Og denne passer meg som hånd i hanske:
Västmanländskan utfordrer oss til å lese bøker om bøker. En bok i måneden fram til verdens bokdag. Det er mulig jeg kommer til å drive med litt gjenlesing i den forbindelse, jeg har blandt annet hatt lyst til å lese Old and Rare igjen, men hovedsaken for min del vil være å få skrevet skikkelige blogginnlegg om bøkene jeg leser. Det er utfordring nok…
Nå er det lenge siden sist jeg deltok i bokbloggsjerka, men i dag passet det bra. Annika spør:
Läser du facklitteratur ibland och vad är det i så fall som intresserar dig?
Og det gjør jeg jo! Mest reisebeskrivelser, men ellers er jeg ganske altetende når det gjelder populærvitenskapelige bøker og jeg kaster meg alltid over «non-fiction»-hyllene når jeg kommer inn i en engelskspråklig bokhandel.
Men vi snakker altså den typen fagbøker som består hovedsakelig av tekst, er relativt lettlest og kommer ut i pocket. Tunge, tjukke bøker av typen man må lese for å gå opp til eksamen i et fag leser jeg vel ikke akkurat så ofte. En og annen databok blir det, man må jo holde seg litt oppdatert i forbindelse med jobben, men særdeles få.
For å se noe av det jeg har lest kan du kikke under tag’en «non-fiction» her på bloggen.
As mentioned, I’ve been rereading. To be more specific: Dragonsong, Dragonsinger, Dragondrums and The White Dragon by Anne McCaffrey. It seems I only ever said a few words about the first three and never even blogged The White Dragon at all. So I have no idea when I first read it. Annoying.
Anyway, what with the blogging backlog I have (of the 70-odd books I’ve read this year, I’ve only blogged 20 or so), this is nor going to be much of a review either, but at least I have now got it on record. I read them.
I love Dragonsong and Dragonsinger, actually. Menolly is such an engaging character. Dragondrums is nice, but feels a bit short, I feel Piemur deserved a few more pages. The White Dragon is substantially longer, and so Jaxom and Ruth get their time in the limelight, but I found the repeated agonising over Ruth’s lack of interest in mating a bit tedious this time around. It seems unimportant to me, an interesting point to underline his otherness dragonwise, but no more than that.
I was well into the Pern universe once I finished, and if I’d had Moreta – Dragonlady of Pern on hand I would likely have continued with that, but I haven’t. I might get the ebook, but by now – two completely different books later – I am not in such a hurry, and Mt TBR is telling me I really do not need to buy any books for a looooong while*. So we’ll see.
———–
* That said, I ordered three today: Moranthology, The Casual Vacancy and Hitta vilse. So I’m obviously mostly deaf to that voice.
Akk, ja. The best-laid plans of mice and men, og så videre. Når en (etterlengtet) graviditet endelig manifisterte seg kan man jo ikke klage selv om med termin 18. september var det plutselig ikke så mye vits i å planlegge reise til Göteborg siste helgen i samme måned. Timing har aldri helt vært min greie når det gjelder sånt. Når barnet ankom allerede 1. september lurte jeg riktignok på om jeg likevel skulle prøve å komme meg avgårde, jeg kunne vel alltids vandret rundt i messehallene med småtten i bæretøy, men det ble med tanken, energien var ikke helt på DET nivået.
Så nei, det ble ingen Bokmässe på meg i år heller.
Bedre lykke neste gang?
Neste års tema på Bokmässan er Romania. Jeg kan vel ikke skryte av å ha lest så mye litteratur derfra… Så det får vel settes på planen for året.
I mellomtiden kommer jeg til å fortsette å forsøke å holde oversikten over min egen lesing av nordisk litteratur på denne siden, i hvert fall en stund til.
Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.
Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.
Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.
Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.
Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.
Baksideteksten refererer til boka som «en moderne roadmovie fra den franske landsbygda», og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en «roadmovie»? Men kanskje viktigst: En «road movie» er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia som «a cinematic genre in which the action takes places during a road journey». I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av «the road trip» er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.
Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.
Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:
Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.
(s. 84) og av Cédric:
De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.
De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.
(s. 217)
Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.
I had occasion to stop by Gjest Baardsen this week, where there is an OBCZ, and picked up a couple of books, one of which was Candle for a Corpse by Ann Granger.
The book was unregistered, but I have now registered it on Bookcrossing, and I’ll get it passed on. I’ll try to figure out if I can get it journalled by the OBCZ first, though.
Anyhow, this was pretty perfect reading for me at the moment. What with having a newborn in the house I do get a lot of reading done (it’s something I can actually do while nursing), but my concentration is not at its best. So I’ve been doing a bit of rereading, which is always good for a «rest», but I need a bit of new input too.
Ann Granger’s sleuths are a perfect pair, really. One – superintendent Alan Markby – is a policeman and therefore a pro, the other – Meredith Mitchell – works for the Foreign Office, and is thus just a curious amateur as far as detective work goes. So you get the best of both worlds as far as sleuthing go. They are also a pair in the romantic sense, which provides a little bit of personal interest (which I like in a crime story, as long as it’s a little bit and doesn’t take the focus away from the main plot) and a little bit of tension, too.
In this book, the lokal grave-diggers dig up a corpse which is too close to the surface and too recently interred to be legitimately buried, and that sets off the investigation. The plot twists are just clever enough to keep me guessing while still being believeable. The gallery of characters is charming (mostly, and I suppose in this context even nasty characters have their charm), and the feel of the setting is spot on.
All in all, I’m very happy to have made the acquaintance of Markby and Mitchell.
Carin Hjulströms Finns inte på kartan kjøpte jeg etter å ha lest om den på en svensk bokblogg. (Om jeg nå bare kunne huske hvilken…) I alle fall, den ble omtalt i rosende ordelag og jeg ble interessert nok til at jeg nesten kjøpte oppfølgeren Hitta vilse i samme slengen, men et anfall av fornuft gjorde at jeg lot den stå i tilfelle jeg ikke ville være enig med bloggeren om Hjulströms fortreffelighet.
Det angrer jeg på nå. Ja, ja. Det tar jo ikke mange dagene å få den fra Adlibris, selvsagt. (Forresten: 39 kroner! Man burde jo egentlig bare slutte å lese på noe annet språk enn svensk med de pocketprisene de klarer å holde. Nåja, en digresjon.)
Frida Fors går journalisthøyskolen i Göteborg, og det er på tide med et semesters utplassering. Ikke alle kan få plass hos Aftonbladet eller tilsvarende spennende steder, men de fleste studentene er likevel fornøyd. Ikke Frida. Frida får plass hos Smålandsbladet – i lokalredaksjonen i Bruseryd, et sted som er så lite og begivenhetsløst at det knapt finnes på kartet. På toppen av det hele slår kjæresten Peter – som har fått plass hos nettopp Aftonbladet – opp, for, som han sier, at hun skal være fri til å møte andre det halve året. Joda.
Så Frida starter på praksisen uten den helt store entusiasmen. Men Frida er faktisk en ganske god journalistspire, for hun får folk til å snakke. Og når hun tråkker skikkelig i salaten med en av sine første saker, og får hele lokalsamfunnet i harnisk, viser det seg å være en nyttig katalysator snarere enn en karrieredrepende tabbe.
Frida er en velskreven hovedperson, en troverdig ung dame som ikke helt har funnet seg selv.
– Var dig själv bara. Det är nog det enda råd jag kan ge. Bara var som du är, sa Inger, vinkade till sig bartendern och satte de två i kontakt med varandra. Öl eller vin?
Frida beställde ett glas rött och betalade. Men om man inte visste vem man var, hur skulle man vara då? tänkte Frida. Det lät så enkelt att vara sig själv. Var det bara hon som inte visste?
(s. 66) Det vil si, det har hun nok på sett og vis, hun er bare ikke klar over det. Frida er på mange måter den mest ærlige personen i boka, men hun har ikke – til å begynne med – selvtillit nok til å stole på seg selv. Forholdet til Peter er et godt eksempel, han har sagt at han skal tenke for henne, hun behøver ikke å bekymre seg for noen ting. Ok, det høres behagelig ut, tenker Frida, og lar seg rive med. Når han da plutselig forsvinner må hun jo tenke selv igjen. Det kjennes nok ganske skremmende, men er selvsagt det beste som kunne skjedd henne.
Hjulström har prestert en riktig så lesverdig bok, altså. Man blir glad i Frida, men man blir også ganske glad i de fleste av bipersonene, selv om de har sine feil alle sammen. Og historien har et godt driv, selv om det ikke akkurat er begivenheter av verdenshistorisk interesse som foregår. For de involverte er det likevel livsviktige saker som skjer. Anbefales!
Any book about Scotland is immediately interesting to me, so I didn’t need to think long about purchasing Monty Halls’ The Great Escape: Adventures on the Wild West Coast when I came across it.
The premise is fairly straight-foreward: Monty Halls goes off to the west of Scotland to live «like a crofter» for six months. He finds an old bothy to fix up – renting it from the estate it belongs to – and sets about his task with good cheer. What ensues are plenty of stories involving the locals, the livestock he aquires, the gardening he attempts, and – not least – Scotland’s nature, both inanimate and very much alive. The tales are told with self-deprecating humour and a love of the country and people which is almost palpable, and makes for pleasant reading.
The congers have a reputation for ferocity that is based entirely on its thrashing death troes on the deck of many a fishing vessel. They react in much the same way you or I would if dragged from our homes and clubbed to death, being somewhat miffed by the process.
Indeed.
My one gripe, if gripe it can be called, is that – as Monty Halls himself points out – to really test his mettle as a crofter he should have spent the winter months in the bothy. As it is, he skims the cream, so to say (not to suggest it’s some sort of luxury holiday – it ain’t). As nice as it is to read about the six months sojourn, the book would have been more interesting had he extended his stay to include the next six months as well.
Not that I’d want to do so myself, I’m far too fond of my creature comforts, but then the whole point of books like these is surely to live vicariously through someone else?
Still, a very pleasant and suitably informative read, making me look forward to my next trip to Scotland, whenever that will be.
This is not a review, so much as an explanation of why I (probably) will not finish Ghost Light by Joseph O’Connor. The book was a present from my father for Christmas, a continuation of his very pleasant habit of buying us all a paperback – quite frequently he buys something he wants to read himself rather than something he has read, which is possibly riskier, but also more fun. In this case, I was quite pleased, as I’ve been wanting to read Joseph O’Connor. Then the book drowned in some pile or another and resurfaced recently, so I started it. And, well, I think I still want to read some Joseph O’Connor, but not this book.
The synopsis from Adlibris reads: «Dublin, 1907. A young actress begins an affair with a damaged older man, the leading playwright at the theatre where she works. Many years later, Molly, now a poverty-stricken old woman, makes her way through London’s bomb-scarred city streets, alone but for a snowdrift of memories.»
Which is all well and good. I have two main objections, though:
Firstly: We’re talking real people here. The playwright in question is E. J. M. Synge, the actress Molly Allgood, stage name Maire O’Neill. And I’m not a big fan of fictionalization of real people’s lives on the whole. Sometimes it works well, of course, there are exceptions to every rule, but in general I’d rather read a straight-forward biography (though, frequently, they are largely fictionalized, too, which also annoys me…) or a purely fictional novel. Let your novel be inspired by real events, by all means, but don’t as a narrator puport to know what a real person was thinking and feeling, even if you acknowledge in the fore- or afterword that of course, you have no idea. Or, rather, do, but don’t expect me to read the book. I know a lot of people love this sort of thing. To each his own.
Secondly, and more importantly: Most of the book so far (page 35) is written in the second person narrative (and I’ve glanced at later pages and this seems to go on for most of the remaining 205 pages as well). There is a very good reason why this form of narrative is very seldom used and that is that it VERY seldom works. And it doesn’t. Not for me, anyway. I feel alienated, not included. Sorry. I just can’t with it.
So, no.
On the other hand, my copy has 18 glowing quotes from various reviews on the first couple of pages, so I guess O’Connor is doing alright even if I give up.
Let me just start off by saying this book should probably be mandatory reading for all teenage girls – and it wouldn’t exactly hurt if the boys read it too. In fact, I’m considering purchasing a couple of copies for the library at the lass’ school, and don’t be surprised if I start giving away copies to friends’ daugthers.
Which is not to say you don’t need to read this book if you’re past your teens. Every woman of every age could do with reading it, and you men? If you are really interested in «understanding women» then this book will definitely help.
Now then:
Caitlin Moran has written something which is a cross between an authobiography, a feminist pamphlet, a stand-up comic’s script and a rant. And she has done it in such an eminently readable way that reading it is pure, unalloyed pleasure.
I have a rule of thumb that allows me to judge – when time is pressing, and one needs to make a snap judgement – whether some sexist bullshit is afoot. Obviously it’s not 100 per cent infallible but, by and large, it definitely points you in the right direction.
And it’s asking this question: ‘ Are the men doing it? Are the men worrying about this as well? Is this taking up the men’s time? Are the men told not to do this, as ‘it’s letting the side down’? Are the men having to write bloody books about this exasperating, retarded, time-wasting bullshit? Is this making Jeremy Clarkson feel insecure?’
Almost always the answer is ‘No. The boys are not being told they have to be a certain way. They’re just getting on with stuff.’
Men are not being informed that they are opressing other men with their comments. It is presumed that men can handle perfectly well the idea of other men bitching about them. I think, on this basis, we can presume women can cope with other women being bitchy about them, too.
Now, there are things Caitlin Moran says I don’t agree with, but not very many. I’m with her on the high heels (just don’t), I’m with her on the muff (and pretty much on the hairyness issue altogether) and I think she has a pretty shrewd analysis on why a lot of women overeat as an addiction, just to mention a few.
In short, read it!
For more quotes and Morany goodness in general, check out Fuck yeah Caitlin Moran on Tumblr.
And you can follow Caitlin Moran on Twitter, too: @caitlinmoran.