Ikke fullført: Skjønnhet er et sår – Eka Kurniawan

Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan er månedens bok i boksirkelen. Vi møtes i morgen, og jeg har prøvd å konsentrere meg om bare den for å lese den ferdig før vi skal møtes, men jeg har ikke hatt lyst til å plukke den opp og har derfor funnet på andre ting å gjøre enn å lese. Jeg har bare skumlest de siste femti sidene eller noe sånt for å se om ting bedret seg, men på side 250 (av 448) gir jeg offiselt opp.

Boka starter bra, med en av de beste førstelinje-«hooksene» jeg har vært borti på en stund:

En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år.

Dessverre var det den eneste gangen jeg trakk på smilebåndet, og i en bok som beskrives som «morsom» av The Times (blurbet på forsiden av boken) og som skal ha «vilter humor» i følge baksideteksten er liksom ikke det så imponerende.

Men grunnen til at jeg gir opp er at i det store og hele har boka så langt handlet om prostitusjon, sex, forelskelse, (eller heller besettelse) som bare er basert på utseendet til kvinnen det er snakk om – i ett nevneverdig tilfelle bare basert på historien om utseendet til en kvinne, i ett annet er «kvinnen» åtte år når mannen blir besatt – og voldtekt. SÅ mange voldtekter. Og jeg orker bare ikke.

Det poenget Kurniawan muligens har inni der et sted, om at skjønnhet er en ulempe, en byrde, for kvinner, og kanskje noe med at de vakre kvinnene er en metafor for Indonesia, og volden mot dem en metafor for de gjentatte invasjonene landet er blitt utsatt for, det drukner i den obskjøne mengden med seksualisert vold og seksualisert… alt.

Det blir interessant å høre hva de andre damene synes om boka når vi møtes i morgen.

Kampene: Et portrett av Kim Friele – Ola Henmo

Jeg tok Kim Frieles bortgang i november som en påminnelse om at hun er en av de personene jeg vagt har tenkt at jeg burde lese en biografi om. Jeg var litt overrasket over at Kampene av Ola Henmo var tilgjengelig sånn uten videre på biblioteket, jeg hadde kanskje forventet at andre skulle ha fått samme idé som meg, men jeg bestilte den i alle fall til min lokale avdeling, og begynte så smått på den før jul. Så ble jeg distrahert av en gjenlesing av Pern-bøkene, deretter bestemte jeg meg for at det virkelig var på tide å lese ferdig Mitt klimaregnskap (som jeg begynte på i september!), men jeg fikk til slutt plukket Kampene opp igjen nå i januar.

Det er ikke en lang bok, med sine knappe 150 sider, men, jeg vet ikke, jeg ble bare tidvis engasjert i historien, og den føltes lenger. Av og til blir det sitert ting fra debatter som nærmest får meg til å hoppe i stolen, men for det meste føltes det som det ble mye oppramsing av datoer og hendelser. Det hjalp ikke at historien innimellom hoppet fram og tilbake uten at jeg helt fikk grepet på hvorfor Henmo har valgt å gjøre det på den måten. I tillegg bruker forfatteren ordene «homse», «lesbe» og ved ett tilfelle «transe» i vanlig tekst (altså ikke sitat). Jeg er ikke i noen av gruppene selv, så skal la være å føle meg andrehåndskrenket, men konstanterer at Fri er enig med meg om at det er begreper man helst ikke bruker, særlig på trykk: Fri: Obs-begreper. Kampene er fra 2015, kanskje har verden endret seg så mye på sju år at det den gangen var ansett som uproblematisk? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skvatt litt hver gang, noe som gjorde det smått ubehagelig å lese boka.

Til tross for at Henmo tar opp flere personkonflikter Friele var involvert i, og til dels kritiserer henne i den sammenhengen, oppfatter jeg likevel tonen i boka som, vel, panegyrisk? Det er jo ikke uforståelig, men bidrar kanskje til at jeg ikke får noen følelse av å bli kjent med mennesket Kim Friele.

Jeg skal lese mer om Kim Friele, blant annet hennes egen beretning, Troll skal temmes. Den har jeg fått bestilt på biblioteket nå. Det tok meg en stund, for den dukket ikke opp når jeg søkte på Kim Friele. Først når jeg kom på at det kunne være lurt å teste Karen-Christine Friele i stedet fikk jeg resultater. Det virker ikke som om det finnes flere biografier (utenom en billedbokversjon for barn, som jeg har lånt og har tenkt å lese snart), men jeg kan i alle fall lese hennes egne tekster mens jeg venter på at noen skal føle seg kallet til å ta opp tråden.

Stargate – en julefortelling – Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi var på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, og jeg leste den faktisk til tross for at det altså er en novellesamling. Jeg likte den til og med, til tross for at det altså er en novellesamling. I alle fall så bra som jeg noensinne pleier å like novellesamlinger. Så når Stargate dukket opp og ble rost i alle kanaler tenkte jeg at den bør jeg jo lese.

Og den var vel verdt en kvelds innsats (med 128 sider var det ikke noe problem å bli ferdig på en kveld). Men, og dette er litt sånn «kryss i taket, nå står ikke verden til påske», jeg likte nok Vinternoveller bedre. Historien i Stargate kunne vært en lengre versjon av en av novellene i Vinternoveller. Var det ikke akkurat det jeg etterlyste? Joa. Men. Jeg fikk mer, men jeg fikk mer av det samme, ikke mer mer.

Advarsel: Resten av teksten inneholder spoilere!

Fram til de siste 10 eller så sidene var boka bra, men ikke fantastisk. Språket er godt, presist og beskrivende og Ronja har et fascinerende skråblikk på verden på tross av eller på grunn av hjemmet hun vokser opp i. Men jeg kom ikke skikkelig innpå, jeg grein ikke en eneste gang, og det er altså nesten godt gjort når historien handler om omsorgssvikt og søskenkjærlighet og uventet hjelp fra gretne gamle gubber. Men boka var helt ok og jeg var klar for å si pene ting. Helt til slutten kom. Jeg HATER åpne slutter der en realistisk fortelling plutselig utarter til magisk realisme og lar leseren sitte igjen med tolkningsoppgaven for hva som egentlig skjedde with a vengance, det eneste som er verre er «så våknet hen og alt hadde vært en drøm». For meg er det «forfatteren fikk panikk og visste ikke hvordan de skulle avslutte», og samme hvor riktig eller galt det er så gir sånne slutter meg verken closure eller en åpen slutt jeg kan dikte videre på, bare et stort «HÆ HVA ER DETTE?»

Og det ødelegger jo en smule for leseopplevelsen, det gjør jo det. De første 110+ sidene er dog verdt å lese.

Boka har jeg lånt som ebok i Bookbites.

Apple of My Eye (and Letter from New York) – Helene Hanff

After rereading 84 Charing Cross Road and the rest of the Hanff books I owned my next step was to hit Abebooks and order the ones I could find that I didn’t already own (as well as a better copy of 84). Consequently, I read Letter from New York for the first time before Christmas and my first read of this year (not counting the fifty-odd pages I had left of The Skies of Pern at midnight New Years Eve) was Apple of My Eye.

Both books are about New York, Hanff’s adopted city. Of the two, I much prefer the latter. Though I gave them both three stars out of five, Letter from New York is borderline from two, whereas for Apple of My Eye I considered a four. The main difference is perhaps that whereas the first is a collection of columns written for Woman’s Hour and thus has no cohesive plotline (if plotline is the right word for a non-fiction book), Apple of My Eye certainly does. It’s a matter of taste entirely, but an overarching story just suits me better.

That overarching story is that Hanff has been hired to write copy for a book of photographs of New York meant for tourists. Easy, right, it’s her home after all? Well. as with so many of us, it turns out she hasn’t necessarily visited the tourist attractions. So she sets out to visit them, with her friend Patsy. Initially Patsy is just going to join her for the trip to the Statue of Liberty, but she eventually tags along for the whole thing, spread out over a couple of months. The only big question I’m left with is «what happened to the photographs»? Because this book doesn’t have any, and the text as is wouldn’t work as copy for a book of photos anyway. An afterword explaining whether there ever was a book of photographs and how this book came to be would have been nice, but it’s a minor thing.

If I ever get around to visiting New York – which IS on my bucket list, but not very near the top – I’m going to bring this book and try to copy some of Hanff’s outings. Not all of them can be copied, though. It was a weird experience reading the chapter where they visit the World Trade Center, and all the other mentions of the centre or the twin towers in the book. I mean, with the hindsight of twenty-years-since-9/11, doesn’t reading this make you… I don’t know… uncomfortable?

Throughout its construction, the World Trade Center was cordially detested by all New Yorkers. The unpopular Rockefeller brothers were so closely involved in the financing that for a while the twin towers were known as Nelson and David; the giant buildings are owned by the even more unpopular Port Authority, which wasn’t created to build and own huge office towers. Plus which, the financially desperate city didn’t need two new 110-story office buildings and couldn’t afford to supply them with services. (Page 29.)

All said, though, it was a pleasant read, making me think more seriously about actually visiting New York than I have in years (at least since 2016, when I vowed to stay out of the USA until the orange guy was out of office, and probably since 9/11 and «The War on Terror»).

A funny side note: My copy has a newspaper clipping pasted into the back of it (appropriate, what with all the clippings Patsy comes up with throughout the book), which includes a portrait of Helene Hanff. I don’t think I’ve ever seen an actual picture of her before. Anyway, I was for some moments confused because she didn’t look anything like Anne Bancroft. Duh.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bout of books 33: Signup and progress post

The Bout of Books readathon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It’s a weeklong readathon that begins 12:01am Monday, January 3rd and runs through Sunday, January 9th in YOUR time zone. Bout of Books is low-pressure. There are reading sprints, Twitter chats, and exclusive Instagram challenges, but they’re all completely optional. For all Bout of Books 33 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

It’s a good way to kick off the reading year.

Monday

Apple of my Eye by Helene Hanff, pages 74-121 (finished the book).
Stargate – en julefortelling by Ingvild H. Rishøy, pages 1-128 (the whole book).
Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 50-70.
Fremmedsteds reisebyrå: Ved havets ende by L. D. Lapinsky, pages 58-66.

Total 203 pages.

Tuesday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 70-122.
Fremmedsteds reisebyrå: Ved havets ende by L. D. Lapinsky, pages 66-73.

Total 59 pages.

Wednesday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 122-157.

Total 35 pages.

Not much reading, but on the upside a two-hour meeting with my book club over Teams.

Thursday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 157-165.
Der du kommer fra by Saša Stanišic, pages 1-23.
Nærmere kommer vi ikke by Monika Steinholm and Anneli Furmark (ill.), pages 1-120.

Total 150 pages (30 prose, 120 graphic novel).

Friday

Nærmere kommer vi ikke by Monika Steinholm and Anneli Furmark (ill.), pages 120-219 (finished the book).

Total 99 pages (graphic novel).

Saturday

Outlaster by Nina Borge, pages 1-44.

Total 44 pages.

Sunday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 165-244.
Fremmedsteds reisebyrå: Ved havets ende by L. D. Lapinsky, pages 73-77.

Total 83 pages.

Total for the whole week: 673 pages. Not bad.

Leseåret 2021

Med 140 leste bøker i 2020 trodde jeg kanskje jeg hadde nådd en slags topp, og satt det jeg antok var et litt optimistisk mål på 100 bøker i 2021. I sommer, når jeg allerede hadde nådd det målet, oppjusterte jeg til 180. Det tallet glapp med et nødskrik, jeg hadde rundt femti sider igjen av The Skies of Pern når klokka slo midnatt 31. desember. Men det er ikke viktig. 179 bøker lest i fjor, over 40.000 sider (ti tusen mer enn i 2020!). Ok, så er en del av dem korte – Tegnehannes julehefte, for eksempel – men siden gjennomsnittet i følge Goodreads er på 225 sider snakker vi fortsatt en god del «ordentlige» bøker lest.

Andelen gjenlesing ligger hakket høyere enn året før, på 37 %, men siden jeg freste gjennom hele Malory Towers, St. Claires og Trebizon i vår en gang er kanskje ikke det så rart, det gir uttelling på antall bøker (teller vi i stedet sider er gjenlesingsprosenten på 33).

20 % menn, 69 % damer, 7 % «begge» og 4 % «queer» er ingen forbedring fra i fjor. Det vil si, jeg har lest en enda mindre andel menn. Det er jo faktisk et mål i seg selv. 87 % hvite og 13 % ikke-hvite er ikke imponerende, men igjen har gjenlesingen vært dominert av hvite forfattere, så statistikken for nye (for meg) bøker er en smule bedre. I år har jeg også en kolonne i regnearket som jeg har kalt «Other diversity markers», men jeg innser jeg burde hatt en enkel «ikke-BIPOC cis-het abled» ja/nei-kolonne også i tillegg til muligheten for å skrive inn f.eks. «same» eller «rullestolbruker», så der blir statistikken mer givende for 2022 håper jeg.

Den geografiske fordelingen er det også rom for forbedring på:

Vi får se hva jeg kan få gravd fram fra Mt TBR.

Målet på Goodreads for 2022 har jeg satt til 100 igjen. Det er egentlig sånn passe, tenker jeg, men så lenge leselysten holder seg har jeg tenkt å lese…

The House in the Cerulean Sea – T. J. Klune

I borrowed The House in the Cerulean Sea from the library, thinking I could always purchase it later. TL;DR: I won’t.

I apologise on beforehand, but this review is going to be a bit shouty.

I was unsure whether I would even finish the book until about three quarters of the way though, and even then it was more a case of «well, I’ve come this far» than of «I really need to know what happens!» But I did finish, I even cried a bit at the end (granted, it doesn’t take much). And I was left with a «Well, that was a rather mediocre experience, really, I’ll probably go with three stars on Goodreads.» Then I went on Goodreads and read some reviews of the book and dicovered how Klune came up with the idea for the book and my rating dropped. But let’s start with my initial reaction, taking the book at face value:

It’s definitely overly saccarine. I could overlook that, probably, found family is my absolutely favorite trope (which I admit is odd, since I actually come from a suprisingly functional family). I mean, who doesn’t love unwanted, misunderstood children finally finding a loving family?

And gay romance is a plus, even if I had a hard time actually believing in the romance (I can see what Linus sees in Arthur, the other way around: Not so much. And all his «you dear man»s dont’ convince me. However).

The «moral» of the book it’s hard to disagree with: Prejudices are bad and just because you’re different you are still worthy of love and respect. Or thereabouts. Though it is perhaps hammered home a bit too obviously (with a sugar-coated mallet). More «tell» than «show».

The fat-shaming we could have done without, also.

But the main problem is that there are too many things that don’t make sense about the society – or world – the book is set in.

The children are orphans? Lucy’s father is the Devil, for crying out loud. Are you saying the Devil was real, but now he’s dead? Are all magical children orphans? Why? And if not, what happens to those that have parents? Are they allowed to stay with them, or are there forced separations? Why are they called orphanages if some of the children have living parents? The term «orphanage» is made a point of in the book, Arthur says it’s a misnomer as «people don’t come here looking to adopt», but surely that’s not a fundamental characteristic of an orphanage? I thought an orphanage was a place where orphans lived (and Merriam-Webster agrees with me). Which they do. If they are orphans. So: Are they?

The scene where Linus first meets Extremely Upper Management (and the name «Extremely Upper Management», and, well, really, the whole setup of DICOMY, including his supervisor Mrs. Jenkins) is basically a mix of Kafka’s The Process and the hearings of the Wizengamot at their worst. Including absurd, villainesque effects like the room being dark and lights being turned on in dramatically choreographed sequence. But then, when Linus returns from the island with his recommendation that the orphanage stay open, this menacing, bureaucratic beast goes: «Ok.» And everyone lived happily ever after. WHICH IS NOT HOW THINGS WORK. And THEN he turns whistleblower and the existing management has to resign. Which makes even less sense.

And now we get to the crux of the matter: None of it makes sense in the world Klune has built, but it becomes plainly offensive when you learn that his inspiration for the book came from Canadian residential schools.

Here’s what Klune has said about it: «It remained fuzzy until I stumbled across the Sixties Scoop, something I’d never heard of before, something I’d never been taught in school (I’m American, by the way). In Canada, beginning in the 1950s and continuing through the 1980s, indigenous children were taken from their homes and families and placed into government-sanctioned facilities, such as residential schools. The goal was for primarily white, middle-class families across Canada, the US, and even Europe—to adopt these children. It’s estimated that over 20,000 indigenous children were taken, and it wasn’t until 2017 that the families of those affected reached a financial settlement with the Canadian government totaling over eight hundred million dollars.»

I’m sure if someone had turned up to one of these «schools» in the sixties and said «Uh, I don’t think you ought to kidnap, beat, starve and kill these children, actually,» the system would have been dissolved at once and everyone would have gone on to live long, prosperous, non-traumatised lives. OR NOT.

And these fictional children, that are orphans, apparently, but are based on real life indigenous children who were removed from their families and communities in state-sanctioned-kidnappings… When the book ends, they are still living in the orphanage. And I admit that in the story this sort of makes sense, especially since they are supposedly orphans, but a better, happier ending would surely have been to reunite these children with their families and communities?

So, no. I will not be needing a physical copy of this book. I will be quite happy to hand it back to the library.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Jeg lyver når jeg må – Line Baugstø

Siden jeg faktisk likte Baugstøs Musikk for rasende kvinner, til tross for at det var en novellesamling, plukket jeg med meg Jeg lyver når jeg må fra nyheter-hylla på mitt lokale bibliotek i håp om at den kanskje kunne treffe meg like godt. Det gjorde den ikke. Det startet bra, jeg likte de to første novellene, og den aller siste var ikke så helt dum, men to av dem ble jeg bare irritert over hvor sluttet og resten var… meh.

Såeh. Ja, jeg skal nok prøve meg på Baugstøs romaner, men hun har dessverre ikke frelst meg på noveller likevel.

Og det var det, det var omtalen.

Fange i natt og tåke – Trygve Bratteli

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng Fange i natt og tåke plutselig dukket opp i bevisstheten min, noen må ha nevnt den et sted i sosiale medier, men siden jeg først er på sakprosakjøret virket det like lurt å lese den nå. Bratteli ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten i 1943 og etter kort tids fangenskap i Norge – blant annet på Grini – ble han sendt til arbeids-/konsentrasjonsleire i Tyskland. I løpet av krigens siste dager ble han, sammen med andre norske fanger, hentet av svensk Røde kors i de berømmelige hvite bussene.

Bratteli skildrer livet i leirene i grell detalj. Matknapphet, dårlige eller rent ut manglende klær og sko, til dels ikke-eksisterende sanitærforhold og hardt fysisk arbeide uansett temperatur og føre er gjennomgangstonen. Jeg kan ikke si at det var så mye som var nytt for meg, nødvendigvis, men det er klart det er noe med å lese noen hundre sider med nøkterne beskrivelser av grusomhetene selv relativt privilegerte fanger (Bratteli var tross alt «arier» og arbeidsfør – i alle fall til å begynne med – og ble ikke sendt til rene utryddelsesleire) ble utsatt for som går inn på meg.

Repetisjonene står i kø, og på sett og vis har det en effekt, for det gir kanskje leseren litt innblikk i hvor repetitivt dagliglivet i leirene var. Samtidig er repetisjonene kombinert med en… vel, rotete fortellerstil, og får meg til å ønske meg en litt mer gjennomarbeidet tekst. Bratteli forteller at han ved hjemkomst i 1945 skrev ned inntrykkene og hendelsene fra fangenskapet nærmest som en form for terapi, et forsøk på å tømme seg slik at han kunne gå videre i livet. I 1979 gikk han sammen med kona Randi og ved hjelp av en båndopptaker gjennom de nedskrevne notatene – som i stor grad var i stikkordsform. Som han selv sier:

Saken er jo at «huskeseddelen» kunne bare jeg selv omsette i forståelig språk. Vi gikk det hele igjennom og fikk det skrevet ut. Det er grunnlaget for det som nå følger. (Side 11)

Hvor mye som er gjort med teksten etterpå vet jeg jo ikke, men den bærer preg av å være direkte avskrift av at Bratteli snakker seg gjennom disse notatene og fyller på detaljer ettersom han kommer på dem. Formen er ganske muntlig og tematisk springende, og til tider slitsom å lese. Disse to paragrafene er typiske eksempler på der flere historier rotes sammen i en slags stream-of-consciousness fortelling:

Det hendte nå av og til at det var flyalarm når vi var ute i slikt arbeid. Da skulle det være helt stille. Ingen skulle røre seg i skauen. En gjeng jeg var sammen med, arbeidet med indre og ytre murer til en SS-brakke en tid, og det var få militære vaktposter med i dette. Sjauergjengen i steinbruddet ble satt til å bære stein til brakkemuren. Det kom stadig nye franskmenn inn i leiren, som faktisk lå nesten i Frankrike. Utover sommeren 1944 var de svært optimistiske og trodde ikke krigen ville vare mer enn en måned.

I dette sjauerarbeidet gikk vi da fram og tilbake, fram og tilbake, opp og ned til de forskjellige stedene. Det var meget kupert terreng der leiren lå, og vi bar til dels svært tungt. Som regel gikk vi sammen to og to og fabulerte om framtiden. Pratet om båter og hus og selvfølgelig om mat, fisk og seterdrift, en fange fra Stange om bærplukking, mens sulten og slappheten plaget oss hele tiden. I regnvær søkte vi ly i kjelleren. Vi kom også borti tung steinbæring under ledelse av en SS-representant. I denne trengte situasjonen traff jeg igjen Herman, som lovet meg ny kommando. (Side 119-120)

Først flyalarmene, som bare løselig henger sammen med muren og steinbæringen, så et par setninger om franskmenn og optimisme og så tilbake til steinbæringen igjen i neste avsnitt, uten at det på noen måte er klart hva for slags rolle disse franske fangene hadde med saken å gjøre. Og så for sikkerhets skyld litt om hva arbeidsgjengen pratet om (mat, igjen), litt om været (hvilken kjeller, forresten?) og så om mer tung steinbæring… til et annet prosjekt?

Det er ikke uinteressant, men det føles vel litt som å lese en primærkilde enn en «ferdig» bok, om man nå vil kalle det memoarer eller hva. Jeg hadde nok foretrukket – og sannsynligvis blitt mer berørt av – en mer sammenhengende, for ikke å si ryddig, fortelling. Men det var fint å få lest litt om norske fanger i Tyskland under krigen, det er et tema jeg knapt har lest noe om før, verken i sakprosa eller skjønnlitteratur.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.