Ikke akkurat Lykke – Monika Steinholm

Innimellom alt alvoret må jeg lese noe litt lettere, selv om en barnebok om mobbing kanskje ikke er det man skal kalle for «lettere». Men når den er proppfull av humor og kjærlighet fungerer det likevel. Ikke akkurat Lykke av Monika Steinholm kom i 2020, og oppfølgeren Lykke og kampen mot kjærligheten har nettopp kommet, i skrivende stund står jeg på venteliste på biblioteket.

Lykke har det egentlig ok. Mamma er kanskje litt slitsom, og Emma i klassen er en plage og er dessverre populær nok til å trekke med seg de andre, men bestevennen Liv og Mormor er begge faste holdepunkter i tilværelsen. Verdens beste rap-artist, Kong Hades, har akkurat sluppet ny låt.

Men så begynner Liv å oppføre seg underlig. Klassekameratenes oppførsel eskalerer til et punkt der det blir umulig for lærerne å få med seg at noe er galt. Og Emma begynner å skryte av at Kong Hades er fetteren hennes og skal komme på klassefesten, den festen Lykke og Liv ikke er invitert til! Krise! Noe må gjøres! Forviklingene er både dramatiske og fornøyelige, og underveis stilles spørsmål både ved hva som gjør en til en god venn, og hva som gjør en til en god venn for seg selv.

Jeg liker Lykke. Liv har nok rett i at hun er litt for kjapt ute med å slå vitser på egen bekostning, men samtidig vet Lykke innerst inne at det er hun og Liv som er bra, og at det de andre holder på med ikke egentlig er noe å trakte etter.

[Liv:] – Jeg mener bare… det hadde jo ikke skada å være litt kulere. Kanskje vi kunne forske litt. Søke på nettet og sånt. Google how to be cool.

Jeg lo, hardt og høyt og falskt. Det var latterlig. Jeg synes ikke vi var så verst. Og nå ville hun at vi skulle forandre oss. Jeg ville ikke forandre meg. Jeg ville heller veie ett tonn enn å være Emma. Ikke at jeg visste hvorfor. Emma er kanskje kul, men hun er også sjukt kjip… og kjedelig. (Side 35.)

Kong Hades viser seg heldigvis å være kul til tross for at han faktisk er fetteren til Emma, og Lykke oppdager uante talenter hos seg selv. Det hele ender godt, men ikke for godt til å føles realistisk. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

Lappjævel! – Kathrine Nedrejord

(Advarsel: Inneholder spoilers!)

Jeg kjøpte Kathrine Nedrejords Lappjævel! før jul en gang, men kom visst aldri så langt. Men i disse dager er det samlesing av boka, siden den fikk plass på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, så da var det bare å ta seg sammen å få boka lest.

Boka fortelles av Sammol som er sju år. Vi møter ham først på vei til skolestart, han følges av faren den lange veien fra hjemmet til skolen, der Sammol skal bo på internat.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke.
Men pappa ser på meg. Og jeg forstår at jeg må.
«Ser du, Sammol», sier pappa. «Her er det du skal bo fremover.»
Når han sier det siste, blir stemmen hans rar. Men så kremter han og sier høyt:
«Det blir nok stas for deg. Nå slepper du å bare være med gamlinger som meg og mamma. Nå kan du få deg venner på din egen alder!»

(Side 10.) Sammols foreldre er neppe noe særlig mer glad for situasjonen enn han er selv, men de har ikke noe valg. Norske myndigheter har bestemt at barn skal gå på skole, og samiske barn skal i hvert fall gå på skole, de skal lære norsk og helst slutte å snakke samisk. Fornorskingsprosessen er et mørkt kapittel i norsk historie, som man ser ringvirkninger av fortsatt.

«Samuel, ja» sier rektor Rygh.
«Nei, Sammol», retter jeg.
«Samuel», gjentar rektor Rygh.
Jeg ser spørrende mot pappa.
«På norsk sier de det sånn», hvisker pappa.
«Men jeg heter ikke det», svarer jeg lavt.

(Side 13.) Sammol kan ikke norsk når han begynner på skolen, noe de andre barna vet å utnytte. Det blir et brutalt møte med livet på internat. Han starter også ganske på scratch med matte og å skrive, noe som skaper stor frustrasjon til å begynne med. Men Sammol kan løpe, og det skaper et bånd til lærer Pedersen som nok gjør skoledagen enklere for Sammol enn den kunne vært. Utover høsten går ting seg litt til.

Hver dag, i august og september og oktober lærer jeg mer norsk.
Det er lettere enn jeg først trudde. Norsk har færre ord enn oss for de samme tingene. Det føles som om jeg lærer å bli mer unøyaktig. På samisk har vi mange ord for der. På norsk, sier de der borte om det er en meter unna eller fjorten mil. Det er ingen forskjell. Mamma og pappa og Seibbo er der borte. Der borte er også andre sida av skolegården eller Amerika. Alt er det samme.
«Det kan ikke være det samme», sier jeg til lærer Pedersen.
Han sukker tungt hver gang jeg spør.
«Jo, der betyr der», sier han.
Sjøl om lærer Pedersen forstår mye samisk, så forstår han ikke det viktigste. Norsk er ubrukelig på vidda, tenker jeg.
«Reis tilbake til reinsdyrene dine, om du er så misfornøyd», sier Isko på bakerste rad.
Jeg ignorer han.
Det er umulig å snakke om naturen i dalen på norsk. Det blir bare borte. Til og med året blir mindre. På samisk har vi åtte årstider. På norsk krymper det sammen og blir til fire.
«Men hva med tida mellom sommeren og høsten?» spør jeg lærer Pedersen.

(Side 69-70.) Men med jula kommer tilbakeslagene. Først får ikke Sammol reise hjem i juleferien, foreldrene har noen problemer med reinflokken og har ikke mulighet til å hente ham. Så kommer ikke lærer Pedersen tilbake etter jul. I stedet får de en ny lærer, frøken Steen, og hun tar fornorskingen på alvor og har ikke annet enn forakt til overs for samer og det samiske.

Et ord mange av de andre bloggerne har brukt om boka er «hjerteskjærende», og det er nettopp det det er, det er hjerteskjærende å lese om hvordan Sammol gradvis blir fornorsket:

Jeg prøver å se for meg ansiktene deres og snuten til Seibbo, men begge deler er vanskelige å huske. Det er akkurat som om de finnes litt mindre for hver dag jeg ikke ser dem. Som om de bor i et fjernt land, langt, langt vekk. Et land med åtte årstider og natur. Jeg bor i et høyt hus med stort gjerde rundt.

(Side 87.) Tydeligst ser vi effekten mot slutten av boka, når han endelig kommer seg hjem. Alt er blitt fremmed, han sliter med språket og klarer ikke lenger å kaste lasso eller gjøre de andre tingene han pleide å gjøre for å hjelpe til med arbeidet. Han tar til og med seg selv i å ville rette på dem når foreldrene kaller ham Sammol, han er blitt Samuel.

Lappjævel! er en viktig bok om en del av norsk (og skandinavisk) historie veldig mange kan alt for lite om. Men… Ja, det er et men. Jeg er ikke helt sikker på at jeg egentlig synes det er en god bok. Jeg kommer ikke egentlig innpå Sammol, jeg føler med ham fordi jeg vet det han opplever er fælt og urettferdig mer enn fordi boka får meg til å føle at det er fælt og urettferdig. Og det er deler av historien jeg sliter med å tro på. Nei, ikke tingene Sammol utsettes for, om noe føler jeg at det ikke er brutalt nok (men det er tross alt en barnebok), men jeg klarer ikke å tro på at ikke mer ville blitt gjort for å få ham tilbake til skolen enn det boka gir inntrykk av at man kan forvente. Det henger ikke på greip at foreldrene må sende ham på skolen i august av frykt for hva myndighetene vil gjøre, men i… april? mai? kan de liksom bare si at han ikke kommer tilbake igjen før tidligst etter sommeren?

Vel. Det sagt er dette en bok jeg gjerne ser at vi dytter i hendene på alle barneskoleelever (og gjerne de eldre elevene og voksne også) i hele Norge. Dette er en del av vår historie vi alle bør kunne, eie, og gjøre det vi kan for å rette opp gammel (og ny) urett. Selv sitter jeg igjen med ønsket om å lese mer om dette. Jeg har et par bøker på lista, men tar gjerne i mot tips om flere.

Boka har jeg kjøpt selv.

Barske ramperim – Harry Graham, gjendiktet av Gustav Lorentzen

Jeg har kjøpt Barske ramperim på noe tidspunkt (kan den ha vært på Mammut, mon tro?) og satt den i hylla til eldstemann. Her om dagen henviste hen til den som «boka som fikk meg til å begynne å like svart humor» og mente at jeg burde lese den om jeg ikke hadde gjort det alt. Så det gjorde jeg. Og… altså, det smerter meg å kritisere noe Gustav Lorentzen står bak, men dette holder ikke helt mål.

På den positive siden: Illustrasjonene av Harald Kolstad er fine, og funker bra med tematikken i diktene. Og jeg er ikke (lenger) i målgruppa for dette her. Det er lenge siden Alle-barna-vitser var morsomme. Og hen som er i målgruppa synes tydeligvis at det er morsomt. Det er kanskje det viktigste.

Men jeg skal komme med mine innvendinger likevel. Diktene er altså gjendiktet av Lorentzen, basert på dikt av Harry Graham. Jeg synes forlaget kunne spandert på seg å få med Grahams navn på bokas omslag, for å være ærlig, men Graham mister nok ingen nattesøvn av utelatelsen, da han døde i 1936. Og nettopp det gjør at min tidligere påstand om ikke å være i målgruppa viser seg å ikke stemme helt. I henhold til Wikipedia ble Graham av The Times sammenlignet med Edward Lear, Lewis Carroll og W. S. Gilbert (som i «Gilbert and Sullivan»), mens The Oxford Dictionary of National Biography hevder at Graham var en tidlig innflytelse på P. G. Wodehouse. Og verkene til både Lear, Carroll, Gilbert og Wodehouse er jeg i aller høyeste grad i målgruppa for. Det er ingen grunn til å tro at Graham heller hadde barn som (primær) målgruppe. Faktisk er Ruthless Rhymes for Heartless Homes tilgjengelig hos Project Gutenberg, og i introduksjonsdiktet henviser Col. D. Streamer, aka Harry Graham, til «to children of maturer years (From Seventeen to Ninety-nine)» og sier:

Fond parent, you whose children are
Of tender age (from two to eight),
Pray keep this little volume far
From reach of such, and relegate
My verses to an upper shelf,—
Where you may study them yourself.

Så fryktelig morsomme synes jeg nok ikke Grahams dikt er heller, men de inneholder mer lek med språket og til dels mer subtil humor enn sine norske etterkommere. Her er et eksempel som forekommer i begge utgaver i omtrent samme form. Graham’s Self-Sacrifice:

Father, chancing to chastise
His indignant daughter Sue,
Said, «I hope you realize
That this hurts me more than you.»

Susan straightway ceased to roar.
«If that’s really true,» said she,
«I can stand a good deal more;
Pray go on, and don’t mind me.»

Blir i norsk språkdrakt til Den oppofrende far:

Maria lå med stumpen opp
og hylte som en gris,
mens faren dasket løs og ga
en salig omgang ris.

Det her er mye vondere
for meg enn deg, sa han.
Da snudde ungen seg og skrek:
Så slå så hardt du kan!

Her har jeg flere problemer med gjendiktingen. Det første er at formen for avstraffelse gjøres overtydelig. Det er kanskje nødvendig, da vi på 2000-tallet (heldigvis) ikke automatisk tenker på ris når det omtales at en far irettesetter sin datter. Men med det mister teksten noe av subtiliteten, for det første, og for det andre bruker Lorentzen fire linjer på det Graham får sagt på to, og i et åttelinjers dikt utgjør det en stor forskjell. Om det er plassmangel som gjør det, eller bare andre språklige problemer er jeg ikke sikker på, men andre vers mister snert av at Maria/Sue får langt mindre å si. Dessuten «skriker» hun på norsk, noe som ikke er på langt nær så morsomt som det mentale bildet jeg får av et overlegent kast med hodet av «Pray go on, and don’t mind me». Og så har vi problemet med at på engelsk rimer linjene ABAB CDCD, mens på norsk er det bare andre og fjerde linje i hvert vers som rimer, dvs ABCB DEFE, noe som ikke er på langt nær så elegant.

Og det gjennomgående inntrykket i den norske versjonen er nettopp et litt klønete og tungrodd språk som bare rimer deler av tiden. Og når humoren er såpass plump og/eller makaber som den er (også i orginalen) må den løftes av språket for at det skal bli lesverdig. Det skjer ikke her.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Benny går berserk – Tom Erik Fure

Benny elsker jul. Ingen elsker jul så mye som Benny. Men så kommer han hjem to dager før jul og oppdager at foreldrene har fått det for seg å reise til «Granka» i julen! Krise! Og enda mer krise: De skal reise sammen med familen til Ken, som Benny er hemmelig forelsket i. Operasjon stopp sydenjul må igangsettes. På veien får Benny hjelp både av naboen Magda-Rose, forhenværende filmstjernediva, og bestevennen Akemi, som elsker jul nesten like mye som Benny, selv om de har ganske forskjellige tradisjoner.

Benny går berserk av Tom Erik Fure er en bok om vennskap på tvers av generasjoner og kulturer, om å være i skapet og kanskje komme ut og om familie som både irriterer vettet av deg, men som du er glad i likevel og som kanskje kjenner deg bedre enn du aner. Ikke minst er det en genuint morsom bok, der Bennys desperasjon når stadig nye – ganske urealistiske – høyder ettersom julaften nærmer seg.

Benny holdt badebuksen opp foran seg og studerte den skrekkslagen. Han kom til å være synlig fra verdensrommet i denne! Den var neongul og full av bananer!

Benny rødmet bare ved tanken og leste kortet som fulgte med:

Kjære gutten vår,
God jul! Synes denne var så luddi at du bare måtte få den allerede nå!
Stor klem fra mamma og pappa

PS! Ikke gå helt bananas nå, da. Hehehe.

Den siste setningen var skrevet i farens håndskrift, og badebuksen var ikke luddi i det hele tatt! Den var faktisk på grensen til barnemishandling og nesten grunnlag for å ringe barnevernet! Når skulle foreldrene hans skjønne at han var alt for gammel til å gå i badebukse og trengte badeshorts?! Gjerne en som gikk ned til knærne og hadde lommer og faktisk helst egentlig var en bukse med tilhørende jakke og lue, og hva skulle han med badebukse uansett, det var jo midt på vinteren, for svingende!

(Side 45-47.) Boka er illustrert av Kenneth Larsen (som ellers er kjent for tegneserien Bestis) og bildene er akkurat passe sprø og herlige, min personlige favoritt er nok Bennys lillesøster Belinda som Grinchen (Belinda er likegyldig til sydenjul så lenge hun får ha med seg mobilen, later det til):

Boka anbefales, både til målgruppen (8-12 eller noe sånt?) og til voksne. Det er ikke som om vi ikke alle kan ha bruk for litt humor og kjærlighet.

Boka har jeg kjøpt selv.

Tubakrisen – Pia Lise Selnes

La oss for det første være aldeles ærlige og si at jeg neppe hadde plukket opp Tubakrisen av Pia Lise Selnes om ikke det var for at jeg – inspirert av Marianne – fant ut at jeg skulle teste lydbok igjen, og testing av lydbok med minimal innsats gjøres enklest i eBokBib, og Tubakrisen var den første lydboken som dukket opp i listen der som var tilgjengelig og ikke enten krim eller… «dameroman». Lydbokutgaven er lest av Hannah Haslie Westenvik og var unnagjort på under to timer.

Tubakrisen handler om en tubaspillende famile der far Didrik Storeblom er dirigent i skolens tubaorkester. Den eneste i familien som ikke spiller tuba er mor Esmeralda, hun hekler til gjengjeld. Tubatrekk, for eksempel. Tubaorkesteret er invitert til Amerika, og det er jo strålende, bortsett fra at det er Esmeralda som skal kjøpe billetter, og Esmeralda har aldri lært seg å telle lenger enn til 12, derfor tror hun at hun har 12 barn, mens hun i realiteten har 13. Og slik begynner den ganske absurde fortellingen.

Jeg kan avsløre at alle kommer seg vel frem til «Amerika» og får spilt tuba med stor suksess både sammen med president Toobama og på/i/ved Frihetsstatuen. Jeg var vekselsvis oppgitt og underholdt av navnene på de 13 barna, de spenner fra det rett fram og nærmest kjedelige Ada og Amadeus, via det sære, men dog gjenkjennelige Calvin og Pintus, til det, vel, absurde; Karlomine, Dulilja og Sirkelin (uttalt Sirk-Elin, ikke Sirkel-iiin)). Jeg visste ikke om jeg skulle synes mest synd på Ada eller Sirkelin, for å være ærlig.

I følge forlagets tekst er Tubakrisen «en barnebok til lutter underholdning. Ingen pekefinger, og ingen underliggende moral.» Og det kan man nok være enig i. Jeg synes kanskje det ble i overkant fjasete, men så er jeg heller ikke akkurat i målgruppen. Boka kan nok med fordel leses av noe yngre lesere enn ebok.no sin 9-12 år anbefaling, men jeg ville absolutt anbefale lese selv-løsningen (eller leses høyt for) framfor lydboka.

Lydboka sliter nemlig med flere ting som trekker opplevelsen ned. Lydsporet er dårlig klipt. Innimellom hakker lesingen og minst to ganger blir setningsfragmenter gjentatt. Bl.a. i kapittel 10(?): «dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Toobama viftet dem unna m.. dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Tobama viftet dem unna med den store tubaen.» Og plutselig, i kapittelet om Frihetsstatuen (13), kommer det to setninger midt kapittelet i som har en helt annen romklang (såpass at det høres ut som en annen oppleser).

I tillegg er jeg mindre imponert av selve lesingen, en ting er at oppleseren sier «skikket» i stedet for «kikket», «skjøle» i stedet for «kjøle» og så videre. Det plager neppe målgruppa, men jeg grøsser. Noe annet som kanskje ikke plager målgruppa, men som fikk meg til å skvette, var at uttalen innimellom ble overtydelig, slik at bokstaver som skal være stumme hørtes, «skled» for «skle».

Så fra perspektivet «Ragnhild tester lydbok» var ikke dette noen stor suksess. Det er ellers svært få bøker jeg faktisk er interessert i som er tilgjengelige som lydbok i eBokBib, så det blir kanskje ikke så mange fler, men en til har jeg nå lånt, så får vi se.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning dumpet ned i postkassen fra Egmont og siden vi for tiden er storforbrukere av bøker seksåringen kan lese for oss passet det utmerket. Boka er skrevet av Morag Hood, som er skotsk, og heter Sophie Johnson: Unicorn Expert i orginal. Illustrasjonene er derimot mer kortreiste*, de er nemlig tegnet av trondhjemmer Ella Okstad.

Frøydis Lykke er altså enhjørningsekspert. Hun har en ekte enhjørning, eller, faktisk 17. Hun lærer dem alt de trenger å vite, som hvordan jakte på mat og at ballonger kan være problematiske når man har horn, og hun forsvarer dem mot fiender. Det er rett og slett ganske mye jobb å være ansvarlig for så mange enhjørninger.

Leser du teksten for seg selv er det dette du får vite. Men dette er en bok der illustrasjonene forteller en litt annen historie enn teksten. De 17 enhjørningene er Frøydis’ kosedyr, hund og lillebror med hjemmelagde horn knytt fast på hodet. Mens Frøydis underviser dem i trolldom sniker en ekte enhjørning seg inn og deltar på de videre aktivitetene før den til slutt sniker seg ut igjen. Det er uklart om Frøydis overhodet legger merke til den ekte enhjørningen, her var jeg og seksåringen uenige (hen mente ja, jeg heller mot nei).

Og det er nettopp dette samspillet av motsetninger mellom teksten og illustrasjonene som gjør boka så sjarmerende. Det skader selvsagt ikke at illustrasjonene er av en sånn art at jeg gladelig kunne hatt dem på veggen heller. Egmont har et miniintervju med Okstad som sin presentasjon av boka og der forteller hun:

Jeg hadde det ganske klart hvordan Frøydis skulle se ut da jeg leste teksten første gang. Jeg fikk det enda klarere for meg etter at jeg fikk tilsendt link til en reklamefilm som inspirasjonmateriale fra forlaget. Det er en engelsk reklame for et forsikringsselskap.

Jeg måtte jo google, så her er reklamen**:

Det er ingen tvil om at Okstad klarte å ta det beste fra reklamen og bruke det i sine illustrasjoner.

Vi fikk boka litt i siste liten, det var litt knapt med tekst for oss, så jeg vil anslå at ideell målgruppe er fra ca 3 år til «lærer å lese selv»-alder. Jeg er nysgjerrig på de neste bøkene om Frøydis likevel, så det er mulig vi må snike inn den neste på engelsk snarere enn å vente på den norske oversettelsen. Den heter Sophie Johnson: Detective Genius, og ser om mulig enda mer sjarmerende ut.

Og så skal jeg holde utkikk etter andre bøker illustrert av Ella Okstad, for hun ligger an til å bli en ny favoritt.

_______________
* Vel, de begynner vel å bli greit bereiste nå, boka er oversatt til ni språk.

** Neste video YouTube ville vise meg var denne julereklamen fra John Lewis, så nå har jeg tårer i øynene. Vel bekomme.

Vi skulle vært løver – Line Baugstø

Malin går i sjuende og skulle gjerne vært modigere slik at hun kunne stått i mot klassens leder Sarah og de andre kule jentene. Dessuten skulle hun gjerne hatt en bestevenn. Når det begynner en ny jente i klassen er Malin helt klar for å «kapre» henne som venn, og selv om Leona slett ikke er en jente med superkrefter, som Malin synes navnet skulle tilsi, men derimot virker enda mer sjenert og redd enn Malin selv er de to jentene på god vei til å bli bestevenner. Men Leona har en hemmelighet, hun ble født som gutt. Når hemmeligheten avsløres i garderoben etter gymtimen må Malin velge mellom å følge flokken eller å støtte Leona og risikere å bli utstøtt av de andre.

Selv om Vi skulle vært løver på mange måter er hyperaktuell, og absolutt kan sees som et slags innlegg i debatten om transkjønnede og deres rettigheter (som i mine øyne ikke burde vært en debatt i det hele tatt, transkvinner er kvinner, transmenn er menn, vi er alle individer. Deal with it, og slutt å heng deg så j***g opp i hva andre folk – ikke minst barn! – har mellom beina </endrant>). Samtidig er boka rett og slett en klassisk, men god, fortelling om det å være i begynnelsen av tenårene og både ville høre til og være en av de kule, men samtidig se at «de kule» ikke egentlig er så kule likevel. Hemmeligheten til Leona kunne vært hva som helst som hadde gjort henne annerledes og utsatt for mobbing og historien ville ikke endret seg noe videre. Og kanskje det er nettopp derfor boka ikke føles som et debattinnlegg (noe den jevne tolvåring neppe er interessert i å lese), men rett og slett en ganske god barnebok?

Polly og Buster: Den trassige heksa og følelsesmonsteret – Sally Rippin

Nok en kveld der noe lettlest var mest fristende, og nok en gang lå en Egmont-bok lagelig til for hogg, denne gangen Polly og Buster.

Polly er en heks. Ikke en veldig god heks, hun er bedre til å tegne enn å utføre trylleformler og brygge magiske brygg. Kanskje er det fordi hun tilsynelatende har dysleksi, selv om det bare hintes om i historien. Hun er bestevenn med naboen Buster, som er et monster, men ikke et veldig vellykket monster, for han føler alt for mye. Dessverre er det slik at monstere og hekser absolutt ikke skal være venner i Polly og Busters verden, så de kan bare møtes i smug og må late som om de ikke kjenner hverandre om de treffes på gaten.

Sånn kan det selvsagt ikke fortsette (det ville blitt en ganske kjedelig bok). Det skjer ting som gjør at Polly får sjansen til å bli med i «den kule gjengen» på skolen, men da må hun velge bort Buster. Og så glemmer Buster seg og hilser på Polly når begge er på skoletur, og situasjonen tilspisser seg.

Dette er en barnebok med alvorlig undertone. Når Buster må gå og sette seg bakerst i bussen sammen med de andre monsterene mens hekser og trollmenn sitter foran er det ikke vanskelig for voksne med litt historiekunnskap å se paralellen til et rasedelt samfunn, og å høre gjenklangen av Rosa Parks. Det var ekstra merkelig å lese denne boka rett etter The Hate U Give, det skal sies. Akkurat som Starr må Polly velge om hun våger å bruke stemmen sin og stå i konfliktene eller om hun vil gjemme seg og fornekte deler av hvem hun er.

Og som en barnebok om at vi kan overkomme forskjeller og være venner likevel er Polly og Buster forsåvidt helt ok. Men jeg har lest bedre versjoner før, og mange av Sally Rippins virkemidler er i overkant klisjébefengt.

Jeg ble også forstyrret av «den visuelle profilen», som forlaget beskriver det. Jeg har tidligere forsøkt å definere det som en egen sjanger, dette med barnebøker som har mye bilder integrert i teksten, og det er tydelig at dette er Egmonts satningsområde. I presseskrivet som fulgte med bok står det:

Som alle barnebøkene fra Egmont har boken en visuell profil som reflekteres i både teksten og i de mange illustrasjonene tegnet av forfatteren, Sally Rippin.

Illustrasjonene er søte, og fungerer fint, men innhugget (om jeg kan kalle det det) i teksten fungerer så som så. Når Doktor Flammesten utroper at hun «ikke har noe annet valg enn å bruke samba!» fungerer det greit, det er ikke vanskelig å forstå at ordet uttales med fynd og klem, og intensjonen er tydeligvis gjennomgående å gi enkelte ord eller setninger litt mer gjennomslag, men for meg blir det litt for mye innimellom. Når en heks dulter borti Polly og så dulter borti henne en gang til i samme setning får jeg bare leseflyten min avbrutt, og det samme skjer når Maloria eller moren til Polly fnyser, selv om jeg altså levende kan forestille meg at de gjør nettopp det med ettertrykk. Jeg er ikke fagperson på feltet, og det er mulig at dette er positivt for de fleste i målgruppen, at det gjør teksten mer spennende. Men ut fra hva jeg har lest folk med dysleksi si om tekst (og det hintes altså ganske kraftig om at dette er et problem Polly sliter med selv) så vet jeg ikke om det er noe særlig heldig om du faktisk sliter med lesevansker. Men, altså, det er langt utenfor min ekspertise, hovedinnvendingen min er at jeg selv synes det var plagsomt og «avbrytende».

Her i huset står elleveåringen i kø for å overta boka. Det kan være det kommer omtale fra hen etterhvert.

For ordens skyld: Boka er altså tilsendt fra forlaget.

Kong kortbukse og den onde keiseren – Andy Riley

Jeg elsker boka om Kong Kortbukse fordi jeg synes det er morsomt at et barn er konge og at kronen hans har tre kroner.

Jeg synes at neste bok skal handle om andre onde land som angriper. Onde land som har keisere som er rarere og morsommere en Keiser Fuskesen

Innbydelsene ble sendt ut med personpost. Det er når du får en person, gjerne en bonde, til å huske en beskjed, noe sånt som «Kom til Keiser Fuskesens slott på Onsdag». Så skriver du adresse på bonden, kliner et frimerke i panna hans og trøkker ham ned i en postkasse. Når bonden blir levert til riktig adresse, sier han beskjeden høyt. Det funker som en drøm.

Jeg likte dette avsnittet fordi det er litt rart og morsomt å bruke mennesker i posten. Jeg lurer også på hva som skjer med bonden etter at han har gitt beskjeden.

Kong kortbukse og den onde keiseren – Andy Riley

Kong kortbukse og den onde keiseren dumpet ned i postkassen min i går, og så passet det seg sånn at jeg trengte noe lett underholdning i går kveld, så vips var den lest. Jeg hadde nok ikke vært så ivrig etter å gi meg i kast med den om jeg ikke hadde vært STOR fan av Andy Rileys Bunny Suicides, for de andre bøkene jeg har lest i denne… kan vi kalle det en sjanger? «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten»? Jeg tenker på Diary of a Wimpy Kid og Gutta i trehuset og så videre? Vel, ok, jeg kaller det en sjanger, jeg. Altså: De andre bøkene jeg har lest i denne sjangeren, av nysgjerrighet og fordi jeg liker å ha en viss idé om hva ungene leser, har jeg blitt ganske… underveldet av.

Men det skal Kong kortbukse ha, her var det faktisk mye å like. Ikke minst jubler feministen i meg over at alle de viktige personene i boka med unntak av de to hovedpersonene (altså kong kortbukse og den onde keiseren) er damer/jenter: Minsteren, hoffnarren, gardeoffiseren og den eneste bonden som skjønner at keiseren er en skurk. Det er nærmest revolusjonerende, for i 99 % av alle barnebøker, selv de som har kvinnelig «helt», er de fleste sånne biroller besatt av menn.

Morsomt er det også. Edwin er ni år og er konge i et ganske lite land. Han er veldig glad i folket sitt og viser det ved å gi dem sjokolade hver lørdag, og folket er tilsvarende glade i ham. Men å kjøpe så mye sjokolade er dyrt, og plutselig er den kongelige sparegrisen tom for penger. Mens Edwin forsøker å finne en løsning på den knipa tar folket den manglende sjokoladeutdelingen som et tegn på at kongen har glemt dem, noe den onde keiseren fra naboriket utnytter. Han lurer folket til å gjøre opprør.

Her må jeg innrømme at jeg rett og slett fniste.

Er det en bok som egner seg for voksne like mye som for barn? Nei, det vil jeg nok ikke si. Det lekes litt med klisjeer, men det er ingen vitser som er myntet på den voksne leseren og det er fint lite substans. Men som uanstrengende underholding en torsdagskveld var den helt ok, og hos målgruppa kan jeg ikke skjønne annet enn at den bør gå rett hjem. Her i huset skal den testes både på fem- og elleveåringen, så skal jeg prøve å huske å rapportere hva de synes etterhvert.

Merk: Boka er mottatt (uoppfordret) fra forlaget.