Forrige uke skapte en kronikk av Rhiannon Lucy Cosslett i The Guardian bølger på Twitter med en ingress som inneholdt frasen «The cult of book ownership can be smug and middle class».
Avisa har i etterkant endret ingressen og fjernet de ordene som provoserte mest:
Men selve teksten inneholder fortsatt setningen den opprinnelige ingressen var hentet fra «everything that is smug and middle class about the cult of book ownership». Er det noe middelklassen ikke liker er det å bli kalt middelklasse, så det er kanskje ikke så rart det blir «bråk».
Jeg har ikke veldig store problemer med å innrømme at jeg er både «middle class» og sikkert også relativt «smug» når det gjelder bokhyllene mine. Nå leser jeg heller ikke den faktiske kronikken nødvendigvis som en kritikk av det å ha mange bøker i seg selv, men det med «ha mange bøker» som en identitetsmarkør uten videre bevissthet rundt hvilke bøker og hvorfor.
Det hele minner meg litt om det man nærmest må kalle den moralske panikken som møtte Marie Kondo når løsrevne sitater fikk folk til å tro at hun mente _alle_ burde ha maks tre bøker i huset. Kritikken av Kondo er i tillegg dessverre og uunngåelig farget av rasisme, noe Cosslett formodentlig slipper (selv om referansene til hennes buddistisk oppdratte ektemann kanskje trigger noe i den gata), men uten at jeg har satt meg særlig dypt inn i «KonMari»-metoden har jeg fått med meg så mye som at kriteriet hun setter for om du skal beholde noe eller kvitte deg med det er om det «sparks joy». Og, vel, de fulle – for ikke å si overfulle – bokhyllene mine gir meg gnist av glede. Ett århundre tidligere sa William Morris «Have nothing in your houses that you do not know to be useful or believe to be beautiful» og det er jo egentlig akkurat det samme budskapet.
Det viktigste er jo at du trives med din egen samling – eller mangel på samling. Ta derfor heller til deg Joanne Harris’ kommentar i sammenhengen:
Jeg har ikke evnen til – eller ønske om – å bli minimalist. Store tomme flater er ikke noe for meg, de fylles fort med bokhyller, eller bilder. Og det er ikke bare bøker jeg «hoarder», i det hele tatt er jeg vel maksimalist enn mini-. Men det betyr ikke at jeg aldri kvitter meg med bøker. Faktisk ryddes det ut bøker kontinuerlig. Noen blir luket ut med en gang de er lest (det siste eksempelet på det er Miriam Margoyles), andre havner på hylla, lest eller ulest, til de på en eller annen måte tiltrekker seg oppmerksomhet. Og da er vurderingen svært nær Kondos mantra. «Gir det meg glede å ha denne boka på hylla fortsatt?» Er svaret ja får den bli, er svaret nei er det kort vei til nærmeste loppemarked. De siste årene har jeg endelig også lært at fordi om jeg elsker noen bøker av en forfatter betyr ikke det at jeg må beholde de bøkene av forfatteren som jeg ikke liker. Og som Cosslett har jeg faktisk også kastet bøker som var så dårlige at jeg ikke vil at andre skal utsettes for dem. Det har ikke skjedd ofte, men det har skjedd.
Svaret på hvorfor det gir meg glede å ha en bok på hylla varierer fra bok til bok. Noen gleder jeg meg til (endelig) å lese. Noen gleder jeg meg til å lese igjen. Andre er bare vakre nok, kuriøse nok eller sjeldne nok til at det å ha dem i hus er en glede i seg selv. Noen er del av en «samling» (jeg samler på både Oscar Wilde, A. A. Milne og Jane Austen, blant annet). Noen har sentimental verdi. Jeg har nær en halv hyllemeter med barne- og ungdomsbøker fra mine foreldres samling som jeg neppe kommer til å lese (Hjortefot på norsk, noen?), men navnet og adressen til pappas barndomshjem skrevet med fjerdeklassingens runde håndskrift er grunn god nok for meg.
Jeg blir ikke stresset av tanken på uleste bøker på hylla, snarere tvert i mot. Samme hva jeg er i humør til å lese en gitt dag har jeg noe som passer på hylla. Blir det ny pandemi og lockdown er det ikke underholdning det kommer til å skorte på først.
Resultatet av de siste ukenes rydding og registrering er at et tresifret antall bøker får nytt hjem, og dermed har vi faktisk en og annen hylle som ikke er full til bristepunktet. Det varer nok ikke så lenge, bøker har en tendens til å bli med meg hjem, uten at det alltid føles som et like bevisst valg som valget om å beholde eller kvitte seg med bøker jeg allerede har altså gjør. Ikke er det noen fare for å gå tom for lesestoff heller, selv uten påfyll, men jeg skal komme tilbake til tall når jeg er ferdig med registreringsskippertaket og har en slags oversikt. Det nærmer seg.