Stikkordarkiv: Bokbloggerprisen 2013

Disse øyeblikk – Herbjørg Wassmo

wassmo_disseoyeblikkDisse øyeblikk var den av bøkene på kortlisten til Bokbloggerprisen 2013 jeg hadde minst lyst til å lese. Derfor leste jeg den også svært sent (alt for sent til samlesinga). Jeg ble ferdig før bokfestivalen, bokbloggertreffet og prisutdelinga, men det var ikke med mange dagenes margin (og jeg hadde altså ikke lest den før jeg avga stemme. Fy skamme seg).

I 2012 leste vi Wassmos 100 år i boksirkelen, uten at jeg kom så langt som til å blogge om den. Det var mye jeg likte med 100 år, Wassmo tar oss med på en fascinerende reise gjennom 1900-tallet rivende sosialpolitiske utvikling sett fra kvinnenes synspunkt. Noe av det sterkeste inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka var «Du så glad jeg er for å leve i en tid der vi har pålitelig prevensjon!» Jeg vil gå så langt som til å si at hele kvinnefrigjøringa hadde vært nytteløs om ikke det var for en så «enkel» ting som kontroll over egen fruktbarhet.

Det jeg derimot ikke likte noe særlig med 100 år var de delene som handler om Wassmo selv. Og siden Disse øyeblikk – var mitt inntrykk, og så langt jeg kan se stemte inntrykket – plukker opp tråden der 100 år slapp den, var jeg ikke så fryktelig fristet.

Gjennom de første hundre sidene fikk jeg egentlig alle fordommene mine mot boka bekreftet. Men så, sakte, og nesten umerkelig, gjennom de neste to hundre sidene og i dagene etter at jeg har lest ferdig vinner Wassmo meg over likevel. Ikke slik at jeg ikke fortsatt skulle ønske enkelte ting var løst annerledes (fortellerteknisk, altså, og jeg skal straks forsøke å utdype hva jeg mener), men det blir stående som det som hindrer boka i å være genial, framfor det som ødelegger den helt.

Først: Kjære Herbjørg Wassmo, det er ikke deg, det er meg. Jeg har problemer med sjangeren «selvbiografisk roman». Jeg henger meg opp i hva som er «sant» og hva som er «fiksjon». Dette er egentlig helt urimelig, men har likevel ødelagt mang en bok, og er en av tingene som hindrer meg en gang å vurdere å starte på Knausgård, for eksempel (i hans tilfelle kan vi jo legge til hvor usannsynlig lei jeg er av å lese om middelaldrende hvite menns livserfaring og weltschmerz).

Dette henger sammen med det andre problemet jeg har med den tidlige historien til bokens hovedperson: Forholdet til foreldrene, og da særlig faren. For hva har han egentlig gjort? Det hintes, og det gås rundt grøten, det omtales som det i kursiv. Og selv om det nok er ganske klart hva han anklages for, hva det er, i alle fall om man har lest andre av Wassmos bøker, så får jeg rett og slett litt noia av all vagheten. I skjønnlitteratur innbyr hinting til at leseren kan finne på det hen vil, i biografiske skildringer fungerer det ikke på samme måten. Jeg ender med å Google Wassmos forhold til faren og lese sekundærkilder og er det noe jeg virkelig ikke kan med så er det bøker som får meg til å gå til sekundærkilder for å «få hele historien». Nå er det kanskje ikke sånn at jeg ønsker meg noen grafisk beskrivelse av det som har skjedd (huttetu), det hadde dessuten blitt en helt annen type bok. Og jeg anerkjenner hundre prosent Wassmos fulle rett til sin egen historie, til å fortelle det hun vil fortelle og utelate det hun vil utelate. Likefult blir jeg frustrert av halvkvedede viser, og kanskje særlig fordi jeg føler at jeg får den samme halvkvedede visen om igjen (og om igjen, den er tross alt behandlet i romans form før, noe Disse øyeblikk også er innom, for eksempel i forbindelse med Tora: «Det er jo ikke det hun skriver om» på side 213).

Dette hatet (og, ja, det ligger nært opp til hat) jeg har for selvbiografiske romaner plager meg gjennom hele Disse øyeblikk. For jeg kjenner mine nesten-ikke-eksisterende-Se-og-hør-leser-impulser komme snikende, både hva angår den nytilsatte festivalsjefen, den øyboende forfatteren og de fleste andre av de mange ikke-navngitte personene i boka. JEG VIL IKKE FORSØKE Å GOOGLE DEM. Og jeg lot være. Og egentlig er det jo helt likegyldig hvem de er. For det har ingen betydning for historien i romanen om det er personer som kunne vært navngitt, konglomerater konstruert av fler opplevelser eller ren fiksjon. Men det ødelegger leseropplevelsen. Og, ja, jeg anerkjenner at det er urimelig av meg.

Ekstra urimelig er det kanskje fordi alle personene som opptrer i Disse øyeblikk er navnløse, inkludert hovedpersonen selv. Det eneste unntaket er Dikter Sara (henne måtte jeg Google, men det var fordi jeg skulle notere meg at jeg må lese noe av henne), så vidt jeg kan huske. Ellers er det gutten og jentungen, jegeren og dikteren, og altså forfatteren selv, som er navnløs og som vil bli billedkunstner, men blir lærer i stedet og som lenge gjør det som forventes av henne, men som sakte finner en egen stemme og en uant evne til å slå i bordet likevel.

Og for en stemme hun finner. Wassmo kan det å leke med ord, og det jeg bet meg mest merke i er måten hun først bruker et ganske forslitt begrep, men så videreutvikler det slik at det får helt nye meninger. Et eksempel er når «hun», den navnløse, flytter på hybel for å gå på lærerskole (side 80):

Da hun har pakket to pappkofferter, klemt gutten og grått, og endelig sitter på bussen, kjennes det som om hun har fått vinger. Hun lener seg godt tilbake i setet og lar vingene varme skuldrene og nakken. Dette skal hun klare.

Her får det ganske oppbrukte bildet om vinger en ny betydning, vingene blir ikke bare et symbol på frihet, men gjennom å være noe som varmer også et symbol på trygghet, men en trygghet i seg selv og egne evner, ikke en som er avhengig av noe utenfor.

På mange måter føyer Disse øyeblikk seg inn i tradisjonen Wassmo selv namedropper fra gjennom romanen: Det er et feministisk manifest. Ikke et opp-på-barrikadene-og-rop-det-ut typen manifest, men et noe mer stillferdig, men nesten enda mer insisterende: Jeg krever min rett til å bli hørt og til mitt eget liv og kropp. Love me or leave me. For hun har nok med seg selv, forfatteren, og hun innser det selv etterhvert, hvor lite bruk hun har for folk som ikke vil møte henne på hennes egne premisser.

Og som med 100 år dukker argumenter for hvorfor kontrollen over egen kropp er så viktig. En uønsket graviditet kan fortsatt være katastrofe i dag, og er man uheldig med hvem man møter i helsevesenet kan man utvilsomt fortsatt føle seg ydmyket (og om reservasjonsretten hadde blitt ett faktum hadde det vært et skritt i feil retning), men mye har skjedd, også siden forfatteren satt i skiboden med skrivebordsklaff (på side 275):

Der blir hun klar over at hennes mot er uten realitetsoppfatning. Hun er mer redd for den lokale legens ydmykelser enn hun er for å bære frem og ta vare på et barn. Det er slik samfunnet har kneblet oss, kvinnene, tenker hun. Gjennom ydmykelse.

Også i møtet med andre forfattere dukker det opp gnisninger. Hun vinner en konkurranse om beste dokumentarroman og den mannlige forfatteren fra øya (som også har sendt inn manus til konkurransen) blir såra og vonbroten (side 311):

Du skriv ikkje slike historie! sier han.
Hun svarer ikke. Hva slags svar skulle det vært.

Kvinnelige forfattere skriver ikke dokumentarromaner, må vite. I alle fall ikke om viktige ting.

Langt ut i neste årtusen skal hun få kjenne denne merkelappen. Kvinnelig. Kvinnelig statsminister, kvinnelig prest, kvinnelig bokser, kvinnelig innsatt, kvinnelig rekrutt, kvinnelig jeger og kvinnelig forfatter. Kvinnelitteratur. For ikke å snakke om det unaturlige ved et kvinnelig geni.

(Side 286.) Veien fra forskremt jentunge til forfatter med bein i nesa er lang. Lenge holdt jeg på å gi henne opp, forfatteren, født feminist som jeg er. Hvorfor GÅR du bare ikke? nærmest ropte jeg til boka, når ekteskapet med jegeren ble for klaustrofobisk og for hyklersk. Og så er det han som går til slutt. Men det skal hun ha, forfatteren, hun gir ham ikke sjansen til å komme tilbake. Såpass viljestyrke har hun allerede da. Love me or leave me, the sass and the attitude, det kommer langt senere, men små steg fører deg også langt om du går i riktig retning lenge nok.

Jeg sa at Wassmo vant meg over etter hvert. Og på sett og vis stemmer det. Men jobben var ikke gjort når jeg la boka fra meg i forrige uke. Senest fredag diskuterte jeg boka med Elin og sa noe sånt som at det egentlig er en bra bok, men at det selvbiografiske aspektet ødela den for meg. Men, ser du, nå noen dager senere, når den har fått sunket enda litt mer inn og jeg i mellomtiden har lest andre ting, nå begynner minnene om irritasjonen å forsvinne og det jeg sitter igjen med er bildet av forfatteren, hennes stahet og styrke, hennes svakhet og menneskelighet. Jeg skulle fortsatt gjerne vært irritasjonen foruten, og jeg tror nok at for meg hadde historien vært vel så sterk om den hadde vært skrevet som «ren fiksjon» (i den grad noe noensinne er ren fiksjon), men likevel. Hun kommer til å være med meg lenge.

Vi vant!!111!!!eleventy!!! 11!

image

Liveblogging fra bokbloggertreffet. Laget mitt vant quizen med 24 av 28 mulige poeng. Det må man jo skryte litt av. Vi fikk dermed plukke fra bokbyttebordet først, og mitt valg falt på Wintersons bok som jeg har hatt lyst til å lese lenge.

De andre på laget:

Marianne – ebokhylla mi
Elin – Av en annen verden
Elida – My first, my last, my everything
Kathrin – Library girl
Aase Berit – Tulleruska’s world
Monika – Books and Monika

Urd – Ruth Lillegraven

urdJeg leste faktisk Urd i rett måned for samlesingen for bokbloggerprisen, men kom ikke så langt som til å skrive noe. Så nå har jeg lest den en gang til. Og skjønner hvorfor jeg ikke kom så langt. Jeg vet nemlig ikke helt hva jeg synes.

Urd er ikke så mye en diktsamling som ett langt dikt delt i kapitler og avsnitt. Det handler om Cecilie og Seselja, «to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret» som baksideteksten formulerer det. Det handler om livet som kommer og går og om minner som sitter igjen i husvegger.

Og, altså, dårlig er det jo slett ikke. Tidvis er det helt fantastisk. Men tidvis er det litt mer på det jevne, og når jeg er ferdig føler jeg kanskje at det var mer som var på det jevne enn som var fantastisk.

her kan
du sitje, seier
han, nikkar mot
bordet og stolen
og symaskina

ikkje
kan eg sy
ikkje vil
eg heller
seier eg

(…)

så kan du
sitje her, sjå
ut over tunet
og vatnet

karde dine
tankar, spinne
dine setningar
veve din
vev

(Side 14-15) Kort og muligens ikke så givende omtale fra meg, altså, men så kan jeg i alle fall levere tilbake boka til biblioteket som begynner å bli skikkelig utålmodige etter å få den igjen skal man dømme etter antall eposter de har sendt meg.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet

Storspring. Fabrikkdikt. – Lars Ove Seljestad

SeljestadStorspring. Fabrikkdikt. er Lars Ove Seljestads debut som lyriker, han har skrevet flere romaner (uten at jeg har lest noen av dem). Jeg ble nysgjerrig på disse diktene på Aschehougs høstpresentasjon og når den dukket opp godt synlig på biblioteket plukket jeg den med meg. På presentasjonen leste forfatteren selv (på video), og kanskje burde man heller hørt boka (eller lest den høyt), for noe av trøkket uteble når jeg leste selv.

Storspring handler om Odda smelteverk. Boka er delt inn i «skift», eller altså en slags kapitler, og det er lett å gjengkjenne rytmen i maskineriet og i en litt enformig arbeidsdag i diktene. I tillegg låner Seljestad fra både bibel og skillingsviser og det meste derimellom. Fabrikken personifiseres som en krysning mellom et svært beist og en hard mester.

Fabrikken seier at han eig meg. Eg eig
deg, seger Fabrikken, slik eg før eigde far
din, farfar din, oldefar din og tippoldefar din. Alle
menn i farsslekta lang har eg eigd, med hud og
hår eigde eg dei, slik eg òg eig deg, vesle svarte son.

(Side 22.) Tidvis fungerer det strålende, innimellom mister jeg tråden (og interessen) helt. Det er kanskje særlig de mest tekniske, altså fabrikktekniske, partiene som ikke funker helt for meg. Jeg ser på en måte hensikten med dem, men det ble rett og slett litt for mye beskrivelse av hvordan diverse stoffer fraktes gjennom fabrikken og forvandles til andre stoffer ved hjelp av prosesser. Ett og ett fungerer de diktene også, men som serie ble det for, tja, ensformig, kanskje?

Da liker jeg langt bedre de diktene som er en slags indre monolog der tankene tilhører arbeideren, men der også Fabrikkens hjerterytme slår inn og der det er vanskelig å skille menneske og maskin.

Står høygt på stablar av karbiddunkar.
Kul umulig å
kula. Glatte blekkdunkar hoppar
mot blekkdunkars glatte
kantete falsar. Skjenar humpande frå dunk
til dunk. Sklir og fell. Løftar og slit.
Vond rygg. Klemte fingrar.
Løftar bannande den vrange
dunken. Skuler mot dei som har
teken. Som har balansepunktet
inne. Som utan ein tanke kular
dunk med ei hand over dunkar.
Sneipen proletært karsleg i
munnvika.

(Side 50.) I det hele tatt tenker jeg, som jeg ofte gjør, at jeg burde lese mer dikt.

Den onde arven – Thomas Enger

arven_engerNår Den onde arven av Thomas Enger dukket opp på langlista til bokbloggerprisen ble jeg selvsagt nysgjerrig. Siden det jo uansett var en sjanse for at den ville komme på kortlisten og derfor «skulle» samleses reserverte jeg den på biblioteket, og startet på den ganske kjapt. Jeg hadde høye forventninger. Boka var tross alt på den samme langlista som høyt elskede Odinsbarn og ubeskrivelig vakre Fugl.

Desverre var jeg ikke kommet veldig langt før jeg begynte å bite meg merke i, og irritere meg over, små, skal vi si logiske feil? Og nå er jeg jo engang slik skrudd sammen at når jeg først begynner å legge merke til sånt klarer jeg ikke å la være å fortsette. Jeg begynte å markere med stickies, og, vel, det ble en del før jeg var ferdig.

Og her bør du slutte å lese om du ikke vil ha spoilers, for dem blir det nok noen av…

Jeg skal ikke sitere alt, men skal jeg rettferdiggjøre min noe surmagede «makkverk»-kommentar på facebook må jeg vel bruke noen eksempler. Det første jeg reagerte på var dette:

Det første jeg tenker på, er hvor lite sliten jeg er. Jeg blir alltid så fort andpusten når jeg gjør noe fysisk. Nå føles det tvert imot som om jeg kunne ha lagt på sprang med det samme.

(Side 35.) Tilforlatelig nok sånn for seg selv, men jeg synes det skurrer, siden jeg nettopp har lest følgende på side 13:

Det er derfor jeg må sykle til skolen hver dag også. Åtte kilometer. Hver vei.

På noe som høres ut som en rimelig gammel sykkel. Åtte kilometer hver vei, hver dag. Det er det faktisk nesten umulig å ikke bli i rimelig god form av. Ok. Det er en filleting. Jeg vet.

Det er fler filleting. Julie begynner å lure på om hun kan ha gått rett forbi faren i skogen, først tolker jeg det som «rett forbi liket av ham», men så tenker hun at han kanskje har overlevd alle disse årene og bare venter på at noen skal finne ham (side 41). Hun er altså 16. Å tro at noen har gått seg bort og så overlevd ute i skogen i 15 år uten å finne veien ut igjen i mer enn et par ønsketekningssekunder er vel optimistisk selv fra at langt yngre barn. Vi snakker om en engelsk skog. De fleste engelske skoger er det godt gjort å gå seg bort i i mer enn 15 minutter (ok, det finnes unntak). Senere finner Julie  en artikkel på nett om at bestefaren hadde en teori om «genetisk magi» og det første hun henger seg opp i er at bestefaren hadde en «teori» og at en professor synes teorien er interessant, ikke at teorien omhandlet «magi» (side 115). I utkanten av Holloway (en ikke veldig stor by) ligger «En katedral jeg ikke vet navnet på» (side 122). La meg gjette: Holloway Cathedral? Hvorfor skrive katedral og ikke kirke, en kirke hadde det vært troverdig at hun ikke visste navnet på. Det er ikke som om bygningen har noen som helst betydning for historien. Eller faren til Margaret som har «hundrevis» av helt nye mobiler liggende (side 158). Jeg lurer på hva slags firma han jobber i? Og faren til Julie har lest om sin egen forsvinning i avisene (side 285), men siden familien visste at han skulle dra og hvorfor han dro, kan jeg ikke helt skjønne hvorfor han skulle bli meldt savnet?

Filleting. Alle sammen.

En verre logisk brist går på forholdet mellom tvillingene i familien. McDermott sier at Jim Moores teori var at tvillingene utviklet seg slik at de var i hver sin ende av «den verdimessige skalaen», altså at den ene var «god» og den andre «ond», og at forholdet mellom dem var konstant. Derav trekker Julie en slutning som også blir gjentatt flere ganger i boka:

Men hvis forholdet mellom det gode og det onde hele tiden var konstant – og hvis Carl var den onde av brødrene – da skulle vel dét bety at bestefar ble et bedre menneske etterpå, da? [Etter Carls død.] At han ble snillere? Eller?

(Side 177.) Eller? Eller det stikk motsatte? Hvis forholdet mellom det gode og det onde faktisk var konstant, burde ikke den enes død føre til at den andre ble «helt normal», eller i alle fall like deler ond og god? For all del, for plottets del funker det fint at den som er igjen blir mer ekstrem, men begrunn det da skikkelig, ikke med et liksom konstant forhold.

Så var det denne oppbevaringsboksen på sentralbanestasjonen, da. Julie finner en nøkkel blant bestefarens ting som åpner boksen der det er en CD med video av faren. Fett nok. Sett bort fra at alle oppbevaringsbokser forsvant fra engelske stasjoner under «the troubles», altså mens IRA drev på på det verste. Veldig mange steder er de blitt gjenintrodusert, men som regel er det betjent oppbevaring og ingen steder kan du lenger (om du noensinne kunne) låse en boks og så tro at den fortsatt er låst og innholdet tilgjengelig uker eller måneder senere. Enten så må du betale mer for å få den opp, satsen er per 24 timer, eller så har det gått så lang tid at innholdet har blitt fjernet og låsen skiftet.

Joda, jeg er klar over at dette er fantasy, men selv fantasy må henge logisk sammen innenfor sitt eget lille (eller store) univers. Og jeg lar meg irritere.

Det andre jeg lot meg irritere over var språket. Enger faller også i anglisismefella med jevne mellomrom, og i dette tilfellet forsterkes inntrykket av at orginalen er på engelsk og en slett oversetterjobb ved at han har valgt å legge handlingen til England. Uten noen som helst grunn, så vidt jeg kan se, annet enn å gjøre det enkelt for et britisk forlag å plukke opp boka. Handlingen kunne like gjerne foregått i Norge. Som det er går Julie på Wetherby High School og jeg stusser både når hun hevder at «Øynene mine fyller seg opp» (side 215) (mine øyne fyller seg jevnlig med tårer, men de fyller seg ikke opp) og når vergen hennes forteller at hun arver 215 millioner kroner (side 144). Ville det ikke være mer naturlig å arve pund?

Dessuten driver Enger med særdeles mangelfull folkeopplysning når han lar Hacksley si om nordlys:

Nordlys forekommer for det meste langt nord, særlig i Norge nord for polarsirkelen, men en svært sjelden gang hender det at vi ser nordlyset nedover i Europa også.

(Side 259.) Kan vi i det minste droppe «i Norge»? Jeg vet at den norske olympiske komité gjerne vil innbille verden at det bare er i Norge vi har nordlys, men vi trenger vel ikke jatte med dem? Og vi ser nordlys langt sør for polarsirkelen jevnlig, det er heller ikke et helt uvanlig fenomen i Skottland. I Sør-England, derimot, er det rimelig uvanlig, men det hadde vært langt mer naturlig om Hacksley snakket om Skottland enn Norge, når Enger nå altså har valgt å legge handlingen til de britiske øyer.

De fleste voksne som har anmeldt boka har bemerket at plottet kanskje ikke er det mest orginale. Det kan jeg være enig i, men plottet fungerer i og for seg greit. Jeg ble aldri voldsomt engasjert, og hadde jeg ikke villet skrive denne anmeldelsen hadde jeg sluttet å lese etter litt over hundre sider, men det er jo vanskelig å bli engasjert i historien når man sitter og ergrer seg over tekniske ting. Julie er en kul heltinne, men selv henne blir vi fint lite kjent med, og de fleste av de andre personene i boka forblir rimelig endimensjonale. Sjangermessig er det greit, ingen forventer dyptpløyende personlighetsutvikling i en spenningsroman, men det er ikke dermed sagt at det ikke hadde gått an å bruke noen ord mer på enkelte personer, Glenn for eksempel som vi i grunn bare vet at stammer og har sykkel før han og Julie plutselig er et par i epilogen.

Jeg setter også pris på om noen kan forklare meg ravnene. Hvorfor var det 13 av dem? Jeg forsto jo at en falt fra for hvert dødsfall, men hvorfor 13 til å begynne med? Og hadde de noen annen betydning, eller var det bare «uh, ravner er litt skumle og kule, la oss slenge med noen sånne»?

Alt i alt, altså: En rimelig middelmådig spenningsroman som skjemmes av både logiske og språklige brister. Jeg kan vel sies å være fornøyd med at den ikke kom lenger enn til langlisten.

Andre har vært mer begeistret. Vel, det skulle forsåvidt ikke så mye til, men mange har virkelig vært skikkelig begeistret, så kanskje du bør lese noen andre anmeldelser av boka:

Og å dømme fra anmeldelsene på Foreningen Les sine sider treffer den målgruppa. I dag ble de nominerte til Uprisen annonsert, og jammen er ikke Den onde arven på lista. Det er altså ingen grunn til å ta mine (sikkert surmagede) ord for det, men jeg mener ungdommen fortjener bedre.

Kortlisten!

I dag er dagen da kortlisten for Bokbloggerprisen 2013 skulle offentliggjøres, og lista var ganske riktig på plass klokken 12:00.

Årets roman:

  • Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
  • Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
  • De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Åpen klasse:

  • Fugl av Lisa Aisato (Cappelen Damm)
  • Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
  • Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Jeg kan gledesstrålende konstantere at begge «mine» er med videre. Fugletribunalet og Urd har jeg liggende på vent, Fugl har jeg lest, men ikke blogget om, så det er bare Disse øyeblikk jeg må få fatt i for å få vært med på samlesinga.

Jeg liker Fugl nesten like bra som jeg liker Odinsbarn, så det er nesten så jeg håper Urd viser seg å være dårlig (i mine øyne, altså), ellers kommer det til å bli fryktelig vanskelig å stemme i åpen klasse. Vel, den tid den sorg, vi skal samlese fram til august, så det er en stund til jeg må bestemme meg.

Det er jo også hyggelig å se at fem av seks forfattere på kortlisten er kvinner, så jevner vi ut gjennomsnittet litt for bokpriser og kjønnsfordeling.

Andres kommentarer til kortlisten:

Bokbloggerprisen 2013: Kommentarer til langlisten

Langlisten til Bokbloggerprisen 2013 er offentliggjort og jeg kan fornøyd konstatere at begge mine nominasjoner er med på den. Listen finner du på Norske bokbloggerebloggen (meta!), Knirk har litt statistikk rundt antallet nominasjoner og Line har mer om prosessen rundt (ikke minst komitéens neglebiting…) og de enkelte bøkene.

Jeg leste flere norske bøker utgitt i 2013 enn jeg noensinne tidligere har lest norske bøker samme år som de ble utgitt, muligens med unntak av et år eller to i nærradio i Trondheim på nittitallet. Og flere av dem var gode kandidater til prisen. Men når jeg satt meg ned for å skrive nominasjonsepost bestemte jeg meg for å nøye meg med to nominasjoner, en i hver klasse, nemlig de to suverent beste bøkene jeg leste på norsk i fjor (og blant de beste i fjor uavhengig av språk).

I klassen «Roman» nominerte jeg Roy Jacobsens De usynlige, og i «Åpen klasse» Siri Pettersens Odinsbarn. Om du har fulgt med på bloggen og lest innleggene mine i kategorien Bokbloggerprisen 2013 burde ingen av de to være noen overraskelse. Det skal forresten bemerkes at jeg heier såpass på sistnevnte at om forlaget hadde klassifisert den rett, altså som roman, ikke som ungdomsbok, hadde jeg muligens droppet Roy Jacobsen og i alle fall satt Odinsbarn som nummer en på lista (nominasjonene skulle vektes ut fra rangering, visstnok). Samtidig er jeg ganske fornøyd med at Lisa Aisatos Fugl også er på langlista i åpen klasse, jeg har ikke kommet så langt som til å blogge om den enda, men det er en veldig underfundig barnebok med (som vanlig fra den kanten) fantastiske illustrasjoner.

Ellers har jeg ikke lest noen av de andre fra langlista, faktisk, så jeg skal i alle fall satse på å bli med på samlesinga av kortlista, ellers blir det vanskelig å stemme i august. Det er vel bare en eneste bok på listene jeg ikke egentlig har lyst til å lese, jeg får vurdere det om den havner på kortlista (og, nei, jeg har ikke tenkt å si hvilken akkurat nå).

Spennet i åpen klasse er bra, vil jeg si. I romanklassen er det mye bestselgere, det er på sett og vis litt skuffende, men ikke så overraskende, akkurat (og ut fra egen nominasjon kan jeg vel ikke klage…). Og jeg er heller ikke av typen som mener at bestselgere nødvendigvis er dårlige, selv om de heller ikke nødvendigvis er bra, så kanskje dette er de beste av bestselgerne? Vi kan jo håpe på det.

Vindeltorn er diskvalifisert fra kåringen på grunn av at den først er utgitt på engelsk, og jeg behøver derfor ikke å ha dårlig samvittighet for å ha droppet den fra nominasjonene mine (siden jeg leste den på engelsk ville det falt meg svært unaturlig å inkludere den). Utover den kunne jeg vurdert både Leksikon om lengsel og Furuset (ikke blogget ennå) i romanklassen, men begge manglet litt på å nå helt opp hos meg, derfor droppet jeg dem altså.

Odinsbarn – Siri Pettersen

Odinsbarn_hd_imageNå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg er nødt til å skrive om Odinsbarn av Siri Pettersen. Et typisk eksempel på at det er mye vanskeligere å skrive fornuftig om bøker man virkelig liker enn om sånne som bare er halvbra (slakt er også ganske lett å skrive, men krever litt tid fordi jeg føler at jeg må underbygge skikkelig og det blir derfor også ofte utsatt). Men det er jo dumt om jeg ender med å ikke blogge om bøker fordi de er for bra… En dag på sofaen på grunn av en forkjølelse som ikke vi dø og mann og barn som har rømt huset er en god anledning, den beste jeg har mulighet til å få med det første.

Så, altså: Odinsbarn er første bok i en trilogi om Hirka. Femten år gammel får Hirka vite at det slett ikke er slik at ulven tok halen hennes når hun var baby slik far alltid har hevdet, ei heller er far far. Hirka er nemlig ikke «folk», hun er mennskr, Odinsbarn, råta. Og om hun ikke flykter kommer alle andre også til å få vite hvem hun er, «ritet» nærmer seg nemlig, en seremoni der alle barna i et årskull testes for «evna», en slags konfirmasjon eller velkommen-til-voksenlivet-rituale. Og Hirka har selvsagt ikke «evna», hun er jo ikke folk.

Samtidig er det politisk uro i Ymslanda. De blinde – eller bare ryktet om dem? – er tilbake og skremmer folk fra gård og grunn. Seeren og rådet står sterkt, men Ravnhov vil ikke underordne seg og ypper til strid.

Det er duket for en knakende god fortelling om opprør og tilhørighet, blind tro og grunnleggende skepsis, forræderi og vennskap. Akkurat som det skal være. Pettersens univers er troverdig, bruken av norrøne elementer funker ved å gjøre ting gjenkjennelige, samtidig som settingen er en helt annen enn «Norden i vikingetiden». Vokabularet introduseres som del av historien, og forklares aldri i klartekst, men det er heller aldri nødvendig.  Noe er umiddlebart forståelig, det er for eksempel aldri noen tvil om at «slokna» betyr «døden» (og for et bra ord!), andre ting blir simpelthen klarere etterhvert, og jeg savner aldri en ordiste.

Pettersen har også skapt et persongalleri som fascinerer og engasjerer. Jeg heier på Hirka fra første side, og håper fra det øyeblikket vi introduseres for Rime at han viser seg å være like spennende (og, vel, elskelig) som det kan se ut til (spoiler: Det er han). Men også bifigurene er gjennomarbeidet og føles som noe mer enn bare pappfigurer: Vetle og Ramoja, Ilume og Eirik, Lindri og Svarteld, jeg blir glad i dem alle sammen, selv om de har feil og mangler eller kanskje nettopp derfor. Ja selv Urd har en historie som er mer interessant enn bare å være «the bad guy». Jeg får følelsen av at om jeg spanderte en øl på Siri Pettersen kunne hun fortalt meg mer om hver enkelt av dem enn det som noensinne vil få plass i (eller ha noen nytte i) bøkene. Ikke like ekstremt som med J. K. Rowling som kan fortelle deg hva som er yndlingsfargen til de mest obskure bifigurer, kanskje, men jeg har følelsen av at alle er «ekte personer» i hodet til forfatteren, og det skinner gjennom i boka.

Utover å være en drivende historie som sluker deg og holder deg fast (virkelighetsflukt, som en del naive mennesker velger å kalle det) stiller Odinsbarn intelligente spørsmål om arv og miljø, om identitet, om lojalitet til samfunnsstrukturer og etablerte sannheter og om religion. Særlig de to siste gjør dette til noe langt mer enn enkelt (om engasjerende) tidsfordriv. Hva skal man egentlig være tro mot? Hva skjer når grunnlaget for troen rykkes bort under føttene på én, kan man finne nytt forfeste eller klamrer man seg til det som var, lukker øynene og holder for ørene og synger «La-la-la-la-jeg vil ikke høre»? Er etablerte sannheter verdt å opprettholde for fred og fordragelighets skyld, selv om de bygger på løgn? (Og nå hørte jeg plutselig Dr Relling i hodet, «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»)

Desverre skjemmes romanen av noen språklige feiltrinn som burde vært oppdaget i korrekturen, så jeg håper forlaget gjør en bedre jobb med neste bok. Av og til ble jeg sittende og lure på om enkelte avsnitt opprinnelig var skrevet på engelsk:

«Hvor var du i går? Du mistet alt, jo!»

(Side 65) «Du mistet alt» som i «You missed everything». Joda. Ikke innbill meg at vi ikke trenger korrekturlesere lenger fordi vi har språkvask i Word.

Når vi ser bort fra disse små skjønnhetsfeilene (og det er ikke mange av dem, altså, men de som er skurrer fryktelig) er hovedproblemet med Odinsbarn at den er alt for kort og at bok to (og tre) ikke har kommet ut ennå. Der har jeg for å begynne på en trilogi som ikke er fullført, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at det skal jeg aldri igjen gjøre. Likevel: Jeg elsker slutten. Selv om den skremmer vettet av meg og jeg egentlig vil ha fortsettelsen i hende NÅ er den perfekt.

Forlaget mener dette er en ungdomsbok. Det er helt feil. Ja, jeg er kategorisk. Dette er en ungdomsbok på samme måten som Sense & Sensibilty, Great Expectations eller Catcher in the Rye. Det vil si den handler om en femtenåring, dermed er det automatisk en bok for femtenåringer. Eller er det fordi det er fantasy? Hobbiten er jo som kjent en barnebok. Jeg synes forlaget gjør boka en bjørnetjeneste (i begrepets opprinnelige mening, nå til dags har det visst begynt å bety «en stor tjeneste»). Og i motsetning til The Bone Season som føltes umoden på mange punkter er Odinsbarn en særdeles voksen bok (dersom jeg er voksen nok til å bedømme slikt, da, det skal man selvsagt ikke ta for gitt). Alt jeg kan gjøre er å rope det ut fra hustakene: Les denne boka, enten du er 12 eller 112.

(For ordens skyld: Boka er kjøpt selv. Og ja, jeg ville like boka, så jeg var forutinntatt. Men jeg ville virkelig like The Ocean at the End of the Lane også. Og The Bone Season. Og det hjalp ikke de to bøkene, så jeg tror faktisk begeistringen min har noe med boka å gjøre, ikke bare min velvilje.)

Andre bloggere om boka: