Photographic: The Life of Graciela Iturbide – Isabel Quintero og Zeke Peña

Jeg har vært på salg på Outland igjen… Det ble bare en bok (vel, tre, men de to andre var ikke på salg) denne gangen, Photographic: The Life of Graciela Iturbide var satt ned fra 269 til 50, og siden grafisk sakprosa er noe jeg gjerne leser var det et opplagt kjøp.

Jeg har aldri hørt om Graciela Iturbide før, som jeg kan huske, men jeg har følelsen av at jeg har sett noen av bildene hennes. Flere av dem gjengis i boka, og det er noe kjent med dem.

Iturbides historie fortelles i “kapitler” i jeg-form, med “hviletekster” mellom kapitlene i tredjeperson som gir mer utvetydige fakta. Kapitlene er mer poetiske og filosoferende, og gjør et forsøk på å få et grep på hva kreativitet og skapelsesprosess er. Illustrasjonene underbygger og bygger videre på teksten, og det er tydelig at Zeke Peña har studert Iturbides fotografier, for tonen i strektegningene matcher fotografiene sømløst.

Jeg ble helt klart nysgjerrig på Graciela Iturbides fotografiske bøker av å lese denne biografien, og da er vel muligens poenget med boka oppnådd.

How to be Ace – Rebecca Burgess

For noen år siden, fordi jeg begynte å lese mer om LHBT+ både i bøker og på nett, oppdaget jeg at “aseksuell” en ting. Den merkelappen tror jeg ikke fantes når jeg vokste opp på 80- og 90-tallet. Om den gjorde var den i alle fall ikke noe folk flest hadde hørt om. Mye av det som definerer aseksualitet var veldig gjenkjennelig, og etter å ha satt meg mer inn i det har jeg vel landet på at jeg er både demiseksuell og demiromantisk (to merkelapper som begge faller inn under Ace-paraplyen). Lykkelig gift som jeg er er det likevel en slags lettelse å få plassert meg selv i en sammenheng som gir mening til alt jeg har tenkt og følt (eller kanskje helst IKKE følt) om romantisk kjærlighet og sex i mine noen-og-førti år på jorda. Å putte denne boka i handlekurven på en av mine shopping-runder hos Waterstones’ nettbutikk var derfor en no-brainer.

I How to be Ace får vi følge Rebecca fra tidlige tenår, når alle andre plutselig ble kjempeinteressert i kjærester og sex, til nåtid, der hen er anslagsvis rundt 30 og etablert som illustratør. Både forvirringen rundt seksualitet og psykiske problemer (hen har OCD og angst, og i følge baksideteksten er hen autist også) skildres ærlig og åpenhjertig, og selvutleverende. Innimellom presenteres faktabokser som gir leseren bakgrunn for noen av begrepene som lanseres. Tegnestilen er sjarmerende og er i aller høyeste grad med på å fortelle historien. Er begrepet aseksuell nytt for deg er dette en bra intro.

For meg ble boka mindre bra enn den kanskje kunne ha vært fordi jeg ikke klarte å la være å sammenligne den med Alice Osemans Loveless (som også handler om aseksualitet) som jeg leste før jul (og ikke har skrevet om ennå, fy meg). Gjenkjennelsesfaktoren i Loveless var for meg langt større, og leseopplevelsen min av begge bøkene er farget av det. How to be Ace handler som sagt også mye om psykisk helse, og det er ikke negativt i seg selv, men jeg hadde forventet en slags grafisk variant av Loveless, og det var ikke det jeg fikk, og så ble jeg kanskje urimelig skuffet. Det blir interessant å gjenlese How to be Ace om et år eller noe, og se om opplevelsen blir annerledes når jeg er forberedt på tematikken. Den skal få forbli i hjemmebiblioteket, i alle fall, så får jeg muligens diskutere med tenåringen hvem sin hylle den skal bo på.

Pengesnakk – Lise Vermelid Kristoffersen

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom over podcasten Pengesnakk, men sannsynligvis var det via Instagram, og at noen jeg følger delte noe rundt kritikken mot Trygve Hegnars avfeiing av de som deler hverdagslige spareråd på blant annet Instagram. “Man blir ikke rik av å spise opp brødskalkene.” Nei, man gjør kanskje ikke det, men for veldig mange av oss er det alle små valg vi tar i hverdagen som bestemmer hvorvidt det er penger igjen på slutten av måneden eller måned igjen på slutten av pengene. Samme hvordan jeg kom over den har jeg nå hatt Lise og Pengesnakk på øret når jeg har gått tur de siste par ukene. Jeg begynte på begynnelsen og har nå hørt meg fram til episode 60, selv om jeg må innrømme at jeg har hoppet over en del episoder; først fordi noen har tema som ikke angår meg (BSU, bryllup, småbarn, egen bedrift), men etter hvert fordi det blir litt repetitivt, det er grenser for hvor mange forskjellige måter det går an å presentere fenomenet bufferkonto på.

Og det er ett av to store problemer med boka også. Har du hørt podcasten trenger du ikke lese boka. Har du lest boka trenger du sannsynligvis ikke å høre podcasten (selv om jeg kan anbefale noen av episodene der Lise har besøk av eksperter på spesialområder, episode 58 om forsikring og episode 47 om arv er to av dem). Har du et par timer til rådighet går det kjappere å lese boka enn å “binge” podcasten, så om begge er nye for deg kan kanskje boka være et godt startpunkt (det finnes også en blogg, pengesnakk.no, den har jeg bare så vidt vært innom).

Men det aller største problemet med boka er mangelen på tydeliggjøring av målgruppe og den tilsynelatende totale blindsonen “privilegier”. Nå skal det sies at det er en blindsone Pengesnakk deler med både Luksusfellen og I lomma på Silje og andre lignende konsepter. Det er ikke aleneforelderen på uføretrygd eller minstepensjonisten som får hjelp av sparerådene her. Strever du med å få råd til (First Price) mat etter at husleie og strøm er betalt kan det nok føles provoserende å bli fortalt at “alle” kan spare penger. Noen av rådene kan helt sikkert brukes av alle, men måten de presenteres på er kontraproduktiv om du ikke er i målgruppa. Og hvem er målgruppa? Så vidt jeg kan se er målgruppa vi privilegerte individer som har en grunnleggende god inntekt og som bare tenker litt for lite på penger og økonomi og derfor enten bruker opp alt vi tjener eller kanskje til og med litt mer enn det også. Passer du inn der kan jeg anbefale enten bok eller podcast (eller blogg?) for å få et spark bak.

Men du ser ikke syk ut – Ragnhild Holmås

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok de aller fleste av oss vil ha godt av å lese. Usynlig sykdom har det alltid vært lett å mistenkeliggjøre og med en velferdsstat under press er det kanskje fristende å be folk om å skjerpe seg litt. Problemet er at med en del sykdommer er det heller sånn at om man “skjerper seg litt” så blir man faktisk enda sykere.

Holmås fikk ME utløst av en runde med kyssesyken. Hun var bare 23 år gammel når sykdommen slo henne helt ut, og hun gikk fra å være en aktiv ung kvinne i starten av en lovende karriere til å ha problemer med å huske hvordan hun staver sitt eget navn.  I boka får vi hele sykdomshistorien, fra den første morgenen hun våkner og føler det som om hun har hatt en særs fuktig helkveld på byen til tross for at hun tilbragte kvelden hjemme på sofaen og la seg før ni, gjennom tilfriskning etter tre år og nytt forsøk i jobb som ender i nytt krasj, og til nåtiden, der hun fortsatt er syk, og har innsett at det vil vare en stund og at det vil vare lenger dersom hun ikke setter helsa først. På veien møter hun noen av sine egne fordommer i døra, det er vanskelig å ikke internalisere ideen om at langtidssyke egentlig er late snyltere når den offentlige diskursen i så stor grad fremstiller det slik.

Den medisinske kunnskapen går framover, men ikke fort nok, og særlig ikke på usynlige – og lavstatus- – sykdommer som ME.

Det nye håpet er at hvis niesen min, en rødkinnet rampejente på tre år, får ME, lupus eller endometriose når hun er 23, skal hun få evidensbasert medisinsk behandling fra dag én. Hun skal gå rakrygget rundt i samfunnet uten å slepe på en fotlenke av skam. Når hun en dag er i akebakken med barna sine, skal naboen hennes tenke “Så kjekt å se at hun har en bra dag!”, ikke “Denne kjeltringen må jeg rapportere til Nav.”

(Side 216.) For meg som er frisk (om enn med en kreftbehandling bak meg, en sykdom som var skambelagt opp til det årtiet jeg er født i, en historie det er verdt å sette seg inn i om man ser på kreftpasienter som helter som slåss mot sykdommen og ME-pasienter som late mennesker som egentlig bare må ta seg sammen) er det mye å dra lærdom fra i boka. Ikke minst forsterkes min økende bevissthet rundt tilgjengelighet:

Vet du hva vi trenger? Vi trenger en Sinnasnekker’n-type som går rundt og kjefter på steder som ikke er tilgjengelige. “Detta går ikke!”, brøler han, før han økser ned vegger for å sette inn en heis og gjøre dørene brede nok til rullestol. Inn jogger mannskap med nok stoler til alle og støydempende materialer. Mens Sinnasnekker’n freser “faens funksjonssjåvinisme”, hamrer han inn spikre i de nye benkene utenfor, der folk skal sitte i kø. På tre dager er stedet forvandlet fra ekskluderende til inkluderende. Kjør rulletekst.
Den ideen skal dere få gratis av meg, TVNorge.

(Side 171.) Jeg ser ikke på Sinnasnekker’n, men jeg elsker Extreme Makeover Home Edition, som ofte fokuserer på å gjøre et utilgjengelig hus tilgjengelig for “funkiser”, og dette programmet hadde jeg glatt sett, TVNorge. Sett i gang!

Jeg er frisk, sier jeg. Enn så lenge burde jeg legge til. I morgen kan det være meg som må ringe jobben og si at jeg dessverre ikke fungerer i dag, og gå til legen med diffuse symptomer og kanskje bli trodd, kanskje ikke (ok, min fastlege tror nok på meg, jeg har en bra fastlege, men det er det ikke gitt at alle vil gjøre). Visste du for eksempel at det er ting som tyder på at Covid 19 kan trigge ME? Kanskje vi skal være litt petimeter på det smittevernet likevel?

Boka er skrevet, sier Holmås, i fragmenter, på det papiret som var i nærheten, liggende i senga eller på sofaen. Men det er blitt en helhet av det som ikke oppleves spesielt fragmentert. Derimot har jeg litt problemer med layouten i boka. I stedet for innrykk på starten av en paragraf, er det brukt doble linjeskift, noe som er vanlig på nettsider, men ikke standard i bøker. Det er mulig dette gjør teksten enklere å lese for noen, kanskje er jeg funksjonssjåvinistisk når jeg kritiserer det, men for meg gjør det boka vanskeligere å lese. Teksten flyter dårligere, hjernen min tolker doble linjeskift som signal på at nå starter “noe nytt”, dette neste avsnittet henger ikke sammen med det forrige. Men så gjør det det likevel, og jeg må på en måte hente meg inn igjen i lesingen, jeg får ikke skikkelig flyt, men blir hele tiden “avbrutt”.

Eksempel på typisk oppslag, doble linjeskift i stedet for innrykk er gjennomgående i hele boka.

En annen konsekvens er at jeg føler at boka kunne vært halvparten så tykk og sannsynligvis i mindre format med “normal” layout. Og jeg liker små bøker, de er lettere å ha med seg i lomma og lettere å holde når du leser. Jeg vet ikke om det er et bevisst valg i kategorien “læreren sa ti sider, med halvannen linjeavstand og litt større font er vi der snart” eller “dette er lettere for noen med konsentrasjonsvansker å lese”, eller om det bare er preferanse fra layoutansvarlig, redaktør og forfatter, men jeg tror et mer kompakt format kunne tippet boka fra “bra” til “fantastisk” for meg personlig.

Uansett, den er definitivt “bra”. Du burde lese den.

The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle lese The Handmaid’s Tale nå. Men det er litt sånn med klassikere og andre bøker man føler at man burde ha lest at når man først får lyst er det bare å gripe sjansen. Jeg reserverte boka på biblioteket, men blingset litt sånn at på første forsøk fikk jeg den grafiske romanen i stedet for orginalen. Men med litt mer finlesing gikk det bra på forsøk nummer to. En bonus er det jo at den gjør at jeg kan krysse av januar i Elidas 1001-lesesirkel. Om jeg klarer å følge opp med flere klassikere utover året vil vise seg, men januar er i boks.

Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om boka. Det er skrevet så mye om den før, ikke minst etter at tv-serien kom og boka fikk en oppfølger. Derimot reflekterte jeg en del over det å lese klassikere mens jeg leste den, og det tenkte jeg at var verdt noen ord. Det er jo sånn med bøker som har fått klassiker-stempelet at man på en måte vet så mye om dem uten å ha lest dem at det av og til føles som om man HAR lest dem allerede. Men så viser det seg jo ofte at man kanskje ikke visste så mye likevel. Joda, grunnprinsippene i historien til Offred hadde jeg jo fått med meg. Statskuppet, det strengt inndelte samfunnet, den religiøse fanatismen og den generelle infertiliteten som har skapt “behovet” for handmaids i utgangspunktet. Men selvsagt er boka mye mer nyansert enn det en sånn stikkordsoppsummering kan formidle. Og det var en overflod av detaljer jeg ikke hadde hørt om på forhånd. Ikke minst er det et presist og samtidig lyrisk språk i Offreds mer eller mindre interne monolog som det er vanskelig å ikke la seg fenge av.

Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet lese boka uten å vite noe om den. Jeg var 11 det året den kom ut, så det var vel aldri noen mulighet for det, men jeg fikk assosiasjoner til Never Let Me Go av Kashuo Ishiguro. Ikke bare fordi det også er en dystopi og en moderne klassiker, men fordi den boka visste jeg ingenting om når jeg begynte å lese den, jeg ante ikke engang at det var en dystopi (mitt eneste forhold til Ishiguro før det var at jeg hadde sett Remains of the Day på kino, en helt annen type historie enn Never Let Me Go). Og den gradvise oppdagelsen av akkurat hvor dystopisk boka faktisk var bidro til å gjøre det til en sterk leseopplevelse, en bok å miste pusten av, som en knyttneve i magen, rett og slett. Og for de som leste A Handmaid’s Tale i 1985 tror jeg opplevelsen må ha vært mye den samme. Jeg er litt lei meg for å ha gått glipp av den opplevelsen. Men det er det jo håpløst å klage over, det er like umulig å lese The Handmaid’s Tale uten forutintatthet i dag som det ville være å lese Romeo and Juliet uten å vite at de to var “star-crossed lovers”.

En ting jeg ikke visste noe om var… skal vi kalle det epilogen? “Historical notes on The Handmaid’s Tale” var en klar bonus jeg ikke forventet. Et fascinerende fortellerteknisk grep som traff meg midt i akademiker-nerde-hjertet. Fram til det hadde jeg slått fra meg å lese oppfølgeren The Testaments, men nå ble jeg nysgjerrig likevel, jeg lurer fælt på hvordan en oppfølger kan forholde seg til det hele. Vel, vi får se.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Min vei – Ruth Reese

Når diskusjonene om blackface raste i desember fordi Dplay trakk serien Nissene over skog og hei der Espen Eckbo har malt seg brun i ansiktet for å gestalte rollefiguren Ernst Øyvind, ble Ruth Reeses selvbiografi sitert på Twitter. Jeg så først en Tweet fra @3ivin6 da den ble retweetet med kommentar av @mohamabd86. I diskusjonen ble også et annet sitat fra boka retweetet, først postet på Twitter av @magnusbe i 2019. Jeg må innrømme at jeg før dette ikke hadde noen anelse om hvem Ruth Reese var, selv om sjansen vel er stor for at jeg har hørt henne synge eller snakke på TV eller radio. Hun var blant annet involvert i det norske arbeidet mot Apartheid i Sør-Afrika, som var den første politiske saken jeg selv var engasjert i som tenåring. Jeg var 16 når Reese døde i 1990.

Men selv om navnet Ruth Reese ikke sa meg noen ting, var jeg umiddelbart interessert i å lese memoarene hennes. At vi har en problematisk historie med rasisme – og spesifikt blackface – også i Norge er ikke noe jeg noensinne har vært i tvil om, men førstehåndsberetninger av denne typen er det alt for lite oppmerksomhet rundt. Jeg har lest flere tekster av jevnaldrende og yngre nordmenn de siste årene som skildrer hvordan rasismen oppleves i dag, men lite om historien “før min tid”.

Min vei er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, men jeg foretrekker å lese fysiske bøker, og det viste seg at min lokale bruktbokpusher Wangsmo hadde et eksemplar på hylla, så det løste seg på enklest mulige vis. Boka kjøpte jeg før jul, og siden den er hardcover tenkte jeg det passet bra å lese den nå og få krysset av det punktet på #riordathon2020.

Reese starter historien om sin oppvekst med den noe dramatiske forflytningen av familien fra Hayneville, Alabama til Chicago. Kun to år etter døde Reeses far, William og moren Sarah satt igjen som alenemor til 11. Den første delen av boka handler mye om moren og hennes kamp for et anstendig liv for sine barn. Barna måtte tjene penger til “familiebanken” etter skolen og i helgene, men det var aldri noe spørsmål om å droppe ut av skolen eller prioritere bort høyere utdanning. Familiens kulturelle liv dreide seg rundt kirken, Pilgrim Baptist Church i Chicagos South Side, og den unge Ruth avanserte fra barne- til ungdoms- og videre til voksenkoret i kirken. Hennes åpenbare talent gjorde at hun fikk mange gode hjelpere på veien mot en karriere i musikken. Reese tok en bachelor i musikk ved Northwestern University, Evanston, Illinois, og jobbet som lærer noen år, men grep sjansen når den bød seg og sa opp lærerjobben for å satse fulltid på sangkarrieren. I 1952 dro hun til Europa, der hun både studerte hos anerkjente lærere og opptrådde over store deler av kontinentet i løpet av femtitallet. Mot slutten av tiåret traff hun bokhandler Paul Shetelig og valgte på grunn av ham å gjøre Norge til sitt hjemland. Hun fortsatte sangkarrieren, med oppdrag både i Norge og i Europa, men brukte også sin stemme, ikke bare til å lære nordmenn om forholdene til svarte i USA og oppfordre til boikott av Sør-Afrika, men også til å påpeke rasisme i det norske samfunnet, og da særlig i måten media fremstilte svarte på. Det siste spesielt var nok ikke akkurat noe som fremmet karrieren, noe hun anerkjenner selv.

Gjennom hele boka tar Reese opp temaet rasisme og undertrykkelse av svarte, og forteller om egen og andres aktivisme i møtet med slik undertrykkelse. Fra Chicago er det særlig kampanjen for å få de hvite kjøpmennene (som drev alle butikkene) i de svarte bydelene til å ansette svarte jeg bet meg merke i:

Det ble dannet flere komiteer med fagforeningsmenn og -kvinner. De gikk i hver eneste butikk og på hvert eneste lager og spurte eieren om han kunne ansette en eller to fargede, avhengig av forretningens størrelse. Hvis eieren nektet ble plakatbærere plassert på fortauet utenfor forretningen.

Resultatet var imponerende. De få som nektet, mistet alle kundene sine i løpet av kort tid. De fleste ga etter. Ideen med “Ikke kjøp noe der du ikke får arbeide” spredte seg til mange svarte distrikter i USA med samme gode resultat.

(Side 63.)

Beretningene om årene i Europa er interessante, men mindre preget av aktivisme enn første og siste del av boka. De siste femti sidene eller deromkring inneholder derimot nettopp det jeg var ute etter å lese om. Her har vi for eksempel en henvisning til blackface i norske revyer, om det første showet Reese så på Chat Noir:

Det showet likte vi begge veldig godt, men under revyens høydepunkt fikk vi se ett av de mest deprimerende syn en neger kan se på en scene. Fem groteske klovner med svarte ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Det var meningen at det skulle være en parodi på Deep River Boys, som var ganske populære i Norge på den tiden.

(Side 147.)

Reese prøver både å få roller i vanlige teateroppsetninger og å selge inn sine egne programmer, som ofte handlet om hvordan svart musikk, og særlig “negro spirituals” har påvirket amerikansk og dermed verdens musikkhistorie. Roller i vanlige oppsetninger var ikke lett, hverken i Norge eller ellers i Europa. Fikk hun overhodet tilbud var det gjerne en rolle som tjenestepike eller slave. Men så:

Et av teatrene i Norge annonserte en fremtidig produksjon som skulle være et “helt farget stykke”. Det ville bli mer enn 30 skuespillere på scenen, de fleste scener var nærmest masseopptrinn. “Aha,” tenkte jeg med meg selv, “nå har jeg sjansen.” Jeg tenkte ikke en gang på å få en eneste replikk. Paul og jeg var på teateret likke lenge etter bekjentgjørelsen, og under en pause traff vi iscenesetteren i vestibylen. “Endelig,” sa jeg, “jeg er sikker på at dette stykket vil ha en rolle til meg, når kan jeg stille opp til prøver?”

Et par år tidligere var en av mine store kraftige afrikanske venner blitt tilbudt en rolle som slave i et av teaterets oppsetninger. Han er nesten to meter høy, akkurat den typen plantasjeeiere ville elske å bryte ned. I stedet for å bli glad for tilbudet skapte min venn litt av en sensasjon ved å true med å dra til iscenesetteren fordi han prøvde å fornærme ham.

Men i det kommende stykket skulle det ikke være noen slaver, det skulle være vanlige svarte mennesker. Iscenesetteren for det fremtidige dramaet så på min mann og sa i fullt alvor. “Paul, du vet at vi ikke kan ha en ekte neger på scenen sammen med alle de andre.” Jeg måtte smile for meg selv mens jeg tenkte på alle fargevariasjonene blant fargede mennesker. Paul svarte, like alvorlig som iscenesetteren: “Ja, det skjønner jeg.” Før jeg rakk å spørre ham hva det var han forsto, ringte klokken og vi måtte gå tilbake til plassene våre i teatersalen.

(Side 181.)

Ikke det nei. Ikke nok med å bli avvist på den måten, men vedkommende henvender seg altså i tillegg til mannen hennes med svaret. Snakk om umyndiggjøring.

Reese reiste rundt i regi av Rikskonsertene med flere av sine egne programmer og turnerte også på egen hånd, i boka beskriver hun spesielt noen av turneene helt nord i landet.

Hun opptrer noen ganger både i TV og radio (i NRKs arkiv på nett ligger ett opptak av en kabaret fra 1971), men når hun forsøker å få innpass med sine programidéer der blir hun sendt i en evig runddans mellom programredaktør Erik Diesen, og deretter Harald Tusberg når han overtok, som begge henviste til Egil Monn-Iversen som så på materialet og sa “Jeg synes det ser fint ut, snakk med Diesen/Tusberg.” Materialet ble behørig levert Diesen/Tusberg, og så hørte hun ikke mer, før hun igjen tok kontakt selv og ble sendt på den samme runden en gang til. Selv når NRK skal feire det amerikanske 200-årsjubileet i 1976 må hun “trenge seg på” for å få delta og blir avspist med ett skarve nummer.

Det er beklagelig å måtte si det, men på Marienlyst har jeg møtt det tradisjonelle hvite overherredømmet jeg håpet jeg hadde forlatt i USA, hvor hvite fortsatt forsøker å benekte den innflytelsen svarte har hatt på USA’s kultur.

(Side 176.)

Min vei er en svært lesverdig selvbiografi på flere måter. Reese levde et interessant og annerledes liv (veldig annerledes enn mitt, i alle fall) og det er alltid givende å få innblikk i en annens liv og tanker. Den er velskrevet, selv om jeg av og til tar meg i å ønske meg tilgang til orginalmanuskriptet, som formodentlig var på engelsk siden det er oppgitt at Lill Granrud har oversatt til norsk. Det er enkelte partier som halter litt i mitt hode, men jeg tror det bare henger sammen med at en del av begrepene som brukes ikke føles naturlige i norsk språkdrakt. Kanskje det nettopp er derfor boka bør være på norsk, vi har et alt for underutviklet begrepsapparat når vi skal snakke om strukturell rasisme i Norge. Men selv hvis boka hadde vært dårlig skrevet hadde det likevel vært verdt å lese om Reeses aktivisme og om måten hun møtes på av samfunnet som en svart kvinne som våger å ta plass, først i USA, så i Europa og til sist i Norge.

Les mer om Ruth Reeses liv på Wikipedia (jeg lenker til engelsk versjon, den norske artikkelen er mangelfull og inneholder faktafeil).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Riordathon2020: Godly Parents

Som nevnt i innlegget om The Land of Green Ginger bestemte jeg meg spontant for å bli med på runde tre av #Riordathon2020, The Percy Jackson edition, organisert av @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet siden den ene boka slo ikke bare to, men seks fluer i en smekk. Forsvarlig behandling, som jeg allerede hadde lånt fra biblioteket, passet perfekt inn på oppgaven “anbefalt av en venn”, og siden det er det eneste punktet som må oppfylles av en bok som ikke brukes på flere punkter har jeg ikke engang vurdert om den oppfyller andre krav. Nå holder jeg på med The Outlaws of Sherwood av Robin McKinley, det er både gjenlesing og gjenfortelling og oppfyller derfor punkt 4 dobbelt opp, og dessuten punkt 11. Deretter har jeg en slags plan om å lese Min vei, Ruth Reeses selvbiografi som jeg ble tipset om på Twitter for noen uker siden. Den fikk jeg tak i i hardcover hos min lokale bruktbokpusher, så den dekker i alle fall oppgave 1.

Etter det får vi se. Jeg har fram til slutten av januar, så det skal ikke stå på tiden, nødvendigvis, men jeg skal helst finne bøker på TBR som passer til de siste oppgavene, jeg trenger ikke egentlig å få lagt bøker til TBR, kan du si. Men det gjenstår bare fem punkter, og siden man kan velge seg både våpen og “forelder” og dermed påvirke oppgaveinnholdet virker det ganske overkommelig. Det er naturlig for meg å velge enten sverd eller bue og pil, siden jeg “kan” å bruke begge IRL, og siden jeg alt har dekket “furies” som bua eliminerer er det vel smart å velge sverd… Da kan jeg kutte ut den oppgaven jeg ønsker. Av gudommelige foreldre faller det nærliggende å tenke at jeg nok hører hjemme hos Dionysos/Bacchus, med tanke på hva jeg blogger om i tillegg til bøker. Da kan jeg dessuten kutte ut enda en oppgave ved for eksempel å ta meg en whisky, og det er vel lite sannsynlig at jeg ikke skal ha meg en whisky en eller annen gang i løpet av januar.

Har du også lyst til å bli med på lesemaratonet anbefaler jeg å sjekke instagramkontoene til arrangørene (altså @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet). De har alle detaljer i høydepunkter i stories. For oversikt over oppgaver sjekk pdf på google drive og for oversikt over gudommelige foreldre og hvilke fordeler de gir kan du sjekke nettsiden: Godly parent guide.

Min liste så langt:

1. Medusa: read a hardcover book – Min vei
2. Lupa: read a book with a parent character – The Land of Green Ginger
3. Furies: read a book with a bird on the cover – The Land of Green Ginger
4. Chimera: read a re-telling or a re-read – The Outlaws of Sherwood
5. Lycanthrope: read a book with a mythical creature – The Land of Green Ginger
6. Cerberus: read a book with an animal on the cover – The Land of Green Ginger
7. Cyclopes: read a book with imprisonment – The Land of Green Ginger
8. Titans: read a book where someone/something is overthrown
9. Sphinx: read a book with a tragedy
10. Scylla: read a book with a blue cover, or a ship on the cover/in the title
11. Centaur: read a book about hero – The Outlaws of Sherwood
12. Minotaur: read a book with a strength
13. Empusa: read a book with demons or an evil character – The Land of Green Ginger
14. Charybdis: read a book with a trap or a plot-twist
15. To close the doors: read a book recommended to you by a friend. This is the one that can’t be doubled, it has to be one of a kind to close the Doors of Death – Forsvarlig behandling

Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken

Jeg fikk anbefalt Unni Cathrine Eikens Forsvarlig behandling under et av bildene mine på Instagram i løpet av Queer Lit Readathon. Boka var tilgjengelig på biblioteket, og det passet bra å plukke den opp nå januar, siden punkt 15 på #riordathon2020 del 3 er “To close the doors: read a book recommended to you by a friend.”

Eilif legges inn på Haukeland sykehus med benbrudd, der møter han sykepleieren Vegard. De er umiddelbart fysisk tiltrukket av hverandre og boka handler om hvordan de navigerer seg fram, forbi etiske problemstillinger om pasient og behandler og misforståelser angående sivilstatus, og ikke minst Eilifs historie med egne psykiske problemer og Vegards som pårørende til en psykiatripasient. Begge har blitt såret før og sliter med selvtilliten i inngangen til et romantisk forhold.

Både Eilif og Vegard er elskelige på sin måte (selv om de altså ikke tror det selv), Elise er vekselsvis irriterende og sjarmerende og Mats er befriende rett fram. Narrativet er bygd slik at leseren i stor grad oppdager sammenhengene og får oppklart misforståelser og forklaringen på halvkvedede viser i takt med hovedpersonene, et grep som fungerer tålelig (selv om jeg mentalt kjeftet på hvor trege til var til å peke på den største elefanten i rommet og også synes hva som ble avslørt når om Vegards mor var litt rotete). Jeg har ingen egen erfaring med angstanfall, men har ingen grunn til å tro annet enn at Eikens beskrivelser er realistiske. Derimot stusset jeg litt på noe av behandlingen Eilif får, den virker til dels skjødesløs, jeg tror f.eks. lite på at ikke man som pasient blir spurt først om man ønsker vask/dusj og hvor mye hjelp man eventuelt vil ha. Men hva vet jeg, jeg har bare veldig korte sykehusopphold bak meg.

For meg personlig ble det hakket mye fokus på fysisk tiltrekking og erotiske beskrivelser av berøring og stirring inn i den andres øyne, men jeg anser at det egentlig er godt innafor det man kan forvente i en bok som tross alt handler om starten på et kjærlighetsforhold og noterer den på “personlig preferanse”-lista heller enn å mene at det nødvendigvis er en svakhet ved boka*.

Jeg kunne ønsket meg mer om begges erfaring med psykiatrien i stedet, særlig Vegards forhold til moren hadde jeg gjerne lest mer om, men da hadde det vel blitt en helt annen bok, kanskje.

Selvopptatt, uten kontakt med virkeligheten, med et voldsomt behov for å prøve å formidle de forvrengte tankene sine til Vegard. Og selvsagt syk, slik at Vegards irritasjon og utmattede resignasjon blir forbudt og egoistisk, til noe som gjør ham følelseskald og lite empatisk i andres øyne. Han har sett det mange ganger, egentlig hver gang temaet kommer opp. Det er kun de vennene han har hatt aller lengst som forstår hvorfor han reagerer som han gjør, som vet at det er helt nødvendig for ham å bo i en annen by, at det er i et forsøk på å bevare sin egen tilværelse trygg og håndterbar at han slår telefonen på lydløs når hun ringer og melder som verst. Sykdommen hennes eter ham hel hvis han slipper henne til, gjør ham til et barn igjen, får ham til å lengte etter at noen skal skjønne at han ikke er sterk nok til å alltid være den som passer på.

(s. 112) Det største problemet for meg i lesingen er et titalls tilfeller av språklig rusk (jeg har markert 12, og det var et par før jeg begynte å markere også). Jeg kastes ut av min “willing suspense of disbelief” og mister tråden i historien av slikt. Det handler både om at forfatteren gjentatte ganger bruker “funkler” som substantiv: “Glitterspetter, hundrevis av blåtoner, funkler som treffer ham i brystet (…)” på side 46, f.eks., som var andre gangen det ble brukt sånn, den første markerte jeg ikke. Og om plutselige innslag av noe jeg etter googling finner ut at er dialektord, hvilket er greit nok, men når de brukes som tittel på kapitler og ikke gjentas i noen kontekst som gjør at jeg kan “lære” hva de betyr blir jeg litt oppgitt. “Dussemang” (s 155) kan jeg gjette på, men hva pokker er “Knekete” (s. 125). Det er også tilfeller av rene feil der hele ord har falt ut av setninger: “Hun har fått den høylydte skingrende stemmen som Eilif irriterer ham” på side 51 eller “Elise har satt seg svarte stolen ved siden av sengen” på side 163. Det er vanskelig å ikke mistenke at det henger sammen med at boka er selvpublisert, for det som mangler her er opplagt en skikkelig språkvask utført av en ekte person (stavefeil fant jeg ingen av, de tar jo stavekontrollen i tekstbehandleren seg av).

Jeg har likevel ingen problemer med å anbefale Forsvarlig behandling om du er i humør til en kjærlighetshistorie mellom to smått skadeskutte individer.

____________________

*  La meg også understreke at min motvilje ikke hadde vært mindre om det var et heterofilt par det var snakk om. Jeg er bare ikke så veldig interessert i andre folks… la oss kalle det “erotiske samhandlinger”, i mangel på et bedre begrep.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

The Land of Green Ginger – Noel Langley

The Land of Green Ginger av Noel Langley er riktignok bare delvis grønn utenpå, men siden den har ordet grønn i tittelen tenkte jeg den fikk godkjennes som januarbok i @grefvinnans #färggladahyllvarmare – en utfordring på Instagram. Den har i alle fall stått på hylla i noen år, kjøpt – selvsagt – fordi Neil Gaiman har blurbet (og skrevet forord). Først utgitt i 1937, revidert og forkortet i 1966 og deretter forkortet enda mer, har den visstnok ikke vært ‘out of print’ siden den kom ut. Utgaven min har teksten fra 1966.

På Goodreads er mange veldig entusiastiske, på lik linje med Gaiman, men jeg tør vedde på at majoriteten av dem har lest boka som barn og har et nostalgisk forhold til den, for i ’66 (og ’37) var nok dette ganske orginalt og spennende, men med 2021-øyne er dette… vel. Det er pur eksotisering av orienten, det hadde ikke akkurat vært vanskelig å rive den i fillebiter med postkoloniale briller.

Historien er tydelig inspirert av 1001 Natt, og hovedpersonen er Aladdins sønn Abu Ali. Bokas handling og “cultural appropriation” strekker seg fra Persia og Arabia via Samarkand til Kina (der Aladdin av en eller annen grunn er keiser), og ikke bare fremstilles det som at disse statene er maks et par dagsreiser (på kamel eller til fots) fra hverandre, men navnene til persongalleriet er ordlek med klisjemessig arabisk-, persisk- og kinesisk-lydende ord uten videre logikk i hvor personen kommer fra og hva hen heter (som de onde prinsene Tintac Ping Foo og Rubdub Ben Thud fra hhv Persia og Arabia). Ser man bort fra det er historien forsåvidt søt og til dels underholdende, men handlingen er styrt av tilfeldigheter og usannsynlig flaks og uflaks. Det eneste positive jeg kan si er at det er et par morsomme hendelser helt i starten; “the special meetings of state” er ganske fornøyelige, og at Langley får til vellykket lek med språket når han bare holder seg til engelsk i stedet for tulle-orientalsk (de to onde prinsene blir introdusert som “vapid, villainous, vindictive, vengeful, vexatious, wilfully wicked” og “small, fat, footling, fatuous, infantile, infuriating, wantonly wicked” for eksempel).

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg hadde såvidt begynt på The Land of Green Ginger når jeg oppdaget at del tre av #riordathon2020 (organisert av @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet) var i gang, og boka gjør faktisk at jeg kan krysse av hele seks av punktene på lista, så da bestemte jeg meg brått for å bli med. Det krever riktignok litt mer gjennomtenkte valg for resten av bøkene jeg skal lese framover, men det skal vel være mulig å få til noe.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Queer Lit Readathon wrap-up

It’s been a few weeks, but here’s a belated summary of my Queer Lit Readathon reading.

This Winter by Alice Oseman checks off Background Romance, Non Coming Out and Winter Vibes. I thought Tori was Ace according to canon, so that  This Winter would count for Ace/Aro MC, too, but I think I may have been wrong about that.

Love Lives Here by Amanda Jette Knox was my pick for Adult Fiction/Nonfiction (the latter, obvs), ???, and See Yourself (I am Cis, and so is Amanda).

George by Alex Gino covers Pre/Non-Medical Transition.

The Black Flamingo by Dean Atta covers #ownvoices, BIPOC MC and MC Not Like You.

Only Mostly Devastated by Sophie Gonzales was picked for Retelling, but also works for Host Rec and Queer Friends.

Lumberjanes vol. 9: On a Roll squeezed in to cover Graphic Novel.

So that’s every square checked (well, with some doubt about Ace/Aro MC), except the group read. I ordered Summer of Everything by Julian Winters at the same time as Only Mostly Devastated, and it was supposed to arrive on time according to the estimates from the shop, but alas. It would have been a challenge to finish it within the readathon week in any case, but without the book in hand it was obviously impossible. It has arrived now, though, so it will be read eventually.

I have, to a certain extent, been prioritising reading over blogging about the books I’ve read over the last few months (if not longer), so to make sure I get these written up I will stick to a very brief summary of my thoughts for each of them here, rather than pretend to myself that I’ll do a proper review of them at some later point.

This Winter by Alice Oseman is a novella that takes place after the three volumes of Heartstopper that are already out and before Solitaire (which I’ve since read). It is narrated by the three Spring kids, Tori, Charlie and Oliver, who each get a section in order of age from oldest to youngest. It is also illustrated in Oseman’s characteristic style. The whole of the plot takes place on Christmas day. The book comes with a content warning, in that it references mental illness and eating disorders and includes “ignorant views regarding mental illness” (a wording which I particularly liked).

Tori and Charlie are trying to put a rather rough autumn/winter behind them, and for Tori that means trying to protect Charlie as well as dealing with her own “disasterous” life. Charlie seems to want to escape from himself (and his family). Oliver mainly wants someone – preferably his elder siblings – to play Mario Cart with him. The novella is a moving and insightful portrait of a family dealing with mental illness, and of how everyone is unavoidably tied up in the situation, though the way they try to deal ranges from trying too hard to help to pretending nothing is wrong (or even, in the extended family, making fun of the whole thing).

This is Tori:

I walk back into the kitchen. Mum is still washing up. I walk up to her, and her face looks like stone. Like ice, maybe. There’s a pause, and then she says, ‘You know, I am trying my best.’

I know she is, but her best isn’t really good enough, and it shouldn’t be about how she feels anyway.

(Page 44.) It’s hard not to feel like the Spring parents are fumbling at their parenting job, but as a parent myself, who has not had personal experience with mental illness, I’m not all that sure I’d have done a much better job. Well, in fact, that is very much one of the reasons why I read books – like these and in general – in order to learn, to get the perspective of the struggling teens, in this case, letting me see the world from their point of view.

Here’s Charlie:

I should explain about the argument with Mum and all the arguments we’ve had over the past few weeks. I should explain how difficult it is to keep trying to do better when there are so many people who just refuse to understand how hard it is. I should explain that I barely slept last night because I was so anxious about dinner and, even though I actually did quite well, I still felt like everyone was watching me, waiting for me to fuck up and ruin the day.

(Page 72.) I started reading Solitaire at the tail end of the readathon, and I’m looking foreward to making my way though all of Oseman’s books, probably in the near future (I have purchased them all, so it’s just a matter of finding the time).

I came across Amanda Jetté Knox on Twitter a while back, and have been meaning to read her  well, I guess we can call it a memoir? Love Lives Here was a very interesting, and in parts moving read. Someone on Goodreads called it a bit of a Trans 101, and I suppose there is something in that, if you’ve already read a bit about the issue and you’re looking to understand more about transness in itself, this is perhaps not where you should go.

I did, however, find it interesting to get the coming-out-as-trans stories from the point of view of a cis woman, since I myself am cis, and moreover from the point of view of a parent. There is also quite a lot of discussion about advocacy, about being public as a family of supportive individuals, and being public in general. When Amanda’s partner suggest she uses her parenting blog as an advocacy platform, Alexis (then out as trans boy, now non-binary) makes a point:

“You should do that!” Alexis agreed. “When I searched for trans kids in Canada, I couldn’t find any stories of families who were supportive. Not one. We should be that one.”

(Page 99.) The frequency of sucicide and suicide ideation is already much higher in trans and non-binary kids, how much worse is a Google-search that tells them they will be thrown out from home and shunned by everyone they love going to make that situation? It is admirable to out oneself out there as the (sensible but apparently unusual) alternative: The loving and accepting family.

Interesting as this was, though, the next book I pick up about trans issues will be by a trans author. Time for some #ownvoices to teach this old cis lady about the myriad of human experience.

I read Rick by Alex Gino, which happens after George chronologically, a few weeks before the readathon. A pity, since it would have worked beautifully for Ace/Aro. Ah, well. In terms of order it didn’t make all that much difference to me that I read them “the wrong way round”, but Rick does spoil George (quite a bit, and not just on the coming out parts which you could probably take a guess at either), so if you can stick to the proper order, do.

George is a sweet story, very much not intended for 46-year-olds. Which doesn’t mean we can’t read it, obviously, and certainly doesn’t mean we can’t learn from it. I don’t suppose it’s too much of a spoiler to say that it’s a book about being trans. In fact, if so, the synopsis will spoil it for me. George/Charlotte is lucky enough to have a best friend that sticks with her, a mother who, despite taking some time, comes round and an older brother who takes it all in his stride:

“Weird. But it kinda makes sense, No offence, but you don’t make a very good boy.”

“I know.”

(Page 156.) Which feeds into the theme from Love Lives Here: If we are going to make progress, we (and most especially trans/LGBTQ+ kids/teens) need stories with happy endings and families that are able to adjust and stick together and love one another, or else coming out is just going to remain as terrifying as it must have been for centuries.

The Black Flamingo by Dean Atta was already on my TBR pile, suggested to me by who knows. The combination of it ticking several bingo boxes and being a relatively quick read, being in verse, made it the perfect pick for the readathon.

The narrative being from the first person perspective and the verse form combine to make this a hard-hitting read. The book fits the prompt “MC Not Like You” perfectly, Michael is my opposite in every element of the snappy shorthand descriptions we use to group people. He is male, mixed-race, gay and gender bending, I am cis female, white and straight. Even so, it is not difficult to empathise with Michael’s exploration of his identity, and his emergence towards the end of the book as ‘The Black Flamingo’, fierce, in drag, and wholly himself, is a triumph the reader shares.

Interspersed throughout the narrative are standalone poems by Michael. Here’s an example:

I Come From

I come from shepherd’s pie and Sunday
roast, jerk chicken and stuffed wine leaves.
I come from travelling through taste buds
but loving where I live. I come from
a home that some would call broken.

I come from DIY that never got done.
I come from waiting by the phone
for him to call. I come from waving
the white flag to loneliness. I come from
the rainbow flag and the Union Jack.

I come from a British passport
and an ever-ready suitcase. I come from
jet fuel and fresh coconut water.
I come from crossing oceans
to find myself. I come from deep issues
and shallow solutions.

I come from a limited vocabulary
but an unrestricted imagination.
I come from a decent education
and a marvellous mother.

I come from being given permission
to dream but choosing to wake up
instead. I come from wherever I lay
my head. I come from unanswered
questions and unread books, unnoticed
effort and undelivered apologies
and thanks. I come from who I trust
and who I have left.

I come from last year and last year
and I don’t notice how I’ve changed.
I come from looking in the mirror
and looking online to find myself.
I come from stories, myths, legends
and folk tales. I come from lullabies
and pop songs, hip-hop and poetry.

I come from griots, grandmothers
and her-story tellers. I come from
published words and strangers’ smiles.
I come from my own pen but I see
people torn apart like paper, each a story
or poem that never made it into a book.

(Pages 217-218.)

Only Mostly Devastated by Sophie Gonzales was suggested by one of the hosts for the “Retelling” prompt and I’m glad we crossed paths.

I found it to be a clever reworking of the Grease plot. In place of Sandy and Danny we find Ollie from California, plonked down in North Carolina because his parents want to stay near his aunt (who is very ill with cancer), and Will, basketball jock, definitely not out. The supporting cast is both charming and interesting (a bit like in the movie) and help bring the story to life. Quite apart from the summer-romance-oh-now-we’re-at-the-same-school-and-that-is-not-who-I-am-here plot, there are other echoes of Grease, not least in the gradual realisation of Ollie’s that while he is finding the situation tough, so is Will, and that if they want to have a chance at an actual relationship they both need to give as well as take. Even down to the words and phrases there are echoes. I feel the title (a phrase that appears in the book, too) sounds like “hopelessly devoted” in some intangible way (and it made me hum the song every time I thought about the title), but those words also appear:

If I didn’t cut Will off cold-turkey, I’d end up pining over him, all hopelessly devoted, and hurt, and unrequited.

(Page 79.) It’s been quite a few years since I last watched Grease, but I’m positive that a careful side-by-side comparison would reveal even more details that the two have in common than the many I spotted.

It’s more of a YA romance than I would normally read (I may be growing old after all, I have grown out of teen romance…), but the revamped Grease story and the nicely handled theme of coming out – how different the experience can be depending on your family, friends and local community (Ollie from liberal-minded California has been out “forever”) – made it a much more interesting read than the plain boy-meets-boy-and-after-some-obstacles-they-live-happily-ever-after romance story.

The Lumberjanes series is a firm favourite in this house. Some time in the autumn I resolutely purchased all the volumes we were missing from Waterstones. They propmtly disappeared into the teen’s room, but I have been asking for them back in order so I could (re)read the whole thing chronologically. In volume 9: On a Roll our heroes, the Roanokes, find an overground roller derby track and challenge a group of Sasquatches to a game, in order to help the neighbourhood Yetis whose digs the Sasquatches have taken over. This being Lumberjane-country, the track turns out to have… well, deadly booby traps.

It’s unabashedly queer (yes, in both senses) and undeniably weird and unendingly charming.

Alle bøkene har jeg kjøpt sjøl.