Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å «låne» piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som «Hey, to for prisen av en» og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer «bare» noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene «Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.» blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min «willing suspension of disbelief» som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.