Forfatter: Mirthful

Rigel: Urettens ekko – Ida Larmo

Mirthful Leave a comment

Rigel: Urettens ekko av Ida Larmo sto utstilt på biblioteket og fristet. Jeg hadde egentlig allerede registrert lånene av Isa to Island og Fly by Night, men jeg plukket den med meg og trasket tilbake til utlånsautomaten i alle fall.

Når Rigel ble senket utenfor Helgelandskysten i 1944 av britiske bombefly ble det først regnet som en seier for de allierte, men fra synspunktet til de nesten 3000 fangene som var om bord må det ha sett en god del annerledes ut, og det er deres historie Ida Larmo formidler i denne tegneserien. Over 2500 mennesker omkom i angrepet, majoriteten av dem sovjetiske krigsfanger. Av naturlige årsaker er det vitnesbyrdene til noen av de få som overlevde Larmo bygger fortellingen sin rundt, russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz. Deres øyenvitnefortellinger danner basen for en glimrende formidling av en av Norges største, men også nesten glemte, katastrofer.

Jeg har tidligere lest Larmos Bow & Arrow, som er en rent selvbiografisk fortelling, men hun viderefører noe av fortellerteknikken derfra i denne boka. Historiene til de to overlevende flettes sammen, men innimellom får vi også glimt av Larmos arbeidsprosess, hvem hun har snakket med, hvordan hun har bygd opp et sammenhengende og engasjerende narrativ. Ikke minst får hun synliggjort skjæringspunktene mellom fortelling og fakta på en mye mer dynamisk måte enn det f.eks. John S. Jamtli gjør i Sabotør med «sluttnoter». Det fungerer godt og det løfter hele boka til et nivå over «bare god historiefortelling» og bringer oss paradoksalt nærmere historien – «paradoksalt» fordi det at forfatteren «bryter den fjerde veggen» vanligvis antas å skape distanse.

Dette ble ikke et veldig langt innlegg, men likevel egentlig ganske mange ord for å si: Les denne boka!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Queer. A Graphic History – Meg-John Baker og Jules Scheele (ill.)

Mirthful Leave a comment

Jeg kjøpte Queer. A Graphic History på museumsbutikken til Queer Britain (besøk det museet om du er i London!) i fjor høst og plukket den ned fra hylla for å krysse av «Sakprosa om LGBTQ+ tematikk» i Sakprosaseptember-bingobrettet. Det var jo nyttig å få lest den, kan du si, men dessverre ble det en ganske middelmådig leseopplevelse.

Hovedproblemet var nok mine forventninger. Jeg hadde ventet en historisk gjennomgang av det å være skeiv – og håpet på litt historie om folk som har utfordret det binære synet på kjønn opp gjennom historien, gjerne i andre kulturer enn min egen. Men dette er ikke en grafisk historie om det å være skeiv, men noe nærmere en grafisk historie om «Queer Theory», eller i alle fall det å «do queer» («gjøre skeiv»?) som en filosofisk og/eller politisk retning.

I så måte gjør boka et greit forsøk på å være informativ, den tar for seg de forskjellige filosofiske strømningene som kom før og som har påvirket «queer theory», og introduserer tenkere som har hatt innflytelse, enten de selv så seg som del av retningen eller ikke. Men kanskje er det et for komplisert tema for en grafisk framstilling? Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke så veldig opplyst.

En detalj jeg hang meg opp i såpass tidlig i boka at det påvirket min tillit til det andre den forteller var den etymologiske forklaringen av ordet «queer» der forfatteren presenterer det kategorisk som at det ikke lenger er i bruk i betydningen «rar» eller «merkelig», og ikke har vært det på lenge, noe det vitterlig er (om enn kanskje mindre enn før, og det er fullt mulig det er på vei ut). Boka sier «Even in the early 20th century the word «queer» was still often used in this way,» (Side 8), «tidlig på 1900-tallet altså»? Til og med «gay», som nå vel helt har falt ut av bruk i betydningen «happy», var jo i bruk den gangen? Jeg lurer på om ikke forfatteren egentlig har tenkt på «queer» som verb her, for det har ganske riktig falt ut av gjengs bruk i betydningen «ødelegge»/»rote til» og brukes vel nesten bare i «skeive sammenhenger» nå til dags (Merriam-Webster er enig med meg, forøvrig, queer som adjektiv er fortsatt kurant, queer som verb er «gammeldags» i annet enn skeive sammenhenger).

Det er også et nesten overdrevet fokus på å problematisere, som for eksempel i denne teksten om Adrienne Rich:

Foreshadowing later queer theorists, Rich pointed out that all the effort that goes into enforcing compulsory heterosexuality reveals its very precariousness and instability. If heterosexuality was just natural, it wouldn’t need to work so hard to shore itself up, and it wouldn’t be so threatened by the alternatives to it.
Rich’s essay also introduced the idea of the of the «lesbian continuum» to capture all kinds of bonds between women (not just the sexual ones) as ways of resisting patriarchal compulsory heterosexuality.
Rich has been criticized for suggesting that all man-woman relationships are coercive, and that all woman-woman ones are political (not to mention keeping those gender binaries in place). She also failed to consider how compulsory heterosexuality oppresses gay men and other marginalized sexualities. (Side 45)

Jeg skjønner for så vidt hvorfor, men når boka i utgangspunktet inneholder ganske korte forklaringer av begreper og hva folk har fremmet av teorier (det over er all teksten på den siden, og på siden før er det to avsnitt til om Rich, som er første gang hun introduseres), så ender alle forbeholdene som tas med å undergrave hele narrativet (de tar ofte nesten like stor plass som selve forklaringen) og leseren (i alle fall denne leseren) blir litt sliten av at ikke en eneste ting fastslås som «fakta», alt stilles det spørsmål ved. Det er kanskje en grunn til at jeg ikke fortsatte med studier i filosofi etter det ene året med idéhistorie, si. Målgruppa for denne boka er tilsynelatende «hvermannsen» («hverkvinnsen»? «hverpersonsen»?), men kanskje jeg misforstår, kanskje er den tiltenkt førsteårsstudenter på humanistisk fakultet? (Dette var meg en gang.)

En siste ting jeg hang meg opp i, og som kanskje også har mer med mine forventninger å gjøre enn med boka som den foreligger, er at jeg forventer noe annet enn dette når jeg leser «a graphic history». Jeg ville kalt dette «an illustrated history», men jeg er usikker på om den distinksjonen er gjengs eller bare finnes i mitt hode. Formatet i denne boka er at hver side inneholder en «normal tekst» og en (eller noen få) illustrasjon. Illustrasjonene inneholder også snakkebobler og annen tekst, men den teksten er i liten grad en integrert del av «hovedteksten». De aller fleste sidene har formatet «tekst, illustrasjon» eller «tekst, illustrasjon, tekst». Når jeg tenker på sjangeren «graphic» er det tegneserieformatet jeg ser for meg, der teksten kommer som en del av flyten i tegningene. Mulig det er klønete forklart? Her er en illustrasjon av hva jeg mener, med en side fra denne boka til venstre og en side fra Queer as All Get Out av Shelby Criswell til høyre (en fantastisk bok, forøvrig), som også har mye «ren tekst», ikke bare dialog/sitater:

Hadde boka ellers fungert for meg hadde jeg neppe hengt meg opp i formatet, men som det er ble jeg nærmest forstyrret av det.

Bør du aktivt unngå Queer. A Graphic History? På ingen måte, men jeg ville nok prioritert andre bøker først (for eksempel nevnte Queer as All Get Out).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Fly by Night – Tara O’Connor

Mirthful Leave a comment

Fly by Night av Tara O’Connor er en av de andre bøkene jeg plukket med meg fra biblioteket forrige uke og leste mens jeg var syk.

Dee og faren hennes kommer tilbake til byen hun vokste opp i fordi Dees tvillingsøster Beth har forsvunnet. Dees far er politi og forsøker å hjelpe sine gamle kollegaer med saken, mens han samtidig faller inn i gamle mønstre der han krangler med Dees mor og anklager henne for å være skyld i Beths forsvinning. Dee nekter å overlate etterforskningen til politiet og faren og begynner snart å gjøre sine egne undersøkelser, delvis ved hjelp av vennen Tobi og av Beths kjæreste Lucas. Samtidig er både Tobi og Lucas, og snart Dee, involvert i kampen mot et stort selskap som vil bygge rørledning gjennom den lokale skogen, the Pinelands. Har Beths forsvinning noe med den kampen å gjøre? Og hva er det vesenet som bor i skogen?

Fly by Night var en hyggelig tilfeldighet. Kanskje skulle jeg lest den i oktober og virkelig gitt meg over til spoopy season, men den var passe creepy i september også. Ikke veldig creepy, jeg er pysete på sånt, men den underliggende historien er alvorlig nok. Jeg likte Dee, og Dees familie og venner, og måten de alle får lov til å vokse litt i løpet av historien selv om den bare strekker seg over noen få uker. Jeg likte også (mini-spoiler) at ikke alle problemene løste seg på en pyntelig måte og at selv om det er en slags happy end er den langt fra udelt happy.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Hold meg til jeg sovner – Lara Rashid

Mirthful Leave a comment

Det viser seg at jeg har klart å kjøpe to kopier av Lara Rashids Hold meg til jeg sovner, tydeligvis kjøpte jeg den ene når jeg hadde 22.-juli-runden for to år siden, og så kjøpte jeg en til på Mammutsalget i vår. Jeg tenkte jeg skulle gi bort den andre nå i forbindelse med Sakprosaseptember, så om du har lyst på boka, sjekk Instagram.

Lara Rashid og familien hennes kom som flyktninger fra irakisk Kurdistan til Norge når Rashid var fire. I boka forteller hun om foreldrenes oppvekst og liv i Irak fram til de traff hverandre og om hvordan de dannet familie og til slutt følte seg tvunget til å flykte. Boka fortsetter med Rashids egne opplevelser i Norge, først på flyktningemottak og etter hvert i egen leilighet og så hus. Det er erfaringer de fleste av oss kan ha godt av å lese om.

Før vi fikk permanent oppholdstillatelse, følte jeg hele tiden at vi kunne bli kastet ut av landet. I mitt hode tenkte jeg at jeg måtte bli godt nok integrert og være en god nordmann for å få statsborgerskap. Når lærere og andre voksne vi traff kommenterte hvor fine og verdifulle vi var for lokalsamfunnet, forsterket det bare følelsen av at vi måtte være vellykkede for å gjøre oss fortjent til å være her. (…)
Det gjorde at jeg også var mer på vakt enn vennene mine. Venninnen min kunne snike i kø. Jeg kunne ikke. Jeg var redd folk rundt meg ville tenke «typisk utlendinger», og det var mitt ansvar å vise at ikke alle utlendinger oppfylte stereotypien som lå til grunn for nordmenns fordommer. (Side 121)

Noen episoder er både komiske og hjerteskjærende på samme tid. Som da faren gjentatte ganger hører kollegaene sine snakke om «krigen», i bestemt form entall, og til slutt må spørre hvilken krig det er snakk om:

Læreren ble overasket og svarte: «Å, du kjenner kanskje ikke til europeisk historie så godt?»
«Jo da, jeg gjør det. Jeg kjenner til Karl Marx, Stalin, Churchill, Mussolini og Hitler», svarte pappa.
«Ja! Ja, Hitler! Det er andre verdenskrig vi prater om når vi prater om krigen.»
Pappa syntes det var rart. Til tross for hvor hyggelige han syntes kollegaene hans var, var nordmenn underlige. Har de opplevd så få kriger i dette landet at de bare kan si «krigen», så forstår alle hvilken krig de prater om? tenkte han for seg selv. Han kom hjem og fortalte historien til oss, og så på mamma og sa: «Tenk om vi hadde gått rundt i Kurdistan og snakket om ’krigen’? Ingen hadde skjønt hvilken vi mente. Var det borgerkrigen, Kuwait-krigen, Iran-Irak-krigen eller noen av de krigene før det?» De begynte å le, begge to. (Side 132)

I tenårene blir både Lara og storesøsteren Bano politisk aktive og blir med i AUF. Bano er mest frampå (hun er tross alt to år eldre) og står på valglista til kommunevalget i 2011. Men først er det sommer, og begge jentene skal delta på leiren på Utøya for første gang. Når skytingen begynner er søstrene på forskjellige steder. Lara klarer å gjemme seg og blir tatt med inn til land av en av de mange båtene, Bano blir skutt og drept.

Lara Rashid er ikke den første fortellingen jeg har lest om 22. juli der fortelleren også har flyktningebakgrunn med tilhørende traumer i bagasjen (både Gunaratnam og Esbati har lignende erfaringer), men jeg synes Rashid klarer å fremheve det på en veldig god måte, ikke minst hvordan traumet fra Utøya er et familietraume på toppen av tidligere familietraumer.

Før denne episoden hadde de [Laras foreldre] ikke skjønt hvor mye jeg slet med posttraumatisk stresssyndrom. Det var første gang de så meg få et panikkanfall. Begge ble overrasket, og jeg tenkte for meg selv at de burde ha skjønt hva som foregikk, at de slet med det samme selv. Men det var ingen som snakket om PTSD i Kurdistan. Alle hadde det jo. (Side 240)

22. juli i seg selv opptar ikke så veldig mange sider i denne boka, den handler mest om det som skjedde før og om å leve videre etterpå. Og på mange måter er det kanskje en mye viktigere fortelling. Selv om dette neppe blir den siste boka jeg leser om 22. juli er det jo en viss fare for at vi her i lille Norge ender med at det blir «terrorangrepet» i bestemt form entall på samme måte som «krigen», og noe av det Lara Rashids fortelling understreker er at det skjer fæle ting hele tiden, om igjen og om igjen, og at vi må løfte blikket og børste av oss støvet og fortsette jobben med å forhindre dem alle.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Isla to Island – Alexis Castellanos

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde ledig tid på biblioteket her om dagen. Alltid farlig, jeg klarte riktignok å nøye meg med tre bøker denne gangen, og så ble jeg forkjølet og endte med å være hjemme fra jobb resten av uka, så egentlig var det jo et sjakktrekk å ha fylt på med lesestoff.

Isla to Island handler om Marisol, som blir sendt fra Cuba til USA i det som fikk navnet «Operation Peter Pan», der kubanske barn ble flydd til USA og plassert enten hos slektninger eller fosterforeldre (som du kanskje kan tenke deg var det både gode og dårlige utfall av dette, Marisols er heldigvis av de gode). Overgangen fra et fargerikt og blomstrende Cuba til et vintergrått og kaldt Brooklyn blir hard for Marisol. At hun ikke kan språket hjelper selvsagt ikke.

Historien om Marisol har minimalt med ord, her er det bildene som forteller. Og de forteller effektivt. Ikke minst gjennom fargebruk. På Cuba er verden i «technicolor», men når Marisol lander i New York er verden i svert/hvitt, det eneste som har farge er blomsten hjemmefra som hun har i håret. Men etterhvert kommer det farger inn i livet igjen, og innen historien er slutt er Brooklyn, om ikke like fargerikt som Cuba, i alle fall i fullfargeformat.

Uten særlig tekst er dette en snarlest bok, men den trekker godt i hjertestrengene likevel. Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Minor Feelings: An Asian American Reckoning– Cathy Park Hong

Mirthful 1 Comment

Jeg satt på buss for tog fra Trondheim til Lillehammer med flere timer busstur igjen og hadde hørt nok podcast, så jeg tenkte det var en god anledning til å teste lydbøker i Libby. Jeg filtrerte derfor på «lydbok», «tilgjengelig nå» og «biografi & selvbiografi» og bladde meg gjennom lista. Det var MYE kjendisbiografier. Ikke at det er noe galt i det, nødvendigvis, men det er ikke helt min greie (sier jeg, som nettopp har lest Spare, altså). Jeg fant et par aktuelle kandidater, men ingen jeg fikk umiddelbart lyst til å høre, før jeg kom til Cathy Park Hongs Minor Feelings. Den krysser i alle fall av boksen «ikke hvit forfatter» og jeg har lest lite fra asiat-amerikanere.

Jeg hørte over halve boka på den bussturen pluss returen til Trondheim. Hadde jeg ikke hatt så mange timer sammenhengende tid til lytting, hadde jeg kanskje gitt den opp, for dette var ikke helt blink for meg, i alle fall ikke som lydbok. En ting er at det har vært avsnitt jeg gjerne skulle merket av og sitater jeg gjerne skulle delt med dere, og da er liksom ikke lydbokformatet ideelt. Men hovedproblemet er innleseren, som er forfatteren selv. Hun tar pauser på rare steder, og ofte gir tonefallet feil (for meg) signal om jeg skal forvente noe mer eller om det faktisk kommer et punktum. Eksempelvis kan hun si at «Det var den sommeren.» som om det er en helt setning, men så etter en liten pause fortsetter hun «da jeg var student ved Oberlin».
Det er
slitsomt å høre på og jeg
mistenker
at det kan være
fordi hun er vant til å lese dikt høyt
ikke prosa. Det minner i alle fall
mest av alt om
noen som deklamerer dikt. Gjerne litt sånn
inderlig.

Hun er tross alt dikter, og de delene av boka som er best lest (i mine ører) er der hun siterer fra andres dikt.

Minor Feelings består av en samling essays med noen røde tråder. Ett gjennomgangstema er språk, og da særlig det å utvikle et poetisk språk på engelsk som ikke går på akkord med det du vil uttrykke når morsmålet ditt er et annet (i Hongs tilfelle koreansk). Hong trekker inn andre forfattere med koreansk bakgrunn, men også diktere og forfattere med andre minoritetsbakgrunner. Nå skulle jeg gjerne nevnt noen navnt her, men kombinasjonen lydbok og «Ragnhild er elendig på å huske navn» gjør dessverre det helt umulig.

Et annet sentralt tema er det å eksistere som asiatisk minoritet i USA. Alle essayene har selvbiografiske elementer, men enkelte handler mer om Hong selv, mens i noen tilfeller forteller hun noen andres historie for å belyse temaet, mest nevneverdig historien om Theresa Hak Kyung Cha*, som ble voldtatt og drept en uke etter at hennes mest anerkjente bok, Dictee, kom ut. Hong diskuterer med seg selv (eller leseren) om hvordan hun kan fortelle om voldshandlingene uten å overskygge Chas kunst med sensasjonalisme, og fremhever hvordan tidligere litteraturforskere har glattet over volden for å konsentrere seg om kunsten, og at det føles feil, men at hun samtidig er redd for å trekke for langt i «true crime»-retningen.

Kan jeg anbefale Minor Feelings? Tja, jeg tror det. Hongs historier og filosoferinger er interessante og kommer fra et sysnpunkt jeg definitivt ikke har lest for mye av. Men jeg trordefinitivt jeg hadde fått mer ut av boka i skriftlig form, så om du skal prøve deg på den anbefaler jeg å styre klar av lydboka.

Boka har jeg lånt i Libby, via Deichman.

______________

* Pga tidligere nevnte problemer med å huske navn måtte jeg innom Wikipedia for å finne ut hva Cha og boken hennes het. Wikipediaartikkelen om Dictee sier at boken regnes som Chas «magnus opus» og jeg tenker at det er da fryktelig merkelig å si det uten å nevne (med en gang, det kommer noen avsnitt senere) at grunnen til at hun ikke publiserte noe enda mer spektakulært er at hun ble drept rett etter at den kom ut, i en alder av 31. Man skal kanskje ikke forvente for mye av Wikipedia, men det forsterker det Hong sier om at Chas brutale endelikt nærmest blir tiet i hjel av akademikerne som studerer diktningen hennes.

Spare – Prince Harry

Mirthful Leave a comment

Vel, vel. Jeg fikk et innfall og reserverte Spare på biblioteket og når jeg fikk beskjed om at den kunne hentes, tenkte jeg «Ja, ok, hvorfor ikke?» og nå har jeg altså lest den. Og jeg vet ikke om jeg skal si så veldig mye om boka i seg selv, annet enn at den var mer engansjerende enn jeg hadde ventet, selv om jeg må innrømme å ha skummet meg gjennom det meste av militærkarrieren til Harry (jeg hater krig av alle mulige andre grunner, selvsagt, men det er også bare gudsjammerlig KJEDELIG). Jeg kan også si som en slags discalimer at jeg er team Harry&Meghan snarere enn team RestenAvTheWindsors, i den grad jeg mener noe om det hele. Jeg har aldri vært noe videre interessert i «kjendisstoff» eller «kongestoff», så jeg har sikkert (heldigvis) gått glipp av en hel del både positivt og negativt om begge parter, men du skal ikke være veldig «woke» for å se at omtalen Meghan (og dermed også Harry) har fått har hatt undertoner – for ikke å si overtoner – av rasisme (og jeg er generelt ganske woke, kan du si, mer enn woke nok for det, i alle fall) og har vært av en annen natur enn det resten av gjengen har vært utsatt for.

Denne boka stiller selvsagt Harry i et bedre lys enn både William og Charles og, vel, stort sett alle andre, selv om det også er tydelig at han har tenkt at «nå skal jeg fortelle absolutt ALT så har de ikke noe mer å avsløre», og dermed har med en god del episoder som man kanskje i en normal situasjon ville vært tilbøyelig til å feie under teppet. Men å være kongelig, og særlig å være kongelig i Storbritannia, og ikke MINST å være Dianas sønn, det er ikke en normal situasjon. Jeg tror jeg tør gå så langt som å si at verken Harry eller William noensinne har opplevd det vi kan kalle en «100 % normal situasjon». Selv når de slapper av sammen med folk de stoler på er det alltid en viss fare for at bak nærmeste busk ligger en paparazzi (eller «pap», som Harry kaller dem). Boka starter med Dianas død og det er faktisk helt hjerteskjærende å lese den tolv år gamle guttens perspektiv.

Og det er det interessante med boka: Sladderpressen, spesielt den britiske sladderpressen, den helt komplett nådeløse jakten på et scoop, og ikke minst det sykelige avhengighetsforholdet kongehuset og pressen har til hverandre. For «kongelighet» er en popularitetskonkurranse, og kanskje trekker vi ikke fram guillotinen om vi bestemmer oss for å kvitte oss med de kongelige i dag, men til gjengjeld føles kanskje muligheten for at folket går lei og erklærer republikk større enn den gjorde for 100 eller 200 år siden. Og ikke bare må «kongehuset» holde seg populært, innad i rekkene er det viktig å være den «folkekjære», det gjør din posisjon tryggere og ditt handlingsrom større. Og om du lekker den lille historien om et familiemedlem som har tråkket i salaten lar kanskje pressen være å grave i den episoden du selv var involvert i nylig. Det er oppskriften på giftige forhold. Legg til den helt syke kongelige-men-også-britisk-overklasse-avstanden til egne barn, og det er jo ikke veldig overraskende at de ikke blir heeelt normale og veltilpassede individer.

Sånn sett har boka bare overbevist meg mer om det jeg allerede mente, nemlig at vi bør avskaffe monarkiet. For vår egen del? Sure. Men minst like mye for de kongelige sin del. Som min favorittpodcaster Michael Hobbes sier det: Det er et brudd på de kongeliges menneskerettigheter å fortsette med monarkiet. Så, ja, jeg er team Harry&Meghan, men egentlig er det bare tapere i denne kampen.

Det sagt, det er selvsagt uendelig mange mennesker i verden det er mer synd på enn Prins Harry & Co. Men ville jeg byttet mine dagligdagse bekymringer for renter, prisøkning og sviktende velferdssystem mot Harrys liv i et gullbur under konstant overvåkning? Hell, no.

Jeg skal neppe lese flere kongelige selvbiografier, eller biografier for den saks skyld, i alle fall ikke om noen som ikke døde for mer enn 100 år siden. Men jeg tror jeg skal høre gjennom You’re Wrong About sine Diana-episoder på nytt (de anbefales! Vel, hele podcasten anbefales, i alle fall fram til Mike flytter til et downtown hotel). Og hvis du har vært nysgjerrig på Spare så vil jeg faktisk anbefale å sjekke den ut, den er interessant.

(Jeg kan også anbefale artikkelen i The New Yorker av Harrys «spøkelsesforfatter» om prosessen med boka.)

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Litt statistikk

Mirthful Leave a comment

Vi er et godt stykke over halvveis i 2023, så jeg er vel på overtid med en liten «så, hvordan går det med lesemålene?»-status. Når det gjelder antall bøker og antall sider går det rent fram strålende:

Skjermdump fra The Storygraph som viser at jeg har lest 87 av målet på 100 bøker og 21,471 av målet på 30,000 sider.

Når jeg kikker på statistikken for det jeg har lest blir jeg kanskje ikke fullt så imponert. Geografisk spredning er, vel, den kunne vært værre:

Pie-chart som viser at jeg har lest omtrent like mange forfattere fra hver av Norge, Storbritannia og USA, men også noen fra Danmark, Nederland, Frankrike, Polen, Syria, Taiwan og Japan.

Men statistikken for «færre gamle hvite menn (og kvinner)» er mer nedslående:

Pie-chart for Author Race med bare to variabler, white og BIPOC, der sistnevnte bare er et ganske lite paistykke.

Ser jeg på tallene bak er det 90 % hvite forfattere.  Det blir bittelitt bedre om jeg ser på tallene for ja/nei-kolonnen jeg la til i fjor for om en forfatter hører til en minoritetsgruppe på noen som helst måte, inkludert ikke-hvit, funksjonsnedsettelse og LGBTQ+. 22 % har ja på det spørsmålet. Som jo levner rom for forbedring, skal vi si det sånn? Det hjalp jo selvsagt ikke at jeg brukte sommeren på å (gjen)lese L. M. Montgomery. Vel, litt av poenget med en status sånn ca på halvveien er jo muligheten for å endre kurs en smule. Jeg får prøve å være litt mer bevisst på det når jeg plukker opp bøker i årets siste fire måneder.

Foreløpig fasit på antall bøker vi eier er 3083, men da har jeg ikke fått registrert de som står på ungenes rom (utenom de som var registrert fra før) og jeg mangler også å gå gjennom hobbyrommet (men det dreier seg vel ikke om mer enn en 20-talls bøker). I tillegg har vi noen få på hytta og en liten hylle hos svigers. Så vi kan fort regne med noen hundre til. Jeg holder fortsatt på å legge inn info om forfatterens opprinnelse osv, så før eller senere kan jeg dele litt statistikk på det også.

Skeivt ut: Reiser i homofobiens land – Pål Vegard Hagesæther

Mirthful Leave a comment

Skeivt ut kom ut i 2017, og jeg husker ikke hvor jeg hørte om boka, men den dukket nylig opp i «to-read pile»-visningen i Storygraph (en av de tingene jeg virkelig liker med Storygraph er at de viser fem tilfeldige titler fra de bøkene du har markert som «to read» på forsiden, der Goodreads bare viser de tre du sist la til), og jeg fikk det for meg å sjekke om biblioteket hadde den, og det hadde de.

Premisset for boka er interessant, Hagesæther reiser til seks land der forholdene for skeive er blant de dårligste i verden og snakker med folk som faller inn under LGBTQ+-paraplyen. Han intervjuer også politikere og lokale medier, noen positive, noen svært negative.Og jeg følte forsåvidt at jeg ble litt klokere av å lese boka, noen innblikk i livene til skeive rundt om i verden skader jo ikke, liksom. Men… jeg synes vel kanskje ikke egentlig at den var noe særlig godt skrevet uten at jeg har noe konkret å sette fingeren på. Den var bare… uengasjerende?

Ja, og så var det noen litt merkelige formuleringer her og der, særlig når forfatteren (som selv er homofil, men cis) skriver om transfolk. Jeg reagerte for eksempel på dette avsnittet:

Jeg havner i prat med den kenyanske aktivisten, som er oppglødd etter paneldiskusjonen og visningen av en musikkvideo fra Kenya som han er med i.
Så du definerer deg som en transperson? spør jeg prøvende, og tror jeg vet at svaret er ja på bakgrunn av det han sa i debatten. Men det viser seg at jeg har misforstått.
– Nei… Jeg regner meg som en homofil mann med et flytende kjønnsuttrykk, forklarer kenyaneren.
Etter den pinlige utvekslingen puster jeg lettet ut da vi etter 45 minutter er fremme i Kabalagala.

(Side 40-41) Jeg mener, om du har så lav terskel for «pinlig» er kanskje ikke undersøkende journalist jobben for deg? Hadde han nå en gang fulgt opp med «så lærte jeg å ikke legge ord i munnen på folk og heller stille åpne spørsmål» hadde det i alle fall vært noe leseren kunne tatt med seg fra teksten, men Hagesæther går rett videre til å fortelle om Kabalagala og vi hører aldri mer om «den kenyanske aktivisten» (som vi forøvrig heller ikke hører om FØR dette avsnittet, så vidt jeg klarte å få med meg).

Litt senere blir en transmann beskrevet som at han jevnlig skjuler «den struttende magen sin bak en hvit skjorte med slips». Jeg måtte bla både fram og tilbake i boka for å finne ut om det sies at han er gravid, for det er vitterlig den eneste sammenhengen jeg noensinne har hørt «den struttende magen». Og det er da virkelig ikke magen transmenn flest føler behov for å skjule, eller har jeg misforstått noe fundamentalt?

Såeh. Jeg sier ikke at du ikke bør lese Skeivt ut, men det er mest fordi det finnes fortsatt alt for få norske bøker om skeive.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

A Degree of Mastery – Annie Tremmel Wilcox

Mirthful Leave a comment

Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.

Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.

I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)

Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:

Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)

Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.

Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».

A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?

Boka har jeg kjøpt sjøl.