Grand old dame, Miriam Margoyles, har (endelig?) gitt ut selvbiografi i en alder av 80. Jeg så This Much is True overalt i London i høstferien, men det var først på flyplassen på vei hjem at jeg fulgte instruksjonen fra Daily Telegraph som er blurbet på forsiden om å kjøpe boka.
Jeg må innrømme at jeg først og fremst kjenner Margoyles som Professor Sprout, men hun har en lang merittliste og jeg noterer at jeg har hørt henne i mange filmer der hun låner stemmen sin til diverse animerte figurer. I senere år har hun gjort suksess på sosiale medier, blant annet TikTok, der hennes no nonsense, no holds barred oppdateringer om hvordan livet er for gamle damer har sjarmert. Det er derfor ingen overraskelse at boka er i samme rett-fra-levra stil. Som for eksempel hennes beskrivelse av erfaringen med de mannlige komikerne i Footlights, som ikke skulle ha noe av at en kvinne kom og var morsom på deres hjemmebane.
In truth, my dislike of that whole, largely male, world of comedy has never left me. I feel awkward, admitting to such bitterness sixty years later – it seems absurd, it shouldn’t matter; I should have got over it. But I haven’t. The treatment I received by those boys at Footlights was diminishing, pointed and vicious. On reflection, it is they who diminished themselves. I admire the Monty Python creation and I think they were men of genius but they were not gentlemen. Cleese, Oddie and Graham Chapman were total shits – and they have never apologised bar Tim Brooke-Taylor. All the perpetrators went into light entertainment and I went into drama so, thankfully, our paths were to seldom cross. (Side 115)
Jeg var varierende interessert i de forskjellige delene av boka. Første del, om oppveksten som enebarn i en jødisk familie, forholdet til foreldrene og skolegang var engasjerende. Etter den nevnte omtalen av Footlights dalte interessen min, bokas midterste del som omhandler Margoyles lange karriere får fort et preg av namedropping. Ikke at jeg tror det er gjort for å imponere eller noe sånt, men hun har jo truffet og spilt med stort sett alt som kan krype og gå av britiske skuespillere, og det er utvilsomt mange som leser denne boka nettopp for historiene om andre «kjendiser». Men jeg gikk litt lei. Med fare for å virke like «prudish» som Margoyles anklager amerikanerne for å være («America is a prudish country; they don’t like smut. I don’t think they even laugh at the word ‘knickers. It’s hard to do business with people like that.» Side 301) må jeg si at det også blir litt vel mye sex-prat for min smak, men der visste jeg vel i grunnen hva jeg gikk til og kan skylde meg selv. Hun bruker også et helt kapittel (Too Fat to Go to Bed With) på å beskrive sitt forhold til egen vekt, og det oser av så mye internalisert fettfobi at jeg bare ble trist.
Men mot slutten tar det seg opp igjen. Da begynner Margoyles å snakke om politikk, og jeg er here for it. Som hun sier:
I’ve become more political as I’ve got older; I haven’t mellowed – I’ve billowed. I don’t feel like being accepting and understanding, I want to fight more. I’d prefer not to be political, but how can one help it with such a collection of nasty people in charge? (Side 380)
«I haven’t mellowed – I’ve billowed» er et fantastisk bilde, og ett jeg kommer til å stjele rått. Hun snakker om sin jødiske arv og om antisemmitisme. Hun akker seg over Brexit og tenker høyt om hvordan venstresiden kan vinne Brexiterne i arbeiderklassen tilbake. Og hun snakker om å bli gammel.
Så da anbefaler jeg vel de første kanskje 150 sidene og de siste 50. Ca halve boka. Neida, du kan helt fint lese midten også. Men det er de rundt to hundre sidene som gjør boka verdt å lese.
Boka har jeg kjøpt sjøl.
One thought to “This Much is True – Miriam Margoyles”