22. juli – og alle dagene etterpå – Tonje Brenna

Jeg tenkte jeg skulle være lur og bare ta med meg pocketbøker jeg selv eier på ferie, i stedet for innbundne bøker fra biblioteket. Men så kom Snorre Valens Utøyakortet ut og hver gang jeg var innom Twitter ble jeg påmint det. Vel, de har da bokhandler i distriktsnorge? Vi befant oss i Mosjøen, som faktisk har opptil flere bokhandlerkjeder representert, men ingen av dem hadde fått inn Utøyakortet ennå. «Den kommer til uka.» Det hjalp jo ikke meg noe. Men Tonje Brennas 22. juli – og alle dagene etterpå hadde de. Så da kjøpte jeg den, til tross for at et bibliotekseksemplar ventet på meg hjemme. Det hører med til historien at jeg, når jeg kom på å sjekke, oppdaget at jeg hadde forhåndsbestilt Valens bok, så det var egentlig like greit at de ikke hadde den inne, ellers hadde jeg endt med to (ikke første gangen det har skjedd).

Tonje Brenna var 23 år og generalsekretær i AUF i 2011. Utenom en kort introduksjon starter boka med Brennas øyenvitneskildring fra terrorangrepet. Hun forteller om usikkerheten, redselen til de som desperat forsøkte å gjemme seg, lukten av kruttrøyk som minnet om nyttårsaften, uvirkeligheten i opplevelsene og tankene om hva som lå bak angrepet. Sannsynligvis er landet i krig lander hun på som den mest sannsynlige forklaringen på bomben i Oslo og skytingen på øya. Fordi alt er uklart er det heller ikke sånn at når politiet endelig kommer er alt over:

Politiet roper at vi skal evakueres, at gjerningsmannen er pågrepet. Jeg tenker at å pågripe en gjerningsmann når det er krig og vi er invadert, må kunne kalles litt smått. De er politi og har pågrepet en politi som dreper oss, og nå skal vi tro at vi er trygge? Det gir ingen mening. (Side 63.)

Litt tidligere har Brenna fått en melding fra en leirdeltaker som spør om ikke ledelsen skal foreta seg noe, og tenkt at det er toppen av tillit at noen tror hun kan gjøre noe med det som skjer. Man kan le av det absurde i det midt oppe i alt det grusomme. Når Brenna kommer seg til landssiden og Sundvolden slår likevel lederen inn, og hun forsøker å melde seg til de ansvarlige for å hjelpe til med oversikt over deltagere. Men det er ingen overordnet ansvarlig på Sundvolden. Som Notaker dokumenterte i Arbeiderpartiet og 22. juli er det som finnes av organisasjon på stedet mer eller mindre spontant oppstått blant folk som slett ikke er trent til å håndtere katastrofer.

Jeg finner en høy mann i mørk uniform og refleksvest som står midt på gulvet i resepsjonen. Jeg tenker at han sikkert har ansvaret. Jeg vil hjelpe til, har lyst til å bidra i en kaotisk situasjon. Jeg tror jeg henger sammen og virker en stund til. Jeg presenterer meg og sier at jeg nok er den som kan bidra med oversikt over hvem som er på Utøya, og at jeg vet hvor de kan finne PC-en med deltakerlistene. Jeg tenker at jeg er den, akkurat nå, som har mest informasjon – om hvem som er på øya, om hvem de skal lete etter. Føler at jeg må få gi informasjonen videre, at det er livsviktig. Han sier at han ikke kan hjelpe meg. Jeg går videre og finner en annen person i uniform, gjentar budskapet og får samme beskjed. Frustrasjonen vokser over at ingen vil ha informasjonen jeg har. Til slutt kommer en ansatt ved Sundvolden Hotel og spør om jeg trenger hjelp. Han er den første som snakker til meg, og jeg får mest lyst til å krølle meg sammen og si at jeg bare vil sitte i sofaen litt og få igjen varmen. Samtidig er jeg helt sikker på at i det øyeblikket jeg slapper av eller kjenner etter, vil jeg knekke sammen. Jeg bestemmer meg for å fortsette oppdraget mitt og sier også til ham at jeg vet hvor PC-en befinner seg. Han registrerer navnet mitt og gir meg nøkkel til et rom jeg kan ha til i morgen. Så forteller han meg at det vil være en del klær i kjelleren hvis jeg trenger å skifte, før han setter meg i kontakt med en politibetjent som motvillig lytter til forklaringen min om PC-en med deltagerlistene. Jeg oppgir brukernavn og passord til PC-en og forklarer akkurat hvor de kan finne den.

AUF har også en digital oversikt over påmeldte til leiren, lagret i en database. Jeg får bruke en PC inne på det bitte lille kontoret til restaurantsjefen for å logge inn. Rommet jeg sitter i er knapt tre kvadratmeter stort, og sammen med meg står politibetjenten. Når jeg sitter i stolen og ser meg til siden, ser jeg rett i våpenet han har på hoften. Det er så ubehagelig at jeg spør pent om han kan ta et steg unna eller ta av seg våpenet. Det kan han ikke.

Jeg logger inn på systemet og får tak i listene. De er ikke fullstendige, men det er bedre enn ingenting. Jeg gir fra meg listene og spør om det er noe jeg kan hjelpe med. Han henviser til sykepleieren som svarer på telefonen som er opprettet for pårørende. Hun tar imot samtaler, skriver ned navn på ungdommene det er ringt inn spørsmål om. Jeg kjenner alle navnene. Jeg har sett mange av dem. Noen i live, mange døde. Enda flere skadet. Jeg går rundt og rundt på hotellet i det som kjennes som en evighet og leter etter navnene på sykepleierens liste. (Side 67-69.)

Brenna beskriver forvirringen som herjet også etter at terroristen var pågrepet. Hun får med seg at en politibetjent på nyhetene anslår at det er 13 døde på Utøya og blir sint, hun er overbevist om at det er langt flere, og det har hun jo dessverre rett i.

Hun forteller om hvor vanskelig det var å riste av seg følelsen av å være jaget i dagene og ukene etter terrorangrepet. Hun klarer ikke stå i kø for å signere kondolanseprotokollen, for hun er overbevist om at det vil komme et nytt angrep. Hun ser på alle som taler i forbindelse med rosetogene og venter at de hvert øyeblikk skal ramle om, skutt av en av terroristens meningsfeller. Men hun forteller også om å bli møtt med varme og omtenksomhet:

Noen dager etter 22. juli er jeg innom en sportsbutikk, jeg må ut og løpe for å føle at hode og kropp virker. Jeg peker på et par sko og sier at dem vil jeg gjerne ha i størrelse 38. Jeg svarer høflig at nei, jeg trenger ikke å prøve dem, når han som jobber der spør. Jeg har nettopp kjøpt like, og det er dem jeg skal ha. Hvorfor skal du ha dem da, hvis du nettopp har kjøpt dem? spør han. Fordi mine er på Utøya, og jeg ikke får lov til å hente dem, svarer jeg. Han gir meg skoene og sier at jeg må komme tilbake hvis jeg trenger noe annet, de har både treningstøy og drikkeflasker og hva enn jeg trenger for å få trent. Jeg skal ikke betale for noe av det. Han tar også en form for ansvar. Det samme gjør hun på en kosmetikkbutikk jeg er innom for å kjøpe sminke, fordi også den er på Utøya. Ta alt du vil ha, sier hun. Jeg kan godt sminke deg hvis du vil, følger hun opp. Bakeren baker kaker og deler ut, frisøren klipper hår gratis på dem som er berørt. (Side 89.)

Ukene etter terroren er vanskelige, men det er ikke lett når hverdagen, med valgkamp og forsøk på normalt politisk arbeid tar til heller. Det har vært enighet om å drive en nedtonet valgkamp, men akkurat hva det betyr var det kanskje ikke enighet om, og noen absurde situasjoner oppstår. Men mer enn det som kan tilskrives (velmente) misforståelser er andre halvdel av boka Brennas kampskrift for et oppgjør med høyreekstremismens mer allment aksepterte medløpere.

Jeg har egentlig store forventninger til norske politikere. Til at de står opp om morgenen med andre menneskers beste for øye. At vi alle strekker oss for å sørge for at demokratiet vårt virker og at flest mulig deltar ved valg. At målet er at folk har mat på bordet og at ungene våre vokser opp i trygghet. At det er vårt felles ansvar å ta ned konflikt og farer, og å sikre alle landets innbyggere trygge liv. I årene som har gått siden 2011, har jeg sluttet å ha denne forventningen til Fremskrittspartiet. Etter en lang rekke utspill om flyktninger, imamer og muslimer tenker jeg at de holder på med noe annet. Målet er konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere. Helst gjennom å dyrke fremmedfrykten og å understreke at det finnes et oss og et dem. Deres politiske prosjekt er å stenge noen ute, for å få de som er inne til å føle seg bedre. (Side 153-154.)

Ikke er hun nådig mot Høyre, heller:

Det har vært hundrevis av anledninger, i løpet av de ti årene som har gått, for Høyre til å sette ned foten, til å stille seg ved siden av dem som ble rammet av terror og slå fast at arven etter 22. juli er en felles erkjennelse av at ord og handling følger hverandre. At det i lys av så alvorlig og omfattende vold er viktigere enn noen gang å si tydelig ifra om at å spille på disse kreftene er farlig og uakseptabelt. (Side 157.)

Brenna er ikke alene om å ha mistet tålmodigheten når det gjelder den såkalt anstendige høyresidens motvilje mot å ta avstand fra tankegodset som inspirerte Breivik til å målrettet skyte barn for å drepe. Tiårsmarkeringen har virket som en katalysator, og mange (eks-)AUF-ere har tatt til orde for at nok er nok. De har fått lite gehør hos de etablerte politikerne på høyresiden, men flere representanter for Unge Høyre har uttrykt støtte. Det gir vel et slags håp for fremtiden. Et kampskrift kan man vel kalle Utøyakortet også, det ble neste bok jeg leste, mer om den i et eget innlegg.

Brennas bok anbefales på det varmeste. Den er velskrevet (helst skulle jeg sitert hele boka) og sterk, og hun argumenterer godt for seg for hvorfor det er så viktig at vi ikke mister av syne det faktum at 22. juli var et målrettet politisk angrep og ikke en slags naturkatastrofe. Og angående det «kortet» skal Brenna få siste ord:

Det uttrykket er for meg et mysterium. Som om jeg på et eller annet vis har _valgt_ å være overlevende etter terror, for deretter å bruke det på en eller annen måte. Dersom det finnes et 22. juli-kort som kan brukes, betyr det at jeg enten må gi fra meg kortet, for så å uttale meg, eller holde kjeft. Men kortet – at jeg overlevde 22. juli – blir jeg jo ikke kvitt uansett. Så da står jeg igjen med det siste alternativet. Det har jeg gjort lenge nok. (Side 17.)

Boka har jeg altså kjøpt sjøl.

One thought to “22. juli – og alle dagene etterpå – Tonje Brenna”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.