Sakprosa

Erika Fatlands nye bok, Høyt, står på innkjøpslista mi. Men den er ikke funnet «verdig» i vurderingen av hva som skal kjøpes til alle landets biblioteker gjennom innkjøpsordningen. Det er faktisk intet mindre enn en skandale. Bedre blir det ikke når du ser på de andre sakprosabøkene som ikke fikk plass de siste årene. Helene Uris Hvem sa hva? er jeg nettopp ferdig med. Jeg eier mitt eksemplar, hadde jeg ønsket å låne den på biblioteket måtte jeg satset på at mitt bibliotek hadde råd – og har prioritert – å kjøpe den inn selv. Shazia Majids Ute av skyggene har jeg planer om å lese snart. Jeg kjøper den kanskje, jeg har økonomi til sånt, men heller ikke den er det noen garanti for å finne i hyllene i mitt lokale bibliotek.

Sånn kan vi jo ikke ha det? Jeg har lest en del dårlige romaner (uten at jeg skal argumentere for at de ikke skal bli kjøpt inn), men den norske sakprosaen jeg har lest har vært fra middels bra til fantastisk, og det er helt uforståelig for meg at disse bøkene ikke skal finnes på landets bibliotekhyller (eller rettere sagt: At det skal være opp til den regionale økonomien å bestemme om de finnes) slik at de er tilgjengelige for hele den norske befolkningen, uavhengig av personlig økonomi.

Og da er fokuset mitt bare på lånerne og leserne. Men den mangelfulle innkjøpsordningen påvirker selvsagt også forfatternes økonomi, ikke minst får en sakprosaforfatter mindre royalties per bok enn en skjønnlitterær forfatter. Hvorfor det, sier du? Jo nettopp fordi det er mindre sjanse for at boka blir kjøpt inn. Det blir for dumt.

Skarve 25 millioner er det regnet ut at det vil koste å utvide innkjøpsordningen for sakprosa slik at den favner like bredt som ordningen for skjønnlitteratur. Det har vi faktisk råd til.

TLDR: Jeg støtter sakprosaforfatternes opprop: Sakprosaens urettferdige kår

På tide å feire

2019 var et begredelig leseår i Ragnhild-målestokk. Jeg oppsummerte mine tanker om det i et innlegg i januar: Leseåret 2019. Da sa jeg:

Så er mindre enn en bok i uka den nye normalen min? Vi får se. Jeg har ufortrødent satt 80 bøker som mål for 2020 også. Om jeg får lese-mojoen tilbake er det ikke noe urealistisk mål, selv om det altså er nesten nøyaktig dobbelt så mange bøker som jeg faktisk kom gjennom i fjor. Wish me luck. Og send gjerne noe leselyststøv i min retning om du har noe til overs.

Noen må ha sendt meg leselyststøv, eventuelt hjalp det med litt selvdisplin (nei, Twitter går ikke sin vei om jeg leser et kapittel til), for se:

Bok nummer 80 ble The Prince and the Dressmaker, markert ferdig lest 24. august. Og enda har jeg 129 lesedager igjen av 2020!

Bout of Books 29: Signup and progress post

The Bout of Books readathon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It’s a weeklong readathon that begins 12:01am Monday, August 17th and runs through Sunday, August 23rd in YOUR time zone. Bout of Books is low-pressure. All reading-in-place times, Twitter chats, and exclusive Instagram challenges are completely optional. For Bout of Books 29 information and updates, visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

I should have plenty of time to read this week, and I could do with a boost (or a good kick up the behind, if you like), so I will be «bouting» again.

This post will be updated with progress throughout the week. I will also try to participate in the Instagram-challenges, you’ll find me as @lattermild (same nick on Twitter, but I post less about books there).

Update: Well. I did read, a bit. But I completely forgot to update here. I managed to post pictures on Instagram for the first three days, and then we travelled to Oslo for a long weekend and that unravelled as well. Anyhoo, books finished during Bout of Books 29:

  • Counting by 7s by Holly Goldberg Sloan
  • Zalt: Dampherrenes planet by Jon Bing
  • Lumberjanes: The Shape of Friendship by Noelle Stevenson, Shannon Watters, Brooklyn Allen, Grace Ellis and Lilah Sturges

Hardly terribly impressive, but not nothing. I also read a few pages of Zeshan Shakar’s new novel, Gul bok.

Sommerlesebingo

Planene mine for lesing i sommer består i all hovedsak av å plukke bøker fra TBR-hylla som er skrevet av ikke-hvite forfattere. Noen unntak blir det, for eksempel skal jeg lese Marta Breens Om muser og menn nå i juli, siden det er samlesing til Bokbloggerprisen 2019 for den boka denne måneden. Og så har jeg et par jeg har begynt på (noen for leeeenge siden) som jeg egentlig gjerne skulle lest ferdig. Men som hovedplan er altså målet å gjøre noe med hvit vs ikke-hvit forfatter statistikken min.

Så da passer det jo utmerket at @litteraturenogmeg drar i gang sommerlesebingo med svarte forfattere som tema, eller hva?

Reglene finner du i dette innlegget på Instagram, men kort fortalt varer utfordringen til 31. august. Du deltar ved å ringe rundt bøkene du leser på bingobrettet, hver bok teller bare for en firkant. Del på Instagram og tagg @litteraturenogmeg og bruk emneknagg #svartforfatterbingo. Det trekkes bokpremier både for bingo og for deltagelse, om det skulle gi ekstra motivasjon.

Og sånn ser bingobrettet ut:

For egen del tror jeg det kan bli en smule vanskelig å få bingo, det er litt for mange spesifikke forfatternavn som i så fall må leses, men det er ingen krise, og kanskje overrasker jeg meg selv?

Bli med du også, da vel!

Why we need to study literature

idk who needs to hear this but when your english teacher asks you to explain why an author chose to use a specific metaphor or literary device, it’s not because you won’t be able to function in real-world society without the essential knowledge of gatsby’s green light or whatever, it’s because that process develops your abilities to parse a text for meaning and fill in gaps in information by yourself, and if you’re wondering what happens when you DON’T develop an adult level of reading comprehension, look no further than the dizzying array of examples right here on tumblr dot com

Kendallroy (via Babyslime) on Tumblr.

I was trying to say this to my 13-year-old the other day, as we were discussing their choice of «Spanish» or «English Literature» as elective subject next school year.

Being able to read subtext is a life skill.

Kendallroy followed up with a longer text, from which I especially liked:

instead of taking a piece of writing at face value and stopping there, assuming that there is no deeper meaning or thought behind the words on the page, ask yourself these two questions instead:

1. what is the author trying to say?
2. what does the author maybe not realize they’re saying?

because the most interesting reading of any piece of literature, imho, usually occupies the space in between those questions.

 

Famous last words

Jeg har brukt litt tid i det siste på å legge inn bøkene jeg har lest i perioden bloggen har eksistert (dvs de siste 18 årene) i et regneark basert på de jeg har brukt for å holde oversikt over hvert leseår siden 2018. Og siden jeg tydeligvis har fritidsproblemer har jeg bladd meg gjennom bloggen fra februar 2002 til 2013 en gang for å legge inn lesedatoer på bøkene (etter det har jeg lagt inn datoer på årsoversiktene, så jeg kunne kopiere dem rett inn). Etterhvert deler jeg vel kanskje regnearket, jeg hadde i alle fall tenkt å leke meg med litt statistikk, men mens jeg har bladd gjennom gamle innlegg har jeg kommet over noen «løfter» som jeg ikke akkurat har fulgt opp…

I 2005 lovte jeg for eksempel å finne sidetallet for sitatene mine fra Francis Wheens How Mumbo-Jumbo Conquered the World. Nå er det vel neppe sånn at noen har sittet og ventet på det, men i så fall venter de fortsatt. Nå har det jo gått så lang tid at jeg faktisk kunne vurdert å lese boka på nytt. Vi får se.

Jeg var tydeligvis fast bestemt på å lese oppfølgeren til The Amulet of Samarkand, også det i 2005. Vel, jeg har ikke gjort det ennå, og nå måtte jeg vel lest eneren på nytt først… Andre bøker jeg hadde tenkt å lese oppfølgerene til er Knots and Crosses av Ian Rankin, Guds barmhärtighet av Kerstin Ekmann og Where did it all go right? av Andrew Collins. Vel, den siste fikk jeg på nytt lyst til å lese, så den skal jeg prøve å få tak i.

Og selv om jeg holdt på å forgå av utålmodighet når jeg hadde lest Only Time Will Tell av Jeffrey Archer og det viste seg at det var del en i en serie er det den siste Archer-boka jeg har lest. Jeg fikk til slutt litt for store problemer med å skille forfatteren fra verket, rett og slett. Jeg har fortsatt Archer-samlingen på hylla, men vi får se om jeg noensinne får lyst til å lese dem igjen.

I følge blogginnlegget om boka hadde jeg tenkt å beholde Bookcrossing-kopien av Our Hearts Were Young and Gay for å lese den om igjen. Er den fortsatt i hus, lurer jeg nå. Jeg har i alle fall ikke skrevet release notes på Bookcrossing. I så fall er det vel på tide med en gjenlesing og å få sendt den videre?

Og så var jeg jo SÅ fornøyd med å ha fått kjøpt Bjørneboes samlede slik at jeg kunne få gitt meg i kast med Bestialitetens historie. Men gjorde jeg det? Nope.

På den positive siden: Jeg valgte klokt når jeg ikke satset på a George R. R. Martin skulle fullføre bokserien sånn med det første.

Podcast meg her og podcast meg der

Jeg har liksom aldri helt klart å hoppe på podcast bandvogna. Jeg hørte på et par episoder av Cider Chat, og skrev til og med om podcasten på drikkelig.no i 2016 (!), og jeg har hørt noen episoder av Overgjæret og Whiskycast, men det er sikkert et par år siden sist. Jeg hadde store planer om å høre på Maltprat, men det har blitt med tanken. Det er selvsagt ikke tilfeldig at alle jeg faktisk har hørt på er drikkevarerelatert, tanken var jo å fortsette serien bloggposter om podcaster på drikkelig.no.

Men jeg har hatt app installert på telefonen, og oppdager stadig nye podcaster som høres interessante ut via blogger, Facebook-kommentarer eller andre kanaler og legger meg til som abonnent. Men så… kommer jeg liksom aldri så langt? Noen tipset om at Alan Alda har en podcast hvor en episode er med skuespillerne fra MASH som mimrer og jeg bare… I’m all down for that! Og så har jeg bare klart å høre på én av episodene hans, og det var ikke MASH-episoden. Med de andre står det enda dårligere til, jeg abonnerer på, men har enda ikke hørt på en eneste episode av: En varg söker sin pod, The Dollop, Out to Lunch with Jay Rayner, Foreldrerådet, The Scathing Atheist, Tråd, Coming Out with Lauren & Nicole, Love to Sew, Stolthet og fordom – en litteraturpodcast og Dolly Parton’s America.

Men forrige uke nevnte @purplepieceofpaper på Instagram podcasten Books Unbound og som vanlig la jeg meg til som abonnent, men i motsetning til «som vanlig» kom jeg plutselig på den et par dager etterpå når jeg det passet å høre på noe. Og… den er helt perfekt. Podcasten består i grunn bare av Raeleen og Ariel som småprater om bøker. De har faste tema: Leser akkurat nå, sist kjøpt og anbefalinger basert på innsendte, ganske spesifikke, forespørsler. Og det er akkurat passe engasjerende, så jeg kan høre på det mens jeg gjør andre ting. Jeg hører på en episode mens jeg skriver dette, faktisk. Og det betyr at jeg kan høre på på jobb! For, joda, jobben krever konsentrasjon, men mange av oppgavene jeg gjør krever bare en viss grad av konsentrasjon. Og siden jeg jobber i åpent landskap er det ofte lettere å konsentrere seg med lyd på øret. Vanligvis blir det musikk, men ja, det er jo veldig fint å kunne variere.

En bonus med Books Unbound er at selv om de snakker om en hel haug med bøker jeg ikke har lest, så er noen av anbefalingene for bøker jeg har lest og ELSKET eller for bøker jeg allerede har kjøpt eller notert at jeg skal få tak i. Med andre ord har vi delvis overlappende smak, og for meg er det en forutsetning for å gidde å høre på/se på/lese noens tanker om bøker. Jeg var i grunn allerede solgt på podcasten når jeg kom til episode 3, og så får de et anbefalingsforespørsel: «En bok om overgangen fra tenåring til voksen, å finne ut av hva man vil med livet og å føle seg litt lost». Og jeg tenker «Giant Days»! (Tegneserie/graphic novel), og så sier de jaggu meg Giant Days. Og ikke nok med det, men de kommer på at de skal nevne en film også, og i det øyeblikket de sier film tenker jeg «Reality Bites!» og så er det akkurat den de anbefaler. Så, ja, dette går jo strykende.

Den eneste ulempen er jo at Mt TBR vokser ukontrollert, men det er jo ikke akkurat noe nytt.

Dessverre har ikke podcasten eksistert så lenge, det er bare 17 episoder så langt, og med ukentlige episoder kommer jeg til å slippe opp ganske kjapt med den hastigheten jeg jobber meg gjennom dem med nå. Så da kan jeg kanskje få prøvd å høre på noen av de andre på den ganske lange lista? Håpet er jo at noen av dem kan fungere like bra som Books Unbound.

Reading Women la jeg faktisk til etter at jeg begynte å høre på Books Unbound. Den oppdaget jeg via Liz på Travels in Retrospect, som postet om utfordringen podcasten kjører i år, som ikke overraskende heter Reading Women den også… Utfordringen passer jo godt med min plan om å lese færre gamle hvite menn, så jeg har lagt inn lista i regnearket mitt og til og med krysset av et par som fullført allerede. En bonus er at mange av punktene utelukker gamle hvite damer også, så det bør være positivt for mangfoldslesemålene mine på alle måter. Utfordringen har jeg altså tenkt å følge opp, men om podcasten er verdt å høre på kan jeg ikke uttale meg om ennå, det får jeg eventuelt komme tilbake til.

Har du en podcast å anbefale (bokrelatert eller ikke)?

Bokbloggerpris og the woes of a booklover

Ok, de to tingene i tittelen har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre, men dette innlegget skal handle om begge likevel.

Siden 2014 har Bokbloggerprisen blitt utdelt hvert år (for bøker for foregående år, den første var altså for bøker fra 2013), men i fjor hadde den forrige komiteen ikke bare fått for mye annet å gjøre, men fått så mye annet å gjøre at de ikke egentlig hadde tid til å finne etterfølgere en gang. Vel, jeg klarte visst å melde meg frivillig, og fikk overlevert nok info til å kunne avholde avstemning i november. Og nå har vi hatt ny nominasjonsrunde, jeg har talt stemmer og fått hjelp av Astrid Terese og Bjørg til å sjekke om nominerende bloggere (og Instagrammere og YouTubere, siden vi har utvidet nedslagfeltet til å dekke litteraturformidling i sosiale medier bredere de siste årene) og nominerte bøker var innenfor regelverket. Jeg antar det betyr at vi tre er den nye Bokbloggerpriskomiteen? Vel, i alle fall, kortlista er klar. I morgen (mandag 24. februar) klokka 12 offentliggjøres den på Bokbloggerprisens hjemmeside. Og så starter samlesingen i mars, og i år håper vi å virkelig få til litt blest rundt det, så vi har gjenopplivet Twitterkontoen til prisen og laget en ny Instagramkonto (den gamle har ingen lenger tilgang til, og jeg klarte ikke å overtale Instagram til å sende meg passord-resett-mail). Følg gjerne, og watch this (or rather that) space.

Så over til en helt annen kettle of fish. Det er en stund siden Adlibris begynte å bruke Helt hjem, og omtrent like lenge siden jeg først ble irritert av «tjenesten». Jeg bestiller faktisk en del bokpakker i løpet av et år (det er fint lite sammenheng mellom hvor mange bøker jeg leser og hvor mange bøker jeg kjøper, er jeg redd). Siden de begynte med Helt hjem virker det som om det er helt tilfeldig om pakka havner på Post i butikk, i postkassa eller «på dørmatta». Yay og yay til de to første. Nay, nuh-uh, nope til det siste.

I sommer kom det en pakke mens vi var på ferie. Den ble hengt på dørhåndtaket i en hvit pose. Siden vi bor i rekkehusleilighet der døra er synlig fra gangveien gjennom borettslaget er det omtrent like lurt som å henge en lapp på døra der det står «Hei! Vi er bortreist!» med store bokstaver. Heldigvis var naboen hjemme og jeg fikk meldt fra til henne så hun hentet den inn.

Men sett helt bort fra sikkerhetsrisikoen ved å annonsere at det ikke er noen hjemme er jeg ikke begeistret for leveringsmåten uansett. Vi bor i Trondheim. Det er VÆR i Trondheim. Og døra vår står værhardt til. Om det blåser fra vest, og det gjør det faktisk ganske ofte, slår alt været inn mot døra. Vi har hatt så harde snøføykfonner mot inngangsdøra at vi nesten ikke fikk den opp (to voksne mennesker måtte lene all sin vekt mot den). Så jeg har ikke vært overbevist om at en plastpose, som tross alt er åpen i toppen, er nok beskyttelse mot vær og vind.

Og vi har tross alt den aldeles utmerkede oppfinnelsen POSTKASSE. Og nei, det er faktisk ikke mer praktisk for oss å få pakka på døra, siden vi uansett må forbi postkassa på vei hjem. Det eneste scenariet jeg kan se for meg er om jeg var hjemme alene, for syk til å gå ut, og hadde sluppet opp for lesestoff. Let’s face it, det er ikke særlig sannsynlig. Er det en gang mulig å slippe opp for lesestoff?

Så, ja, jeg har irritert meg en stund. Men så. Så fant Helt hjem ut at de skulle droppe plastposen. Ikke spør meg om hvorfor. Og spør meg i alle fall ikke hvorfor de valgte å gjøre det en dag det lå fem cm med slaps utenfor døra vår.

Sånn så pakka ut når jeg hentet den inn litt over sju. Det vil si, bildet er tatt når jeg kom hjem den dagen, så når jeg hentet den inn var den krøllete delen av pappen fortsatt gjennomvåt. Budet hadde i alle fall hatt vett nok til å lene pakka opp mot veggen.

Fukten hadde nådd bøkene, men bare så vidt.

Og selvsagt hadde jeg fått nye bøker fra Adlibris om jeg hadde bedt om det, men det er ikke poenget, for hvorfor skal noen få lov til å ødelegge helt nye bøker i hytt og pine bare fordi om ikke jeg personlig blir økonomisk skadelidende. Det er faktisk en relativt grunnleggende del av jobben din som «leverandør av posttjenester» å sørge for at du ikke ødelegger pakkene på veien mellom avsender og mottaker.

Så jeg sendte en mail til Adlibris og spurte om det virkelig var sånn at jeg måtte betale 49 kroner for å få pakken levert med Bring for å være sikker på å skulle måtte hente den på post i butikk og IKKE få den levert på døren. De beklaget forsåvidt, men løsningen deres var:

«Neste gang du gjør en ordre kan du sende oss ordre nummeret så skal vi ta bort frakten vist du velger Bring.» (sic. for ordens skyld)

Men neste gang er det jo ikke sikkert at det er slaps? Og hva med neste gang deretter, og deretter? Jeg nekter å være med på å støtte opp om to bedrifter som behandler bøker på den måten (ja, jeg mener Adlibris må ta sin del av skylda).

Så da måtte jeg på jakt etter ny bokpusher, da. For norske bøker bruker jeg gjerne klikk og hent, enten på Ark eller Norli. Delvis fordi jeg innbiller meg at det er bra for utvalget lokalt at jeg bruker mitt lokale utvalg, så og si. Men for utenlandske pocketbøker er det ikke like aktuelt, det er grenser for hvor mye penger jeg har å strø om meg med.

Amazon utgår. Book Depository er kjøpt opp av Amazon. Så da utgår det.

Nå har jeg testet Wordery. Det fungerte utmerket. Bøkene kom riktignok i hver sin pappkonvolutt, men de ble levert i postkassa.

Bout of Books 27: Signup and progress post

It seems a little optimistic, but what the hey, here I am signing up for Bout of Books again.

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, January 6th and runs through Sunday, January 12th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, Twitter chats, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 27 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

I will update this post as the week goes on. At least that is the plan. The last Bout of Books I signed up for (number 25) didn’t go too well for me, but it’s a question of getting up, dusting oneself off and trying again.

Monday

Book-related activities: I’ve tidied my bloggroll, removing any blogs that have not been updated in 2019 seems safe enough, and I’ve added a couple of new ones.

Despite claiming to ignore all challenges for 2020 I have added both Bookriot’s Read Harder, Elida’s 1001-boksirkel, Bokhyllelesing and Kaosutmaningen to my spreadsheet. Ambitions are low. We will see.

But I blogged today! Golden Bats and Pink Pigeons, which I finished yesterday AND the two graphic novels I read today.

Today’s Instagram challenge: Current read.

Monday reading:
The Eternal Smile by Gene Luen Yang and Derek Kirk Kim, 170 pages.
Edelgran by Fredrik Di Fiore and Geir Moen, 196 pages.
Pashmina by Nidhi Chanani, page 1-73.

Tuesday

Well, I blogged AGAIN. About an audiobook, no less.

Tuesday reading:
Tubakrisen by Pia Lise Selnes (as audiobook), 104 pages.
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 1-64.
Dishoom: From Bombay with Love by Shamil Thakrar, Kavi Thakrar and Naved Nasir, pages 1-20.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 1-19.

Wednesday

Mucking about with the blog again threw up some issues, and after a quick chat with my web host (the ever helpful Direkte.no) I realised some blog maintenance was in order. So now I’ve ditched my old WordPress theme (Twenty-thirteen. I did say old.), deleted some unused plugins, updated to use https and just generally shaken some dust out of the nooks and crannies.

Wednesday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 64-80.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 19-27.

Thursday

Thursday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 81-104.

Friday

Today’s Instagram challenge: Recent five-star read.

Friday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 105-117.
One of OurThursdays is Missing by Jasper Fforde, pages 195-206.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 28-35.

Saturday

Saturday reading:
Heltinner jeg har møtt by Arnhild Skre, pages 117-126.
Charlie and the Great Glass Elevator by Roald Dahl, pages 36-46.

Sunday

Sunday I was busy all day with something that meant reading was a no-go, so NO pages.

Summary

Well. While I could certainly have read more during the second half of the week, I’m pretty delighted with the total number of pages (746), and three blog entries (and one draft, soon ready, too). What a nice kickstart to 2020.

Leseåret 2019

Vi skriver 2020, og alle håp om å kunne ta igjen det tapte i 2019 er ute. 2019 ble et særdeles dårlig leseår for meg, i følge Goodreads endte jeg på 42 bøker. Og selv om 42 er et særdeles fint tall er det mindre enn en bok i uka i gjennomsnitt. Det tror jeg muligens er det dårligste noensinne siden jeg lærte å lese selv for nesten 40 år siden.

Så hvorfor har jeg ikke lest mer? Vel, det enkle svaret er vel at bøker jevnt over ikke har fenget nok til at jeg har hatt lyst til å lese. I perioder har jeg lest i (for meg) normalt tempo, det vil si en bok på maks et par dager, men i perioder har jeg lest… ingenting… eller kanskje et par sider før jeg har lagt fra meg boka og funnet på noe annet.

Bok365 har hatt en serie med tips for hvordan oppnå 10, 25, 50 og 150 bøker i 2020, og det av de «strekkmålene» jeg har sett delt suverent flest ganger de siste dagene er 25. Det er mager trøst at mitt elendige resultat er bedre enn landsgjennomsnittet på 17 bøker i året (i alle fall i følge siste tilgjengelige tall, fra Leserundersøkelsen 2018). Delvis fordi jeg faktisk synes at landsgjennomsnittet er begredelig. Hvordan kan vi bli et opplyst sammfunn på den måten? Og hva går ikke mine landsmenn glipp av av sjelsettende opplevelser, erfaringer, kunnskap og underholdning?

Og delvis fordi jeg gjennom et langt liv har definert meg som et lesende menneske. Jeg har identifisert meg tungt med dette sitatet fra The Brontes Went to Woolworth by Rachel Ferguson:

A woman at one of mother’s parties once said to me, «Do you like reading?» which smote us all to silence, for how could one tell her that books are like having a bath or sleeping, or eating bread – absolute necessities which one never thinks of in terms of appreciation.

I read, therefore I am, om du vil. Så hvem er jeg hvis jeg ikke leser? (Ok, vi er ikke helt der ennå, men…) Man kan få eksistensiell angst av mindre.

Så er mindre enn en bok i uka den nye normalen min? Vi får se. Jeg har ufortrødent satt 80 bøker som mål for 2020 også. Om jeg får lese-mojoen tilbake er det ikke noe urealistisk mål, selv om det altså er nesten nøyaktig dobbelt så mange bøker som jeg faktisk kom gjennom i fjor. Wish me luck. Og send gjerne noe leselyststøv i min retning om du har noe til overs.

Men litt statistikk kan vi vel kjøre likevel?

36 % menn mot 60 % kvinner (de siste prosentene er «both») er jo ikke så ille om målsetningen var færre «gamle hvite menn», verre står det til med de andre mangfoldskategoriene… Bare 10 % ikke-hvite forfattere, bare 5 % bøker med LGBT+ personer i persongalleriet og bare 1 eneste bok skrevet av en forfatter som ikke er fra Europa, Nord-Amerika eller er hvit australer (som vel kan gå for det samme).

36 % gjenlesing mot 64 % nye bøker er jeg greit fornøyd med, men konstanterer at jeg pga «comfort reading» (dvs gjenlesing av favoritter når jeg er syk) faktisk klarte å lese Dragonsinger, Dragonsong og Dragondrums to ganger i 2019. Så i realiteten har jeg lest bare 39 bøker i 2019 om kriteriet skal være forskjellige bøker.

Utfordringer og lesesirkler har det naturligvis også blitt så som så med. Hadde jeg skjerpet meg på bloggfronten kunne jeg klokket inn minst en runde i biolesesirkelen, men 1001-bøker har det vel ikke blitt noen av. I 2020 tror jeg jeg skal konsentrere meg om de generelle målene: Færre gamle hvite menn (/kvinner) og prøve å få blogget om… vel… en del av bøkene i alle fall. Jeg kommer til å lagre ny versjon av regnearket mitt og gjenbruke det i år, men Portal in the Pages har publisert en versjon for 2020, så jeg anbefaler å sjekke det om du også er interessert i litt oversikt i lesingen.

Edit: En annen ting jeg har vært dårlig på i 2019 er å følge opp regneark, Goodreads og andre lister fortløpende. Nå når jeg har gått gjennom Bøker lest 2019-innlegget oppdaget jeg tre bøker jeg ikke hadde ført: Leiligheten, En frivillig død og Intet nytt fra hjemmefronten. Så da er jeg oppe i 45. Hvem vet, kanskje har jeg glemt fler? Nyttårsforsett må da i alle fall være å huske å notere alt jeg leser fortløpende…