Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet av Joanna Rubin Dranger

Ganske tilfeldig endte jeg med å lese Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet* av Joanna Rubin Dranger med få dagers mellomrom. Heimat, i den norske utgaven fra 2019, plukket jeg med meg fra hylla på mitt lokale bibliotek, mens Husk oss til livet har jeg stått på venteliste på siden den først havnet på radaren min tidligere i år, og så ble det plutselig min tur.

Tilfeldig var det altså, men jeg endte med en følelse av en slags dialog mellom de to bøkene.

Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.

Tross likhetene er det en veldig viktig ting som skiller de to forfatterne og bøkene: Krug er tysk (eller rettere sagt tysk-amerikaner), Dranger er svensk, men av jødisk familie. Der Dranger fokuserer på å finne ut hva som skjedde med hennes utvidede familie, hvem som overlevde, hvem som ble drept og når og hvor, er Krugs fokus på å finne ut hvor skyldige hennes familiemedlemmer var. Var de rent ut nazister eller «bare» medløpere i nazi-tyskland?

Krug utforsker også sitt eget forhold til Tyskland og sin tyske herkomst. Hun snakker om hvordan hun kan oppleve å bli fiendtlig behandlet i USA når folk vet at hun er tysker og om sitt eget anstrengte forhold til begreper om hjem og hjemfølelse: Heimat. Wikipedia sier:

Heimat is a German word translating to ‘home’ or ‘homeland’. The word has connotations specific to German culture, German society and specifically German Romanticism, German nationalism, German statehood and regionalism so that it has no exact English equivalent.

Drangers bok er – kanskje av naturlige årsaker – mer følelsesmessig hardtslående. Ikke fordi historiene er «nye», vi har hørt dem før, sånn er det jo når seks millioner mennesker utryddes, det er grenser for hvor mange forskjellige livshistorier som finnes om du maler dem med bred pensel. Men hver historie er likevel unik, og viktig.

Det jeg ikke kan si jeg var klar over fra før er hvor lite de overlevende fortalte sine barn og barnebarn. Det er ikke vanskelig å skjønne at Krugs tyske besteforeldre ikke snakket om krigen, men at ofrene ikke fortalte? Kanskje er det ikke så rart, de ville kanskje helst glemme, gå videre, leve?

Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.

Begge bøkene bruker det grafiske formatet til å formidle sine historier på intelligent vis. Både tegninger, foto, dokumenter og faksimiler hjelper til å fortelle historien og gjøre den mer levende enn ren tekst sannsynligvis ville klart.

Anbefales!

________________________

* Ikke at jeg skal prøve å belære noen andre om deres egne religiøse begreper, men skulle ikke tittelen vært «Husk oss til live»? Den svenske tittelen er «Ihågkom oss til liv», og er i følge boka fra en bønn som leses hver dag fra rosh hashana til yom kippur. Jeg tolker det som at det handler om den ikke eksklusivt jødiske troen på at et menneske først er helt borte når ingen lenger husker hen? «Husk oss til livet» gir liksom ingen mening.

Abida Raja: Frihetens øyeblikk – Håkon F. Høydal og Abida Raja

Etter å ha lest Abid Rajas Min skyld i fjor var det en no-brainer å reservere søsterens bok på biblioteket når den kom i høst, og det ble min tur til å låne den raskere enn forventet. Jeg trodde jeg hadde skrevet om Min skyld, men den gang ei. Nuvel, det føles som at det er for sent nå.

Abida Rajas historie er sterk. Boka er medrivende og belyser mange viktige tema. Noen er spesifikt knyttet til familiens pakistanske bakgrunn og til pakistansk kultur. Andre er mer almenngyldige. Spørsmålet om hvorfor kvinner blir i voldelige forhold har mange svar, og den strenge æreskulturen i (noen) pakistanske familier forsterker egentlig bare mekanismer som gjelder for alle norske kvinner (og menn). Økonomi er en viktig faktor. Nettverk er en annen. Det er ikke bare minoritetskvinner som kan frykte å bli sittende igjen alene og på bar bakke om de bryter ut.

Noe som blir veldig tydelig, og som også er overførbart til majoritetsbefolkningen er hvor delaktig kvinnene er i å videreføre de patrialkalske strukturene. Igjen er det sammensatte årsaker, det er både frykt, internalisert misogyni og taushetskultur, og kanskje også et snev av «jeg måtte gjennomgå dette, hvorfor skal du slippe billigere?»

Det er flere sider ved hjelpeapparatet som belyses også. For det første poengteres det at Abida var «for tidlig ute». Det norske samfunnet var ikke rigget for slike saker den gangen. På den annen side kan man jo spørre seg om samfunnet egentlig er rigget for slikt nå? Joda, vi har kanskje bedre mekanismer for å redde unge jenter (og gutter) med minoritetsbakgrunn fra tvangsekteskap, men når ekteskapet først er et faktum og alle er gaslightet til å vise en prektig fasade utad, er hjelpeinstansene godt nok rustet. Kan de gripe inn mot partnervold selv om den utsatte parten nekter for at det er noe problem? All interaksjonen familien hadde med politi og barnevern fra det første familiemedlemmet brøt ut og tok kontakt med myndighetene virker kjent fra andre historier – også fra medlemmer av majoritetsbefolkningen.

Boka har med rette fått mye oppmerksomhet og jeg kan absolutt anbefale å lese den.

Og hvis du ikke liker tekstuelt flisespikkeri anbefaler jeg at du slutter å lese her.

Sånn. Here we go:

Dagbladets anmelder er sitert på forsiden av kopien jeg lånte med ordene «smertefullt vellykket». I beg to differ. Smertefullt, ja, fordi historien er så smertefull. Men vellykket? Som bok? Som litteratur? Not so much. Historien er rotete fortalt. Ting gjentas litt hipp som happ, tidslinja er vanskelig å få tak på og detaljene i narrativet er innimellom selvmotsigende. Hadde Abida stått som forfatter alene hadde jeg sannsynligvis vært noe mer tilgivende, men formodentlig skulle Høydals rolle blant annet vært å sørge for at historien hang sammen?

Som eksempel, kapittel 3. Den nye søsteren. Abida er blitt 13 og har fullført pakistansk grunnskole, og sendes hjem til Norge.

Det hadde gått seks år. Abida var blitt en tretten år gammel tynn jente som det var vanskelig å få øye på (…) I juni kjørte farfaren henne til flyplassen i Lahore, fire timer sørover i landet. (Side 24)

Beskrivelsen av Abids forvirring der han står i ankomsthallen og venter på søsteren framstiller det nærmest som at han aldri har truffet henne før,

Hvorfor hadde ikke mamma eller pappa snakket om denne jenta i løpet av alle de årene hun hadde vært hos farfar og farmor? tenkte han. (Side 25)

Men i følge tidligere kapittel hadde hun vært «hjemme» i Norge i sommerferien flere ganger. Og tallene stemmer ikke:

Hun luktet rart. Hun hadde på seg rare klær. Gammeldagse. Fra et annet kontinent og en annen tid enn det 1985 som han levde i. (Side 26)

Abida er født i 1973. Hun kan ikke være 13 i 1985.

Abida kommer til Norge i juni, men da er det visst ikke sommer ennå, for fortellingen fortsetter:

Det ble sommer, og hun var ute. (Side 26)

Før jeg blir virkelig forvirret:

Det var ingen som ga henne beskjed om at hun skulle bli værende. En dag bare var hun der fortsatt. Den norske barneskolen varte ett år lengre enn den hun kom fra i Pakistan. Hun hadde derfor gått enda ett år til på barneskolen. Nå ventet ungdomsskolen på Sagene.

De første månedene denne høsten satt Abida i klasserommet med bøkene oppslått og hørte læreren lage lyder som hun så at de andre elevene lagde mening av. (…) På skolen i Mohri Sharif var hun den norske jenta. På Sagene skole var hun den nye jenta fra Pakistan. (Side 27)

Først: Men Abid visste at hun skulle bli værende denne gangen? Det er i alle fall sånn det framstilles: «Nå hadde han plutselig en to år eldre storesøster, en som hadde vokst opp i Pakistan, som skulle bo hos dem.» (Side 25, fra når hun hentes på flyplassen.)

Når jeg først leste dette om skolen trodde jeg Abida gikk et år på barneskolen i Norge før hun begynte på Sagene, men etter å ha lest det på nytt antar jeg hun gikk et ekstra år (et år om igjen?) i Pakistan.

Det ble høst. Kastanjetrærne oppover Iladalen slapp piggete grønne bomber ned mot bakken. (Side 29)

At det plutselig blir høst etter at det alt har vært høst i flere måneder mens hun satt i klasserommet på Sagene er ulogisk. Men, men. Etter høst følger både vinter og vår:

Om vinteren var det snø i de slake skråningene ned fra den gule murkirken som lå i enden av Iladalen. (…) Straks det ble vår var Abida og Abid ute og syklet igjen. (Side 31)

Og det tidfestes til 1986:

Et univers unna Iladalen ble et skipsverft forvandlet til kjøpesenter da Aker Brygge åpnet i juni 1986. (Side 32)

Og det blir sommer:

Etter sommerens årlige besøk i Mohri Sharif byttet foreldrene og barna rom i den lille leiligheten. (Side 33)

Og så plutselig vår igjen?

Det ble vår igjen. Abida var fjorten år. Abid to år yngre. (Side 35)

Er vi i 1987 nå? Eller fortsatt i 1986? I alder har de blitt ett år eldre, men som jeg bemerket ovenfor er 1985 = 13 år ikke matematisk mulig (dersom fødselsåret 1973 er korrekt). Det virker også unødvendig å presisere at Abid (fortsatt) er «to år yngre», noe annet ville være rart. Det hadde hørtes mye mer naturlig ut med «Abida var fjorten år, Abid tolv.» synes jeg. Ja, jeg innser at jeg pirker veldig nå.

Det ble 1988. (Side 36)

Så da kan det kanskje stemme at vi var i 1987 i forrige sitat?

Høsten 1989 utvidet verden seg forsiktig. Abida begynte på handel- og kontorlinja på Sandaker videregående, noen hundre meter lenger nord i byen. (Side 37)

Og det indikerer at det var i 1986 Abida begynte på Sagene. Om hun da ikke gikk et år om igjen der også. Norsk ungdomsskole var treåring den gangen også, 7. til 9. klasse (mens barneskolen var seksårig, og vi begynte ved 7 års alder). 10. klasse fantes, men var et slags «hjelpeår» for svakere elever, så jeg er rimelig sikker på at det hadde blitt bemerket dersom Abida gikk 10. klasse (jeg begynte på ungdomsskolen selv i 1987, vi er nesten jevngamle, Abida og jeg).

Mens jeg leste ble jeg irritert fordi jeg synes det var vanskelig å henge med og få et klart bilde av tidslinja. I etterkant irriterer det meg mer at det er så unødvendig. Dropp alle «Det ble X»-formuleringene, og mesteparten av forvirringen forsvinner. Årstallene og alderne henger fortsatt ikke helt på greip, forresten, så kanskje jeg er for optimistisk med hensyn til hvor enkel redaktør-/korrekturjobben ville vært. Men at det ikke har vært god nok redaktør/korrektur, det vil jeg i alle fall påstå.

Dette var nok det verste kapittelet, men det var langt fra siste gang jeg ble sittende å klø meg i hodet over sammenhengen mellom en paragraf og den neste mens jeg leste, og det var rett og slett litt slitsomt.

På tross av dette vil jeg altså anbefale boka, men å kalle den et litterært mesterverk nekter jeg å gå med på.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Brasilien berättar: Ljud av steg

En gang hadde jeg tenkt meg på Bokmässan i Göteborg. Jeg hadde til og med booket hotell og greier. Men så skjedde det ett eller annet, noe dukket opp som måtte prioriteres foran egentid på bokmesse, uten at jeg husker hva det var. Men jeg kan finne ut hvilket år det, var, det var nemlig det året temaet for messen var Brasil, og det kan Bokmässans nettside fortelle meg at var i 2014. Jeg vet at temaet var Brasil, fordi det er grunnen til at jeg hadde denne boka på hylla; det skulle være samlesing, arrangert av noen svenske bokbloggere. Det ble like lite av min deltagelse på samlesingen som på Bokmässan den gangen. Men nå har jeg lest.

Brasilien berättar: Ljud av steg er 37 noveller og mikronoveller av brasilianske forfattere, utvalgt og oversatt til svensk av Örjan Sjögren. Om det er et godt eller representativt utvalg skal jeg ikke våge meg til å si noe om, men i sin natur vil det variere hvor mye tekstene i en slik samling appellerer til den enkelte leser. Jeg stiller meg relativt likegyldig til mange av dem, jeg har fortsatt ikke blitt noen fan av noveller, men noen få stakk seg ut:

Navelsträngslikt av João Anzanello Carrascoza er den aller siste novellen i samlingen. Den er fortalt vekselsvis fra synspunktet til to personer, det hopper fra den ene til den andre og så tilbake i løpet av en setning. Jeg kan godt gå med på at dette er en interessant teknikk og det er mulig det ville gitt meg noe om jeg hadde orket å lese ferdig, men jeg orket ikke. Jeg synes likevel det er verdt å trekke den fram, siden kanskje akkurat du synes det er ekstra morsomt med eksperimentell fortellerteknikk? Da er dette novellen for deg.

Mikronovellene av Adriana Lisboa leste jeg heller ikke, i alle fall ikke ordentlig. Jeg leste den første, skummet et par til, og bladde videre til neste forfatter.

De där båda av Caio Fernando Abreu, derimot, er en vakker og stillferdig fortelling om to unge menn som finner hverandre på jobben. Den anbefales varmt (og har altså skeivt tema).

Mina memoarer av André Sant’Anna er en nøyaktig og humoristisk beskrivelse av kapitalismens øk (og selvmotsigelser). Den begynner

Jag gick upp väldigt tidigt, eftersom jag var tvungen att vara på jobbet väldigt tidigt, eftersom jag hade massor kvar att göra på det jobb som jag inte hade hunnit göra klart dagen innan, eftersom jag hade gått upp väldigt tidigt och inte hade hunnit göra klart hela det jobb som det var meningen att jag skulle göra, eftersom jag hade varit hemskt trött hela dagen och inte kunnat koncentrera mig på jobbet jag skulle göra, eftersom jag hade varit nervös, för om chefen hade märkt att jag inte kunde koncentrera mig, därför att jag var så trött, skulle jag ha fått skäll, för jobbet jag skulle göra var väldigt viktigt för min chef, för om jobbet jag skulle göra blev gjort skulle min chef inte få skäll av sin chef, för då skulle kunden som hade beställt jobbet, som jag skulle göra åt företaget där chefens chef, chefen och jag jobbar, bli nöjd med företaget där chefens chef, chefen och jag jobbar. (Side 211)

Og fortsetter i samme stil. Nå kan du jo kanskje argumentere at også dette er eksperimentell fortellerteknikk, og jeg skal ikke krangle på det, men denne teknikken fungerte for meg. Gjentagelsene i teksten er med på å understreke det gjentagende i vanlige menneskers dagligliv, og at den samme handlingen kunne vært fortalt med en brøkdel så mange ord blir en metafor for de delene av arbeidslivet som føles som de består i å generere mer jobb heller enn å jobbe som sådan.

Utan de andra av Rubens Figueiredo, om Joana som skifter personlighet og lar seg oppsluke totalt av interessene og livet til en serie med menn (jeg fikk Indian Summer av Dorothy Parker – gjengitt nedenfor – på hjernen), resonnerte også for meg, og ikke bare på grunn av Dorothy.

Resten av novellene var verken minneverdig gode eller minneverdig dårlige, så de har jeg allerede glemt.

Indian Summer

In youth, it was a way I had,
To do my best to please.
And change, with every passing lad
To suit his theories.

But now I know the things I know
And do the things I do,
And if you do not like me so,
To hell, my love, with you.

— Dorothy Parker

Boka har jeg kjøpt sjøl. Jeg har forresten ikke tenkt å beholde den nå som jeg har lest den, så om du er interessert i å overta den ta kontakt.

Wandrups valg – litteratur – Fredrik Wandrup

Wandrups valg – litteratur av Fredrik Wandrup er en sånn bok som jeg har plukket opp på salg på noe tidspunkt. Mammutsalget, kanskje? I forbindelse med rydding i bøker endte den på toalettet, der vi har en hylle med bøker som egner seg for å leses i små munnfuller. Så har jeg lest den, i små munnfuller.

Det ville være løgn å si at jeg vet hvem Fredrik Wandrup er. Jeg hadde en vag idé om at han er bokanmelder? Wikipedia forteller meg at jeg kanskje burde ha hørt om ham, i det minste fordi han har skrevet både forfatterbiografier og krim, vi får skylde på at jeg er dårlig på å huske navn.

Man kan si at det kanskje er litt merkelig å lese en bok med bokanbefalinger fra noen man knapt vet hvem er, og jeg skal ikke krangle på det. På den annen side lærer man jo ganske mye om en person ved å kikke i bokhyllene deres (en av grunnene til at jeg blir satt ut av folk som ikke har bokhyller). I så måte vil jeg si at Wanderup er en relativt typisk lesende hvit mann av mine foreldres generasjon (han er tre år yngre). Her er det ikke så veldig mange overraskelser. Det er ikke BARE klassikere (innenfor sine sjangere), jeg hadde ikke hørt om alle bøkene før, noe som plasserer Wanderup et hestehode foran Janne Stigen Drangsholt. Han skal også ha poeng for å ha tegneserier som en egen kategori, de blir alt for ofte avskrevet som mindreverdige den «ordentlige» litteraturen. Men det er veldig mange gamle hvite menn (evt unge hvite menn som har blitt gamle etter at boka deres ble utgitt). Kjapp telling i registeret over nevnte forfattere gir meg 33 kvinnenavn av over 350 navn totalt. Og det geografiske/etniske mangfoldet er ikke mer framtredende det heller. Og omtalene er stort sett… kjedelige? Upersonlige, er kanskje riktigere? Det er veldig mye handlingsreferat eller fakta om forfatteren og lite «synsing», og nettopp synsingen er liksom noe av poenget med en personlig bokliste, eller er jeg urimelig nå? Det finnes unntak, omtalen av Arto Paasilinna Harens år starter:

Jeg møtte finnen Arto Paasilinna (f. 1942) i Oslo. Finlands mest leste forfatter, oversatt til 36 språk. Under en gutteaktig sveis lyste blikket som to mørke steiner på bunnen av tusen finske sjøer. Et lite skjegg sto som et snauhogd stykke skog rundt den brede, rødlige kjaken, og når han snakket, dirret hele kroppen, som om den var i ferd med å lette. Det gikk på et finsk som lød som en duell med øks. (Side 254)

Det er i det minste mer personlig, men trekker kanskje litt langt i andre retningen igjen (og skal du bruke bilder så er det uheldig å få leseren til å bli sittende å fundere på hvordan to steiner kan være på bunnen av tusen sjøer, men ok). Jeg hadde allerede lyst til å lese Harens år, jeg vet ikke om dette ga meg mer lyst. Og til tross for at det altså var mange bøker jeg ikke hadde hørt om før har jeg ikke følt behov for å notere meg noen av dem, og det sier kanskje sitt om innsalget?

Til gjengjeld har jeg følt behov for å markere dårlig redaksjon ved et par anledninger. Den første er der overskriften «Fornuft og følelser» følges av en beskrivelse som forvirrende nok refererer til fem søstre, men også til motsetning mellom de to ordene i tittelen, noe som får meg til å lure på om Wanderup blander Fornuft og følelser og Stolthet og fordom. Han hevder også at alle fem finner «den rette ektemann», noe som er vrøvl samme hvilken bok han mener (Margareth (som bare er 13), Mary og Kitty er alle ugift når deres respektive bøker slutter og man kan da virkelig ikke kalle  Wickham «den rette ektemann», selv om han og Lydia kanskje fortjener hverandre). Sånne feil får meg jo til å lure på om det som står om bøker jeg ikke har lest stemmer.

Den andre er denne fantastiske setningen:

På Club 7 leste han med sin coolt knirkende stemme, som i et fragmentert, eksplosivt språk følger William Lee fra USA til Mexico og videre til Tanger. (Side 198)

Burroughs har en mer uttrykksfull stemme enn de fleste, tydeligvis. Dårlig korrektur?

Så er det et par ting som irriterer meg noe helt (urimelig) grenseløst. Det ene er at boka er illustrert med forsidene til noen av bøkene. Men illustrasjonen og omtalen av samme bok opptrer ikke sammen. Det andre er at orginaltittel på de oversatte bøkene ikke oppgis. Det hadde da vært ganske enkelt? Oversetterens navn oppgis heller ikke, forresten. Det er jo rent ut fornærmende overfor en hel yrkesgruppe.

Om du har lest helt hit kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg ikke anbefaler denne boka. Du kan sikkert velge dårligere bøker som utgangspunkt for en TBR, men du kan også velge bedre.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Et hav av språk – Åshild Næss og Atle Næss

Jeg hadde aldri oppdaget Et hav av språk om ikke det var for at noen tipset om den i Facebookgruppa for bokbingoen som arrangeres av Karen Jensen og Marianne Kolstad (@makobok på Instagram) i forbindelse med at vårens bingobrett inneholdt kategorien «Bok med to forfattere». Åshild Næss er spåkforsker, og har vært flere turer til Reef-øyene i Melanesia for å studere ett av språkene som snakkes i området, äiwoo, og på et av oppholdene ble faren hennes, Atle, med. Han er ikke språkforsker, «bare interessert i språk». Og det er jo jeg også. 

Det er ikke de mest avsidesliggende øyene i verden vi kan lese om i denne boka, men det er ikke så veldig langt unna. Om du søker på f.eks. Tuo på Google maps og så zoomer ut, så ser du at det ikke skal mange klikk til før øyene bare forsvinner. Jeg kunne se at de var der når Tuvalu kom til syne ute til venstre, men innen Vanuatu dukket opp sørut var øygruppa blitt for liten til å være synlig.

Boka føres vekselsvis i pennen av de to, og begge snakker både om språktekniske ting (selv om Åshild bidrar med mest tekniske detaljer) og mer generelt om oppholdet, reisen dit og tilbake og menneskene de møter. Til tross for det tekniske er boka lettlest og underholdende. Det språktekniske er interessant, og det handler slett ikke bare om äiwoo (et språk det tross alt er liten sjanse for at jeg noensinne får bruk for å kunne noe om). Eksempler på språklige fenomener i ãiwoo relateres til både norsk og engelsk (som leseren kan forventes å ha et forhold til), men eksempler plukkes også fra alle verdenshjørner for å illustrere. For å ta et aktuelt eksempel, pronomen, der veldig mange språk har flere ord for «vi», spesielt vanlig er det å skille mellom et vi som inkluderer den man snakker med (eller om) og ett som ikke gjør det. I norsk må du «gjette» ut fra konteksten.

Til gjengjeld skiller ingen av disse språkene på kjønn i pronomensystemet – de har med andre ord gjerne fire, fem eller flere ord for ‘vi’, men bare ett for ‘han eller hun’. For oss er kjønnsskillet så grammatisk selvfølgelig at det virker nokså merkelig ikke å gjøre forskjell på hankjønnspersoner og hunkjønnspersoner. Men kjønn er absolutt ikke det eneste skillet som kan markeres i pronomener, det finnes atskillige muligheter for finere distinksjoner. Indianerspråket yuchi, som blir snakket i det nåværende Oklahoma, skiller i 3. person på tall og kjønn, som vi ville vente: en eller flere, hun eller han. Men det stopper ikke der. I motsetning til norsk, som bare markerer kjønnet på den som omtales, tar yuchi også hensyn til den talendes kjønn: Kvinner bruker andre pronomen enn menn når de snakker om noen!
Yuchi gir seg ikke der heller, forresten. Pronomenene viser om den omtalte er medlem av stammen eller ikke, akkurat som om vi skulle ha egne pronomen for å snakke om nordmenn i motsetning til alle andre. De markerer også eventuelt slektskap mellom taler og omtalt – og hvis det er slektskap, så mellom oppstigende eller nedstigende generasjon. (Side 35-36)

Så visst lærer du noe om äiwoo og språk generelt av å lese denne boka, men langt viktigere er at du får et nytt perspektiv på ditt eget morsmål og ting du tar for gitt.

Parallelt med at jeg leste Et hav av språk holdt jeg på med en gjenlesing av Gerald Durrells bøker fra dyresamlingsekspedisjonene hans. En av tingene jeg alltid har likt med Durrells bøker, og da særlig de fra vestlige sentral-Afrika, for eksempel Kamerun, er dialogene på pidgin (se f.eks. Cameroonian Pidgin English). Åshild skriver en del om Solomons pijin, og det er også det språket de bruker for å kommunisere med sine ikke-engelsktalende informanter og kontakter. Om du lever i villfarelsen at pidgin bare er «dårlig engelsk» har du en del å lære. Pidgin oppstår i krysningen mellom to (eller flere) språk, der formålet er kommunikasjon på tvers av språklige grenser. Pidgin-språk har riktignok begrenset grammatikk og regnes ikke som fullverdige språk (noen har riktignok utviklet seg til å bli det, den prosessen kalles kreolisering), men de har likefult et eget vokabular og egne regler.

Solomons pijin kan kort og svært unøyaktig beskrives som et språk med hovedsakelig engelsk ordforråd, men en melanesisk basis-grammatikk. Flesteparten av ordene kommer opprinnelig fra engelsk, men betydningen har ofte blitt utvidet og har i en del tilfeller endret seg ganske kraftig. For å begynne med noen lett gjenkjennelige pronomen: mi er ‘jeg, meg’, in ‘du’, hem ‘han, hun, det’. ‘Jente, datter’ heter gel; boi, dadi og nem er vel så noenlunde selvforklarende. Dis wan, fra this one, betyr ‘denne, dette’. ‘A ha, eie’ heter garem (av got). Noen ord har fått en «fordoblet» form, det lingvister kaller reduplikasjon. Pikpik er gris, sipsip sau. Enkelte er ganske vanskelige å kjenne igjen, for eksempel seleni, ‘penger’, av shilling, eller barava ‘veldig, virkelig’ – et slags forsterkende adverb som kommer fra engelsk proper. Tumas kommer fra too much, men betyr i pijin bare ‘veldig’ – tankiu tumas, ‘tusen takk’, er en av de aller nyttigste pijin-frasene å kunne.

Deler av ordforrådet kommer også fra ulike av regionens språk. ‘delfin’ heter kirio, ‘mat, å spise’ kaikai. Det finnes synonymer fra ulike kilder: ‘bestefar/-mor’ kan hete koko’o, men også grani. (Litt forvirrende for vestlige språkbrukere er det at mange slektskapstermer er resiproke, det vil si at hvis noen du er i slekt med, bruker et bestemt slektskapsord om deg, bruker du samme ord om ham eller henne. koko’o/grani kan dermed også bety ‘barnebarn’.) Eiendomsforhold eller tilhørighet uttrykkes med preposisjonen blong (av belong). Som i mange andre av verdens språk er ikke verbet ‘å være’ nødvendig i det hele tatt når det har ren kopula-funksjon, dvs. betegner at ‘A er B’. (‘Å være’ i betydningen ‘befinne seg på et sted’ uttrykkes med verbet stap, fra engelsk stop.) Jeg har prøvd å lære Atle litt grunnleggende pijin, og når vi skal hilse på øyboere vi ikke kjenner, forsøker han seg med enkle setninger av typen: «Nem blong mi Atle. Diswan gel blong mi, nem blong hem Åshild». På dette nivået går det forholdsvis greit, selv om det ikke er alltid han forstår svaret han får! (Side 103-104)

Boka kom i 2007 og gikk meg tydeligvis hus forbi den gangen, og uten tipset i gruppa hadde jeg neppe noensinne fått vite at den eksisterte. Nå sender jeg tipset videre. Sjekk et bibliotek nær deg!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Ingen mann er en øy – Jørgen Watne Frydnes

Da er jeg på Utøya-kjøret igjen, etter en pause siden i fjor på sensommeren. Er det fordi 22. juli nærmer seg*, mon tro, eller er det tilfeldig at jeg plutselig var klar for å takle noen av de bøkene jeg ikke kom så langt som til å lese i forbindelse med tiårsmarkeringen? Hvem vet.

Ingen mann er en øy av Jørgen Watne Frydnes er en litt annen bok enn mange av de andre 22. juli-bøkene. Den handler lite om terroren, den handler først og fremst om prosessen med å gjenreise Utøya. Frydnes hadde ingen bakgrunn fra AUF eller arbeiderbevegelsen, han ble huket inn kort tid etter 22. juli fordi han hadde erfaring med innsamling av midler, og noen trengtes for å organisere innsamlingen til Utøya. Og siden det har han, med noen korte avbrekk, vært involvert i arbeidet med Utøya, etter hvert som daglig leder.

Premisset fra AUFs side ble satt allerede i dagene etter terrorangrepet. «Vi skal ta tilbake Utøya» var det tydelige budskapet fra Eskil Pedersen. Men når de første planene for hvordan øya skulle tas tilbake ble lansert på høsten 2012 forårsaket de et skred av negative tilbakemeldinger, særlig fra de pårørende til de 69 som ble drept. Kafébygget, det eneste stedet på øya som bar synlige tegn etter terroren, var planlagt revet. Mange foreldre, på varierende stadier i eget sorgarbeid – progresjonen i sorgarbeid er høyst individuell, tross alt – følte det som et svik. Noe måtte gjøres. Det første som ble bestemt var at prosessen måtte få ta mer tid. Det andre var å gi Frydnes et enda større ansvar.

Heldigvis var han tilsynelatende rett mann til jobben. Det er ingen lett jobb å balansere behovene til så forskjellige grupper som de som har en direkte interesse av hva som skjer med Utøya, for ikke å snakke om folkeopinionen i tillegg. Han forteller en ting som for meg understreker at han forsto hvilke følelser som var i sving hos den gruppen som hadde mistet mest:

Navn og litt informasjon om de drepte hadde jeg, men jeg trengte fødselsdato. Dette var en av mine første tanker da jeg utarbeidet oversikten. Lite kunne være verre enn at jeg ringte sørgende foreldrene på bursdagen til barnet de hadde mistet. Jeg googlet videre, og hvert offer sin fødselsdato ble gradvis lagt inn i kalenderen min. Dermed hadde jeg god kontroll på når vi kunne sende ut beskjeder, når vi kunne ringe foreldrene. Slik klarte vi å unngå all offentlig kommunikasjon på disse datoene. Aldri en statusoppdatering, aldri intervjuer, aldri medieutspill på bursdagen til noen av de drepte. (Side 66)

Når det blir påpekt er det et opplagt hensyn å ta, men hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi hadde tenkt på det selv før vi hadde tråkket i baret minst en gang?

Frydnes beskriver også hvordan det at situasjonen var helt ny for hele samfunnet – Norge har aldri vært utsatt for terror i dette omfanget, og mye av det som kjennetegner 22. juli er unikt også i verdenssammenheng – gjorde at han måtte krangle seg til informasjon fra offentlige etater og av og til stanget i veggen og ikke kom videre. Listen over bursdager er et eksempel, politiet satt selvsagt på denne lista, men nektet å utlevere den (kanskje med rette, det er ikke første gang personvernshensyn har gjort noens jobb vanskeligere). Den manglende støtten fra det offentlige, det at AUF, som offer for terroren, var nødt til å ta alle de vanskelige diskusjonene og finne veien videre helt uten et fungerende støtteapparat er et tema som går igjen i nesten alle bøkene jeg har lest om 22. juli. I Frydnes sin beretning får vi også det internasjonale perspektivet, her er det dialog med både forskere og folk med praktisk erfaring, ikke minst de ansvarlige for minnesmerkene etter 11. september.

For oss som sto på utsiden var det til tider vanskelig å skjønne hvilke følelser som var i sving i arbeidet med gjenreisingen av Utøya. Hvor steile fronter det ble i diskusjonene om øyas framtid kan kanskje illustreres av dette sitatet fra boka:

Jeg trengte en liten pustepause. Så da jeg fikk spørsmål om jeg ville reise på to turer med Leger Uten Grenser for å dokumentere organisasjonens arbeid i Kongo og Afghanistan, svarte jeg ja og tok det som et kjærkomment avbrekk.
I Kongo besøkte vi hiv-/aids-prosjekter i hovedstaden Kinshasa. I Afghanistan ble oppmerksomheten rettet mot driften av et sykehus for 300 000 mennesker i distriktet Ahmad Shah Baba Mina, i utkanten av Kabul. (Side 95)

Når Kongo og Afghanistan oppleves som avbrekk fra situasjonen hjemme i Norge, da vet du at det går en kule varmt i hverdagen.

Kanskje nettopp fordi Ingen mann er en øy i liten grad handler om 22. juli direkte var den mindre engasjerende enn de fleste av bøkene jeg har lest om temaet. Det betyr ikke at det er en dårlig bok, den er velskrevet og interessant, den bare treffer ikke som en knyttneve i magen. Les den likevel.

______________________

* Denne teksten har blitt liggende som kladd siden før sommerferien, derav den noe underlige tidsangivelsen.

Hurra for deg som fyller ditt år

Neida, det er ikke kongen som har bursdag, det er bare det at jeg ikke klarer å skrive ordene «Hurra for deg» uten å tenke på det filmklippet.

Men bloggen har bursdag! Den 20. februar har jeg holdt liv i denne bokbloggen i 20 år. Ok, så har den ligget i koma i perioder, og vi kan være takknemlige for at den ikke er f.eks. en plante, for da hadde den vært stein dau, men likevel. 20 år.

Jeg har byttet plattform et par ganger, noe som er ganske synlig i det første innlegget, om The Hundred Days av Patrick O’Brian, der det refereres til et «extended entry» som ikke håndteres av den nåværende versjonen. I stedet får du spoileren i hovedinnlegget. Akk ja.

914 innlegg har det blitt, et gjennomsnitt på 46 som er nesten ett innlegg i uka. Det er mye mer enn jeg trodde før jeg sjekket tallene. Men det er jo ikke akkurat ett innlegg per bok lest i samme periode. Det tallet er 1576. Det vil si, det er nok en smule høyere, for jeg førte ikke skikkelige lister før sånn halvveis ut i bloggens levetid eller der omkring.

Vi satser på 20 til, eller?

Ikke fullført: Skjønnhet er et sår – Eka Kurniawan

Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan er månedens bok i boksirkelen. Vi møtes i morgen, og jeg har prøvd å konsentrere meg om bare den for å lese den ferdig før vi skal møtes, men jeg har ikke hatt lyst til å plukke den opp og har derfor funnet på andre ting å gjøre enn å lese. Jeg har bare skumlest de siste femti sidene eller noe sånt for å se om ting bedret seg, men på side 250 (av 448) gir jeg offiselt opp.

Boka starter bra, med en av de beste førstelinje-«hooksene» jeg har vært borti på en stund:

En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år.

Dessverre var det den eneste gangen jeg trakk på smilebåndet, og i en bok som beskrives som «morsom» av The Times (blurbet på forsiden av boken) og som skal ha «vilter humor» i følge baksideteksten er liksom ikke det så imponerende.

Men grunnen til at jeg gir opp er at i det store og hele har boka så langt handlet om prostitusjon, sex, forelskelse, (eller heller besettelse) som bare er basert på utseendet til kvinnen det er snakk om – i ett nevneverdig tilfelle bare basert på historien om utseendet til en kvinne, i ett annet er «kvinnen» åtte år når mannen blir besatt – og voldtekt. SÅ mange voldtekter. Og jeg orker bare ikke.

Det poenget Kurniawan muligens har inni der et sted, om at skjønnhet er en ulempe, en byrde, for kvinner, og kanskje noe med at de vakre kvinnene er en metafor for Indonesia, og volden mot dem en metafor for de gjentatte invasjonene landet er blitt utsatt for, det drukner i den obskjøne mengden med seksualisert vold og seksualisert… alt.

Det blir interessant å høre hva de andre damene synes om boka når vi møtes i morgen.

Kampene: Et portrett av Kim Friele – Ola Henmo

Jeg tok Kim Frieles bortgang i november som en påminnelse om at hun er en av de personene jeg vagt har tenkt at jeg burde lese en biografi om. Jeg var litt overrasket over at Kampene av Ola Henmo var tilgjengelig sånn uten videre på biblioteket, jeg hadde kanskje forventet at andre skulle ha fått samme idé som meg, men jeg bestilte den i alle fall til min lokale avdeling, og begynte så smått på den før jul. Så ble jeg distrahert av en gjenlesing av Pern-bøkene, deretter bestemte jeg meg for at det virkelig var på tide å lese ferdig Mitt klimaregnskap (som jeg begynte på i september!), men jeg fikk til slutt plukket Kampene opp igjen nå i januar.

Det er ikke en lang bok, med sine knappe 150 sider, men, jeg vet ikke, jeg ble bare tidvis engasjert i historien, og den føltes lenger. Av og til blir det sitert ting fra debatter som nærmest får meg til å hoppe i stolen, men for det meste føltes det som det ble mye oppramsing av datoer og hendelser. Det hjalp ikke at historien innimellom hoppet fram og tilbake uten at jeg helt fikk grepet på hvorfor Henmo har valgt å gjøre det på den måten. I tillegg bruker forfatteren ordene «homse», «lesbe» og ved ett tilfelle «transe» i vanlig tekst (altså ikke sitat). Jeg er ikke i noen av gruppene selv, så skal la være å føle meg andrehåndskrenket, men konstanterer at Fri er enig med meg om at det er begreper man helst ikke bruker, særlig på trykk: Fri: Obs-begreper. Kampene er fra 2015, kanskje har verden endret seg så mye på sju år at det den gangen var ansett som uproblematisk? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skvatt litt hver gang, noe som gjorde det smått ubehagelig å lese boka.

Til tross for at Henmo tar opp flere personkonflikter Friele var involvert i, og til dels kritiserer henne i den sammenhengen, oppfatter jeg likevel tonen i boka som, vel, panegyrisk? Det er jo ikke uforståelig, men bidrar kanskje til at jeg ikke får noen følelse av å bli kjent med mennesket Kim Friele.

Jeg skal lese mer om Kim Friele, blant annet hennes egen beretning, Troll skal temmes. Den har jeg fått bestilt på biblioteket nå. Det tok meg en stund, for den dukket ikke opp når jeg søkte på Kim Friele. Først når jeg kom på at det kunne være lurt å teste Karen-Christine Friele i stedet fikk jeg resultater. Det virker ikke som om det finnes flere biografier (utenom en billedbokversjon for barn, som jeg har lånt og har tenkt å lese snart), men jeg kan i alle fall lese hennes egne tekster mens jeg venter på at noen skal føle seg kallet til å ta opp tråden.

Stargate – en julefortelling – Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi var på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, og jeg leste den faktisk til tross for at det altså er en novellesamling. Jeg likte den til og med, til tross for at det altså er en novellesamling. I alle fall så bra som jeg noensinne pleier å like novellesamlinger. Så når Stargate dukket opp og ble rost i alle kanaler tenkte jeg at den bør jeg jo lese.

Og den var vel verdt en kvelds innsats (med 128 sider var det ikke noe problem å bli ferdig på en kveld). Men, og dette er litt sånn «kryss i taket, nå står ikke verden til påske», jeg likte nok Vinternoveller bedre. Historien i Stargate kunne vært en lengre versjon av en av novellene i Vinternoveller. Var det ikke akkurat det jeg etterlyste? Joa. Men. Jeg fikk mer, men jeg fikk mer av det samme, ikke mer mer.

Advarsel: Resten av teksten inneholder spoilere!

Fram til de siste 10 eller så sidene var boka bra, men ikke fantastisk. Språket er godt, presist og beskrivende og Ronja har et fascinerende skråblikk på verden på tross av eller på grunn av hjemmet hun vokser opp i. Men jeg kom ikke skikkelig innpå, jeg grein ikke en eneste gang, og det er altså nesten godt gjort når historien handler om omsorgssvikt og søskenkjærlighet og uventet hjelp fra gretne gamle gubber. Men boka var helt ok og jeg var klar for å si pene ting. Helt til slutten kom. Jeg HATER åpne slutter der en realistisk fortelling plutselig utarter til magisk realisme og lar leseren sitte igjen med tolkningsoppgaven for hva som egentlig skjedde with a vengance, det eneste som er verre er «så våknet hen og alt hadde vært en drøm». For meg er det «forfatteren fikk panikk og visste ikke hvordan de skulle avslutte», og samme hvor riktig eller galt det er så gir sånne slutter meg verken closure eller en åpen slutt jeg kan dikte videre på, bare et stort «HÆ HVA ER DETTE?»

Og det ødelegger jo en smule for leseopplevelsen, det gjør jo det. De første 110+ sidene er dog verdt å lese.

Boka har jeg lånt som ebok i Bookbites.