Tubakrisen – Pia Lise Selnes

La oss for det første være aldeles ærlige og si at jeg neppe hadde plukket opp Tubakrisen av Pia Lise Selnes om ikke det var for at jeg – inspirert av Marianne – fant ut at jeg skulle teste lydbok igjen, og testing av lydbok med minimal innsats gjøres enklest i eBokBib, og Tubakrisen var den første lydboken som dukket opp i listen der som var tilgjengelig og ikke enten krim eller… “dameroman”. Lydbokutgaven er lest av Hannah Haslie Westenvik og var unnagjort på under to timer.

Tubakrisen handler om en tubaspillende famile der far Didrik Storeblom er dirigent i skolens tubaorkester. Den eneste i familien som ikke spiller tuba er mor Esmeralda, hun hekler til gjengjeld. Tubatrekk, for eksempel. Tubaorkesteret er invitert til Amerika, og det er jo strålende, bortsett fra at det er Esmeralda som skal kjøpe billetter, og Esmeralda har aldri lært seg å telle lenger enn til 12, derfor tror hun at hun har 12 barn, mens hun i realiteten har 13. Og slik begynner den ganske absurde fortellingen.

Jeg kan avsløre at alle kommer seg vel frem til “Amerika” og får spilt tuba med stor suksess både sammen med president Toobama og på/i/ved Frihetsstatuen. Jeg var vekselsvis oppgitt og underholdt av navnene på de 13 barna, de spenner fra det rett fram og nærmest kjedelige Ada og Amadeus, via det sære, men dog gjenkjennelige Calvin og Pintus, til det, vel, absurde; Karlomine, Dulilja og Sirkelin (uttalt Sirk-Elin, ikke Sirkel-iiin)). Jeg visste ikke om jeg skulle synes mest synd på Ada eller Sirkelin, for å være ærlig.

I følge forlagets tekst er Tubakrisen “en barnebok til lutter underholdning. Ingen pekefinger, og ingen underliggende moral.” Og det kan man nok være enig i. Jeg synes kanskje det ble i overkant fjasete, men så er jeg heller ikke akkurat i målgruppen. Boka kan nok med fordel leses av noe yngre lesere enn ebok.no sin 9-12 år anbefaling, men jeg ville absolutt anbefale lese selv-løsningen (eller leses høyt for) framfor lydboka.

Lydboka sliter nemlig med flere ting som trekker opplevelsen ned. Lydsporet er dårlig klipt. Innimellom hakker lesingen og minst to ganger blir setningsfragmenter gjentatt. Bl.a. i kapittel 10(?): “dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Toobama viftet dem unna m.. dette var slett ikke etter planen, nå hadde det rablet for presidenten. Men Tobama viftet dem unna med den store tubaen.” Og plutselig, i kapittelet om Frihetsstatuen (13), kommer det to setninger midt kapittelet i som har en helt annen romklang (såpass at det høres ut som en annen oppleser).

I tillegg er jeg mindre imponert av selve lesingen, en ting er at oppleseren sier “skikket” i stedet for “kikket”, “skjøle” i stedet for “kjøle” og så videre. Det plager neppe målgruppa, men jeg grøsser. Noe annet som kanskje ikke plager målgruppa, men som fikk meg til å skvette, var at uttalen innimellom ble overtydelig, slik at bokstaver som skal være stumme hørtes, “skled” for “skle”.

Så fra perspektivet “Ragnhild tester lydbok” var ikke dette noen stor suksess. Det er ellers svært få bøker jeg faktisk er interessert i som er tilgjengelige som lydbok i eBokBib, så det blir kanskje ikke så mange fler, men en til har jeg nå lånt, så får vi se.

 

To tegneserier

Det er forsåvidt ikke noe nytt i at jeg vasser innom tegneseriehyllene på biblioteket og plukker med meg noen bøker. For å få litt kickstart på et nytt leseår tenkte jeg at det var lurt å gjøre igjen. Visst er det ordentlig lesing å lese tegneserier, men visst går det også fortere å komme opp i et anselig antall sider…

The Eternal Smile av Gene Luen Yang og Derek Kirk Kim består av tre fortellinger med markant forskjellig grafisk uttrykk og tilsynelatende uten noen sammenheng.

Duncan’s Kingdom starter som en relativt klassisk fantasy, Duncan er på vei ut på en quest for å vinne prinsessa og hele kongeriket, før historien tar en twist og vi plutselig er i vår verden likevel. (Sorry about the spoiler.) Gran’pa Greenbax and The Eternal Smile framstår først som en slags krysning mellom en Onkel Skrue-historie og en eller annen av de merkeligere Cartoon Network-seriene (muligens fra Adult Swim) før den også lander med et mageplask (pun intended) i en gjenkjennlig virkelighet. Til slutt møter vi i Urgent Request Janet som jobber for CommTech, oversett og undervurdert, som (velger å) falle for en Nigeria-scam for å kunne drømme seg bort fra en grå hverdag.

Tilsynelatende uten noen sammenheng, sa jeg, men det er altså et slags felles tema i fantasi-verden vs den virkelige verden. Dessverre synes jeg det hele ble litt… vel, kanskje overfladisk? Gran’pa Greenbax var det bare så vidt jeg fullførte, jeg synes både tegnestil og handling (før man kom til avsløringen) ble unødvendig ubehagelig. Duncan skulle jeg gjerne lest mer om, og Janet også, selv om hennes historie var den som føltes mest “ferdig”. Selv om jeg altså ser en sammengheng mellom historiene synes jeg det manglet litt på at de gikk opp i en større helhet. Det føles mer som en antologi med et gitt tema enn det føles som en helhetlig bok, rett og slett.

Edelgran av Fredrik di Fiore og Geir Moen har noe Egnersk Den uheldig mannen over seg.

Dag Sørensen skal hente opp julepynt fra kjelleren og juletreet han har kjøpt som står på jobben og pynte det sammen med samboeren, men så enkelt viser det seg slett ikke å være. Sjefen har installert metallgitter med lås uten å si fra, Dag mister mobilen ned i en rist og med lånte penger fra bartenderen på stampuben går han på leting etter nytt juletre.

Tre juletreselgere, en pepperkakepusher, en full fyr på evig vandring mellom fester og nachspiel, en del politifolk, to turbankledde bussjåfører, en Frelsesløytnant og julestemt folkemengde, en illsint prest, en påkjørsel og fem juletrær (seks om du teller det indre) pluss en ganske ekte julenisse senere blir det endelig jul (og jeg grein). Det høres antagelig sprøtt ut, og da har jeg til og med hoppet over flere ting, men det funker. Det er, som en annen leser sier det på Goodreads, en hyllest til Oslo, til norsk julefeiring og til alle der ute som bare vil vel. Jeg tror jeg elsker alt med denne boka, og jeg må sette den på handlelista, for jeg vil ha den i hylla.

Golden Bats and Pink Pigeons – Gerald Durrell

Having finished rereading (for the umpteenth time) the Harper Hall-trilogy by Anne McCaffrey as comfort-reading before Christmas, I fished about for something else that would be sufficiently engaging while also sufficiently easy to read. I decided a reread of one of Gerald Durrell’s books might be just the ticket, and rather randomly landed on Golden Bats and Pink Pigeons. It only partly fit the bill, as I was less engaged than I’d hoped (but with my reading mojo more or less dead I am inclined to blame myself rather than Durrell for this) and while Durrell’s prose is certainly readable, my edition of this book is really not well typeset. The print is small and cramped, and while not completely unreadable, certainly not easy on the eyes.

However, with possibly my only New Year’s Resolution being to make sure I read (which basically means being a little more disciplined and not choosing Twitter or TV just because a book isn’t gripping me 100 %) I did just that, so having ambled rather slowly through the first 100 pages since before Christmas I actually finished the last 50 or so in one gulp yesterday.

My preference for Durrell’s books are in order: 1. Collecting expeditions. 2. Tales from the Zoo. and 3. Familiy memoirs. Golden Bats and Pink Pigeons is type 1, and so we’re off to a good start. It is the tale of two collecting trips made to Mauritius and neighbouring islands in the 1970ies, and since I have a soft spot for the islands, especially Rodrigues, all due to Patrick O’Brian, The Mauritius Campaign and Jack and Stephen, the dears, we are not talking a hard sell.

The narrative ambles along in Durrell’s usual style, interspersing lovely descriptions of enchanting scenery and wildlife with quite hilarious observations of animals and people, including some self-deprecating humor. My edition has a postscript detailing some of what happened next with the captive breeding attempts, which is a bonus.

On this occasion I found it interesting to compare and contrast Durrell’s style with another Englishman; I was just finishing up reading Roald Dahl’s Charlie and the Chocolate Factory to my youngest at the same time. There is certainly a touch of paternalism in the way Durrell describes “the natives” and more race-centered vocabulary than feels entirely comfortable with my 2020 sensibilities. However, Durrell’s racism (if you can even call it that) is of the benevolent sort, and his zoologist instinct to describe both species and individuals in the animal kingdom spills over into the description of people (including, I haste to add, his fellow white men). Which doesn’t necessarily make things better, I know, but there you are. Dahl is a different kettle of fish, and I find it difficult to know what to do with my knowledge of his (now fairly well documented) racial prejudices while reading about the Oompa-Loompas. This time round I simply chose to ignore it, which I am quite aware speaks to my privilege. Please don’t let these reflections scare you off Durrell, though. I just find it helps me to see my own internalised racism if I attempt to name it in the books and other media I consume. Mind you, it does affirm my resolution to read less “old white men” (and women), even the ones I actually like, and actively seek out other voices.

Bout of Books 27: Signup and progress post

It seems a little optimistic, but what the hey, here I am signing up for Bout of Books again.

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, January 6th and runs through Sunday, January 12th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, Twitter chats, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 27 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

I will update this post as the week goes on. At least that is the plan. The last Bout of Books I signed up for (number 25) didn’t go too well for me, but it’s a question of getting up, dusting oneself off and trying again.

Monday

Book-related activities: I’ve tidied my bloggroll, removing any blogs that have not been updated in 2019 seems safe enough, and I’ve added a couple of new ones.

Despite claiming to ignore all challenges for 2020 I have added both Bookriot’s Read Harder, Elida’s 1001-boksirkel, Bokhyllelesing and Kaosutmaningen to my spreadsheet. Ambitions are low. We will see.

But I blogged today! Golden Bats and Pink Pigeons, which I finished yesterday AND the two graphic novels I read today.

Today’s Instagram challenge: Current read.

Monday reading:
The Eternal Smile by Gene Luen Yang and Derek Kirk Kim, 170 pages.
Edelgran by Fredrik Di Fiore and Geir Moen, 196 pages.
Pashmina by Nidhi Chanani, page 1-73.

Tuesday

Well, I blogged AGAIN. About an audiobook, no less.

Tuesday reading:
Tubakrisen by Pia Lise Selnes (as audiobook), 104 pages.
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 1-64.
Dishoom: From Bombay with Love by Shamil Thakrar, Kavi Thakrar and Naved Nasir, pages 1-20.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 1-19.

Wednesday

Mucking about with the blog again threw up some issues, and after a quick chat with my web host (the ever helpful Direkte.no) I realised some blog maintenance was in order. So now I’ve ditched my old WordPress theme (Twenty-thirteen. I did say old.), deleted some unused plugins, updated to use https and just generally shaken some dust out of the nooks and crannies.

Wednesday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 64-80.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 19-27.

Thursday

Thursday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 81-104.

Friday

Today’s Instagram challenge: Recent five-star read.

Friday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 105-117.
One of OurThursdays is Missing by Jasper Fforde, pages 195-206.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 28-35.

Saturday

Saturday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 117-126.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 36-46.

Sunday

Sunday I was busy all day with something that meant reading was a no-go, so NO pages.

Summary

Well. While I could certainly have read more during the second half of the week, I’m pretty delighted with the total number of pages (746), and three blog entries (and one draft, soon ready, too). What a nice kickstart to 2020.

Leseåret 2019

Vi skriver 2020, og alle håp om å kunne ta igjen det tapte i 2019 er ute. 2019 ble et særdeles dårlig leseår for meg, i følge Goodreads endte jeg på 42 bøker. Og selv om 42 er et særdeles fint tall er det mindre enn en bok i uka i gjennomsnitt. Det tror jeg muligens er det dårligste noensinne siden jeg lærte å lese selv for nesten 40 år siden.

Så hvorfor har jeg ikke lest mer? Vel, det enkle svaret er vel at bøker jevnt over ikke har fenget nok til at jeg har hatt lyst til å lese. I perioder har jeg lest i (for meg) normalt tempo, det vil si en bok på maks et par dager, men i perioder har jeg lest… ingenting… eller kanskje et par sider før jeg har lagt fra meg boka og funnet på noe annet.

Bok365 har hatt en serie med tips for hvordan oppnå 10, 25, 50 og 150 bøker i 2020, og det av de “strekkmålene” jeg har sett delt suverent flest ganger de siste dagene er 25. Det er mager trøst at mitt elendige resultat er bedre enn landsgjennomsnittet på 17 bøker i året (i alle fall i følge siste tilgjengelige tall, fra Leserundersøkelsen 2018). Delvis fordi jeg faktisk synes at landsgjennomsnittet er begredelig. Hvordan kan vi bli et opplyst sammfunn på den måten? Og hva går ikke mine landsmenn glipp av av sjelsettende opplevelser, erfaringer, kunnskap og underholdning?

Og delvis fordi jeg gjennom et langt liv har definert meg som et lesende menneske. Jeg har identifisert meg tungt med dette sitatet fra The Brontes Went to Woolworth by Rachel Ferguson:

A woman at one of mother’s parties once said to me, «Do you like reading?» which smote us all to silence, for how could one tell her that books are like having a bath or sleeping, or eating bread – absolute necessities which one never thinks of in terms of appreciation.

I read, therefore I am, om du vil. Så hvem er jeg hvis jeg ikke leser? (Ok, vi er ikke helt der ennå, men…) Man kan få eksistensiell angst av mindre.

Så er mindre enn en bok i uka den nye normalen min? Vi får se. Jeg har ufortrødent satt 80 bøker som mål for 2020 også. Om jeg får lese-mojoen tilbake er det ikke noe urealistisk mål, selv om det altså er nesten nøyaktig dobbelt så mange bøker som jeg faktisk kom gjennom i fjor. Wish me luck. Og send gjerne noe leselyststøv i min retning om du har noe til overs.

Men litt statistikk kan vi vel kjøre likevel?

36 % menn mot 60 % kvinner (de siste prosentene er “both”) er jo ikke så ille om målsetningen var færre “gamle hvite menn”, verre står det til med de andre mangfoldskategoriene… Bare 10 % ikke-hvite forfattere, bare 5 % bøker med LGBT+ personer i persongalleriet og bare 1 eneste bok skrevet av en forfatter som ikke er fra Europa, Nord-Amerika eller er hvit australer (som vel kan gå for det samme).

36 % gjenlesing mot 64 % nye bøker er jeg greit fornøyd med, men konstanterer at jeg pga “comfort reading” (dvs gjenlesing av favoritter når jeg er syk) faktisk klarte å lese Dragonsinger, Dragonsong og Dragondrums to ganger i 2019. Så i realiteten har jeg lest bare 39 bøker i 2019 om kriteriet skal være forskjellige bøker.

Utfordringer og lesesirkler har det naturligvis også blitt så som så med. Hadde jeg skjerpet meg på bloggfronten kunne jeg klokket inn minst en runde i biolesesirkelen, men 1001-bøker har det vel ikke blitt noen av. I 2020 tror jeg jeg skal konsentrere meg om de generelle målene: Færre gamle hvite menn (/kvinner) og prøve å få blogget om… vel… en del av bøkene i alle fall. Jeg kommer til å lagre ny versjon av regnearket mitt og gjenbruke det i år, men Portal in the Pages har publisert en versjon for 2020, så jeg anbefaler å sjekke det om du også er interessert i litt oversikt i lesingen.

Edit: En annen ting jeg har vært dårlig på i 2019 er å følge opp regneark, Goodreads og andre lister fortløpende. Nå når jeg har gått gjennom Bøker lest 2019-innlegget oppdaget jeg tre bøker jeg ikke hadde ført: Leiligheten, En frivillig død og Intet nytt fra hjemmefronten. Så da er jeg oppe i 45. Hvem vet, kanskje har jeg glemt fler? Nyttårsforsett må da i alle fall være å huske å notere alt jeg leser fortløpende…

Bøker lest 2020

  • Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl (05.01 – reread, read aloud)
  • Golden Bats and Pink Pigeons – Gerald Durrell (05.01 – reread)

 

Useful links:

Ikkje tenk på det – Olaug Nilssen

Ikkje tenk på det sto og blomstret på nyhetshylla på mitt lokale bibliotek og siden jeg i grunn hadde tenkt jeg skulle lese mer av Olaug Nilssen etter å ha lest Tung tids tale ble den med hjem. Jeg forventet selvsagt en helt annen opplevelse enn den selvbiografiske romanen ga, og det fikk jeg da også.

Ikkje tenk på det er et skuespill, det handler om en litt avdanket forfatter og hans interaksjon med (de kvinnelige) forlagsansatte og media. På ett nivå er det et underholdende stykke om manipulasjon og forfengelighet. Nilssen bruker igjen selvbiografiske elementer, en av rollefigurene heter Oddlaug Nilstun og er forfatter av en tittel som klart peker til Nilssens Få meg på, for faen. Hvorvidt likhetene mellom rollefigur og forfatter stopper der er vanskelig å vite sikkert, jeg må vel si at jeg egentlig håper det.

For jeg har et par problemer med stykket. Først og fremst føles det i overkant internt. Det er kanskje hysterisk morsomt om du er involvert i forlagsbransjen, men for min del trakk jeg knapt på smilebåndet. I tillegg hadde det nok hjulpet på min leseropplevelse om jeg hadde klart å ha sympati for noen av rollefigurene, men det klarer jeg ikke (og jeg er ikke så sikker på at det er meningen, heller). De er i vekslende grad kyniske og barnslig naive alle sammen, med et nesten sykelig bekreftelsesbehov, og føles som karikaturer. Og vender vi tilbake til følelsen av at det hele blir for internt, for de er i liten grad karikaturer av mennesketyper jeg selv kjenner til. Jeg savner en motvekt, et glimt av “hen kunne det vært interessant å bli bedre kjent med”. I stedet ønsker jeg dem dit pepperen gror alle sammen, og tross at skuespillet er fort lest er det likevel for langt for denne leseren.

Jeg, en influenser

Det står svart på hvitt i Klassekampen i dag: “bokbloggere og andre influensere”.

Anledningen er at Forbrukertilsynet har sendt brev til norske forlag for å minne dem på at de har et ansvar for at innlegg i sosiale medier merkes som reklame dersom forlaget har sendt ut “gratisbøker”. Eller anmeldereksemplar, da, som de fleste av oss ville kalt det. Forbrukertilsynet har jo jobbet mye med reklame på blogger og andre sosiale medier de siste årene, og dette er vel et naturlig steg i den prosessen.

Vi bokbloggere ba tidligere i år om en konkret vurdering fra Forbrukertilsynet på om leseeksemplar virkelig var å anse som en form for “godtgjørelse” og derfor skulle merkes, og tilsynet landet på at ja, det faller under samme paraply som andre ting bloggere mottar gratis og/eller får betalt for å skrive om. De mener at det er en vesensforskjell på bloggere og avisanmeldere at sistnevnte er underlagt redaksjonell vurdering, avisene trenger altså ikke å merke anmeldelser som reklame (så kan man lure på hvor de plasserer blogger med redaksjon i dette landskapet, men det gjelder uansett ikke meg).

Siden det har jeg vært litt i tenkeboksen, men med dette brevet til forlagene (og forlagenes oppfølging videre ut mot oss bloggere) er jeg ferdig med å tenke og har landet på at å merke innlegg med “reklame” eller “annonse”, som er de ordene Forbrukertilsynet mener er nødvendige for at ikke leseren skal bli lurt rett og slett er uaktuelt. Da får jeg heller kjøpe bøkene selv, noe jeg jo stort sett gjør allerede, det er bare en liten håndfull av innleggene på bloggen som omhandler bøker jeg har fått som leseeksemplar. De innleggene skal få ligge (inntil jeg eventuelt får påpakning om å merke dem annerledes, da får jeg heller vurdere å fjerne dem), men det blir ingen nye.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å “låne” piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som “Hey, to for prisen av en” og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer “bare” noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene “Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.” blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min “willing suspension of disbelief” som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)

Kjell Askildsen er 90!

Kjell Askildsen er 90 år. Man gratulerer og oppfordrer alle, særlig de som eventuelt ikke har gjort det før, til å plukke opp en Askildsen-bok og lese en novelle eller ti. Askildsen er unntaket som bekrefter regelen om at Ragnhild ikke liker noveller.

I anledning dagen kan jeg jo fortelle historien om da jeg møtte Kjell Askildsen. Det må ha vært i 1992, ikke lenge etter at Et stort øde landskap kom ut (1991). Jeg gikk IB-linja på Trondheim Katedralskole og Askildsen hadde sneket seg inn på pensumet vårt. Vel en av novellene i alle fall, muligens Spikeren i kirsebærtreet. Men det var en sånn type klasse at jeg for en gangs skyld ikke var alene om å lese mer enn akkurat det som var pensum, så store deler av klassen leste hele samlingen og mange av oss fant eldre Askildsen på biblioteket og leste det også.

Vi hadde en norsklærer som var veldig glad i… tolkning. Ok, så er kanskje ikke det det mest orginale å være glad i som norsklærer, men vi snakker ekstremsport i dette tilfellet. Freud var spesielt gøy i hennes øyne, vi elevene hadde fått en overdose av det når vi leste Lillelord første høsten (du finner MYE om du leser Lillelord med freudianske briller, jeg anbefaler det egentlig ikke). Vi gjorde et slags opprør etter det, noe som er langt enklere på en linje der eksamenskarakteren er ALT, standpunkt bare veiledende (når standpunktkarakteren teller er du tross alt nødt til å tilpasse deg lærerens stil til en viss grad).

I denne sammenhengen var Askildsen en gave. Vi kunne slå intervjuer i bordet der han ble sitert på at han aldri brukte metaforer. Er det rart vi falt pladask?

Dette var jo noen år (*kremt*) før Litteraturhuset i Trondheim, men av og til kom det forfattere på besøk til byen likevel, og når Askildsen skulle “bokbades” (i Rådhussalen på hovedbiblioteket) var vi en gjeng som troppet opp. Jeg husker ingenting av selve arrangementet, men etterpå forflyttet både forfatter, entourage og vi oss ned til bibliotekskaféen Gjest Baardsen og en av mine mer driftige klassekamerater (jeg tror det var Øystein) gikk bort til Kjell Askildsens bord, presenterte seg selv og oss andre og lurte på om ikke forfatteren ville være så snill å komme over til vårt bord og svare på noen spørsmål.

Og det ville han. Og vi fikk det blant annet gjentatt i direkte tale at nei, metaforer drev han ikke med. På spørsmål om denne spikeren i kirsebærtreet, om ikke det var en metafor, hva var det da. Det er en krok, sier Askildsen, en krok for å fange leseren og dra ham eller henne inn i historien. Spikeren har ingen betydning utover det.

Jeg tror vi la beslag på ham i minst en time, og når vi takket for tiden mot slutten av seansen innrømmet han at om han hadde visst på forhånd at en slik samtale kom til å skje ville han gruet seg og kanskje ikke engang møtt opp, men han bedyret at når det først ble slik hadde det vært meget hyggelig. Vi får tro ham på det, VI hadde det i alle fall svært hyggelig, og for egen del kan jeg gjenta det jeg sa på Twitter tidligere i dag, at det er fortsatt noe av det kuleste jeg har vært med på.

Igjen: Gratulerer med dagen!