Forfatter: Mirthful

Leseåret 2013, en oppsummering

Mirthful 4 Comments

All the cool kids are doing it.

Først, utfordringer. Jeg klarte å krysse av 20 punkter på kaosutfordringen, just. Det hadde vært lettere hvis jeg hadde hatt tid og ork til å begynne å sjekke hvordan jeg lå an litt tidligere enn 30. desember, da hadde jeg ikke sjekket siden mai… Men, done and dusted, og jeg er altså med igjen i år.

Boktolvan: Jeg leste mer enn tolv forfattere jeg ikke har lest noe av før, så sånn sett er den avklart. Men det tror jeg nesten jeg gjør hvert år uten å prøve spesielt hardt, så den utfordringen dropper jeg i 2014. Av de tolv jeg listet opp har jeg lest tre: John Green, Monika Fagerholm og André Gide. Resten står fortsatt og varmer hyllene. Vi får se om vi kommer til dem i år.

For mer detaljer om hvilke bøker jeg regner til hva i utfordringene, se utfordringssiden.

Ellers leste jeg 60 bøker i fjor i følge årsoversikten. Der mangler noen høytlesingsbøker og seriealbum, ellers er den nok ganske komplett. Med den som utgangspunkt har jeg lest 29 bøker skrevet av kvinner, 29 av menn og 2 av en kvinne og en mann. Det vil jeg hevde er en særdeles pen fordeling, særlig siden den er helt ubevisst. Det er bare 7 bøker som er gjenlesing også, uvanlig lite til å være meg.

Språkmessig er det 30 på engelsk, 21 på norsk og ni på svensk. Og når jeg begynte å telle oversatte bøker oppdaget jeg at Sommerboken manglet på årsoversikten, så da måtte jeg rette noen tall. Med den er det fire oversatte. Tror jeg. To av dem kunne jeg ha lest i orginal, men det var bibliotekslån, så det ble nå engang sånn.

Kjønnsfordelingen er spot on, geografisk fordeling, derimot, er det dårligere med… Jeg er blitt flinkere på Norden, eller kanskje helst Sverige, men dårligere ellers. 18 nordmenn, 17 briter, 11 us’ianere, 8 svensker, 1 kanadier, 1 finne, 1 nigerianer og 1 sør-afrikaner (og nigerianeren er vel egentlig us’ianer mesteparten av tiden, men boka er definitivt nigeriansk). Her må det skjerpes i 2014.

Sjangermessig er det flest romaner, 26 av dem pluss tre kortromaner. 6 av dem er fantasy, og ikke en eneste krim i år. Jeg leser riktignok ikke mye krim, men ingen på et år er uvanlig. Ellers ni barnebøker, seks ungdomsbøker, åtte grafiske romaner/tegneserier, en diktbok og åtte essays/non-fiction.

Neil Gaiman vinner 2013, i alle fall kvantitativt, med fem leste. Kvalitativt, tja, han er på lista med American Gods, men det var jo gjenlesing, men ok, Sandman fire og fem er selvsagt fantastiske. Ellers var årets favoritter, i tilfeldig rekkefølge: Bad Science, Odinsbarn, De usynlige, En mann som heter Ove, Min moromor hälsar och säger förlåt, Half of a Yellow Sun og Hyperbole and a Half.

Odinsbarn – Siri Pettersen

Mirthful 10 Comments

Odinsbarn_hd_imageNå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg er nødt til å skrive om Odinsbarn av Siri Pettersen. Et typisk eksempel på at det er mye vanskeligere å skrive fornuftig om bøker man virkelig liker enn om sånne som bare er halvbra (slakt er også ganske lett å skrive, men krever litt tid fordi jeg føler at jeg må underbygge skikkelig og det blir derfor også ofte utsatt). Men det er jo dumt om jeg ender med å ikke blogge om bøker fordi de er for bra… En dag på sofaen på grunn av en forkjølelse som ikke vi dø og mann og barn som har rømt huset er en god anledning, den beste jeg har mulighet til å få med det første.

Så, altså: Odinsbarn er første bok i en trilogi om Hirka. Femten år gammel får Hirka vite at det slett ikke er slik at ulven tok halen hennes når hun var baby slik far alltid har hevdet, ei heller er far far. Hirka er nemlig ikke «folk», hun er mennskr, Odinsbarn, råta. Og om hun ikke flykter kommer alle andre også til å få vite hvem hun er, «ritet» nærmer seg nemlig, en seremoni der alle barna i et årskull testes for «evna», en slags konfirmasjon eller velkommen-til-voksenlivet-rituale. Og Hirka har selvsagt ikke «evna», hun er jo ikke folk.

Samtidig er det politisk uro i Ymslanda. De blinde – eller bare ryktet om dem? – er tilbake og skremmer folk fra gård og grunn. Seeren og rådet står sterkt, men Ravnhov vil ikke underordne seg og ypper til strid.

Det er duket for en knakende god fortelling om opprør og tilhørighet, blind tro og grunnleggende skepsis, forræderi og vennskap. Akkurat som det skal være. Pettersens univers er troverdig, bruken av norrøne elementer funker ved å gjøre ting gjenkjennelige, samtidig som settingen er en helt annen enn «Norden i vikingetiden». Vokabularet introduseres som del av historien, og forklares aldri i klartekst, men det er heller aldri nødvendig.  Noe er umiddlebart forståelig, det er for eksempel aldri noen tvil om at «slokna» betyr «døden» (og for et bra ord!), andre ting blir simpelthen klarere etterhvert, og jeg savner aldri en ordiste.

Pettersen har også skapt et persongalleri som fascinerer og engasjerer. Jeg heier på Hirka fra første side, og håper fra det øyeblikket vi introduseres for Rime at han viser seg å være like spennende (og, vel, elskelig) som det kan se ut til (spoiler: Det er han). Men også bifigurene er gjennomarbeidet og føles som noe mer enn bare pappfigurer: Vetle og Ramoja, Ilume og Eirik, Lindri og Svarteld, jeg blir glad i dem alle sammen, selv om de har feil og mangler eller kanskje nettopp derfor. Ja selv Urd har en historie som er mer interessant enn bare å være «the bad guy». Jeg får følelsen av at om jeg spanderte en øl på Siri Pettersen kunne hun fortalt meg mer om hver enkelt av dem enn det som noensinne vil få plass i (eller ha noen nytte i) bøkene. Ikke like ekstremt som med J. K. Rowling som kan fortelle deg hva som er yndlingsfargen til de mest obskure bifigurer, kanskje, men jeg har følelsen av at alle er «ekte personer» i hodet til forfatteren, og det skinner gjennom i boka.

Utover å være en drivende historie som sluker deg og holder deg fast (virkelighetsflukt, som en del naive mennesker velger å kalle det) stiller Odinsbarn intelligente spørsmål om arv og miljø, om identitet, om lojalitet til samfunnsstrukturer og etablerte sannheter og om religion. Særlig de to siste gjør dette til noe langt mer enn enkelt (om engasjerende) tidsfordriv. Hva skal man egentlig være tro mot? Hva skjer når grunnlaget for troen rykkes bort under føttene på én, kan man finne nytt forfeste eller klamrer man seg til det som var, lukker øynene og holder for ørene og synger «La-la-la-la-jeg vil ikke høre»? Er etablerte sannheter verdt å opprettholde for fred og fordragelighets skyld, selv om de bygger på løgn? (Og nå hørte jeg plutselig Dr Relling i hodet, «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»)

Desverre skjemmes romanen av noen språklige feiltrinn som burde vært oppdaget i korrekturen, så jeg håper forlaget gjør en bedre jobb med neste bok. Av og til ble jeg sittende og lure på om enkelte avsnitt opprinnelig var skrevet på engelsk:

«Hvor var du i går? Du mistet alt, jo!»

(Side 65) «Du mistet alt» som i «You missed everything». Joda. Ikke innbill meg at vi ikke trenger korrekturlesere lenger fordi vi har språkvask i Word.

Når vi ser bort fra disse små skjønnhetsfeilene (og det er ikke mange av dem, altså, men de som er skurrer fryktelig) er hovedproblemet med Odinsbarn at den er alt for kort og at bok to (og tre) ikke har kommet ut ennå. Der har jeg for å begynne på en trilogi som ikke er fullført, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at det skal jeg aldri igjen gjøre. Likevel: Jeg elsker slutten. Selv om den skremmer vettet av meg og jeg egentlig vil ha fortsettelsen i hende NÅ er den perfekt.

Forlaget mener dette er en ungdomsbok. Det er helt feil. Ja, jeg er kategorisk. Dette er en ungdomsbok på samme måten som Sense & Sensibilty, Great Expectations eller Catcher in the Rye. Det vil si den handler om en femtenåring, dermed er det automatisk en bok for femtenåringer. Eller er det fordi det er fantasy? Hobbiten er jo som kjent en barnebok. Jeg synes forlaget gjør boka en bjørnetjeneste (i begrepets opprinnelige mening, nå til dags har det visst begynt å bety «en stor tjeneste»). Og i motsetning til The Bone Season som føltes umoden på mange punkter er Odinsbarn en særdeles voksen bok (dersom jeg er voksen nok til å bedømme slikt, da, det skal man selvsagt ikke ta for gitt). Alt jeg kan gjøre er å rope det ut fra hustakene: Les denne boka, enten du er 12 eller 112.

(For ordens skyld: Boka er kjøpt selv. Og ja, jeg ville like boka, så jeg var forutinntatt. Men jeg ville virkelig like The Ocean at the End of the Lane også. Og The Bone Season. Og det hjalp ikke de to bøkene, så jeg tror faktisk begeistringen min har noe med boka å gjøre, ikke bare min velvilje.)

Andre bloggere om boka:

Kaosutfordring 2.0

Mirthful 4 Comments

Med et nødskrik klarte jeg faktisk 20 av punktene på fjorårets kaosutfordring, så når Pocketlover med hjelp har lagd Kaosutmaning 2.0 må jeg selvsagt være med også i år. Her er listen på 40 punkter (jeg har oversatt til norsk), 20 av dem skal krysses av innen 31. desember 2014 (med start 1. januar), og hver bok kan bare forekomme en gang.

  1. Les en bok som har en LHBT-hovedperson.
    Why be Happy when You could be Normal – Jeanette Winterson
  2. Les en bok med en måned i tittelen.
  3. Les en bok som er skrevet av en nå avdød forfatter.
    A Zoo in my Luggage – Gerald Durrell
  4. Les en bok med frukt i tittelen.
    Kunnskapens frukt – Liv Strömquist
  5. Les en bok med et hovedsakelig grønt omslag.
    Kjerringer – Helene Uri
  6. Les en bok med et tvillingpar på omslaget.
  7. Les en frittstående bok.
    The Autograph Man – Zadie Smith
  8. Les en bok skrevet av et forfatterpar.
    Used and Rare – Lawrence & Nancy Goldstone
  9. Les en bok med et fyrtårn på omslaget.
  10. Les en bok som har over 500 sider.
    The Book of Life – Deborah Harkness
  11. Les en bok som kommer til å bli filmatisert i løpet av 2014 eller 2015.
  12. Les en bok av en debutforfatter.
    Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir
  13. Les en bok opprinnelig utgitt før år 1900.
  14. Les en bok skrevet/utgitt under pseudonym.
  15. Les en bok med et hovedsakelig gult omslag.
  16. Les en bok av en asiatisk forfatter.
  17. Les en bok som handler om å reise.
  18. Les en bok skrevet av en Nobelprisvinner.
  19. Les en bok hvis originaltittel er på norsk.
    Du er viktigere enn du tror – Kristin Oudmayer
  20. Les en bok med et av de fire elementene på omslaget.
  21. Les den siste boken i en trilogi/serie.
  22. Les en bok med ett eller flere personnavn i tittelen.
    Morfar, Hitler og jeg – Ida Jackson
  23. Les en bok med marint/maritimt tema på omslaget.
  24. Les en bok om krig.
    Harry Potter and the Deathly Hallows – J. K. Rowling
  25. Les en bok fra ett, for deg, nytt forlag.
  26. Les en bok med fler enn to hovedpersoner.
  27. Les en novellesamling.
    Eksempel på liv – Helle Helle
  28. Les en norsk bok med tittel på annet språk.
  29. Les en bok du ble tipset om på en bokblogg.
  30. Les en lånt bok.
    Folkelesnad – Agnes Ravatn
  31. Les en bok med et dyr i tittelen.
    A Natural History of Dragons – Marie Brennan
  32. Les en bok hvis forfatter har bokstaven S i både for- og etternavn.
    Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen
  33. Les en bok som ikke foregår i bymiljø.
    Fallvatten – Mikael Niemi
  34. Les en bok først utgitt år 2000.
  35. Les en bok med en bok på omslaget.
  36. Les første bok i en trilogi/serie.
    Rivers of London – Ben Aaronovitch
  37. Les et seriealbum.
    Low Moon & andre historier – Jason
  38. Les en bok på et annet språk enn norsk.
    Whispers Underground – Ben Aaronovitch
  39. Les en Brageprisvinner (eventuelt Augustprisvinner).
    Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson
  40. Les en bok med mat på omslaget.

Books read 2013

Mirthful 1 Comment

 

Nissepost

Mirthful 6 Comments

Det nisses over det ganske land. En ekstra nissete nisse sendte til og med pakke til meg.

IMG_5864Nissen påpeker at den ikke er «komplett» etter reglene, siden hun kom på det sent, men etter reglene skulle jeg jo ikke hatt noen pakke. Og hvordan hun har klart å lande på Yahya Hassan, som det bare er flaks at jeg ikke har kommet meg så langt som til å bestille selv ennå, det lurer jeg på. Men lykkelig ble jeg. Og så mye spennede te, da! Den skal jeg ta med på jobb, der jeg øver på å drikke te i stedet for kaffe sånn litt innimellom (siden det gjerne blir fryktelig mange kaffekopper i løpet av en dag).

Helt hemmelig er nissen min ikke, for avsender på pakken var Bjørg Myhre Ims. Tusen, tusen takk, Bjørg!

Andre som har fått pakke (lista oppdateres etterhvert):

Leksikon om lengsel – Hilde Østby

Mirthful 7 Comments

østbyJeg lånte Leksikon om lengsel av Hilde Østby på biblioteket etter at den var blitt varmt anbefalt i en tråd om bokbloggerprisen på bokbloggernes facebookgruppe. Av diverse grunner måtte den fornyes både en og to ganger før jeg kom i gang, men nå er den lest, og når jeg først begynte gikk det ganske fort.

Bokas struktur er spesiell, for den er virkelig et slags leksikon. Vi får en historie om lengsel eller kjærlighet, eller gjerne en kombinasjon av begge, for hver bokstav i alfabetet. Leksikonredaksjonen består av Liv Vestby, og det er vel rimelig å anta at likheten til forfatterens navn ikke er tilfeldig, og noen historier om Livs eget kjærlighetsliv har sneket seg inn. Historiene er en slags små noveller og mange av dem snur opp ned på fortellinger vi tror vi kjenner fra litteraturen eller verdenshistorien. Tidvis fungerer det virkelig bra, og jeg morer meg stort over forfatterens krumspring og rent ut frekkhet (positivt ment, for all del) i møte med klassiske fortellinger.

Selv om leksikonet handler om lengsel og om kjærlighet har fortelleren tidvis et ganske kynisk blikk på sistnevnte. Som her, i kapittelet G – Gourmet, der John (tror han) forelsker seg ved første blikk i den vakre Bella:

Da han så henne for første gang, satt hun på stranda i skyggen av en parasoll for å beskytte den melkehvite huden i solsteken, i badebyen Brighton der hun tilbragte sommerferien hos sin tante. Han våget ikke da å snakke til henne. Han kjente det suse for ørene, og hjertet banket mye fortere enn han var vant til på den daglige ettermiddagsturen. I ettertid har det vist seg at John mest sannsynlig var offer for frisk sjøluft, ikke kjærlighet – men det kunne jo ikke han vite, for han pleide ikke å feriere ved havet.

(Side 70) Desverre går det ikke så bra for Bella og John, det går i det hele tatt ikke så bra for noen av Østbys figurer. Det er mer lengsel enn lykke involvert, noe annet er kanskje ikke å vente ut fra bokens tittel.

Hilde Østby har også et språk som suger meg med videre, en lek med begreper og vendinger som til stadighet fikk meg til å trekke på smilebåndet.

(…) og dette var tilbake i bibelske tider, altså på en tid da forfatterne bak Bibelen var på sitt mest produktive, men dette var også en tid da upresisheter ikke ble slått like hardt ned på som i dag, blant annet ettersom man ikke hadde tilgang til de metodiske ressursene som herværende leksikonredaksjon er i besittelse av.

(Side 138) En sjelden gang synes jeg likevel hun bommer med formuleringene:

(…) for på denne tiden, som virker så fjern for oss nå, var det fortsatt forbundet med stor skam å være fotballspiller og homofil.

(Side 130) At Østby slenger inn «fotballspiller og» i en setning der det i utgangspunktet skulle være helt unødvendig gjør at jeg går ut fra at dette er ment som en vits, siden det ikke akkurat er flust med åpent homofile fotballspillere i det ellers så opplyste 2013 heller. Ellers er vel «forbundet med stor skam» en underdrivelse, det var i 1970 (VM i 1970 refereres til i neste avsnitt) bare tre år siden seksuell omgang mellom menn ble tillatt (med visse restriksjoner, blant annet en høyere lavalder) i England og Wales, i Skottland var det forbudt fram til 1981. Jeg synes altså at denne setningen ikke funker. Det at jeg lurer på om det er ment som en vits betyr at den fungerer dårlig som vits, og ment mer eller mindre alvorlig synes jeg den bommer helt.

En annen ting som ikke funker for meg er rammehistorien. Til å begynne med får vi bare presentert leksikonprosjektet uten en ordentlig begrunnelse, annet enn et ønske om å presentere historier om lengsel.

Redaksjonen beklager også at det tilsynelatende ikke er noen sammenheng mellom historiene i dette leksikonet. Redaksjonen er klar over at verk der menneskekjebner flettes sammen, ved hjelp av merkelige sammenhenger og guddommelige sammentreff, er svært populære blant litteraturinteresserte, ikke minst fordi det gir den jevne leser en opphøyd følelse av at vi alle er tråder i den samme menneskelige veven. Men redaksjonen kan ikke skrive en slik rørende fortelling, simpelthen fordi den ikke ville være sann, og redaksjonen er ikke villig til å henfalle til historieforfalskning av emosjonelle grunner. I den malstrømmen vi alle er en del av, er det sjelden eller aldri slik at vi berører hverandre eller i det hele tatt ser hverandre blant alt vrakgodset som virvles mot bunnen av havet.

(Side 10.) Det hadde vært nok, synes jeg, og boka hadde fungert bedre sånn. Men i siste kapittel, Å – Åpen slutt, får vi presentert en motivasjon for leksikontilblivelsen, som riktignok er relatert til temaet, men som ikke føles, vel, sann på samme måte som de foregående fortellingene. Og når det da er dette som liksom skal binde boken sammen og gi den en slags mening, ja da blir jeg rett og slett litt skuffet.

Så, altså, ingen innertier for meg, men i aller høyeste grad lesverdig likevel, for alle de underfundige øyeblikkene fra A til Ø.

Addendum 02.01.2014: Jeg kom på at jeg glemte å nevne at et av de mentale bildene fra boka som kommer til å være med meg lenge involverer ei ung jente fra Nord-Norge og ærfuglegg. Det var umulig å la være å kjøre en mental ‘mash-up’ av den historien med persongalleriet fra De usynlige, der ærfugldun er en av inntektskildene til familien. Det er litt sånn ‘once seen it can’t be unseen’. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er positivt eller helt ødeleggende (for begge bøkene), men heller heldigvis mot det første.

Andre bloggere om boka:

 

Den amerikanska flickan – Monika Fagerholm

Mirthful 3 Comments

fagerholmNår det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla».  Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.

Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.

Slut på den showen. Den drömmen–

«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!

(Side 248.)

Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.

Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.

Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.

Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.

Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

Mirthful Leave a comment

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekke hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

The Ocean at the End of the Lane – Neil Gaiman, and a giveaway

Mirthful 10 Comments

gaiman_oceanA new novel by Neil Gaiman? Don’t mind if I do.

Jeg har en kopi av den norske oversettelsen å gi bort, se under anmeldelsen for detaljer.

I expected to love this book. I also expected to have a hard time putting it down once I started reading. The latter turned out to be true, the former? Unfortunately not so much. Which is not to say I hated it, either, I’m more on a ‘Meh’ sort of level.

A man returns to his childhood town for a funeral, but between the sevice and the social event afterwards he takes a drive to clear his head and finds himself at the site of his childhood home. He continues down the lane to the very end, where the Hempstocks still live, like they did when he was a child. He is plunged into memories, and the reader follows him through the recollection of something that happened when he was seven years old, when a suicide woke a creature that did not belong in this world.

Gaiman skillfully draws his characters, the three Hempstock women (Lettie is only 11 in appearance, but hardly a child) are indeed worth the aquaintance and who can resist a seven year old friendless boy who loves Gilbert & Sullivan and who lives mostly through books?

I went away in my head, into a book. That was where I went whenever real life was too hard or too inflexible. I pulled down a handful of my mother’s old books, from when she was a girl, and I read about schoolgirls having adventures in the 1930s and 1940s. Mostly they were up against smugglers or spies or fifth columnists, whatever they were, and the girls were always brave and they always knew exactly what to do. I was not brave, and I had no idea what to do.

(Page 58-59.) The book also deftly plays on the fine line between reality and fantasy in a child’s life, and raises questions about memory, how we remember and why no two people will agree on exactly what happened when a story is retold.

So why am I left unenthused? I suspect some explanation is to be found in my dislike of ‘horror’. The creature the children encounter is of the insiduous kind that easily triggers nightmares, and that, more than a real interest in the characters, was what kept me turning the pages. I needed the horror to be put to rest. It may also have contributed to my lack of engagement, I think I probably disengage emotionally from stories like these out of self-defence, if I don’t get involved it is less scary.

So perhaps I should say: «Mr. Gaiman, it’s not you, it’s me.»

———————————

Jeg fikk en epost fra Vendetta forlag med spørsmål om jeg hadde lyst på en kopi av den norske oversettelsen. Denne gangen sa jeg fra på forhånd at jeg kom til å lese boka på engelsk og lodde ut det norske eksemplaret, og siden det var greit for dem fikk jeg boka i posten. Jeg stusser riktignok litt over «innsalget» fra forlaget i eposten:

den mest tilgjengelige og litterære boken han har kommet med så langt (…) Det er ikke fantasy denne gangen så denne treffer nok flere lesere.

Ikke fantasy? Har vi lest samme bok?

At den er tilgjengelig stemmer kanskje, men jeg synes jo de tidligere bøkene er særdeles tilgjengelige også, Neverwhere, f.eks., og «litterær»? Tja. Hva betyr det? Både Anansi Boys og American Gods krever mer av leseren i form av kunnskap om myter og religion (for å få fullt utbytte, i alle fall), er ikke metalitteratur «litterært»?

gaiman_havetDen norske utgaven heter Havet i enden av veien, og er oversatt av Stian Omland. Kompetent gjort, forsåvidt. For eksempel la jeg merke til at «little pitcher» er oversatt, helt korrekt, med «lille gryte», til tross for at det ikke er noe mer som tilsier at vi har med et idiom å gjøre enn de to små ordene (på engelsk heter det «little pitchers have big ears», på norsk sier vi «små gryter har også ører»). Men det er ikke alltid norsken flyter like elegant som Gaimans engelsk. Og når Lettie slår over i dialekt (eller sosiolekt om du vil), som hun gjør innimellom,  er det i  den norske versjonen ingen merkbar endring.

«Asked you to name yourself, I did. I en’t heard more’n empty boasts of age and time. Now, you tell me your name and I en’t asking you a third time.» She sounded more like a country girl than she ever had before.

(Side 41.) Sammenlignet med:

«Jeg ba deg si hva du heter, jeg. Og så hører jeg ikke annet enn tomt skryt om alder og tid. Så si hva du heter, og aldri om jeg spør deg for tredje gang.» Hun lød mer som en bondejente enn noen gang før.

(Side 47.) I orginalen plasserer dia-/sosiolekten Lettie i et landskap og på en rangstige i samfunnet, men samtidig er den med på å forsterke følelsen av at hun ikke er det hun ser ut til. Den dybden går tapt i oversettelsen. I tillegg har jeg problemer med flyten i Letties andre setning, «og aldri om jeg» måtte jeg lese flere ganger før setningen ga mening. Det virker som en unødvendig komplikasjon av syntaksen. Kan jeg få foreslå «Jeg spør ikke igjen»? (Eller til og med «Jeg spø’kke igjen», så får vi avgentrifisert språket litt også.)

Vel. Om du fortsatt har lyst til å lese Havet i enden av veien, etter min kritikk av både boka og oversettelsen (førstnevnte har utallige andre rost opp i skyene, da, så det er muligens bare meg det er noe galt med) har jeg altså et eksemplar å gi bort. Noe annet smågodt havner det sikkert også oppi pakka. Alt du trenger å gjøre for å delta er å kommentere på dette innlegget, denne gangen vil jeg gjerne at du forteller meg hvilken bok du ønsker deg til jul i kommentaren. Jeg trekker på søndag kveld klokken 20:00, for da kan jeg få sendt pakka før postens frist den 16. så den når fram til julaften.

Hyperbole and a Half – Allie Brosh

Mirthful 3 Comments

hyperboleHyperbole and a Half is a book in the category: «I have to own this NOW». When Allie Brosh announced on the eponymous blog that one could buy it signed (or preorder, rather) I realised I HAD to have it signed. I therefore preordered from Powells in Portland, Oregon. An utterly wonderful bookshop, by the way, if you’re ever in the neighbourhood. In this case it was the only option for preordering signed copies willing to send the book to Norway. For a price, of course. Not an exorbitant amount, but I estimate I spent at least twice what I would have had to for an unsigned copy. Well, these things are what they are.

I can no longer remember when I discovered Hyperbole and a Half (the blog, that is). This is partly because on discovery I immediately went back and read the whole of it from the start. It was, however, quite definitely before the famous This Is Why I’ll Never Be an Adult, which contains the image you’ve most likely seen even if you’ve never read the blog, since it has evolved into a meme over the past couple of years.

cleanallthethings

In any case: The book contain 16 stories, most will be recognisable if you’ve read the blog, but there are additional drawings and various edits, and I, for one, am happy to have these in book form in any case. How the selection has been made, I don’t know, but as long as a selection has been made people are bound to miss a favourite that was not selected. This is the way of the world. However, since the book contains the very excellent «Depression» (in two parts), I am happy. It’s the sort of thing that should be mandatory reading.

I had so very few feelings, and everyone else had so many, and it felt like they were having all of them in front of me at once. I didn’t really know what to do, so I agreed to see a doctor so that everyone would stop having all of their feelings at me.

Brosh excels both at the drawings, which are deceptively simple, and at the storytelling, where she twists the language to express things in surprising, but perfect ways.

Other favourites in the book are «The Simple Dog» – where Allie tries to assess the intelligence of her dog and hilarity ensues, for the reader, anyway – and «Lost in the Woods» – which is insanely funny to read, but was probably quite terrifying to live through.

In short: Read it! Also buy it! And really, it would be a perfect Christmas gift, so you might as well buy a few copies while you’re at it.

Here, in conclusion, is a snap of my signed copy:

hyperbole

Julies bokbabbel har også lest boka.