Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Rishøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hens vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Finne ly – Aina Basso

finne-lyDette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.

Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.

Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer

unnskyldHett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first!

Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har jeg jo ikke lest de to andre på kortlisten ennå, så vi skal jo ikke se bort fra at jeg liker de enda mindre, men det får vi jo nesten ikke håpe, det får da være grenser også for min antipati overfor norske romaner.

Men når det gjelder Unnskyld: Jenter (og gutter) hva ER det dere driver med? Dette er flere timer av mitt liv som jeg aldri får tilbake. Jeg gremmes.

Hva er så galt med Unnskyld, spør du kanskje? Nesten alt, svarer jeg. Jeg får forsøke å ta det punktvis:

1. Evig kjærlighet ved første blikk? Spar meg. Jeg liker ikke Romeo og Julie en gang, og Høyer er ikke Shakespeare. Resten av scenen når Hun møter Ham er forøvrig også helt, vel, men ok. Litterært grep for å få meg til å lese videre? Funker ikke for meg, jeg hadde mer lyst til å lukke boka for godt, men kortliste er kortliste og NOE måtte det da være med den, så jeg jobbet meg videre.

2. «Sebastian». Han er jo helt ufordragelig også når han skal være Mr Perfect? Den åh så kloke filosofen som nedverdiger seg til å falle for den slett ikke like intellektuelle, og i tillegg hele FEM år yngre kvinnen. Jo, la gå, vi vet ikke om Sebastian føler det sånn, eller om det bare er fortellerens manglende selvsikkerhet som gir oss denne tolkningen, men måten han belærer henne og ikke minst moren hennes på forsterker inntrykket. Og så Howard Roark, da. Moren til fortelleren har tydeligvis vett nok til å se forgudelse av Ayn Rands romanfigurer som et faretegn. Det har jeg også.

3. Fortellerteknikken. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg HATER du-form. Her er det riktignok en kombinert jeg- og du-form, men det hjelper ikke. Det er en fortellerform som tilsynelatende er ment å skape nærhet, men for meg virker det helt motsatt, jeg kommer aldri inn i fortellingen. Ingenting av det som skjer berører meg. Vel, ikke før mot slutten når det er umulig å ikke bli berørt, men det er liksom ikke noe særlig imponerende å få leseren til å reagere ved å skildre grusomme ting som skjer med barn, det treffer uansett i hjerterota om man har barn, om man har vært barn. Tre linjer i Aftenposten om tiåringen som sultet i hjel i Oslo nylig kan få meg til å miste pusten, så inngående beskrivelse av fryktelige hendelser (ok, jeg forsøker som best jeg kan å ikke avsløre for mye, men det er vanskelig) klarer jeg nesten ikke lese. Men jeg blir også sittende og lure på hvorfor jeg SKAL lese det, kanskje fordi jeg altså ikke er særlig interessert i noen av hovedpersonene og heller ikke forholdet dem i mellom og derfor ikke føler noe behov for å få oppførsel forklart.

4. Er det ikke litt enkelt å «forklare» psykisk ustabil oppførsel med hendelser i barndommen?

5. Frampek. Boka starter med slutten for så å hoppe tilbake i tid og fortelle resten kronologisk. Allerede på side to vet jeg derfor at dette ikke kommer til å ende godt. Det er jo ikke en ukjent teknikk, akkurat, men kanskje er det i kombinasjonen mellom punkt tre – du-formen – og dette frampeket at Høyer virkelig mister meg? For denne boka er nok avhengig av at du er villig til å føle det fortelleren føler for å funke og når du-formen dytter meg unna og frampeket avslører at jeg kommer til å bli såret om jeg lar meg engasjere så tror jeg jeg ubevisst, men med vilje lar være å bli engasjert.

6. Alt som skurrer. Dette er noe fler av de som har elsket boka har reagert på også. Selvsagt er mye ment å skurre, noe av poenget i historien er jo løgn og selvbedrag, men likevel. Denne ringen, disse dyrene. Jeg tror heller ikke ordentlig på Sebastians forhold til foreldrene, eller deres forhold seg i mellom (hadde han virkelig vært så mye på besøk om ting forholdt seg som de tilsynelatende gjør?). Han er også den mest organiserte luksusfellekandidaten jeg har hørt om; ikke bare alle ubetalte regninger sirlig arkivert i en mappe, men også kvitteringer som forteller i detalj hva pengene er brukt til. Og når det gjelder badekarscenen, som ellers er det eneste som virkelig berører meg i boka, den tror jeg heller ikke på. Jeg går ut fra at Høyer har gjort research på de fysiologiske reaksjonene på alt for varmt vann, men jeg har en åtteåring og en toåring hjemme og jeg kan love deg at når åtteåringen skal løfte toåringen opp i badekaret (ja, vi har badekar også), foregår det ikke på den måten Høyer beskriver. Jeg tviler på at hun klarer det uten å bli våt selv. Og så vidt jeg klarer å tolke ut fra historien om Norge Rundt-innslaget er minstemann i Høyers historie eldre enn to år (Fem? Seks?). Jeg kan også love deg at min toåring ikke lar deg sette henne ned i vann hun mener er for varmt, hun klamrer seg til armene dine om du prøver. Og kanskje KAN sjokk forhindre en 2-3-4-åring å klatre (velte?) ut av karet igjen, men hele greia virker søkt og det ødelegger effekten (uten at det gjør at jeg blir mindre kvalm).

7. Den eneste historien jeg egentlig bryr meg om, den lille gutten i barnehagen, blir forlatt hengende som en fortvilende og fortvilt løs tråd. Jada, jeg ser at det er en del av hele den «jeg var bare x år»-greia som begge hovedpersonene roter seg inn i for å unngå å måtte si «Unnskyld», men jeg synes han fortjente noe annet, noe mer (samme hvor realistisk «konklusjonen» dessverre er).

Og. Ja. Jeg tror jeg stopper der. Godt (til tider ekstraordinært godt) språk kan ikke redde denne boka for meg.

Det er samlesing av Unnskyld i februar, så om du heller vil lese noen rosende omtaler, og dem mangler det virkelig ikke på, kan du finne lenke til en drøss på samleposten på Norske bokbloggere.

Bokbloggerprisen 2014: Langlisten

I dag klokken 12 satt det en og annen spent bokblogger og ventet på at langlisten for Bokbloggerprisen 2014 skulle offentliggjøres. Og nå er den her.

Jeg nominerte ingen bøker til Årets roman, men ganske mange av de som står på langlisten er bøker jeg har tenkt å lese uansett:

  • Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
  • Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
  • Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
  • Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
  • Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
  • Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Rettelse: Alle romanene på langlisten er faktisk bøker jeg kunne tenke meg å lese uansett. Det er jo forsåvidt bra, tre av dem skal jo samleses (hvilke tre får vi forøvrig vite 26. januar, når kortlistene offentliggjøres). I åpen klasse ser langlista slik ut:

  • Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
  • Siri Pettersen: Råta (Ungdomsroman, Gyldendal)
  • Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
  • Elin Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
  • Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
  • Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Jeg har to av mine nominasjoner på lista, det blir spennende å se om de kommer seg inn på kortlista også. Og ingen av dem har jeg blogget om ennå. Bad blogger. Ja, ja, jeg kan jo anse dette som et spark bak og se om jeg klarer å få knotet ned noen ord.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir

kvalshaug_sir_zappa_forsideJeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.

Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.

Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.

Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.

Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.

Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.

Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm

bullshitBullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.

Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.

bullshit-2

Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning), feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to unger i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:

Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.

(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)

Manilahallen – Ruth Lillegraven

manilahallenJeg skal gjøre et forsøk på å få postet en rekke miniomtaler de nærmeste dagene for å komme litt ajour, og starter med sist leste bok først.

Etter å ha lest Urd av Ruth Lillegraven som forberedelse til Bokbloggerprisen 2013 hadde jeg ikke akkurat fått avsmak for Lillegravens dikt, selv om jeg var noe lunken til akkurat Urd. Jeg, og andre med meg, likte bitene om Seselja best, og Lillegraven sa vel når hun ble bokbadet i forkant av prisutdelingen i september at tilbakemeldingene fra folk om nettopp det var noe av det som gav ideen til årets bok fra hennes hånd: Manilahallen.

Manilahallen er nemlig noe så sjeldent som en biografi i diktform. Birgit, bokas hovedperson og forteller heter egentlig Berit Bjerke, og var blant de første her i landet til å gi anoreksi et ansikt. Birgits historie er sterk, og Lillegraven forvalter den med kløkt og varsom hånd. Diktformen fungerer overraskende bra, og selv om biografien nok inneholder færre ord enn en gjennomsnittlig biografi i prosaform føler jeg ikke at det er noe som mangler, her er nok til at leseren blir kjent med både Birgit og familien hennes, nok til at man blir følelsesmessig involvert. Ja, for oss som er lettrørte kan det være en god idé å ha papirlommertørkler i nærheten når slutten nærmer seg.

kva har skjedd
seier dei andre
er du dårleg
har nokon
døydd

nei, seier eg, det
er berre eg som
har blitt sint

(Side 124)

Det funker, altså. Anbefales.

Født feminist; hele Norge baker ikke – Marta Breen

breen_fødtfeministJeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som «Av og til er det deilig å være koret det prekes til.»

Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.

Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med «guttejenter» og med «enkle menn fra landet», hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet «barnehage» før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.

I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)»Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det «dem» dere mener?

(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.

Marta Breen har en blogg. O lykke.

Norske sakprosabøker 2014

Mari har lagd en fin liste på Pinterest med norske ungdomsbøker utkommet 2014, med tanke på lesing til bokbloggerprisen. Siden slike lister er mye jobb tenkte jeg jeg skulle bidra til dugnaden, og siden de 2014-bøkene jeg har lest så langt (Bobler! av Ingvild Tennfjord og nylig påbegynt Født feminist av Marta Breen) er sakprosa virker det som en grei sjanger å velge, med noen forebehold (det er en STOR sjanger).

Jeg har tatt utgangspunkt i Forleggerforeningens medlemsliste, og skal legge til eventuelle ikke-medlemmer til slutt, men jeg begynner med de listene der jeg selv finner flest interessante bøker er jeg redd (litt egoisme får man tillate seg…). Jeg har fulgt Maris eksempel og laget en oppslagstavle på Pinterest: Norsk sakprosa 2014. Ikke forvent en komplett liste, og i alle fall ikke i løpet av de første dagene, men jeg skal forsøke å få med mest mulig.

 

Bobler! Smaken av fest av Ingvild Tennfjord

(Krysspostet fra drikkelig.no)

boblerSom mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.

Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.

Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?

Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.

Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).

For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.

Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.

Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.

Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.

Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.

Hva står det her, da?
Hva står det her, da?

Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.

All this space!
All this space!

Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.

Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut

Farge: Blek strågul

Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.

Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.

Munnfølelse: Noe fyldighet.

Kommentar: Joda, dette går an.

Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»

I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass.
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.

Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs

Farge: Blekere og gråere enn den andre

Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.

Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?

Munnfølelse: Slank og elegant.

Kommentar: Lys, lett. Lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.

Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»

Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.

Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).

________________________________________________________________

* Misforstå meg rett, jeg er fan av polet, men produsentutsalg har likevel en egen sjarme, særlig når de kan servere smaksprøver, selvsagt.

Illustrasjon til både note * og note **.
Illustrasjon til både note * og note **.

** Ja, jeg skriver i bøkene mine. Les How to Mark a Book av Mortimer J. Adler, Ph. D. og begynn du også.