Min vei – Ruth Reese

Når diskusjonene om blackface raste i desember fordi Dplay trakk serien Nissene over skog og hei der Espen Eckbo har malt seg brun i ansiktet for å gestalte rollefiguren Ernst Øyvind, ble Ruth Reeses selvbiografi sitert på Twitter. Jeg så først en Tweet fra @3ivin6 da den ble retweetet med kommentar av @mohamabd86. I diskusjonen ble også et annet sitat fra boka retweetet, først postet på Twitter av @magnusbe i 2019. Jeg må innrømme at jeg før dette ikke hadde noen anelse om hvem Ruth Reese var, selv om sjansen vel er stor for at jeg har hørt henne synge eller snakke på TV eller radio. Hun var blant annet involvert i det norske arbeidet mot Apartheid i Sør-Afrika, som var den første politiske saken jeg selv var engasjert i som tenåring. Jeg var 16 når Reese døde i 1990.

Men selv om navnet Ruth Reese ikke sa meg noen ting, var jeg umiddelbart interessert i å lese memoarene hennes. At vi har en problematisk historie med rasisme – og spesifikt blackface – også i Norge er ikke noe jeg noensinne har vært i tvil om, men førstehåndsberetninger av denne typen er det alt for lite oppmerksomhet rundt. Jeg har lest flere tekster av jevnaldrende og yngre nordmenn de siste årene som skildrer hvordan rasismen oppleves i dag, men lite om historien “før min tid”.

Min vei er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, men jeg foretrekker å lese fysiske bøker, og det viste seg at min lokale bruktbokpusher Wangsmo hadde et eksemplar på hylla, så det løste seg på enklest mulige vis. Boka kjøpte jeg før jul, og siden den er hardcover tenkte jeg det passet bra å lese den nå og få krysset av det punktet på #riordathon2020.

Reese starter historien om sin oppvekst med den noe dramatiske forflytningen av familien fra Hayneville, Alabama til Chicago. Kun to år etter døde Reeses far, William og moren Sarah satt igjen som alenemor til 11. Den første delen av boka handler mye om moren og hennes kamp for et anstendig liv for sine barn. Barna måtte tjene penger til “familiebanken” etter skolen og i helgene, men det var aldri noe spørsmål om å droppe ut av skolen eller prioritere bort høyere utdanning. Familiens kulturelle liv dreide seg rundt kirken, Pilgrim Baptist Church i Chicagos South Side, og den unge Ruth avanserte fra barne- til ungdoms- og videre til voksenkoret i kirken. Hennes åpenbare talent gjorde at hun fikk mange gode hjelpere på veien mot en karriere i musikken. Reese tok en bachelor i musikk ved Northwestern University, Evanston, Illinois, og jobbet som lærer noen år, men grep sjansen når den bød seg og sa opp lærerjobben for å satse fulltid på sangkarrieren. I 1952 dro hun til Europa, der hun både studerte hos anerkjente lærere og opptrådde over store deler av kontinentet i løpet av femtitallet. Mot slutten av tiåret traff hun bokhandler Paul Shetelig og valgte på grunn av ham å gjøre Norge til sitt hjemland. Hun fortsatte sangkarrieren, med oppdrag både i Norge og i Europa, men brukte også sin stemme, ikke bare til å lære nordmenn om forholdene til svarte i USA og oppfordre til boikott av Sør-Afrika, men også til å påpeke rasisme i det norske samfunnet, og da særlig i måten media fremstilte svarte på. Det siste spesielt var nok ikke akkurat noe som fremmet karrieren, noe hun anerkjenner selv.

Gjennom hele boka tar Reese opp temaet rasisme og undertrykkelse av svarte, og forteller om egen og andres aktivisme i møtet med slik undertrykkelse. Fra Chicago er det særlig kampanjen for å få de hvite kjøpmennene (som drev alle butikkene) i de svarte bydelene til å ansette svarte jeg bet meg merke i:

Det ble dannet flere komiteer med fagforeningsmenn og -kvinner. De gikk i hver eneste butikk og på hvert eneste lager og spurte eieren om han kunne ansette en eller to fargede, avhengig av forretningens størrelse. Hvis eieren nektet ble plakatbærere plassert på fortauet utenfor forretningen.

Resultatet var imponerende. De få som nektet, mistet alle kundene sine i løpet av kort tid. De fleste ga etter. Ideen med “Ikke kjøp noe der du ikke får arbeide” spredte seg til mange svarte distrikter i USA med samme gode resultat.

(Side 63.)

Beretningene om årene i Europa er interessante, men mindre preget av aktivisme enn første og siste del av boka. De siste femti sidene eller deromkring inneholder derimot nettopp det jeg var ute etter å lese om. Her har vi for eksempel en henvisning til blackface i norske revyer, om det første showet Reese så på Chat Noir:

Det showet likte vi begge veldig godt, men under revyens høydepunkt fikk vi se ett av de mest deprimerende syn en neger kan se på en scene. Fem groteske klovner med svarte ansikter og tykke lepper kom spyttende og syngende inn. Det var meningen at det skulle være en parodi på Deep River Boys, som var ganske populære i Norge på den tiden.

(Side 147.)

Reese prøver både å få roller i vanlige teateroppsetninger og å selge inn sine egne programmer, som ofte handlet om hvordan svart musikk, og særlig “negro spirituals” har påvirket amerikansk og dermed verdens musikkhistorie. Roller i vanlige oppsetninger var ikke lett, hverken i Norge eller ellers i Europa. Fikk hun overhodet tilbud var det gjerne en rolle som tjenestepike eller slave. Men så:

Et av teatrene i Norge annonserte en fremtidig produksjon som skulle være et “helt farget stykke”. Det ville bli mer enn 30 skuespillere på scenen, de fleste scener var nærmest masseopptrinn. “Aha,” tenkte jeg med meg selv, “nå har jeg sjansen.” Jeg tenkte ikke en gang på å få en eneste replikk. Paul og jeg var på teateret likke lenge etter bekjentgjørelsen, og under en pause traff vi iscenesetteren i vestibylen. “Endelig,” sa jeg, “jeg er sikker på at dette stykket vil ha en rolle til meg, når kan jeg stille opp til prøver?”

Et par år tidligere var en av mine store kraftige afrikanske venner blitt tilbudt en rolle som slave i et av teaterets oppsetninger. Han er nesten to meter høy, akkurat den typen plantasjeeiere ville elske å bryte ned. I stedet for å bli glad for tilbudet skapte min venn litt av en sensasjon ved å true med å dra til iscenesetteren fordi han prøvde å fornærme ham.

Men i det kommende stykket skulle det ikke være noen slaver, det skulle være vanlige svarte mennesker. Iscenesetteren for det fremtidige dramaet så på min mann og sa i fullt alvor. “Paul, du vet at vi ikke kan ha en ekte neger på scenen sammen med alle de andre.” Jeg måtte smile for meg selv mens jeg tenkte på alle fargevariasjonene blant fargede mennesker. Paul svarte, like alvorlig som iscenesetteren: “Ja, det skjønner jeg.” Før jeg rakk å spørre ham hva det var han forsto, ringte klokken og vi måtte gå tilbake til plassene våre i teatersalen.

(Side 181.)

Ikke det nei. Ikke nok med å bli avvist på den måten, men vedkommende henvender seg altså i tillegg til mannen hennes med svaret. Snakk om umyndiggjøring.

Reese reiste rundt i regi av Rikskonsertene med flere av sine egne programmer og turnerte også på egen hånd, i boka beskriver hun spesielt noen av turneene helt nord i landet.

Hun opptrer noen ganger både i TV og radio (i NRKs arkiv på nett ligger ett opptak av en kabaret fra 1971), men når hun forsøker å få innpass med sine programidéer der blir hun sendt i en evig runddans mellom programredaktør Erik Diesen, og deretter Harald Tusberg når han overtok, som begge henviste til Egil Monn-Iversen som så på materialet og sa “Jeg synes det ser fint ut, snakk med Diesen/Tusberg.” Materialet ble behørig levert Diesen/Tusberg, og så hørte hun ikke mer, før hun igjen tok kontakt selv og ble sendt på den samme runden en gang til. Selv når NRK skal feire det amerikanske 200-årsjubileet i 1976 må hun “trenge seg på” for å få delta og blir avspist med ett skarve nummer.

Det er beklagelig å måtte si det, men på Marienlyst har jeg møtt det tradisjonelle hvite overherredømmet jeg håpet jeg hadde forlatt i USA, hvor hvite fortsatt forsøker å benekte den innflytelsen svarte har hatt på USA’s kultur.

(Side 176.)

Min vei er en svært lesverdig selvbiografi på flere måter. Reese levde et interessant og annerledes liv (veldig annerledes enn mitt, i alle fall) og det er alltid givende å få innblikk i en annens liv og tanker. Den er velskrevet, selv om jeg av og til tar meg i å ønske meg tilgang til orginalmanuskriptet, som formodentlig var på engelsk siden det er oppgitt at Lill Granrud har oversatt til norsk. Det er enkelte partier som halter litt i mitt hode, men jeg tror det bare henger sammen med at en del av begrepene som brukes ikke føles naturlige i norsk språkdrakt. Kanskje det nettopp er derfor boka bør være på norsk, vi har et alt for underutviklet begrepsapparat når vi skal snakke om strukturell rasisme i Norge. Men selv hvis boka hadde vært dårlig skrevet hadde det likevel vært verdt å lese om Reeses aktivisme og om måten hun møtes på av samfunnet som en svart kvinne som våger å ta plass, først i USA, så i Europa og til sist i Norge.

Les mer om Ruth Reeses liv på Wikipedia (jeg lenker til engelsk versjon, den norske artikkelen er mangelfull og inneholder faktafeil).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Gender Queer – Maia Kobabe

Gender Queer is a graphic memoir about growing up not feeling at home with the body you are given, and especially not with the expectations that come with that body. Maia Kobabe grew up (mostly, e was born in 1989, as far as I can calculate) before the internet became a total immersion experience, and hence at a time when finding “other people like me” was a much more difficult process. This memoir tells the story of eir process from being perceived as a “tomboy” when e was little enough that that was an option, hitting puberty and struggling with that on a whole other level than eir friends and slowly discovering that not only are there more options sexuality-wise than boy+girl, but that “boy” and “girl” in themselves are identites that can be questioned.

The artwork is charming and effective, the story is told through both pictures and text. You can feel the author’s frustration through the page when confusion sets in and the elation em feels when answers reveal themselves is echoed in the reader.

Kobabe is lucky enough to have been born into a loving family, who may fumble pronouns, but who are generally supportive. This is in a way refreshing, as the main focus remains on eir own struggles to understand emselves, rather than any particular search for acceptance (though there is some of that, too).

It is perfectly possible to read this as a beautifully written and illustrated, interesting memoir, an insight into a life not like (or like?) yours. I certainly felt like it helped me understand the feeling of being not-cis much better than I’ve really done before.

If you are, however, questioning your own gender, it can (probably? surely?) work as a bit of a guide. An older person who’s already been through the process sharing eir experiences to help you in your “quest”, so to say. Kobabe also references other LGBTQ+ writers and researchers throughout, so while there is no actual “further reading” section, I noted a list of authors and books to check out.

This particular frame resonated especially with me, as it echoes an actual statement from a young person I know:

Text in image is: "Quote from an entry I wrote in 2004, when I was 15:" (on drawn note-paper:) "I don't want to bea girl. I don't want to be a boy either. I just want to be myself."

And while that does not mean that the young person in question is neccessarily gender queer, it does mean I’m going to make sure to somehow get this book into their hands.

But first I’m going to plop this copy into the hands of my eldest child.

In all, Gender Queer is probably the best LGBTQ+ book I’ve read so far.

(Note: I’ve tried my darndest to use correct pronouns throughout. If I’ve messed up, I’m sorry, please let me know!)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bonkers: My Life – Jennifer Saunders

bonkersI picked up Bonkers on a three-for-two offer in Aberdeen when coming back from The Dark Expedition. I can’t claim to have seen every episode of Ab Fab or French & Saunders, or anywhere near, but you gotta love Jennifer Saunders anyway, and I was sold on the number of positive blurbs about how funny the book is. Well, as usual, the blurbs let me down. Not that the book is NOT funny, but it’s not “Unputdownable, a hoot” either. Yes, Guardian, I’m looking at you.

However, it’s eminently readable. It’s quite fascinating how Saunders sort of just ended up in comedy by accident, and how she pulled Dawn French (who wanted to teach acting, and actually had a “real job” as a teacher) with her (and thank goodness for that, what would the world be like without Dawn French on the stage?). There are  funny bits and there are poignant bits. I guess my main gripe, and with hindsight I should have predicted I’d feel this way, is that it’s still a “celebrity (auto)biography”, and, well, I don’t read those. The best parts of Bonkers are the parts that talk about Saunders’ work, how she and Dawn French developed sketches, for example, or how the characters of Ab Fab fell into place. The more personal bits are no less well written, mind you, it just feels slightly too close to reading Hello (or Se og hør). I don’t know if I’m making sense at all, so I’ll stop.

The conclusion, I guess, is that if you DO like reading the authobiographies of contemporary, famous people, this is a pretty good one. I can reccommend it. If, like me, you have an irrational fear of finding people interesting just because they are famous, then perhaps you should go read a good novel instead.

How to be a Woman – Caitlin Moran

moranLet me just start off by saying this book should probably be mandatory reading for all teenage girls – and it wouldn’t exactly hurt if the boys read it too. In fact, I’m considering purchasing a couple of copies for the library at the lass’ school, and don’t be surprised if I start giving away copies to friends’ daugthers.

Which is not to say you don’t need to read this book if you’re past your teens. Every woman of every age could do with reading it, and you men? If you are really interested in “understanding women” then this book will definitely help.

Now then:

Caitlin Moran has written something which is a cross between an authobiography, a feminist pamphlet, a stand-up comic’s script and a rant. And she has done it in such an eminently readable way that reading it is pure, unalloyed pleasure.

I have a rule of thumb that allows me to judge – when time is pressing, and one needs to make a snap judgement – whether some sexist bullshit is afoot. Obviously it’s not 100 per cent infallible but,  by and large, it definitely points you in the right direction.

And it’s asking this question: ‘ Are the men doing it? Are the men worrying about this as well? Is this taking up the men’s time? Are the men told not to do this, as ‘it’s letting the side down’? Are the men having to write bloody books about this exasperating, retarded, time-wasting bullshit? Is this making Jeremy Clarkson feel insecure?’

Almost always the answer is ‘No. The boys are not being told they have to be a certain way. They’re just getting on with stuff.’

Men are not being informed that they are opressing other men with their comments. It is presumed that men can handle perfectly well the idea of other men bitching about them. I think, on this basis, we can presume women can cope with other women being bitchy about them, too.

Now, there are things Caitlin Moran says I don’t agree with, but not very many. I’m with her on the high heels (just don’t), I’m with her on the muff (and pretty much on the hairyness issue altogether) and I think she has a pretty shrewd analysis on why a lot of women overeat as an addiction, just to mention a few.

In short, read it!

For more quotes and Morany goodness in general, check out Fuck yeah Caitlin Moran on Tumblr.

And you can follow Caitlin Moran on Twitter, too: @caitlinmoran.

Alma Mater – Gwendolen Freeman

Having finished Bluestockings I promptly went online and located a copy of one of the books Jane Robinson quotes from, namely Alma Mater – Memoirs of Girton College, 1926-1929 by Gwendolen Freeman.

Having quoted from it earlier, I don’t really have much to add. Nostalgia – in a rather down to earth sort of way, it’s interesting enough as an account of life at Cambridge. It’s a thin book, and as such quite sparse and bare-faced. That’s not neccessarily a bad thing, but in this case it leaves me wanting more. More than anything it makes me want to read fatter and better books about Cambridge (or, for that matter, Oxford) life, authobiographical if they exist, fictional if not. I might have to go on a hunt.

I Left My Tent in San Fransisco – Emma Kennedy

kennedy_san_fransiscoI Left My Tent in San Fransisco by Emma Kennedy was one of the books I managed to pick up in Elgin last Saturday. After cracking up over The Tent, the Bucket and Me in February, it was a must-have. When the kindle ran out of battery one evening and I couldn’t immediately lay my hands on the charger, I started it, and I also brought it on the plane, as the kindle is no good during take-off and landing (being “electronic equipment” which has to be switched off).

Emma and her friend Dee go to the USA in 1989. The plan is to get jobs in San Fransisco for two months, earn lots of money and then travel back to New York for flights home, seeing the country on the way. Unfortunately, getting jobs in San Fransisco isn’t as easy as the pair have been lead to believe, and they end up having very little money to cover their trek across the nation.

The book is very funny. It is even laugh-out-loud funny, just like its prequel. It’s less funny than said prequel, but perhaps that’s mostly because I have been camping but I have never travelled across the USA by ground transport, and so the force of recognition is diminished (though not absent, I have, after all, travelled in the USA and also made my way around rather large chunks of Europe by bus).

Some of the best parts of the book concern the people Emma and her friend Dee meet along the way. They have to rely heavily on the kindness of strangers in their travels, and meet some pretty odd characters. To a certain extent this is also where the book is least satisfactory, because the description of the people and the situations are just a bit too shallow or short to really grab me as a reader.

But still: Very, very funny.

The Tent, the Bucket and Me – Emma Kennedy

kennedy_tentThe Tent, the Bucket and Me was an obvious buy when I found it in London a year and a half ago. For some reason it’s been languishing on a shelf since then, until it grabbed my attention when I was looking for a book to bring on the aforementioned long weekend in Dublin. It turned out to be a good and a bad choice.

Good because it is cracking. Really. Read this book, especially if you’ve ever been dragged along on a camping trip as a child.

Bad because, well, it’s cracking. It cracked me up. Repeatedly. On public transport.

Luckily, I don’t really mind laughing out loud on public transport. Lately, though, I haven’t been reading too many books that were literally laugh out loud funny. I’ve read a few that claimed to be so on the cover but weren’t. So I was a bit out of practice. Not complaning, though. Far from it.