at jeg skal prøve å belære noen andre om deres egne religiøse begreper, men skulle ikke tittelen vært «Husk oss til live»? Den svenske tittelen er «Ihågkom oss til liv», og er i følge boka fra en bønn som leses hver dag fra rosh hashana til yom kippur. Jeg tolker det som at det handler om den ikke eksklusivt jødiske troen på at et menneske først er helt borte når ingen lenger husker hen? «Husk oss til livet» gir liksom ingen mening.

On a Sunbeam – Tillie Walden

mai 2, 2021mai 12, 2021 Mirthful Leave a comment

On a Sunbeam av Tillie Walden er en grafisk roman som nevnes ofte på podcasten Book Unbound (siden sist har jeg blitt Patreon og hørt meg gjennom alt bonusmaterialet også). Det er en Sci-fi fortelling som foregår i et univers som ligner vårt. Mia er det nyeste medlemmet i et team som reiser rundt i rommet og driver med restaureringsarbeid. De fikser gamle bygninger (eller romstasjoner), noen av dem kulturelle klenodier, andre mer prosaiske – kontorbygninger som skal settes i stand for nye brukere. Parallelt med fortellingen om hvordan Mia finner sin plass i teamet får vi flashbacks til fem år tidligere, da hun gikk på kostskole og møtte Grace fra «The Stairs». Mia og Grace blir kjærester, men Grace må forlate skolen igjen i hui og hast og de får ikke tatt farvel. Og The Stairs er forbudt område.

Teamet Mia blir med i består av Char og Alma, som er et par, Almas niese Jules og Elliot – som bruker pronomene they/them og ikke snakker. Utenom ikke-binære Elliot er alle vi møter i historien, venner eller fiender, kvinner.

Historien fokuserer på vennskap og «found family», med noen innslag av bevaringstematikk – bevaring både av natur og kultur. Tegnestilen er ved første øyekast enkel, men har en uventet dybde og fargepaletten begrenset til rød, oransje og burgundertoner. Effekten er nesten hypnotiserende.

Char og Alma drev tidligere mer på kant av loven, selv om de nå kun tar legitime oppdrag, og en slags nostalgi for tidligere, mer rebelske tider gjennomsyrer hele teamet. Når et uhell på et oppdrag gjør at Char, som leder, blir suspendert og erstattet med en vikar, Jo, er eksplosjonen uungåelig, særlig siden Jo ikke akkurat gjør noen god figur. Hun nekter for eksempel å «huske» at Elliot ikke snakker og svarer til they/them, fordi «This is a job, none of that is important».

Dialogen fra siden over:

Jules: When you chose not to respect us, we chose not to respect you. The fact that you expect people you shit on to treat you nicely shows how delusional you are.
Jo: I can’t believe this. So I screwed up some words. You act like I’m a monster.
Jules: Wow… you, you really don’t get it, do you? Have you ever even considered that something that’s trivial to you could mean… so much more to someone else? You don’t get to take the easy road out and just respect the parts of people that you recognize. And, pro tip: If you find yourself in a similar situation in the future where you’re surrounded by people you don’t understand – Try listening. It’ll work a lot better for you than talking.

Jeg synes det var interessant å bemerke at Jo er den eneste i hele historien som bruker feil pronomen om Elliot. Selv de som jager hen som en forbryter senere i boka (mini-spoiler der, altså) bruker they/them.

On a Sunbeam ble først utgitt som nettserie og kan fortsatt leses i sin helhet på nett. Jeg anbefaler absolutt å sjekke den ut, om du foretrekker papir har i alle fall mitt bibliotek boka tilgjengelig (selv om jeg nok skulle ønske den var delt inn i flere bind, den er tung).

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Intet nytt fra hjemmefronten: Koronadagbøkene – Therese G. Eide

august 28, 2020februar 8, 2021 Mirthful Leave a comment

Dette er en sånn bok der jeg har sett det meste av innholdet før, siden jeg følger Intet nytt fra hjemmefronten i sosiale medier. Når Therese G. Eides koronadagbøker gis ut i bokform var det likevel en no-brainer å kjøpe et eksemplar. Delvis fordi om vi slutter å kjøpe bøker fordi skaperne deler i sosiale medier blir det fort lite deling i sosiale medier i framtiden. Og delvis fordi denne vil jeg ha på hylla, ikke minst fordi den har potensiale for å være et viktig tidsbilde fra 2020 om noen år eller tiår. Og fordi den er søt, sjarmerende, gjenkjennelig og til tider rørende, selvsagt.

Eides strek er sikker, og figurene er lett gjenkjennelige, samtidig som at de har bare akkurat nok detaljer til å uttrykke det de skal uttrykke i en gitt situasjon. Jeg har nok bedrevet mindre frenetisk koronascrolling enn Eides alter ego, men nikker gjenkjennende likevel. Ikke minst til bilder som dette:

Boka er bare på noen-og-førti sider og koster tilsvarende lite. Anbefales!

Boka har jeg kjøpt sjøl.

M: De første årene og Mperiet slår tilbake – Mads Eriksen

mai 7, 2020februar 8, 2021 Mirthful Leave a comment

Når jeg opprettet dokumentet med alt jeg har lest de siste 10 årene var det flere M-bøker på lista, og jeg fikk samme trangen til å gjenlese noen av dem som man får trang til å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge fordi navnet deres nevnes i en samtale. Så jeg leste De første årene og Mperiet slår tilbake i rask rekkefølge og kommer nok til å jobbe meg gjennom resten av rekka også før sommeren. Og det føles virkelig som å treffe gamle venner å lese M. Det har jo noe med at serien er «selvbiografisk» å gjøre (uten at jeg innbiller meg at den er 100 % realistisk på noen som helst måte). Vi blir godt kjent med både M og Madammen, og med forholdet dem i mellom. Hvor nært opp til virkeligheten det hele ligger (ok, sett bort fra frankengullfisk og andre slike episoder) vet jeg ikke. Jeg vet jo at mange i Trondheim kjenner både Mads Eriksen og den ekte madammen, men det gjør ikke jeg, og jeg har ikke akkurat tenkt å gå inn for å bli kjent med «kjendiser» heller, liksom. Men det er vanskelig å la være å føle at vi kunne blitt gode venner. I alle fall kunne jeg blitt gode venner med M og Madammen i tegneserieform. Jeg kjenner igjen nok av meg selv i begge, og jeg kjenner igjen eget ekteskap i mye av det som foregår i forholdet, kanskje særlig i den helt klart interne humoren.

For det er mye intern humor i M. En ting er at det helt konkret hjelper å ha lest alle stripene fra begynnelsen. Mange senere striper blir rett og slett uforståelige om du ikke har lest de tidligere som det refereres til. I tillegg hjelper det å være sånn ca jevnaldrende og ha de samme kulturelle referansene. Det hjelper også å være litt (eller mye) nørd. Er man ikke det er neppe gjenkjennelsesfaktoren – og dermed humoren, som krever en solid dose selvironi fra leser såvel som tegner – like stor.

For meg er noe av sjarmen det som forsåvidt er temaet i stripa over, nemlig det at M og Madammen er, hva skal vi si, «likestilte i sin galskap»? Vel har hun en såkalt ordentlig jobb, men det veksler hele tiden hvem som er mest barnslig og mest voksen i stripene. Det er befriende mangel på hemmende sosiale normer i M, og en forbilledlig mangel på f*cks å gi.

Man kan se utviklingen i Mads Eriksens strek i løpet av De første årene særlig, der persongalleriet sakte finner sin form. Vi får en slags forklaring på hvorfor Madammen har kryss i stedet for øyne og vi får treffe noen av de andre figurene som opptrer, også de basert på virkelige personer. Jeg lar meg kanskje særlig imponere over de stripene som forteller en historie helt uten tekst overhodet, der ansiktsuttrykkene i stor grad gjør jobben helt på egen hånd.

Kombinert med følelsen av at hele greia kunne vært en slags generasjonportrett av oss som er født sånn i overlappet mellom GenX og Millenials i Norge er det ikke annet å si enn at jeg elsker denne serien helt uforebeholdent.

Dessverre ble det brå slutt for M-stripene for snart ti år siden, den siste samleboka var Marzan og Opars juveler som kom i 2011. Mads Eriksen ble utbrent som serietegner, visstnok. Det er trist for oss som elsket stripene, men sikkert verre for serieskaperen selv. Det hender jeg tenker på M og Madammen og lurer på hvordan det går med dem, mye på samme måte jeg tenker på venner jeg har mistet kontakten med og lurer på hvordan det går med dem. Jeg håper de har det bra – og da mener jeg de faktiske personene, selv om det selvsagt er seriefigurene jeg føler at er gamle venner. Seriefigurene kan jeg heldigvis besøke når jeg vil, bøkene står her og venter trofast.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

Laura Dean Keeps Breaking Up with Me – Mariko Tamaki & Rosemary Valero-O’Connell

mai 3, 2020februar 8, 2021 Mirthful Leave a comment

Freddy er sammen med Laura Dean, i alle fall innimellom. Laura er søt, populær og morsom, men ikke akkurat verdens beste kjæreste. Freddys venner skjønner ikke helt at hun godtar måten hun behandles på, men Freddy selv er jo forelsket, og da er det fryktelig vanskelig å se ting utenfra.

Jeg hadde Laura Dean Keeps Breaking Up with Me på radaren fra før, men så ble den snakket om så veldig mange ganger på Books Unbound at jeg bare var nødt til å kjøpe den og få lest den. Og det var jo en utmerket idé, for dette er grafiske romaner på sitt beste. Historien Mariko Tamaki har skrevet er skjønn, hjerteskjærende og føles virkelig, og Rosemary Valero-O’Connors tegnestil løfter hele greia til et helt annet nivå.

Freddy skriver til Anna Vice, en «advice columnist» (har vi ord for det på norsk? Google gir meg «en som gir råd i aviser og ukeblader», ikke akkurat kort og snappy) over flere eposter i løpet av boka, og det er interessant å se hvordan det å skrive om situasjonen hjelper henne til å se det hele mer objektivt. Når hun til slutt får svar fra Anna Vice har hun egentlig allerede løst problemene selv, og svaret blir mer en bekreftelse enn et egentlig råd. Det er Freddys egen analyse av situasjonen kombinert med at hennes beste venn havner i en krise som gjør at Freddy skjønner at forholdet til Laura er usunt, og at hun tar grep og sier at nok er nok (sorry, spoiler). Hun innser at forholdet både har gjort henne til en skikkelig dårlig venn fordi hun har vært så oppslukt i egne følelser at hun har ignorert andres, og kanskje generelt til en dårligere person.

Jeg liker at denne boka viser et mangfold av tenåringer. Ikke bare Freddy og Laura, som altså er lesbiske, men også blant Freddys venner er det et realistisk utvalg identiteter. I Valero-O’Connors strek er det også et utall kroppsfasonger, kjønnsuttrykk og etniske markører å spore, uten at noe av det gjøres noe videre poeng ut av. Freddy er riktignok inne på temaet om «homokampen»:

Og det er et fint nikk til viktig historie, men ungdommenes seksualitet er ikke hovedpoenget i boka på noen måte. De bare er, og er seg selv, og det er så fint å lese.

Jeg liker også hvordan dukker, kosedyr og valentines-kort får lov å skyte inn replikker i historien, som et slags gresk kor – de snakker bare med leseren, ikke med Freddy og vennene hennes:

Det bidrar til samspillet mellom bilder og tekst som gjør det hele til noe annet enn en «roman med bilder».

Jeg har altså lest i orginal, men boka er også utgitt på norsk, av Cappelen Damm, med tittelen Laura Dean driver og dumper meg. Og min kopi av boka har jeg kjøpt sjøl.

To tegneserier

januar 6, 2020februar 16, 2020 Mirthful 1 Comment

Det er forsåvidt ikke noe nytt i at jeg vasser innom tegneseriehyllene på biblioteket og plukker med meg noen bøker. For å få litt kickstart på et nytt leseår tenkte jeg at det var lurt å gjøre igjen. Visst er det ordentlig lesing å lese tegneserier, men visst går det også fortere å komme opp i et anselig antall sider…

The Eternal Smile av Gene Luen Yang og Derek Kirk Kim består av tre fortellinger med markant forskjellig grafisk uttrykk og tilsynelatende uten noen sammenheng.

Duncan’s Kingdom starter som en relativt klassisk fantasy, Duncan er på vei ut på en quest for å vinne prinsessa og hele kongeriket, før historien tar en twist og vi plutselig er i vår verden likevel. (Sorry about the spoiler.) Gran’pa Greenbax and The Eternal Smile framstår først som en slags krysning mellom en Onkel Skrue-historie og en eller annen av de merkeligere Cartoon Network-seriene (muligens fra Adult Swim) før den også lander med et mageplask (pun intended) i en gjenkjennlig virkelighet. Til slutt møter vi i Urgent Request Janet som jobber for CommTech, oversett og undervurdert, som (velger å) falle for en Nigeria-scam for å kunne drømme seg bort fra en grå hverdag.

Tilsynelatende uten noen sammenheng, sa jeg, men det er altså et slags felles tema i fantasi-verden vs den virkelige verden. Dessverre synes jeg det hele ble litt… vel, kanskje overfladisk? Gran’pa Greenbax var det bare så vidt jeg fullførte, jeg synes både tegnestil og handling (før man kom til avsløringen) ble unødvendig ubehagelig. Duncan skulle jeg gjerne lest mer om, og Janet også, selv om hennes historie var den som føltes mest «ferdig». Selv om jeg altså ser en sammengheng mellom historiene synes jeg det manglet litt på at de gikk opp i en større helhet. Det føles mer som en antologi med et gitt tema enn det føles som en helhetlig bok, rett og slett.

Edelgran av Fredrik di Fiore og Geir Moen har noe Egnersk Den uheldig mannen over seg.

Dag Sørensen skal hente opp julepynt fra kjelleren og juletreet han har kjøpt som står på jobben og pynte det sammen med samboeren, men så enkelt viser det seg slett ikke å være. Sjefen har installert metallgitter med lås uten å si fra, Dag mister mobilen ned i en rist og med lånte penger fra bartenderen på stampuben går han på leting etter nytt juletre.

Tre juletreselgere, en pepperkakepusher, en full fyr på evig vandring mellom fester og nachspiel, en del politifolk, to turbankledde bussjåfører, en Frelsesløytnant og julestemt folkemengde, en illsint prest, en påkjørsel og fem juletrær (seks om du teller det indre) pluss en ganske ekte julenisse senere blir det endelig jul (og jeg grein). Det høres antagelig sprøtt ut, og da har jeg til og med hoppet over flere ting, men det funker. Det er, som en annen leser sier det på Goodreads, en hyllest til Oslo, til norsk julefeiring og til alle der ute som bare vil vel. Jeg tror jeg elsker alt med denne boka, og jeg må sette den på handlelista, for jeg vil ha den i hylla.

Bøkene har jeg lånt på biblioteket.

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

april 2, 2019april 14, 2020 Mirthful Leave a comment

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hen så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hen var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok én, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens «familie», som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

Sabotør – John S. Jamtli

februar 18, 2019februar 10, 2020 Mirthful Leave a comment

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Aya fra Yopougon: Sesong 2 – Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

april 25, 2018april 25, 2018 Mirthful Leave a comment

Jeg leste den første samlingen om Aya i 2016, men skrev ikke om den. Det blir ikke noe langt innlegg om del to heller, men jeg synes serien fortjener noen ord. Forfatteren av serien, Marguerite Abouet, er selv fra Elfenbenskysten der handlingen i denne tegneserien – eller «grafiske romanen» – er lagt. Abouet flyttet til Frankrike når hun var tolv, fortellingen og Aya er basert på hennes barndomsminner om livet i Abidjan, i det som var en fredfull og framgangsrik periode i Elfenbenskystens historie.

Serien føyer seg selvsagt fint inn i lesemålene mine om mangfold, men er også verdt å ta en titt på for sin egen del. Det er mange forskjellige historier som fortelles her, og Aya fungerer mer som et slags midtpunkt som alle de andre personene har til felles enn som noe hovedperson i tradisjonell forstand. Clément Oubreries tegninger fungerer utmerket sammen med teksten. Denne samlingen avslutter historien om Aya, noe jeg er litt lei meg for, for jeg skulle gjerne visst hva som skjedde videre, men jeg kan ikke beskylde Abouet for å etterlate noen løse tråder.

Boka er opprinnelig på fransk. Den norske utgaven er utgitt av Minuskel Forlag, oversettelsen er ved Alexander Leborg.

Del:

Del:

Del:

Del:

Del:

Del:

Del:

Del:

Del:

Del: