Bobla – Siri Pettersen

Jeg var ganske fornøyd når Siri Pettersens nye bok, Bobla, dumpet ned i postkassen flere uker før forventet i begynnelsen av september, og var egentlig klar til å kaste meg over den, men så var jeg jo i gang med Aubrey/Maturin, og det er ikke så lett å avbryte slikt, må vite. Men siden jeg trengte litt «enklere» lesing for å fylle på sideantallet litt i forbindelse med readathon-utfordringen denne uka, fant jeg ut at det var på tide å finne ut om barnebok fra Pettersen kunne måle seg med voksenbok-gitt-ut-som-ungdomsbok fra Pettersen.

Dessverre er svaret nei, for min del. Altså, Bobla er bra, det er ikke det. Men jeg ble ikke oppslukt. Og jeg vil bli oppslukt!

Nå skal det sies at et av problemene er at jeg slett ikke er i målgruppen, og det er svært langt mellom de barnebøkene som virkelig fanger meg nå til dags, kanskje har jeg rett og slett *gisp* blitt voksen? Boka skal i aller høyeste grad dyttes på tiåringen, så får vi se hva hen synes.

Og faktisk tror jeg hele problemet mitt med boka ligger nettopp i at jeg ikke er 10 (11, 12) lenger. For jeg føler at jeg fikk for lite bakgrunn og oppbygging i starten. Jeg skjønner AT Kine mistrives, føler seg utenfor, kommandert til å gjøre ting hun ikke vil, men jeg føler det ikke MED henne. Og hadde jeg vært 10 (11, 12) så hadde jeg kanskje ikke trengt å få den følelsen bygget opp, men faktisk bare falt rett inn i den slik boka legger opp til, for når jeg var 10 (11, 12) følte jeg meg også akkurat så utilpass, alene og kommandert rundt (i alle fall til tider) at jeg helt sikkert hadde synes at det å finne en «magisk» boble jeg kunne rømme til hadde virket som en redning.

Så det var det som ikke funket. Ellers? Jo, idéen er jo original, og hvordan det hele skulle løse seg til slutt var jeg absolutt spent på (jeg leste boka i løpet av en dag, så sååå uoppslukt var jeg tross alt ikke). Kines venner er et stort pluss (og jeg skulle gjerne sett mer av dem), og generelt er Kines verden befolket av mange mennesker som tydeligvis har egne, uforutsigbare historier. De føles ikke bare som kulisser, selv ikke mamma og pappa som ganske ofte kan bli rimelig like sånne pappfigurer man reklamerer for filmer for i barnebøker (siden noe av poenget i barnebøker er å la barnet redde seg selv). Jeg sukket litt over «the romantic interest», må jeg innrømme. Altså ikke over vedkommende (hallo!), men over at det skulle være nødvendig med en sånn tvist i historien. Men der VET jeg at min indre tiåring er uenig, så det lar vi fare. Og slutten, jo altså slutten er perfekt.

Egentlig føler jeg at jeg skulle brukt noen dager på å fordøye boka før jeg skrev noe som helst, men med tanke på hvor lite jeg blogger for tiden er det en seier å overhode ha fått noe ned i bits og bytes, så får det heller være om den dype analysen mangler. Kanskje får jeg ånden over meg og skriver mer (men jeg ville nok ikke holdt pusten), kanskje truer jeg tiåringen til å forsøke å skrive noe (en mye bedre idé, sannsynligvis). I mellomtiden kan jeg nok si at det finnes mange dummere bøker du kan kjøpe til alle de barna du sikkert burde kjøpt en bok til i høst eller vinter.

Odinsbarn – Siri Pettersen

Odinsbarn_hd_imageNå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg er nødt til å skrive om Odinsbarn av Siri Pettersen. Et typisk eksempel på at det er mye vanskeligere å skrive fornuftig om bøker man virkelig liker enn om sånne som bare er halvbra (slakt er også ganske lett å skrive, men krever litt tid fordi jeg føler at jeg må underbygge skikkelig og det blir derfor også ofte utsatt). Men det er jo dumt om jeg ender med å ikke blogge om bøker fordi de er for bra… En dag på sofaen på grunn av en forkjølelse som ikke vi dø og mann og barn som har rømt huset er en god anledning, den beste jeg har mulighet til å få med det første.

Så, altså: Odinsbarn er første bok i en trilogi om Hirka. Femten år gammel får Hirka vite at det slett ikke er slik at ulven tok halen hennes når hun var baby slik far alltid har hevdet, ei heller er far far. Hirka er nemlig ikke «folk», hun er mennskr, Odinsbarn, råta. Og om hun ikke flykter kommer alle andre også til å få vite hvem hun er, «ritet» nærmer seg nemlig, en seremoni der alle barna i et årskull testes for «evna», en slags konfirmasjon eller velkommen-til-voksenlivet-rituale. Og Hirka har selvsagt ikke «evna», hun er jo ikke folk.

Samtidig er det politisk uro i Ymslanda. De blinde – eller bare ryktet om dem? – er tilbake og skremmer folk fra gård og grunn. Seeren og rådet står sterkt, men Ravnhov vil ikke underordne seg og ypper til strid.

Det er duket for en knakende god fortelling om opprør og tilhørighet, blind tro og grunnleggende skepsis, forræderi og vennskap. Akkurat som det skal være. Pettersens univers er troverdig, bruken av norrøne elementer funker ved å gjøre ting gjenkjennelige, samtidig som settingen er en helt annen enn «Norden i vikingetiden». Vokabularet introduseres som del av historien, og forklares aldri i klartekst, men det er heller aldri nødvendig.  Noe er umiddlebart forståelig, det er for eksempel aldri noen tvil om at «slokna» betyr «døden» (og for et bra ord!), andre ting blir simpelthen klarere etterhvert, og jeg savner aldri en ordiste.

Pettersen har også skapt et persongalleri som fascinerer og engasjerer. Jeg heier på Hirka fra første side, og håper fra det øyeblikket vi introduseres for Rime at han viser seg å være like spennende (og, vel, elskelig) som det kan se ut til (spoiler: Det er han). Men også bifigurene er gjennomarbeidet og føles som noe mer enn bare pappfigurer: Vetle og Ramoja, Ilume og Eirik, Lindri og Svarteld, jeg blir glad i dem alle sammen, selv om de har feil og mangler eller kanskje nettopp derfor. Ja selv Urd har en historie som er mer interessant enn bare å være «the bad guy». Jeg får følelsen av at om jeg spanderte en øl på Siri Pettersen kunne hun fortalt meg mer om hver enkelt av dem enn det som noensinne vil få plass i (eller ha noen nytte i) bøkene. Ikke like ekstremt som med J. K. Rowling som kan fortelle deg hva som er yndlingsfargen til de mest obskure bifigurer, kanskje, men jeg har følelsen av at alle er «ekte personer» i hodet til forfatteren, og det skinner gjennom i boka.

Utover å være en drivende historie som sluker deg og holder deg fast (virkelighetsflukt, som en del naive mennesker velger å kalle det) stiller Odinsbarn intelligente spørsmål om arv og miljø, om identitet, om lojalitet til samfunnsstrukturer og etablerte sannheter og om religion. Særlig de to siste gjør dette til noe langt mer enn enkelt (om engasjerende) tidsfordriv. Hva skal man egentlig være tro mot? Hva skjer når grunnlaget for troen rykkes bort under føttene på én, kan man finne nytt forfeste eller klamrer man seg til det som var, lukker øynene og holder for ørene og synger «La-la-la-la-jeg vil ikke høre»? Er etablerte sannheter verdt å opprettholde for fred og fordragelighets skyld, selv om de bygger på løgn? (Og nå hørte jeg plutselig Dr Relling i hodet, «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»)

Desverre skjemmes romanen av noen språklige feiltrinn som burde vært oppdaget i korrekturen, så jeg håper forlaget gjør en bedre jobb med neste bok. Av og til ble jeg sittende og lure på om enkelte avsnitt opprinnelig var skrevet på engelsk:

«Hvor var du i går? Du mistet alt, jo!»

(Side 65) «Du mistet alt» som i «You missed everything». Joda. Ikke innbill meg at vi ikke trenger korrekturlesere lenger fordi vi har språkvask i Word.

Når vi ser bort fra disse små skjønnhetsfeilene (og det er ikke mange av dem, altså, men de som er skurrer fryktelig) er hovedproblemet med Odinsbarn at den er alt for kort og at bok to (og tre) ikke har kommet ut ennå. Der har jeg for å begynne på en trilogi som ikke er fullført, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at det skal jeg aldri igjen gjøre. Likevel: Jeg elsker slutten. Selv om den skremmer vettet av meg og jeg egentlig vil ha fortsettelsen i hende NÅ er den perfekt.

Forlaget mener dette er en ungdomsbok. Det er helt feil. Ja, jeg er kategorisk. Dette er en ungdomsbok på samme måten som Sense & Sensibilty, Great Expectations eller Catcher in the Rye. Det vil si den handler om en femtenåring, dermed er det automatisk en bok for femtenåringer. Eller er det fordi det er fantasy? Hobbiten er jo som kjent en barnebok. Jeg synes forlaget gjør boka en bjørnetjeneste (i begrepets opprinnelige mening, nå til dags har det visst begynt å bety «en stor tjeneste»). Og i motsetning til The Bone Season som føltes umoden på mange punkter er Odinsbarn en særdeles voksen bok (dersom jeg er voksen nok til å bedømme slikt, da, det skal man selvsagt ikke ta for gitt). Alt jeg kan gjøre er å rope det ut fra hustakene: Les denne boka, enten du er 12 eller 112.

(For ordens skyld: Boka er kjøpt selv. Og ja, jeg ville like boka, så jeg var forutinntatt. Men jeg ville virkelig like The Ocean at the End of the Lane også. Og The Bone Season. Og det hjalp ikke de to bøkene, så jeg tror faktisk begeistringen min har noe med boka å gjøre, ikke bare min velvilje.)

Andre bloggere om boka: