Vintertonar – Anders Totland

Vintertonar av er Anders Totlands debut som romanforfatter for voksne. Jeg begynte å følge Totland på Twitter etter å ha lest Den norske slavehandelen i fjor, og bestilte Vintertonar når den kom ut i høst, men siden lesehøsten var preget mer av fravær av lesing enn nærvær skulle det en nomineringsfrist til for å dytte meg i gang (det speedleses her nå, vi får se hvor mange jeg rekker).

Isak har egentlig brutt kontakten med faren og (halv)søsteren Rakel, og hele øysamfunnet de tilhører, etter at moren tok ham med og flyttet til byen når han var 16. Men så ringer svogeren og ber ham komme hjem, faren er syk og har ikke lenge igjen. Isak reiser, uten helt å vite hvorfor. Hjemme hos en døende far, som ikke akkurat virker overbegeistret for å se ham, begynner Isaks oppfatning av familiens historie å slå sprekker. Hvem er skurken og hvem er helten i fortellingen? Hvor mye husker han egentlig, og husker han riktig? Hvorfor dro han og moren, og hvorfor fulgte ingen etter?

Vintertonar forteller både om sviktende kommunikasjon og sviktende hukommelse. Isaks minner er ikke til å stole på, men det er vanskelig både for ham og leseren å få grep om hva som er den egentlige historia, for de som vet sier ingenting. De sa ingenting den gangen, og de er nesten like ordknappe nå. Glimtvis dukker det opp en setning eller to, men ingen helhetlig “Nå skal du høre her”-historie, selv når det bør bli tydelig for Rakel at det er det som trengs.

– Du hugsar det ikkje, du?
Ho ser på meg med overraska blikk.
Eg trekker på skuldrene. Prøver å tenka etter, men finn ikkje noko minne av fjellturar saman med Rakel og Gunnar.
– Nei, eg gjer eigentleg ikkje det, seier eg.
– Så rart, seier Rakel. – Dei første gongene var du jo veldig liten, men etter kvart… Hugsar du verkeleg ikkje at morfar tok oss med på tur når det blei for dårleg stemning heime, når mor di var på det verste?

(Side 79.) Jeg kjenner jeg blir frustrert, både av Rakel og Jon, som jo er voksne, tilsynelatende fornuftige, mennesker og måtte kunne forstå at det hjelper å si ting høyt i stedet for å prøve seg på tankeoverføring. Og over Isak som ikke bare sier “Men fortell meg, da, din versjon av hva som egentlig skjedde?” Men det er jo nettopp sånn dynamikken i en del familier er, og i denne familien har alt gått på tverke for lenge siden, så det er kanskje ikke å forvente at de skal klare å sette ord på historien.

At alt blir mer poetisk på nynorsk er jo en kjent sak. Denne boka er i alle fall med på å forsterke det inntrykket, den er stappfull av små glimt av poesi i de hverdagsligste ting.

Det knirkar i dei gamle fjørene, sjølv om eg prøver å setja meg så stille eg klarer, for ikkje å vekka far i sofaen. Det stive stoffet i puta gjev forsiktig etter. Lyden av gammalt handverk skjer gjennom lufta.

(Side 25.) Og sånn sett er den verdt å lese for språket alene.

Historien er jeg bare sånn passelig fornøyd med. Jeg skulle gjerne hatt den der “slik og sånn var det altså det skjedde” i stedet for alle de vage dryppene og hintene som Isak må klare seg med. Det er for mye som forblir usagt, selv om jeg skjønner at det er et litterært virkemiddel og både helt sikkert meningen og muligens korrekt avgjørelse: Det er langt fra sikkert at boka hadde vært bedre med en overtydelig resolusjon, en avsluttende scene der Poirot forteller alle hva det egentlige hendelsesforløpet var funker i Christie-style krim, men neppe i norsk samtidslitteratur. Men det er i alle fall det som gjør at boka ikke blir noen fulltreffer for mitt vedkommende, jeg er fortsat frustrert og føler at jeg aldri fikk noen resolusjon når siste side er lest, og det liker jeg ikke. Bra bok, men ikke fullt så bra som jeg hadde håpet, altså. Vi får si det sånn.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å “låne” piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som “Hey, to for prisen av en” og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer “bare” noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene “Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.” blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min “willing suspension of disbelief” som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)

Leiligheten – Nora Szentiványi

Leiligheten av Nora Szentiványi leste vi i boksirkelen i vår, og denne gangen var vi alle enige om at det var en interessant og medrivende bok. Jeg var den som var mest negativ, da jeg synes den var strålende de første 150 sidene, men tapte seg på de siste femti. At vi er så positive alle sammen er ikke hverdagskost, så det er definitivt verdt å merke seg.

Denne selvbiografiske romanen handler om å etterlate og bli etterlatt. Jeg-personen er bare en baby når foreldre flykter med henne fra Budapest i 1970 og etterlater bestemoren i leiligheten de har bodd i sammen. Etter hvert som det politiske klimaet tillater det besøker både datterdatter og datter hun de forlot. Fortellingen hopper fram og tilbake i tid, men fokuset holdes sylskarpt på dette: De som valgte å dra, den som ikke ble spurt, men som likevel på sett og vis valgte å bli. Den knøttlille leiligheten, som var alt for liten for fire, som blir tom og ensom for en, og som igjen er kvelende trang når barnebarnet har med seg sin familie på besøk, fungerer som et bilde på regimet de flyktet fra.

Fortellerstilen er nøktern og stillferdig, likevel er det et driv i boka som gjør den vanskelig å legge fra seg, i alle fall, for min del, fram til den siste fjerdedelen. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde det, men jeg mistet altså interessen mot slutten. Det føltes på en måte som at det ble for repetitivt. Samtidig er det i denne delen vi får mest detaljer om det store bildet, om politikken og samfunnets påvirkning på livet til de to voksne som valgte å flykte, så kanskje det var det? Kanskje var det det at det store bildet gjorde at jeg mistet det fokuset på forlate/forlatt som hadde fengslet meg fra starten?

I alle fall, tross en litt skuffende (for meg, de andre var ikke enige) slutt, absolutt en bok å anbefale.

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av “kapitlene” er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: “Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette” (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke “Men ta deg sammen, da, menneske!” Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av “populære norske bøker jeg ikke liker”:

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg “normalt” (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over “tapet” av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært “ressurssterk”, slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på “tidsklemma” og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. “Du er så sterk” sier bekjente, “du som har små barn og alt”. Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er “sant” og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!

Så du ikke går deg bort – Patrick Modiano

I jula – det vil si fra “julebordet” vårt i november til januarmøtet – leser boksirkelen noveller, helst julerelatert, men i år ble det til at vi i tillegg valgte Patrick Modianos Så du ikke går deg bort, siden den er såpass kort. Knappe 111 sider kvalifiserer vel til kortroman. På fransk heter den Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier (“i nabolaget” er altså droppet fra slutten av tittelen på norsk), og den kom ut i frankrike 2. oktober 2014, i følge Goodreads, en uke senere fikk Modiano Nobelprisen i litteratur. Akademiets begrunnelse var blant annet at Modiano fikk prisen for “hukommelsens kunst, med hvilken han har levendegjort de mest ufattbare menneskelige skjebner og avdekket livet under okkupasjonen”. Det ble bemerket at forfatteren var kjent i Frankrike, men nesten ukjent ellers (kilde: VG). Det antar jeg har endret seg noe siden.

Om Modiano normalt utviser “hukommelsens kunst” er det riktigere å si at han i Så du ikke går deg bort utforsker glemsel – selv om de to selvsagt henger nært sammen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ambivalent til boka. På sett og vis var den svært besnærende, det var rett og slett vanskelig å legge den fra seg når jeg først hadde kommet inn i historien. Og måten Modiano utforsker nettopp samspillet mellom glemsel og hukommelse på er fascinerende, men også frustrerende. Fordi vi følger hovedpersonen, Daragane, mens han gjenoppdager barne- og ungdomsminner har har glemt (eller kanskje helst fortrengt) springer historien fra en episode til en annen og fram og tilbake i tid ettersom ting eller hendelser trigger Daraganes hukommelse. Det er jo en realistisk beskrivelse av hvordan en slik rekonstruksjon av en glemt fortid skjer i virkeligheten, men det er også ganske rotete å lese. Det hjelper heller ikke at sammenhengen mellom objekt og subjekt fra en setning til en annen ikke alltid er åpenbar. Akkurat det vet jeg ikke om skyldes oversettelsen eller om det er like uklart på fransk (fransken min er ikke god nok til at jeg har tenkt å forsøke å finne ut av det på egen hånd), men jeg endte relativt ofte med å lese avsnitt som dette på side 12 om igjen:

Daragane ville skynde seg av gårde. Om han ikke gikk med det samme, ville han da noensinne bli kvitt dem?

– Jeg skal være ærlig med dem…

Han lente seg over (…)

Ved første lesning erstatter jeg mentalt den siste “Han” med Daragane her, nemlig, men den siste setningen fortsetter “mot Daragane”, så det er (den noe mystiske) samtalepartneren som lener seg. Er det også han som uttaler setningen før? Jo, det blir klart rett etterpå. Så leser jeg det hele på nytt, og får rett person på rett plass i min mentale kino, men når man må spole tilbake slik ofte blir det litt slitsomt.

Det andre som frustrerte meg var at det blir fryktelig mange løse tråder. Daraganes samtalepartner over, og jenta (kvinnen?) som utgjør andre halvparten av “dem” er viktige elementer i første halvdelen av boka, men så forsvinner de nærmest sporløst. Noe kriminelt har skjedd i forbindelse med barndomsminnene Daragane forsøker å hente fram, men siden han aldri visste noe om det som barn får leseren heller aldri noen egentlig forklaring på hva som eventuelt har skjedd og hvem som var involvert.

Så vidt jeg forstår av det jeg har lest i etterkant er Så du ikke går deg bort svært karakteristisk for Modiano. Hans egne foreldre var i stor grad fraværende i oppveksten og det er hint av lyssky virksomhet både før og etter Patricks fødsel (selv om “lyssky” i Frankrike under krigen ikke nødvendigvis er negativt). I alle fall virker det som om Modiano utforsker det samme temaet, med fraværende far/foreldre og barndom uten faste holdepunkter igjen og igjen i romanene sine.

Jeg endte med noe lunkne tre stjerner (av fem) på Goodreads selv, men kom over denne enstjerners-omtalen der som jeg på tross av at jeg ikke direkte mislikte boka fikk meg til å fnise gjenkjennende:

If you’re more into atmosphere than story, this is the book for you.

If you like mysterious women in strange black dresses, but don’t care that their plotlines are not resolved or even continued past the middle of the book, this book is for you.

If you like overrated French deconstructionists who care little about coherent –or even basic — conclusions to novels, this book is for you.

(Review av Chaya Nebel)

Boksirkelen møtes i morgen, det blir interessant å se hva de andre synes.

Vernon God Little – DBC Pierre

Jeg plukket med meg Vernon God Little fra Bookcrossinghylla på Østbanen søndagen etter bokbloggertreffet i høst, og foreslo den for boksirkelen der den ble valgt. Når vi skulle diskutere den i desember var jeg bare halvveis selv, men ganske begeistret. Flere av de andre hadde enten gitt opp eller ikke engang prøvd etter å ha hørt at noen hadde gitt opp (vi har lavterskel boksirkel, det er lov å møte opp uten å ha lest boka…) En av de andre hadde lest den (ferdig) og likte den. Skillet mellom oss som likte boka (jeg er nå ferdig og er fortsatt begeistret) og de som prøvde, men ga opp gikk på språk. Vi som ga tommel opp leste på engelsk (altså orginalspråket), de som ga tommel ned leste den norske oversettelsen.

Derfor er dette innlegget på norsk, selv om det er en engelsk bok jeg har lest (og de omtaler jeg jo normalt på engelsk). For selv om det skal handle om Vernon God Little, og hvorfor jeg likte romanen, blir det nødt til også å handle om oversettelsens begrensinger. Jeg hadde nemlig lurt på, før boksirkelmøtet, hvordan i alle himmelens dager denne boka overhodet kunne fungere i oversettelse.

Vernon Gregory Little er fortelleren av sin egen historie, og historien starter med en skoleskyting, utført av Vernons beste (eneste?) venn som også skyter seg selv. Vernon blir mistenkt for å ha medvirket, han blir i grunn forhåndsdømt, ikke bare av politiets etterforsker, men av mesteparten av lokalsamfunnet, inkludert sin egen mor. Media camper i byen og noen journalister er mer skruppelløse enn andre når de skal grave frem historier og nye vinkler. Det hele kulminerer i reality show – med utstemming – direkte fra death row.

Det er en ganske mørk historie, med klar kritikk både av media og av det juridiske systemet i USA.

Og det som bærer boka er Vernons fortellerstemme. Den er mildt sagt unik. For det første er det ikke en bok du bør lese om du misliker banning, for det er det nok av. Det er “fucken” både det ene og det andre. Men det er også lek med ord, som av og til fungerer som vitser og av og til heller framhever alvoret og patosen. Som her, fra retten, der foreldrene til de skutte barna har møtt opp for å se på (side 72):

Faces disfigured with memories of black blood and gray skin dot the crowd. Kin of the fallen. Mr Lechuga stares death-rays at me, and he ain’t even Max’s real daddy. Lorna Speltz’s mom is here, like a damp kind of turtle. I get waves of sadness, not for me but for them, all mangled and devastated. I’d give anything for them to be vastated again.

Eller her, når Vernon har blitt nær sodomert (det vil si voldtatt) av psykiateren som skal vurdere hans psykiske tilstand (side 70):

I sit under a personal cloud in back of the jail van, like a sphinx, a sphinxter, to the beat of that rude orchestra music by Goosestep Holster. It does nothing to erase memories of the shrink, and his fucken ass-banditry.

Hvordan oversetter du noe sånt?

Vel, jeg måtte rett og slett låne boka på norsk for å sjekke, og akkurat den setningen er blitt til:

Jeg sitter under en privat sky, bakerst i fengselsbilen, som en banal sfinx, en anal dings, i takten til den rå musikken av Go’stav Holster. Den gjør ikke noe for å viske ut minnene etter hjernekrymper’n og det forbanna rævrøveriet.

For å være ærlig er det en ganske god oversettelse, men den når jo likevel ikke opp mot orginalen. De før omtalte “fucken” som Vernon slenger rundt seg med oppnår en slags egen poetisk kvalitet etter mange nok repetisjoner. I oversettelsen er banneordene langt mer varierte, det veksler mellom jævla, forbanna og fuckings. Jeg tror boka taper noe på det, og ikke bare på grunn av det språklige skillet i tommel-opp vs tommel-ned i boksirkelen vår, altså.

DBC Pierre vant forresten The Man Booker Prize 2003 for denne boka, som var debuten hans som forfatter.

Vel, jeg anbefaler også Vernon God Little. Men les den på engelsk.

Denne kopiens Bookcrossing-side finner du her. Om du er interessert i å overta boka, meld fra, ellers blir den kanskje med til London for vill-slipp i slutten av måneden.

Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner “ajour” gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og “tenker på sex” og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Risøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om “brevene” noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hennes vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Den siste vostjakeren – Diego Marani

vostjakerenNok en bok som biblioteket lurer på om de ikke kan få igjen snart. Denne har jeg nok egentlig mye å si om, men jeg orker ikke. Jeg lånte den fordi forlagets omtale på Facebook gjorde meg nysgjerrig, og leste den ferdig fordi den er kort. Utover det kan dere egentlig heller lese Elisabeths utmerkede innlegg på Bokstavelig talt, siden hun oppsummerer alt som er galt med Den siste vostjakeren. Ikke er den morsom. Ikke er det god krim-slash-spenning. Ikke er den lingvistisk interessant (selv om vi skulle godta premisset om et uendret bindeleddsspråk: Hvor spennende er det egentlig med et fiktivt sådan?). Jarmos misogynisme kan man hevde er ment som satire, men jeg leser ingenting som ikke tyder på at også forfatteren synes at Olga er latterlig fordi hun er feit og stygg, eller at Margareetas desperasjon over et tapt liv er verdt noe annet enn humring. For ikke å snakke om den skremmende “white man’s burden”-aktige fremstillingen av Ivan. Nei. Pføy. Styr unna.

Finne ly – Aina Basso

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.