Min vei – Ruth Reese

Når diskusjonene om blackface raste i desember fordi Dplay trakk serien Nissene over skog og hei der Espen Eckbo har malt seg brun i ansiktet for å gestalte rollefiguren Ernst Øyvind, ble Ruth Reeses selvbiografi sitert på Twitter. Jeg så først en Tweet fra @3ivin6 da den ble retweetet med kommentar av @mohamabd86. I diskusjonen ble også et annet sitat fra boka retweetet, først postet på Twitter av @magnusbe i 2019. Jeg må innrømme at jeg før dette ikke hadde noen anelse om hvem Ruth Reese var, selv om sjansen vel er stor for at jeg har hørt henne synge eller snakke på TV eller radio. Hun var blant annet involvert i det norske arbeidet mot Apartheid i Sør-Afrika, som var den første politiske saken jeg selv var engasjert i som tenåring. Jeg var 16 når Reese døde i 1990.

Men selv om navnet Ruth Reese ikke sa meg noen ting, var jeg umiddelbart interessert i å lese memoarene hennes. At vi har en problematisk historie med rasisme – og spesifikt blackface – også i Norge er ikke noe jeg noensinne har vært i tvil om, men førstehåndsberetninger av denne typen er det alt for lite oppmerksomhet rundt. Jeg har lest flere tekster av jevnaldrende og yngre nordmenn de siste årene som skildrer hvordan rasismen oppleves i dag, men lite om historien “før min tid”.

Min vei er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, men jeg foretrekker å lese fysiske bøker, og det viste seg at min lokale bruktbokpusher Wangsmo hadde et eksemplar på hylla, så det løste seg på enklest mulige vis. Boka kjøpte jeg før jul, og siden den er hardcover tenkte jeg det passet bra å lese den nå og få krysset av det punktet på #riordathon2020.

Reese starter historien om sin oppvekst med den noe dramatiske forflytningen av familien fra Hayneville, Alabama til Chicago. Kun to år etter døde Reeses far, William og moren Sarah satt igjen som alenemor til 11. Den første delen av boka handler mye om moren og hennes kamp for et anstendig liv for sine barn. Barna måtte tjene penger til “familiebanken” etter skolen og i helgene, men det var aldri noe spørsmål om å droppe ut av skolen eller prioritere bort høyere utdanning. Familiens kulturelle liv dreide seg rundt kirken, Pilgrim Baptist Church i Chicagos South Side, og den unge Ruth avanserte fra barne- til ungdoms- og videre til voksenkoret i kirken. Hennes åpenbare talent gjorde at hun fikk mange gode hjelpere på veien mot en karriere i musikken. Reese tok en bachelor i musikk ved Northwestern University, Evanston, Illinois, og jobbet som lærer noen år, men grep sjansen når den bød seg og sa opp lærerjobben for å satse fulltid på sangkarrieren. I 1952 dro hun til Europa, der hun både studerte hos anerkjente lærere og opptrådde over store deler av kontinentet i løpet av femtitallet. Mot slutten av tiåret traff hun bokhandler Paul Shetelig og valgte på grunn av ham å gjøre Norge til sitt hjemland. Hun fortsatte sangkarrieren, med oppdrag både i Norge og i Europa, men brukte også sin stemme, ikke bare til å lære nordmenn om forholdene til svarte i USA og oppfordre til boikott av Sør-Afrika, men også til å påpeke rasisme i det norske samfunnet, og da særlig i måten media fremstilte svarte på. Det siste spesielt var nok ikke akkurat noe som fremmet karrieren, noe hun anerkjenner selv.

Gjennom hele boka tar Reese opp temaet rasisme og undertrykkelse av svarte, og forteller om egen og andres aktivisme i møtet med slik undertrykkelse. Fra Chicago er det særlig kampanjen for å få de hvite kjøpmennene (som drev alle butikkene) i de svarte bydelene til å ansette svarte jeg bet meg merke i:

Det ble dannet flere komiteer med fagforeningsmenn og -kvinner. De gikk i hver eneste butikk og på hvert eneste lager og spurte eieren om han kunne ansette en eller to fargede, avhengig av forretningens størrelse. Hvis eieren nektet ble plakatbærere plassert på fortauet utenfor forretningen.

Resultatet var imponerende. De få som nektet, mistet alle kundene sine i løpet av kort tid. De fleste ga etter. Ideen med “Ikke kjøp noe der du ikke får arbeide” spredte seg til mange svarte distrikter i USA med samme gode resultat.

(Side 63.)

Beretningene om årene i Europa er interessante, men mindre preget av aktivisme enn første og siste del av boka. De siste femti sidene eller deromkring inneholder derimot nettopp det jeg var ute etter å lese om. Her har vi for eksempel en henvisning til blackface i norske revyer, om det første showet Reese så på Chat Noir:

Det showet likte vi begge veldig godt, men under revyens høydepunkt fikk vi se ett av de mest deprimerende syn en neger kan se på en scene. Fem groteske klovner med svarte ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Det var meningen at det skulle være en parodi på Deep River Boys, som var ganske populære i Norge på den tiden.

(Side 147.)

Reese prøver både å få roller i vanlige teateroppsetninger og å selge inn sine egne programmer, som ofte handlet om hvordan svart musikk, og særlig “negro spirituals” har påvirket amerikansk og dermed verdens musikkhistorie. Roller i vanlige oppsetninger var ikke lett, hverken i Norge eller ellers i Europa. Fikk hun overhodet tilbud var det gjerne en rolle som tjenestepike eller slave. Men så:

Et av teatrene i Norge annonserte en fremtidig produksjon som skulle være et “helt farget stykke”. Det ville bli mer enn 30 skuespillere på scenen, de fleste scener var nærmest masseopptrinn. “Aha,” tenkte jeg med meg selv, “nå har jeg sjansen.” Jeg tenkte ikke en gang på å få en eneste replikk. Paul og jeg var på teateret likke lenge etter bekjentgjørelsen, og under en pause traff vi iscenesetteren i vestibylen. “Endelig,” sa jeg, “jeg er sikker på at dette stykket vil ha en rolle til meg, når kan jeg stille opp til prøver?”

Et par år tidligere var en av mine store kraftige afrikanske venner blitt tilbudt en rolle som slave i et av teaterets oppsetninger. Han er nesten to meter høy, akkurat den typen plantasjeeiere ville elske å bryte ned. I stedet for å bli glad for tilbudet skapte min venn litt av en sensasjon ved å true med å dra til iscenesetteren fordi han prøvde å fornærme ham.

Men i det kommende stykket skulle det ikke være noen slaver, det skulle være vanlige svarte mennesker. Iscenesetteren for det fremtidige dramaet så på min mann og sa i fullt alvor. “Paul, du vet at vi ikke kan ha en ekte neger på scenen sammen med alle de andre.” Jeg måtte smile for meg selv mens jeg tenkte på alle fargevariasjonene blant fargede mennesker. Paul svarte, like alvorlig som iscenesetteren: “Ja, det skjønner jeg.” Før jeg rakk å spørre ham hva det var han forsto, ringte klokken og vi måtte gå tilbake til plassene våre i teatersalen.

(Side 181.)

Ikke det nei. Ikke nok med å bli avvist på den måten, men vedkommende henvender seg altså i tillegg til mannen hennes med svaret. Snakk om umyndiggjøring.

Reese reiste rundt i regi av Rikskonsertene med flere av sine egne programmer og turnerte også på egen hånd, i boka beskriver hun spesielt noen av turneene helt nord i landet.

Hun opptrer noen ganger både i TV og radio (i NRKs arkiv på nett ligger ett opptak av en kabaret fra 1971), men når hun forsøker å få innpass med sine programidéer der blir hun sendt i en evig runddans mellom programredaktør Erik Diesen, og deretter Harald Tusberg når han overtok, som begge henviste til Egil Monn-Iversen som så på materialet og sa “Jeg synes det ser fint ut, snakk med Diesen/Tusberg.” Materialet ble behørig levert Diesen/Tusberg, og så hørte hun ikke mer, før hun igjen tok kontakt selv og ble sendt på den samme runden en gang til. Selv når NRK skal feire det amerikanske 200-årsjubileet i 1976 må hun “trenge seg på” for å få delta og blir avspist med ett skarve nummer.

Det er beklagelig å måtte si det, men på Marienlyst har jeg møtt det tradisjonelle hvite overherredømmet jeg håpet jeg hadde forlatt i USA, hvor hvite fortsatt forsøker å benekte den innflytelsen svarte har hatt på USA’s kultur.

(Side 176.)

Min vei er en svært lesverdig selvbiografi på flere måter. Reese levde et interessant og annerledes liv (veldig annerledes enn mitt, i alle fall) og det er alltid givende å få innblikk i en annens liv og tanker. Den er velskrevet, selv om jeg av og til tar meg i å ønske meg tilgang til orginalmanuskriptet, som formodentlig var på engelsk siden det er oppgitt at Lill Granrud har oversatt til norsk. Det er enkelte partier som halter litt i mitt hode, men jeg tror det bare henger sammen med at en del av begrepene som brukes ikke føles naturlige i norsk språkdrakt. Kanskje det nettopp er derfor boka bør være på norsk, vi har et alt for underutviklet begrepsapparat når vi skal snakke om strukturell rasisme i Norge. Men selv hvis boka hadde vært dårlig skrevet hadde det likevel vært verdt å lese om Reeses aktivisme og om måten hun møtes på av samfunnet som en svart kvinne som våger å ta plass, først i USA, så i Europa og til sist i Norge.

Les mer om Ruth Reeses liv på Wikipedia (jeg lenker til engelsk versjon, den norske artikkelen er mangelfull og inneholder faktafeil).

Riordathon2020: Godly Parents

Som nevnt i innlegget om The Land of Green Ginger bestemte jeg meg spontant for å bli med på runde tre av #Riordathon2020, The Percy Jackson edition, organisert av @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet siden den ene boka slo ikke bare to, men seks fluer i en smekk. Forsvarlig behandling, som jeg allerede hadde lånt fra biblioteket, passet perfekt inn på oppgaven “anbefalt av en venn”, og siden det er det eneste punktet som må oppfylles av en bok som ikke brukes på flere punkter har jeg ikke engang vurdert om den oppfyller andre krav. Nå holder jeg på med The Outlaws of Sherwood av Robin McKinley, det er både gjenlesing og gjenfortelling og oppfyller derfor punkt 4 dobbelt opp, og dessuten punkt 11. Deretter har jeg en slags plan om å lese Min vei, Ruth Reeses selvbiografi som jeg ble tipset om på Twitter for noen uker siden. Den fikk jeg tak i i hardcover hos min lokale bruktbokpusher, så den dekker i alle fall oppgave 1.

Etter det får vi se. Jeg har fram til slutten av januar, så det skal ikke stå på tiden, nødvendigvis, men jeg skal helst finne bøker på TBR som passer til de siste oppgavene, jeg trenger ikke egentlig å få lagt bøker til TBR, kan du si. Men det gjenstår bare fem punkter, og siden man kan velge seg både våpen og “forelder” og dermed påvirke oppgaveinnholdet virker det ganske overkommelig. Det er naturlig for meg å velge enten sverd eller bue og pil, siden jeg “kan” å bruke begge IRL, og siden jeg alt har dekket “furies” som bua eliminerer er det vel smart å velge sverd… Da kan jeg kutte ut den oppgaven jeg ønsker. Av gudommelige foreldre faller det nærliggende å tenke at jeg nok hører hjemme hos Dionysos/Bacchus, med tanke på hva jeg blogger om i tillegg til bøker. Da kan jeg dessuten kutte ut enda en oppgave ved for eksempel å ta meg en whisky, og det er vel lite sannsynlig at jeg ikke skal ha meg en whisky en eller annen gang i løpet av januar.

Har du også lyst til å bli med på lesemaratonet anbefaler jeg å sjekke instagramkontoene til arrangørene (altså @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet). De har alle detaljer i høydepunkter i stories. For oversikt over oppgaver sjekk pdf på google drive og for oversikt over gudommelige foreldre og hvilke fordeler de gir kan du sjekke nettsiden: Godly parent guide.

Min liste så langt:

1. Medusa: read a hardcover book – Min vei
2. Lupa: read a book with a parent character – The Land of Green Ginger
3. Furies: read a book with a bird on the cover – The Land of Green Ginger
4. Chimera: read a re-telling or a re-read – The Outlaws of Sherwood
5. Lycanthrope: read a book with a mythical creature – The Land of Green Ginger
6. Cerberus: read a book with an animal on the cover – The Land of Green Ginger
7. Cyclopes: read a book with imprisonment – The Land of Green Ginger
8. Titans: read a book where someone/something is overthrown
9. Sphinx: read a book with a tragedy
10. Scylla: read a book with a blue cover, or a ship on the cover/in the title
11. Centaur: read a book about hero – The Outlaws of Sherwood
12. Minotaur: read a book with a strength
13. Empusa: read a book with demons or an evil character – The Land of Green Ginger
14. Charybdis: read a book with a trap or a plot-twist
15. To close the doors: read a book recommended to you by a friend. This is the one that can’t be doubled, it has to be one of a kind to close the Doors of Death – Forsvarlig behandling

Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken

Jeg fikk anbefalt Unni Cathrine Eikens Forsvarlig behandling under et av bildene mine på Instagram i løpet av Queer Lit Readathon. Boka var tilgjengelig på biblioteket, og det passet bra å plukke den opp nå januar, siden punkt 15 på #riordathon2020 del 3 er “To close the doors: read a book recommended to you by a friend.”

Eilif legges inn på Haukeland sykehus med benbrudd, der møter han sykepleieren Vegard. De er umiddelbart fysisk tiltrukket av hverandre og boka handler om hvordan de navigerer seg fram, forbi etiske problemstillinger om pasient og behandler og misforståelser angående sivilstatus, og ikke minst Eilifs historie med egne psykiske problemer og Vegards som pårørende til en psykiatripasient. Begge har blitt såret før og sliter med selvtilliten i inngangen til et romantisk forhold.

Både Eilif og Vegard er elskelige på sin måte (selv om de altså ikke tror det selv), Elise er vekselsvis irriterende og sjarmerende og Mats er befriende rett fram. Narrativet er bygd slik at leseren i stor grad oppdager sammenhengene og får oppklart misforståelser og forklaringen på halvkvedede viser i takt med hovedpersonene, et grep som fungerer tålelig (selv om jeg mentalt kjeftet på hvor trege til var til å peke på den største elefanten i rommet og også synes hva som ble avslørt når om Vegards mor var litt rotete). Jeg har ingen egen erfaring med angstanfall, men har ingen grunn til å tro annet enn at Eikens beskrivelser er realistiske. Derimot stusset jeg litt på noe av behandlingen Eilif får, den virker til dels skjødesløs, jeg tror f.eks. lite på at ikke man som pasient blir spurt først om man ønsker vask/dusj og hvor mye hjelp man eventuelt vil ha. Men hva vet jeg, jeg har bare veldig korte sykehusopphold bak meg.

For meg personlig ble det hakket mye fokus på fysisk tiltrekking og erotiske beskrivelser av berøring og stirring inn i den andres øyne, men jeg anser at det egentlig er godt innafor det man kan forvente i en bok som tross alt handler om starten på et kjærlighetsforhold og noterer den på “personlig preferanse”-lista heller enn å mene at det nødvendigvis er en svakhet ved boka*.

Jeg kunne ønsket meg mer om begges erfaring med psykiatrien i stedet, særlig Vegards forhold til moren hadde jeg gjerne lest mer om, men da hadde det vel blitt en helt annen bok, kanskje.

Selvopptatt, uten kontakt med virkeligheten, med et voldsomt behov for å prøve å formidle de forvrengte tankene sine til Vegard. Og selvsagt syk, slik at Vegards irritasjon og utmattede resignasjon blir forbudt og egoistisk, til noe som gjør ham følelseskald og lite empatisk i andres øyne. Han har sett det mange ganger, egentlig hver gang temaet kommer opp. Det er kun de vennene han har hatt aller lengst som forstår hvorfor han reagerer som han gjør, som vet at det er helt nødvendig for ham å bo i en annen by, at det er i et forsøk på å bevare sin egen tilværelse trygg og håndterbar at han slår telefonen på lydløs når hun ringer og melder som verst. Sykdommen hennes eter ham hel hvis han slipper henne til, gjør ham til et barn igjen, får ham til å lengte etter at noen skal skjønne at han ikke er sterk nok til å alltid være den som passer på.

(s. 112) Det største problemet for meg i lesingen er et titalls tilfeller av språklig rusk (jeg har markert 12, og det var et par før jeg begynte å markere også). Jeg kastes ut av min “willing suspense of disbelief” og mister tråden i historien av slikt. Det handler både om at forfatteren gjentatte ganger bruker “funkler” som substantiv: “Glitterspetter, hundrevis av blåtoner, funkler som treffer ham i brystet (…)” på side 46, f.eks., som var andre gangen det ble brukt sånn, den første markerte jeg ikke. Og om plutselige innslag av noe jeg etter googling finner ut at er dialektord, hvilket er greit nok, men når de brukes som tittel på kapitler og ikke gjentas i noen kontekst som gjør at jeg kan “lære” hva de betyr blir jeg litt oppgitt. “Dussemang” (s 155) kan jeg gjette på, men hva pokker er “Knekete” (s. 125). Det er også tilfeller av rene feil der hele ord har falt ut av setninger: “Hun har fått den høylydte skingrende stemmen som Eilif irriterer ham” på side 51 eller “Elise har satt seg svarte stolen ved siden av sengen” på side 163. Det er vanskelig å ikke mistenke at det henger sammen med at boka er selvpublisert, for det som mangler her er opplagt en skikkelig språkvask utført av en ekte person (stavefeil fant jeg ingen av, de tar jo stavekontrollen i tekstbehandleren seg av).

Jeg har likevel ingen problemer med å anbefale Forsvarlig behandling om du er i humør til en kjærlighetshistorie mellom to smått skadeskutte individer.

____________________

*  La meg også understreke at min motvilje ikke hadde vært mindre om det var et heterofilt par det var snakk om. Jeg er bare ikke så veldig interessert i andre folks… la oss kalle det “erotiske samhandlinger”, i mangel på et bedre begrep.

The Land of Green Ginger – Noel Langley

The Land of Green Ginger av Noel Langley er riktignok bare delvis grønn utenpå, men siden den har ordet grønn i tittelen tenkte jeg den fikk godkjennes som januarbok i @grefvinnans #färggladahyllvarmare – en utfordring på Instagram. Den har i alle fall stått på hylla i noen år, kjøpt – selvsagt – fordi Neil Gaiman har blurbet (og skrevet forord). Først utgitt i 1937, revidert og forkortet i 1966 og deretter forkortet enda mer, har den visstnok ikke vært ‘out of print’ siden den kom ut. Utgaven min har teksten fra 1966.

På Goodreads er mange veldig entusiastiske, på lik linje med Gaiman, men jeg tør vedde på at majoriteten av dem har lest boka som barn og har et nostalgisk forhold til den, for i ’66 (og ’37) var nok dette ganske orginalt og spennende, men med 2021-øyne er dette… vel. Det er pur eksotisering av orienten, det hadde ikke akkurat vært vanskelig å rive den i fillebiter med postkoloniale briller.

Historien er tydelig inspirert av 1001 Natt, og hovedpersonen er Aladdins sønn Abu Ali. Bokas handling og “cultural appropriation” strekker seg fra Persia og Arabia via Samarkand til Kina (der Aladdin av en eller annen grunn er keiser), og ikke bare fremstilles det som at disse statene er maks et par dagsreiser (på kamel eller til fots) fra hverandre, men navnene til persongalleriet er ordlek med klisjemessig arabisk-, persisk- og kinesisk-lydende ord uten videre logikk i hvor personen kommer fra og hva hen heter (som de onde prinsene Tintac Ping Foo og Rubdub Ben Thud fra hhv Persia og Arabia). Ser man bort fra det er historien forsåvidt søt og til dels underholdende, men handlingen er styrt av tilfeldigheter og usannsynlig flaks og uflaks. Det eneste positive jeg kan si er at det er et par morsomme hendelser helt i starten; “the special meetings of state” er ganske fornøyelige, og at Langley får til vellykket lek med språket når han bare holder seg til engelsk i stedet for tulle-orientalsk (de to onde prinsene blir introdusert som “vapid, villainous, vindictive, vengeful, vexatious, wilfully wicked” og “small, fat, footling, fatuous, infantile, infuriating, wantonly wicked” for eksempel).

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg hadde såvidt begynt på The Land of Green Ginger når jeg oppdaget at del tre av #riordathon2020 (organisert av @bokpanda, @bookstrider og @lesehjornet) var i gang, og boka gjør faktisk at jeg kan krysse av hele seks av punktene på lista, så da bestemte jeg meg brått for å bli med. Det krever riktignok litt mer gjennomtenkte valg for resten av bøkene jeg skal lese framover, men det skal vel være mulig å få til noe.

Queer Lit Readathon wrap-up

It’s been a few weeks, but here’s a belated summary of my Queer Lit Readathon reading.

This Winter by Alice Oseman checks off Background Romance, Non Coming Out and Winter Vibes. I thought Tori was Ace according to canon, so that  This Winter would count for Ace/Aro MC, too, but I think I may have been wrong about that.

Love Lives Here by Amanda Jette Knox was my pick for Adult Fiction/Nonfiction (the latter, obvs), ???, and See Yourself (I am Cis, and so is Amanda).

George by Alex Gino covers Pre/Non-Medical Transition.

The Black Flamingo by Dean Atta covers #ownvoices, BIPOC MC and MC Not Like You.

Only Mostly Devastated by Sophie Gonzales was picked for Retelling, but also works for Host Rec and Queer Friends.

Lumberjanes vol. 9: On a Roll squeezed in to cover Graphic Novel.

So that’s every square checked (well, with some doubt about Ace/Aro MC), except the group read. I ordered Summer of Everything by Julian Winters at the same time as Only Mostly Devastated, and it was supposed to arrive on time according to the estimates from the shop, but alas. It would have been a challenge to finish it within the readathon week in any case, but without the book in hand it was obviously impossible. It has arrived now, though, so it will be read eventually.

I have, to a certain extent, been prioritising reading over blogging about the books I’ve read over the last few months (if not longer), so to make sure I get these written up I will stick to a very brief summary of my thoughts for each of them here, rather than pretend to myself that I’ll do a proper review of them at some later point.

This Winter by Alice Oseman is a novella that takes place after the three volumes of Heartstopper that are already out and before Solitaire (which I’ve since read). It is narrated by the three Spring kids, Tori, Charlie and Oliver, who each get a section in order of age from oldest to youngest. It is also illustrated in Oseman’s characteristic style. The whole of the plot takes place on Christmas day. The book comes with a content warning, in that it references mental illness and eating disorders and includes “ignorant views regarding mental illness” (a wording which I particularly liked).

Tori and Charlie are trying to put a rather rough autumn/winter behind them, and for Tori that means trying to protect Charlie as well as dealing with her own “disasterous” life. Charlie seems to want to escape from himself (and his family). Oliver mainly wants someone – preferably his elder siblings – to play Mario Cart with him. The novella is a moving and insightful portrait of a family dealing with mental illness, and of how everyone is unavoidably tied up in the situation, though the way they try to deal ranges from trying too hard to help to pretending nothing is wrong (or even, in the extended family, making fun of the whole thing).

This is Tori:

I walk back into the kitchen. Mum is still washing up. I walk up to her, and her face looks like stone. Like ice, maybe. There’s a pause, and then she says, ‘You know, I am trying my best.’

I know she is, but her best isn’t really good enough, and it shouldn’t be about how she feels anyway.

(Page 44.) It’s hard not to feel like the Spring parents are fumbling at their parenting job, but as a parent myself, who has not had personal experience with mental illness, I’m not all that sure I’d have done a much better job. Well, in fact, that is very much one of the reasons why I read books – like these and in general – in order to learn, to get the perspective of the struggling teens, in this case, letting me see the world from their point of view.

Here’s Charlie:

I should explain about the argument with Mum and all the arguments we’ve had over the past few weeks. I should explain how difficult it is to keep trying to do better when there are so many people who just refuse to understand how hard it is. I should explain that I barely slept last night because I was so anxious about dinner and, even though I actually did quite well, I still felt like everyone was watching me, waiting for me to fuck up and ruin the day.

(Page 72.) I started reading Solitaire at the tail end of the readathon, and I’m looking foreward to making my way though all of Oseman’s books, probably in the near future (I have purchased them all, so it’s just a matter of finding the time).

I came across Amanda Jetté Knox on Twitter a while back, and have been meaning to read her  well, I guess we can call it a memoir? Love Lives Here was a very interesting, and in parts moving read. Someone on Goodreads called it a bit of a Trans 101, and I suppose there is something in that, if you’ve already read a bit about the issue and you’re looking to understand more about transness in itself, this is perhaps not where you should go.

I did, however, find it interesting to get the coming-out-as-trans stories from the point of view of a cis woman, since I myself am cis, and moreover from the point of view of a parent. There is also quite a lot of discussion about advocacy, about being public as a family of supportive individuals, and being public in general. When Amanda’s partner suggest she uses her parenting blog as an advocacy platform, Alexis (then out as trans boy, now non-binary) makes a point:

“You should do that!” Alexis agreed. “When I searched for trans kids in Canada, I couldn’t find any stories of families who were supportive. Not one. We should be that one.”

(Page 99.) The frequency of sucicide and suicide ideation is already much higher in trans and non-binary kids, how much worse is a Google-search that tells them they will be thrown out from home and shunned by everyone they love going to make that situation? It is admirable to out oneself out there as the (sensible but apparently unusual) alternative: The loving and accepting family.

Interesting as this was, though, the next book I pick up about trans issues will be by a trans author. Time for some #ownvoices to teach this old cis lady about the myriad of human experience.

I read Rick by Alex Gino, which happens after George chronologically, a few weeks before the readathon. A pity, since it would have worked beautifully for Ace/Aro. Ah, well. In terms of order it didn’t make all that much difference to me that I read them “the wrong way round”, but Rick does spoil George (quite a bit, and not just on the coming out parts which you could probably take a guess at either), so if you can stick to the proper order, do.

George is a sweet story, very much not intended for 46-year-olds. Which doesn’t mean we can’t read it, obviously, and certainly doesn’t mean we can’t learn from it. I don’t suppose it’s too much of a spoiler to say that it’s a book about being trans. In fact, if so, the synopsis will spoil it for me. George/Charlotte is lucky enough to have a best friend that sticks with her, a mother who, despite taking some time, comes round and an older brother who takes it all in his stride:

“Weird. But it kinda makes sense, No offence, but you don’t make a very good boy.”

“I know.”

(Page 156.) Which feeds into the theme from Love Lives Here: If we are going to make progress, we (and most especially trans/LGBTQ+ kids/teens) need stories with happy endings and families that are able to adjust and stick together and love one another, or else coming out is just going to remain as terrifying as it must have been for centuries.

The Black Flamingo by Dean Atta was already on my TBR pile, suggested to me by who knows. The combination of it ticking several bingo boxes and being a relatively quick read, being in verse, made it the perfect pick for the readathon.

The narrative being from the first person perspective and the verse form combine to make this a hard-hitting read. The book fits the prompt “MC Not Like You” perfectly, Michael is my opposite in every element of the snappy shorthand descriptions we use to group people. He is male, mixed-race, gay and gender bending, I am cis female, white and straight. Even so, it is not difficult to empathise with Michael’s exploration of his identity, and his emergence towards the end of the book as ‘The Black Flamingo’, fierce, in drag, and wholly himself, is a triumph the reader shares.

Interspersed throughout the narrative are standalone poems by Michael. Here’s an example:

I Come From

I come from shepherd’s pie and Sunday
roast, jerk chicken and stuffed wine leaves.
I come from travelling through taste buds
but loving where I live. I come from
a home that some would call broken.

I come from DIY that never got done.
I come from waiting by the phone
for him to call. I come from waving
the white flag to loneliness. I come from
the rainbow flag and the Union Jack.

I come from a British passport
and an ever-ready suitcase. I come from
jet fuel and fresh coconut water.
I come from crossing oceans
to find myself. I come from deep issues
and shallow solutions.

I come from a limited vocabulary
but an unrestricted imagination.
I come from a decent education
and a marvellous mother.

I come from being given permission
to dream but choosing to wake up
instead. I come from wherever I lay
my head. I come from unanswered
questions and unread books, unnoticed
effort and undelivered apologies
and thanks. I come from who I trust
and who I have left.

I come from last year and last year
and I don’t notice how I’ve changed.
I come from looking in the mirror
and looking online to find myself.
I come from stories, myths, legends
and folk tales. I come from lullabies
and pop songs, hip-hop and poetry.

I come from griots, grandmothers
and her-story tellers. I come from
published words and strangers’ smiles.
I come from my own pen but I see
people torn apart like paper, each a story
or poem that never made it into a book.

(Pages 217-218.)

Only Mostly Devastated by Sophie Gonzales was suggested by one of the hosts for the “Retelling” prompt and I’m glad we crossed paths.

I found it to be a clever reworking of the Grease plot. In place of Sandy and Danny we find Ollie from California, plonked down in North Carolina because his parents want to stay near his aunt (who is very ill with cancer), and Will, basketball jock, definitely not out. The supporting cast is both charming and interesting (a bit like in the movie) and help bring the story to life. Quite apart from the summer-romance-oh-now-we’re-at-the-same-school-and-that-is-not-who-I-am-here plot, there are other echoes of Grease, not least in the gradual realisation of Ollie’s that while he is finding the situation tough, so is Will, and that if they want to have a chance at an actual relationship they both need to give as well as take. Even down to the words and phrases there are echoes. I feel the title (a phrase that appears in the book, too) sounds like “hopelessly devoted” in some intangible way (and it made me hum the song every time I thought about the title), but those words also appear:

If I didn’t cut Will off cold-turkey, I’d end up pining over him, all hopelessly devoted, and hurt, and unrequited.

(Page 79.) It’s been quite a few years since I last watched Grease, but I’m positive that a careful side-by-side comparison would reveal even more details that the two have in common than the many I spotted.

It’s more of a YA romance than I would normally read (I may be growing old after all, I have grown out of teen romance…), but the revamped Grease story and the nicely handled theme of coming out – how different the experience can be depending on your family, friends and local community (Ollie from liberal-minded California has been out “forever”) – made it a much more interesting read than the plain boy-meets-boy-and-after-some-obstacles-they-live-happily-ever-after romance story.

The Lumberjanes series is a firm favourite in this house. Some time in the autumn I resolutely purchased all the volumes we were missing from Waterstones. They propmtly disappeared into the teen’s room, but I have been asking for them back in order so I could (re)read the whole thing chronologically. In volume 9: On a Roll our heroes, the Roanokes, find an overground roller derby track and challenge a group of Sasquatches to a game, in order to help the neighbourhood Yetis whose digs the Sasquatches have taken over. This being Lumberjane-country, the track turns out to have… well, deadly booby traps.

It’s unabashedly queer (yes, in both senses) and undeniably weird and unendingly charming.

Bout of Books 30: Sign-up and progress post

As usual, I will be participating in Bout of Books. I have previously found it a good way to kickstart my reading for the year. I will also (as usual) stick my daily updates in this post rather than add a new one per day.

The Bout of Books readathon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It’s a weeklong readathon that begins 12:01am Monday, January 4th and runs through Sunday, January 10th in YOUR time zone. Bout of Books is low-pressure. There are reading sprints, Twitter chats, and exclusive Instagram challenges, but they’re all completely optional. For all Bout of Books 30 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Today is day one, and I am all set to go, I just need to get through this little matter of thefirstworkingdayoftheyear first.

Monday

Finished:
A Presumption of Death – Jill Paton Walsh (inspired by Dorothy L. Sayers) p 135-372
Where the sidewalk ends – Shel Silverstein p 176-183 (reading aloud with the youngest)

Started:
The Land of Green Ginger – Noel Langley p 1-20

Instagram challenge:

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Ragnhild Lervik (@lattermild)

Once I’d finished the book I had to ad a comment to my own Instagram post:

You know what? Scratch that. When I wrote the above I was just about half-way through, and Lord Peter had just turned up. Now I’ve finished and I really don NOT think I will spend any further time on Walsh’s versions of Peter and Harriet. She does a decent job on the details of the characters, the setting and landscape, and to a certain extent the plot, but she completely fails to capture the relationship between Peter and Harriet, the dialogue feels clunky and the attempts at continuing Sayer’s version of Harriet’s internal dialogue is almost embarrassing. I might get rid of this one alltogether rather than risk rereading it again in a fit of “but I want MORE” the next time I reread Sayer’s books.

Tuesday

Continued:
The Land of Green Ginger – Noel Langley p 21-158

Started:
Lighting Girl #4: Superpower Showdown – Alesha Dixon p 1-25 (reading aloud with the youngest)

Instagram challenge:

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Ragnhild Lervik (@lattermild)

Wednesday

Finished:
The Land of Green Ginger – Noel Langley p 159-288

Continued:
Lighting Girl #4: Superpower Showdown – Alesha Dixon p 26-32 (reading aloud with the youngest)

Would have picked up a new book after Green Ginger, but went to check Twitter quickly and ended up doomscrolling the domestic terrorist attack on the Capitol in DC instead.

Instagram challenge:

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Ragnhild Lervik (@lattermild)

Thursday

Started
Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken p 1-40
The Outlaws of Sherwood – Robin McKinley p 1-12

Continued:
Lighting Girl #4: Superpower Showdown – Alesha Dixon p 33-45 (reading aloud with the youngest)

Instagram challenge:

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Ragnhild Lervik (@lattermild)

Friday

Continued:
Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken p 41-98
Lighting Girl #4: Superpower Showdown – Alesha Dixon p 46-60 (reading aloud with the youngest)

Saturday

Continued:
Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken p 98-169
Lighting Girl #4: Superpower Showdown – Alesha Dixon p 61-75 (reading aloud with the youngest)

Sunday

Finished:
Forsvarlig behandling – Unni Cathrine Eiken p 170-304

Continued:
Lighting Girl #4: Superpower Showdown – Alesha Dixon p 76-91 (reading aloud with the youngest)
The Outlaws of Sherwood – Robin McKinley p 12-32

Summary

That’s 959 pages in total, which is pretty good going for one week even if it would have been more satisfying to hit 1000. After the events of Wednesday, the official updates and events of the readathon were toned down to a minimum, understandably, and I fell out of the loop Instagram-wise. Hopefully we can return in May (Bout of Books 31 is scheduled from May 10th to May 16th) in a world where the orange cheeto is a nobody (preferably in jail) and where the mob of Wednesday have discovered the little something that is the consequences of their own actions. We’ll see.

Leseåret 2020

Det er på tide å ta et tilbakeblikk på 2020. Som notert i august, når det opprinnelige målet på 80 var nådd, er antallet bøker lest betraktelig høyere enn i 2019.

Oversikten fra Goodreads har ikke oppdatert seg helt, antallet skal være 140. 140! Det er altså nesten 100 flere bøker enn i 2019. Hva har skjedd? Vel, jo, jeg har tidvis vært streng med meg selv og sagt at “Nå SKAL du lese 20 sider før du får legge fra deg boka!” Men først og fremst har jeg lest bøker jeg har lyst til å lese, og i år har jeg tydeligvis hatt lyst til å lese bøker. Long may it last.

I ren lykkerus har jeg justert opp målet for 2021 fra de 80 jeg har hatt de siste årene til 100. Og jeg har allerede lest ferdig min første bok i år, så dette går så langt strålende.

Skjermdump fra Goodreads med 2021 Reading challenge mål på 100 bøker.

Vel, det var antall. Vi får ta en titt på statistikken, hva?

35 % gjenlesing og 65 % nye (for meg) bøker tilsvarer det jeg har ligget på de siste årene, og det er en fordeling jeg lever godt med. Når ingen bøker fenger er det veldig greit å plukke ned en gammel favoritt fra hylla, da vet man i alle fall at boka er bra og slipper å investere tid i noe som kan vise seg å være bom.

Kjønnsfordelingen i år er 36 % menn, 50 % kvinner, 9 % “both” og 5 % queer. Jeg fant ut at jeg måtte legge til den siste kategorien for å synliggjøre de trans og ikke-binære forfatterene jeg leser. Når poenget er å overvåke mangfold (eller mangelen på mangfold) i hva jeg leser er det litt dumt å kategorisere f.eks. Alex Bertie som hvit mann, selv om det jo er korrekt om man skal forenkle ned til ren binær inndeling. Jeg tenker at tallet for “queer” her godt kan bli høyere, men ellers er jeg vel nogenlunde fornøyd.

Geografi og hudfarge, derimot… Joda, tallene er bedre enn de har vært de siste årene, men BRA kan jeg vel ikke akkurat si at de er. For å ta geografien først: 30 % UK, 29 % USA, 27 % Norge, 9 % Canada og 1 % hver for Kina, Japan, India og Australia.

Det må vel kunne sies at det er rom for forbedring? Tallet for ikke-hvite forfattere er oppe på 16 % (fra 10 % i fjor). Det er jo på vei i riktig retning, og det er jo snakk om en del bøker, faktisk, siden totalen var såpass stor (og gjenlesingsbøkene er i liten grad av melaninrike forfattere, så av nye bøker og forfattere jeg har valgt å lese er andelen ikke-hvite oppe i 24 %). Vi kaller det forbedring, men konstanterer at det fortsatt er forbedringspotensiale også.

På LGBTQ+-fronten er også tallene forbedret, andelen bøker med streite hovedpersoner er sunket til 64 %. 24 % er en eller annen form for ikke-streit (11 % er markert “ikke relevant”, det dekker en del av sakprosaen jeg har lest, f.eks.).

Jeg har ikke akkurat lest planmessig, så utfordringer har det blitt dårlig med. Men jeg konstanterer at jeg har truffet 10 av 24 punkter på Book Riots Read Harder, og det er jo noe.

Jeg har kopiert 2020-regnearket og startet å logge for 2021. Vi du også ha regneark anbefaler jeg å sjekke Portal in the Pages på YouTube, det er hennes variant fra et par år tilbake jeg har basert mitt på.

Bøker lest 2021

Title Author Date started Date finished Re-read?
Busman’s Honeymoon Dorothy L. Sayers 20201230 20210101 Yes
Thrones, Dominations Dorothy L. Sayers, Jill Paton Walsh 20200101 20200103 Yes
A Presumption of Death Dorothy L. Sayers, Jill Paton Walsh 20200103 20200104 Yes
Where the Sidewalk Ends Shel Silverstein 20201220 20200104 No
The Land of Green Ginger Noel Langley 20210104 20210106 No

Girl, Woman, Other – Bernadine Evaristo

I read Bernadine Evaristo’s Girl, Woman, Other this summer, but the book, and it’s characters, have stayed with me. And this is just going to be a very short review, partly because my backlog is looooong, partly because I find I have very little to say when I come to talk about excellent books (it’s much easier to elaborate criticism than praise).

Really the only thing I have on my con list is that when I got to the end of the first section about Amma and realised that she would only figure as a supporting character in the other sections, I felt the same kind of loss or frustration that I do when I come to the end of a short story; “Is that it? Is that all I get?” Which is why I hardly ever read short stories.

But, I don’t know, the narrative technique grew on me, and though I would have LOVED a whole novel about Amma (and several of the other characters), this particular novel works precisely because you get 12 different stories. And then the last chapter and epilogue wraps it up so splendidly that I really cannot fault the book at all.

Queer Lit Readathon TBR

Background Romance: Meaning a book where the romance isn’t the point of the book, it’s just there.

The Deep by Rivers Solomon has been suggested on the @queer_lit Instagram, and I recently purchased it.

Group ReadSummer of Everything by Julian Winters.

I’ve ordered this (and Only Mostly Devastated, see below), just hope it gets here in time.

Adult Fiction/Nonfiction: Read an adult book that is either fiction or nonfiction.

Love Lives Here by Amanda Jette Knox, also ticks the box for Nonfiction November.

???: Choose Your Own Category – tells us what it is in your TBR

Hør her’a by Gulraiz Sharif. This autumn’s big thing to talk about here in Norway.

Non Coming Out: Read a story that does not have a coming out

Ace/Aro MC: Read a book with an asexual/aromantic main character.

I belive Radio Silence by Alice Oseman will work here, but I’m not sure. I’d read Loveless, but as I just read it it seems like cheating to read it again.

Pre/Non-Medical Transition: This means a trans main character that is pre medical transition, or one that has no desire to physically transition.

George by Alex Gino.

See Yourself: Read a book where a character shares an identity of yours.

The Ace/Aro book will do here, though I guess I’m demi- rather than completely a-.

#ownvoices: Read a book that has been written by an author with that identity

BIPOC MC: Read a book with a main character that is Black, Indigenous, or a person of color.

The Black Flamingo by Dean Atta – would also tick off #ownvoices, I guess?

Winter Vibes: Read a book that gives you feelings of winter.

This Winter by Alice Oseman.

Host Rec: Read a book recommended by one of the hosts

Well, I guess The Deep would count here.

Queer Friends: Read a book about queer friends

Can I reread? Laura Dean Keeps Breaking Up With Me would tick off both this and the graphic novel prompt, and I feel like I should reread it anyway, I sped through my first read (I always do). Come to think of it, it’d do for non-coming out, too. I’m open to suggestions, though (though I’m running short on time to get hold of new books).

Graphic Novel: Read a graphic novel

Retelling: Read a retelling of a fairytale, classic story, or the such.

Only Mostly Devastated by Sophie Gonzales as recommended by @queer_lit sounds like fun and is a possible candidate.

MC Not Like You: This is open to of a different sexuality, gender identity, nationality, ethnicity – just read diversely

Well, let’s say The Black Flamingo for this one, too.

Expect changes, but at least I have a plan… Sort of.

TBRs from other participants (lots of tips for books to read in the future here!):