Forfatter: Mirthful

Ikke fullført: Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet – Bjørn Westlie

Mirthful Leave a comment

Jeg kom nesten halvveis i Bjørn Westlies Mørke år før jeg ga opp. Jeg vurderte å lese den ferdig på trass, men når jeg hadde sagt «Hæ?» høyt til boka fire ganger i løpet av tre sider var begeret fullt.

Temaet for boka er interessant, og noe jeg gjerne skulle lest mer om, men det må bli en annen forfatter. Det er flere ting som ikke fungerer for meg med Westlies tekst, og til sammen ble det bare for mye. For det første skjønner jeg ikke tanken bak «underoverskriftene». Boka er delt opp i kapitler, men hvert kapittel er delt opp i bolker på noen få paragrafer som har fått en egen liten overskrift. Det er et grep som ikke er helt uvanlig i magasinartikler, f.eks., men i en bok virker det for det første helt unødvendig, og for det andre ender de med å gi et rart inntrykk av teksten, fordi de oppsummerer den anti-jødiske tanken som avsnittet omtaler, men på en sånn måte at det høres ut som om dette er utsagn vi skal være enige i. Noen eksempler: «Føreren måtte feires», «Tvangssterilisering kunne redde oss», «Bøndene kunne bli jødenes slaver» og «Jødene ønsket verdensherredømme». En annen ting som ikke funker for meg er bruken av fragmenter av sitater i hovedteksten. Altså, det er jo en legitim måte å sitere på, og alle sitatene er behørlig «sluttnotet», men det gir teksten en underlig tone når det brukes så hyppig, særlig når ordene som siteres er rent antisemittisk oppgulp. Andre ganger er ikke setningen rundt justert sånn at den og sitatet fungerer som en setning, f.eks.:

Mange bønder følte seg lurt og sveket av «Det moderne pengevesen med banker, renter og markedsøkonomi var nye fenomen».

(Side 53) Andre ganger er det ikke sitatenes skyld at setningene ikke henger på greip. Vi kan for eksempel lese:

Adolf Hitlers 50-årsdag ble feiret med pomp og prakt i Berlin 20. april 1939. Støttespillere fra mange land var invitert. Bondelagets leder Johan E. Melbye var derfor en av de syv nordmennene som Hitlers stab ønsket skulle kaste glans over førerens store dag.

(Side 57-58) Hvada «derfor»? Derfor pleier jo å peke tilbake på forrige setning, men her gir det ikke mening. Og forklaringen på hvorfor nettopp Melbye var en av de inviterte kommer etter dette sitatet. Et annet eksempel er der Westlie skriver:

En av dem var Berit Reisels bestefar Herman Bild, som var skomaker ikke langt fra Ås kommune i Akershus.

(Side 76) Det framgår av det som følger at han bodde i Ås – i alle fall var Fattigstyret i Ås kommune bekymret for om de eventuelt skulle måtte fø på ham.

Det siste eksempelet på merkverdigheter jeg skal ta med er denne, tja, idiotforklaringen av leseren?

Her hevder han blant annet at det «til tross for de forferdelige pinsler og myrderiene som jødene har vært igjennom før og under annen verdenskrig vil det ikke være riktig […] å legge all skylden på den ene part og fremstille den andre som reneste engler». Med «engler» mente han jødene.

(Side 42) Det er synd, for essensen av boka er viktig og interessant og jeg vil egentlig lese. For balansens skyld får jeg ta med et par ting som var bra også. Det første er et avsnitt som kommer tidlig i boka og prater om begrepet «jødeproblemet».

Det som ble kalt et «jødeproblem» i entall og flertall, ble flittig brukt på 1930-tallet. Dette var kun en påstand og det ble heller ikke forklart hva problemet var, selv om det ble et skjellsord i ulike varianter. Det ble også omtalt som «jødespørsmålet», i en tilsynelatende mildere versjon. Uttrykket «jødeproblemet» ble brukt i aviser og i offentlige sammenhenger uten at det ble presisert hva dette problemet skulle være. Det ble tatt for gtt at «jødeproblemet» betydde at jødene var problemet.

(Side 22) Dette gir ekstra gjenklang i disse tider der «transdebatten» er et ord som brukes hyppig i media, uten at det blir forklart hva som egentlig er under debatt.

Jeg mener jeg har Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården på hylla her et sted, og om ikke annet har fiaskoen med Mørke år fått meg til å ville lese den snarest mulig. Aldri så galt osv.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Historien om de norske skogfinnene – Asbjørn Fossen

Mirthful 1 Comment

Denne boka gir en god innføring i skogfinnenes kultur, deres byggeskikk, fangst- og fiskemetoder, landbruk, mat, klesdrakt og så videre, så langt slikt er (eller var, i 1992) kjent. Men den delen som handler om bosettingen, «Finnebosettingen i de enkelte områder» – som utgjør nesten halve boka – er mer forvirrende enn oppklarende. Fossen går gjennom bosetningen i henhold til finnemantallet 1686 og andre kilder område for område. Men størstedelen er bare en oppramsing av plasser og antatt første gang de er bosatt. Det er vanskelig å skjønne navnebruken, om den plassen jeg er mest interessert i sier han:

I Brandval var det i 1686 i alt 70 rene finner, 42 menn og 28 kvinner, fordelt på følgende finntorp:
Øieren 25, Fensjøen 20, Trøen 13, Lystadberget 5 og Femoen 7.
Om størrelsen på gårdene vet vi at Øieren hadde en besetning på 16 fé og 2 hester. Bosettingen begynte trolig omkring 1640 i Øieren da «Per» ble gitt tillatelse til å oppta plassen. Fensjøen ble ryddet av Steffen Steffensen Vaisinen i 1650-årene og Linnberget litt før 1652 av Simen Klemetsen. Han var angivelig født i 1622, enten i Grue eller i Brandval. I 1686 bodde det ingen der. (Side 126)

Jeg går ut fra at «Per» er den personen som i finnemanntallet er omtalt som Peder Pelle. Kanskje? Siden bare fornavnet er tatt med er det uklart. Uansett, hvorfor er denne «Per» omtalt med hermetegn, mens andre personer ikke er det? Og i manntallet står det altså «Øyen», mens Fossen bruker «Øieren», uten noen forklaring. I slutten av boka har Fossen inkludert «Utdrag fra finnemanntallet i 1686», og der mangler Brandval helt. Under Grue finner jeg en Annika Paulsd., 30 år, født i Fryksdalen, der alder, fødested og ca navn stemmer med det som potensielt er en av mine forfedre, men i manntallet er hun altså oppført på Øyen, i Brandval. Og mannen hennes har Fossen ikke i sine lister så vidt jeg kan se.

I avsnittet om Grue bruker Fossen en del tid på historien om hvordan grossererne i Christiania på ufint vis lurte til seg skogseiendommene på Finnskogen, men likevel skriver han om Løvhaugen – en av de første plassene bosatt av finner – at Kjeld Stub Kolbjørnsens sønn «solgte så eiendommen til Kristian Anker», som om det var et normalt, frivillig salg (hva denne sønnen het skriver han heller ingenting om). I det hele tatt virker denne halvparten av boka rotete, ugjennomarbeidet og som tidligere sagt, mer forvirrende enn oppklarende.

Et pluss for boka er mengden fotografier. Men jeg tror altså jeg ville anbefale å lese første halvdel og så bare bla gjennom resten for å se på bildene.

Krysspostet til slektsgranskingsbloggen.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Sabotør: Tungtvannsaksjonen – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble mer irritert enn opplyst av den første boka. Men nå fikk jeg en god grunn* til å lese den siste boka i serien: Tungtvannsaksjonen, og da føltes det litt dumt å ikke ha lest Operasjon Muskedunder og I skyggen av Tirpitz også, så nå er jeg up to date, så og si. Og jeg kan heldigvis meddele at det jeg hadde av innvendinger mot den første boka ikke er relevante for de tre påfølgende.

I alle de tre har Jamtli klart å få til en balanse mellom den (så langt jeg kan bedømme) historisk korrekte framstillingen av hendelsene og det menneskelige aspektet. I Tungtvannsaksjonen er det særlig Leif Tronstads frustrasjon over å drive skrivebordskrig i stedet for å delta selv og motstandsfolkenes opphold i den norske fjellheimen med det det bringe med seg av utfordringer som satt seg i minnet mitt.

Jeg er ikke videre interessert i våpen og andre former for utstyr til krig, men også det synes jeg det var mindre av i «fortsettelsene» (det er ikke egentlig fortsettelser, da hver bok tar for seg separate hendelser) enn i den første boka, det var i alle fall ikke sånn at jeg satt og følte på at det ble «vel mye Bang! Bang!» mens jeg leste.

Til sist i hver bok finnes litt tekst om de faktiske historiske menneskene, hendelsene og stedene det fortelles om. Når de dukker opp i historien er de markert med et lite ⌘-symbol, sånn at du kan bla deg til slutten av boka og lese om dem, omtrent som sluttnoter, altså. Jeg må innrømme at jeg bare ved å bevisst anstrenge meg for å se etter dem klarte å få med meg symbolene mens jeg leste (det sier kanskje noe om hvor spennende bøkene er), så jeg leste like greit alle sluttnotene når jeg var ferdig med selve tegneserien, men det fungerte da også helt fint.

Historiefortellingen er solid, spenningskurvene er godt oppbygd, leseren rekker å bli godt nok kjent med enkelte av personene til å bry seg om hva som skjer med dem ut over «heia Norge» og jeg tenker at dette er bøker du veldig godt kan dytte i hendene på eventuelle ungdommer du kjenner (og voksne, også!).

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

______________________

* Den gode grunnen var en smaksprøve av Myken Sabotør #2 Gunnerside, som kom på polet omtrent samtidig som boka i bokhandelen.

Wynd – James Tynion IV and Michael Dialynas (ill.)

Mirthful Leave a comment

Wynd book one: The flight of the Prince kjøpte jeg på Outland fordi den så interessant ut, og jeg tok ikke feil. Såpass godt likte jeg den at når jeg fant Wynd book two: The Secret of the Wings på hylla i samme butikk noe tid senere ble den også umiddelbart kjøpt, og den igjen likte jeg såpass godt at jeg har forhåndsbestilt bok tre, som dessverre ikke kommer før i oktober.

Disse bøkene har så mange positive sider at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Rollegalleriet er mangfoldig, både utseende, seksualitet og kjønnsuttrykksmessig. Karakterene er komplekse og det er ikke slik at de gode er gode og de onde er onde (vel, ok, vampyrene later til å være udelt onde, så langt, men jeg utelukker ikke en twist), og ikke minst er historien godt bygd opp og spennende. Ulempen er at jeg må vente på fortsettelsen, men jeg tør å gå så langt som til å anbefale bøkene om Wynd likevel.

PS: Målgruppa er ungdom og opp, muligens kan de leses fra 10-årsalderen ca, men det ligger an til å bli skumlere utover i serien (og har allerede hatt noen ganske brutale partier), så se an leseren.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

Egner: En norsk dannelseshistorie – Anders Heger

Mirthful Leave a comment

I en eller annen Twitterdiskusjon i fjor sommer postet Anders Heger et utdrag fra biografien sin om Egner og jeg fikk umiddelbart lyst til å lese boka (veldig effektiv reklame med andre ord). Biblioteket hadde den på hylla og kort tid etterpå var jeg i gang med å lese. Jeg kom til side 60, og så… Ja, nei, jeg vet ikke helt, jeg ble distrahert av andre bøker. Til slutt ville biblioteket ha boka tilbake (etter at jeg hadde fornyet lånet to ganger), så da fikk de det. Men så ble det ett nytt år og jeg hadde fortsatt lyst til å lese denne boka, så jeg lånte den på nytt og så, på overraskende kort tid (den er på over 500 sider tross alt) var den ferdiglest.

OK, jeg skal innrømme at det var en ganske omstendelig måte å fortelle at boka er lettlest på. Men det er den, altså. «Reads like a novel» er noe som ofte sies om engasjerende biografier/selvbiografier, og kanskje er det det jeg vil fram til. Ikke at romaner nødvendigvis er raskere å lese enn biografier, men her gikk det i alle fall unna. Jeg tror det hjelper på følelsen av framdrift at det er korte kapitler, det er i alle fall ikke negativt.

Hegers portrett av Egner tegner et bilde av en sympatisk mann som hadde sine egne sterke meninger om mangt og meget, særlig sin egen kunst, og som insisterte på å få ting på sin måte – men med et smil. Det må ha vært frustrerende å arbeide med ham til tider, men utvilsomt også meningsfylt. Og med tanke på hvilket gjennomslag Egners verker har hatt i norsk offentlighet hadde han kanskje et poeng når han insisterte på at han selv kjente sine figurer best?

Et eksempel på hvor total kontroll Egner forlangte å ha er når Kardemomme by skulle bli teater:

Tre scener hadde sagt ja til Kardemomme. Nationaltheatret, Trøndelag Teater og Den Nationale Scene. Alle tre hadde mottatt forfatterens vennlige, men insisterende råd om scenografi, regi og personinstruksjon – noen ganger også forslag til skuespillervalg. Han fant det naturlig at oppgaven med å lage plakater og å designe teaterprogram ble overlatt ham – han tok ikke engang ekstra betalt for det. Annonsene i programheftet – for Freia sjokolade, Steen & Strøm eller SAS, påtok han seg også å tegne. Selv næringslivet ble underlagt Kardemommes særegne estetikk – og de fant seg gladelig i det. (Side 359)

Annonsene for Freia melkesjokolade og for tobakk fra Tiedemann med Kardemomme-figurer passer unektelig inn i teaterprogrammet, så jeg tenker at næringslivet heller burde juble enn protestere.

For andre kunstnere, som regissører og skuespillere, kan det hele ha fortont seg noe annerledes.

Bildet av en vennlig og velmenende kontrollfrik bygger seg opp i løpet av boka, slik at når jeg kommer til denne historien ler jeg faktisk høyt: I forbindelse med 60-årsdagen planlegger forlaget et festskrift over Egners karriere, med bidrag fra forfattere og kunstnere.

I utgangspunktet skulle den være en overraskelse, tilkommet bak hovedpersonens rygg og overlevert en forbauset jubilant på festkvelden. Det var en svært lite gjennomførbar strategi når det gjaldt Thorbjørn Egner: «Jeg har hørt – i all fortrolighet – at du har lovet å skrive en liten epistel om mine barnetimer til en bok jeg ikke vet om», skrev han til Lauritz Johnson i juni. Det var ennå lenge til deadline, men bokens objekt følte behov for å minne forfatteren på et og annet. Onkel Lauritz hadde nemlig demonstrert i andre sammenhenger at hans hukommelse var mer enn gjennomsnittlig omtrentlig. Derfor forklarte Egner ham like godt – for å være på den sikre side – litt om hva som burde være med i en hyllestartikkel: «Jeg er så ømfintlig at jeg ville bli ulykkelig om kildeopplysningene om gamle dager ikke er riktige. Og du har jo så mye å huske på, og jeg har bare mitt eget.»
Engstelsen skulle vise seg velbegrunnet. «En dag sto en kortvokst mann med et interessant, men noe malkontent ansikt på mitt kontor», hadde Johnson berettet fra barnetimenes spede begynnelse. Det er første gang Egner setter en irritert krøllstrek, og skriver «Dumt» i margen. «Han hadde en liten, flat bok under armen. Nettopp utkommet.» («Sludder») «Jeg fikk ut av ham at han var ansatt hos Høydahl Ohme» («Tøys») «der han tegnet og malte og laget vindusutstillinger.» («Nei»)

[…] Thorbjørn Egner hadde aldri latt noen ta kontroll over hans historier.
Det gjaldt også historien om ham selv. (Side 430-431)

Det er vanskelig å overdrive Egners innflytelse på generasjoner av nordmenn. I barnetimen måtte han riktignok dele scene med andre storheter, som Prøysen og Vestly og «Onkel Lauritz», men med et radioprogram med en lytterprosent på 94 på det meste var det oppmerksomhet nok å dele på. Og Egner hadde i tillegg lesebøkene. Selv er jeg for ung til å ha brukt dem på skolen, men bare så vidt, i følge Wikipedia ble bøkene for småskolen sist revidert så sent som i 1981–82, og jeg begynte i første klasse i 1981. Egner på skolen, Egner på radioen i stua, Egner på sengekanten og Egner på teateret når familien riktig skulle unne seg noe ekstra.

Og det er nettopp denne rollen som samfunnsbygger og analysen av den – hvordan Egner både var barn av sin tid, men også formet andre i sin tids bilde – at boka løfter seg fra en passe interessant historie om en Oslo-gutts oppvekst og karriere til noe som føles som det angår meg personlig. Der politikerne etter krigen bygget Norge i praksis var det – blant andre – Egner som bygget nordmenns bevissthet om hva en samfunnsborger skulle være.

Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Snart Mammutsalg

Mirthful Leave a comment

Mammutsalget nærmer seg, i år starter det 20. februar. Det er sjelden jeg finner så mye jeg vil kjøpe selv nå til dags, og fordums fantastiske «halv pris av mammutpris» later til å være intet mer enn et fjernt minne i norske bokhandleres bevissthet, selv om jeg fortsatt går rundt og håper på at det skal bli vanlig igjen. Men i årets katalog er det faktisk et par bøker jeg vurderer rent ut å forhåndsbestille. I tillegg er det en del bøker jeg allerede har lest – og til og med skrevet om – så jeg tenkte et lite Mammut-tips-innlegg var på sin plass. Jeg konsentrerer meg om kategorien «Dokumentar og biografier», de andre har jeg ikke klikket meg inn på ennå, men der har jeg nok også mindre å bidra med. Jeg lenker til Ark, fordi det er den bokhandelen som ligger mest praktisk til for meg, men disse bøkene er på salg hos alle kjedene, bare så det er sagt.

Først de jeg har tenkt å kjøpe selv:


Kadafi Zamans Den norske drømmen er på salg til 179, før 379. Jeg har lest noen selvbiografier av nordmenn med innvandrerbakgrunn de siste årene, og vil gjerne lese flere. Dette virker derfor som en no-brainer av et innkjøp.

Lara Rashids Hold meg til jeg sovner er på salg til 149, før 349. Dette er en av 22.-juli-bøkene jeg enda ikke har rukket å kjøpe, så da er det jo beleilig at den kommer på salg.

Jeg vurderer også disse:

Noterer også at Nancy Hertz Skal du ikke gifte deg snart er på salg til 149. Den kjøpte jeg da den kom, men har ennå ikke lest. Der kunne jeg spart meg noen kroner ved å vente, med andre ord, to hundre kroner, for å være nøyaktig.

Men så til de bøkene jeg har lest:

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit (mammutpris 149, før 369). Jeg ser til min skrekk at jeg IKKE har blogget om denne. Det er forstemmende. Vel, den var fantastisk. Kjøp den! Jeg leste den svenske utgaven, som foruten å være en sterk bok også er en av de vakreste bøkene jeg noensinne har sett, men den norske er sikkert bra den også.

Tonje Brenna: 22. juli og alle dagene etterpå (mammutpris 199, før 379). Jeg skrev blant annet «Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe.» Jeg lånte bort boka til en nederlandsk venninne som ville skjønne mer om «oppgjøret» etter 22. juli og fikk den tilbake med «men det har jo ikke vært noe oppgjør?» og det måtte jeg jo si meg enig i. Min omtale: 22. juli og alle dagene etterpå.

Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal: Din kamp er min kamp (mammutpris 119, før 299). Jeg klagde fælt over den manglende språkvasken i denne boka, men det var jo mye fordi boka virkelig var lesverdig og fortjente bedre. Min korte oppsummering, når jeg ser bort fra det språklige, var: «Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.» Min omtale: Din kamp er min kamp.

Stian Bromark: Ingen fred å finne (mammutpris 179, før 379). Dette er en bok å bli sint av, i alle fall ble jeg det:  «Noe av det som går igjen i historiene jeg leser om tiden etter 22. juli er episoder som får meg til å gispe av de involvertes tankeløshet og manglende empati. At ungdommene som hadde blitt skutt mot på Utøya og sett kamerater dø var forventet å komme over det og fungere som normalt på skolen allerede samme høst er en sånn detalj. (…) Det er så hjernedødt at jeg har lyst til å kjefte på noen. Som det var kom jeg med noen kraftuttrykk rettet mot boka, nok til at tenåringen reagerte og lurte på hva som var galt.» Min omtale: Ingen fred å finne.

Ali Esbati: Etter rosetogene (mammutpris 179, før 249). Jeg leste den svenske utgaven, som har en ganske annen tittel. Det kan kanskje være lurt å lese den norske, da slipper du å bli forvirret av å lese sitater som opprinnelig ble sagt eller skrevet på norsk oversatt til svensk, i alle fall. Denne er kanskje først og fremst lesverdig fordi den bringer et nytt perspektiv på banen, det til en person som ser ut som det bilde nordmenn flest fikk i hodet når noen sa «terrorist» før 22. juli. Og sannsynligvis fortsatt, dessverre. «Det er i høyeste grad et realistisk scenario, en historie som ikke løftes fram ofte nok når det snakkes om politiets håndtering av terroren er at 17 år gamle Anzor Djoukaev ble arrestert, mistenkt for å ha medvirket til terroren, fordi han oppførte seg annerledes enn de andre ungdommene i følge politiet. Men til forskjell fra den faktiske terroristen, som ble avhørt allerede før han ble fraktet fra øya, måtte Djoukaev tilbringe natten på glattcelle, mens familien lette desperat etter ham blant de overlevende, før han ble formelt avhørt – uten forsvarer – neste formiddag.» Min omtale: Man kan fly en galning men inte gömma sig för ett samhälle. 

Ida Jackson: Fødselsdag (mammutpris 149, før 399). Denne har jeg heller ikke skrevet om, men det visste jeg. I alle fall er den også lesverdig, og til å bli sint av, selv om den handler om helt andre ting enn terror. Foruten rettferdig harme over alle manglene i systemet som møter fødende generelt, bringer Ida Jackson et tilleggsperspektiv, da barnets far – Jan Grue – bruker rullestol. Han har utfordringer som ligner mye på dem du plutselig også ha som gravid eller nybakt forelder. Trapper blir et hinder på en måte de aldri har vært før.

De fire dagene jeg var på sykehuset, mine fire første døgn som mor, var jeg desperat over alt jeg ikke fikk til og alt jeg ikke kunne få hjelp av sykehuset med. Mens Jan, som brukte tekniske hjelpemidler til alt fra å ta på sokker til å gå på butikken, hadde ingen illusjoner. Han forventet aldri at hjelpeapparatet skulle være hjelpsomt. Han tok prosjektledelse, spurte, maste, justerte og insisterte. Høflig, lavmælt, men uten å gi seg. (Side 169)

E6 – en reise gjennom nordmenns liv – Trude Lorentzen og Karin Beate Nøsterud

Mirthful Leave a comment

En av bøkene jeg gjenoppdaget i den pågående ryddeaksjonen var  E6 – en reise gjennom nordmenns liv av Trude Lorentzen og Karin Beate Nøsterud. Jeg tror jeg må ha kjøpt den på Mammutsalget et år fordi jeg synes konseptet var kult, og så har den blitt stående på hylla. Vel, nå tenkte jeg at det var på tide å faktisk lese den.

De to damene bak boka kjører Norge (og litt til) på langs, de kjører E6 fra der europaveien starter i dag – Malmø – til dit den slutter, som er på kaia i Kirkenes «der asfalten går over til heller som igjen går over til betong (…) hellene teller, men ikke betongen» (side 188). Trude Lorentzen beskriver opplevelsene i ord, Karin Beate Nøsterud er fotograf. Over et år dokumenterer de livet langs veien. Vi møter de som kjører på veien, de som bor langs den og de som serverer mat til de reisende. Vi møter en Elvis-syngende taxisjåfør, kristne motorsykkelentusiaster, veiarbeidere, soldater, skrotnisser, campingentusiaster og veikrodrivere. Innimellom får vi fakta om veien, om vei generelt, om bil og bilens historie og om elg.

Elgen har en uhensiktsmessig kroppsbygning i forhold til en personbil. Lange bein og en skrott som farer rett inn i kupeen.
Så mye kan Bjørn si seg enig i. Partene har gjensidig interesse av å ikke ha for mye med hverandre å gjøre. Men elgen var der først. Det er ikke bilene det er synd på. Menneskelige dødsofre i møte med det mektige klovdyret begrenser seg til en eller to i året. Mot 1500 elg. Så hør det såre rautet fra skogen. Kongen sliter. Riket hans er i ferd med å gå i oppløsning, stykket opp i mindre og mindre biter, av motorveier, togtraseer og flyplasser.
– I Norge går mye av veien gjennom skogsområder. Der lever det dyr som holder på med dyreting, sier Bjørn pedagogisk.
(Side 44)

Tekstene i boka er korte, på det meste strekker de seg over en tre-fire sider. Hver tekst er knyttet til et sted langs veien, illustrert med et gult og svart veiskilt med stedsnavn, slike du sannsynligvis ser tusen av om du legger ut på den samme turen. Det er altså fullt mulig å lese boka i små munnfuller, bla deg fram til det du har lyst til å lese om i dag, bruke den omtrent som NAF-boka for å finne ut hva det går an å stoppe for rundt neste sving. Men jeg tror nok jeg vil anbefale å lese den fra perm til perm slik jeg gjorde. Da går tekst og bilder opp i en større enhet, et portrett av et aspekt av Norge som både er basalt gjenkjennbart (jeg er vokst opp langs og i blandt på E6 tross alt), men også på mange måter fremmed (jeg kjører ikke bil, jeg skjønner ikke det nesten religiøse forholdet mange har til privatbilismen).

Selv stiller jeg meg bak det første av tipsene på side 79:

Thomas Hylland Eriksens kur mot kø
1. Ta toget.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Book hoarding

Mirthful Leave a comment

Forrige uke skapte en kronikk av Rhiannon Lucy Cosslett i The Guardian bølger på Twitter med en ingress som inneholdt frasen «The cult of book ownership can be smug and middle class».

Første versjon, slik den så ut i Twitters forhåndsvisning.

 

Avisa har i etterkant endret ingressen og fjernet de ordene som provoserte mest:

 

Men selve teksten inneholder fortsatt setningen den opprinnelige ingressen var hentet fra «everything that is smug and middle class about the cult of book ownership». Er det noe middelklassen ikke liker er det å bli kalt middelklasse, så det er kanskje ikke så rart det blir «bråk».

Jeg har ikke veldig store problemer med å innrømme at jeg er både «middle class» og sikkert også relativt «smug» når det gjelder bokhyllene mine. Nå leser jeg heller ikke den faktiske kronikken nødvendigvis som en kritikk av det å ha mange bøker i seg selv, men det med «ha mange bøker» som en identitetsmarkør uten videre bevissthet rundt hvilke bøker og hvorfor.

Det hele minner meg litt om det man nærmest må kalle den moralske panikken som møtte Marie Kondo når løsrevne sitater fikk folk til å tro at hun mente _alle_ burde ha maks tre bøker i huset. Kritikken av Kondo er i tillegg dessverre og uunngåelig farget av rasisme, noe Cosslett formodentlig slipper (selv om referansene til hennes buddistisk oppdratte ektemann kanskje trigger noe i den gata), men uten at jeg har satt meg særlig dypt inn i «KonMari»-metoden har jeg fått med meg så mye som at kriteriet hun setter for om du skal beholde noe eller kvitte deg med det er om det «sparks joy». Og, vel, de fulle – for ikke å si overfulle – bokhyllene mine gir meg gnist av glede. Ett århundre tidligere sa William Morris «Have nothing in your houses that you do not know to be useful or believe to be beautiful» og det er jo egentlig akkurat det samme budskapet.

Det viktigste er jo at du trives med din egen samling – eller mangel på samling. Ta derfor heller til deg Joanne Harris’ kommentar i sammenhengen:

Joanne Harris on Twitter: "Book folk, a reminder. You're allowed to hoard books; read books in any form you like; borrow books; donate books to charity shops; talk about books; recycle books; cut books in half. And none of these things make you a better or worse person than anyone else."

Jeg har ikke evnen til – eller ønske om – å bli minimalist. Store tomme flater er ikke noe for meg, de fylles fort med bokhyller, eller bilder. Og det er ikke bare bøker jeg «hoarder», i det hele tatt er jeg vel maksimalist enn mini-. Men det betyr ikke at jeg aldri kvitter meg med bøker. Faktisk ryddes det ut bøker kontinuerlig. Noen blir luket ut med en gang de er lest (det siste eksempelet på det er Miriam Margoyles), andre havner på hylla, lest eller ulest, til de på en eller annen måte tiltrekker seg oppmerksomhet. Og da er vurderingen svært nær Kondos mantra. «Gir det meg glede å ha denne boka på hylla fortsatt?» Er svaret ja får den bli, er svaret nei er det kort vei til nærmeste loppemarked. De siste årene har jeg endelig også lært at fordi om jeg elsker noen bøker av en forfatter betyr ikke det at jeg må beholde de bøkene av forfatteren som jeg ikke liker. Og som Cosslett har jeg faktisk også kastet bøker som var så dårlige at jeg ikke vil at andre skal utsettes for dem. Det har ikke skjedd ofte, men det har skjedd.

Svaret på hvorfor det gir meg glede å ha en bok på hylla varierer fra bok til bok. Noen gleder jeg meg til (endelig) å lese. Noen gleder jeg meg til å lese igjen. Andre er bare vakre nok, kuriøse nok eller sjeldne nok til at det å ha dem i hus er en glede i seg selv. Noen er del av en «samling» (jeg samler på både Oscar Wilde, A. A. Milne og Jane Austen, blant annet). Noen har sentimental verdi. Jeg har nær en halv hyllemeter med barne- og ungdomsbøker fra mine foreldres samling som jeg neppe kommer til å lese (Hjortefot på norsk, noen?), men navnet og adressen til pappas barndomshjem skrevet med fjerdeklassingens runde håndskrift er grunn god nok for meg.

Jeg blir ikke stresset av tanken på uleste bøker på hylla, snarere tvert i mot. Samme hva jeg er i humør til å lese en gitt dag har jeg noe som passer på hylla. Blir det ny pandemi og lockdown er det ikke underholdning det kommer til å skorte på først.

Resultatet av de siste ukenes rydding og registrering er at et tresifret antall bøker får nytt hjem, og dermed har vi faktisk en og annen hylle som ikke er full til bristepunktet. Det varer nok ikke så lenge, bøker har en tendens til å bli med meg hjem, uten at det alltid føles som et like bevisst valg som valget om å beholde eller kvitte seg med bøker jeg allerede har altså gjør. Ikke er det noen fare for å gå tom for lesestoff heller, selv uten påfyll, men jeg skal komme tilbake til tall når jeg er ferdig med registreringsskippertaket og har en slags oversikt. Det nærmer seg.

Klassen – Marte Spurkland

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var @readygoread som solgte inn Klassen av Marte Spurkland til meg, og da egentlig lydboka. Jeg satt meg på venteliste for den i BookBites en gang i fjor, og så ble den endelig tilgjengelig i desember. Så jeg hørte på… vel, femti sider eller deromkring? Og så ble det jul og nyttår og når jeg tenkte jeg skulle fortsette var den automatisk levert. Vel, jeg hadde hørt nok til å vite at jeg hadde lyst til å «høre» mer, men også nok til å tenke at kanskje papirversjonen tross alt var like grei for min del. Så jeg satt meg på venteliste for den. Og det gikk langt kjappere. Vips hadde jeg fått låne den, og vips så var den lest.

Klassen har undertittelen Fortellinger fra et skoleår, og det er nettopp hva dette er. Spurkland har fulgt «Anette» og klassen hun er kontaktlærer for gjennom avgangsåret på videregående. Sju av elevene har blitt intervjuet i dybden gjennom hele året. Alle er elever som på den ene siden har forutsetninger for å klare seg greit faglig, men som på ulike vis også har utfordringer av den typen som gjør at folk dropper ut av skolen. Det er angst, det er voldtekt, det er familiekonflikter som ender i politianmeldelser og hemmelig adresse, det er foreldre som bryr seg for mye, foreldre som bryr seg for lite, venner som støtter og «venner» som gjør vondt verre. Som Max, som er skoleflink når han får til å jobbe, men som ofte ikke får til:

Hver morgen kommer faren inn på rommet hans fem minutter før vekkealarmen ringer. Trekker fra gardinene, skrur på lyset, slipper morgenen inn. Er ikke sønnen på badet ti minutter senere, tar pappa med seg routeren på jobb. Kommer jeg meg ikke på internett hjemme, blir det nok lettere for meg å gå på skolen, tror pappa. Som om det er fordi jeg har lyst til å se på serier og YouTube-videoer at jeg blir hjemme. Som om han ikke kan ligge urørlig og stirre i veggen en hel dag. Som om vanskelighetene hans med å komme seg ut av senga og sofaen ikke stikker dypere enn som så. Som om det er streng han trenger når han sliter. Som om ikke snill ville vært tusen ganger bedre. Likevel går han med på avtalen, sier den er grei.
Så blir pappa kanskje fornøyd. Så får han fred. (Side 169-170)

Anette er den typen lærer jeg egentlig skulle ønske jeg kunne ha vært (i stedet kjenner jeg meg selv godt nok til aldri å ha søkt til læreryrket – jeg har ikke den type tålmodighet som trengs til helt vanlig undervisning en gang). Hun er en ungdommen betror seg til og hun strekker seg umenneskelig langt for å hjelpe dem å komme gjennom videregående minimum med vitnemål, men helst med så gode karakterer som mulig. For langt, etter manges mening:

Gjennom årene som lærer har Anette vært i mang en diskusjon med kolleger, i middagsselskaper med studievenner hender det hun må forsvare seg. Noen mener at vi lærere ikke skal være omsorgsarbeidere, at det trekker ned yrkesstatusen vår, vi skal være akademikere og kunnskapsarbeidere, vi skal ikke løpe rundt og redde elever som ikke får det til. Hun prøver å forklare, det er forskjell på halvårsvurdering og sluttvurdering, nå skal alt de har gjort gjennom hele videregående, vurderes, i alle de tre årene har hun vært tett på dem, sett dem falle og reise seg igjen, sett dem streve og kjempe, tape for sitt eget mørke og vinne over seg selv. Skal hun da slippe dem i siste sving? Jeg mener det er helt uprofesjonelt å behandle ulike mennesker likt. Den norske skolen er lagt opp etter en mal som kanskje passer flertallet, men ikke alle, sier hun. (Side 297)

Spurkland har gjort en utmerket jobb, hun har tydeligvis fått både læreren og elevenes tillit og hun har klart å hente ut det som trengs fra historiene for å få leseren til å kjenne på den kakofonien av følelser som finnes i et klasserom.

Klassen anbefales. Ikke til lærerne, dere tror jeg kan disse historiene fra før, dere lever i dem hver dag og trenger ikke få dem i annenhånds versjon. Men til foreldre, til byråkrater som jobber med skole og med andre tilbud til ungdom, til helsepersonell, til politifolk og ikke minst til politikere som sitter på pengesekken og bestemmer hvilke ressurser Anette skal ha, hvilket støtteapparat som skal finansieres (miljøarbeidere, helsesykepleiere og andre) og ikke minst vedtar fraværsgrenser. Les for all del levekårsundersøkelser og Ungdatas statistikk, men les også de personlige beretningene – som Klassen – kanskje det hjelper dere å prioritere litt bedre?

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

Biblioteket

Mirthful Leave a comment

Tiåringen spurte i går (ikke helt ut av det blå, jeg holdt på med bokregistrering): Tror du vi har mer enn tusen bøker?

Mitt klare svar var ja, ikke bare tror, men vet.

«Jeg lurte, fordi en samling på mer enn tusen bøker er et bibliotek.»

Så det er hva vi har. Et bibliotek. Akkurat hvor mange bøker vi har vet jeg ikke. Jeg er atter i gang med å gå gjennom regnearket og hyllene, krysse av det som er på plass (og i hvilken hylle det står), rydde ut det vi ikke lenger vil ha (Scott Adams, J.K. Rowling, mye annet vi bare har mistet interessen for), og registrere det som har kommet til siden forrige skippertak.

Siden regnearket begynte å bli tungt og treigt har jeg redusert antall rader på hovedarket ved å kopiere ut rader til en ny fane, «Ex-lib», som nå inneholder alle de bøkene jeg vet eller tror vi har kvittet oss med på ett eller annet vis. Tanken med ikke bare å slette dem er å lett kunne hente inn igjen rader for bøker som dukker opp når jeg rydder. Etterhvert, når jeg forhåpentligvis kan erklære meg ferdig med rydding og gå over til løpende vedlikehold, kommer jeg til å redusere antall kolonner for disse bøkene – det er gøy å ha oversikten over hva vi har hatt, men jeg trenger ikke like mye detaljer.

Nå sitter jeg igjen med 2640 bøker jeg er rimelig sikker på at vi har her ett eller annet sted. Det betyr ikke at jeg tror det er fasiten på hvor mange bøker vi har, snarere tvert i mot, i og med at jeg VET at det er mye som er uregistrert. Skal jeg tippe vil jeg tro vi kanskje har rundt 500 bøker til. Det blir interessant å se hva slags tall jeg får til slutt.