Stikkord: non-fiction

Leselyst – Tone Selboe

Mirthful 3 Comments

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

Til ungdommen – Linn Skåber

Mirthful Leave a comment

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere «men».

Jeg er ikke overbegeistret for «sjangeren» om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på «problemadferd», Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.

En bunke sybøker

Mirthful 1 Comment

Jeg er i en ganske dårlig periode for lesing, men en desto bedre en for søm. Her om dagen raidet jeg hylla på mitt lokale bibliotek (Risvollan filial av Trondheim Folkebibliotek) for litt inspirasjon og en bok er en bok, så her er en rekke minianmeldelser av bøkene jeg lånte.

Klær – fra kast til bruk av Anne Brit Opdahl

Redesign er vel fortsatt in (og bra er det), men denne boka kom ut for et tiår siden. Ikke at det nødvendigvis er et problem. For meg var det et større problem at teknikkene som beskrives er en smule for basic til at jeg trenger en bok til å forklare dem og plaggene generelt ikke var av typen jeg ville gått i, delvis fordi de ser så veldig omsydd ut… Altså en underkjole ser fortsatt ut som en underkjole selv om du forer den med en underkjole til… Nå er ikke jeg noen blondeperson, så det er mulig jeg ville sett annerledes på saken om jeg var. Men for generell gjenbruksinspirasjon var dette en helt ok bok å bla gjennom.

Sy om av Jenny Skavlan


Sy om var vel Jenny Skavlans første bok om redesign, den er ikke lenger tilgjengelig i butikken, men kanskje den finnes på et bibliotek nær deg? Her igjen er mitt problem at… vel, Skavlan og jeg har ikke akkurat samme klesstil, kan man si. Samtidig er det mange fine idéer for små grep som kan gjøre plagg mer anvendelige i denne boka, så den er ikke så dum å bla gjennom den heller. Og Skavlans plagg har i alle fall det på sin side at de ser ut som faktiske moteplagg, ikke som «jeg ble utfordret til å bruke denne kanskje grusomme kjolen til å lage et nytt plagg» (altså, jeg ELSKER Det store symesterskapet, men det er ikke så mange av plaggene som produseres som resultat av redesignoppgaven som jeg tror noen faktisk hadde villet gå med).

Reparasjonsboka: Klær av Ellen Marie Tesaker

Denne boka er den eneste i bunken jeg lurer på om jeg skal gå til innkjøp av. Den kom dessuten ut i 2018, så den er ganske dagsaktuell. Å reparere – det være seg klær, elektronikk, møbler eller andre ting – er noe som burde være in (om det ikke er det?). I denne boka lærer du teknikker for å fikse både hull, flekker og andre småfeil på klær, med fokus på type materiale og hvor på plagget problemet oppstår. Dette er teknikker som burde være en del av de «life skills» vi alle lærer, egentlig, selv om man ikke er interessert i å sy plagg fra bunnen er det greit å kunne forlenge livet til favorittgenseren og ellers være litt motvekt til bruk-og-kast-samfunnet vi dessverre har levd i litt for lenge.

Redesign av Connie Riiser Berge, Siri Berrefjord og Marianne Hildeng Vigneau

Av de tre redesignbøkene jeg lånte i denne runden var Redesign den som var nærmest til å være nyttig, men fortsatt er problemet at det i liten grad er snakk om et sluttresultat som får meg til å tenke «jo, den kjolen skulle jeg gjerne ha hatt».

Igjen: Kjekk å bla gjennom for inspirasjon, men litt for lite direkte aktuell. Er du litt mindre dreven som syer, derimot, og har lyst til å lære mer tror jeg denne kan være midt i blinken, for her er det ganske bra beskrivelser, med detaljbilder, av prosessene.

Sy til barn av Tone Finnanger

Denne boka har flere søte mønstre for kosedyr, dukker og tilbehør. Det hele blir i overkant søtt for meg, men jeg kunne selvsagt sydd Plapregøyen av dynetrekk fra 70-tallet i knallfarger heller enn av pastell-dominerte Tilda-stoffer, så det kan tenkes jeg låner denne igjen om jeg får behov for kosedyrmønster.

Syglede for mor og barn av Elisabeth Almendingen


Denne boka ble jeg bare irritert av. Barneklærne er nemlig delt inn i «Jenteklær» og «Gutteklær» og – surprise! – alle jenteklærne er rosa og lilla og gutteklærne er lyseblå og brune. Enda mer idiotisk blir det av at flere av modellene (om du ser bort fra stoffvalget) er utvetydig unisex, eller er det jeg som har gått glipp av noe? Er buff bare for gutter?

En annen ting er at materialet i boka gjennomgående er fleece. Altså, jeg liker fleece til sitt bruk, men «vanlige» plagg som kjoler kan jeg ikke ha i fleece, jeg ville forgått av varme i løpet av få minutter (og det samme gjelder i alle fall yngstemann). Det er jo ingen som sier at jeg MÅ sy plaggene i fleece, så hadde jeg ikke blitt så sur for den unødvendige kjønningen av barneplaggene hadde jeg kanskje kunnet bruke noen av mønsterene. Som det er gleder jeg meg til å levere boka tilbake til biblioteket. Hrmf.

Wasted Calories and Ruined Nights – Jay Rayner

Mirthful 2 Comments

Jay Rayner er beryktet som restaurantanmelder. Fortjent, kan man mene, ingen kan skrive slakt som Jay Rayner. Han skriver bra også når han er positiv, men det er jo ikke til å stikke under en stol at det er noe frydefullt ved å lese skikkelig slakt. Noen av hans beste (verste?) har blitt samlet mellom to permer før (anmeldelsene publiseres ellers i britiske aviser og magasiner, Rayner er pt resturantanmelder for The Observer, The Guardians søndagsavis). I oktober kom en ny samling ut, og det passet seg sånn at jeg slengte den med på en bestilling fra Adlibris.

Som kritisk restaurantgjest selv, med et lass med «pet peeves» (ikke minst er jeg stor fan av «kampanjen» We want plates, Rayner har et eksempel som sklir rett hjem; Yorkshire-restauranten som serverer brød i sixpencer – uvisst er det om de er nye eller brukte, uansett virker det ikke helt hygienisk), har jeg bedrevet min andel av slakt, enten kun muntlig til venner og kjente eller skriftlig når jeg følte det var på sin plass. Jeg har derfor stor sympati med Rayners lidelser.

Wasted Calories and Ruined Nights inneholder altså noen av Rayners mest omtalte anmeldelser fra de siste årene, blant annet slakten av Le Cinq i Paris, som har tre Michelinstjerner. Noen av dem, inkludert Le Cinq og Farm Girl Café, Chelsea har jeg lest før, siden de er tilgjengelige på nett, men det gjør ingenting, jeg fryder meg på nytt når jeg leser dem i bokform. Hver anmeldelse er også etterfulgt av «What happened next», en kort oppdatering av hvordan anmeldelsen ble mottatt og hvordan det har gått med restauranten etterpå. De som, i motsetning til meg, skulle føle mer sympati med restaurantene enn med Rayner kan trøste seg med at majoriteten lever videre i beste velgående, noen med justeringer i meny og/eller konsept, noen kjører videre på samme linje.

Chasing the Dram – Rachel McCormack

Mirthful Leave a comment

Krysspublisert til drikkelig.no.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarkshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om restauranten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese min egen whiskyskole, del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

Checkout: A Life on the Tills – Anna Sam

Mirthful Leave a comment

As a long-time reader of Not Always Right, including the sometime sister blog, now sub-category Not Always Working, the subject matter of Checkout is not new to me. In fact, although I have never worked the tills myself, I’ve briefly worked in customer service and also have sufficient empathy to realise that the person behind the till (the checkout girl, according to Anna Sam, hereabouts it’s just as frequently – I think, though I haven’t counted – a checkout boy) is a person, and that jokes such as «oh, if it has no price it must be free, right?» are not funny the one billionth time (if they ever were).

However, reading about clueless customers and hopeless coworkers is entertaining (you get the latter in all industries), and so I was rather looking forward to Checkout. But I must admit the book left me less than enthusiastic. I don’t know exactly what I’d expected, but I guess probably more actual anecdotes, something there is very little of. The book reads as a sort of (spoof) manual for wannabe checkout girls, explaining the various duties (counting your box at the end of the day) and challenges (finding a chair for your till; as management never replaces broken ones there is a shortage) you will encounter. Along the way there are customer stories, to be sure, but they are mostly anonymised to such an extent that they are left somewhat flat. I understand the need to anonymise, especially while you’re still employed as a checkout girl (and as far as I understand Sam first wrote a blog before being given a book contract), but it does spoil the impact, at least when it’s carried out to the degree it is here.

Another thing that bothered me, and it’s a niggling concern and probably a matter of personal taste, is that my English copy refers to British conditions whenever there are identifiable details such as currency and brands. As the book was first published in French (as Les tribulations d’une caissière) I am pretty sure that lines such as «According to the latest news the Bank of England has run out of small coins» (page 127) and «Yet again I ask for £1 and £2 coins» (page 171) did not refer to Bank of England and £ in the original. I may be unusually aware that I’m reading a translation (as I so seldom do, partly because I am so aware, it’s something of a Catch 22), but I am annoyed rather than helped by the translation of such details, and it breaks my reading flow.

In conclusion, I guess if you’re the sort of person who treats the cashier as a robot or your own personal servant, you might need to read this book, but I doubt you will. And in any case you – and the rest of us – would be better off reading Not Always Right, to be honest.

My copy will be bookcrossed. I guess I should leave it in a supermarket?

Grensen – Erika Fatland

Mirthful 3 Comments

Erika Fatlands Grensen er en av tre bøker som er nominert til Bokbloggerprisen 2017 i åpen klasse. Det er en bok jeg uansett hadde lyst til å lese, men til tross for at jeg begynte på boka i mars klarte jeg ikke å bli ferdig før samlesingsmåneden juni var over. Om det sier mer om min konsentrasjonsevene eller Fatlands skrivekunster kan man jo diskutere. Jeg heller vel mot at det er mye min feil, jeg har lest ganske mye annet paralelt, men en av hovedgrunnene er uten tvil at Grensen er en stor og tykk bok, og at den derfor ikke har vært førstevalget hverken når jeg skulle ha med meg noe å lese ut av huset, eller egentlig når jeg har sittet i godstolen. Jeg foretrekker å holde boka jeg leser i hendene, Grensen er såpass tung at jeg ikke kan lese lenge i den uten å hvile den mot noe. Ebok hadde kanskje vært tingen?

For egentlig er det altså ikke noe galt med Fatlands tekst, som sådan, snarere tvert i mot. Reisen rundt Russland er ambisiøs, men boka er lettlest* og selv om jeg mistenker at jeg husker færre detaljer i etterkant enn jeg skulle ønske er de forskjellige landene og folkenes historie, og da særlig deres forhold til Russland, ryddig og engasjerende beskrevet. Mest kraft får fortellingen (ikke overraskende) når den fokuserer på enkeltskjebner, og Fatland har snakket med mange mennesker på sin vei, så det er nok å ta av.

Et interessant grep Fatland gjør er at hun har noen spørsmål som gjentas (der det passer) i samtalene med folk langs grensen. Det samme spørsmålet gir ikke alltid samme svar. For eksempel spør hun flere av de som har vært (eller er) soldater «Drepte du noen?» Minst en gang får hun til svar «Du må aldri spørre en soldat om det!» Men ikke alle er like… hårsåre? Svaret til Armeneren Set er mer rett fram:

Set så på meg som om han lurte på om jeg var riktig vel bevart.
«Selvsagt,» sa han. «Hvordan trodde du kriger foregikk?»

(Side 347.) En litt forvirrende ting med min bok er at de to seksjonene med bilder i farger som er satt inn 1/3 og 2/3 inn i boka er byttet om, så jeg får bildene som tilhører andre halvpart av boka midt i første halvpart og omvendt. Jeg vet ikke om det gjelder bare min kopi, eller om det er et generelt problem med opplaget (4. opplag). Jeg tviler i alle fall på at det er med vilje.

Selvsagt får man lyst til å reise når man leser en god reiseskildring, men jeg må nok innrømme at det er mange av landene Fatland reiser gjeenom som jeg foretrekker å oppleve som «armchair traveller» – altså gjennom bøker. Georgia står sånn halvveis på lista over land jeg kunne tenkt meg å besøke, men ellers fikk jeg mest forsterket ønsket om å få til en ny runde i Baltikum neste år. Vi var der i sommerferien i fjor og jeg angrer allerede på at vi ikke rett og slett gjentok turen i år.

___________________
* Jeg var og hørte Fatland snakke om Grensen på Litteraturhuset i Trondheim sammen med foreldrene mine, som begge har lest Sovjetistan (det har ikke jeg, ennå). Dette var før noen av oss hadde begynt på Grensen. Vi snakket med noen andre damer som sto i kø, og mamma bemerket hvor lettlest Sovjetistan var. En av damene sa da med ettertrykk at «Denne er IKKE lettlest.» Vel, I beg to differ.

Men Explain Things to Me – Rebecca Solnit

Mirthful Leave a comment

It was a given that I’d be interested to read the essay that has been credited with the origin of the term «mansplain», you don’t have to hang around on Twitter for a very long time before the term and it’s definition(s) becomes highly relevant. So I started Solnit’s Men Explain Things to Me with the highest expectations, and to some extent they were fulfilled.

The title essay is excellent, if frustrating, you wonder how the author got through the situations described without beating Mr. Very Important (both I and II) about the head with the nearest piece of furniture (not that I’m advocating violence). Solnit reflects not just on this tendency with some men to assume that women know nothing, but also on how this affects women’s position in society. In the postscript she sums up how the essay went viral, its relation to the term «mansplaining» and how she’s not comfortable with that term. However, she also touches on how any attempt to point out this phenomenen – whether you call it mansplaining or not – tends to bring out men who will explain that this is not an example of mansplaining or that women do this too and in general mansplain the mansplaining. Which can be hilarious, but also frustrating.

And it’s not that we don’t want people (whether men or women) to explain things. As Solnit says:

I love it when people explain things to me they know and I’m interested in but don’t yet know; it’s when they explain things to me I know and they don’t that the conversation goes wrong.

(Page 14) The rest of the essays are also very readable, with a possible exception of the penultimate one (Woolf’s Darkness) which seemed very disjointed to me, but I may have been tired at the time.

Not really related to the writing, but definitely related to the readability, I wonder how the editing decision to intersperse the text with quotes from the text – magazine-like – was arrived at. I dislike it in magazines, in books I fairly hate it. Even worse in this particular book, where the majority of the quotes are placed in such a way that they physically break a sentence apart, even – in at least three instances – words.

Who does that?

Anyway, I guess I’d reccommend this book. But do try to find an edition without the annoying quote layout.

For your amusement (or today’s reason to bang your head against a wall, perhaps) I present you with the winner of this week’s ‘having mansplaining mansplained’ award:

Norges beste vinkjøp 2017 – Ingvild Tennfjord

Mirthful 2 Comments

Krysspostet til drikkelig.no.

«Jeg skulle hatt deg i lomma,» sa en leser til Ingvild Tennfjord, og etter sigende var det sånn idéen til boka Norges beste vinkjøp 2017 oppsto. Dette er definitivt ikke en bok det er meningen du skal sette deg ned og lese fra perm til perm, selv om det selvsagt er mulig å gjøre det (på den annen side: Det er jo mulig å lese telefonkatalogen fra perm til perm også, om du skulle klare å få tak i en fysisk telefonkatalog, da). Den er derimot ment som handlehjelp. Vinanbefalingene er gruppert på tema, og her skulle det være noe for de fleste anledninger. Bryllup? Slunken lommebok? Mørk vinterkveld? Middag av lam? Lyst på vin til kveldsmaten? Besøk fra familiens feinschmecker? Tur innom taxfree? Vintips finner du her. I tillegg er det anbefalinger for å bli kjent med de viktigste vinlandene og druene.

Personlig er jeg nok mest fan av «anledningene», i alle fall i en bok i dette formatet. Land og druer føler jeg hører mer hjemme i bøker av typen Ingvild har gitt ut før, «lærebøker» om vin av typer Skål! og Bobler! Men det er klart at om du nå for eksempel har Skål! på hylla er den allerede blitt fire år gammel, og utvalget på Vinmonopolet har endret seg siden den tid, så skal du bedrive selvstudium ville det sikkert ikke være dumt å supplere med Norges beste vinkjøp for å få oppdaterte anbefalinger. Samtidig tar denne delen opp mesteparten av plassen i boka, og nyttige (for meg) kategorier som «Endelig fredag!» begrenser seg til fire anbefalinger der jeg gjerne skulle hatt 52.

Uansett, anledninger, altså. Jeg har plukket noen viner her og der i boka i løpet av de siste ukene. En Marques de Somera Tempranillo ble fortært en fredagskveld, den luktet fruktig av røde bær og smaken var også av røde bær; litt tørt (som av tyttebær, men uten tyttebærsmaken). Kirsebær, tror jeg, med en snert av krydder i det man svelger. En lettdrikkelig vin, noe som er både positivt og negativt, men i denne prisklassen er det nesten det man må forvente. Den finnes for øvrig også som BiB på polet.

Vinanbefalingene til jul dekker flere anledninger, men jeg valgte en hvitvin til ribba, Meyer Heuchelheimer Weisser Burgunder Trocken, som absolutt fungerte. Den luktet av gule epler og melon og smakte sånn passe tørt og syrlig, med et visst preg av grapefrukt. Den skar greit gjennom ribbefettet og var også helt utmerket å drikke på egenhånd.

Vin til under hundrelappen begynner å bli en sjeldenhet, særlig om man i tillegg gjerne vil ha god vin. Jeg testet ett av Ingvilds tips for dette, en Canepa Classico Cabernet Sauvignon, og ut fra forutsetningene ble jeg ikke skuffet, den luktet av krydder og noe som minte om mørk sjokolade, med litt eik/tanniner og smakte av kirsebær, med et tørt preg; tyttebær etter noen slurker. Price vs performance er altså utmerket og kriteriet oppfylt. Jeg vil nok normalt spandere noen tiere til for å få noe som er hakket bedre, men jeg har drukket langt dyrere som jeg likte mindre.

Vin til ostepop, for eksempel. Det måtte jo testes, til tross for at prisen på den kryper oppover mot to hundrelapper i stedet for en.

Camillo Donati Rosso Della Bandita luktet av røde bær og tanniner. Den smakte lett bittert, noe bær, litt «ung vin» følelse og hadde en tydelig smak av alkohol. Sistnevnte tror jeg det er boblene som forårsaket. Sånn for seg selv var dette ikke min type vin. Perlende rødvin er jo ikke akkurat noe man kommer over veldig ofte, så kanskje er det det er at det er uvant, men jeg synes særlig det at jeg fikk en sånn «ai, her var det masse alkohol»-følelse som var forstyrrende. Det er noe av samme effekten du får når du varmer opp rødvin (i gløgg) eller om du har en slant whisky i kaffen/teen: Alkoholdunst i ganen når du svelger. Jeg er ingen fan (og holder meg da også til å drikke whiskyen og kaffen hver for seg), og dermed var jeg tungsolgt på denne.

Men jeg skulle jo teste den til ostepop: Og joda. Den biter gjennom osten, det gjør den. Og jeg skal innrømme at den smaker bedre til ostepop enn den gjør for seg selv. Men så fort jeg tar to slurker vin i stedet for ostepop – vin – ostepop – vin osv kommer det alkoholstikket tilbake, og jeg vil nødig ha en vin som får meg til å spise mer ostepop enn jeg ellers ville gjort.

Konklusjonen: Liker du denne vinen funker den helt sikkert til ostepop. For vitenskapens skyld testet jeg den rødvinen jeg tilfeldigvis har som BiB mot ostepop også, og jeg ser at den blir mer overdøvet, men det funker tålelig godt likevel og jeg vil nok heller ha en vin jeg liker som ikke fungerer optimalt enn en vin jeg ikke liker noe særlig, selv når jeg blir fysen på ostepop.

Ostepopskuffelsen til tross, jeg har vært fornøyd med de fleste av anbefalingene jeg har testet, og boka kan sånn sett sies å oppfylle funksjonen sin: Når jeg står der halvforvirret foran polhyllene en fredag ettermiddag gir den helt utmerkede tips. Jeg skulle hatt den i lomma da. Men det har jeg jo ikke.

Og nettopp det er aberet med boka. Jeg er stor fan av å gå rundt med bøker i sekken, men setter streken et stykke før å drasse på en pocketbok med vinanbefalinger konstant. Og er den ikke der konstant kan du banne på at den ikke er der når jeg trenger den, jeg tror jeg har vært inne på dette med manglende planleggingsevne før. Det vi skulle hatt var en app. Da hadde tipsene vært tilgjengelige til ethvert tidspunkt. Det hadde ikke lenger vært noen begrensning på antall tips per kategori og nye kategorier kunne blitt lagt til ettersom Ingvild kommer på dem (for anledningskategoriene er jo nettopp en av favorittingene min med boka), og viner kunne vært i mer enn en kategori uten at det ville medført sløsing av papir. Så kunne man abonnert på oppdateringer (mot betaling, selvsagt, Ingvild og hennes framtidige apputvikler skal jo leve av noe), nye tips i forbindelse med hvert polslipp, for eksempel. Hadde ikke dét vært genialt? Når jeg først er i gang med å ønske meg den perfekte vintipsappen kan jeg jo legge til at kobling mot Vinmonopolets api hadde vært perfekt: Filtrer tips etter hva som er på hylla på et pol nær deg! Og mulighet for å merke av de vinene man tester og et lite felt for egne notater (eller i det minste terningkast) er også nice to have.

Så vær så god, Ingvild: Idéen får du helt gratis.

Boka er mottatt fra forlaget.

PS. I mellomtiden kan jeg komme med et tips til dere andre: Jeg har laget meg en liste som heter Ingvild i Vinmonopolet sin app, for å samle vintipsene fra boka (i første omgang, senere legger jeg kanskje til viner fra spaltene i avisene). Om du vil kan du selvsagt lage egne lister for forskjellige kategorier. Der er det også muligheter for å gi stjerner til og å legge til notater på de enkelte vinene, så kan du enten notere hva du selv synes eller stikkord om til hvilken anledning vinen ble anbefalt.

Appen er synket med nettsiden, så lenge du er logget inn. Men pass på: Både i appen og på nettsiden må du eksplisitt lagre kommentarer og stjerner (stjerner lagrest automatisk i appen, men ikke på nettsiden), ellers er de borte neste gang du går inn.

Havboka – Morten A. Strøksnes

Mirthful 1 Comment

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes har tatt landet med storm, og bokbloggerne også, tydeligvis, siden den fikk plass på kortlisten til Bokbloggerprisen 2015. Og inntil et visst punkt kan jeg forstå hvorfor. Strøksnes leverer en slags kjærlighetsode til havet og havets mysterier og blander ren poesi (i prosaform, for all del) med vitenskap og anekdoter, og på mange måter er det hele lett å like.

Men, og du skjønte at det kom et «men» her nå, sant? Jeg sliter likevel. Jeg sliter nemlig med rammefortellingen som binder det hele sammen. Strøksnes og kameraten Hugo, kunstneren og sjøhusoppusseren Hugo Aasjord, får det for seg at de skal fange en håkjerring. Hvorfor? Vel, etter hvert kommer det fram at olje fra håkjerringlever lager eksepsjonelt bestandig maling, og sånt kan man jo ha bruk for ved Vestfjorden.

Oljen fra torskelever egner seg utmerket til maling. Men maling av olje fra håkjerringlever er i en klasse for seg. I Lofoten står ennå noen hus som ble malt med dette stoffet for femti år siden. Malinga blir så hard at den er umulig å skrape bort, og så glatt at ingen annen maling fester seg på den. Skal det byttes farge på huset, må det skiftes panel.

(s. 198) Akkurat det har vel karakter av en skrøne, om malingen blir så bestandig skulle jeg trodd håkjerringlever var ettertraktet hos malingsprodusentenes R&D-avdelinger. Hvilket ikke gjør det hele noe bedre. Det egentlige motivet for prosjektet er nok nærmere Edmund Hillarys berømte forklaring på hvorfor man absolutt skulle til topps på Mount Everest: «Because it’s there.» Håkjerringa er en utfordring. En ekstra stor utfordring fordi wannabe-storfiskerne slett ikke har det rette utstyret til slik fangst.

Og er det noe jeg har lite tålmodighet med er det folk som setter egne og andres liv (her både fiskernes og den stakkars håkjerringa) i fare uten bedre grunn enn å utfordre seg selv. Og jeg ser ikke den helt store forskjellen på å drepe en håkjerring for levra (resten er ubrukelig til noe, i følge forfatteren selv) enn en elefant for støttennene, for eksempel. Jeg er overhodet ikke vegetarianer, og ser ikke i seg selv noe moralsk galt i å drepe dyr for å spise dem, men dreper man først et dyr skal man utnytte mest mulig (jeg synes f.eks. at muk er en utmerket idé om det gjør at vi får mer mat ut av dyret). Og å drepe et dyr bare for en liten, relativt unyttig del, eller bare for trofeet, vel,  jeg har ingen forståelse for den type forakt for liv slik «sport» har som grunnlag.

Og for meg ødelegger det hele boka. Det som kunne blitt en av årets beste blir en «meh»-opplevelse og et irritasjonsmoment.

Jeg har mer sans for folk som velger seg utfordringen å lage whisky ved Vestfjorden, om man nå først skal la seg utfordre der oppe i nord.