Queer Lit Readathon: Three books down, too many to go

It is Thursday afternoon, and I have 2.5 days left of the Queer Lit Readathon. I have finished three books from my TBR, and am covering quite a few squares, but no obvious bingo yet. Anyway, here are my thoughts on the first three.

We Will Not Cancel Us and Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown

This tiny little thing, more a pamphlet than a book, has shown up several places in the last few months since it was published, and it seemed like a good fit for the Shorter Than a Novel bingo square, so I added it to my shopping list. brown makes a case for dialogue and reflection rather than “cancel culture”.

What we do now is find out someone or some group has done (or may have done) something out of alignment with our values. Some of the transgressions are small–saying something fucked-up, being disrespectful in a group process. Some are massive–false identity, sexual assault.

We then tear that person or group to shreds in a way that affirms our values. We create memes, reducing someone to the laughing stock of the Internet that day. We write think-pieces on how we are not like that persona, and obviously wouldn’t make the sae mistakes they have made. We deconstruct them as thinkers, activists, groups, bodies, partners, parents, children–finding all of the contradictions and limitations and shining bright light on them. When we are satisfied that that person or group is destroyed, we move on. Or sometimes we just move on because the next scandal has arrived, the smell of fresh meat overwhelming our interest in finishing the takedown.

(Page 66.) While her reflections are relevant to everyone who participates on Social Media (which is pretty much everyone right now), I think perhaps you may have to be more directly involved in activist work in order to engage totally with what she is saying. It was all a bit academic to me. She makes it clear in the introduction that she received push-back on publishing the first version of the text online, and claims to have addressed the criticism, however I see from Goodreads comments that some of those who criticised the first version are not happy with this version either, and I must admit to not feeling – while I read it, before having looked at Goodreads – that the issues she claimed to have fixed, especially the difference between harm and actual abuse, were necessarily made clear. In the quote above, for example, she points out that there are different levels of transgression, but it is not at all clear to me that she believes there are transgressions that cannot be resolved through dialogue. Which is a valid opinion, to be sure, but one I can understand that others, even other abolitionists, may not agree.

Anyway, an interesting read, and while not a perfect fit for me it certainly gave me some interesting ideas that will stay with me.

(We Will Not Cancel Us ticks off Intersectional and Shorter Than A Novel)

Harley Quinn: Breaking Glass by Mariko Tamaki and Steve Pugh

This feels like a bit of a stretch, but unless I happen to fall across another queer superhero book by Saturday I’m going to let it stand. I haven’t read much Marvel, neither have I seen the films, but I have the impression Harley Quinn is at least queer coded. This is not apparent in Breaking Glass, however, so I would have nixed this as a queer read were it not for Mama and his gaggle of drag queens.

I enjoy Mariko Tamakis narrative style, Harley’s bubbly chaotic energy is charming and Ivy is a character I’d like to see more of. Steve Pugh’s art is great throughout, with flashes of pure genius. I guess the only drawback for me is the reason I don’t read much Marvel is I… don’t much like superheroes. Or supervillains. I find them kinda… boring. I’d like to read further albums in this series, though, so the conlusion is “Liked it, didn’t love it.”

(Harley Quinn ticks off Superheroes)

Freshwater by Akwaeke Emezi

The long and the short of it? I didn’t really enjoy it.

I found it fascinating in parts, for sure, and some of the mythology, and especially the off-play between the ancient Igbo mythology and the newer, superimposed Christian mythology, was interesting and even enjoyable, but… I am unsure how much is down to the way the book is written (this review from David points out some flaws I also noted, beware spoilers galore) and how much is down to my now pretty settled atheism and, for lack of a better description, aspirituality.

Like several other Goodread reviewers I felt that the lack of plot and the emphasis on narrative monologue from the spirits that inhabit Ada made it more difficult to connect with the story. Also: I don’t believe in any gods, and the spiritual way of interacting with the world is foreign to me (in every sense, not just because this particular version of spirituality is literally foreign). I like books that play with mythology, but I feel like the difference between the books I have liked and this one is that the former are very clearly fantasy, while Freshwater seems to ask me to accept ogbanje and Ada’s being godly as something real, something that belongs in a contemporary literary novel and not in a fantasy setting. A sort of spiritual version of experiences and behaviours that a eurocentric culture would probably classify as gender fluidity and multiple personalities. And it just doesn’t work for me, unfortunately.

However, I also felt, like several other reviewers, that this might be as much a lack in me as a reader as a fault of the book itself per se. Or perhaps not so much a lack in either of us, more a disconnect, an acknowledgement that while this is not for me, there is obviously something here that speaks to a lot of other people.

(Freshwater ticks off Group Read, Hard Hitting Contemporary, M-Spec, Not Set on You Continent, Under-represented Identity and Religion)

And so we have my bingo board as it stands right now:

And now what? I will read Giovanni’s Room next (which will cover Vintage and Rec’d), but I am looking at the remaining stack of novels and realising I am not going to read them before the week is up. Partly because there is simply no way I’ll be able to read that many pages by the end of Saturday and partly because Freshwater made me crave (rational, non-spiritual) non-fiction. I haven’t covered the Memoir square on the bingo board, so I will attempt to get hold of something that can fit that slot, I think. If it can be persuaded to have summer vibes and to bring me joy in addition, I am well set, but that might be a push.

I am J – Cris Beam

I am J by Cris Beam is another book the teen brought home from the school library and read first. While being majorly frustrated by the actions and words of some of the characters, the teen’s final judgement was that it was a good book despite everything and I should read it.

I guess I beg to differ. It is not a good book.

Ok, it has some redeeming qualities. J’s descriptions of how it feels to not present outwardly the way you feel inside ring true (and I suspect Beam has drawn heavily on her interviews with trans teens in these sections), but J himself is… not particularly likeable. At the very start of the book he is completely uninterested in the news that a younger girl is doing sexual favours for money in another room at the party he’s at, even calling her a stupid bitch and briefly fantasising about being one of the guys in line. And he kisses his best friend non-consensually (while she’s asleep), and is completely confused when she’s not happy about it. Nor is anyone else in the book particularly likeable. Those that come close are so undefined and caricaturish that they still fall short. There is also the fact that everything seems to fall into place just a little bit too smoothly for J once he starts attempting transition. Not as smoothly as J would have liked (he imagines just turning up at a clinic and getting testosterone immediately), but definitely unrealistically fast, up to and including J’s plans for college.

And so I guess I’d say that the book is not particularly well written. However, it is almost hard to judge, because the main problem with the book is the feeling of raging queerphobia. J himself reacts very negatively to people asking him if he’s a lesbian (because they think he’s a girl, obviously). Ok, I get it, he can’t be a lesbian because he’s a boy. BUT the reaction seems to contain more than just “that’s not me”, there’s a distinct flavour of “gay is bad” as well. Which is sort of understandable considering his upbringing, his parents are obviously not queer friendly, but it is never resolved/discussed/problematised.

Even the good sections are marred by J’s complete disrespect for other people.

Once, when he was in the car with his mother, he heard a radio program during which the announcer asked people whether they’d rather be invisible or able to fly, given the choice. Practiacally everyone chose flight, and J was shocked. Of course he’d be invisible. Not only could he spy on people’s conversations and watch how other guys had sex, but he could stop feeling so many things. That was the problem – these feelings. He felt angry and confused, and then lost and embarrassed, and all these emotions tumbled together like the bad murals at school, all the colors running into one another, making him lash out at people, like Blue.
(…)
And would being invisible mean he wouldn’t have feelings anymore? Somehow, he thought it would. Like, if people couldn’t see him and react to him in all their complicated and terrible ways, then he wouldn’t have anything to feel _about_. And, of course, he wouldn’t have this body that betrayed him all the time.

(Page 147-148.) The confusion here is well presented, and I marked the passage because of it, and because of the interesting idea that being invisible would also mean not feeling so much, which is understandable for someone who has a lot of feelings around how he looks and especially how other people see him. But am I the only one thinking that fantasising about watching other guys having sex – without them knowing, since he’s invisible, I’m not going to kink-shame here, if consensual go ahead – is… not ok? And where are the girls these guys are having sex with in J’s mind? I presume he doesn’t want to watch guy-on-guy-action, since J is straight, but I guess the girls are unimportant? Or what?

Then when he starts at a new school downtown which is – as it turns out – a school for queer kids who have run away or been thrown out (mostly, I guess? It’s never actually stated), the other students are equally unpleasant and prejudiced. And yes, I know being queer yourself does not automatically make you a good person in every way, but the ratio of jerks to not-jerks here is definitely not reflective of the queer communities I’ve ever come into contact with.

I mean… First J is hassled in math over possibly being intersex. Which… ok, he’s not, but what if he were? It’s never made clear that intersex is not supposed to be a slur, either. And then there’s the unchallenged biphobia. And Sw-phobia. And just the whole of the interchange in the classroom when reading Whitman:

“A poet was with a prostitute?” The slender boy was still fixated. “Was that legal in the olden days?”
(…)
[Charlie, the teacher:] “And Whitman did also love men.”
“You mean he was bi?” someone said. “Eww.”
“That’s nasty,” the girl in the leather jacket agreed.
Why? J thought. He didn’t expect this from queer kids.
Bisexual wasn’t a term widely used in Whitman’s day, so we shouldn’t ascribe language that isn’t historically accurate,” Charlie said. “But he did love both men and women.”
J raised his hand, just a few inches from his desk.
“Yes,” Charlie said. “Tell me your name again?”
“J,” he said quietly. He didn’t like speaking in class, but he was feeling less afraid of these kids. He’d already been hassled in the math class and survived. ” If there isn’t a term for something, then does it even exist?”
Charlie scooted back on her desk and looked at him straight on. “That’s actually a very big and difficult question. Does anyone want to try to answer it?”
“What’d he say?” asked the slender boy.
Someone else shouted, “Tyrone exists, and we don’t know what to call him!” Everyone laughed and looked at a chubby boy sitting by the window. Tyrone tried to smile, but J could tell he was stung.
(…)
“For reals, this poet shoulda picked men or women or prostitutes. Bisexual’s nasty,” the slender boy said.
Forget it, J thought.

(Page 142-144.) How the hell is Mr. “Bisexual’s nasty” allowed to have the last word here? In a book that’s attempting to tear down prejudice, I’d call it irresponsible. Just to be clear: J’s “Why?” is never answered. His “Forget it” is the last that’s said on the subject.

Another problem, and this REALLY is irresponsible, is that J makes himself a binder early on in the book, giving a detailed description on how. Basically, the book provides instructions on how to make your own binder. From ace bandages. Which is not safe. As in: You can seriously damage your health. Towards the end it is mentioned that he has a hand-me-down binder now, but it is never mentioned that his home-made one is actively dangerous. So this book in the hands of a closeted trans boy is an instruction booklet for disaster. After talking to the teen about this, they talked to the school librarian, who will put a note in the book to warn future readers. I’m not in favour of censorship, so I don’t think removing the book from the shelf is the answer, but future readers ought to know there are other, better, safer alternatives for binding and not to follow J’s example.

On the whole, I guess, my advice is to skip this one. There are (now, at least, the book was published in 2011) better books about trans experiences out there. Not least are there books about trans experiences written by actual trans authors, which Cris Beam is not.

 

 

Update and Queer Lit Readathon tbr

So how’s my reading year 2021 going? Well. Splendidly, I’d say.

Skjermdump fra Goodreads som sier at jeg har lest 80 av 100 bøker og derfor ligger foran skjemaet med 38 bøker i årets utfordring.

It must be said that 26 of those are rereads of the St. Clares, Mallory Towers and Trebizon series, which are pretty short books and since I’ve read them before I basically inhale them and read 2-3 in a single day. Still, even that is a few good hours of reading time. And of course it leaves more than 50 other books read, so even leaving those 26 out of the counting (though why would I?) I am nicely on track to beat the challenge I set myself.

Anyway, what I really wanted to do was tell you about my tbr for the coming Queer Lit Readathon. It will be my second time participating (you can read my wrap up of the last one here), and like last time I am aiming for a completely filled bingo board, though I realise it is somewhat overambitious when I look at the physical pile of books I need to finish to attain that goal. In the last Readathon the only square I couldn’t check off was the Group Read, since the book was delayed from the webshop I ordered it from. There is a distinct whiff of history repeating itself right now, as I have yet to receive this round’s group read, Freshwater by Akwaeke Emezi. I belive it has been dispatched, though, so there is hope.

Bingo board for the Queer Lit Readathon, four by four squares in rainbow colours with the categories detailed in the text below.

Well, here we go:

Memoir: We Will Not Cancel Us: And Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown. I admit to being unsure of whether this actually counts as a memoir, but I found it on a list of “best queer memoirs of <year>”, so I’m hoping it works.

Group Read: Freshwater by Akwaeke Emezi – if it arrives…

Hard Hitting Contemporary: Shuggie Bain by Douglas Stuart.

Choose Your Own Category: I have not decided yet, but I’ll try to come up with a fun one that one of my books fit.

Shorter Than a Novel: We Will Not Cancel Us: And Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown.

Brings You Joy: I have high hopes for You Should See Me in a Crown by Leah Johnson.

M-Spec: You Should See Me in a Crown by Leah Johnson

Not Set on Your Continent: Freshwater by Akwaeke Emezi (but also most of the others, so this one should be easy)

Intersectional: We Will Not Cancel Us: And Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown.

Vintage: Giovanni’s Room by James Baldwin

Summer Vibes: Summer Bird Blue by Akemi Dawn Bowman

Superheroes: Harley Quinn: Breaking Glass by Mariko Tamaki and Steve Pugh. I am going to argue Harley Quinn counts as a superhero, but I might be out on a limb on this one.

Underrepresented Identity: Freshwater by Akwaeke Emezi

Religion: Giovanni’s Room by James Baldwin

Recommended: Giovanni’s Room by James Baldwin was recommended to me by @antonymet in the last round.

40%+ BIPOC: I believe the only non-Bipoc author on my list is Douglas Stuart, so I guess I’m ok.

So… I realise I have a pile. Baldwin and Brown are luckily quite short, and the comic/graphic novel is too, but in the other four I have almost 1400 pages to get through. I may have to cheat a bit and start before Sunday. Or I can switch out Shuggie Bain for one of the others, certainly Summer Bird Blue sounds like it ought to fit the “Hard Hitting Contemporary” box, too. But I really want to read Shuggie Bain. Well. We’ll see.

If you’d like to take part, or just want some ideas for queer books to read, check out these:

And I’d certainly suggest following @queer_lit on Twitter and/or Instagram.

Note that I have only seen parts of the videos linked above, as this is me:

The Mother of All Questions – Rebecca Solnit

There was a quote from The Mother of All Questions by Rebecca Solnit in Hvordan bli en (skandinavisk) feminist, which reminded me that I meant to read more of Solnit’s books. I enjoyed Men Explain Things to Me, even though I found it sort of patchy, so continuing with her feminist essays was a bit of a no-brainer.

And to be honest, The Mother of All Questions is better. There was not a single essay in this collection that I didn’t throughly enjoy, even if I do prefer the somewhat chatty and irreverent style of the titular “The Mother of All Questions” and of “Men Explain Lolita to Me” over the more philosophical and analytical “A Short History of Silence” and “The Pigeonholes When the Doves Have Flown”, still, they are all quite excellent.

The question the title and the titular essay refers to is (of course) “why don’t you have children?” (where the you is sometimes Solnit herself, but also other childfree women). I could have quoted the whole essay, there was not a single sentence that didn’t resonate with me, though our circumstances are very different in some respects.

As it happens, there are many reasons why I don’t have children: I am very good at birth control; though I love children and adore aunthood, I also love solitude; I was raised by unhappy, unkind people, and I wanted neither to replicate their form of parentsing nor to create human beings who might feel about me the way that I sometimes felt about my begetters; the planet is unable to sustain more first-world people, and the future is very uncertain; and I really wanted to write books, which as I’ve done it is a fairly consuming vocation. I’m not dogmatic about not having kids, I might have had them under other circumstances and been fine – as I am now.

(Page 5.) Now, I do have children. But under other circumstances I might not have, and been fine. And while I find individual children charming and fascinating, I have never understood the urge to define either myself or other women solely by their status as mothers. The fact of being – or not being – a mother is hardly the most interesting thing about a person, is it? At least, I’d find it horrifying were I to meet someone where that was actually the most interesting thing about them, as I have to imagine that person as something of a blank, nondescript entity.

I gave a talk on Virginia Woolf a few years ago. During the question period that followed, the subject that seemed to most interest a number of people was whether Woolf should have had children. I answered the question dutifully (…)
What I should have said to that crowd was that our interrogation of Woolf’s reproductive status was a soporific and pointless detour from the magnificent questions her work poses. (I think at some point I said, “Fuck this shit,” which carried the same general message, and moved everyone on from the discussion.) After all, many people make babies; only one made _To the Lighthouse_ and _Three Guineas_, and we were discussing Woolf because of the latter.

(Page 4.) In “A Short History of Silence” Solnit deals with a range of issues that all contribute to silencing women (and men), not least the violent silencing associated with rape and shame.

The pandemic of campus rape reminds us that this particular kind of crime is not committed by a group that can be dismissed as marginal in any way; fraternities at elite institutions from Vanderbilt to Stanford have been the scenes of extraordinarily vicious acts; every spring the finest universities graduate a new crop of unpunished rapists. They remind us that this deadness is at the heart of things, not the margins, that failure of empathy and respect are central, not marginal.

(Page 36.) And she writes of the non-disclosure agreements that are frequently a condition of any settlement after rape or sexual harrassment:

What does it mean when what’s supposed to be victory includes the imposition of silence? Or should we call it reimposition?

(Page 44.) After Breen, it was also refreshing to get not a SWERFy condemnation of prostitution, but rather an interesting discussion on how it is one of the topics where our neat categories are not sufficient for the purpose.

Some of the most furious debates of our time come when opposing sides insist that everything in a given category corresponds only to their version of the phenomenon. In recent debates about prostitution, one position at its most dogmatic insists that prostitutes–appearently, all prostitutes–are free agents whose lifestyle and labor choices should be respected and left alone. I’ve been aquainted with a few middle-class white sex workers. They retained control over what they did and with whom, along with the option of quitting when it stopped being what they wanted to do.
Of course that experience of being a sex worker with agency exists. So do sex trafficking and the forcing of children, immigrants, and other categories of socially and economically vunerable into prostitution. Prostitution is not a category of the enslaved or the free, but of both. How do you even speak of, let alone propose regulation of, a category as full of internal contradictions? Maybe, like so many other things, it is a language problem, and we need different terms to talk about different categories of people engaged in sex for money.

(Page 130.) In “80 Books No Woman Should Read” (a reaction essay to an Esquire article entitled “The 80 Best Books Every Man Should Read” featuring 79 books by men and 1 by a woman) Solnit points out how absurd it is that magazines like Esquire and Cosmopolitan provide (troubling) instructions on how to be A Man and A Woman respectively.

Maybe it says a lot about the fragility of gender that instructions on being the two main ones have been issued monthly for so long.

(Page 135.) And the discussion that follows about which books women should not read is very interesting indeed, and I agree with the gist of it (not having read all the authors I can’t agree with all the details). The next essay is “Men Explain Lolita to Me”, and it is ever better, as it touches on the issue of “why read anything”, and puts it beautifully:

This paying attention is the foundational aspect of empathy, of listening, of seeing, of imagining experiences other than one’s own, of getting out of the boundaries of one’s own experience. There’s a currently popular argument that books help us feel empathy, but if they do so they do it by helping us imagine that we are people we are not. Or to go deeper within ourselves, to be more aware of what it means to be heartbroken, or ill, or six, or ninety-six, or completely lost. Not just versions of our self rendered awsome and eternally justified and always right, living in a world in which other people only exist to help reinforce our magnificence, though those kinds of books and comic books and movies exist in abundance to cater to the male imagination. Which is a reminder that literature and are can also help us fail at empathy if it sequesters us in the Boring Old Fortress of Magnificent Me. This is why I had a nice time recently picking on a very male literary canon lined up by _Esquire_ as “80 Books Every Man Should Read,” seventy-nine of them by men. It seemed to encourage this narrowness of experience. In responding, I was arguing not that everyone should read books by ladies–though shifting the balance matters–but that maybe the whole point of reading is to be able to explore and also transcend your gender (and race and class and orientation and nationality ans moment in history and age and ability) and experience being others. Saying this upset some men. Many among that curious gender are easy to upset, and when they are upset they don’t know it. They just think you’re wrong and sometimes also evil.

(Page 142-143) Honestly, I could have quoted that whole essay from start to finish, too.

Anyway. Read this book.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Din kamp er min kamp – Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal

Si meg, har forlagene sluttet helt med korrekturlesere/språkvaskere/redaktører?

Jeg hadde gledet meg til å lese Kamzy Gunaratnams selvbiografi/politiske kampskrift, og det er virkelig en historie verdt å få med seg. Som jeg skrev på Instagram om morgenen 17. mai (dagen etter at jeg hadde lest ferdig):

“Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.”

Kamzys historie starter i Sri Lanka, under borgerkrigen. Hun er bare et par år gammel når familien flykter. Først drar faren, så følger moren med Kamzy og lillebroren. Jeg vil tro hun uttrykker et savn mange som har måttet flykte fra krig føler på når hun snakker om mangelen på håndfast familiehistorie:

Det sier seg selv at man ikke kunne flytte med alt man eide. I denne perioden ble mye stjålet fra familien min. Det hender jeg blir misunnelig når jeg ser hvordan andre har tykke familiealbum og slektstrær som går langt tilbake. Nedarvede ting som smykker, dokumenter som kunne fortelle noe om mine forfedre og bilder – særlig fotoalbum – er noe av det jeg savner mest. Dette ble ranet under krigen, og det er ikke så mye å gjøre med det. Mamma og pappa kan navnene på sine egne foreldre, men vi har ingen bilder og lite annen informasjon. Jeg har alltid følt det som et stort savn å ikke ha besteforeldre i nærheten. Ikke bare for å ha et sted å gå når krangelen med foreldrene mine blir for mye, men mest fordi jeg har så mange spørsmål.

(Side 22-23.) Familien kommer seg trygt til Hammerfest, og Kamzy forteller varmt om årene i nord. De flytter til Oslo når hun kommer i skolealder, mye for å komme nærmere et tamilsk miljø. Kamzy og broren går både på vanlig skole (selvsagt) og tamilskolen. Det gir dem språk- og kulturkunnskap, men det tar tid, og det går ut over det sosiale.

Klassekameratene mine begynte å stille spørsmål om hvor jeg var på kveldene og i helgene, og jeg forklarte at jeg var på tamilskole og lærte religion, dans, sang og språk. Slik fikk jeg ingen venner på skolen.

(…)

I hele ti år gikk jeg på skole sju dager i uka. Mandag til fredag på den norske skolen, i helgene og ofte på kveldene måtte jeg på tamilskolen. På kveldene var jeg der gjerne for å øve på dansing, synging, poesi og taler foran ulike arrangementer.

(Side 41 og 46.) Å lære tamilsk skikkelig kan ikke ha vært noen ulempe (ikke minst viser jo forskning at flerspråklighet er bra for hjernen), men det må til tider ha blitt vel mye organisert aktivitet for et barn, tenker jeg.

Familien bor på Rødtvedt, i Groruddalen. På skolen er “de synlige innvandrerne” i mindretall, og ønske om å være som alle andre gjør Kamzy bevist på rasisme og kulturelle konflikter. Innad i det tamilske miljøet er det også en høy grad av sosial kontroll. Foreldrene får høre det dersom Kamzy blir sett med en gutt, med feil påkledning eller på annen måte bryter normene. Mye på grunn av dette velger hun en helt annen videregående skole enn vennene fra tamilskolen. Møtet med Handelsgym og Oslo vest blir en øyeåpner for de sosiale forskjellene i Oslo som ikke først og fremst har med hudfarge og morsmål å gjøre.

Jeg reiste den lange veien fra Groruddalen til Ruseløkka. På den tida var jeg så fokusert på hvithet, på hudfarge, at jeg ikke visste om klasseforskjellene i Oslo. 16 år ramlet jeg inn på vestkantskolen – uten å vite på forhånd at byen vår er segregert.

(Side 73.) Det er først etter videregående at hun begynner å engasjere seg politisk. Det starter med NN og aktivisme for å skape oppmerksomhet om konflikten på Sri Lanka. Det er en annen tamil som verver henne til Arbeiderpartiet og gir henne den første dytten inn i politiske verv. Valget av parti er interessant i selg selv, og sier kanskje vel så mye om APs status i det norske samfunnet som om Kamzys politikk (i alle fall i starten). Hun har stemt AP ved skolevalg og også påvirket foreldrene til å stemme AP, altså før hun selv engasjerer seg. Som Kamzy sier det:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

(Side 83) Politikken, AP og AUF leder selvsagt til Utøya, og fortellingen om 22. juli er det vondt, men viktig, å lese. Heldigvis er Kamzy en av dem som reagerer med mer kampvilje etter terroren, ikke en av dem som trekker seg ut av politikken (selv om den reaksjonen er veldig forståelig). Det betyr selvsagt ikke at hun ikke sliter med traumer, og dem får leseren også innblikk i. Mye av det oppsummeres i det åpne brevet til Behring Breivik som avslutter boka:

Da jeg leste navnet ditt, fikk jeg frysninger nedover ryggen. Kroppen min gikk øyeblikk (sic) i panikk-modus. Etter det du gjorde 22. juli 2011, slet jeg lenge psykisk. Jeg sov dårlig, lyder hørtes ut som skudd, og jeg kunne ikke gå inn et sted uten å se etter alle mulige nødutganger. Dine handlinger har skapt varige skader hos meg. Jeg brukte mange år på å legge fra meg paranoiaen. Brevet ditt, som jeg åpnet tredje nyttårsdag, vekket frykten igjen. Du gjorde meg utrygg på mitt eget kontor, på min arbeidsplass, i min by. Atter en gang lever jeg i frykt, en pris jeg må betale for din ytringsfrihet.

(Side 274.) Det er klassiske PTS-symptomer hun beskriver.

Kamzy sjokkerte både partikolleger og folk generelt når hun i  portrettintervju i Aftenposten 30. oktober 2015 sa:

“Behring Breivik burde jobbe i flyktningmottaket i Råde. Det hadde vært en perfekt straff” (…)
“Jeg hater ham ikke. Jeg klarer ikke å hate ham. Han… hvis det hadde vært opp til meg, så hadde jeg sagt: Nå går du ut i samfunnet, og så jobber du. Du jobber og betaler skatt.”
(…)
Jeg fikk moderere sitatene mine i Aftenposten, som publiserte det nederst i saken. Der sa jeg at jeg vet at han er for farlig til å slippe ut nå, og at jeg har behov for å tenke på Breivik som en litt ynkelig person framfor et farlig menneske som dominerer livet mitt. Men jeg trodde og jeg tror virkelig det ville vært en verre straff for ham å bidra til samfunnet han forakter så tydelig, hjelpe flyktninger og ha innvandrere som kolleger.

(Side 156-157.) Jeg forstår godt Raymond Johansen (som Kamzy sier virkelig hater Behring Breivik), men jeg forstår også Kamzy og behovet for å se terroristen som en ynkelig person. Jeg er også tilbøyelig til å være enig i at den verste straffen han kunne fått ville være å jobbe på flyktningmottak. At det kanskje ikke er praktisk gjennomførbart er så sin sak, men tankeeksperimentet er likevel interessant.

Kamzys karriere i politikken har gledet mange (meg inkludert) og forarget andre. At hun møter hets og rasisme er like selvsagt som det er trist. jeg var blant dem som lo oppgitt over begrepet “kronisk norsk”, lansert av FrPs Inger-Marie Ytterhorn når Kamzy ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo i 2019. Ytterhorn skrev på Facebook:

Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17. mai-komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?

Men Kamzy har selvsagt rett når hun sier:

I ettertid synes jeg det er interessant at verken Varin, Faten eller jeg reagerte sterkt på kommentaren. Jeg kan sikkert tulle med at “kronisk norsk”-betegnelsen var så morsom at det var vanskelig å ta dette her på alvor. Likevel er det trist at vi ikke reagerte. I politikken og samfunnsdebatten pleier vi å si at man må få tykkere hud for å være en aktør. Men skal vi også få så tykk hud at vi ikke reagerer lenger? Jo mer jeg reflekterte over det den søndagen, desto mer forbanna ble jeg.

(Side 187.) Det er kanskje greit å le, men vi bør også bli sinte. Alle sammen. Og så bør vi kanalisere det sinne inn i noe konstruktivt. Noe Kamzy selv i høyeste grad gjør. Vi andre bør la oss inspirere. Kanskje noen av konfirmantene som ble gjenstand for denne talen vil være blant våre fremtidige politikere og samfunnsformere?

Når vi sier “aldri mer 22/7”, må det bety noe. Den betegnelsen må ha innhold.
(…)
Men jeg blir sintere og sintere for hver gang jeg snakker om dette. Nå må jeg passe meg for ikke å banne stygt, det er så viktig for meg å nå fram.
– Folkens. Jeg kødder ikke: Vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-åra og de enda hardere krigsåra og fram til i dag.
(…)
Som borgere i et demokrati er det dere som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet er dere med på å velge hva slags samfunn vi skal ha. Gjennom dine handlinger kan du velge mellom frykt og håp. Dine handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge mellom usikkerhet og tillit. Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

(Side 249.) Og her kan du egentlig slutte å lese, om du vil, for nå skal jeg – og min indre korrekturleser – utdype hjertesukket jeg startet med.

Kamzys historie er sterk og hun forteller godt, men det er veldig nær ved at historien drukner i det jeg bare kan kalle slett redaktør-/korrektur-/språkvaskarbeide. Det eneste jeg ikke la merke til var rene stavefeil, så kanskje korrekturen er gjort av Word? For ellers var det altså så helt hinsides mye jeg hadde lyst til å bruke rødblyanten på (men jeg lot være, det var en biblioteksbok).

Det er alt fra enkle feil, der et ord er erstattet med et annet eller en annen variant, som sitatet fra side 274 over der “øyeblikk” burde vært “øyeblikkelig”, eller på side 213, der begrepet “the fuzz” brukes når jeg er 100 % sikker på at det er “fuss” som menes. Det er jo talende at selv i de sitatene jeg har notert meg fordi jeg synes de er gode har jeg måttet skyte inn et “(sic)” i flere av dem (bare ett fant til slutt veien inn i dette blogginnlegget, jeg har som regel langt flere sitater lagret enn de jeg ender med å bruke).

Det er faktafeil som at Hale Berry var “den første afrikansk-amerikanske kvinnen som vant en Oscar” (side 63); hun var den første som vant for hovedrolle, ikke den først som vant en Oscar. Ok, en filleting, kanskje, men det er så unødvendig.

Det er logiske brister i rekkefølgen i detaljene som presenteres. Som på side 36 der Kamzy sier om moren:

Samtidig begynte hun som morsmålslærer på tamilskolen Annai Poopathy. På norsk betyr det mor Poopathy, og skolen er oppkalt etter Poopathy Kanapathipillai.

Som vi jo alle har hørt om? Jeg tenkte at, ok, jeg får Google Poopathy Kanapathipillai, men før jeg kom så langt fikk jeg forklaringen på hvem hun var, ti sider senere på side 47:

Skolen var oppkalt etter den tamilske kvinnen Poopathy Kanapathipillai. Hun Sultestreiket det året jeg ble født. Hun hadde ti barn og ett barnebarn, men sønnene hennes ble skutt og drept av singalesiske styrker under krigen. Hun var også vitne til menneskerettighetsbrudd utført av de indiske fredsbevarende styrkene på Sri Lanka. For å protestere for våpenhvile begynte hun å sultestreike 19. mars 1988. Hun døde nøyaktig en måned senere. Tamiler over hele verden hedrer hennes minne som et gyllent øyeblikk for tamilske mødres motstandskamp.

I starten av boka fortelles en episode fra flukten fra Sri Lanka, der følget må krysse en elv full av slanger, og det reflekteres over mangelen på håndfaste minner utenom den vannskadde kofferten som var med på reisen. Kort tid senere fortelles den samme historien på nytt med litt andre ord og med de samme refleksjonene over manglende fotoalbum og smykker, uten at det på noen måte henvises til at dette har leseren allerede hørt om. Der og da vurderte jeg faktisk å legge fra meg boka. Jeg er glad jeg leste videre, men det var nærmest på trass, og fordi boka tross alt er ganske kort. Hadde den vært 100 sider lenger hadde jeg sannsynligvis gitt opp.

Det toppet seg for meg – med en oppgitt latter – når jeg kom til siste side:

Martine Aurdal (f. 1978) er forfatter, kommentator, er forfatter og politisk kommentator i Dagbladet. Hun har blant annet skrevet bøker om Siv Jensen og Berit Riise.

(Side 279.) “Sic”, må jeg vel nesten få si. You couldn’t make this shit up, her er bildebevis:

Og jeg blir så sur, for det ødelegger leseropplevelsen så til de grader at jeg nesten ikke klarer å anbefale andre å lese boka (i alle fall ikke andre som også er belemret med korrekturlesergenet), og denne historien fortjener så utrolig mye bedre.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Lappjævel! – Kathrine Nedrejord

(Advarsel: Inneholder spoilers!)

Jeg kjøpte Kathrine Nedrejords Lappjævel! før jul en gang, men kom visst aldri så langt. Men i disse dager er det samlesing av boka, siden den fikk plass på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, så da var det bare å ta seg sammen å få boka lest.

Boka fortelles av Sammol som er sju år. Vi møter ham først på vei til skolestart, han følges av faren den lange veien fra hjemmet til skolen, der Sammol skal bo på internat.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke.
Men pappa ser på meg. Og jeg forstår at jeg må.
“Ser du, Sammol”, sier pappa. “Her er det du skal bo fremover.”
Når han sier det siste, blir stemmen hans rar. Men så kremter han og sier høyt:
“Det blir nok stas for deg. Nå slepper du å bare være med gamlinger som meg og mamma. Nå kan du få deg venner på din egen alder!”

(Side 10.) Sammols foreldre er neppe noe særlig mer glad for situasjonen enn han er selv, men de har ikke noe valg. Norske myndigheter har bestemt at barn skal gå på skole, og samiske barn skal i hvert fall gå på skole, de skal lære norsk og helst slutte å snakke samisk. Fornorskingsprosessen er et mørkt kapittel i norsk historie, som man ser ringvirkninger av fortsatt.

“Samuel, ja” sier rektor Rygh.
“Nei, Sammol”, retter jeg.
“Samuel”, gjentar rektor Rygh.
Jeg ser spørrende mot pappa.
“På norsk sier de det sånn”, hvisker pappa.
“Men jeg heter ikke det”, svarer jeg lavt.

(Side 13.) Sammol kan ikke norsk når han begynner på skolen, noe de andre barna vet å utnytte. Det blir et brutalt møte med livet på internat. Han starter også ganske på scratch med matte og å skrive, noe som skaper stor frustrasjon til å begynne med. Men Sammol kan løpe, og det skaper et bånd til lærer Pedersen som nok gjør skoledagen enklere for Sammol enn den kunne vært. Utover høsten går ting seg litt til.

Hver dag, i august og september og oktober lærer jeg mer norsk.
Det er lettere enn jeg først trudde. Norsk har færre ord enn oss for de samme tingene. Det føles som om jeg lærer å bli mer unøyaktig. På samisk har vi mange ord for der. På norsk, sier de der borte om det er en meter unna eller fjorten mil. Det er ingen forskjell. Mamma og pappa og Seibbo er der borte. Der borte er også andre sida av skolegården eller Amerika. Alt er det samme.
“Det kan ikke være det samme”, sier jeg til lærer Pedersen.
Han sukker tungt hver gang jeg spør.
“Jo, der betyr der”, sier han.
Sjøl om lærer Pedersen forstår mye samisk, så forstår han ikke det viktigste. Norsk er ubrukelig på vidda, tenker jeg.
“Reis tilbake til reinsdyrene dine, om du er så misfornøyd”, sier Isko på bakerste rad.
Jeg ignorer han.
Det er umulig å snakke om naturen i dalen på norsk. Det blir bare borte. Til og med året blir mindre. På samisk har vi åtte årstider. På norsk krymper det sammen og blir til fire.
“Men hva med tida mellom sommeren og høsten?” spør jeg lærer Pedersen.

(Side 69-70.) Men med jula kommer tilbakeslagene. Først får ikke Sammol reise hjem i juleferien, foreldrene har noen problemer med reinflokken og har ikke mulighet til å hente ham. Så kommer ikke lærer Pedersen tilbake etter jul. I stedet får de en ny lærer, frøken Steen, og hun tar fornorskingen på alvor og har ikke annet enn forakt til overs for samer og det samiske.

Et ord mange av de andre bloggerne har brukt om boka er “hjerteskjærende”, og det er nettopp det det er, det er hjerteskjærende å lese om hvordan Sammol gradvis blir fornorsket:

Jeg prøver å se for meg ansiktene deres og snuten til Seibbo, men begge deler er vanskelige å huske. Det er akkurat som om de finnes litt mindre for hver dag jeg ikke ser dem. Som om de bor i et fjernt land, langt, langt vekk. Et land med åtte årstider og natur. Jeg bor i et høyt hus med stort gjerde rundt.

(Side 87.) Tydeligst ser vi effekten mot slutten av boka, når han endelig kommer seg hjem. Alt er blitt fremmed, han sliter med språket og klarer ikke lenger å kaste lasso eller gjøre de andre tingene han pleide å gjøre for å hjelpe til med arbeidet. Han tar til og med seg selv i å ville rette på dem når foreldrene kaller ham Sammol, han er blitt Samuel.

Lappjævel! er en viktig bok om en del av norsk (og skandinavisk) historie veldig mange kan alt for lite om. Men… Ja, det er et men. Jeg er ikke helt sikker på at jeg egentlig synes det er en god bok. Jeg kommer ikke egentlig innpå Sammol, jeg føler med ham fordi jeg vet det han opplever er fælt og urettferdig mer enn fordi boka får meg til å føle at det er fælt og urettferdig. Og det er deler av historien jeg sliter med å tro på. Nei, ikke tingene Sammol utsettes for, om noe føler jeg at det ikke er brutalt nok (men det er tross alt en barnebok), men jeg klarer ikke å tro på at ikke mer ville blitt gjort for å få ham tilbake til skolen enn det boka gir inntrykk av at man kan forvente. Det henger ikke på greip at foreldrene må sende ham på skolen i august av frykt for hva myndighetene vil gjøre, men i… april? mai? kan de liksom bare si at han ikke kommer tilbake igjen før tidligst etter sommeren?

Vel. Det sagt er dette en bok jeg gjerne ser at vi dytter i hendene på alle barneskoleelever (og gjerne de eldre elevene og voksne også) i hele Norge. Dette er en del av vår historie vi alle bør kunne, eie, og gjøre det vi kan for å rette opp gammel (og ny) urett. Selv sitter jeg igjen med ønsket om å lese mer om dette. Jeg har et par bøker på lista, men tar gjerne i mot tips om flere.

Boka har jeg kjøpt selv.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist – Marta Breen

Jeg må kanskje konstantere at jeg ikke er i målgruppen for Marta Breens 2020-bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist. Jeg er allerede (en skandinavisk) feminist, og dette var i overkant Feminisme 101 for meg.

Boka er pedagogisk oppbygd i 20 ganske korte kapitler som hver har titler som nærmest kan kalles “Feminsmens 20 bud”: Kjenn dine fiender, Dropp nostalgien, Kjenn din kropp, osv. Hyppig bruk av kloke sitater fra verdens (dog, det skal sies, hovedsakelig vestens) feminister bryter i tillegg opp og gjør boka kjapplest.

Bryter opp, ja. Noe som irriterte meg underveis var at sitatene litt for ofte bokstavelig talt brøt opp teksten. Se bildet nedenfor for eksempel. Hadde det gjort noe å putte det kult formaterte sitatet ETTER setningsfragmentet som er en fortsettelse fra siden før?

Apropos irritasjon holdt jeg på å legge fra meg boka for godt etter kapittel 6: Kjenn dine fiender. Kapittelet starter med en diskusjon av misogyni/kvinnehat og en ganske god parodi på samtalen som starter med en mann som hevder å elske kvinner, men som degenerer til kjønnede skjellsord i det han blir avvist. Men så brukes nettopp skjellsordene som en bro over i en ganske SWERFY omtale av prostitusjon, og jeg sitter igjen på slutten og lurer på om Breen inkluderer motstanderne av sexkjøpsloven i sine “fiender”. For da faller jeg av lasset, må jeg innrømme. Jeg kan ikke si at jeg har noe mer forståelse enn Breen for at ikke all sexlyst forsvinner om du vet at den andre parten bare gjør det for penger (eller enda verre: Er tvunget inn i situasjonen og gjør det for bokstavelig talt å overleve). Men jeg har gjort det til regel å høre på den aktuelle gruppa i saker som angår grupper jeg ikke er del av, og at sexkjøpsloven fungerer er ikke det de sier. Uansett: Skal vi komme menneskehandel og tvangsprostitusjon til livs kan vi kanskje starte med mer opplagte ting, som ikke å sende ut av landet ofrene – at på til etter å ha utnyttet dem som informanter – og å sørge for at folk har nok penger til å leve av, dvs trygge og bygge opp, ikke ned, velferdsstaten. Det virker som mer fornuftige hauger å dø på i mine øyne.

Vel, jeg leste videre, men ble aldri helt venner med boka etter det.

Jeg mener, KAN det være nødvendig?

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Magnus Chase and the Sword of Summer – Rick Riordan

I started Magnus Chase and the Sword of Summer by Rick Riordan before Christmas, but when I was around half-way through Queer Lit Readathon week started, and I put it down to focus on that reading list and have been slow to pick it up again. By now the library are getting quite keen to have their copy back, so I decided to make time to finish it, and I’m rather glad I did.

Like the Percy Jackson series, the main charm (for me) in Magnus Chase is the intertwining of mythology and contemporary life (and technology). The old Gods don’t go away just because people stop believing in them, but they change – to some extent – with the changing humans. Riordan extracts a lot of humour from the juxtapostion of old and new, mythology and reality, and I readily admit to laughing out loud several times. Some of the jokes are clearly geared towards an older audience, such as Ran’s husband Aegir going full hipster:

‘Aegir.’ Ran spat. ‘The great stirrer of sea storms! These days the only thing he wants to do is brew his mead. He’s _always_ been a brewer, but lately it’s ridiculous. He spends all his time at the hops shop, or going on brewery tours with his buddies. And don’t get me started on the flannel shirt, rolled-up skinny jeans, glasses and the way he trims his beard. He’s always talking about microbrews. He has a cauldron a mile wide! How can he _microbrew_?’

(Page 235.) Being fairly familiar with the microbrew-world myself I can easily imagine a Norse God as part of the culture (or cult).

Other guffaw-worthy moments are more likely to also work for the target audience:

Junior glowered at me. ‘Boy, your ignorance is breathtaking. Gleipnir was just as thin and light, but its paradox ingredients gave it great strength. This rope is the same, only better!’

‘Paradox ingredients?’

Blitz held up the end of the rope and whistled appreciatively. ‘He means things that aren’t supposed to exist. Paradox ingredients are very difficult to craft with, very dangerous. Gelipnir contained the footfall of a cat, the spittle of a bird, the breath of a fish, the beard of a woman.’

‘Dunno if that last one is a paradox,’ I said. ‘Crazy Alice in Chinatown has a pretty good beard.’

Junior huffed. ‘The point is, this rope is even better! I call it Andskoti, the Adversary. It is woven with the most powerful paradoxes in the Nine Worlds – Wi-Fi with no lag, a politician’s sincerity, a printer that prints, healthy deep-fried food and an interesting grammar lecture!’

‘Okay, yeah,’ I admitted. ‘Those things don’t exist.’

(Page 319-320.) Apart from the fun bits of playing around with mythology, Magnus Chase is a classic underdog and his rag-tag band saves the world kind of story, but with a clever enough plot that it doesn’t feel old and stale. Other themes are outsider (or freak) identity and found family (the latter being one of my soft spots).

It’s been so long since I read Percy Jackson and the Lightning Thief (and no, I still haven’t read the rest of the series) that it was only when I reread my own blogpost about it that I realised there might be a link between the two stories, Percy’s friend being called Annabeth, the same as Magnus’ cousin. Surely that can’t be a coincidence?

My main niggle with Percy Jackson was caused by comparison to other books, mainly Harry Potter. But with the author of the latter having gone full transphobe in the years since I wrote that, I must admit that I am inclined to look at other stories in a more friendly light. I’m pretty sure I’ll be getting the next Magnus Chase book out of the library this summer, and I might even give Percy another go. I have also noted that it is really time I read Neil Gamain’s Norse Mythology (which we own).

I’ll finish with another of my lol-moments:

The goat plodded over. ‘You really should take better care of your elf. They need lots of sunchine – not this weak Jotunheim light. And you can’t overwater them by drowning them in rivers.’

(Page 340.)

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Podcast, boksalg og bokpriser

Som jeg nevnte i innlegget om On a Sunbeam har jeg fortsatt å høre på podcasten Books Unbound. Jeg har også hørt en del episoder av podcasten Pengesnakk (som nevnt i innlegget om boka med samme navn). Jeg har altså blitt en sånn person som hører på podcasts. Så nå tenkte jeg det hadde vært greit med en liten oppdatering på hvilke andre jeg har testet og hva jeg synes. Det er bare et par som er litteraturrelatert, så når du har lest om de to kan du hoppe ned for å lese et hjertesukk om boksalg og bokpriser om du vil.

Boksnakk: Jeg har fulgt både @readygoread og @leseverden på Instagram en stund, så det var naturlig å sjekke ut podcasten Boksnakk når de lanserte den. Så langt synes jeg den er veldig bra. Formatet er relativt likt Books Unbound sitt, Marte og Malin snakker om bøker og bokbransjen, bøker de har lest og bøker de gleder seg til. De har tydeligere tema for hver episode enn Books Unbound, og jeg har hittil hoppet over episoden om krim (som jeg knapt leser) og Mammutsalget (siden jeg helst ikke ville oppdage noen bøker jeg “bare må ha”), men har hørt alle de andre som har kommet ut så langt. Den siste handlet om “mai-salget” og fastprisavtalen og var spesielt interessant synes jeg. Jeg kjente greit til prinsippene i avtalen fra før, men fikk noen nye synsvinkler å tenke på og litt mer konkrete detaljer rundt datoer og tidslinjer, så det var kult.

Reading Women: Jeg har hørt et par episoder, og kommer nok til å høre flere, men denne podcasten krever et høyere konsentrasjonsnivå, og går ganske i dybden på temaet det snakkes om, så det føles nesten som en forelesning jeg burde ha forberedt meg til. Nesten. Som sagt, jeg kommer nok til å høre flere, så ikke la deg skremme helt.

Love to Sew: En passe lavterskel podcast, men om å sy klær snarere enn om å lese bøker. Helen og Caroline har hyppige gjester og tar opp alt fra nybegynnertema til detaljsnakk om type stoff og hvordan søm som hobby hører hjemme i det store bildet, sosialt og miljøvernmessig. Et stort pluss er at de gjør sitt beste for å være inkluderende, og har fokus både på kroppspositivitet og på ting som Black Lives Matter og kjønnsmangfold innen sitt fagområde. Jeg har hørt kanskje 20 episoder og det er nesten 200 å ta av, så her går jeg ikke tom på en stund.

Forbrukerpodden: Handler også om personlig økonomi, men tar utgangspunkt mer i bærekraft og miljøvern. Her har jeg også hørt meg gjennom en del episoder på rappen, og kommer sikkert til å høre flere, særlig der hvor det er interessante gjester.

Spinning Plates with Sophie Ellis-Bextor: Jeg har bare hørt en episode, og det var fordi Jack Monroe var gjest. Men den episoden var veldig bra, så jeg har beholdt podcasten i abonnementslista.

Friends of Dorothy: Verter for denne er drag-dronningene Candy Warhol and Kiki St Clair. Her har jeg også bare hørt en episode, den der Mara Wilson var gjest, men også denne ga mersmak og ligger derfor i abonnementslista.

Our Opinions are Correct: Jeg har hørt et par episoder, blant annet en om virus, både ekte og oppdiktede. Denne liker jeg for måten de blander litteratur – og da spesifikt sci-fi – inn i diskusjoner om temaer som treffer oss i hverdagen (eller omvendt?).

Gender Reveal: Superinteressante intervjuer med transfolk. Så langt har jeg hørt flest episoder med forfattere og får en stadig lenger tbr-liste.

Trans Norge: Driftes av PKI og er en relativt ny podcast (20 episoder så langt). Den ene episoden jeg har hørt, der podcastvert Luca Dalen Espseth prater med Miriam Aurora Hammeren Pedersen om interseksjonell feminisme var spot on, så her blir det mer lytting framover.

Out to Lunch: Jeg elsker Jay Rayners restaurantanmeldelser. Av podcasten har jeg hørt en og en halv episode, jeg begynte med den der Tim Minchin er gjest, siden jeg også er Minchin-fan. Passe småpratete om alle mulige tema i tillegg til mat, selvsagt.

Jeg har også hørt starten på tilfeldige episoder på noen flere podcaster og ikke likt det jeg hørte, avsluttet og avabonnert, men nå husker jeg ikke hvilke. Jeg må bli bedre til å notere, rett og slett. Men, ok, jeg liker jo bedre å drive med framsnakking enn slakt, så kanskje det er like greit.

Overskriften på dette innlegget lover at jeg skal si noe om boksalg og bokpriser, men jeg har egentlig bare et lite hjertesukk å komme med. Jeg kjøper mye bøker (surprise!), også nye norske bøker. Sistnevnte er ikke billige, men det er greit, det står vel i stil med lønnsnivået i landet, og jeg tjener mer en greit nok, så jeg skal ikke klage (så mye). Men jeg har jo ikke lyst til å betale noe mer enn jeg må, jeg heller. Jeg bruker biblioteket når det passer seg sånn. Men det gjør jo “alle” andre også. Eller litt for mange i alle fall. Nå er det for eksempel to norske romaner fra 2020 jeg gjerne skulle ha fått tak i, nemlig de som står på kortlista til Bokbloggerprisen. Heroin Chic av Maria Kjos Fonn har jeg arvet av en venninne, så den har jeg i hus, men Tollak til Ingeborg av Tore Renberg og Et liv forbi Helga Flatland står jeg på venteliste på på biblioteket. På henholdsvis plass 51 og 16. Jeg har fortsatt fire måneder på meg, så 16 skal gå. Jeg er mer usikker på 51. Så nå som maisalget har startet og det også har gått nok tid til at de har kommet i pocket tenkte jeg at jeg skulle sjekke muligheten for å kjøpe bøkene til en litt rimeligere penge enn fullpris ny bok. Og, vel.

Skjermdump fra Norli, tre versjoner av Tollak til Ingeborg. Hardcover er på tilbud til 149,- ebok er på tilbud til 120,- mens pocket koster 199,-Jeg vil helst ha fysisk bok, så skal jeg spare penger bør jeg gå for innbundet. Men jeg vil ikke egentlig ha innbundet. På den annen side: Pocket til 199? Er det bare meg, eller er det ikke noe særlig billig? Jeg har ikke sjekket fysisk butikk, men jeg mistenker at dette ikke er ordentlig pocket, men sånn half-assed greie også kjent som “dansk bind”. Men jeg vil ikke ha en bok som ser bra ut på hylla, faktisk er ikke dette en bok jeg nødvendigvis har noe ønske om å ha på hylla i det hele tatt, jeg vil ha en bruksbok, en jeg kan putte i sekken (eller lomma) og lese på bussen og eventuelt sette på hylla etterpå, men da er det fint om den tar minst mulig plass og det gjør verken innbundet eller dansk bind.

Angående Flatland er ståa eksakt den samme:

Dansk bind, forresten: I Danmark er det faktisk det som er “innbundet”. Alle mine nyere danske førsteutgaver er dansk bind. Pocket er noe annet.

Men. Jeg skal stikke innom en fysisk butikk på lørdag og sjekke hvordan “pocket”-utgaven faktisk ser ut. Hvis det er ordentlig pocket skal jeg vurdere å betale blodprisen 199 for fornøyelsen tross alt. Hvis ikke vurderer jeg å kjøpe innbundet og putte den i leveringsboksen til biblioteket når jeg er ferdig med den, de trenger jo tydeligvis flere eksemplarer.

 

 

 

On a Sunbeam – Tillie Walden

On a Sunbeam av Tillie Walden er en grafisk roman som nevnes ofte på podcasten Book Unbound (siden sist har jeg blitt Patreon og hørt meg gjennom alt bonusmaterialet også). Det er en Sci-fi fortelling som foregår i et univers som ligner vårt. Mia er det nyeste medlemmet i et team som reiser rundt i rommet og driver med restaureringsarbeid. De fikser gamle bygninger (eller romstasjoner), noen av dem kulturelle klenodier, andre mer prosaiske – kontorbygninger som skal settes i stand for nye brukere. Parallelt med fortellingen om hvordan Mia finner sin plass i teamet får vi flashbacks til fem år tidligere, da hun gikk på kostskole og møtte Grace fra “The Stairs”. Mia og Grace blir kjærester, men Grace må forlate skolen igjen i hui og hast og de får ikke tatt farvel. Og The Stairs er forbudt område.

Teamet Mia blir med i består av Char og Alma, som er et par, Almas niese Jules og Elliot – som bruker pronomene they/them og ikke snakker. Utenom ikke-binære Elliot er alle vi møter i historien, venner eller fiender, kvinner.

Historien fokuserer på vennskap og “found family”, med noen innslag av bevaringstematikk – bevaring både av natur og kultur. Tegnestilen er ved første øyekast enkel, men har en uventet dybde og fargepaletten begrenset til rød, oransje og burgundertoner. Effekten er nesten hypnotiserende.

Char og Alma drev tidligere mer på kant av loven, selv om de nå kun tar legitime oppdrag, og en slags nostalgi for tidligere, mer rebelske tider gjennomsyrer hele teamet. Når et uhell på et oppdrag gjør at Char, som leder, blir suspendert og erstattet med en vikar, Jo, er eksplosjonen uungåelig, særlig siden Jo ikke akkurat gjør noen god figur. Hun nekter for eksempel å “huske” at Elliot ikke snakker og svarer til they/them, fordi “This is a job, none of that is important”.

Side fra boka med følgende dialog:  Jules: When you chose not to respect us, we chose not to respect you. The fact that you expect people you shit on to treat you nicely shows how delusional you are.  Jo: I can't believe this. So I screwed up some words. You act like I'm a monster.  Jules: Wow... you, you really don't get it, do you? Have you ever even considered that something that's trivial to you could mean... so much more to someone else? You don't get to take the easy road out and just respect the parts of people that you recognize. And, pro tip: If you find yourself in a similar situation in the future where you're surrounded by people you don't understand – Try listening. It'll work a lot better for you than talking.Dialogen fra siden over:

Jules: When you chose not to respect us, we chose not to respect you. The fact that you expect people you shit on to treat you nicely shows how delusional you are.
Jo: I can’t believe this. So I screwed up some words. You act like I’m a monster.
Jules: Wow… you, you really don’t get it, do you? Have you ever even considered that something that’s trivial to you could mean… so much more to someone else? You don’t get to take the easy road out and just respect the parts of people that you recognize. And, pro tip: If you find yourself in a similar situation in the future where you’re surrounded by people you don’t understand – Try listening. It’ll work a lot better for you than talking.

Jeg synes det var interessant å bemerke at Jo er den eneste i hele historien som bruker feil pronomen om Elliot. Selv de som jager hen som en forbryter senere i boka (mini-spoiler der, altså) bruker they/them.

Utsnitt fra boka med følgende dialog:  Old woman: Find them. Bring Elliot to me, am I clear? Guard: Yes, ma'am! Old woman: It's time that they paid for what they did.On a Sunbeam ble først utgitt som nettserie og kan fortsatt leses i sin helhet på nett. Jeg anbefaler absolutt å sjekke den ut, om du foretrekker papir har i alle fall mitt bibliotek boka tilgjengelig (selv om jeg nok skulle ønske den var delt inn i flere bind, den er tung).

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.