Dagens mest hjertelige latter

Via en Austen-gruppe på Facebook ble jeg gjort oppmerksom på denne ebokutgaven av Pride & Prejudice.

USD 3,50 er jo ikke all verden, kan man jo tenke? Men det er mulig man får bange anelser når man leser beskrivelsen som starter med «Pride and Prejudice is an 1813 romantic novel by means of Jane Austen.» Jaha. Ok, man  kanskje ikke være god i engelsk for å legge inn ebøker til salgs på Amazon? Gi dem en sjanse?

Vel, la oss ta en titt på innholdet ved hjelp av «Look inside». Første linje i Austens mest kjente roman er også en av de mest kjente åpningslinjene i litteraturhistorien. «It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.» Tror jeg. Jeg skal sjekke meg selv mot fasit nå, jeg ville bare skrive ned det jeg husket først. Det er mulig det er det de som har lagt ut denne eboken har gjort også, bare at de husker litt dårligere enn meg? Til gjengjeld har de visst prøvd å lære seg hele boka utenatt. Vi starter friskt:

It is a reality universally mentioned, that a unmarried man in possession of a great fortune, have to be in want of a spouse.

Her er bildebevis:

Min første tanke var at noen har kjørt teksten gjennom Google Translate et par ganger, f.eks. fra engelsk til fransk og så tilbake igjen, men det virker ikke helt sannsynlig det heller, det virker mer som om noen har brukt en synonymordbok for å bytte ut x antall prosent av ordene. Det kunne jo vært en brukbar strategi dersom du skulle plagiere en Wikipediaartikkel i skoleoppgaven din – selv om du kanskje burde fikset grammatikken før du leverte, det skal være «an» foran «unmarried», «have to be» i første linje burde vært «has to be» osv.  Men siden teksten for lengst er public domain er det litt vanskelig å skjønne hva som er poenget.

Jeg er fristet til å kjøpe boka, jeg lurer på om ikke den faktisk er verdt de tredve kronene for gullkorn som dette:

«Oh! Single, my expensive, to be sure! A unmarried guy of big fortune; 4 or five thousand a 12 months. What a quality aspect for our women!»

Jeg lurer på om samme «forlag» har flere klassikere tilgjengelig? I første omgang har jeg lastet ned «a free sample» av boka, så har jeg noe å lese en dag jeg trenger en god latter.

Moralen er vel å være litt forsiktig når du kjøper ebøker, kanskje…

Sweet Masterpiece – Connie Shelton

I’ll readily admit that the only reason I read Sweet Masterpiece was that it popped up in one of the Bookhub-emails that I actually read as a free book for Kindle, so I downloaded it to my «emergency library» (i.e. my phone), and then started it one of those times I was suddenly stuck somewhere without a book. It seems to be self-published, which would not normally be something I consider as a selling point. «Free,» however, sometimes works.

On the other hand, I would hardly have continued past the first few pages unless I found something to interest (cue trying to pick the next phone-read and dropping No Game for a Dame by M. Ruth Myers, also downloaded because it was free, like a hot potato after only a few sentences). Because I did. I also found quite a few things to irritate, though, so whether I’ll ever read another book of Shelton’s remains to be seen.

Sweet Masterpiece is the first in a series which belongs to the sub-genre «cosy mystery». I’m not neccessarily averse to a bit of cosyness or a bit of mystery, even in combination, however, a little bit of origininality could perhaps have been nice. The mystery is… well, not very mysterious. The cosyness dominates to the exclusion of much of an actual plot. Add to that a magical element – and fond as I am of fantasy, there is a time and a place for magic and I’m not sure this was it – and an ending which was… Well, both unpredictable in a «they lived happily ever after» sort of way and quite, quite as unbeliveable as that phrase is at the best of times.

On the other hand, I liked Shelton’s characters. Sam is charming (dare I say «sweet») in the way which makes you want to curl up with a glass of wine with her and get her to tell you her life story. And the, well, I guess I could call it extended family do their best to liven up an otherwise lumbering story. Add to that some snippets of local detail from an area of the USA I’m not that familiar with and you have enough to keep me going through the 200 odd pages. But, well, unless the next story in the series turns up as a freebie, I guess I’m unlikely to revisit Sam Sweet.

Min mormor hälsar och säger förlåt – Fredrik Backman

min mormorSiden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove.  Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda. Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder». Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de «mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret»,  Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga. Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det. (Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.) Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Les også:

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar i form av ebok fra forlaget, men jeg kommer nok til å kjøpe den i pocket når den kommer som det så den kan få stå ved siden av Ove i hylla.