Jeg elsker egentlig at jeg endelig kan sykle til jobb, det har vært vanskelig de siste årene på grunn av familielogistikk. Men når jeg holder på med en spennende bok har bussen sine klare fordeler, og jeg blir litt glad når jeg har en unnskyldning for å velge buss. Jeg holder på med Min mormor hälser og säger förlåt, men hvordan har det seg at HVER gang jeg leser den på bussen kommer jeg til en episode som får tårene til å renne, når jeg har lest den både hjemme og på hotell i Oslo i helga uten å gråte? Jeg har kommet frem til at den eneste logiske konklusjonen er at Fredrik Backman er ond (og dessuten har imponerende timing).
Nåja. Som du kanskje ser dersom du besøker bloggen når du leser dette, men forhåpentligvis ikke har lagt merke til om du leser via rss, holder jeg på med litt oppussing. WordPress er oppdatert, jeg har skiftet tema til noe som er mer mobile enheter-vennlig og tweaker litt både her og der. Jeg har også endret hovedspråket på bloggen til norsk. Jeg kommer fortsatt til å skrive på engelsk når boka jeg skriver om er på engelsk, men ellers kommer det til å gå i norsk for det meste.
Et bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.
De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.
Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.
Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.
Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?
Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:
På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:
– Jasså, det kjem fintfolk.
(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.
For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.
De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).
Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.
Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.
Og Hans lot som han ikke hørte.
(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.
P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.
A Fete Worse than Death – Iain Aitch (som forårsaket noen merkelige kommentarer, jeg burde nesten beholde den av sentimentale årsaker…)
Om noen vil overta noen av disse direkte er det bare å gi lyd, ellers slippes de nok «villt».
(Jeg skal ta en runde i hyllene og lete etter flere kandidater, så listen kan bli lenger.)
Forresten, i tillegg har jeg følgende fra 1001-listen som jeg ikke har lest ennå, men som jeg har dårlig samvittighet for å ha beholdt så lenge, så om noen andre vil lese dem og sende dem videre kan jeg ta dem med:
Det er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.
Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.
Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.
Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.
Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.
For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen. Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.
Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.
For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.
I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.
Det har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.
Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.
Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.
(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.
When in doubt, answer a questionnaire.Denne fant jeg hos Lotten.
Author you’ve read the most books from:
Tricky. Det kan være så enkelt som Patrick O’Brien, sdien Aubrey/Maturin-serien er hele 20 (pluss en uferdig) bøker lang (teller man hver lesing av en bok vinner O’Brien hands down). Det kan også være Alexander McCall Smith. Sannsynligvis er det ham. Han spyr jo ut bøker, og det er jo bra, for jeg liker dem.
Best Sequel Ever:
Det er jo fristende å si Harry Potter et eller annet, siden de på mange måter bare ble bedre og bedre, men jeg prøver å komme på noe som ikke nødvendigvis var planlagt som sequel i utgangspunktet… Vel, ok, la meg si The Long Dark Tea-Time of the Soul av Douglas Adams. Genius.
Currently Reading:
Litt for mange bøker på en gang… Men i dag kom denne i posten fra Cappelen Damm og trumfer alt:
Drink of Choice While Reading:
Vann, kaffe, te, øl, vin, sider, whisky. Så lenge det er godt.
E-reader or Physical Book?
Jeg leser mer og mer på Kindelen, fordi det er praktisk, men jeg foretrekker fysiske bøker.
Fictional Character You Probably Would Have Actually Dated In High School:
Jeg ‘datet’ ikke på den tiden, så: Ingen? Jeg klarer ikke å komme på noen sånn på sparket som jeg tror jeg ville hatt ønske om å ‘date’, heller. Jeg var like kresen den gangen som nå.
Glad You Gave This Book A Chance:
Den siste boka jeg kan huske å ha blitt positivt overrasket over er Allahs tårer av Rikard Spets, siden det er en sjanger jeg normalt ikke leser.
Hidden Gem Book:
The Brontes went to Woolworth synes jeg er herlig, og den kom jeg over brukt uten noensinne å ha hørt om den før, så noe ‘hidden’ må den kunne sies å være.
Important Moment in your Reading Life:
Når jeg bestemte meg for å fokusere på nordisk litteratur, i håp om å komme meg på Bokmässan i fjor, kanskje? Jeg har i alle fall lest en haug bøker jeg ikke ville vurdert en gang på grunn av det, og oppdaget noen nye favorittforfattere.
Romaner om virkelige mennesker liker jeg ikke noe særlig. Og paranormale greier, særlig hvis det liksom skal være ‘realistisk’.
Longest Book You’ve Read:
Siden jeg akkurat har deltatt i en utfordring om mursteiner kan jeg i alle fall si at Cecilia av Fanny Burney er den lengste jeg har lest som jeg vet om (med mindre man teller trilogier i ett bind, da vinner nok Tolkien).
Major book hangover because of:
Busman’s Holiday av Dorothy L. Sayers ga meg nesten ekstensiell krise når jeg leste den første gang.
Number of Bookcases You Own:
Aj. 15 som deles med mannen, tre til om du teller de som står på ungenes rom. Alle går til taket, eller nær nok.
One Book You Have Read Multiple Times:
Dem er det også mange av. Boken jeg nok har lest flest ganger er fortsatt The Chronicles of Robin Hood av Rosemary Sutcliff.
Preferred Place To Read:
Sofaen. Ellers leser jeg der jeg måtte befinne meg.
Quote that inspires you/gives you all the feels from a book you’ve read:
A woman at one of mother’s parties once said to me, “Do you like reading?” which smote us all to silence, for how could one tell her that books are like having a bath or sleeping, or eating bread – absolute necessities which one never thinks of in terms of appreciation.
Fra tidligere nevnte The Brontes went to Woolworth.
Reading Regret:
At jeg aldri noensinne kommer til å få lest alle bøkene jeg gjerne skulle lest. På den annen side: Om man hadde kommet dit kunne man jo bare lagt seg ned for å dø, så kanskje det er bra? At jeg ikke kommer overens med Dickens, da, eller Terry Pratchett for den saks skyld. Jeg skulle gjerne sett sjarmen hos begge.
Series You Started And Need To Finish (all books are out in series):
Der må jeg svare som Lotten, jeg skulle ha lest En ufo gör entre og Jenny. Jeg får meg bare ikke helt til å sette i gang, jeg tror nemlig de er så alt for gode og dermed så alt for fæle. Men Gardell kommer til bokfestivalen i Oslo, så kanskje jeg kan komme meg i gang av den grunn?
Three of your All-Time Favorite Books:
Tre? Jeg må nesten få sitere Neil Gaiman: «Picking five favorite books is like picking the five body parts you’d most like not to lose.»
Unapologetic Fangirl For:
Harry Potter, og hele hans univers. Robin Hood, the man and the myth. Mma Ramotswe, Botswanas førstedame. Harry Hole, som er så klisje antihelt at man bare må elske ham. Jane Austen, dear, dear Jane. Jackson Brodie, (not) trying to save the world.
Skal jeg fortsette?
Very Excited For This Release More Than All The Others:
Jeg gleder meg til Min mormor hälsar och säger forlåt, og så var det De usynlige, da.
Worst Bookish Habit:
Jeg lar diagrammet tale for seg:
Whoever came up with this is a genius. Source: All over the interwebz.
X Marks The Spot: Start at the top left of your shelf and pick the 27th book:
Jeg gidder ikke gå så langt, så det blir nærmeste bokhylle: The Four Loves av C. S. Lewis
Your latest book purchase:
Jeg kjøpte The Bookstore av Deborah Meyler til Kindle for et par dager siden.
ZZZ-snatcher book (last book that kept you up WAY late):
Mutton av India Knight hold meg i alle fall våken lenger enn jeg hadde planlagt. Det er lenge siden jeg har lest til langt på natt, selv om det fortsatt skjer en sjelden gang. Før i tiden (mens jeg gikk på skole og universitet, før jeg begynte å jobbe) gjorde jeg det nesten hver kveld.
Ålder då du lärde dig att läsa:
Jeg var vel fyllt seks.
Äldsta boken du har läst (i originalutgivningsår):
Tja. Gilgamesj, tror jeg, i hvert fall om man går ut fra når det er skrevet. Om det ble utgitt noe særlig tidlig, vet jeg ikke. Om det ikke teller så blir det vel Homer, hans epos ble vel utgitt på en eller annen måte svært tidlig.
Överst i din olästa bokhög (d.v.s. vilken bok som du inte har läst innan kommer du att läsa härnäst):
Bortsett fra De usynlige har jeg lyst til å begynne på Hope & Glory av Stuart Maconie. Den har stått på hylla en stund.
Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).
Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.
Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:
Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.
(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.
I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.
Siden jeg er så godt i gang med bloggingen om dagen kan jeg jo slenge inn et herlig sitat fra boken jeg holder på med i Flukten fra virkelighetens Smakebit på søndag-samling. Som nevnt tidligere er Sommerboken en av bøkene jeg burde ha lest innen neste boksirkeltreff. Selvsagt burde jeg lest den på svensk, men det var bare den norske utgaven som var lett tilgjengelig på biblioteket, så da ble det det.
Litt kontekst: Sommerboken handler om Sophia og farmoren hennes. Sammen med Sophias far bor de på en liten øy ytterst i havgavet i Finskebukta. En sommer har Sophia besøk av en annen liten jente. Det går ikke så bra, jenta er redd for alt. Sophia forsøker å hjelpe, men det er ikke så lett:
Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.
Stupte hun virkelig? spurte farmoren.
Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.
Aha, sa farmoren. Og nå da?
Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.
The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry jumped the tbr-queue a bit unexpectedly. I borrowed it from my parents, who both read it this summer, and it therefore happened to be on top of a pile in the bedroom when I needed something to read while keeping the baby company until she fell asleep. Once I started, I was intrigued enough to promote it to main read when I had finished Mutton, and since I spent Friday flying to Oslo for a meeting, I had a lot of time to read (one good thing about meetings in Oslo).
I say I was intrigued, and I was. Harold Fry lives with his wife Maureen in Kingsbridge, their marriage has been pretty much dead for twenty years. One morning he receives a letter from Queenie Hennessy, and old friend, who is dying of cancer in Berwick-on-Tweed. Harold is shaken by the news, especially as he feels he has things unsaid to Queenie. He writes a letter, and walks to the postbox to post it, but somehow he can’t quite manage to get it into the first one, nor the second one and at the edge of town he encounters a girl in a petrol station who talks about faith curing cancer and Harold has somehow started walking to Berwick-on-Tweed in order to save Queenie. This is the pilgrimage, an old man in unsuitable shoes, without his mobile, walking from Knightsbridge to Berwick-on-Tweed. A mad project, if ever there was one.
Well, there’s naught the matter with mad projects, fictional or otherwise (Round Ireland with a Fridge, anyone?), and one of the more enjoyable features of Harold’s project is the conversations he has along the way. He also has a lot of time to think, and we get flashbacks of his life, his friendship with Queenie, his relationship with his wife, his less-than-perfect parents and his son. Maureen, with her husband out walking to save another woman also has time to think, and so we get her side of the story, too. And it’s interesting enough, as things go. And there are nice turns of phrase, too:
The world was made up of people putting one foot in front of the other; and a life might appear ordinary simply because the person living it had done so for a long time.
(p. 180) However, I’m not quite sold on the whole thing. I can’t put my finger on it, but Joyce doesn’t really make me care. I am nowhere near tearing up at any point, and really, there are several places where I should be breaking out the Kleenex (I mean, nowadays I cry at ANYthing, NOT making me cry is almost impressive in itself). So, well, a quick and somewhat interesting read, but not really something I’d recommend whole-heartedly, I’m afraid.
Another quote, though, this is Harold and Maureen’s neighbour Rex talking about his dead wife:
I miss her all the time. I know in my head that she has gone, but I still keep looking. The only difference is that I am getting used to the pain. It’s like discovering a great hole in the ground. To begin with you forget it’s there and you keep falling in. After a while, it’s still there, but you learn to walk round it.
(p. 240)
Ps. Boka er utgitt på norsk av Aschehoug i 2012 med tittelen Harold Frys utrolige pilegrimsferd.
Mutton is a free-standing sequel to Comfort and Joy(which I loved) though I only realised this once I started reading, as the publishers have completely neglected to include this information on the cover. This is a shame, because, although you could quite definitely read Mutton all on its own, it does contain Comfort and Joy spoilers, so if you want to read both you should definitely read them in the correct order.
Clara is still my BFF, or something like that. I like her a lot. The two of us have differing views on things like shoes (I’m more interested in comfort than looks) and makeup (I can hardly ever be bothered), but so do a lot of my real life friends. What Clara does have in common with me (I think) is what the cover calls «a healthy sense of what matters in life». But then Clara’s old friend Gaby moves in. Gaby is older than Clara but looks substantially younger. Because, of course, she has had «things done». And Clara, who has just discovered a frown taking root on her forehead, starts wondering whether, perhaps, she should get a few things done herself.
I’ve never been the sort of person who worried too much about how I look (hence the lack of interest in shoes and makeup), but I do see how a nip here, a tuck there and a little shot of Botox may seem quite tempting to people (we’re talking the subtle(ish), small alterations here, not full-on duck lips and scary expressionless faces). And it’s all very well to tell people to «grow old gracefully» as long as most actresses don’t look a day over thirty (even the ones that are supposed to be old) and women get laughed at for not dressing their age (as if, magically, at say, forty, we should stop liking to dress up and start preferring shapeless beige and navy dresses). And if you’re single, as both Clara and Gaby are, and would rather like to have sex with someone vaguely attractive (to you, definitions differ, obviously) occasionally, then living up to what society tells you is an attractive woman will of course seem massively more important.
So Clara worries a bit, but on the whole her outlook is that it is what it is and if you have to forego pasta forever in order to live up to the ideal, then perhaps it’s the ideal that’s wrong, rather than the pasta. But having Gaby in the house is unsettling, however, not all is hunky-dory with Gaby either:
For the first time since she re-entered my life, I feel properly sorry for Gaby, beautiful, gorgeous Gaby, pretendy Gaby, who has made herself a captive of her looks, who can never stop, who is never going to say, ‘Sod it, I’m nearly fifty, I think I’ll skip the daily punishment and the starvation regime and just do what I like. And if my arms sag a bit, then so what? I’ve had a good innings and it isn’t the end of the world.’ Instead here she is, snaffling down the Class As and trying to keep up with people she could realistically have given birth to. Kate would say it’s undignified, and at this very moment I’m inclined to agree.
(p. 82) They rattle along, and learn bits and pieces on the way, helped along by some of Clara’s other friends. At the same time, things are going on with Clara’s son Jack and his girlfriend Sky. Sky’s father is a successful fantasy writer, in the middle of writer’s block over his seventh novel, and is sent by his publishers in isolation to the outer Hebrides in the hope that this might help, so Sky is also a temporary lodger i Clara’s house. It turns out that Gaby is a complete fangirl when it comes to Sky’s dad’s books, and that provides both entertainment (being a bit of a fangirl myself, I chuckle over Gaby and Sky and their conversations filled with in-jokes and unintelligble gibberish – to an outsider like Clara) and plot twists.
The main focus of Mutton, though, is looks, whether to «fix» them and how to live with them. As such, I found Mutton less engaging than Comfort and Joy, simply because looks interest me far less than divorce (or Christmas). And some of the dilemmas seem quite foreign as well. Though one of the novel’s tenets is that far more peope have had «things done» than will readily admit it, I can’t help but feel that this might be true of middle-class-and-up London, but I somehow doubt it is true of Trondheim. I’d be rather surprised, in fact, if any of my friends had had «things done» (at least more drastic than a bit of teeth bleaching or such). Perhaps I’m naive, but it does make the novel’s main existential discussion seem even less relevant.
So, yes, I liked it. I read it cover to cover much more quickly than I generally read things nowadays (what with life happening and all), and I will probably get hold of India Knight’s next book the moment it hits the shelves (as usual). And I half-way wish the next one will be about Clara and her familiy, too, because I’d like to know what happens next. But, no, I didn’t love it.
I may have to reread Comfort and Joy come Christmas, though.
