Fra Shakespeare til Knausgård – Janne Stigen Drangsholt og Therese Eide

Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest av Janne Stigen Drangsholt og med Therese Eides illustrasjoner er på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, og konkurrerer dermed mot Men du ser ikke syk ut og Lappjævel!. Det var samlesing nå i juli, men selv om jeg fikk lest boka kom ferien i veien for skriving.

Drangsholt har valgt ut 66 klassikere og for hver av dem får leseren noen talepunkter som hen kan bruke i situasjoner der det er naturlig eller nødvendig å briefe med litteraturkunnskap. For hver bok besvares spørsmålene:
Hvorfor er dette en klassiker?
Hvordan imponerer du?
Hvem imponerer du?
Og du får et sitat fra boka.

Idéen er god, men… jeg er ikke overbevist av gjennomføringen. Jeg hadde forventet å le mer, eller i det hele tatt? Jeg synes ikke vitsene er morsomme, og i de tilfellene hvor teksten nærmer seg et morsomt poeng drar Drangsholt det akkurat for langt for meg. Som i forklaringen av hvem du vil imponere med dine kunnskaper om Frankenstein:

En tredje gruppe er for øvrig feminister. Frankenstein er nemlig – i tillegg til en påminnelse om at kvinner alltid har vært «det annet kjønn» – et godt eksempel på hva som ville skjedd hvis menn kunne føde barn. De ville synes det var stas i ca fem minutter, og så hadde de ikke giddet mer. Det synes alle feminister – og mødre – er hysterisk morsomt å tenke på. Fordi det er sant.

(Side 31.) Dette er selvsagt en ganske urettferdig generalisering av fedre/menn (og egentlig en underlig framstilling av farskap, som om menn ikke er ansvarlig for barn siden de ikke kan føde?), men det kunne vært (litt) morsomt uten den siste setningen. Den er unødvendig for humoren og gjør at jeg lurer på om forfatteren tror på sin egen generalisering (som i og for seg ville være ganske trist). Akkurat her irriterte jeg meg dessuten over at dette bare er den andre gruppen du kan imponere, siden gruppe nummer to som nevnes er leger, med beskjed om at de IKKE vil la seg imponere. Og ja, det er pirk, men jeg liker å pirke.

En av illustrasjonene som faktisk fikk meg til å le; fra kapittelet om Ferrante.

I sitatet over blir jeg fornærmet på vegne av alle de reale mennene i verden (og, altså, det er ikke ofte jeg blir det, jeg er ikke fremmed for å sukke «Why are men?» og har endelig fått kjøpt meg t-skjorten med teksten «I’ve heard enough from old white men», som jeg tror jeg har nevnt på bloggen tidligere), i forklaringen av hvem du vil imponere med dine Jane Eyre-kunnskaper (forøvrig bokas korteste svar) blir jeg sur på vegne av meg selv:

Nok en gang blir vi nødt til å si kvinner. Kvinner elsker Jane Eyre nesten høyere enn livet selv. Hvis ikke er de ikke kvinner. Da er de bare en liten lort.

(Side 45.) Igjen… Kunne man spart seg den siste setningen? Jeg er ganske vant til å lese ting som forteller meg at jeg ikke er kvinne, men jeg vet ikke om jeg synes det er så kult å bli anklaget for å være moralsk feig (for ikke å «elske Jane Eyre nesten høyere enn livet selv», no less). For «bare en liten lort» er selvsagt også et sitat, til og med fra en annen klassiker Drangsholt har med på lista, nemlig Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren:

Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. «Varför då», undrade jag. «Annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sa Jonatan.

Man kan si mye om å elske Jane Eyre, altså, men å hevde at det utsetter deg for fare er i overkant (med mindre du befinner deg i en bok av Jasper Fforde). Og når vi først er i ferd med å la oss fornærme, hva med denne passiaren om Ringenes Herre?

Det kan være greit å vite at en del folk sannsynligvis vil anta at du lyver om å ha lest bøkene og egentlig bare har sett filmene, men det skal du ikke bry deg om. Dessuten er det svært få som har lest hele trilogien. Mange av de mest ivrige tilhengerne har faktisk sett seg nødt til å gi opp halvveis i bok to, hvor Tolkien blir så opptatt av å beskrive naturen at han lar heltene oppholde seg litt vel lenge hos et hesteelskende folk uten å legge inn noen som helst slags handling. Hvis du snakker med noen fra Noregs Mållag, kan du kanskje lyve på deg å ha lest den nynorske oversettelsen Ringdrotten (2006), som vant Nynorsk litteraturpris. Den bløffen anbefales imidlertid bare hvis begge parter har drukket alkohol, da den nynorske oversettelsen er nær uleselig og du fort kan bli avslørt.

(Side 150-151.) At det er «svært få» som har lest hele trilogien er en merkelig påstand om en bok som er velkjent for å være noe 13-16-åringer leser om igjen og om igjen. Jeg begynte først å lure på om det kunne være generasjonsforskjeller her, da de av oss som allerede var godt voksne når filmene kom kanskje hadde mer motivasjon for å fullføre bøkene enn de som kan «jukse» ved å se filmene, men Drangsholt og jeg er jevngamle og min (veldig uformelle) spørreundersøkelse på Facebook og Twitter viste ingen forskjell på folks alder (annet enn, selvsagt, at det er litt større sjanse for at du leste boka først om du var eldre enn ti når filmene kom). Jeg synes også at Drangsholt generaliserer egne preferanser når midten av bok to presenteres som den kjedelige biten. Av de som fortalte meg at de ga opp spriker hvor de ga opp (eller, for noen av de som fullførte, hvor de holdt på å gi opp) fra første halvdel av bok 1 til siste halvdel av bok 3. Selv ga jeg nesten opp etter Ringens brorskap, som jeg bare leste ferdig på trass fordi jeg hadde en avtale om å se filmen på kino i premiereuka. Når jeg vel hadde sett filmen leste jeg resten i løpet av to døgn fordi jeg måtte vite hvordan det sluttet (noe jeg kanskje ikke ville gjort dersom alle tre filmene allerede var kommet ut). Det endte med at jeg elsket nettopp midten av To tårn, men måtte skumlese kampscenene i Atter en konge. Fire av mine bekjentskaper hevder også å ha lest Ringdrotten, men i følge Drangsholt skal jeg vel ikke tro på dem (der er det vel også en logisk brist: Om boka er nær uleselig er vel sjansen for å bli avslørt mindre enn om det er en bok mange har lest?).

Så hvis ikke boka er morsom, er den nyttig? Vel. Det var én bok jeg ikke har lest jeg fikk litt mer lyst til å lese (Mesteren og Margarita), og det ligger i sakens natur («klassikere») at det ikke var noen bøker jeg ikke hadde hørt om før på lista. Jeg har lest 32 av titlene, samt deler av 3 til, så kanskje jeg ikke er i målgruppa? På den annen side vil jeg absolutt ikke anbefale noen å bruke denne boka slik det presenteres at den skal brukes, det vi si til å late som du har lest klassikere du ikke har lest. Som det sies om Hamsuns Sult:

Hamsun er den forfatteren som kanskje oftest dukker opp i «På nattbordet»-spalten til Dagens Næringsliv, noe som kan tyde på at hvite menn som pusher femti er midt i målgruppen her. Faren er at disse faktisk kan ha brukt en sommerferie i Provence eller på sørlandshytta til å lese Hamsun.

(Side 26.) Du kan altså lett bli avslørt. Men det gjelder alle bøkene. Hvis du treffer på noen som faktisk har lest boka har ikke Drangsholt gitt deg nok info til å overbevise i mer enn noen sekunder og du bør fluksens skifte tema. Et eksempel er at hun forklarer at Løven, heksa og klesskapet er en kristen allegori, men sammendraget koker ned til at Edmund lures til å bli med på de ondes lag og så tar Aslan en lang prat med ham og så ordner det seg, og utelater den bittelille detaljen at Aslan lar seg henrette av heksa for så å stå opp igjen fra de døde. Dessuten, om du gjør som Drangsholt foreslår og avfeier de andre seks Narnia-bøkene med at de er kjedelige og at C. S. Lewis ikke tilfører noe nytt kommer jeg til å gå ut fra at du ikke har lest dem, eller muligens bare synes synd på deg for å ha lest dem og funnet dem kjedelige. Nuvel.

Jeg tror da heller ikke egentlig at intensjonen er at du skal bruke boka for å bløffe på deg kulturell kapital. Jeg tror det er meningen at de av oss som har lest en del av bøkene skal nikke gjenkjennende (og humrende) til beskrivelsen av de vi har lest og bli litt nysgjerrige på de vi ikke har lest. Når boka overhodet ikke har den effekten på meg kan jeg jo notere at det er jeg visst nesten alene om. Den fikk gode anmeldelser fra presumptivt oppegående avisanmeldere og mine bokbloggerkolleger har altså ment den var verdig til nominasjon i Åpen klasse. Elida, for eksempel, som driver 1001 Books you should read before you die-boksirkelen og derfor må antas være mer opptatt av klassikere enn de fleste, synes Fra Shakespeare til Knausgård var både morsom og informativ, så les gjerne hennes innlegg. Min anbefaling får Drangsholts tekster ikke.

Illustrasjonene av Therese G. Eide, derimot? De har jeg nesten bare positive ting å si om. De var det eneste som fikk meg til å trekke på smilebåndet og i i hvert fall ett tilfelle (se ovenfor) faktisk le. De spiller på innholdet i teksten, men legger til sin egen vri på humoren, og av og til introduseres helt nye vitser, som denne illustrasjonen til Don Quijote:

Jeg ønsker meg egentlig alle illustrasjonene fra boka i en hendig liten bok for seg selv.

To tekniske ting som får gå på forlaget sin kappe er for det første at ett sted (Vesaas Fuglane) dekker en illustrasjon over deler av teksten. Det må vi håpe blir rettet før boka eventuelt kommer i pocket/flere opplag. Det andre er at det ikke finnes noen innholdsfortegnelse. Det synes jeg er ganske underlig. Det nærmeste man kommer er en liste over hvilke utgaver sitatene for hver bok er hentet fra, der får man i det minste rekkefølgen på klassikerne. Men det er altså også et tips til fremtidige utgaver: Innholdsfortegnelse.

PS: Den observante leser vil legge merke til at jeg har gått ut fra at Drangsholt står for teksten og Eide for illustrasjonene. Det kan selvsagt være at det har vært mer samarbeid og gjensidig utveksling av ideer her enn det fremstår som. Det vil ikke endre min oppfatning av at teksten er middelmådig og illustrasjonene gode, men jeg tenkte det var verdt å påpeke.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.