Et liv forbi – Helga Flatland

Jeg tenkte jeg skulle klare å lese alle bøkene på Bokbloggerprisens kortliste for Årets roman i år, men da må jeg begynne å få opp farten. Det er ikke bare min feil, som nevnt i hjertesukket over pocketpriser tidligere i vår har jeg stått på venteliste på biblioteket. Flatland fikk jeg hentet og lest før ferien, Renberg venter jeg fortsatt på. Fonn har jeg, så den burde jeg jo ha klart å lese, men har ikke kommet så langt. Vel, vel, nå skal det altså handle om Helga Flatlands Et liv forbi.

Et liv forbi handler først og fremst om Anne og datteren Sigrid. De har et anstrengt forhold, mye forårsaket av at Sigrid føler at hun ble forsømt i barn-/ungdommen, da Anne ikke hadde energi til noe særlig mer enn Sigrids far, Gustav, som fikk flere påfølgende slag og ble mer og mer pleietrengende. Nå har Anne fått uhelbredelig kreft, og boka handler om de månedene hun har igjen i livet. Temaet er foreldre-barn-dynamikk, hvordan vi forvalter minner og hvordan vi i en relasjon forholder oss til at vi husker ting helt ulikt.

Historien fortelles vekselsvis fra Anne og Sigrid sitt synspunkt, de får fortelle annethvert kapittel (i jeg-form). Det er et grep som tidvis fungerer veldig godt, særlig når overgangen skjer midt i en samtale, som overgangen fra kapittel tolv (der Sigrid forteller) til kapittel tretten (Anne):

Viljar og jeg er ute og mater ender ved Bogstadvannet da mamma ringer en lørdag formiddag i begynnelsen av mars (…) Jeg stålsetter meg, som vanlig.
– Hallo, mamma, sier jeg.

13
– Kreften har spredd seg til lungene, sier jeg.
Sigrid blir stille.
– Er du der, sier jeg etter et par sekunder, hører Viljar i bakgrunnen, savnet etter ham, etter dem, banker i meg.

Men jeg tar meg i å tenke at jeg savner et tredje perspektiv. Eller… Kanskje ikke Sigrids datter Mia hadde tilført historien noe viktig som forteller, men jeg følte det som unaturlig at hun ikke fikk sjansen. Alternativt kunne kanskje Magnus, Sigrids eldre bror, fått komme til orde, annet enn i bruddstykker viderefortalt av Anne og Sigrid. For det gjøres klart at han har en helt annen oppfatning av hvordan oppveksten deres fortonte seg enn det Sigrid har.

Magnus har flere ganger sagt at han tror det ville vært bedre for mamma om pappa hadde dødd av det siste slaget, kanskje til og med det tredje, eller andre, at det å ha kroppen hans her, med blikk og pust og hud og smil, men likevel bare som en fysisk avstøpning hun ikke kan kommunisere med, har framkalt et større savn, mer dårlig samvittighet, enn om hun hadde en grav å gå til. Magnus var eldre da pappa ble syk, han har mer å savne, men sier sjelden mer enn det, enn hva han tror ville være best for mamma. Den andre gangen han nevnte det, ble jeg irritert, mest av den udelte omsorgen for mamma. Vi satt i bilen hjemover etter at han for en gangs skyld hadde blitt med ned på sykehjemmet. Det er vel minst like viktig hva som er best for pappa, sa jeg. Herregud, han er jo en grønnsak, sa Magnus overraskende hissig, han sitter jo bare der og suger energien ut av andre, slik han har gjort hele livet sitt. Hva, hvordan kan du være sint på ham, og ikke henne, spurte jeg høyt. Hun har i alle fall vært der, svarte Magnus, snudde hodet og stirra ut vinduet på passasjersiden. Vi kjørte i taushet en lang stund før han snudde seg og så på meg igjen. Det må være lov å stille noen spørsmål, sa han. Du har jo ikke stilt et eneste spørsmål, svarte jeg, så jeg forstår ærlig talt ikke helt hva du mener. Jeg spør hvorfor vi skal holde ham i live på denne måten, og for hvem, sa Magnus. Hva mener du, holde ham i live, spurte jeg, han lever jo.

(Side 53-54.) Ett eller annet savnet jeg i hvert fall. Men kanskje skyldes det bare at jeg ikke likte verken Anne eller Sigrid noe særlig og hadde langt mer sympati for både Mie og Magnus.

En annen ting er at selv om jeg synes boka var helt ok mens jeg leste den har den ikke festet seg. Jeg måtte lese gjennom sitatene jeg skrev av før jeg leverte boka tilbake i slutten av juni for overhodet å huske noe mer enn de helt basale tingene; mor, datter, minner om oppvekst, uhelbredelig kreft. I det store og hele sitter jeg igjen med inntrykket: En helt middelmådig leseopplevelse.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.