Nok en kveld der noe lettlest var mest fristende, og nok en gang lå en Egmont-bok lagelig til for hogg, denne gangen Polly og Buster.
Polly er en heks. Ikke en veldig god heks, hun er bedre til å tegne enn å utføre trylleformler og brygge magiske brygg. Kanskje er det fordi hun tilsynelatende har dysleksi, selv om det bare hintes om i historien. Hun er bestevenn med naboen Buster, som er et monster, men ikke et veldig vellykket monster, for han føler alt for mye. Dessverre er det slik at monstere og hekser absolutt ikke skal være venner i Polly og Busters verden, så de kan bare møtes i smug og må late som om de ikke kjenner hverandre om de treffes på gaten.
Sånn kan det selvsagt ikke fortsette (det ville blitt en ganske kjedelig bok). Det skjer ting som gjør at Polly får sjansen til å bli med i «den kule gjengen» på skolen, men da må hun velge bort Buster. Og så glemmer Buster seg og hilser på Polly når begge er på skoletur, og situasjonen tilspisser seg.
Dette er en barnebok med alvorlig undertone. Når Buster må gå og sette seg bakerst i bussen sammen med de andre monsterene mens hekser og trollmenn sitter foran er det ikke vanskelig for voksne med litt historiekunnskap å se paralellen til et rasedelt samfunn, og å høre gjenklangen av Rosa Parks. Det var ekstra merkelig å lese denne boka rett etter The Hate U Give, det skal sies. Akkurat som Starr må Polly velge om hun våger å bruke stemmen sin og stå i konfliktene eller om hun vil gjemme seg og fornekte deler av hvem hun er.
Og som en barnebok om at vi kan overkomme forskjeller og være venner likevel er Polly og Buster forsåvidt helt ok. Men jeg har lest bedre versjoner før, og mange av Sally Rippins virkemidler er i overkant klisjébefengt.
Jeg ble også forstyrret av «den visuelle profilen», som forlaget beskriver det. Jeg har tidligere forsøkt å definere det som en egen sjanger, dette med barnebøker som har mye bilder integrert i teksten, og det er tydelig at dette er Egmonts satningsområde. I presseskrivet som fulgte med bok står det:
Som alle barnebøkene fra Egmont har boken en visuell profil som reflekteres i både teksten og i de mange illustrasjonene tegnet av forfatteren, Sally Rippin.
Illustrasjonene er søte, og fungerer fint, men innhugget (om jeg kan kalle det det) i teksten fungerer så som så. Når Doktor Flammesten utroper at hun «ikke har noe annet valg enn å bruke samba!» fungerer det greit, det er ikke vanskelig å forstå at ordet uttales med fynd og klem, og intensjonen er tydeligvis gjennomgående å gi enkelte ord eller setninger litt mer gjennomslag, men for meg blir det litt for mye innimellom. Når en heks dulter borti Polly og så dulter borti henne en gang til i samme setning får jeg bare leseflyten min avbrutt, og det samme skjer når Maloria eller moren til Polly fnyser, selv om jeg altså levende kan forestille meg at de gjør nettopp det med ettertrykk. Jeg er ikke fagperson på feltet, og det er mulig at dette er positivt for de fleste i målgruppen, at det gjør teksten mer spennende. Men ut fra hva jeg har lest folk med dysleksi si om tekst (og det hintes altså ganske kraftig om at dette er et problem Polly sliter med selv) så vet jeg ikke om det er noe særlig heldig om du faktisk sliter med lesevansker. Men, altså, det er langt utenfor min ekspertise, hovedinnvendingen min er at jeg selv synes det var plagsomt og «avbrytende».
Her i huset står elleveåringen i kø for å overta boka. Det kan være det kommer omtale fra hen etterhvert.
For ordens skyld: Boka er altså tilsendt fra forlaget.
Jeg leser alt Ellen Ekman kommer ut med slavisk, men innså at jeg ikke har skrevet om noen av bøkene, så før denne får returnere til biblioteket (jeg har kjøpt alle de andre, denne blir nok også kjøpt etterhvert) synes jeg den kan få litt oppmerksomhet.
