Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Priestdaddy – Patricia Lockwood

Mirthful Leave a comment

Jeg hørte først om Patricia Lockwoods memoar Priestdaddy på podcasten Reading Glasses, og slang den med på en bokbestilling der jeg trengte å oppnå en høyere sum for gratis frakt kort tid etterpå. Senere har jeg også sett den nevnt andre steder, uten at jeg husker hvor. Gjennomgående for de som har nevnt den har vært at de har understreket hvor hysterisk morsom den er, og det ser man jo også at alle som har blitt blurbet fokuserte på.

Så kanskje er det hovedforklaringen på hvorfor jeg er litt lunken, for jeg lo ikke. Ok, jeg trakk på smilebåndet et par ganger, men jeg forventer jo mer enn det når «alle» snakker om noe som stor humor. Ikke min humor, tydeligvis.

Bortsett fra det er boka interessant nok. Lockwood har vokst opp i en familie som er like spesiell på sin måte som det Tara Westover sin er. Også her er det religion involvert, Lockwoods far er katolsk prest (han konverterte etter å ha skaffet seg både kone og barn og har derfor fått unntak fra sølibati-påbudet). Lockwood og mannen hennes har havnet i en økonomisk situasjon som gjør at de ser seg nødt til å takke ja til å flytte «hjem» i en periode, og boka handler først og fremst om de månedene de bor hos hennes foreldre, ispedd generøse mengder tilbakeblikk til tiden før hun flyttet hjemmefra og årene hun bodde andre steder.

De mest interessante partiene i boka er de hvor Lockwood kommer inn på den katolske kirkes grufulle historie med seksuelt misbruk av barn. Hun er kort innom noen forsøk på årsaksanalyser, jeg kunne ønsket meg mer av det, for det lille vi får viser interessante innfallsvinkler, som denne:

It is probably the last conversation like this the seminarian and I will have. After his ordination, particular friendships with women will be discouraged. I understand why, but in a wider sense, it is frightening. If you are not friends with women, they are theoretical to you. (Side 201)

Dessverre blir det med noen korte blaff, det er også en medvirkende årsak til at jeg er lunken. Boka var verdt å lese, men jeg kommer ikke til å lese den igjen, og derfor sender jeg den nok videre ut i verden.

Jeg har bestemt meg for å klassifisere boka som en «katte-bok», med på Lockwoods flyttelass er nemlig katten deres, den må bo på soverommet deres under hele oppholdet siden faren ikke liker katter, og akkurat den detaljen er definitivt med på å tegne bildet av hvem han er. Så da får jeg krysset av «Puss in Boots» på Shrek-bingoen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Educated – Tara Westover

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var etter en anbefaling på Ida Jacksons blogg at jeg kjøpte Tara Westovers selvbiografi Educated (selv om jeg ikke finner igjen innlegget nå). Den ble stående på vent en god stund, men nå har jeg endelig lest den og kan bekrefte alle lovord.

Westover vokser opp i en spesiell familie. De er mormonere, men det er bare forbokstaven. Faren er overbevist om at «staten» før eller senere kommer til å komme for å ta ham og at endetiden er nær, og forbereder seg på begge deler, blant annet ved å hamstre mat og bensin. At skolemedisin er gift er en etabler «sannhet», moren produserer homeopatiske medisiner. De eldste barna går en stund på skole, men ettersom faren blir mer paranoid trekkes de ut av skolen og blir undervist av moren en stund før hun gir opp og barna får klare seg selv. Det er uansett behov for arbeidskraften deres i farens «scrapyard» og lite tid og energi til skole. De yngste barna er født hjemme og fødselen har ikke engang blitt meldt til myndighetene, så når de etter hvert får behov for papirer er det ikke bare-bare å få ordnet det.

Søskenflokken reagerer ulikt på situasjonen. Taras eldre bror, Tony, gjør opprør og forlater familiegården for å fortsette skolegangen. Det er muligens det som redder Tara også, i alle fall er det det som gjør at hun begynner å tenke at utdannelse er mulig, selv med de noe frynsete forutsetningene hun besitter. Hun begynner med å prøve å skolere seg selv, men de tilgjengelige materialene er begrensede og hun ender med å lese religiøse skrifter:

In retrospect, I see that this was my education, the one that would matter: the hours I spent sitting at a borrowed desk, struggling to parse narrow strands of Mormon doctrine in mimicry of a brother who’d deserted me. The skill I was learning was a crucial one, the patience to read things I could not yet understand. (Side 75)

Men veien til løsrivelse er ikke enkel. Ønsket hennes om skolegang og selvstendighet sees som et svik. Og verre blir det jo lenger hun beveger seg fra farens forestilling om verden.

Educated er en sterk historie, om kunnskapstørst, om å lykkes mot tilsynelatende uoverkommelige odds, om familiebånd og løsrivelse. En bok som vill prege meg lenge.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Felix Ever After – Kacen Callender

Mirthful Leave a comment

Ok, dette blir egentlig ingen omtale av boka, men mer en liten refleksjon og/eller et hjertesukk. Jeg begynte på Felix Ever After av Kacen Callender i mai i fjor og leste litt over en tredjedel før jeg bare ikke plukket den opp igjen. Det var overhodet ikke et bevisst valg, den lå i «disse bøkene holder jeg på med»-bunken, lett tilgjengelig ved siden av godstolen.

Nå på nyåret bestemte jeg meg for å rydde i «currently reading»-lista på The Storygraph, da var antallet bøker jeg visstnok holdt på å lese oppe i 20. Ved å sette noen på pause (den jeg måtte levere tilbake til biblioteket og som det er venteliste på, f.eks.) og noen til DNF fikk jeg redusert lista litt, og så tok jeg meg kraftig sammen og konsentrerte meg om å lese ferdig noen av de som sto igjen, blant annet denne.

Og hva skal jeg si om leseopplevelsen? Den eneste konklusjonen jeg egentlig kan komme med er at jeg må slutte å lese YA. Det er nemlig ingenting galt med denne boka, snarere tvert i mot, for kanskje bare ti år siden hadde jeg både ledd og grått og sikkert gitt den fem av fem stjerner. Men nå? Jeg er interessert i Felix’ opplevelse og utforsking av egen identitet, men jeg er ca null interessert i dramaet ungdommene i boka i mellom, hverken kranglene eller kjærlighetsintrigene interesserer meg det fnugg. Har jeg blitt for gammel? Sannsynligvis. Og det er litt trist, for det er så usannsynlig mange bra ungdomsbøker der ute.

Og likevel elsker jeg Heartstopper. Og når jeg prøver å analysere hvorfor det er en forskjell tror jeg det handler om hva som er hovedfokus, og at det nettopp ikke er drama/intriger, men mer identitet og… mer ærlige relasjoner? Jeg vet ikke. Men jeg tror genuint Heartstopper (eller bare Alice Oseman) er et unntak og at jeg kanskje skal prøve å unngå å plukke opp bøker rettet mot tenåringer framover (i alle fall sånn helt av meg selv, jeg kommer nok fortsatt til å lese ting på anbefaling fra ungene).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Sommerlys og så kommer natten – Jón Kalman Stefánsson

Mirthful Leave a comment

Når en kollega av meg nylig gikk av med pensjon ble det poengtert at han ville få mer tid til å lese finsk litteratur, hvorpå han måtte rykke ut og korrigere: Det er islandsk litteratur han er spesielt opptatt av. Siden Island er et av landene på The Storygraph Reads the World-utfordringen for 2025 benyttet jeg sjansen til å be om en anbefaling, og fikk Jón Kalman Stefánsson som svar, og spesifikt et forslag om å starte med Sommerlys og så kommer natten. Jeg sjekket biblioteket, fikk bekreftet at den skulle stå i hylla på min lokale filial, ruslet innom, konstaterte fornøyd at biblioteket (selvsagt!) hadde sortert forfatteren korrekt på «Jon» og ikke mindre fornøyd at det jeg var blitt anbefalt var en av forfatterens kortere romaner, og lånte med meg boka hjem.

Sommerlys og så kommer natten handler om livet i og rundt en liten by på Island, på kysten norvest for Reykjavik noe sted, rundt årtusenskiftet. Fortelleren er et «vi», en interessant vri, som av og til fungerer veldig bra, av og til er mest forvirrende. Vi-et blir aldri direkte involvert i historiene, de er bare observatører, og defineres dermed heller ikke, men jeg kan vel bemerke at det er et utvetydig mannlig blikk de observerer med.

Boka består av åtte historier (samt noen korte mellomspill), som både er frittstående og vevd sammen, slik livene i en liten by uunngåelig vil være vevd sammen. De fleste historiene handler i bunn og grunn om relasjoner mellom kvinner og menn, noen finner sammen, noen bryter ut av ekteskapet, noen lever videre side om side etter utroskap, noen reiser, noen kommer tilbake.  Som et portrett av et lite lokalsamfunn er det troverdig, og glimtvis vakkert. Best er boka når Jón Kalman klarer å kombinere det hverdagslige med det sublime – eller kanskje jeg skal si: Vise det sublime i det hverdagslige. Som dette lille bildet på ekteskapelig lykke:

Ekteparets adventstur er årets høydepunkt, ansiktene deres stråler når den nærmer seg, mange av oss blir ubevisst i godt humør, vi fylles til og med selv av forventning. Lyset som omslutter denne reisen deres, er så strålende at Gud helt sikkert legger merke til det; når de kjører i vei, ligger han i køya bak setene. Med forhenget trukket for hviler han seg fra universets strev, englenes snakkesalighet, han lytter til motorens mumling, suset fra varmeanlegget, Eyglós og Jakobs samtaler, kanskje nynner Gud stille med på Ási í Bæ og Elvis Presley, og dersom kjødets glede våkner i ekteparet, hvis Eygló for eksempel sier, jeg synes det er så pirrende hvordan du tar i girstangen, og så stryker Jakob over høyre lår, og han svinger av riksveien ved første og beste anledning, og inn på en lite trafikkert sidevei, da stiger Gud ut av bilen, går bort til veikanten for å tisse, kaste stener og plystre litt for seg selv mens de bruker køya. Siden fortsetter reisen. Og lyset over fjellene og veien og skyene og grøftene og gårdene og elvene og de to er vakkert. (Side 190-191)

For meg personlig er det et problem med boka at det blir vel mye kropp og sex. Det føles som om det stort sett er «kjødets glede» det handler om, og selv om jeg ikke har noe problem med å anerkjenne at det er en av livets realiteter at folk er opptatt av kropp og sex så er jeg bare ikke interessert nok selv, og det blir rett og slett litt mye. Fokuset på kropp, og ikke minst bryster, er også skyld i bokas mest utroverdige øyeblikk: Der en kvinne jogger i det øde islandske landskapet, blir varm og derfor tar av seg sportsbhen, men beholder (den hvite) t-skjorta på. Ikke bare én gang, hun gjentar det to dager etter (side 118 og 120). Jeg delte dette på Bluesky og spurte muntert hvilket kjønn folk trodde forfatteren har, og konsensus var at forfatteren i alle fall 100 % sikkert ikke har pupper. Om du heller ikke har pupper og leser dette og lurer på hva poenget er foreslår jeg at du spør en person med pupper du kjenner om A) hvorfor man har på seg sportsbh spesifikt i utgangspunktet og B) hvor enkelt det er å ta av en, særlig under en t-skjorte, særlig om du også er svett.

Til sammen en helt midt på treet leseopplevelse. Jeg kommer ikke til å løpe til biblioteket for å låne resten av Jón Kalmans bøker, men jeg utelukker ikke at jeg prøver meg på noen av dem en gang i framtiden. Og i det minste fikk jeg fin grønn farge på Island på årets lesekart.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Adopsjonsoppgjøret: En adoptivmors fortelling – Kristin Molvik Botnmark

Mirthful Leave a comment

En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.

Etter hvert har jeg fått et litt mer nyansert bilde av hva en adopsjonsprosess egentlig innebærer, og for meg personlig ble det uansett aldri aktuelt. Likevel, jeg, på lik linje med store deler av den vestlige verden, har nok tenkt at vi «redder» disse barna – fra fattigdom, foreldreløshet, misbruk eller verre – inntil ganske nylig. Avsløringene om at i det minste foreldreløsheten har vært til dels rent fiktiv, og at «adoptivbarna» etter hvert ikke lenger er barn, men voksne mennesker med en stemme og en vilje til å fortelle sin egen historie har vært opplysende, det samme har bøker om rasisme av blant annet Guro Sibeko (Rasismens poetikk) gitt meg innsikt i opplevelsen av å ha familie som ikke forstår rasismen du blir utsatt for fordi de selv er del av majoritetsbefolkningen.

Adopsjonsoppgjøret av Kristin Molvik Botnmark utforsker fenomenet «transnasjonal adopsjon». Det er både en personlig fortelling og en godt dokumentert gjennomgang av historien til utenlandsadopsjon i Norge. Det er ikke uinteressant å høre om forfatterens reise fra naiv og litt uvitende til å måtte se seg selv i speilet og konstatere at «Jeg har vært med på dette!» (side 258) og å få perspektivet til en mor som våger å ta et oppgjør, og, ikke minst, støtte barnet sitt gjennom et oppgjør som potensielt kan rive i stykker forholdet deres. Samtidig er boka mest interessant når hun får fram perspektivet til sin adopterte sønn eller forteller historiene andre adopterte har fortalt. Sånn sett innser jeg jo at jeg kanskje heller skulle lest en bok eller to skrevet at noen som selv er adoptert. Jeg setter det på lista.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Øya Myken Maten Menneskene – Kerstin Marthinsen og Julie Lunenborg

Mirthful Leave a comment

Det er ikke så ofte jeg leser kokebøker fra perm til perm, og enda sjeldnere at jeg kommer så langt som til å skrive om dem. Faktisk har det bare skjedd en gang før, så vidt jeg kan se, med Dishoom: From Bombay with Love. «Mykenboka» ble bestilt så snart de åpnet for bestilling, og ankom her en liten stund før jul. Det tok en stund før jeg åpnet pakken, men når jeg først hadde gjort det var det umulig å la være å begynne å bla i boka, og like umulig å la være å begynne å lese.

Jeg er nemlig en av ganske mange Mykenvenner her i landet. Min interesse for Myken oppsto som direkte konsekvens av at Myken Destilleri ble startet. Det hjalp selvsagt at jeg fikk delta på den formelle åpningen som en av to «whiskybloggere», for Myken viste seg fra sin aller beste side under det besøket. Jeg skrev to innlegg den gangen for nesten ti år siden (! tiden flyr), ett om selve destilleriet og ett om maten vi fikk servert. I ettertid har vi vært på to familieferier på Myken, og resten av familien har også fått sjansen til å forelske seg i denne lille øygruppa utenfor Helgelandskysten. Du vet du har truffet på et spesielt sted når dere har tilbragt en uke med å gjøre «ingenting» og ungene likevel vil tilbake.

Antall fastboende på Myken er ikke stort (men destilleriet har bidratt til at trenden er oppadgående), så du skal ikke tilbringe mye tid på øya før du treffer en stor andel av dem. Hvis du er lur nok til å gjøre som de lokale og møte opp ved butikken i den korte åpningstiden og sette deg til (inne eller ute, avhengig av været) med en is eller en kanelbolle er det enda lettere å bli kjent med folk. Derfor er mange av de menneskene som omtales i boka allerede kjent for meg.

Dette er med andre ord langt fra noen objektiv bokomtale.

Men litt må jeg vel likevel si om leseopplevelsen. Øya Myken Maten Menneskene er den typen kokebok du godt kan lese fra perm til perm, oppskriftene følges av korte historier om folket og stedene de er tilknyttet. Julie Lunenborgs bilder er selvsagt minst halve moroa her, det er rent godteri for øynene, både maten, folket og naturen får skinne. Likeledes skinner kjærligheten til mat, folk og Myken gjennom i tekstene, og jeg fikk rent «hjemlengsel» her jeg satt.

Jeg skal selvsagt teste noen oppskrifter, ikke minst må jeg prøve meg på fiskekakene jeg nesten forspiste meg på (se innlegget om maten vi fikk som jeg lenker til lenger opp), men for meg er boka like mye et fantastisk fotoalbum som jeg kan dra fram når jeg får behov for litt Myken i monitor.

Vil du ha litt smakebiter fra boka anbefaler jeg å sjekke Instagramkontoen @mykenisland.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Brev til Noreg og Du som er i himmelen

Mirthful Leave a comment

Etter at jeg leste Homoflokar og Mot normalt fant jeg ut at det var like greit å lese de to siste bøkene i serien Norsk røyndom også, så jeg bestilte dem på biblioteket.

Brev til Noreg av Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik er skrevet fra synspunktet til Mona Ibrahim Ahmed. Hun kom til Norge fra Somalia som flyktning sammen med familien, og gjorde opprør mot klankulturen i det somaliske miljøet og brøt med familien allerede som sekstenåring. Etter ti år i Norge får hun avslag på søknaden om statsborgerskap, og dette er katalysatoren for dette brevet, som forteller om oppveksten og det å komme til Norge, men også om det å lære å ta andre valg enn familien forventer, å ta de valgene Norge gir henne og så få beskjed om at Norge ikke vil ha henne her.

Det kanskje viktigste poenget til Ahmed er hvordan hun selv fikk hjelp til å bryte arvede mønstre, men at den samme hjelpen ikke var tilgjengelig for broren hennes og andre gutter med somalisk bakgrunn. Dette er et poeng som treffer midt i dagens debatt om gjenger, sosial kontroll og integrering: Vi kan ikke inkludere og integrere bare halvparten av den aktuelle minoriteten, også den andre halvparten må føle at det finnes plass for dem uten det strenge hierarkiske systemet de er oppdratt til å opprettholde.

Boka er god, men treffer ikke meg like hardt som f.eks. Eg snakker om det heile tida, uten at jeg helt klarer å identifisere hvorfor.

Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.

Nå har jeg altså lest alle, men mangler å skrive om to, nevnte Matmakt på butikken og Sumaya Jirde Alis Ikkje ver redd sånne som meg. Mulig jeg må låne dem og lese dem på nytt for å skrive omtale.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Rangikura – Tayi Tibble

Mirthful Leave a comment

Omslaget til Rangikura av Tayi Tibble, lett psykedlisk motiv der en kvinne i bastskjørt og solbriller med den ene hånden full av papirpenger sitter på panseret på en rosa bil av dollarglistypen, bilen er levendegjort, men øyne og tunge.Den siste boka i 2024 ble lyrikk, en samling dikt jeg plukket opp helt tilfeldig fordi jeg sto ved lyrikkhylla på hovedbiblioteket mens jeg ventet på 12-åringen som var på toalettet og forsiden på boka gjorde meg nysgjerrig. Jeg bladde så vidt i den, leste noen linjer som virket interessante og lånte derfor med meg boka.

Rangikura er Tayi Tibbles andre diktsamling, og i følge vaskeseddelen er temaene «desire and exploitation, family memories and ancestral mythology». De mest interessante partiene er definitivt de der Tibble får til å vise kontrasten mellom sin Māori-arv og koloniseringens påvirkning på hennes folks drømmer og begjær. Glimtvis tar språket pusten fra meg, men det er dessverre litt for langt mellom glimtene til at jeg lar meg rive med, og mye av tematikken er fest, rus og sex (i alle deres former), noe som sjelden er min kopp te i bokform. Men Māori-perspektivet er ikke akkurat noe jeg har lest fra før, som jeg kan huske, så det i seg selv er interessant, og hele samlingen er verdt det for de glimtene av brilljanse som tross alt finnes.

Favorittdiktet mitt i boka tror jeg var «Can I Still Come Crash at Yours?» der dette utdraget kommer fra:

with our hands across our hearts that we did not hope to die but hoped to live, the simple life, of endless American reality TV shows and a couple of chubby kids cos we were down to be wifeys, rolling up and refreshing the ashtrays and the bottles, practiced at handling them gently like lovers on a laminated table. So we exchanged vows, not to them but to each other (Side 9)

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Taxi: En fotografisk reise – Sigbjørn Sigbjørnsen

Mirthful Leave a comment

Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.

Taxi er en fin liten bok som viser frem variasjonen, men også likhetene, mellom alle verdenshjørner. Sigbjørnsen er en bedre fotograf enn skribent. Tekstene er best når de er knappe og helt konkrete, der det er lagt til mer anekdotiske detaljer blir de fort litt usammenhengende og fragmenterte, fordi det superkorte formatet gjør at viktige sammenhenger utelates fra historien. Bildene veier fint opp for det. Variasjonen i vinkler og hva som er i fokus og ikke i motivene gjør at det innimellom blir en øvelse i «hvor er Willy?», dvs «hvor er taxien?», som er underholdende på sitt vis, men jeg må nok konstatere at mine favoritter er de der du ikke må lete. Forsidebildet er ett av dem, dette bildet fra Vietnam et annet:

En bok holdes åpen på en side som viser et bilde av en gatescene i Hanoi. Fokuset i bildet er på en taxi som er ganske langt fra fotografen, den kvinnelige sjåføren poserer foran taxien. I forgrunnen i bildet er det variert trafikk av fotgjengere, sykler og mopeder, disse er ikke i fokus og derfor varierende grad av uklare.
Mitt bilde gjør fotografiet en urett, men det er med vilje (for ikke å legge til rette for spredning av uautoriserte kopier på nett), let opp boka for å se det ordentlig.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier – Kristine Storli Henningsen

Mirthful Leave a comment

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i Skammens historie var utilstrekkelig, og spurte Bluesky om anbefalinger. En av anbefalingene jeg fikk var Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen, og den var beleilig nok i hylla på biblioteket.

Henningsen har intervjuet en rekke av krigsseilerne og deres nærmeste. Boka er delt i tre, førkrigstiden, under krigen og årene etterpå. Siden jeg er riktig så elendig på å huske navn gjorde det at jeg mistet tråden på hvem som var hvem, sånn at når vi kom til historier om hjemkomsten husket jeg ikke nødvendigvis hvilken av «hvordan ble jeg sjømann»-historiene det var en fortsettelse av. Personlig ville jeg nok derfor ønsket meg at boka heller var delt inn etter personer, men det er mer et meg-problem. Det er heller ikke nødvendigvis så viktig for budskapene i historiene å koble dem sammen. Leseren får uansett et inntrykk av hvor forskjellige innganger krigsseilerne hadde til nettopp «krigsseiler»-tittelen og hvor forskjellige erfaringer de hadde under selve krigen – men også hvor mye de hadde til felles: Hardt arbeid, utrygghet, redsel for å bli torpedert, erfaringer med å se andre bli torpedert, skadet eller drept.

Hoveddelen av boka handler om hva som skjedde etter krigen. Mange av krigsseilerne kom ikke hjem før lenge etter at seiersrusen i Norge var et tilbakelagt kapittel. Ikke bare fikk de ikke ta del i feiringen, de ble også oversett eller rent ut mistenkeliggjort, for hva hadde de egentlig drevet med under krigen? De personlige fortellingene om utenforskapet og umyndiggjøringen er sterk lesing. For eksempel når Søren Brandsnes vil bygge hus:

Året var 1949, og Søren ville i gang med å bygge hus til seg og sin nybakte kone i Oddernes Kommune. Da kom et nytt nederlag. Søren fikk ikke kjøpe tomt, fordi han hadde vært mange år utenriks som sjømann. For å søke om bolig måtte man ha hjemstavnsrett, og da måtte man ha bodd i kommunen i to år. Det endte med at tomten ble skrevet på kona, som hadde bodd i Oddernes kommune siden hun var 13 år. Dette var ydmykende for Søren. Den gangen var det svært uvanlig at en ung kone skrev under på boligsøknaden.
Søren slet også med å få rasjoneringskort. For å få rasjoneringskort måtte han fremlegge attest for å ha utvist god nasjonal holdning under krigen.
– Jeg viste frem sjømannspapirene mine. De var ikke gode nok. Så tok jeg frem krigsmedaljen min fra London. Det hjalp heller ikke. Jeg måtte skofte arbeidet en hel dag og ta bussen ut til lensmannskontoret i Lindesnes.
I kommunen der pleieforeldrene bodde, ble det utstedt en attest på at sjømannen Søren Brandsnes hadde utvist god nasjonal holdning i årene 1940-1945. (Side 99)

Eller når krigsenkene måtte spørre pent om å få bruke den erstatningen de var tilkjent, her forteller Jenny Kristiansen, datter av en omkommet krigsseiler, om sin mor:

Krigsenkene fikk utbetalt en engangserstatning etter sine krigsforliste menn, fra Nortraships Sjømannsfond. Men enkene fikk ikke disponere pengene fritt. De ble satt inn på en sperret konto, som bare kunne disponeres i samråd med Rikstrygdeverket. Pengene ble først frigjort i 1956.
Jenny fant brev etter brev: «Jeg vil søke om å kunne få trekke kr. 571, 43 til kjøp av klær da jeg i den tid krigen har vært ikke hatt mulighet til å anskaffe noget. Med aktelse…», «Jeg søker herved om å få uttatt kr. 2250 av Rikstrygdeverkets bankbok. Til bekostning av innlagt vann og kjøp av kakkelovn. Erbødigst…».
– Det var skammelig. Mamma, som var verdens mest sparsommelige og moralske menneske. Fikk hun ikke disponere pengene sine selv? Det var ikke grenser for hva hun måtte søke Rikstrygdeverket om – mat, klær, brensel, de mest elementære ting. (Side 130)

Jeg har to innvendinger mot boka. Den første er ikke bokas feil, jeg var ute etter en annen bok, jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde rundt penger og vedtak og byråkrati og aktivisme. Jeg skjønte jo ut fra tittelen at dette ikke var den boka, så jeg kan skylde meg selv. Det andre er at jeg synes språket blir i overkant enkelt og rett fram. Jeg hadde noe den samme følelsen som når jeg leste Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, at stoffet burde vært bearbeidet mer. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva jeg savner, det er ikke som om et mer blomstrete språk ville gjort at jeg kom nærmere historien (snarere tvert i mot ville det kanskje føles aldeles feil). Så la oss kalle det også et problem med meg, heller enn boka. Likefult, kombinasjonen av de to gjorde at det ble en mer middels leseopplevelse enn jeg kunne ønsket.

Jeg anbefaler likevel boka. Dette er en del av norsk historie vi gjerne kunne gitt mye mer oppmerksomhet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.