A Degree of Mastery – Annie Tremmel Wilcox

Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.

Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.

I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)

Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:

Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)

Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.

Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».

A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?

 

Ikke fullført: Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet – Bjørn Westlie

Jeg kom nesten halvveis i Bjørn Westlies Mørke år før jeg ga opp. Jeg vurderte å lese den ferdig på trass, men når jeg hadde sagt «Hæ?» høyt til boka fire ganger i løpet av tre sider var begeret fullt.

Temaet for boka er interessant, og noe jeg gjerne skulle lest mer om, men det må bli en annen forfatter. Det er flere ting som ikke fungerer for meg med Westlies tekst, og til sammen ble det bare for mye. For det første skjønner jeg ikke tanken bak «underoverskriftene». Boka er delt opp i kapitler, men hvert kapittel er delt opp i bolker på noen få paragrafer som har fått en egen liten overskrift. Det er et grep som ikke er helt uvanlig i magasinartikler, f.eks., men i en bok virker det for det første helt unødvendig, og for det andre ender de med å gi et rart inntrykk av teksten, fordi de oppsummerer den anti-jødiske tanken som avsnittet omtaler, men på en sånn måte at det høres ut som om dette er utsagn vi skal være enige i. Noen eksempler: «Føreren måtte feires», «Tvangssterilisering kunne redde oss», «Bøndene kunne bli jødenes slaver» og «Jødene ønsket verdensherredømme». En annen ting som ikke funker for meg er bruken av fragmenter av sitater i hovedteksten. Altså, det er jo en legitim måte å sitere på, og alle sitatene er behørlig «sluttnotet», men det gir teksten en underlig tone når det brukes så hyppig, særlig når ordene som siteres er rent antisemittisk oppgulp. Andre ganger er ikke setningen rundt justert sånn at den og sitatet fungerer som en setning, f.eks.:

Mange bønder følte seg lurt og sveket av «Det moderne pengevesen med banker, renter og markedsøkonomi var nye fenomen».

(Side 53) Andre ganger er det ikke sitatenes skyld at setningene ikke henger på greip. Vi kan for eksempel lese:

Adolf Hitlers 50-årsdag ble feiret med pomp og prakt i Berlin 20. april 1939. Støttespillere fra mange land var invitert. Bondelagets leder Johan E. Melbye var derfor en av de syv nordmennene som Hitlers stab ønsket skulle kaste glans over førerens store dag.

(Side 57-58) Hvada «derfor»? Derfor pleier jo å peke tilbake på forrige setning, men her gir det ikke mening. Og forklaringen på hvorfor nettopp Melbye var en av de inviterte kommer etter dette sitatet. Et annet eksempel er der Westlie skriver:

En av dem var Berit Reisels bestefar Herman Bild, som var skomaker ikke langt fra Ås kommune i Akershus.

(Side 76) Det framgår av det som følger at han bodde i Ås – i alle fall var Fattigstyret i Ås kommune bekymret for om de eventuelt skulle måtte fø på ham.

Det siste eksempelet på merkverdigheter jeg skal ta med er denne, tja, idiotforklaringen av leseren?

Her hevder han blant annet at det «til tross for de forferdelige pinsler og myrderiene som jødene har vært igjennom før og under annen verdenskrig vil det ikke være riktig […] å legge all skylden på den ene part og fremstille den andre som reneste engler». Med «engler» mente han jødene.

(Side 42) Det er synd, for essensen av boka er viktig og interessant og jeg vil egentlig lese. For balansens skyld får jeg ta med et par ting som var bra også. Det første er et avsnitt som kommer tidlig i boka og prater om begrepet «jødeproblemet».

Det som ble kalt et «jødeproblem» i entall og flertall, ble flittig brukt på 1930-tallet. Dette var kun en påstand og det ble heller ikke forklart hva problemet var, selv om det ble et skjellsord i ulike varianter. Det ble også omtalt som «jødespørsmålet», i en tilsynelatende mildere versjon. Uttrykket «jødeproblemet» ble brukt i aviser og i offentlige sammenhenger uten at det ble presisert hva dette problemet skulle være. Det ble tatt for gtt at «jødeproblemet» betydde at jødene var problemet.

(Side 22) Dette gir ekstra gjenklang i disse tider der «transdebatten» er et ord som brukes hyppig i media, uten at det blir forklart hva som egentlig er under debatt.

Jeg mener jeg har Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården på hylla her et sted, og om ikke annet har fiaskoen med Mørke år fått meg til å ville lese den snarest mulig. Aldri så galt osv.

Egner: En norsk dannelseshistorie – Anders Heger

I en eller annen Twitterdiskusjon i fjor sommer postet Anders Heger et utdrag fra biografien sin om Egner og jeg fikk umiddelbart lyst til å lese boka (veldig effektiv reklame med andre ord). Biblioteket hadde den på hylla og kort tid etterpå var jeg i gang med å lese. Jeg kom til side 60, og så… Ja, nei, jeg vet ikke helt, jeg ble distrahert av andre bøker. Til slutt ville biblioteket ha boka tilbake (etter at jeg hadde fornyet lånet to ganger), så da fikk de det. Men så ble det ett nytt år og jeg hadde fortsatt lyst til å lese denne boka, så jeg lånte den på nytt og så, på overraskende kort tid (den er på over 500 sider tross alt) var den ferdiglest.

OK, jeg skal innrømme at det var en ganske omstendelig måte å fortelle at boka er lettlest på. Men det er den, altså. «Reads like a novel» er noe som ofte sies om engasjerende biografier/selvbiografier, og kanskje er det det jeg vil fram til. Ikke at romaner nødvendigvis er raskere å lese enn biografier, men her gikk det i alle fall unna. Jeg tror det hjelper på følelsen av framdrift at det er korte kapitler, det er i alle fall ikke negativt.

Hegers portrett av Egner tegner et bilde av en sympatisk mann som hadde sine egne sterke meninger om mangt og meget, særlig sin egen kunst, og som insisterte på å få ting på sin måte – men med et smil. Det må ha vært frustrerende å arbeide med ham til tider, men utvilsomt også meningsfylt. Og med tanke på hvilket gjennomslag Egners verker har hatt i norsk offentlighet hadde han kanskje et poeng når han insisterte på at han selv kjente sine figurer best?

Et eksempel på hvor total kontroll Egner forlangte å ha er når Kardemomme by skulle bli teater:

Tre scener hadde sagt ja til Kardemomme. Nationaltheatret, Trøndelag Teater og Den Nationale Scene. Alle tre hadde mottatt forfatterens vennlige, men insisterende råd om scenografi, regi og personinstruksjon – noen ganger også forslag til skuespillervalg. Han fant det naturlig at oppgaven med å lage plakater og å designe teaterprogram ble overlatt ham – han tok ikke engang ekstra betalt for det. Annonsene i programheftet – for Freia sjokolade, Steen & Strøm eller SAS, påtok han seg også å tegne. Selv næringslivet ble underlagt Kardemommes særegne estetikk – og de fant seg gladelig i det. (Side 359)

Annonsene for Freia melkesjokolade og for tobakk fra Tiedemann med Kardemomme-figurer passer unektelig inn i teaterprogrammet, så jeg tenker at næringslivet heller burde juble enn protestere.

For andre kunstnere, som regissører og skuespillere, kan det hele ha fortont seg noe annerledes.

Bildet av en vennlig og velmenende kontrollfrik bygger seg opp i løpet av boka, slik at når jeg kommer til denne historien ler jeg faktisk høyt: I forbindelse med 60-årsdagen planlegger forlaget et festskrift over Egners karriere, med bidrag fra forfattere og kunstnere.

I utgangspunktet skulle den være en overraskelse, tilkommet bak hovedpersonens rygg og overlevert en forbauset jubilant på festkvelden. Det var en svært lite gjennomførbar strategi når det gjaldt Thorbjørn Egner: «Jeg har hørt – i all fortrolighet – at du har lovet å skrive en liten epistel om mine barnetimer til en bok jeg ikke vet om», skrev han til Lauritz Johnson i juni. Det var ennå lenge til deadline, men bokens objekt følte behov for å minne forfatteren på et og annet. Onkel Lauritz hadde nemlig demonstrert i andre sammenhenger at hans hukommelse var mer enn gjennomsnittlig omtrentlig. Derfor forklarte Egner ham like godt – for å være på den sikre side – litt om hva som burde være med i en hyllestartikkel: «Jeg er så ømfintlig at jeg ville bli ulykkelig om kildeopplysningene om gamle dager ikke er riktige. Og du har jo så mye å huske på, og jeg har bare mitt eget.»
Engstelsen skulle vise seg velbegrunnet. «En dag sto en kortvokst mann med et interessant, men noe malkontent ansikt på mitt kontor», hadde Johnson berettet fra barnetimenes spede begynnelse. Det er første gang Egner setter en irritert krøllstrek, og skriver «Dumt» i margen. «Han hadde en liten, flat bok under armen. Nettopp utkommet.» («Sludder») «Jeg fikk ut av ham at han var ansatt hos Høydahl Ohme» («Tøys») «der han tegnet og malte og laget vindusutstillinger.» («Nei»)

[…] Thorbjørn Egner hadde aldri latt noen ta kontroll over hans historier.
Det gjaldt også historien om ham selv. (Side 430-431)

Det er vanskelig å overdrive Egners innflytelse på generasjoner av nordmenn. I barnetimen måtte han riktignok dele scene med andre storheter, som Prøysen og Vestly og «Onkel Lauritz», men med et radioprogram med en lytterprosent på 94 på det meste var det oppmerksomhet nok å dele på. Og Egner hadde i tillegg lesebøkene. Selv er jeg for ung til å ha brukt dem på skolen, men bare så vidt, i følge Wikipedia ble bøkene for småskolen sist revidert så sent som i 1981–82, og jeg begynte i første klasse i 1981. Egner på skolen, Egner på radioen i stua, Egner på sengekanten og Egner på teateret når familien riktig skulle unne seg noe ekstra.

Og det er nettopp denne rollen som samfunnsbygger og analysen av den – hvordan Egner både var barn av sin tid, men også formet andre i sin tids bilde – at boka løfter seg fra en passe interessant historie om en Oslo-gutts oppvekst og karriere til noe som føles som det angår meg personlig. Der politikerne etter krigen bygget Norge i praksis var det – blant andre – Egner som bygget nordmenns bevissthet om hva en samfunnsborger skulle være.

Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

E6 – en reise gjennom nordmenns liv – Trude Lorentzen og Karin Beate Nøsterud

En av bøkene jeg gjenoppdaget i den pågående ryddeaksjonen var  E6 – en reise gjennom nordmenns liv av Trude Lorentzen og Karin Beate Nøsterud. Jeg tror jeg må ha kjøpt den på Mammutsalget et år fordi jeg synes konseptet var kult, og så har den blitt stående på hylla. Vel, nå tenkte jeg at det var på tide å faktisk lese den.

De to damene bak boka kjører Norge (og litt til) på langs, de kjører E6 fra der europaveien starter i dag – Malmø – til dit den slutter, som er på kaia i Kirkenes «der asfalten går over til heller som igjen går over til betong (…) hellene teller, men ikke betongen» (side 188). Trude Lorentzen beskriver opplevelsene i ord, Karin Beate Nøsterud er fotograf. Over et år dokumenterer de livet langs veien. Vi møter de som kjører på veien, de som bor langs den og de som serverer mat til de reisende. Vi møter en Elvis-syngende taxisjåfør, kristne motorsykkelentusiaster, veiarbeidere, soldater, skrotnisser, campingentusiaster og veikrodrivere. Innimellom får vi fakta om veien, om vei generelt, om bil og bilens historie og om elg.

Elgen har en uhensiktsmessig kroppsbygning i forhold til en personbil. Lange bein og en skrott som farer rett inn i kupeen.
Så mye kan Bjørn si seg enig i. Partene har gjensidig interesse av å ikke ha for mye med hverandre å gjøre. Men elgen var der først. Det er ikke bilene det er synd på. Menneskelige dødsofre i møte med det mektige klovdyret begrenser seg til en eller to i året. Mot 1500 elg. Så hør det såre rautet fra skogen. Kongen sliter. Riket hans er i ferd med å gå i oppløsning, stykket opp i mindre og mindre biter, av motorveier, togtraseer og flyplasser.
– I Norge går mye av veien gjennom skogsområder. Der lever det dyr som holder på med dyreting, sier Bjørn pedagogisk.
(Side 44)

Tekstene i boka er korte, på det meste strekker de seg over en tre-fire sider. Hver tekst er knyttet til et sted langs veien, illustrert med et gult og svart veiskilt med stedsnavn, slike du sannsynligvis ser tusen av om du legger ut på den samme turen. Det er altså fullt mulig å lese boka i små munnfuller, bla deg fram til det du har lyst til å lese om i dag, bruke den omtrent som NAF-boka for å finne ut hva det går an å stoppe for rundt neste sving. Men jeg tror nok jeg vil anbefale å lese den fra perm til perm slik jeg gjorde. Da går tekst og bilder opp i en større enhet, et portrett av et aspekt av Norge som både er basalt gjenkjennbart (jeg er vokst opp langs og i blandt på E6 tross alt), men også på mange måter fremmed (jeg kjører ikke bil, jeg skjønner ikke det nesten religiøse forholdet mange har til privatbilismen).

Selv stiller jeg meg bak det første av tipsene på side 79:

Thomas Hylland Eriksens kur mot kø
1. Ta toget.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Klassen – Marte Spurkland

Jeg tror det var @readygoread som solgte inn Klassen av Marte Spurkland til meg, og da egentlig lydboka. Jeg satt meg på venteliste for den i BookBites en gang i fjor, og så ble den endelig tilgjengelig i desember. Så jeg hørte på… vel, femti sider eller deromkring? Og så ble det jul og nyttår og når jeg tenkte jeg skulle fortsette var den automatisk levert. Vel, jeg hadde hørt nok til å vite at jeg hadde lyst til å «høre» mer, men også nok til å tenke at kanskje papirversjonen tross alt var like grei for min del. Så jeg satt meg på venteliste for den. Og det gikk langt kjappere. Vips hadde jeg fått låne den, og vips så var den lest.

Klassen har undertittelen Fortellinger fra et skoleår, og det er nettopp hva dette er. Spurkland har fulgt «Anette» og klassen hun er kontaktlærer for gjennom avgangsåret på videregående. Sju av elevene har blitt intervjuet i dybden gjennom hele året. Alle er elever som på den ene siden har forutsetninger for å klare seg greit faglig, men som på ulike vis også har utfordringer av den typen som gjør at folk dropper ut av skolen. Det er angst, det er voldtekt, det er familiekonflikter som ender i politianmeldelser og hemmelig adresse, det er foreldre som bryr seg for mye, foreldre som bryr seg for lite, venner som støtter og «venner» som gjør vondt verre. Som Max, som er skoleflink når han får til å jobbe, men som ofte ikke får til:

Hver morgen kommer faren inn på rommet hans fem minutter før vekkealarmen ringer. Trekker fra gardinene, skrur på lyset, slipper morgenen inn. Er ikke sønnen på badet ti minutter senere, tar pappa med seg routeren på jobb. Kommer jeg meg ikke på internett hjemme, blir det nok lettere for meg å gå på skolen, tror pappa. Som om det er fordi jeg har lyst til å se på serier og YouTube-videoer at jeg blir hjemme. Som om han ikke kan ligge urørlig og stirre i veggen en hel dag. Som om vanskelighetene hans med å komme seg ut av senga og sofaen ikke stikker dypere enn som så. Som om det er streng han trenger når han sliter. Som om ikke snill ville vært tusen ganger bedre. Likevel går han med på avtalen, sier den er grei.
Så blir pappa kanskje fornøyd. Så får han fred. (Side 169-170)

Anette er den typen lærer jeg egentlig skulle ønske jeg kunne ha vært (i stedet kjenner jeg meg selv godt nok til aldri å ha søkt til læreryrket – jeg har ikke den type tålmodighet som trengs til helt vanlig undervisning en gang). Hun er en ungdommen betror seg til og hun strekker seg umenneskelig langt for å hjelpe dem å komme gjennom videregående minimum med vitnemål, men helst med så gode karakterer som mulig. For langt, etter manges mening:

Gjennom årene som lærer har Anette vært i mang en diskusjon med kolleger, i middagsselskaper med studievenner hender det hun må forsvare seg. Noen mener at vi lærere ikke skal være omsorgsarbeidere, at det trekker ned yrkesstatusen vår, vi skal være akademikere og kunnskapsarbeidere, vi skal ikke løpe rundt og redde elever som ikke får det til. Hun prøver å forklare, det er forskjell på halvårsvurdering og sluttvurdering, nå skal alt de har gjort gjennom hele videregående, vurderes, i alle de tre årene har hun vært tett på dem, sett dem falle og reise seg igjen, sett dem streve og kjempe, tape for sitt eget mørke og vinne over seg selv. Skal hun da slippe dem i siste sving? Jeg mener det er helt uprofesjonelt å behandle ulike mennesker likt. Den norske skolen er lagt opp etter en mal som kanskje passer flertallet, men ikke alle, sier hun. (Side 297)

Spurkland har gjort en utmerket jobb, hun har tydeligvis fått både læreren og elevenes tillit og hun har klart å hente ut det som trengs fra historiene for å få leseren til å kjenne på den kakofonien av følelser som finnes i et klasserom.

Klassen anbefales. Ikke til lærerne, dere tror jeg kan disse historiene fra før, dere lever i dem hver dag og trenger ikke få dem i annenhånds versjon. Men til foreldre, til byråkrater som jobber med skole og med andre tilbud til ungdom, til helsepersonell, til politifolk og ikke minst til politikere som sitter på pengesekken og bestemmer hvilke ressurser Anette skal ha, hvilket støtteapparat som skal finansieres (miljøarbeidere, helsesykepleiere og andre) og ikke minst vedtar fraværsgrenser. Les for all del levekårsundersøkelser og Ungdatas statistikk, men les også de personlige beretningene – som Klassen – kanskje det hjelper dere å prioritere litt bedre?

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

We Have Always Been Here – Samra Habib

We Have Always Been Here av Samra Habib har versert på forskjellige lister over «LGBTQ+ non-fiction to look out for», så når jeg skulle bestille en annen bok nylig og måtte legge flere i handlekurven for å få gratis frakt (altså, ja, jeg skjønner jo at det er et billig salgstriks, men jeg bruker jo heller penger på flere bøker enn på porto likevel) sjekket jeg TBR-lista og plukket denne.

Habibs familie bor i Lahore i Pakistan. De er Ahmadi, en retning innen Islam som er en minoritet og blir forfulgt i Pakistan, og Samras foreldre bestemmer seg for å emigrere til Canada, rett før hun skal begynne i sjette klasse. Livet i det nye hjemlandet blir vanskelig for hele familien. Hjemme i Pakistan har de levd i relativ rikdom, og faren har vært en aktiv entreprenør som har bygd hus og tjent greit med penger. I Canada havner de nederst på rangstigen, og faren sliter med å få seg jobb blant annet på grunn av språkproblemer. Barnas møte med den Canadiske skolen er heller ikke blidt. Når hun er 13 får Samra vite at hun er lovet bort til fetteren sin, som er mange år eldre og som har flyttet til Canada sammen med dem. Hun føler seg maktesløs under forventningene fra foreldrene og det muslimske miljøet de lever i og noen få år senere gjennomfører hun den religiøse vielsesseremonien nikah uten protester.

For years afterwards, my mother would remind me of how I signed the nikah papers that night without any hesitation. The fact that I didn’t resist was an indication that I was okay with the arrangement, and this belief absolved her of guilt and shifted some of the accountability onto me. That particular detail and her memory of it would haunt me as I tried to undo the damage it caused. I started to internalize my mother’s belief that my lack of resistance was my way of consenting and that I was responsible for what had happened. I carried the guilt within me, holding myself accountable for not saying anything earlier, even though I felt that I couldn’t. (Side 82.)

Det unge paret er ikke forventet å leve som mann og kone (heldigvis!) og selv om Habib føler seg fanget leder «ekteskapet» paradoksalt nok også til større frihet for henne, siden hun som gift kvinne ansees som mer voksen og på ett vis beskyttet.

Dette er bare starten på Habibs kamp for å få lov til å være seg selv og finne sin egen identitet. Først etter ennå et mislykket ekteskap – denne gangen til en innfødt canadier – begynner hun å teste ut det å kalle seg selv «Queer».

Jeg blir mer intellektuelt enn emosjonelt engasjert av Habibs historie og jeg mistenker at det delvis skyldes hennes fokus på å finne sin identitet som skeiv muslim i religiøs forstand, ikke bare sekulær, «etnisk» muslimsk identitet. Spiritualitet er virkelig ikke min greie. Samtidig kan jeg lett anerkjenne hvor viktig Habibs historie er som en representant for en gruppe som har vært lite synlig. Kampen for skeives rettigheter i vesten har historisk vært både hvit og binær og å finne skeive forbilder fra etniske eller religiøse minoriteter har vært vanskelig.

I had naively assumed that no longer keeping my queer identity a secret would help me find my people. In reality, it pushed me further into the hole of isolation. It seemed that no one in the queer spaces I visited-dance parties, art shows, Pride events-was curious about why there were hardly any people of colour – and hardly any Muslims – in their midst. I felt even more invisible. (Side 166.)

For å gjøre sin del for å bøte på denne usynligheten starter Habib et fotoprosjekt der hun portretterer skeive muslimer, og bokas siste del er mer fokusert på historiene til noen av menneskene hun møter gjennom det prosjektet enn Habib selv.

We Have Always Been Here er utvilsomt en viktig bok her og nå, men jeg er ikke sikker på at den er god nok litterært til å stå seg over tid. Når (ikke hvis) vi kommer dithen at å være skeiv og muslim ikke er noe oppsiktsvekkende klarer jeg ikke helt å se for meg at den vil bli stående som noen klassiker man likevel «må» lese. Men her og nå? Joda, her og nå bør du absolutt lese den.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

This Much is True – Miriam Margoyles

Grand old dame, Miriam Margoyles, har (endelig?) gitt ut selvbiografi i en alder av 80. Jeg så This Much is True overalt i London i høstferien, men det var først på flyplassen på vei hjem at jeg fulgte instruksjonen fra Daily Telegraph som er blurbet på forsiden om å kjøpe boka.

Jeg må innrømme at jeg først og fremst kjenner Margoyles som Professor Sprout, men hun har en lang merittliste og jeg noterer at jeg har hørt henne i mange filmer der hun låner stemmen sin til diverse animerte figurer. I senere år har hun gjort suksess på sosiale medier, blant annet TikTok, der hennes no nonsense, no holds barred oppdateringer om hvordan livet er for gamle damer har sjarmert. Det er derfor ingen overraskelse at boka er i samme rett-fra-levra stil. Som for eksempel hennes beskrivelse av erfaringen med de mannlige komikerne i Footlights, som ikke skulle ha noe av at en kvinne kom og var morsom på deres hjemmebane.

In truth, my dislike of that whole, largely male, world of comedy has never left me. I feel awkward, admitting to such bitterness sixty years later – it seems absurd, it shouldn’t matter; I should have got over it. But I haven’t. The treatment I received by those boys at Footlights was diminishing, pointed and vicious. On reflection, it is they who diminished themselves. I admire the Monty Python creation and I think they were men of genius but they were not gentlemen. Cleese, Oddie and Graham Chapman were total shits – and they have never apologised bar Tim Brooke-Taylor. All the perpetrators went into light entertainment and I went into drama so, thankfully, our paths were to seldom cross. (Side 115)

Jeg var varierende interessert i de forskjellige delene av boka. Første del, om oppveksten som enebarn i en jødisk familie, forholdet til foreldrene og skolegang var engasjerende. Etter den nevnte omtalen av Footlights dalte interessen min, bokas midterste del som omhandler Margoyles lange karriere får fort et preg av namedropping. Ikke at jeg tror det er gjort for å imponere eller noe sånt, men hun har jo truffet og spilt med stort sett alt som kan krype og gå av britiske skuespillere, og det er utvilsomt mange som leser denne boka nettopp for historiene om andre «kjendiser». Men jeg gikk litt lei. Med fare for å virke like «prudish» som Margoyles anklager amerikanerne for å være («America is a prudish country; they don’t like smut. I don’t think they even laugh at the word ‘knickers. It’s hard to do business with people like that.» Side 301) må jeg si at det også blir litt vel mye sex-prat for min smak, men der visste jeg vel i grunnen hva jeg gikk til og kan skylde meg selv. Hun bruker også et helt kapittel (Too Fat to Go to Bed With) på å beskrive sitt forhold til egen vekt, og det oser av så mye internalisert fettfobi at jeg bare ble trist.

Men mot slutten tar det seg opp igjen. Da begynner Margoyles å snakke om politikk, og jeg er here for it. Som hun sier:

I’ve become more political as I’ve got older; I haven’t mellowed – I’ve billowed. I don’t feel like being accepting and understanding, I want to fight more. I’d prefer not to be political, but how can one help it with such a collection of nasty people in charge? (Side 380)

«I haven’t mellowed – I’ve billowed» er et fantastisk bilde, og ett jeg kommer til å stjele rått. Hun snakker om sin jødiske arv og om antisemmitisme. Hun akker seg over Brexit og tenker høyt om hvordan venstresiden kan vinne Brexiterne i arbeiderklassen tilbake. Og hun snakker om å bli gammel.

Så da anbefaler jeg vel de første kanskje 150 sidene og de siste 50. Ca halve boka. Neida, du kan helt fint lese midten også. Men det er de rundt to hundre sidene som gjør boka verdt å lese.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Under regnbuen – Emily Sørensen

Jeg er usikker på hvor jeg så Under regnbuen av Emily Sørensen nevnt, men det var et sted i sosiale medier. Jeg tenke «det høres ut som noe for oss» og bestilte den med klikk og hent.

Prosjektet er kult. Boka består av sju grafiske noveller som har hver sin farge fra regnbuens klassiske sju farger som utgangspunkt både for utseende, stemning og tema. Noen av historiene fortelles bare ved hjelp av tegninger, andre har også tekst i form av dialog/monolog. Personlig likte jeg virkelig godt oransje og grønn historie (hhv Appelsintyven og Trygt rom). De andre traff meg i varierende grad, gul (Dronningen befaler) aller minst. Jeg kunne krysse «Ja» på The Storygraph for mangfoldig persongalleri, som er et pluss. Men jeg ble lurt av regnbuetemaet til å forvente mer skeive temaer (bare en historie har det), noe jeg ser andre også har nevnt i omtalene på bl.a. Goodreads. Nå er det jo ikke akkurat sånn at den skeive bevegelsen eier regnbuen, så jeg tar gjerne den (minimale) skuffelsen på egen kappe, men da er du advart om du også gikk i samme tankefella som meg.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Dare to Disappoint: Growing Up in Turkey – Özge Samanci

Jeg tror jeg kjøpte Özge Samancis Dare to Disappoint: Growing Up in Turkey på salg på Outland, men jeg kan huske feil. Sikkert er det at jeg ryddet i en av haugene med bøker som ligger på til dels ubeleilige plasser i heimen og fant den og tenkte at det var en bok det var på tide å faktisk lese. Dare to Disappoint er en fantastisk tittel. Dessverre er den så god at boka ble litt skuffende. Ikke at den er dårlig, altså, bare ikke helt hva jeg forventet på en eller annen måte.

Men, jo, lesverdig er den likevel. Samancis gir et interessant innblikk i en oppvekst som både ligner og ikke i det hele tatt ligner min egen. Detaljer om Tyrkias historie og hvordan samfunnet fungerer (eller ikke fungerer) veves inn i dagligdagse oppvekstfortellinger. Tegningene er sjarmerende og er med på å fortelle historien.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet av Joanna Rubin Dranger

Ganske tilfeldig endte jeg med å lese Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet* av Joanna Rubin Dranger med få dagers mellomrom. Heimat, i den norske utgaven fra 2019, plukket jeg med meg fra hylla på mitt lokale bibliotek, mens Husk oss til livet har jeg stått på venteliste på siden den først havnet på radaren min tidligere i år, og så ble det plutselig min tur.

Tilfeldig var det altså, men jeg endte med en følelse av en slags dialog mellom de to bøkene.

Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.

Tross likhetene er det en veldig viktig ting som skiller de to forfatterne og bøkene: Krug er tysk (eller rettere sagt tysk-amerikaner), Dranger er svensk, men av jødisk familie. Der Dranger fokuserer på å finne ut hva som skjedde med hennes utvidede familie, hvem som overlevde, hvem som ble drept og når og hvor, er Krugs fokus på å finne ut hvor skyldige hennes familiemedlemmer var. Var de rent ut nazister eller «bare» medløpere i nazi-tyskland?

Krug utforsker også sitt eget forhold til Tyskland og sin tyske herkomst. Hun snakker om hvordan hun kan oppleve å bli fiendtlig behandlet i USA når folk vet at hun er tysker og om sitt eget anstrengte forhold til begreper om hjem og hjemfølelse: Heimat. Wikipedia sier:

Heimat is a German word translating to ‘home’ or ‘homeland’. The word has connotations specific to German culture, German society and specifically German Romanticism, German nationalism, German statehood and regionalism so that it has no exact English equivalent.

Drangers bok er – kanskje av naturlige årsaker – mer følelsesmessig hardtslående. Ikke fordi historiene er «nye», vi har hørt dem før, sånn er det jo når seks millioner mennesker utryddes, det er grenser for hvor mange forskjellige livshistorier som finnes om du maler dem med bred pensel. Men hver historie er likevel unik, og viktig.

Det jeg ikke kan si jeg var klar over fra før er hvor lite de overlevende fortalte sine barn og barnebarn. Det er ikke vanskelig å skjønne at Krugs tyske besteforeldre ikke snakket om krigen, men at ofrene ikke fortalte? Kanskje er det ikke så rart, de ville kanskje helst glemme, gå videre, leve?

Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.

Begge bøkene bruker det grafiske formatet til å formidle sine historier på intelligent vis. Både tegninger, foto, dokumenter og faksimiler hjelper til å fortelle historien og gjøre den mer levende enn ren tekst sannsynligvis ville klart.

Anbefales!

________________________

* Ikke at jeg skal prøve å belære noen andre om deres egne religiøse begreper, men skulle ikke tittelen vært «Husk oss til live»? Den svenske tittelen er «Ihågkom oss til liv», og er i følge boka fra en bønn som leses hver dag fra rosh hashana til yom kippur. Jeg tolker det som at det handler om den ikke eksklusivt jødiske troen på at et menneske først er helt borte når ingen lenger husker hen? «Husk oss til livet» gir liksom ingen mening.