Forfatter: Mirthful

Checkout: A Life on the Tills – Anna Sam

Mirthful Leave a comment

As a long-time reader of Not Always Right, including the sometime sister blog, now sub-category Not Always Working, the subject matter of Checkout is not new to me. In fact, although I have never worked the tills myself, I’ve briefly worked in customer service and also have sufficient empathy to realise that the person behind the till (the checkout girl, according to Anna Sam, hereabouts it’s just as frequently – I think, though I haven’t counted – a checkout boy) is a person, and that jokes such as «oh, if it has no price it must be free, right?» are not funny the one billionth time (if they ever were).

However, reading about clueless customers and hopeless coworkers is entertaining (you get the latter in all industries), and so I was rather looking forward to Checkout. But I must admit the book left me less than enthusiastic. I don’t know exactly what I’d expected, but I guess probably more actual anecdotes, something there is very little of. The book reads as a sort of (spoof) manual for wannabe checkout girls, explaining the various duties (counting your box at the end of the day) and challenges (finding a chair for your till; as management never replaces broken ones there is a shortage) you will encounter. Along the way there are customer stories, to be sure, but they are mostly anonymised to such an extent that they are left somewhat flat. I understand the need to anonymise, especially while you’re still employed as a checkout girl (and as far as I understand Sam first wrote a blog before being given a book contract), but it does spoil the impact, at least when it’s carried out to the degree it is here.

Another thing that bothered me, and it’s a niggling concern and probably a matter of personal taste, is that my English copy refers to British conditions whenever there are identifiable details such as currency and brands. As the book was first published in French (as Les tribulations d’une caissière) I am pretty sure that lines such as «According to the latest news the Bank of England has run out of small coins» (page 127) and «Yet again I ask for £1 and £2 coins» (page 171) did not refer to Bank of England and £ in the original. I may be unusually aware that I’m reading a translation (as I so seldom do, partly because I am so aware, it’s something of a Catch 22), but I am annoyed rather than helped by the translation of such details, and it breaks my reading flow.

In conclusion, I guess if you’re the sort of person who treats the cashier as a robot or your own personal servant, you might need to read this book, but I doubt you will. And in any case you – and the rest of us – would be better off reading Not Always Right, to be honest.

My copy will be bookcrossed. I guess I should leave it in a supermarket?

Grensen – Erika Fatland

Mirthful 4 Comments

Erika Fatlands Grensen er en av tre bøker som er nominert til Bokbloggerprisen 2017 i åpen klasse. Det er en bok jeg uansett hadde lyst til å lese, men til tross for at jeg begynte på boka i mars klarte jeg ikke å bli ferdig før samlesingsmåneden juni var over. Om det sier mer om min konsentrasjonsevene eller Fatlands skrivekunster kan man jo diskutere. Jeg heller vel mot at det er mye min feil, jeg har lest ganske mye annet paralelt, men en av hovedgrunnene er uten tvil at Grensen er en stor og tykk bok, og at den derfor ikke har vært førstevalget hverken når jeg skulle ha med meg noe å lese ut av huset, eller egentlig når jeg har sittet i godstolen. Jeg foretrekker å holde boka jeg leser i hendene, Grensen er såpass tung at jeg ikke kan lese lenge i den uten å hvile den mot noe. Ebok hadde kanskje vært tingen?

For egentlig er det altså ikke noe galt med Fatlands tekst, som sådan, snarere tvert i mot. Reisen rundt Russland er ambisiøs, men boka er lettlest* og selv om jeg mistenker at jeg husker færre detaljer i etterkant enn jeg skulle ønske er de forskjellige landene og folkenes historie, og da særlig deres forhold til Russland, ryddig og engasjerende beskrevet. Mest kraft får fortellingen (ikke overraskende) når den fokuserer på enkeltskjebner, og Fatland har snakket med mange mennesker på sin vei, så det er nok å ta av.

Et interessant grep Fatland gjør er at hun har noen spørsmål som gjentas (der det passer) i samtalene med folk langs grensen. Det samme spørsmålet gir ikke alltid samme svar. For eksempel spør hun flere av de som har vært (eller er) soldater «Drepte du noen?» Minst en gang får hun til svar «Du må aldri spørre en soldat om det!» Men ikke alle er like… hårsåre? Svaret til Armeneren Set er mer rett fram:

Set så på meg som om han lurte på om jeg var riktig vel bevart.
«Selvsagt,» sa han. «Hvordan trodde du kriger foregikk?»

(Side 347.) En litt forvirrende ting med min bok er at de to seksjonene med bilder i farger som er satt inn 1/3 og 2/3 inn i boka er byttet om, så jeg får bildene som tilhører andre halvpart av boka midt i første halvpart og omvendt. Jeg vet ikke om det gjelder bare min kopi, eller om det er et generelt problem med opplaget (4. opplag). Jeg tviler i alle fall på at det er med vilje.

Selvsagt får man lyst til å reise når man leser en god reiseskildring, men jeg må nok innrømme at det er mange av landene Fatland reiser gjeenom som jeg foretrekker å oppleve som «armchair traveller» – altså gjennom bøker. Georgia står sånn halvveis på lista over land jeg kunne tenkt meg å besøke, men ellers fikk jeg mest forsterket ønsket om å få til en ny runde i Baltikum neste år. Vi var der i sommerferien i fjor og jeg angrer allerede på at vi ikke rett og slett gjentok turen i år.

___________________
* Jeg var og hørte Fatland snakke om Grensen på Litteraturhuset i Trondheim sammen med foreldrene mine, som begge har lest Sovjetistan (det har ikke jeg, ennå). Dette var før noen av oss hadde begynt på Grensen. Vi snakket med noen andre damer som sto i kø, og mamma bemerket hvor lettlest Sovjetistan var. En av damene sa da med ettertrykk at «Denne er IKKE lettlest.» Vel, I beg to differ.

Sci-fi ungdomsskolen – John Martin og Scott Seegert

Mirthful Leave a comment

Nok en bok i posten fra Egmont, nok en bok i det jeg i omtalen av Kong Kortbukse valgte å kalle en sjanger: «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten». Og i motsetning til Kong Kortbukse føyer vel Sci-fi ungdomsskolen seg bedre inn i rekken i den forstand at jeg er underveldet.

Kelvin er fra jorda, men foreldrene hans er fremragende forskere og har fått jobb ved Det galaktiske forskningssenteret, 56 000 lysår unna. Så Kelvin starter på Sciriustrati Fibronoculareus ungdomsskole – Sci-fi, der, altså. Å være den nye gutten er selvsagt litt skummelt, og det hjelper ikke at alle forventer at han skal være et geni, siden foreldrene hans er det. I tillegg har en (wannabe-)superskurk sneket seg ombord i romstasjonen med skumle planer om verdensherredømme, og Kelvin og klassekameratene hans må redde verden.

For meg blir det hele litt for lettvint. Jeg kjøper ikke at alle – inkludert rektor og lærere – tar det for gitt at Kelvin er et dobbeltsupergeni. Skurken er sytete og uvanlig idiotisk. Kelvins klassekamerater kunne like gjerne vært pappfigurer, de har ingen personlighet utover klisjeene de blir presentert med, det har vel forøvrig heller ingen andre i boka, inkludert Kelvin selv. Plottet er syltynt og henger bare så vidt sammen. Løse tråder etterlates overalt. Og det hele avsluttes med en smått creepy «jeg overvåker deg for ditt eget beste»-løsning (sorry, spoiler).

Så, altså, Sci-fi ungdomsskolen anbefales ikke, i alle fall ikke for voksne. Kong Kortbukse leste jeg frivillig høyt for femåringen rett etter å ha lest den for meg selv, det kommer jeg ikke til å gjøre med denne. Men den er ikke så dårlig eller problematisk at jeg ikke har tenkt å sende den videre til elleveåringen, og med tanke på hvor lite imponert jeg generelt har vært over disse bøkene som ungene elsker (Wimpy Kid, Gutta i trehuset osv) ser jeg ingen grunn til at ikke hen skal synes Sci-fi ungdomsskolen også er storveis. Vi får se.

Lords and Ladies – Terry Pratchett

Mirthful 4 Comments

It’s odd how it is, some books have to find you at the right time. Even ones that «everyone» likes. I’ve lost count of the number of times I’ve tried reading Terry Pratchett. I’ve read Good Omens, of course, because Neil Gaiman, and it’s brilliant, so after finishing that I definitely tried something Discworld. And prior to that I tried because Pratchett shows up in the sentence «If you like Douglas Adams you will enjoy…» And I do. Like Douglas Adams, that is. Pratchett not so much. Until now. It must be 25 years since I first tried and suddenly there I was looking at the emergency shelf we keep at the in-laws’ summer house thinking I need something fairly light-weight to read now (as Fatland’s Grensen really needed some concentration and I was getting bored with Anna’s Mr God – more on that later) and my eyes fell on Lords and Ladies and I thought «Why not?» and suddenly the nearly four hundred pages were read and I’d even laughed out loud a few times.

So, yes. I’m not going to say too much about the book itself, I’m not sure I could bring anything to the table that hasn’t been said already. My own experience, however, is, if not unique, then probably unusual, because I found myself drawn to rereading The Rivers of London series (or more specifically Foxglove Summer). Because of the murderous unicorn and the fair folk. And I see that it is almost 100 % certain that Aaronowitch has read Pratchett (something Goodreads can confirm by the way), but I also see that as for myself, though I did enjoy Pratchett this time, I prefer the Aaronowitch brand of fantasy, where the main plot is set firmly on planet earth, fantasy or no.

Let me also say, by the way, that Pratchett is nothing like Adams, except in so far as humour in sci-fi and fantasy is a sort of genre by itself.

But that being said, I now want to read more Pratchett. And the Discworld universe is… complicated. It’s been years since I first saw the (seemingly) excellent chart by Krzysztof K. Kietzman and since I started in the middle it was difficult to know where to go from there. So I asked Facebook. That is, I asked my Facebook connections, assuming I’d have at least one major fan on my friends list (I did). The advice varied, but Siri Pettersen ordered me to start from the beginning and you really don’t want to ignore orders from Siri Pettersen, so I have now reserved The Colour of Magic at the library. For good measure I reserved Equal Rites, too, as that’s the first book in the witches storyline, and having enjoyed reading about the witches already they seem a fairly safe bet. But if The Colour of Magic turns out to be readable and not a stumbling block I guess I will go with chronological order as published.

Fargeglade vampyrer – Mona Fossdal

Mirthful 2 Comments

Jeg var innom og testet meråpent bibliotek på nyåpnede Risvollan bibliotek her for noen uker siden, og femåringen ville selvsagt låne noe. Valget falt på Fargeglade vampyrer av Mona Fossdal og vi har lest den en fire-fem ganger siden.

Konseptet er forsåvidt enkelt, de tre vampyrene bor i et gammelt slott (naturligvis), et typisk oppussingsobjekt. De vil male, men har ikke bestemt seg for farge, så de tester… alle etter tur. Hovedteksten er på rim, og rim og rytme er absolutt godkjent. Av og til er ordvalget opplagt preget av rytme- eller rimbehov og en sjelden gang blir ordstillingen unaturlig («Hvem har fått maling under sin fot?»), men ikke så ofte og påfallende at det blir slitsomt å lese. Ut over det opplagte – å vise de forskjellige fargene – fungerer illustrasjonene også som en myldrebok. Hvert oppslag har eksempler på ting man skal lete etter («Ser du en ananas?») og det er nok å ta av, så den som leser høyt kan finne på egne ting å lete etter.

Settekassa er den samme på alle oppslagene, men innholdet endres.

Hovedelementene i hvert rom gjentas, men med forskjellig nips, innhold i rammer og «folk» som kikker inn vinduene, og det er morsomt å gå på oppdagelsesferd på hvert oppslag og sammen forsøke å finne ut hvordan de forskjellige tingene er assosiert med den gitte fargen.

Det er noe kjent med de to karene i det venstre vinduet…

I tillegg til å fylle boka med alskens rare saker som appellerer til målgruppa har Fossdal lurt inn referanser som man kanskje må være voksen for å forstå. Prince dukker opp i vinduet på den lilla siden, Erna Solberg holder et malingspann på den blå og Rowan Atkinson som Blackadder er på tv-skjermen på den svarte siden. For eksempel.

Nå vil biblioteket ha tilbake boka, men du skal ikke se bort fra at vi låner den igjen.

Bout of books 22 progress post

Mirthful 5 Comments

Like last time I will stick to one post for the week, updating every morning or so.

Goals for the week:

1. Finish some books. I’m in the middle of… too many. Most of which I really like, but due to the reading mojo being somewhat absent they hang around for a lot longer than they should.

2. Blog about some books. Not necessarily the same ones as in point 1, but it wouldn’t hurt.

3. Have fun.


Bout of Books

Monday 14 May

Travelling all day in a car, so no reading. Had I planned better I could have brought an audiobook, but I didn’t.

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 280-288 = 8 pages

Better than nothing, but hardly impressive…

Tuesday 15 May

Need to read for work today, so should get quite a few pages done.

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 288-300 = 12 pages
The Data Warehouse Toolkit 2nd Ed. – Ralph Kimball and Margy Ross: 62-88 = 26 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 13-68 = 55 pages

Total: 93 pages. Not too shabby.

Tuesday challenge is «Year of You», to share a book that was published the year I was born. I had a look at Goodread’s «most popular books published in 1974» list and noticed a few familiar titles, but not that many I’ve actually read. I was considering Zen and the Art of Motorcycle Maintenance, which I did read at some point, but then I scrolled far enough down to find Mister God, This is Anna. I can’t remember when I discovered this gem of a book, but I was completely in love with it for a while. It’s one of the books I own more than one copy of, two almost identical paperbacks, and while I can’t make a good cause for not getting rid of one of them, I can’t seem to find it in me to do so. It’s been years, probably 20 or so, since I read it, so that’s what I’m reading this evening, in defiance of my actual goals for the BoB.

Other book-related things done today: Booked airplane tickets and hotel for Bokbloggertreffet 2018. Woot!

Wednesday 16 May

Last working day of the week, really, since tomorrow is our national day (not expecting to get much reading at all done tomorrow), and we’re going away for the weekend Friday morning as the kids have time off. Though I suppose I can read work-related stuff while away (I should, I’m behind).

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 300-324 = 24 pages
The Data Warehouse Toolkit 2nd Ed. – Ralph Kimball and Margy Ross: 88-118 = 30 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 68-90 = 22 pages

Wednesday challenge: «Show me your precious»:

Thursday 17 May

Norway’s national day, which means zilch reading, at least while the kid is in a band and I am in the 17th May committee: Up at six to get the eldest into band uniform and me in decent clothes for assembly at 6:45. Marching, flag up, bus to town, follow the band until they’re where they need to be for the parade, escape for a brief while to see the other kid and watch parts of the parade (crucially the one with the eldest, I wanted to see her school, too, but missed it), pick up the kid again at the end point, stop by the school briefly (I actually missed this part, my husband to the kids and I went home to nap for an hour or so before:), assemble at the local school (which the band belongs to) to finalize the setup for the afternoon’s games and grill and café, wander around helping out where needed and trying to get to spend some time with the kids, getting the public to leave at six and tidy up everything after, home shortly after seven pm, tidy away the things that have to be put away (in the fridge/freezer, anything else can wait), fix some sort of dinner for myself, collapse. The fact that I squeezed in 4 pages is a miracle of sorts. By the end of the day I was too tired to read, so I started the rewatch of MASH that I’ve been thinking about forever.

Mister God, This is Anna – Fynn: 90-94 = 4 pages

Friday 18 May

Travelling to Hitra by boat with the kids today, some reading should actually be possible…

Today’s challenge is space-themed (I’ll start off now, but may have to think about some of them for a while):

Mercury – Favourite short story/novella: En plutselig frigjørende tanke by Kjell Askildsen
Venus – Favourite book with female protagonist:
Earth – Favourite book about nature/nature word in the title: One by Gerrald Durrel, let’s go with The Bafut Beagles.
Mars – Favourite book with a red cover:
Jupiter – Favourite tome over 500 pages:
Saturn – Favourite book with circle/ring on the cover/in the title:
Uranus – Favourite book set in winter:
Neptune – Favourite book set at sea, on a boat, or under water: All of the Aubrey/Maturin books by Patrick O’Brian
Pluto – Favourite books featuring a dog/with a dog on the cover:
Moon – Favourite book set anywhere other than Earth: Dragonsinger/Dragonsong by Anne McCaffrey
Sun – Favourite book set in summer:
Space – Favourite book set in space: The Hitch-Hiker’s Guide to the Galaxy by Douglas Adams

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 324-430 = 106 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 94-140 = 46 pages
Lords and Ladies – Terry Pratchett: 1-14 = 14 pages

Saturday 19 May

Lords and Ladies – Terry Pratchett: 14-78 = 64 pages
Grensen – Erika Fatland: 192-220 = 28 pages

Sunday 20 May

Lords and Ladies – Terry Pratchett: 78-240 = 162 pages

Day six Instagram challenge completed today: Shelfie.

Wrap-up

Number of pages read: 601
Number of books finished: 2

Considering one of the books I finished was also started this week AND I started another one, too, I guess I will call that a bit of a fail on goal number 1. As for the number of pages, it’s perfectly acceptable. I read (lots) more than I do on average, and this time it was mostly pretty dense text (and partly non-fiction of the drier kind) rather than comics. So yay.

I didn’t actually blog about any books during the BoB week, but I did write most of this post about Fargeglade vampyrer which I pressed published on today (Monday 21st). But on the other hand I should have realised that getting much blogging done this week was never going to happen, so I  will declare myself satisfied with goal 2 not really being reached.

As for goal 3: But of course.

Am I ready for Bout of Books 23? You bet.

Come to think of it, I read more! I read five chapters – 39 pages – of Doktor Proktors prompepulver aloud to the five-year-old.

Kong kortbukse og den onde keiseren – Andy Riley

Mirthful 2 Comments

Kong kortbukse og den onde keiseren dumpet ned i postkassen min i går, og så passet det seg sånn at jeg trengte noe lett underholdning i går kveld, så vips var den lest. Jeg hadde nok ikke vært så ivrig etter å gi meg i kast med den om jeg ikke hadde vært STOR fan av Andy Rileys Bunny Suicides, for de andre bøkene jeg har lest i denne… kan vi kalle det en sjanger? «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten»? Jeg tenker på Diary of a Wimpy Kid og Gutta i trehuset og så videre? Vel, ok, jeg kaller det en sjanger, jeg. Altså: De andre bøkene jeg har lest i denne sjangeren, av nysgjerrighet og fordi jeg liker å ha en viss idé om hva ungene leser, har jeg blitt ganske… underveldet av.

Men det skal Kong kortbukse ha, her var det faktisk mye å like. Ikke minst jubler feministen i meg over at alle de viktige personene i boka med unntak av de to hovedpersonene (altså kong kortbukse og den onde keiseren) er damer/jenter: Minsteren, hoffnarren, gardeoffiseren og den eneste bonden som skjønner at keiseren er en skurk. Det er nærmest revolusjonerende, for i 99 % av alle barnebøker, selv de som har kvinnelig «helt», er de fleste sånne biroller besatt av menn.

Morsomt er det også. Edwin er ni år og er konge i et ganske lite land. Han er veldig glad i folket sitt og viser det ved å gi dem sjokolade hver lørdag, og folket er tilsvarende glade i ham. Men å kjøpe så mye sjokolade er dyrt, og plutselig er den kongelige sparegrisen tom for penger. Mens Edwin forsøker å finne en løsning på den knipa tar folket den manglende sjokoladeutdelingen som et tegn på at kongen har glemt dem, noe den onde keiseren fra naboriket utnytter. Han lurer folket til å gjøre opprør.

Her må jeg innrømme at jeg rett og slett fniste.

Er det en bok som egner seg for voksne like mye som for barn? Nei, det vil jeg nok ikke si. Det lekes litt med klisjeer, men det er ingen vitser som er myntet på den voksne leseren og det er fint lite substans. Men som uanstrengende underholding en torsdagskveld var den helt ok, og hos målgruppa kan jeg ikke skjønne annet enn at den bør gå rett hjem. Her i huset skal den testes både på fem- og elleveåringen, så skal jeg prøve å huske å rapportere hva de synes etterhvert.

Merk: Boka er mottatt (uoppfordret) fra forlaget.

Bout of Books 22

Mirthful Leave a comment

Bout of Books

Bout of Books is here again. Well, it will be here in two weeks’ time, this is my signup post.

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, May 14th and runs through Sunday, May 20th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 22 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Mirthful 4 Comments

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»: