Lilla Berlin 5: Netflix och chill – Ellen Ekman

Jeg leser alt Ellen Ekman kommer ut med slavisk, men innså at jeg ikke har skrevet om noen av bøkene, så før denne får returnere til biblioteket (jeg har kjøpt alle de andre, denne blir nok også kjøpt etterhvert) synes jeg den kan få litt oppmerksomhet.

Serien Lilla Berlin handler om en gjeng ganske vanlige (urbane) svensker. De dater, bruker Tinder, ser på film, diskuterer politikk og oppfører seg vel i det hele tatt som unge voksne flest. Snerten i serien har ofte et feministisk og/eller liberalt (i motsetning til konservativt) tilsnitt, noe som selvsagt er en av grunnene til at jeg elsker det. De beste stripene er kanskje de der dobbeltmoralen til en del av de som liker å rope høyest i ordskiftet får gjennomgå.

Det er rart med det…

Gjengangerene i serien, som Mira som preger forsiden av denne boka, rekker man å bli ganske godt kjent med, og glad i.

Ellen Ekman skal være gjest på Kapittel i september, der årets bokbloggertreff også skal avholdes, og jeg krysser fingrene for at hun skal være der fredag-søndag og ikke alt har reist når jeg kommer til Stavanger, for jeg skulle veldig gjerne ha fangirlet litt.

Vil du ha flere smakebiter, eller få litt humor inn i feeden, anbefaler jeg Lilla Berlins Instagramkonto. Og så bør du sjekke ut bøkene, selvsagt. Biblioteket har dem!

NEWTs Readathon

Since I managed to tick off a few OWLs in July’s resit, I might as well make a stab at NEWTs in August.

I found out about the readathon from Liz at Travels in Retrospect, but the idea comes from Gintare of Bookroast, and the announcement video can be found here (with links to the rules and tasks in the video description).

Since which NEWTs I can sit is determined by which OWLs I managed to pass, the following are my subjects and tasks. I should surely manage at least an Acceptable in each, right? The book I am about to start right now is Terry Pratchett’s Wyrd Sisters, which should get me going on Charms at least, and then we’ll see how I go from there.

Arithmancy

A – At least 300 pages long: The Girl Who Drank the Moon by Kelly Barnhill

E – Ends on an even page

O – Not the first in a series

Care of Magical Creatures

A – Has an animal on the cover

E – Book with less than 160 pages

O – Includes dragons in some way

Charms

A – Has magic in it: Wyrd Sisters by Terry Pratchett

E – A cover that charmed you

O – You think it will leave a mark

Muggle Studies

A – Book from a favourite Author: Fantastic Beasts and Where to Find Them: The Original Screenplay by J. K. Rowling

E – Biography

O – Retelling

Potions

A – Has a name of a colour in the title

E – Read a book with a male lead character

O – Book over 350 pages long

Polly og Buster: Den trassige heksa og følelsesmonsteret – Sally Rippin

Nok en kveld der noe lettlest var mest fristende, og nok en gang lå en Egmont-bok lagelig til for hogg, denne gangen Polly og Buster.

Polly er en heks. Ikke en veldig god heks, hun er bedre til å tegne enn å utføre trylleformler og brygge magiske brygg. Kanskje er det fordi hun tilsynelatende har dysleksi, selv om det bare hintes om i historien. Hun er bestevenn med naboen Buster, som er et monster, men ikke et veldig vellykket monster, for han føler alt for mye. Dessverre er det slik at monstere og hekser absolutt ikke skal være venner i Polly og Busters verden, så de kan bare møtes i smug og må late som om de ikke kjenner hverandre om de treffes på gaten.

Sånn kan det selvsagt ikke fortsette (det ville blitt en ganske kjedelig bok). Det skjer ting som gjør at Polly får sjansen til å bli med i «den kule gjengen» på skolen, men da må hun velge bort Buster. Og så glemmer Buster seg og hilser på Polly når begge er på skoletur, og situasjonen tilspisser seg.

Dette er en barnebok med alvorlig undertone. Når Buster må gå og sette seg bakerst i bussen sammen med de andre monsterene mens hekser og trollmenn sitter foran er det ikke vanskelig for voksne med litt historiekunnskap å se paralellen til et rasedelt samfunn, og å høre gjenklangen av Rosa Parks. Det var ekstra merkelig å lese denne boka rett etter The Hate U Give, det skal sies. Akkurat som Starr må Polly velge om hun våger å bruke stemmen sin og stå i konfliktene eller om hun vil gjemme seg og fornekte deler av hvem hun er.

Og som en barnebok om at vi kan overkomme forskjeller og være venner likevel er Polly og Buster forsåvidt helt ok. Men jeg har lest bedre versjoner før, og mange av Sally Rippins virkemidler er i overkant klisjébefengt.

Jeg ble også forstyrret av «den visuelle profilen», som forlaget beskriver det. Jeg har tidligere forsøkt å definere det som en egen sjanger, dette med barnebøker som har mye bilder integrert i teksten, og det er tydelig at dette er Egmonts satningsområde. I presseskrivet som fulgte med bok står det:

Som alle barnebøkene fra Egmont har boken en visuell profil som reflekteres i både teksten og i de mange illustrasjonene tegnet av forfatteren, Sally Rippin.

Illustrasjonene er søte, og fungerer fint, men innhugget (om jeg kan kalle det det) i teksten fungerer så som så. Når Doktor Flammesten utroper at hun «ikke har noe annet valg enn å bruke samba!» fungerer det greit, det er ikke vanskelig å forstå at ordet uttales med fynd og klem, og intensjonen er tydeligvis gjennomgående å gi enkelte ord eller setninger litt mer gjennomslag, men for meg blir det litt for mye innimellom. Når en heks dulter borti Polly og så dulter borti henne en gang til i samme setning får jeg bare leseflyten min avbrutt, og det samme skjer når Maloria eller moren til Polly fnyser, selv om jeg altså levende kan forestille meg at de gjør nettopp det med ettertrykk. Jeg er ikke fagperson på feltet, og det er mulig at dette er positivt for de fleste i målgruppen, at det gjør teksten mer spennende. Men ut fra hva jeg har lest folk med dysleksi si om tekst (og det hintes altså ganske kraftig om at dette er et problem Polly sliter med selv) så vet jeg ikke om det er noe særlig heldig om du faktisk sliter med lesevansker. Men, altså, det er langt utenfor min ekspertise, hovedinnvendingen min er at jeg selv synes det var plagsomt og «avbrytende».

Her i huset står elleveåringen i kø for å overta boka. Det kan være det kommer omtale fra hen etterhvert.

For ordens skyld: Boka er altså tilsendt fra forlaget.

The Hate U Give – Angie Thomas

I’ve read so many rave reviews of Angie Thomas’ The Hate U Give, both on blogs, Instagram and Twitter, that I was fully expecting to be disappointed. Instead I can proclaim that I will happily jump on this bandwagon and recommend THUG to EVERYONE and their grandma.

Angie Thomas manages to create a set of utterly believable, and mostly loveable, characters. It’s a sad fact that young (and old) black americans are killed by police in way more frequently than there is any possible justification for, and though Thomas does not provide any quick fixes or fantasy happy endings, she provides valuable (especially to white people like me) insight into how it feels to be on the receiving end of racial profiling and the story ends on a hopeful note.

It’s also worth noting that though Thomas writes specifically about the experience of being black in the USA in the here and now, a lot of what Starr experiences and feels is relatable and timeless. The feeling that she has to be two different people in her own neighbourhood and at her «posh» school, for example:

Williamson Starr doesn’t use slang – if a rapper would say it, she doesn’t say it, even if her white friends do. Slang makes them cool. Slang makes her «hood». Williamson Starr holds her tongue when people piss her off so nobody will think she’s the «angry black girl.» Williamson Starr is approachable. No tank-eyes, side-eyes, none of that. Williamson Starr is nonconfrontational. Basically, Williamson Starr doesn’t give anyone a reason to call her ghetto.

I can’t stand myself for doing it, but I do it anyway.

(Page 73-74.) It’s a familiar theme for anyone who has experienced – or read about – class journeys.

And while the political side of the story is inevitably difficult to ignore, The Hate U Give is also a lovely story about being sixteen, dealing with siblings and parents, friendships and romance.

The Hate U Give is being adapted for the screen and is set to be released in October. For once, I think I might actually have to go to the cinema (for something other than a kids’ movie).

 

Checkout: A Life on the Tills – Anna Sam

As a long-time reader of Not Always Right, including the sometime sister blog, now sub-category Not Always Working, the subject matter of Checkout is not new to me. In fact, although I have never worked the tills myself, I’ve briefly worked in customer service and also have sufficient empathy to realise that the person behind the till (the checkout girl, according to Anna Sam, hereabouts it’s just as frequently – I think, though I haven’t counted – a checkout boy) is a person, and that jokes such as «oh, if it has no price it must be free, right?» are not funny the one billionth time (if they ever were).

However, reading about clueless customers and hopeless coworkers is entertaining (you get the latter in all industries), and so I was rather looking forward to Checkout. But I must admit the book left me less than enthusiastic. I don’t know exactly what I’d expected, but I guess probably more actual anecdotes, something there is very little of. The book reads as a sort of (spoof) manual for wannabe checkout girls, explaining the various duties (counting your box at the end of the day) and challenges (finding a chair for your till; as management never replaces broken ones there is a shortage) you will encounter. Along the way there are customer stories, to be sure, but they are mostly anonymised to such an extent that they are left somewhat flat. I understand the need to anonymise, especially while you’re still employed as a checkout girl (and as far as I understand Sam first wrote a blog before being given a book contract), but it does spoil the impact, at least when it’s carried out to the degree it is here.

Another thing that bothered me, and it’s a niggling concern and probably a matter of personal taste, is that my English copy refers to British conditions whenever there are identifiable details such as currency and brands. As the book was first published in French (as Les tribulations d’une caissière) I am pretty sure that lines such as «According to the latest news the Bank of England has run out of small coins» (page 127) and «Yet again I ask for £1 and £2 coins» (page 171) did not refer to Bank of England and £ in the original. I may be unusually aware that I’m reading a translation (as I so seldom do, partly because I am so aware, it’s something of a Catch 22), but I am annoyed rather than helped by the translation of such details, and it breaks my reading flow.

In conclusion, I guess if you’re the sort of person who treats the cashier as a robot or your own personal servant, you might need to read this book, but I doubt you will. And in any case you – and the rest of us – would be better off reading Not Always Right, to be honest.

My copy will be bookcrossed. I guess I should leave it in a supermarket?

Grensen – Erika Fatland

Erika Fatlands Grensen er en av tre bøker som er nominert til Bokbloggerprisen 2017 i åpen klasse. Det er en bok jeg uansett hadde lyst til å lese, men til tross for at jeg begynte på boka i mars klarte jeg ikke å bli ferdig før samlesingsmåneden juni var over. Om det sier mer om min konsentrasjonsevene eller Fatlands skrivekunster kan man jo diskutere. Jeg heller vel mot at det er mye min feil, jeg har lest ganske mye annet paralelt, men en av hovedgrunnene er uten tvil at Grensen er en stor og tykk bok, og at den derfor ikke har vært førstevalget hverken når jeg skulle ha med meg noe å lese ut av huset, eller egentlig når jeg har sittet i godstolen. Jeg foretrekker å holde boka jeg leser i hendene, Grensen er såpass tung at jeg ikke kan lese lenge i den uten å hvile den mot noe. Ebok hadde kanskje vært tingen?

For egentlig er det altså ikke noe galt med Fatlands tekst, som sådan, snarere tvert i mot. Reisen rundt Russland er ambisiøs, men boka er lettlest* og selv om jeg mistenker at jeg husker færre detaljer i etterkant enn jeg skulle ønske er de forskjellige landene og folkenes historie, og da særlig deres forhold til Russland, ryddig og engasjerende beskrevet. Mest kraft får fortellingen (ikke overraskende) når den fokuserer på enkeltskjebner, og Fatland har snakket med mange mennesker på sin vei, så det er nok å ta av.

Et interessant grep Fatland gjør er at hun har noen spørsmål som gjentas (der det passer) i samtalene med folk langs grensen. Det samme spørsmålet gir ikke alltid samme svar. For eksempel spør hun flere av de som har vært (eller er) soldater «Drepte du noen?» Minst en gang får hun til svar «Du må aldri spørre en soldat om det!» Men ikke alle er like… hårsåre? Svaret til Armeneren Set er mer rett fram:

Set så på meg som om han lurte på om jeg var riktig vel bevart.
«Selvsagt,» sa han. «Hvordan trodde du kriger foregikk?»

(Side 347.) En litt forvirrende ting med min bok er at de to seksjonene med bilder i farger som er satt inn 1/3 og 2/3 inn i boka er byttet om, så jeg får bildene som tilhører andre halvpart av boka midt i første halvpart og omvendt. Jeg vet ikke om det gjelder bare min kopi, eller om det er et generelt problem med opplaget (4. opplag). Jeg tviler i alle fall på at det er med vilje.

Selvsagt får man lyst til å reise når man leser en god reiseskildring, men jeg må nok innrømme at det er mange av landene Fatland reiser gjeenom som jeg foretrekker å oppleve som «armchair traveller» – altså gjennom bøker. Georgia står sånn halvveis på lista over land jeg kunne tenkt meg å besøke, men ellers fikk jeg mest forsterket ønsket om å få til en ny runde i Baltikum neste år. Vi var der i sommerferien i fjor og jeg angrer allerede på at vi ikke rett og slett gjentok turen i år.

___________________
* Jeg var og hørte Fatland snakke om Grensen på Litteraturhuset i Trondheim sammen med foreldrene mine, som begge har lest Sovjetistan (det har ikke jeg, ennå). Dette var før noen av oss hadde begynt på Grensen. Vi snakket med noen andre damer som sto i kø, og mamma bemerket hvor lettlest Sovjetistan var. En av damene sa da med ettertrykk at «Denne er IKKE lettlest.» Vel, I beg to differ.

Sci-fi ungdomsskolen – John Martin og Scott Seegert

Nok en bok i posten fra Egmont, nok en bok i det jeg i omtalen av Kong Kortbukse valgte å kalle en sjanger: «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten». Og i motsetning til Kong Kortbukse føyer vel Sci-fi ungdomsskolen seg bedre inn i rekken i den forstand at jeg er underveldet.

Kelvin er fra jorda, men foreldrene hans er fremragende forskere og har fått jobb ved Det galaktiske forskningssenteret, 56 000 lysår unna. Så Kelvin starter på Sciriustrati Fibronoculareus ungdomsskole – Sci-fi, der, altså. Å være den nye gutten er selvsagt litt skummelt, og det hjelper ikke at alle forventer at han skal være et geni, siden foreldrene hans er det. I tillegg har en (wannabe-)superskurk sneket seg ombord i romstasjonen med skumle planer om verdensherredømme, og Kelvin og klassekameratene hans må redde verden.

For meg blir det hele litt for lettvint. Jeg kjøper ikke at alle – inkludert rektor og lærere – tar det for gitt at Kelvin er et dobbeltsupergeni. Skurken er sytete og uvanlig idiotisk. Kelvins klassekamerater kunne like gjerne vært pappfigurer, de har ingen personlighet utover klisjeene de blir presentert med, det har vel forøvrig heller ingen andre i boka, inkludert Kelvin selv. Plottet er syltynt og henger bare så vidt sammen. Løse tråder etterlates overalt. Og det hele avsluttes med en smått creepy «jeg overvåker deg for ditt eget beste»-løsning (sorry, spoiler).

Så, altså, Sci-fi ungdomsskolen anbefales ikke, i alle fall ikke for voksne. Kong Kortbukse leste jeg frivillig høyt for femåringen rett etter å ha lest den for meg selv, det kommer jeg ikke til å gjøre med denne. Men den er ikke så dårlig eller problematisk at jeg ikke har tenkt å sende den videre til elleveåringen, og med tanke på hvor lite imponert jeg generelt har vært over disse bøkene som ungene elsker (Wimpy Kid, Gutta i trehuset osv) ser jeg ingen grunn til at ikke hen skal synes Sci-fi ungdomsskolen også er storveis. Vi får se.

Lords and Ladies – Terry Pratchett

It’s odd how it is, some books have to find you at the right time. Even ones that «everyone» likes. I’ve lost count of the number of times I’ve tried reading Terry Pratchett. I’ve read Good Omens, of course, because Neil Gaiman, and it’s brilliant, so after finishing that I definitely tried something Discworld. And prior to that I tried because Pratchett shows up in the sentence «If you like Douglas Adams you will enjoy…» And I do. Like Douglas Adams, that is. Pratchett not so much. Until now. It must be 25 years since I first tried and suddenly there I was looking at the emergency shelf we keep at the in-laws’ summer house thinking I need something fairly light-weight to read now (as Fatland’s Grensen really needed some concentration and I was getting bored with Anna’s Mr God – more on that later) and my eyes fell on Lords and Ladies and I thought «Why not?» and suddenly the nearly four hundred pages were read and I’d even laughed out loud a few times.

So, yes. I’m not going to say too much about the book itself, I’m not sure I could bring anything to the table that hasn’t been said already. My own experience, however, is, if not unique, then probably unusual, because I found myself drawn to rereading The Rivers of London series (or more specifically Foxglove Summer). Because of the murderous unicorn and the fair folk. And I see that it is almost 100 % certain that Aaronowitch has read Pratchett (something Goodreads can confirm by the way), but I also see that as for myself, though I did enjoy Pratchett this time, I prefer the Aaronowitch brand of fantasy, where the main plot is set firmly on planet earth, fantasy or no.

Let me also say, by the way, that Pratchett is nothing like Adams, except in so far as humour in sci-fi and fantasy is a sort of genre by itself.

But that being said, I now want to read more Pratchett. And the Discworld universe is… complicated. It’s been years since I first saw the (seemingly) excellent chart by Krzysztof K. Kietzman and since I started in the middle it was difficult to know where to go from there. So I asked Facebook. That is, I asked my Facebook connections, assuming I’d have at least one major fan on my friends list (I did). The advice varied, but Siri Pettersen ordered me to start from the beginning and you really don’t want to ignore orders from Siri Pettersen, so I have now reserved The Colour of Magic at the library. For good measure I reserved Equal Rites, too, as that’s the first book in the witches storyline, and having enjoyed reading about the witches already they seem a fairly safe bet. But if The Colour of Magic turns out to be readable and not a stumbling block I guess I will go with chronological order as published.

Fargeglade vampyrer – Mona Fossdal

Jeg var innom og testet meråpent bibliotek på nyåpnede Risvollan bibliotek her for noen uker siden, og femåringen ville selvsagt låne noe. Valget falt på Fargeglade vampyrer av Mona Fossdal og vi har lest den en fire-fem ganger siden.

Konseptet er forsåvidt enkelt, de tre vampyrene bor i et gammelt slott (naturligvis), et typisk oppussingsobjekt. De vil male, men har ikke bestemt seg for farge, så de tester… alle etter tur. Hovedteksten er på rim, og rim og rytme er absolutt godkjent. Av og til er ordvalget opplagt preget av rytme- eller rimbehov og en sjelden gang blir ordstillingen unaturlig («Hvem har fått maling under sin fot?»), men ikke så ofte og påfallende at det blir slitsomt å lese. Ut over det opplagte – å vise de forskjellige fargene – fungerer illustrasjonene også som en myldrebok. Hvert oppslag har eksempler på ting man skal lete etter («Ser du en ananas?») og det er nok å ta av, så den som leser høyt kan finne på egne ting å lete etter.

Settekassa er den samme på alle oppslagene, men innholdet endres.

Hovedelementene i hvert rom gjentas, men med forskjellig nips, innhold i rammer og «folk» som kikker inn vinduene, og det er morsomt å gå på oppdagelsesferd på hvert oppslag og sammen forsøke å finne ut hvordan de forskjellige tingene er assosiert med den gitte fargen.

Det er noe kjent med de to karene i det venstre vinduet…

I tillegg til å fylle boka med alskens rare saker som appellerer til målgruppa har Fossdal lurt inn referanser som man kanskje må være voksen for å forstå. Prince dukker opp i vinduet på den lilla siden, Erna Solberg holder et malingspann på den blå og Rowan Atkinson som Blackadder er på tv-skjermen på den svarte siden. For eksempel.

Nå vil biblioteket ha tilbake boka, men du skal ikke se bort fra at vi låner den igjen.