Stikkord: travel

Tinder og banditter – Alf B. Bryn

Mirthful Leave a comment

En ettermiddag i januar var jeg og tolvåringen på biblioteket for å fordrive tiden mens vi ventet på at den nyslåtte attenåringen skulle være ferdig på skolen så vi kunne gå for å spise bursdagsmiddag. Vi fant oss en ledig sofa i nærheten av reisebøkene, så da jeg begynte å kikke i hyllene for å finne noe å lese mens vi ventet var det der blikket mitt falt. Og der så jeg et kjent navn, som jeg ikke egentlig hadde forventet å finne i akkurat de hyllene. Jeg kjenner til Alf B. Bryn som forfatteren av Peter van Heeren-bøkene. Den første av disse – Peter van Heeren tar skeen i den anden haand – kom jeg over på et sånt «vi selger ut resteopplagene»-salg en gang for sikkert 30 år siden. Den serien er rett og slett fornøyelig (og nå har jeg definitivt lyst til å lese den igjen), så når det viser seg at Bryn har skrevet en bok om fjellklatring tenkte jeg at den var verdt å sjekke ut. Jeg leste nok i sofaen på biblioteket den dagen til å konstatere at jeg ville lese ferdig, så jeg lånte med meg boken hjem.

Tinder og banditter handler først og fremst om en reise Bryn foretok til Korsika i en ferie fra universitetet i Sveits, sammen med en studiekamerat fra Australia og dennes lillebror. Som intro til hovedpersonene får vi også en liten klatrehistorie fra Sveits. Det hele foregår i 1900-tallets første tiår, mens fjellklatring var noe ganske nytt (i alle fall for Europeere), og det er fullt mulig Bryn & Co var de første til å bestige noen av toppene de klatrer på Korsika. Bryn var i alle fall med på flere «førstebestigninger» i Norge, blant annet Stetind i 1910.

Fjellklatring interesserer meg bare sånn måtelig, må jeg innrømme, men Bryns fortrinn som forfatter er at han er morsom, ofte på egen bekostning.

Fra Livorno til havnebyen Bastia på Corsica tar det en 6-8 timer med båt. Det er en billig reise når man bruker dekksplass – og det gjorde George og jeg.
Båten var liten og dønningen etter en frisk nordenvind fikk den til å rulle på en måte ingen av oss likte, men vi sa ikke noe om det til hverandre.
Tvert om, da noen tid var gått uten at vi følte sikre tegn på sjøsyke, ble vi begge temmelig kjekke og fortalte sanne eller oppdiktede historier om tidligere bedrifter på bølgene.
Jeg sier sanne eller oppdiktede, fordi det jo godt kan tenkes at Georges var sanne.

(Side 52) At gutta besteg til fjellene han beskriver tviler jeg ikke egentlig på, men at fortellingen ellers inneholder noen historier som nok heller faller i kategorien «oppdiktede» har jeg sterk mistanke om.

Bryn forteller også Korsikas historie i grove trekk, også den ispedd detaljer som muligens ikke er helt sanne. Men sanne eller ikke, de er underholdende lesing:

Fra denne periode har vi en beretning om corsicanerne fra Seneca, den kjente romerske filosof, som måtte oppholde seg på Corsica som landsforvist i 8 år, visstnok fordi han hadde opptrådt overfor Messalina omtrent på samme måte som David overfor Potifars hustru.
Seneca var ikke særlig begeistret for oppholdet og omgangen.
– Hvor finner man, skriver Seneca, noe så nakent så forrevet som dette klippeland? Hvor finner man et land som er mer sparsomt med hensyn til produkter – hvor menneskene er mindre imøtekommende, hvis beliggenhet er tristere og hvis klima er mer ugjestmildt.
Og spesielt om corsicanerne uttaler han i epigramstil:
– Prima est ulcisci lex, altera vivere raptu, tertia mentiri, quarta negare deos.
– (Deres første lov er hevn, den annen å leve av rov, løgnen den tredje og Gudsfornektelse den fjerde.)
Stort sett ganske koselige egenskaper som man ser.

(Side 61) I det hele tatt var Tinder og banditter ganske fornøyelig lesing. Og nå må jeg nok grave fram noe van Heeren.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Taxi: En fotografisk reise – Sigbjørn Sigbjørnsen

Mirthful Leave a comment

Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.

Taxi er en fin liten bok som viser frem variasjonen, men også likhetene, mellom alle verdenshjørner. Sigbjørnsen er en bedre fotograf enn skribent. Tekstene er best når de er knappe og helt konkrete, der det er lagt til mer anekdotiske detaljer blir de fort litt usammenhengende og fragmenterte, fordi det superkorte formatet gjør at viktige sammenhenger utelates fra historien. Bildene veier fint opp for det. Variasjonen i vinkler og hva som er i fokus og ikke i motivene gjør at det innimellom blir en øvelse i «hvor er Willy?», dvs «hvor er taxien?», som er underholdende på sitt vis, men jeg må nok konstatere at mine favoritter er de der du ikke må lete. Forsidebildet er ett av dem, dette bildet fra Vietnam et annet:

En bok holdes åpen på en side som viser et bilde av en gatescene i Hanoi. Fokuset i bildet er på en taxi som er ganske langt fra fotografen, den kvinnelige sjåføren poserer foran taxien. I forgrunnen i bildet er det variert trafikk av fotgjengere, sykler og mopeder, disse er ikke i fokus og derfor varierende grad av uklare.
Mitt bilde gjør fotografiet en urett, men det er med vilje (for ikke å legge til rette for spredning av uautoriserte kopier på nett), let opp boka for å se det ordentlig.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Høyt: En reise i Himalaya – Erika Fatland

Mirthful 1 Comment

Jeg kjøpte Høyt kort tid etter at den kom ut, og hadde alle intensjoner om å lese den med en gang, men så… gjorde jeg ikke det. Man skal vel ikke stikke under en stol at selv om jeg liker tykke bøker er det litt mer tiltak å starte på en 600-sidersbok enn en 200-siders bok. Det er nok litt av forklaringen, selv om jeg vet av erfaring at Fatland skriver såpass medrivende at sidene formelig flyr av sted. Det gjør de i Høyt også, så når jeg først kom i gang tok det ikke lang tid før jeg var ferdig.

Undertittelen sier det meste om hva boka handler om – Fatland reiser rundt Himalaya og inn til de lavereliggende områdene der det bor folk. Hun er også inne i basecamp ved Mount Everest, og viser fram mye av absurditeten ved hele «bestige Mount Everest»-sirkuset, balansert med respekt for lokalbefolkningen som har sirkuset som levebrød.

Som i Fatlands tidligere reiseskildringer er det møtene hennes med folk det er mest givende å lese om, men det er også Fatlands evne til å sette de ofte ganske dagligdagse samtalene inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør at de får en dypere mening enn bare løsrevne møter med tilfeldige mennesker. Som med Grensen (og også Sovjetistan, som jeg har lest, men ikke skrevet om) er jeg egentlig veldig fornøyd med å være godstolsreisende og la Fatland ta seg av den strabasiøse delen av reisinga, selv om det er flere av stedene hun besøker jeg gjerne skulle ha sett med egne øyne. Med sommerens protester mot turisme lenger sør i Europa friskt i minnet er det kanskje like greit at jeg holder meg til å lese om reiser. Fatland har da også gjort plass til betraktninger over konseptet turisme og egen reising, som her, i Yunnan:

Sammen med femten tusen kinesere fra middelklassen, alle utrustet med paraply og regnovertrekk, lot jeg meg drive ned trappene som førte til bredden, der en stor, kitschy tigerstatue var reist til minne om tigeren som kanskje en gang hoppet over elven akkurat her, og tok en selfie med de brune, frådende vannmassene som bakgrunn. Omkring meg knipset også turistene løs. Bortsett fra at jeg ikke var kineser, slo det meg at det i grunnen var lite som skilte meg fra dem. Kort besøk i dramatisk juv m/tiger: knips. Tre kvarter i et århundregammelt buddhisttempel: klikk. Markedet i gamlebyen: unnagjort samme morgen. Lokal delikatesse: fortært for sengetid. Lokal folkedanskveld: sett så mange slike, gadd ikke. Kjøleskapsmagneter: innkjøpt. Besøk i tehus: var bedre i Darjeeling. Slik blir opprinnelig unike opplevelser og eldgamle, intrikat sammenvevede tradisjoner og historier til et lettfordøyd fellesgode, raskt servert; verden blir en opplevelsespark for middelklassen, og middelklassen, den vokser. Shangri-La? Aldri eksistert, men been there, done that, jeg også. «Auch ich in Arkadien!» skrev Goethe i sin Italienische Reise allerede for to hundre år siden: Også jeg, jeg også, det er stikkordet. Også jeg kan få se, om enn i hurtigtogsfart, det fjerne og mystiske, denne verdens Shangri-Laer og Samarkander, sydhavsatoller og høyeste fjelltopper, alt det unike, det som før bare kunne nås av de privilegerte og utholdende få, nå kan det bli litt mitt, litt ditt.
Hvorfor reiser man, egentlig? Hvorfor reiser jeg? Plutselig følte jeg meg trøtt. (Side 591-592)

Fatland har heldigvis ikke sluttet å reise, for noen må jo skrive bøkene om vi andre skal kunne reise fra godstolen. Jeg har allerede bestilt Fatlands neste bok, Sjøfareren. Den kombinerer flere av mine absolutt største interesseområder – kolonisering og skipsfart, særlig – så intensjonen er i alle fall å kaste seg over den så fort den ankommer, men vi får se.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Apple of My Eye (and Letter from New York) – Helene Hanff

Mirthful 1 Comment

After rereading 84 Charing Cross Road and the rest of the Hanff books I owned my next step was to hit Abebooks and order the ones I could find that I didn’t already own (as well as a better copy of 84). Consequently, I read Letter from New York for the first time before Christmas and my first read of this year (not counting the fifty-odd pages I had left of The Skies of Pern at midnight New Years Eve) was Apple of My Eye.

Both books are about New York, Hanff’s adopted city. Of the two, I much prefer the latter. Though I gave them both three stars out of five, Letter from New York is borderline from two, whereas for Apple of My Eye I considered a four. The main difference is perhaps that whereas the first is a collection of columns written for Woman’s Hour and thus has no cohesive plotline (if plotline is the right word for a non-fiction book), Apple of My Eye certainly does. It’s a matter of taste entirely, but an overarching story just suits me better.

That overarching story is that Hanff has been hired to write copy for a book of photographs of New York meant for tourists. Easy, right, it’s her home after all? Well. as with so many of us, it turns out she hasn’t necessarily visited the tourist attractions. So she sets out to visit them, with her friend Patsy. Initially Patsy is just going to join her for the trip to the Statue of Liberty, but she eventually tags along for the whole thing, spread out over a couple of months. The only big question I’m left with is «what happened to the photographs»? Because this book doesn’t have any, and the text as is wouldn’t work as copy for a book of photos anyway. An afterword explaining whether there ever was a book of photographs and how this book came to be would have been nice, but it’s a minor thing.

If I ever get around to visiting New York – which IS on my bucket list, but not very near the top – I’m going to bring this book and try to copy some of Hanff’s outings. Not all of them can be copied, though. It was a weird experience reading the chapter where they visit the World Trade Center, and all the other mentions of the centre or the twin towers in the book. I mean, with the hindsight of twenty-years-since-9/11, doesn’t reading this make you… I don’t know… uncomfortable?

Throughout its construction, the World Trade Center was cordially detested by all New Yorkers. The unpopular Rockefeller brothers were so closely involved in the financing that for a while the twin towers were known as Nelson and David; the giant buildings are owned by the even more unpopular Port Authority, which wasn’t created to build and own huge office towers. Plus which, the financially desperate city didn’t need two new 110-story office buildings and couldn’t afford to supply them with services. (Page 29.)

All said, though, it was a pleasant read, making me think more seriously about actually visiting New York than I have in years (at least since 2016, when I vowed to stay out of the USA until the orange guy was out of office, and probably since 9/11 and «The War on Terror»).

A funny side note: My copy has a newspaper clipping pasted into the back of it (appropriate, what with all the clippings Patsy comes up with throughout the book), which includes a portrait of Helene Hanff. I don’t think I’ve ever seen an actual picture of her before. Anyway, I was for some moments confused because she didn’t look anything like Anne Bancroft. Duh.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Chasing the Dram – Rachel McCormack

Mirthful Leave a comment

Krysspublisert til drikkelig.no.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarkshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om restauranten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese min egen whiskyskole, del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

A couple of shorts

Mirthful 2 Comments

No, not short trousers, short reviews.

bryson_dribblingThe Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island by Bill Bryson moved swiftly to the top of my reading pile when my parents off-loaded their copy on us and was consumed within a few days of my getting my hands on it. No wonder, perhaps, Bryson being one of my favourite writers and Notes from a Small Island probably my favourite of his books. And in many respects The Road to Little Dribbling fulfills its promises. Here is the pure delight in travelling, especially by bus in Britain, that I so recognise. Here is the love for the more absurd aspects of Englishness. Here are the masses of odd little anecdotes and facts that Bryson is a master of. But I was, perhaps strangely, disappointed anyway. Partly because I have lamented the lack of Scotland in the previous volume, and here I was promised Scotland and then it turns out that England take up 355 of the book’s 381 pages, Wales (not that I mind Wales) 15 and Scotland a measly 11. And partly, well, in parts it feels a little… stale? It’s not that I didn’t like it, I did, but I guess I didn’t LOVE it. But lets think of happier things and quote a bit I do like (love):

I was surprised to learn that there is a system to British road numbering, but then I remembered that it is a British system, which means it is not like systems elsewhere. The first principle of a British system is that it should only appear systematic. (Page 142.)

leif_engerPeace Like a River by Leif Enger was our book circle book over Christmas, and I rather enjoyed it while reading it. However, it’s  now a month later and I find I can’t really remember what was so good about it, and though the plot is pretty clear to me, the feelings it generated have not made a lasting impression. A bit of a luke-warm recommendation, then. The book circle were split in their opinions, some couldn’t finish the book, while others, like me, were more enthusiastic.

roy_godofsmallthingsThen for our February meeting we read The God of Small Things by Arundhati Roy, and again, the reception was mixed. I found it slow to begin with, but then, suddenly, at around 120 pages, it turned a corner and after that I could hardly put it down. There is someting compelling about the way Roy takes us back and forth between past and present and the quirks of the language were wonderful, I thought.

Bluegreyblue eyes snapped open.

A Wake.
A Live.
A Lert.

(Page 238.) Some of the others struggled with keeping the characters straight, and I suppose the Mammachis and Kochammas may easily get a little muddled, but this was not a problem for me. Slight spoiler alert here: There is a scene at the cinema where Estha is abused by the lemonade man, and although it is unpleasant reading, it is also rather wonderful in the way Roy manages to write the scene from the little boy’s point of view as simply nauseating and horrible without any hint of an adult’s sexualised perception intruding on the description. I find that a rare thing.

Notes from a Small Island – Bill Bryson

Mirthful 1 Comment

bryson_small_islandI don’t know why I suddenly decided to reread Notes from a Small Island this time, but it was probably related to being rather clogged up with a flu of sorts (there is comfort food and then there are comfort books). Anyway, I just need to tell you all again how much I love this book. Notes from a Small Island is the book I’d have written about Britain if I were a writer. It’s Bryson saying goodbye to his adopted country before going to live in the States for a while, and it’s brimming with love tinged with regret. It’s Bryson being homesick before he has even left.

I’ve said it before, but the thing about Bryson’s love for Britain is that he loves it the exact same way I love it, quirks and idiocies included. He even seems to share my opinion on certain national heroes:

I watched out for Tintern Abbey, made famous, of course, by the well-known Wordsworth poem, ‘I Can Be Boring Outside the Lake District Too’

(Page 149.) He also travels a bit like I prefer to do if circumstances allow, letting his destination be decided by chance or by whim, going to Wigan because a bus for Wigan comes past just when he’s got The Road to Wigan Pier in his back pocket (page 230). As good a reason as any, if you ask me. I once went to Preston with a friend just because we wondered what a place sharing a name with the cyber dog in Wallace & Gromit: A Close Shave could possibly be like. I don’t think we had any great epiphanies, but we had a grand day out.

And that’s something I’ve mentioned before as well, but Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits, like waiting for a bus or getting caught in the rain. He seems to acknowledge and accept that it’s all part and parcel and imparts the same feeling to the reader, making you really want to just get up and go somewhere, anywhere (though preferably Britain, it must be said).

And he’s funny. It’s definitely the sort of book you shouldn’t be reading in public if snorting at books in public embarrasses you.

The big event in Thurso, according to civic records, was in 1834 when Sir John Sinclair, a local worthy, coined the term ‘statistics’ in the town, though things have calmed down pretty considerably since.

(Page 325.) So this is my love letter to a book that is a love letter to a place I love. I might have come to the conclusion that I’d rather live in Norway, but that is as much a practical decision (I like my family and would like to see them more than twice a year, for example). It’s been fourteen years since I left Britain, and I still get pangs of «homesickness» quite regularly and start to wonder if there isn’t some way of moving there again that would magically work on a practical level (I need a teleporter, that would solve all of my problems).

Suddenly, in the space of a moment, I realized what it was that I loved about Britain – which is to say, all of it. Every last bit of it, good and bad – Marmite, village fêtes, country lanes, people saying ‘mustn’t grumble’ and ‘I’m terribly sorry but’, people apologizing to me when I conk them with a careless elbow, milk in bottles, beans on toast, haymaking in June, stinging nettles, seaside piers, Ordnance Survey maps, crumpets, hot-water bottles as a necessity, drizzly Sundays – every bit of it.

 

 

Three by Gerald Durrell

Mirthful 2 Comments

Rereading non-fiction seemed to work even in the middle of the funk, so I reread three Gerald Durrell books in row. The first one I picked up was A Zoo in my Luggage, in which Durrell has finally decided to start his own zoo rather than just collect for other zoos. The year is 1957 and in his optimism he – and his wife Jacquie – decide to do the collecting first, assuming that any town in Britain would be happy to house them once they get back. Who wouldn’t want a zoo? Thus in in the first part of the book they return to the Cameroons, where Durrell has been before, and go to stay with the Fon of Bafut.

What follows is an account of the antics of the animals, the hunters and the Fon and his «court». The narrative follows a path that will be familiar to anyone who has ever read a book by Durrell, a mixture of hunting and stalking episodes (a fair amount of which end in failure), quite a few hunters turning up with «beef» to sell and ensuing haggling, accounts of how the animals fare once caught, some take well to captivity, some don’t, and the social interaction with the people of Bafut.

I find the narrative fascinating, not least because I am interested in the animals and the practicalities of catching them and keeping them alive and happy. The books from the Cameroons are especially fascinating, though, as Durrell faithfully records all dialogue in the original «pidgin» (including his own, as he speaks it fluently, as far as I can tell), and for a language nerd this is obviously great fun. The aforementioned «beef» for example means any animal (whether mammal, bird, amphibian, reptile or insect). And a conversation may progress like this:

‘Na whatee dere for inside?’
‘Na squill-lill, sah.’
(…)
‘Na whatee dis beef squill-lill?’
‘Na small beef, sah.’
‘Na, bad beef? ‘E go chop man?’
‘No, sah, at all. Dis one na squill-lill small, sah… na picken.’
(…)
‘Dis beef, my friend. Na fine beef dis, I like um too much. But ‘e be picken, eh? Some time ‘e go die-o, eh?’
‘Yes, sah,’ agreed the hunter gloomily.
‘So I go pay you two shilling now, and I go give you book. You go come back for two week time, eh, and if dis picken ‘e alive I go pay you five five shilling more, eh? You agree?’
‘Yes, sah, I agree,’ said the hunter, grinning delightedly.

I am not blind to the inherent racism in the narrative, there is more than a little condescension in the way Durrell describes the people of Bafut, even while he obviously regards the Fon as a friend he also presents him as something of a spectacle. Durrell himself is not unaware of this, he is nervous when first contacting the Fon to ask if he may return as he is not entirely sure how the Fon will have reacted to the way he was presented in Durrell’s previous book from the area (The Beagles of Bafut, which I read next). It turns out the Fon is delighted to be a celebrity, and even his reactions in this regard add to the somewhat «simple savage» image Durrell presents (whether consciously or not).

The latter part of the book deals with the difficulty of getting the animals to Britain alive, healthy and happy, and then the naively unforeseen difficulty of finding somewhere to house the zoo. Some quite funny episodes occur while the animals are housed temporarily as a Christmas attraction in a department store basement, for example, while the serach for a permanent location continues. Spoiler: It all turns out well.

Having finished A Zoo in my Luggage it seemed natural to follow it with The Beagles of Bafut, which chronologically comes first (the trip was made in 1949). It follows much the same pattern, but ends once the collection is safely in Britain where the animals are sent off to various zoos both in Britain and in the rest of Europe.

Not feeling up to anything else and not being quite done with Durrell, I then picked up The Drunken Forest, in which Gerald and Jacquie make a collection trip to Argentina and Paraguay (in 1954). The setting is therefore completely different, but the narrative follows the same familiar pattern. In this case the trip is complicated by a coup and unfortunately the Durrells have to leave without their collection, which gives another insight into the possible troubles one can run into as an animal collector.

A sort of postscript: There are many opinions about zoos, and my own feelings on the subject are ambivalent. On the one hand keeping animals captive to provide entertainment for humans is obviously problematic. On the other hand, modern zoos are part of the global conservation effort, with captive breeding programmes for endangered species (and Durrell was a pioneer in this area, «Durrell Wildlife Park was the first zoo to house only endangered breeding species» according to Wikipedia, and Durrell refused to exhibit animals simply for show) and there is much to be said for their role in educating the general public, creating interest in biodiversity and thereby helping push initiatives to conserve the animals in their natural habitats.

Burma Chronicles – Guy Delisle

Mirthful 2 Comments

delisleBurma Chronicles by Guy Delisle was a Christmas gift and I read it during the Christmas holidays. Delisle is a Canadian cartoonist and animator, and this is his third (as far as I can gather) travelogue in graphic novel format. Delisle spent a year in Burma (Myanmar) with his wife who works for Doctors Without Borders and his son who was a baby at the time. The book chronicles their stay, the mundane, every-day workings of a household as well as the inevitable politically charged incidents.

Delisles artwork is, well, I was going to say flawless, but that might be stretching it a bit far. Let’s say «very good». The drawing style is deceptively simple, but catches enough detail to set the scene perfectly. Clever techniques are used to excellent effect, such as the trouble of drawing with ink in the rainy season:

delisle_regnHowever, as far as the narrative goes, I have a hard time deciding whether I love it or loathe it. There is, after all, no rule that says that a book from Burma must neccessarily be all about politics and suffering and so on. And to a certain extent some of the best sequences in the book involve Delisle going about his normal activities and accidentally stumbling into something that is loaded with meaning, or even menace, simply because this is Burma and not Canada. However, sometimes the white, male tourist takes over and makes me fundamentally uncomfortable. He keeps wanting to go into the forbidden zones, for example, and seems annoyingly unconcerned about the possible dangers, not only to himself, but to the people he’s with (if he’s caught traveling without a permit, surely that must create difficulties for the organisation his wife works for and those employees that actually need to be there?). And his sole reason for wanting to go seems to be pure curiosity, and smacks of slum tourism. Something which is not helped by panels like this:

delisle_skuffelse«This slum is not slummy enough», basically. He’s unimpressed by the forbidden zone. I’m unimpressed by his attitude.

To a certain extent Delisle’s «living in a priveleged bubble where nothing I do can hurt me»-attitude helps throw into relief some of the atrocities of a dictatorship like Burma, but it fails to work (for me) as often as it does work. So I don’t know.

Venezia – Kjell Ola Dahl

Mirthful 1 Comment

veneziaJeg kom på at jeg kanskje skulle lest litt om Italia litt i siste liten før sommerferien, så så mye lesing ble det ikke, men siden vi skulle en dag til Venezia og Kjell Ola Dahls bok om byen sto i hylla fikk jeg i hvert fall skummet den på nytt.

Jeg liker denne serien med «Forfatterens guide» fra Spartacus. Vi har kjøpt alle vi har kommet over, selv om det ikke er så mange. Mulig serien ikke ble noen generell suksess? Som nevnt sist jeg leste den er Dahls bok den jeg har likt minst av de jeg har lest så langt, men en kjapp gjennomlesing før avreise var likevel ikke så dumt.

Dahls Venezia er litt mystisk og litt full av turister. Det er vel egentlig omtrent det samme inntrykket jeg sitter igjen med ette bare noen timer i byen. Jeg vil gjerne tilbake, denne gangen uten barn og med god tid, og gjerne på en tid på året da det er mindre turister (lite turister blir det vel aldri i denne byen) og bruke noen dager på bare å vandre – med kamera i hånden.