Sommerlesebingo

Planene mine for lesing i sommer består i all hovedsak av å plukke bøker fra TBR-hylla som er skrevet av ikke-hvite forfattere. Noen unntak blir det, for eksempel skal jeg lese Marta Breens Om muser og menn nå i juli, siden det er samlesing til Bokbloggerprisen 2019 for den boka denne måneden. Og så har jeg et par jeg har begynt på (noen for leeeenge siden) som jeg egentlig gjerne skulle lest ferdig. Men som hovedplan er altså målet å gjøre noe med hvit vs ikke-hvit forfatter statistikken min.

Så da passer det jo utmerket at @litteraturenogmeg drar i gang sommerlesebing med svarte forfattere som tema, eller hva?

Reglene finner du i dette innlegget på Instagram, men kort fortalt varer utfordringen til 31. august. Du deltar ved å ringe rundt bøkene du leser på bingobrettet, hver bok teller bare for en firkant. Del på Instagram og tagg @litteraturenogmeg og bruk emneknagg #svartforfatterbingo. Det trekkes bokpremier både for bingo og for deltagelse, om det skulle gi ekstra motivasjon.

Og sånn ser bingobrettet ut:

For egen del tror jeg det kan bli en smule vanskelig å få bingo, det er litt for mange spesifikke forfatternavn som i så fall må leses, men det er ingen krise, og kanskje overrasker jeg meg selv?

Bli med du også, da vel!

Why we need to study literature

idk who needs to hear this but when your english teacher asks you to explain why an author chose to use a specific metaphor or literary device, it’s not because you won’t be able to function in real-world society without the essential knowledge of gatsby’s green light or whatever, it’s because that process develops your abilities to parse a text for meaning and fill in gaps in information by yourself, and if you’re wondering what happens when you DON’T develop an adult level of reading comprehension, look no further than the dizzying array of examples right here on tumblr dot com

Kendallroy (via Babyslime) on Tumblr.

I was trying to say this to my 13-year-old the other day, as we were discussing their choice of “Spanish” or “English Literature” as elective subject next school year.

Being able to read subtext is a life skill.

Kendallroy followed up with a longer text, from which I especially liked:

instead of taking a piece of writing at face value and stopping there, assuming that there is no deeper meaning or thought behind the words on the page, ask yourself these two questions instead:

1. what is the author trying to say?
2. what does the author maybe not realize they’re saying?

because the most interesting reading of any piece of literature, imho, usually occupies the space in between those questions.

 

Follow Me In – Katriona Chapman

Follow Me In av Katriona Chapman fant jeg i tilbudsbunken på Outland i helga, og både forsiden og det jeg så når jeg bladde kjapt i boka overbeviste meg om at det var verdt å satse noen kroner på den.

Boka er i sjangeren “grafisk memoar”. Katriona og kjæresten, som begge er engelske, forlater Amsterdam, der de har bodd en stund, for å reise rundt i Mexico i inntil et år (så lenge sparepengene holder). Richard har drømt om å besøke Mexico lenge, Katriona håper reisen skal gi henne mulighet til å begynne å tegne igjen. Allerede før avreise knirker det i fortøyningene i forholdet. Richard har et alkoholproblem, og selv om han i hovedsak holder seg edru har han plutselige perioder der han  gjerne forsvinner uten å gi beskjed og drikker seg sanseløs.

Men de kommer seg til Mexico, og Katriona finner kunstnerisk inspirasjon i Mayaenes kunst. Boka er en gave til oss som liker å reise mens vi sitter i vår egen lesekrok hjemme, kombinasjonen av bilder og tekst, av personlig historie og oppslag med fakta om historie, kultur og kunst, gjør dette til en herlig lenestolsreise.

Uroen over Richards alkoholmisbruk, det å aldri vite når det treffer, følger Katriona som en skygge gjennom historien, en skygge som hun billedliggjør i tegningene som en slange som kveler seg om henne. Av rammeverket rundt fortellingen – de to møtes på en kafé i et grått bybilde et sted i Europa – vet vi at forholdet ikke varer. Men det ligger en spenning i å se hvor bra eller dårlig det kommer til å gå på reisen. Ut over det ble jeg ikke oppslukt av den personlige delen av historien, noe som ville trukket mer ned dersom kunsten og reiseinntrykkene hadde vært mindre fascinerende.

Slett ikke det dummeste tilbudsimpulskjøpet jeg har gjort.

Sy selv – verdens fineste klær til ungene – Stine Skoli Ommedal

Sy selv anbefales ofte på sygruppene jeg er med i på Facebook, så jeg satt meg på venteliste på biblioteket, mer av nysgjerrighet enn fordi jeg egentlig trodde jeg var i målgruppen. Det siste hadde jeg nok rett i. Størrelsene i boka går fra 0-6 år, og mine barn er allerede eldre enn det. Jeg syr ikke nok til andre barn til at jeg har behov for flere mønster i små størrelser (noen årganger Ottobre holder i massevis). Men før jeg leverer boka tilbake til glede for nestemann på ventelista, tenkte jeg å skrive noen ord om den likevel.

Boka tar utgangspunkt i ett eneste grunnmønster, og med påbygg og variasjoner kan du sy nesten en hel garderobe fra dette ene mønsteret, det eneste du trenger i tillegg er bukse/shorts, og det får du også i boka. Mønsteret er beregnet på faste stoffer, men boka gir veiledning i hvordan du kan bruke stoff med stretch i stedet. Fargevalget ligger et stykke unna mine preferanser, men det er jo enkelt å justere når man velger stoff, så det reduserer ikke nyttigheten av boka.

Skal du sy en del barneklær i størrelse 0-6 år er dette en bok jeg absolutt kan anbefale å investere i. Når du først har jobbet deg gjennom alle variasjonene er du sannsynligvis i stand til å bygge på med egne variasjoner, og vips har du kanskje aldri bruk for flere mønstre (til denne aldersgruppen).

Men det er først og fremst dersom du er nybegynner med symaskin at jeg vil anbefale denne boka framfor andre bøker (av de jeg har sett på selv). Ommedal var selv nybegynner når hun begynte å sy til tvillingene sine for få år siden, og de delene av boka som beskriver arbeidsprosessene er detaljerte og fokusert på å lære deg alt du trenger helt fra starten av. Det at mønstrene er beregnet på faste stoffer er også en stor fordel for nybegynnere. Faste stoffer er mye enklere å arbeide med og krever en langt enklere symaskin for å få et fint resultat (du kan garantert sy alle klærne i boka både på en maskin til under tusenlappen fra Obs! og på den 100 år gamle maskina du fant på loftet hos besteforeldrene dine).

Fordelen med å begynne med barneklær når du er nybegynner er dessuten at materialkonstnadene er mye lavere, siden det går så lite stoff (dette er Ommedal også inne på). Du kan også enkelt bruke tekstiler du har liggende som ikke blir brukt (duker, sengetøy osv) til redesign med mønstrene i denne boka. En kjole til en baby på 6 måneder kan du sy av bare ett putevar – eller langt under en meter nytt stoff – skal du sy til en voksen snakker vi fort metervis snarere enn centimetervis.

Dishoom: From Bombay with Love – Shamil Thakrar, Kavi Thakrar and Naved Nasir

I mostly resist the temptation to buy cookbooks. Not because I don’t like them, but because I know I use them far less often than I should to justify the expense and shelf-space. And even when I do buy cookbooks, I rarely read them cover to cover. However, when I found out that the people behind the restaurant chain Dishoom (of which I have sadly only visited one location and that only once) had written a cookbook, I immediately ordered it, and over the last months I have indeed read it from cover to cover (well, ok, not ALL the ingredients lists and instructions, but a fair proportion of those as well).

Dishoom (the book) is, as the cover says, both a “cookery book and a highly subjective guide to Bombay with map”. It describes a walk around south Bombay, with stops at notable food places, from fairly fancy restaurants to street vendors’ stalls. You could probably follow along in the real south Bombay, but if you actually ate all the things they suggest in just one day I’d be impressed.

Each section of the guided tour introduces a set of recipies for a time of day, or rather a category of meals. It starts out fairly unremarkably with breakfast, mid-morning snacks and lunch, continues – with a degree of excess – with afternoon refreshments and sunset snacks, and then turns positively hobbity with first, second and third dinner, topped off with pudding and tipples.

Fold-out map at the start of the book: Gotta love it!

If I ever go to Bombay, however, I will definitely try to find as many of the places mentioned as possible, but spread out over a few days…

The introductory texts introduce cafés, restaurants, people and sights, and expertly evokes a feeling of place. I can easily imagine myself on the streets of Bombay as I read. I have realised over the years that I am to some extent more fond of reading books about far-away places (when well-written) than actually travelling there, and though I have an idea that I would like to visit Bombay, in reality I suspect I would dislike actually being there, not least because I am not fond of either heat or crowds. Reading about it, however, is a real pleasure.

As is custom in Bombay, the name of the road has changed several times in the hundred-odd years that this post has lingered here. Today the road bears the official post-colonial title of Netaji Subash Chandra Bose Road, though everyone knows it as Marine Drive. Such is the way with place names in Bombay. The names on your map, imposed by officialdom, have only sporadic correspondence with the names used by actual people. The worn grooves of usage take time to wear anew. VT (Victoria Terminus) will still be VT for decades to come, no doubt.

(Page 151) In addition to the guided tour parts of the book, the introductory notes for each recipe are delightful. For example: Vada Pau is described as “a simple dish, a bit like a chip butty, but obviously much better” (page 174), and reading the recipe I suspect they are correct. Chicken Tikka, however, comes with the warning:

Chicken tikka masala is supposedly Britain’s favourite dish. If it is yours, then you may be disappointed: this dish is not it.

(Page 270) And now I want both a British chicken tikka masala and the Dishoom chicken tikka, served hot, now, please.

Archival photgraphs interspersed with contemporary images.

Like many, I have read Shantaram, and was engrossed and charmed by it. It still sits on my shelf (my dad never wanted it back, he’s not a rereader), but I doubt I will ever reread it, as I doubt I’d be able to suspend disbelief sufficiently to be enchanted and engrossed again. Anyway, it’s probably not possible to write about the Iranian cafés of Bombay without mentioning Shantaram, and so Shantaram is mentioned, and summed up in such a perfect way, putting into words exactly the way I suspect I would feel if I did try to reread it:

Walk down the busy (and actually quite pleasant) Colaba Causeway towards Leopold’s, an Irani café of sorts, owned by the entrepreneurs Fahrang and Farzadh Jehani. This is the Colaba of the backpacker, the hippie, the Arab and African tourists, and they say, of the drug dealers and smugglers. It is all cheerfully fictionalised in the Bombay backpackers’ favourite novel, Shantaram, a yarn of the author’s own amazing derring-do in the city. Apparently a heroin addict convicted of armed robbery back in Australia, he escaped prison, came to India and then sat (a lot) in a glamorously seedy Leopold Café with other attractive ne’er-do-wells amongst the slowly-spinning ceiling fans, bentwood chairs and old portraits. He also worked in Bollywood, started a medical centre for slum-dwellers, was imprisioned again in a notorious local jail, and escaped to become a player in the Bombay mafia. All part of a decent mid-life gap year experience, apparently.

(Page 252) “Derring-do” is spot on, there is no better word for the main gist of the novel.

Gorgeous photography

To bring focus back to the book I’m supposed to be reviewing: The photos throughout, by Haarala Hamilton (except archive photos, helpfully listed), of both places, people and food, are wonderfully evocative and support the text beautifully. My mouth waters at the food and my inner ears are assailed by the noises of a city full of cars, bicycles, people and animals. In addition, the illustrations (by Ivana Zorn) and the graphic design of the book itself are just gorgeous, and I could happily purchase this books for looks alone. The use of old newspaper advertisements are just one of the many delights.

An old advertisement on the inside of the back cover, as a last, delightful surprise for the reader.

I have yet to test any of the actual recipes, though I have bookmarked many. I did use the techniques described for “making sauces and curries” in the helpful section at the back when making a basic curry the other day, and it really did deepen the flavours of the sauce (though I think some practice is needed to avoid burning the ingredients). The instructions thoughout are clearly written, though, and amply illustrated when necessary, so once I have a free weekend I’m going to try my hand at samosas.

However, even if I never make any of the recipes in the book, it would still be something I am quite happy to have on my shelf, and if I feel the need for armchair travel to Bombay, I’ll know where to look.

Mamma er trygda – Mímir Kristjánsson

Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.

Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og “NAVere”, men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.

Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.

Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.

Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!

(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.

Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.

Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.

I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.

Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.

(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet “søknad”. Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?

Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.

Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.

I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.

Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.

(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.

Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.

(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.

Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.

Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:

“Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.” (side 19)

“Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.” (side 26)

Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.

Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste “politiske” bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en “Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?” Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.

M: De første årene og Mperiet slår tilbake – Mads Eriksen

Når jeg opprettet dokumentet med alt jeg har lest de siste 10 årene var det flere M-bøker på lista, og jeg fikk samme trangen til å gjenlese noen av dem som man får trang til å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge fordi navnet deres nevnes i en samtale. Så jeg leste De første årene og Mperiet slår tilbake i rask rekkefølge og kommer nok til å jobbe meg gjennom resten av rekka også før sommeren. Og det føles virkelig som å treffe gamle venner å lese M. Det har jo noe med at serien er “selvbiografisk” å gjøre (uten at jeg innbiller meg at den er 100 % realistisk på noen som helst måte). Vi blir godt kjent med både M og Madammen, og med forholdet dem i mellom. Hvor nært opp til virkeligheten det hele ligger (ok, sett bort fra frankengullfisk og andre slike episoder) vet jeg ikke. Jeg vet jo at mange i Trondheim kjenner både Mads Eriksen og den ekte madammen, men det gjør ikke jeg, og jeg har ikke akkurat tenkt å gå inn for å bli kjent med “kjendiser” heller, liksom. Men det er vanskelig å la være å føle at vi kunne blitt gode venner. I alle fall kunne jeg blitt gode venner med M og Madammen i tegneserieform. Jeg kjenner igjen nok av meg selv i begge, og jeg kjenner igjen eget ekteskap i mye av det som foregår i forholdet, kanskje særlig i den helt klart interne humoren.

For det er mye intern humor i M. En ting er at det helt konkret hjelper å ha lest alle stripene fra begynnelsen. Mange senere striper blir rett og slett uforståelige om du ikke har lest de tidligere som det refereres til. I tillegg hjelper det å være sånn ca jevnaldrende og ha de samme kulturelle referansene. Det hjelper også å være litt (eller mye) nørd. Er man ikke det er neppe gjenkjennelsesfaktoren – og dermed humoren, som krever en solid dose selvironi fra leser såvel som tegner – like stor.

Fra De første årene, side 41

For meg er noe av sjarmen det som forsåvidt er temaet i stripa over, nemlig det at M og Madammen er, hva skal vi si, “likestilte i sin galskap”? Vel har hun en såkalt ordentlig jobb, men det veksler hele tiden hvem som er mest barnslig og mest voksen i stripene. Det er befriende mangel på hemmende sosiale normer i M, og en forbilledlig mangel på f*cks å gi.

Man kan se utviklingen i Mads Eriksens strek i løpet av De første årene særlig, der persongalleriet sakte finner sin form. Vi får en slags forklaring på hvorfor Madammen har kryss i stedet for øyne og vi får treffe noen av de andre figurene som opptrer, også de basert på virkelige personer. Jeg lar meg kanskje særlig imponere over de stripene som forteller en historie helt uten tekst overhodet, der ansiktsuttrykkene i stor grad gjør jobben helt på egen hånd.

Fra Mperiet slår tilbake, side 40.

Kombinert med følelsen av at hele greia kunne vært en slags generasjonportrett av oss som er født sånn i overlappet mellom GenX og Millenials i Norge er det ikke annet å si enn at jeg elsker denne serien helt uforebeholdent.

Fra De første årene, side 152.

Dessverre ble det brå slutt for M-stripene for snart ti år siden, den siste samleboka var Marzan og Opars juveler som kom i 2011. Mads Eriksen ble utbrent som serietegner, visstnok. Det er trist for oss som elsket stripene, men sikkert verre for serieskaperen selv. Det hender jeg tenker på M og Madammen og lurer på hvordan det går med dem, mye på samme måte jeg tenker på venner jeg har mistet kontakten med og lurer på hvordan det går med dem. Jeg håper de har det bra – og da mener jeg de faktiske personene, selv om det selvsagt er seriefigurene jeg føler at er gamle venner. Seriefigurene kan jeg heldigvis besøke når jeg vil, bøkene står her og venter trofast.

The Buried Giant – Kazuo Ishiguro

The Buried Giant by Kazuo Ishiguro was the March pick for the reading circle. For obvious reasons, our March meeting never went ahead, and so I have not had the chance to discuss this book with the others, which is a pity, because I really need to talk to someone about it in order to figure out what to think. Because… It’s weird.

Even after finishing the novel I still don’t know what genre it is. It’s historical fiction, I suppose, but it’s also… fantasy? Magical realism? Allegorical? A bit of all of them? The setting being “post-Arthurian Britain” means it can’t be straight-up historical, the addition of mythical creatures does not help, but on the other hand it’s not very like any fantasy I’ve ever read, either.

And then we get to the, well, I suppose we have to call it the plot. Axl and Beatrice, our main protagonists, set out from their village (where we get the impression that they are… not outcasts, exactly, but certainly on the margins) to find their son, who has moved somewhere else. A mist covers the known world, and this mist seems to make everyone forget who they are and what has happened to them. So exactly why their son is living somewhere else is not known, and Axl and Beatrice are at times wanting to find him to make up somehow and at other times seem to think that he is expecting them and awaiting their arrival anxiously.

On the way they meet various confusing situations and eventually end up travelling in the company of a Saxon warrior, a young boy who has been marked as an outcast by his village and is in the Saxon’s charge and an elderly knight, who is supposedly on a mission to slay a fierce dragon, but has been on this mission for an indeterminable length of time.

There is a portentious meeting with a ferryman. There are self-flagellating, or perhaps blood-thirsty, monks. There are guards on the lookout for the Saxon warrior. Maybe.

And there is this mist. And as it starts to lift, memories come back, but are they welcome memories?

I found it slow going at first and kept reading past page thirty or so only because it was a reading circle book. And then I was somehow sucked it and after a hundred pages it was hard to put the book down, but more from the sort of horrible fascination that makes it hard to look away from a train wreck than because I actually in any way enjoyed what I was reading.

I can see that Ishiguro is trying to say something about memory and the act of forgetting, and especially of the role forgetting plays in forgivness. Can we move on and live in peace after a horrendous war if we do not, at least to some extent, forget?

But. It doesn’t work for me. I fully accept that this might be my fault as much as the author’s. The mist that makes people forget keeps the peace, perhaps (though that is a moot point) but it also hampers any sort of meaningful progress (if we can’t learn from the past, how are we supposed to improve?). And in any case the mist is part of the magical realism-ish elements, and so this forgetfulness is not actually a) a choice or b) a realistic one if one would want to chose it. We are stuck with remembrance. And the whole ferry-malarkey is obviously an allegory of sorts, but I really don’t understand what it’s supposed to signify.

I like the novel best when it touches on religion and it’s role in “forgiveness” or “just punishment”:

“What use is a god with boundless mercy, sir? You mock me as a pagan, yet the gods of my ancestors pronounce clearly their ways and punish severely when we break their laws. Your Christian god of mercy gives men licence to pursue their greed, their lust for land and blood, knowing a few prayers and a little penance will bring forgiveness and blessing.”

(Page 151.) But that is drowned in the whole mist and dragons and Merlin and what-did-Axl-actually-do-in-the-war and why-is-Axl-and-Beatrice’s-son-estranged plotlines. Neither of which are really resolved to my satisfaction, either, but that’s by-the-by.

And I really, really hated Axl’s insistence on calling Beatrice “Princess” in every other sentence. That may have had some deeper meaning, too, for all I know, I just know I wanted to shake him each and every time.

So. I have so far abstained from rating the book on Goodreads, because I can’t make up my mind whether it deserves a “didn’t like it” one-star, a “meh, it was ok” two-star or a “well, at least it was interesting in a way and hard to put down” three-star. I might just leave it unrated.

Laura Dean Keeps Breaking Up with Me – Mariko Tamaki & Rosemary Valero-O’Connell

Freddy er sammen med Laura Dean, i alle fall innimellom. Laura er søt, populær og morsom, men ikke akkurat verdens beste kjæreste. Freddys venner skjønner ikke helt at hun godtar måten hun behandles på, men Freddy selv er jo forelsket, og da er det fryktelig vanskelig å se ting utenfra.

Jeg hadde Laura Dean Keeps Breaking Up with Me på radaren fra før, men så ble den snakket om så veldig mange ganger på Books Unbound at jeg bare var nødt til å kjøpe den og få lest den. Og det var jo en utmerket idé, for dette er grafiske romaner på sitt beste. Historien Mariko Tamaki har skrevet er skjønn, hjerteskjærende og føles virkelig, og Rosemary Valero-O’Connors tegnestil løfter hele greia til et helt annet nivå.

Freddy skriver til Anna Vice, en “advice columnist” (har vi ord for det på norsk? Google gir meg “en som gir råd i aviser og ukeblader”, ikke akkurat kort og snappy) over flere eposter i løpet av boka, og det er interessant å se hvordan det å skrive om situasjonen hjelper henne til å se det hele mer objektivt. Når hun til slutt får svar fra Anna Vice har hun egentlig allerede løst problemene selv, og svaret blir mer en bekreftelse enn et egentlig råd. Det er Freddys egen analyse av situasjonen kombinert med at hennes beste venn havner i en krise som gjør at Freddy skjønner at forholdet til Laura er usunt, og at hun tar grep og sier at nok er nok (sorry, spoiler). Hun innser at forholdet både har gjort henne til en skikkelig dårlig venn fordi hun har vært så oppslukt i egne følelser at hun har ignorert andres, og kanskje generelt til en dårligere person.

Jeg liker at denne boka viser et mangfold av tenåringer. Ikke bare Freddy og Laura, som altså er lesbiske, men også blant Freddys venner er det et realistisk utvalg identiteter. I Valero-O’Connors strek er det også et utall kroppsfasonger, kjønnsuttrykk og etniske markører å spore, uten at noe av det gjøres noe videre poeng ut av. Freddy er riktignok inne på temaet om “homokampen”:

Og det er et fint nikk til viktig historie, men ungdommenes seksualitet er ikke hovedpoenget i boka på noen måte. De bare er, og er seg selv, og det er så fint å lese.

Jeg liker også hvordan dukker, kosedyr og valentines-kort får lov å skyte inn replikker i historien, som et slags gresk kor – de snakker bare med leseren, ikke med Freddy og vennene hennes:

Det bidrar til samspillet mellom bilder og tekst som gjør det hele til noe annet enn en “roman med bilder”.

Jeg har altså lest i orginal, men boka er også utgitt på norsk, av Cappelen Damm, med tittelen Laura Dean driver og dumper meg.

Aldri, aldri, aldri – Linn Stømsborg

Jeg rekker det akkurat. April har vært samlesingsmåned for Aldri, aldri, aldri, som er på kortlista for skjønnlitteratur til Bokbloggerprisen 2019. Siden biblioteket ikke har mast om å få tilbake eksemplaret (det har vært stengt og lånefrister suspendert siden 12. mars) lot jeg meg distrahere av andre ting, men kom på at jeg hadde hastverk i begynnelsen av uka. Jeg begynte så vidt på boka sent tirsdag kveld og klarte med nød og neppe å legge den fra meg og legge meg til nogenlunde fornuftig tid. Etter middag onsdag plukket jeg den opp igjen og da ble det strekklesing til boka var utlest. SÅ da trenger vi kanskje ikke spørre om jeg synes den var engasjerende?

Linn Strømsborg har altså skrevet en roman om frivillig barnløshet, og for en roman det er! Det er forresten en overforenkling av boka å si at den handler om frivillig barnløshet, for det den egentlig handler om er det å få barn (eller ikke) i et mye bredere perspektiv. Det handler om å få barn fordi det er det man skal, det handler om å ønske seg barn dypt og inderlig, det handler om bevisst å velge å få barn til tross for at man har levd lykkelig uten og det handler om å ikke ville ha barn noensinne. Underveis blir vi kjent med mange varianter av historien om å få barn. Det uvanlige er hovedpersonen, som altså ikke vil ha barn og som er den eneste i boka som virkelig ikke ser for seg en fremtid med barn.

Den første av kjærestene mine som sa han ville ha barn med meg, ble sint da jeg sa at jeg ikke ville. Er du sikker? sa han først. Jeg er sikker, sa jeg. Du kan ikke vite det sikkert allerede nå, sa han, du er umoden, ropte han, du vet ikke hva du kommer til å gå glipp av, gråt han. Vi gikk fra hverandre noen måneder seinere. Vi runda av krangelen med at han ba meg tenke over det, og jeg sa jeg skulle det, men jeg tenkte egentlig ikke så mye over det. Jeg visste at jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv.

(Side 16.) Hovedpersonen, jeg-fortelleren (hun navngis aldri så vidt jeg fikk med meg) har levd sammen med Philip, som hun elsker, i åtte år. Hun gjorde det klart før de ble sammen at hun ikke ville ha barn, og han slo seg til ro med det, forholdet dem i mellom fikk være nok. Den gangen. Men så skjer det ting, og han begynner å føle på den tikkende klokka som kvinner ellers klisjemessig er utsatt for. Bestevennene til hovedpersonen, de som egentlig har vært erstatning for søsken, skal plutselig få barn. Moren til hovedpersonen ønsker seg barnebarn. Presset kommer fra alle sider.

Og sånn er det jo. Når to mennesker blir sammen begynner folk å spørre når de skal ha barn. Er du singel er du ikke fritatt da heller, da spør folk om det ikke er på tide å finne noen å få barn med. Statministeren bruker nyttårstalen sin til å oppfordre folk til å få barn. Presset fra omgivelsene er enormt, selv i disse opplyste tider. Om ufrivillig barnløse har jeg lest før, om sårheten i spørsmålene når du så gjerne vil, men ikke kan. Det er også viktige historier. Men det er befriende og forfriskende å lese om noen som står så fjellstøtt i sin “barnefrihet” og som har et så reflektert forhold til det hele.

Jeg har barn. Jeg ville ha barn. Men jeg kjenner igjen mye av meg selv i bokas jeg. Jeg hadde levd et helt fint liv uten barn (og mann) også. Jeg pleide å si at jeg hadde mer lyst på barn enn mann, men at jeg ikke ville ha barn uten mann (jada, jeg er håpløst heterofil), og at å finne en mann jeg ville ha barn med virket usannsynlig. Det gjorde det lenge (relativt sett), men plutselig var han der, og her er vi nå med to unger. Men hadde jeg ikke truffet ham, hadde det ikke blitt mann, hadde det ikke blitt barn, og jeg hadde sittet her i siste halvdel av førtiårene mutters alene så hadde det vært helt greit det også. Jeg trives i eget selskap, jeg går gjerne på både restaurant og kino alene. Jeg er heimkjær, og ofte er det for mye tiltak å komme seg ut, men barnevakt har bare blitt lagt til bunken av faktorer som utgjør dørstokkmila, som også inkluderer “lang dag på jobb”, “drittvær ute” og “jeg har denne boka jeg skulle ha lest ferdig”, blant annet. Jeg hadde nok vært ute med venner oftere om jeg ikke hadde barn, men ikke så mye oftere. Og jeg kan snakke om barna mine i timevis til de rette personene, men jeg kan også la være å snakke om barn (og samtaler av typen “analysere hver minste ting barnet gjør for å sammenligne seg med normalkurven for utvikling” for eksempel har jeg aldri hatt interesse for, og i alle fall aldri antatt at noen andre hadde interesse for å høre på). Jeg har (permanent) barnløse/-frie venner, og jeg håper og tror at de ikke tenker “hun snakker bare om ungene sine” når vi treffes.

Men det er kanskje nettopp denne tendensen hos alle hun kjenner til å gå fra å være kvinne til å være mor, der det ene synes å utelukke det andre, som gjør at hovedpersonen tar det standpunktet hun tar. Hun sier det rett ut, hun er redd for å miste seg selv hvis hun får barn. Man må jo ikke det, men det finnes nok av eksempler på folk som gjør det likevel. Hun er dessuten mer redd for å være fastlåst i et forhold med mann og barn enn hun er for å være ensom.

Og barn – og mann – er jo heller ingen garanti mot ensomhet.

Alle spørsmåls mor: Men vil du ikke at noen skal passe på deg når du blir gammel?

Jeg tviler på at alle de ensomme menneskene som sitter på gamlehjem og i små leiligheter rundt omkring i byen vår, i landet vårt, i verden, er barnløse. Jeg tror de fleste har gjort som de skal. Blitt voksne, fått en familie, oppdratt barn, pussa opp husene sine, jobba til de var for gamle, blitt sjuke av alderdom. Men de er allikevel ensomme, mange av dem. Barna har også blitt voksne, fått familie, flytta til en leilighet eller et rekkehus eller en enebolig, dratt på jobb hver dag og har planer om å fortsette med det til de blir for gamle, og siden sjuke. Det går i sirkler, i evige sirkler. Ingen kommer til å holde deg i hånda resten av livet. Alle blir borte en gang. Også du.

Har du fått barn bare for at noen skal passe på deg når du blir gammel, spurte jeg tilbake en gang. Nei, fnyste hun som først hadde spurt meg. Det skjønner du vel.

(Side 52.) Hovedpersonens mormor og morfar fikk nok barn fordi det var det man gjorde. Det er lite som tyder på at det var noen særlig god idé, ut over at de fleste ville svart nei om de fikk tilbudet om aldri å ha blitt født. Så fort ungene flyttet hjemmefra solgte de huset og flyttet til Spania, og der har de bodd siden, uten ønske om kontakt med barn og barnebarn. Sånn sett er det ganske rart at hovedpersonens mor ikke er mer støttende, for av alle burde jo hun forstå at det er en dårlig idé å få barn du egentlig ikke vil ha.

Til å være på bare litt over to hundre sider inneholder Aldri, aldri, aldri utrolig mange refleksjoner rundt hva foreldreskap betyr på godt og vondt. Og selv om både kvinner og menn ønsker seg og får barn i boka er det både demonstrerte og uttalte forskjeller på hvordan det å bli mor og det å bli far påvirker forskjellig, både psykisk og fysisk.

En gang Philip og jeg snakka om hvordan det ville vært om vi fikk barn, sa jeg at jeg kanskje ville blitt en god pappa.
Philip lo og spurte om jeg ikke mente mamma?
“Nei, jeg mener pappa,” sa jeg.
Og det handla om forventningene til hva en god mor er og hva en god far er.

(Side 173.) Strømsborg skriver godt. Språket er til tider sylskarpt og alltid engasjerende, det sier jo sitt at jeg leste boka nesten i ett jafs (hadde jeg startet tidligere tirsdag hadde det nok blitt i ett jafs i praksis også). Jeg tok meg stadig i å markere avsnitt og setninger jeg likte spesielt godt, som “Jeg visste at jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv”, i det første sitatet over, eller denne, om en eldre dame som låner sykkelkurver fulle av bøker på biblioteket:

Det kan godt hende at hun var både mor og bestemor, at hun både leste bøker hele sommeren og hadde oppfostra en familie, jeg sier ikke at man ikke kan få både i pose og sekk og sykkelkurv, men jeg ønsker meg bare den sykkelkurven.

(Side 162) Jeg vil også ha den sykkelkurven. Jada, jeg vil visst ha i pose og sekk også, men uten den sykkelkurven er jeg ikke sikker på om livet er verdt å leve.