Det begynte så bra. Henry Perowne våkner midt på natten og står ved soveromsvinduet og ser et fly i flammer komme inn over London. Post-ellevte september er det naturlig å mistenke terrorisme, og Perowne våkner dagen etter med en uro i kroppen, er hans trygge, idylliske liv truet?
Perownes lørdag fortsetter først i vante mønstre. Han kjøper fisk til kveldens fiskegryte, han besøker sin mor, og så drar han for å spille squash. På vei til squashen blir han involvert i en liten bilulykke og møter Baxter, som med hjelp av kompisene truer Perowne mer direkte. Perowne snakker seg ut av situasjonen ved å utnytte diagnosen han instinktivt stiller og slipper altså unna bank der og da, men ved å ydmyke Baxter stiller han seg åpen for framtidige angrep.
Etter squash drar Perowne hjem og starter med matlagingen, gjestene (sønn, datter og svigerfar) ankommer og når de alle er samlet ankommer også Baxter med makker som tar familien som gisler i et innbruddsdrama.
Gjennom hele boka får vi Perownes filosoferinger over livet generelt og over politikk og neurologisk sykdom spesielt. En gryende irak-krig problematiseres, spørsmålet om mennesker kan lastes for ting de gjør som er forårsaket av sykdom likeså.
Som sagt, det begynner bra. Jeg liker Perowne på sett og vis og jeg liker det McEwan skriver. Men etter hvert begynner ting å skurre. Og innbruddsscenen med Baxter er rett og slett så… idiotisk at det er vanskelig å ta boka 100 % alvorlig.
Det mest interessante aspektet ved boka er diskusjonen rundt nevrologisk sykdom og hva det kan ha å si for atferden til mennesker, og altså hvorvidt de kan lastes for sine handlinger hvis det er sykdommen som forårsaker dem. I den sammenhengen er Baxter et særdeles interessant kasus, men McEwan sløser det hele bort i den tynneste, Hollywood-aktige resolusjonen av en konflikt jeg noensinne har lest i såkalt seriøs litteratur.
Og det er så synd, for han kunne gjort så mye mer med det persongalleriet han har skapt. Perowne selv kunne vært dissekert og blottlagt (på John Updike-vis som gjestebloggeren hos och dagarna går ønsker seg). Ekteskapet mellom Henry og hans kone Rosalind er også verdt enda flere linjer enn det allerede får, det samme er forholdet til barna og til svigerfaren Grammaticus, her er materiell nok til tre-fire bøker minst. Og diskusjonen om virkelighet, særlig hjernens virkelighet sett med nevrokirurgens øyne, og litteraturen representert ved svigerfar og datter er også verdt mer fokus enn det får.
A man who attempts to ease the miseries of failing minds by repairing brains is bound to respect the material world, its limits, and what it can sustain – consciousness, no less. It isn’t an article of faith with him, he knows it for a quotidian fact, the mind is what the brain, mere matter, performs. If that’s worthy of awe, it also deserves curiosity; the actual, not the magical, should be the challenge. This reading list persuaded Perowne that the supernatural was the recourse of an insufficient imagination, a dereliction of duty, a childish evasion of the difficulties and wonders of the real, of the demanding re-enactment of the plausible.
(Side 67-68.) I det hele tatt. McEwan skriver for det meste bra, men undergraver sitt eget prosjekt i mine øyne. Har jeg blitt skremt fra å lese flere bøker av McEwan? Nei. Han kan da ikke ødelegge alle bøkene sine på denne måten, kan han vel? Og i utgangspunktet likte jeg virkelig boka.
Jeg hadde moro av denne anmeldelsen på Goodreads, forresten, jeg er ganske enig, for å si det slik.
Ps: Plutselig skrev jeg visst på norsk. Det var i grunn en forglemmelse, men jeg gidder altså ikke oversette når jeg først har skrevet… Boka er utgitt på norsk av Gyldendal, oversatt av Halvar Kristiansen, med tittelen Lørdag.