Leksikon om lengsel – Hilde Østby

østbyJeg lånte Leksikon om lengsel av Hilde Østby på biblioteket etter at den var blitt varmt anbefalt i en tråd om bokbloggerprisen på bokbloggernes facebookgruppe. Av diverse grunner måtte den fornyes både en og to ganger før jeg kom i gang, men nå er den lest, og når jeg først begynte gikk det ganske fort.

Bokas struktur er spesiell, for den er virkelig et slags leksikon. Vi får en historie om lengsel eller kjærlighet, eller gjerne en kombinasjon av begge, for hver bokstav i alfabetet. Leksikonredaksjonen består av Liv Vestby, og det er vel rimelig å anta at likheten til forfatterens navn ikke er tilfeldig, og noen historier om Livs eget kjærlighetsliv har sneket seg inn. Historiene er en slags små noveller og mange av dem snur opp ned på fortellinger vi tror vi kjenner fra litteraturen eller verdenshistorien. Tidvis fungerer det virkelig bra, og jeg morer meg stort over forfatterens krumspring og rent ut frekkhet (positivt ment, for all del) i møte med klassiske fortellinger.

Selv om leksikonet handler om lengsel og om kjærlighet har fortelleren tidvis et ganske kynisk blikk på sistnevnte. Som her, i kapittelet G – Gourmet, der John (tror han) forelsker seg ved første blikk i den vakre Bella:

Da han så henne for første gang, satt hun på stranda i skyggen av en parasoll for å beskytte den melkehvite huden i solsteken, i badebyen Brighton der hun tilbragte sommerferien hos sin tante. Han våget ikke da å snakke til henne. Han kjente det suse for ørene, og hjertet banket mye fortere enn han var vant til på den daglige ettermiddagsturen. I ettertid har det vist seg at John mest sannsynlig var offer for frisk sjøluft, ikke kjærlighet – men det kunne jo ikke han vite, for han pleide ikke å feriere ved havet.

(Side 70) Desverre går det ikke så bra for Bella og John, det går i det hele tatt ikke så bra for noen av Østbys figurer. Det er mer lengsel enn lykke involvert, noe annet er kanskje ikke å vente ut fra bokens tittel.

Hilde Østby har også et språk som suger meg med videre, en lek med begreper og vendinger som til stadighet fikk meg til å trekke på smilebåndet.

(…) og dette var tilbake i bibelske tider, altså på en tid da forfatterne bak Bibelen var på sitt mest produktive, men dette var også en tid da upresisheter ikke ble slått like hardt ned på som i dag, blant annet ettersom man ikke hadde tilgang til de metodiske ressursene som herværende leksikonredaksjon er i besittelse av.

(Side 138) En sjelden gang synes jeg likevel hun bommer med formuleringene:

(…) for på denne tiden, som virker så fjern for oss nå, var det fortsatt forbundet med stor skam å være fotballspiller og homofil.

(Side 130) At Østby slenger inn «fotballspiller og» i en setning der det i utgangspunktet skulle være helt unødvendig gjør at jeg går ut fra at dette er ment som en vits, siden det ikke akkurat er flust med åpent homofile fotballspillere i det ellers så opplyste 2013 heller. Ellers er vel «forbundet med stor skam» en underdrivelse, det var i 1970 (VM i 1970 refereres til i neste avsnitt) bare tre år siden seksuell omgang mellom menn ble tillatt (med visse restriksjoner, blant annet en høyere lavalder) i England og Wales, i Skottland var det forbudt fram til 1981. Jeg synes altså at denne setningen ikke funker. Det at jeg lurer på om det er ment som en vits betyr at den fungerer dårlig som vits, og ment mer eller mindre alvorlig synes jeg den bommer helt.

En annen ting som ikke funker for meg er rammehistorien. Til å begynne med får vi bare presentert leksikonprosjektet uten en ordentlig begrunnelse, annet enn et ønske om å presentere historier om lengsel.

Redaksjonen beklager også at det tilsynelatende ikke er noen sammenheng mellom historiene i dette leksikonet. Redaksjonen er klar over at verk der menneskekjebner flettes sammen, ved hjelp av merkelige sammenhenger og guddommelige sammentreff, er svært populære blant litteraturinteresserte, ikke minst fordi det gir den jevne leser en opphøyd følelse av at vi alle er tråder i den samme menneskelige veven. Men redaksjonen kan ikke skrive en slik rørende fortelling, simpelthen fordi den ikke ville være sann, og redaksjonen er ikke villig til å henfalle til historieforfalskning av emosjonelle grunner. I den malstrømmen vi alle er en del av, er det sjelden eller aldri slik at vi berører hverandre eller i det hele tatt ser hverandre blant alt vrakgodset som virvles mot bunnen av havet.

(Side 10.) Det hadde vært nok, synes jeg, og boka hadde fungert bedre sånn. Men i siste kapittel, Å – Åpen slutt, får vi presentert en motivasjon for leksikontilblivelsen, som riktignok er relatert til temaet, men som ikke føles, vel, sann på samme måte som de foregående fortellingene. Og når det da er dette som liksom skal binde boken sammen og gi den en slags mening, ja da blir jeg rett og slett litt skuffet.

Så, altså, ingen innertier for meg, men i aller høyeste grad lesverdig likevel, for alle de underfundige øyeblikkene fra A til Ø.

Addendum 02.01.2014: Jeg kom på at jeg glemte å nevne at et av de mentale bildene fra boka som kommer til å være med meg lenge involverer ei ung jente fra Nord-Norge og ærfuglegg. Det var umulig å la være å kjøre en mental ‘mash-up’ av den historien med persongalleriet fra De usynlige, der ærfugldun er en av inntektskildene til familien. Det er litt sånn ‘once seen it can’t be unseen’. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er positivt eller helt ødeleggende (for begge bøkene), men heller heldigvis mot det første.

Andre bloggere om boka:

 

7 kommentarer til “Leksikon om lengsel – Hilde Østby

  1. Interessant å lese ditt syn på boka. Sjølv kjenner eg at dette er noko av det beste eg har lese i 2013, mykje på grunn av den store graden av originalitet som ligg i prosjektet. Det er så ambisiøst og så annleis og eg liker det! Sjølv syntest eg faktisk rammehistorien var veldig interessant, han forklarer på mange måtar korfor redaksjonen er så opphengd i dei ulykkelege kjærleiksforteljingane.

    1. Det er alltid interessant hvordan bøker treffer oss forskjellig. Uten rammehistorien hadde jeg vært enig i at dette er noe av det beste fra 2013. Det er et utrolig orginalt prosjekt. Og jeg ser hva du mener om at rammehistorien forklarer mye, men hele motivasjonen, planen om du vil, virket så fryktelig oppkonstruert og gjennomgående urealistisk for meg.

      Men alle historiene er så underfundige og bygger en så interessant helhet, at jeg likevel synes boka er veldig bra, om ikke det kom fram. Bare ikke heeeelt så bra som jeg skulle ønsket.

      1. Det er veldig interessant korleis same tekst kan treffe så ulikt, ja. Eg synest rammeforteljinga passer veldig godt til prosjektet, nettopp fordi det er så oppkonstruert og urealistisk. Det er så lite sannsynleg at akkurat denne oversettaren skal lese akkurat denne boka og tenke akkurat desse tankane, men det er her lengselen – som jo er motivet i heile leksikonet – kjem inn. Eg synest det er prikken over i-en i ei elles veldig original bok.

  2. Hei Mirthful, så gøy at du har lest boka mi, og så fint du har lest den! Tusen takk for fin omtale! Jeg ble litt lei meg av at denne formuleringer om homofile fotballspillere kunne misforstås (men misforståelser må man jo tåle, det er poenget med skjønnlitteratur, man KAN ikke forklare alt tvers gjennom, for da er det veldig dårlig litteratur, man må jo bare tåle tvetydighet), men for meg er historien om de homofile fotballspillerne den ene historien som får meg til å gråte av min egen tekst. Det gjorde veldig vondt å skrive den historien, for jeg vet utmerket godt hva slags historie homofile har, og hva slags forferdelige forhold det er for homofile menn i for eksempel en machoidrett som fotball. Jeg satte meg som forsett å skrive om det stedet jeg mener at kjærligheten har verst kår i dag, og jeg mener at det må være i herrefotball (jeg tror vel heller ikke at det militære er spesielt bra, men fotball er en sterk idrett alle kjenner). Så den setningen du trekker fram er over hode ikke ment som en vits. Jeg vil ikke at det skal forstås som en (dårlig) vits. Jeg forsøkte å skrive som om homofili i herrefotball er helt ok i dag, jeg drømte meg inn i en ideell verden hvor det er helt udramatisk å stå fram og hvor Tristan og Igor er helter, hyllet av hele verden – og i lys av det ville jeg at denne ene setningen skal oppfattes som dypt tragisk, ironisk, melankolsk. Den var skrevet utfra mitt sterke ønske om at vi burde være der at vi kan se tilbake på diskriminering av homofile som noe historisk, noe som er over, noe som er så fremmed at jeg må skrive i klartekst: «en gang var det sånn at å være fotballspiller og homofil var forbundet med skam». Det var det jeg ville uttrykke. Men jeg vet selvfølgelig at det er ikke fremmed, det er ikke over, ikke ennå. Det gjør meg lei meg og sint. Jeg ser med stor sorg og sinne på det som skjer i Russland nå! Jeg ville med fortellingen min vekke empatien til alle dem som sier «jeg er ikke mot homofile, men…», jeg ville gjøre det veldig tydelig at homofiles lengsel, begjær og kjærlighet ikke er noe annet enn det de selv føler. Oj, jeg hadde mye å si om den ene setningen, men det er fordi nettopp dette engasjerer meg så veldig. Det er få ting jeg går i demonstrasjonstog for, det er få organisasjoner jeg er medlem av, men dette er en av de sakene jeg engasjerer meg i. Og man skal sikkert ikke svare på kritikk, men jeg ville bare si noe om hvor alvorlig dette temaet er for meg, og hvor godt jeg kjenner denne problematikken, og ikke minst: hvor lite dette er en vits for meg. Hm, jeg får bare skrive litt tydeligere neste gang (men for tydelig blir heller ikke bra… Tydelig politisk litteratur kan fort bli veldig dårlig litteratur. Det er en stor diskusjon, og et interessant tema…)? Godt nytt år og lykke til videre med bokblogging! Hurra for bokbloggere som deg!

    1. Hei!

      Så artig at du er innom, og nei, man skal sikkert ikke svare på kritikk, men jeg er glad for at du gjorde det. Du må gjerne skrive essays i kommentarfeltet enten det bare er om en setning eller om hele boka…

      Når jeg sier «ment som en vits» mener jeg selvsagt «ment ironisk», og jeg skjønte forsåvidt at det var ment som en form for ironi når jeg hadde tenkt meg om, men når jeg leste setningen første gang hang jeg meg bare opp i hvor feil det var at dette liksom var fjernt for oss nå. Jeg skjønner hvordan du tenkte, men det funket ikke i teksten, i alle fall ikke for meg. På den annen side, det var én setning i en språkmessig ellers fortreffelig bok, så jeg synes vel ikke du skal bli veldig lei deg.

      Og det er i aller høyeste grad bedre å risikere feiltolkning enn å bli overtydelig. Jeg gleder meg til din neste bok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.