Apple of My Eye (and Letter from New York) – Helene Hanff

After rereading 84 Charing Cross Road and the rest of the Hanff books I owned my next step was to hit Abebooks and order the ones I could find that I didn’t already own (as well as a better copy of 84). Consequently, I read Letter from New York for the first time before Christmas and my first read of this year (not counting the fifty-odd pages I had left of The Skies of Pern at midnight New Years Eve) was Apple of My Eye.

Both books are about New York, Hanff’s adopted city. Of the two, I much prefer the latter. Though I gave them both three stars out of five, Letter from New York is borderline from two, whereas for Apple of My Eye I considered a four. The main difference is perhaps that whereas the first is a collection of columns written for Woman’s Hour and thus has no cohesive plotline (if plotline is the right word for a non-fiction book), Apple of My Eye certainly does. It’s a matter of taste entirely, but an overarching story just suits me better.

That overarching story is that Hanff has been hired to write copy for a book of photographs of New York meant for tourists. Easy, right, it’s her home after all? Well. as with so many of us, it turns out she hasn’t necessarily visited the tourist attractions. So she sets out to visit them, with her friend Patsy. Initially Patsy is just going to join her for the trip to the Statue of Liberty, but she eventually tags along for the whole thing, spread out over a couple of months. The only big question I’m left with is «what happened to the photographs»? Because this book doesn’t have any, and the text as is wouldn’t work as copy for a book of photos anyway. An afterword explaining whether there ever was a book of photographs and how this book came to be would have been nice, but it’s a minor thing.

If I ever get around to visiting New York – which IS on my bucket list, but not very near the top – I’m going to bring this book and try to copy some of Hanff’s outings. Not all of them can be copied, though. It was a weird experience reading the chapter where they visit the World Trade Center, and all the other mentions of the centre or the twin towers in the book. I mean, with the hindsight of twenty-years-since-9/11, doesn’t reading this make you… I don’t know… uncomfortable?

Throughout its construction, the World Trade Center was cordially detested by all New Yorkers. The unpopular Rockefeller brothers were so closely involved in the financing that for a while the twin towers were known as Nelson and David; the giant buildings are owned by the even more unpopular Port Authority, which wasn’t created to build and own huge office towers. Plus which, the financially desperate city didn’t need two new 110-story office buildings and couldn’t afford to supply them with services. (Page 29.)

All said, though, it was a pleasant read, making me think more seriously about actually visiting New York than I have in years (at least since 2016, when I vowed to stay out of the USA until the orange guy was out of office, and probably since 9/11 and «The War on Terror»).

A funny side note: My copy has a newspaper clipping pasted into the back of it (appropriate, what with all the clippings Patsy comes up with throughout the book), which includes a portrait of Helene Hanff. I don’t think I’ve ever seen an actual picture of her before. Anyway, I was for some moments confused because she didn’t look anything like Anne Bancroft. Duh.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Jeg lyver når jeg må – Line Baugstø

Siden jeg faktisk likte Baugstøs Musikk for rasende kvinner, til tross for at det var en novellesamling, plukket jeg med meg Jeg lyver når jeg må fra nyheter-hylla på mitt lokale bibliotek i håp om at den kanskje kunne treffe meg like godt. Det gjorde den ikke. Det startet bra, jeg likte de to første novellene, og den aller siste var ikke så helt dum, men to av dem ble jeg bare irritert over hvor sluttet og resten var… meh.

Såeh. Ja, jeg skal nok prøve meg på Baugstøs romaner, men hun har dessverre ikke frelst meg på noveller likevel.

Og det var det, det var omtalen.

Ikke akkurat Lykke – Monika Steinholm

Innimellom alt alvoret må jeg lese noe litt lettere, selv om en barnebok om mobbing kanskje ikke er det man skal kalle for «lettere». Men når den er proppfull av humor og kjærlighet fungerer det likevel. Ikke akkurat Lykke av Monika Steinholm kom i 2020, og oppfølgeren Lykke og kampen mot kjærligheten har nettopp kommet, i skrivende stund står jeg på venteliste på biblioteket.

Lykke har det egentlig ok. Mamma er kanskje litt slitsom, og Emma i klassen er en plage og er dessverre populær nok til å trekke med seg de andre, men bestevennen Liv og Mormor er begge faste holdepunkter i tilværelsen. Verdens beste rap-artist, Kong Hades, har akkurat sluppet ny låt.

Men så begynner Liv å oppføre seg underlig. Klassekameratenes oppførsel eskalerer til et punkt der det blir umulig for lærerne å få med seg at noe er galt. Og Emma begynner å skryte av at Kong Hades er fetteren hennes og skal komme på klassefesten, den festen Lykke og Liv ikke er invitert til! Krise! Noe må gjøres! Forviklingene er både dramatiske og fornøyelige, og underveis stilles spørsmål både ved hva som gjør en til en god venn, og hva som gjør en til en god venn for seg selv.

Jeg liker Lykke. Liv har nok rett i at hun er litt for kjapt ute med å slå vitser på egen bekostning, men samtidig vet Lykke innerst inne at det er hun og Liv som er bra, og at det de andre holder på med ikke egentlig er noe å trakte etter.

[Liv:] – Jeg mener bare… det hadde jo ikke skada å være litt kulere. Kanskje vi kunne forske litt. Søke på nettet og sånt. Google how to be cool.

Jeg lo, hardt og høyt og falskt. Det var latterlig. Jeg synes ikke vi var så verst. Og nå ville hun at vi skulle forandre oss. Jeg ville ikke forandre meg. Jeg ville heller veie ett tonn enn å være Emma. Ikke at jeg visste hvorfor. Emma er kanskje kul, men hun er også sjukt kjip… og kjedelig. (Side 35.)

Kong Hades viser seg heldigvis å være kul til tross for at han faktisk er fetteren til Emma, og Lykke oppdager uante talenter hos seg selv. Det hele ender godt, men ikke for godt til å føles realistisk. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

The Mother of All Questions – Rebecca Solnit

There was a quote from The Mother of All Questions by Rebecca Solnit in Hvordan bli en (skandinavisk) feminist, which reminded me that I meant to read more of Solnit’s books. I enjoyed Men Explain Things to Me, even though I found it sort of patchy, so continuing with her feminist essays was a bit of a no-brainer.

And to be honest, The Mother of All Questions is better. There was not a single essay in this collection that I didn’t throughly enjoy, even if I do prefer the somewhat chatty and irreverent style of the titular «The Mother of All Questions» and of «Men Explain Lolita to Me» over the more philosophical and analytical «A Short History of Silence» and «The Pigeonholes When the Doves Have Flown», still, they are all quite excellent.

The question the title and the titular essay refers to is (of course) «why don’t you have children?» (where the you is sometimes Solnit herself, but also other childfree women). I could have quoted the whole essay, there was not a single sentence that didn’t resonate with me, though our circumstances are very different in some respects.

As it happens, there are many reasons why I don’t have children: I am very good at birth control; though I love children and adore aunthood, I also love solitude; I was raised by unhappy, unkind people, and I wanted neither to replicate their form of parentsing nor to create human beings who might feel about me the way that I sometimes felt about my begetters; the planet is unable to sustain more first-world people, and the future is very uncertain; and I really wanted to write books, which as I’ve done it is a fairly consuming vocation. I’m not dogmatic about not having kids, I might have had them under other circumstances and been fine – as I am now.

(Page 5.) Now, I do have children. But under other circumstances I might not have, and been fine. And while I find individual children charming and fascinating, I have never understood the urge to define either myself or other women solely by their status as mothers. The fact of being – or not being – a mother is hardly the most interesting thing about a person, is it? At least, I’d find it horrifying were I to meet someone where that was actually the most interesting thing about them, as I have to imagine that person as something of a blank, nondescript entity.

I gave a talk on Virginia Woolf a few years ago. During the question period that followed, the subject that seemed to most interest a number of people was whether Woolf should have had children. I answered the question dutifully (…)
What I should have said to that crowd was that our interrogation of Woolf’s reproductive status was a soporific and pointless detour from the magnificent questions her work poses. (I think at some point I said, «Fuck this shit,» which carried the same general message, and moved everyone on from the discussion.) After all, many people make babies; only one made _To the Lighthouse_ and _Three Guineas_, and we were discussing Woolf because of the latter.

(Page 4.) In «A Short History of Silence» Solnit deals with a range of issues that all contribute to silencing women (and men), not least the violent silencing associated with rape and shame.

The pandemic of campus rape reminds us that this particular kind of crime is not committed by a group that can be dismissed as marginal in any way; fraternities at elite institutions from Vanderbilt to Stanford have been the scenes of extraordinarily vicious acts; every spring the finest universities graduate a new crop of unpunished rapists. They remind us that this deadness is at the heart of things, not the margins, that failure of empathy and respect are central, not marginal.

(Page 36.) And she writes of the non-disclosure agreements that are frequently a condition of any settlement after rape or sexual harrassment:

What does it mean when what’s supposed to be victory includes the imposition of silence? Or should we call it reimposition?

(Page 44.) After Breen, it was also refreshing to get not a SWERFy condemnation of prostitution, but rather an interesting discussion on how it is one of the topics where our neat categories are not sufficient for the purpose.

Some of the most furious debates of our time come when opposing sides insist that everything in a given category corresponds only to their version of the phenomenon. In recent debates about prostitution, one position at its most dogmatic insists that prostitutes–appearently, all prostitutes–are free agents whose lifestyle and labor choices should be respected and left alone. I’ve been aquainted with a few middle-class white sex workers. They retained control over what they did and with whom, along with the option of quitting when it stopped being what they wanted to do.
Of course that experience of being a sex worker with agency exists. So do sex trafficking and the forcing of children, immigrants, and other categories of socially and economically vunerable into prostitution. Prostitution is not a category of the enslaved or the free, but of both. How do you even speak of, let alone propose regulation of, a category as full of internal contradictions? Maybe, like so many other things, it is a language problem, and we need different terms to talk about different categories of people engaged in sex for money.

(Page 130.) In «80 Books No Woman Should Read» (a reaction essay to an Esquire article entitled «The 80 Best Books Every Man Should Read» featuring 79 books by men and 1 by a woman) Solnit points out how absurd it is that magazines like Esquire and Cosmopolitan provide (troubling) instructions on how to be A Man and A Woman respectively.

Maybe it says a lot about the fragility of gender that instructions on being the two main ones have been issued monthly for so long.

(Page 135.) And the discussion that follows about which books women should not read is very interesting indeed, and I agree with the gist of it (not having read all the authors I can’t agree with all the details). The next essay is «Men Explain Lolita to Me», and it is ever better, as it touches on the issue of «why read anything», and puts it beautifully:

This paying attention is the foundational aspect of empathy, of listening, of seeing, of imagining experiences other than one’s own, of getting out of the boundaries of one’s own experience. There’s a currently popular argument that books help us feel empathy, but if they do so they do it by helping us imagine that we are people we are not. Or to go deeper within ourselves, to be more aware of what it means to be heartbroken, or ill, or six, or ninety-six, or completely lost. Not just versions of our self rendered awsome and eternally justified and always right, living in a world in which other people only exist to help reinforce our magnificence, though those kinds of books and comic books and movies exist in abundance to cater to the male imagination. Which is a reminder that literature and are can also help us fail at empathy if it sequesters us in the Boring Old Fortress of Magnificent Me. This is why I had a nice time recently picking on a very male literary canon lined up by _Esquire_ as «80 Books Every Man Should Read,» seventy-nine of them by men. It seemed to encourage this narrowness of experience. In responding, I was arguing not that everyone should read books by ladies–though shifting the balance matters–but that maybe the whole point of reading is to be able to explore and also transcend your gender (and race and class and orientation and nationality ans moment in history and age and ability) and experience being others. Saying this upset some men. Many among that curious gender are easy to upset, and when they are upset they don’t know it. They just think you’re wrong and sometimes also evil.

(Page 142-143) Honestly, I could have quoted that whole essay from start to finish, too.

Anyway. Read this book.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist – Marta Breen

Jeg må kanskje konstantere at jeg ikke er i målgruppen for Marta Breens 2020-bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist. Jeg er allerede (en skandinavisk) feminist, og dette var i overkant Feminisme 101 for meg.

Boka er pedagogisk oppbygd i 20 ganske korte kapitler som hver har titler som nærmest kan kalles «Feminsmens 20 bud»: Kjenn dine fiender, Dropp nostalgien, Kjenn din kropp, osv. Hyppig bruk av kloke sitater fra verdens (dog, det skal sies, hovedsakelig vestens) feminister bryter i tillegg opp og gjør boka kjapplest.

Bryter opp, ja. Noe som irriterte meg underveis var at sitatene litt for ofte bokstavelig talt brøt opp teksten. Se bildet nedenfor for eksempel. Hadde det gjort noe å putte det kult formaterte sitatet ETTER setningsfragmentet som er en fortsettelse fra siden før?

Apropos irritasjon holdt jeg på å legge fra meg boka for godt etter kapittel 6: Kjenn dine fiender. Kapittelet starter med en diskusjon av misogyni/kvinnehat og en ganske god parodi på samtalen som starter med en mann som hevder å elske kvinner, men som degenerer til kjønnede skjellsord i det han blir avvist. Men så brukes nettopp skjellsordene som en bro over i en ganske SWERFY omtale av prostitusjon, og jeg sitter igjen på slutten og lurer på om Breen inkluderer motstanderne av sexkjøpsloven i sine «fiender». For da faller jeg av lasset, må jeg innrømme. Jeg kan ikke si at jeg har noe mer forståelse enn Breen for at ikke all sexlyst forsvinner om du vet at den andre parten bare gjør det for penger (eller enda verre: Er tvunget inn i situasjonen og gjør det for bokstavelig talt å overleve). Men jeg har gjort det til regel å høre på den aktuelle gruppa i saker som angår grupper jeg ikke er del av, og at sexkjøpsloven fungerer er ikke det de sier. Uansett: Skal vi komme menneskehandel og tvangsprostitusjon til livs kan vi kanskje starte med mer opplagte ting, som ikke å sende ut av landet ofrene – at på til etter å ha utnyttet dem som informanter – og å sørge for at folk har nok penger til å leve av, dvs trygge og bygge opp, ikke ned, velferdsstaten. Det virker som mer fornuftige hauger å dø på i mine øyne.

Vel, jeg leste videre, men ble aldri helt venner med boka etter det.

Jeg mener, KAN det være nødvendig?

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Magnus Chase and the Sword of Summer – Rick Riordan

I started Magnus Chase and the Sword of Summer by Rick Riordan before Christmas, but when I was around half-way through Queer Lit Readathon week started, and I put it down to focus on that reading list and have been slow to pick it up again. By now the library are getting quite keen to have their copy back, so I decided to make time to finish it, and I’m rather glad I did.

Like the Percy Jackson series, the main charm (for me) in Magnus Chase is the intertwining of mythology and contemporary life (and technology). The old Gods don’t go away just because people stop believing in them, but they change – to some extent – with the changing humans. Riordan extracts a lot of humour from the juxtapostion of old and new, mythology and reality, and I readily admit to laughing out loud several times. Some of the jokes are clearly geared towards an older audience, such as Ran’s husband Aegir going full hipster:

‘Aegir.’ Ran spat. ‘The great stirrer of sea storms! These days the only thing he wants to do is brew his mead. He’s _always_ been a brewer, but lately it’s ridiculous. He spends all his time at the hops shop, or going on brewery tours with his buddies. And don’t get me started on the flannel shirt, rolled-up skinny jeans, glasses and the way he trims his beard. He’s always talking about microbrews. He has a cauldron a mile wide! How can he _microbrew_?’

(Page 235.) Being fairly familiar with the microbrew-world myself I can easily imagine a Norse God as part of the culture (or cult).

Other guffaw-worthy moments are more likely to also work for the target audience:

Junior glowered at me. ‘Boy, your ignorance is breathtaking. Gleipnir was just as thin and light, but its paradox ingredients gave it great strength. This rope is the same, only better!’

‘Paradox ingredients?’

Blitz held up the end of the rope and whistled appreciatively. ‘He means things that aren’t supposed to exist. Paradox ingredients are very difficult to craft with, very dangerous. Gelipnir contained the footfall of a cat, the spittle of a bird, the breath of a fish, the beard of a woman.’

‘Dunno if that last one is a paradox,’ I said. ‘Crazy Alice in Chinatown has a pretty good beard.’

Junior huffed. ‘The point is, this rope is even better! I call it Andskoti, the Adversary. It is woven with the most powerful paradoxes in the Nine Worlds – Wi-Fi with no lag, a politician’s sincerity, a printer that prints, healthy deep-fried food and an interesting grammar lecture!’

‘Okay, yeah,’ I admitted. ‘Those things don’t exist.’

(Page 319-320.) Apart from the fun bits of playing around with mythology, Magnus Chase is a classic underdog and his rag-tag band saves the world kind of story, but with a clever enough plot that it doesn’t feel old and stale. Other themes are outsider (or freak) identity and found family (the latter being one of my soft spots).

It’s been so long since I read Percy Jackson and the Lightning Thief (and no, I still haven’t read the rest of the series) that it was only when I reread my own blogpost about it that I realised there might be a link between the two stories, Percy’s friend being called Annabeth, the same as Magnus’ cousin. Surely that can’t be a coincidence?

My main niggle with Percy Jackson was caused by comparison to other books, mainly the boy who lived. But with the author of the latter having gone full transphobe in the years since I wrote that, I must admit that I am inclined to look at other stories in a more friendly light. I’m pretty sure I’ll be getting the next Magnus Chase book out of the library this summer, and I might even give Percy another go. I have also noted that it is really time I read Neil Gamain’s Norse Mythology (which we own).

I’ll finish with another of my lol-moments:

The goat plodded over. ‘You really should take better care of your elf. They need lots of sunchine – not this weak Jotunheim light. And you can’t overwater them by drowning them in rivers.’

(Page 340.)

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

On a Sunbeam – Tillie Walden

On a Sunbeam av Tillie Walden er en grafisk roman som nevnes ofte på podcasten Book Unbound (siden sist har jeg blitt Patreon og hørt meg gjennom alt bonusmaterialet også). Det er en Sci-fi fortelling som foregår i et univers som ligner vårt. Mia er det nyeste medlemmet i et team som reiser rundt i rommet og driver med restaureringsarbeid. De fikser gamle bygninger (eller romstasjoner), noen av dem kulturelle klenodier, andre mer prosaiske – kontorbygninger som skal settes i stand for nye brukere. Parallelt med fortellingen om hvordan Mia finner sin plass i teamet får vi flashbacks til fem år tidligere, da hun gikk på kostskole og møtte Grace fra «The Stairs». Mia og Grace blir kjærester, men Grace må forlate skolen igjen i hui og hast og de får ikke tatt farvel. Og The Stairs er forbudt område.

Teamet Mia blir med i består av Char og Alma, som er et par, Almas niese Jules og Elliot – som bruker pronomene they/them og ikke snakker. Utenom ikke-binære Elliot er alle vi møter i historien, venner eller fiender, kvinner.

Historien fokuserer på vennskap og «found family», med noen innslag av bevaringstematikk – bevaring både av natur og kultur. Tegnestilen er ved første øyekast enkel, men har en uventet dybde og fargepaletten begrenset til rød, oransje og burgundertoner. Effekten er nesten hypnotiserende.

Char og Alma drev tidligere mer på kant av loven, selv om de nå kun tar legitime oppdrag, og en slags nostalgi for tidligere, mer rebelske tider gjennomsyrer hele teamet. Når et uhell på et oppdrag gjør at Char, som leder, blir suspendert og erstattet med en vikar, Jo, er eksplosjonen uungåelig, særlig siden Jo ikke akkurat gjør noen god figur. Hun nekter for eksempel å «huske» at Elliot ikke snakker og svarer til they/them, fordi «This is a job, none of that is important».

Side fra boka med følgende dialog:  Jules: When you chose not to respect us, we chose not to respect you. The fact that you expect people you shit on to treat you nicely shows how delusional you are.  Jo: I can't believe this. So I screwed up some words. You act like I'm a monster.  Jules: Wow... you, you really don't get it, do you? Have you ever even considered that something that's trivial to you could mean... so much more to someone else? You don't get to take the easy road out and just respect the parts of people that you recognize. And, pro tip: If you find yourself in a similar situation in the future where you're surrounded by people you don't understand – Try listening. It'll work a lot better for you than talking.Dialogen fra siden over:

Jules: When you chose not to respect us, we chose not to respect you. The fact that you expect people you shit on to treat you nicely shows how delusional you are.
Jo: I can’t believe this. So I screwed up some words. You act like I’m a monster.
Jules: Wow… you, you really don’t get it, do you? Have you ever even considered that something that’s trivial to you could mean… so much more to someone else? You don’t get to take the easy road out and just respect the parts of people that you recognize. And, pro tip: If you find yourself in a similar situation in the future where you’re surrounded by people you don’t understand – Try listening. It’ll work a lot better for you than talking.

Jeg synes det var interessant å bemerke at Jo er den eneste i hele historien som bruker feil pronomen om Elliot. Selv de som jager hen som en forbryter senere i boka (mini-spoiler der, altså) bruker they/them.

Utsnitt fra boka med følgende dialog:  Old woman: Find them. Bring Elliot to me, am I clear? Guard: Yes, ma'am! Old woman: It's time that they paid for what they did.On a Sunbeam ble først utgitt som nettserie og kan fortsatt leses i sin helhet på nett. Jeg anbefaler absolutt å sjekke den ut, om du foretrekker papir har i alle fall mitt bibliotek boka tilgjengelig (selv om jeg nok skulle ønske den var delt inn i flere bind, den er tung).

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle lese The Handmaid’s Tale nå. Men det er litt sånn med klassikere og andre bøker man føler at man burde ha lest at når man først får lyst er det bare å gripe sjansen. Jeg reserverte boka på biblioteket, men blingset litt sånn at på første forsøk fikk jeg den grafiske romanen i stedet for orginalen. Men med litt mer finlesing gikk det bra på forsøk nummer to. En bonus er det jo at den gjør at jeg kan krysse av januar i Elidas 1001-lesesirkel. Om jeg klarer å følge opp med flere klassikere utover året vil vise seg, men januar er i boks.

Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om boka. Det er skrevet så mye om den før, ikke minst etter at tv-serien kom og boka fikk en oppfølger. Derimot reflekterte jeg en del over det å lese klassikere mens jeg leste den, og det tenkte jeg at var verdt noen ord. Det er jo sånn med bøker som har fått klassiker-stempelet at man på en måte vet så mye om dem uten å ha lest dem at det av og til føles som om man HAR lest dem allerede. Men så viser det seg jo ofte at man kanskje ikke visste så mye likevel. Joda, grunnprinsippene i historien til Offred hadde jeg jo fått med meg. Statskuppet, det strengt inndelte samfunnet, den religiøse fanatismen og den generelle infertiliteten som har skapt «behovet» for handmaids i utgangspunktet. Men selvsagt er boka mye mer nyansert enn det en sånn stikkordsoppsummering kan formidle. Og det var en overflod av detaljer jeg ikke hadde hørt om på forhånd. Ikke minst er det et presist og samtidig lyrisk språk i Offreds mer eller mindre interne monolog som det er vanskelig å ikke la seg fenge av.

Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet lese boka uten å vite noe om den. Jeg var 11 det året den kom ut, så det var vel aldri noen mulighet for det, men jeg fikk assosiasjoner til Never Let Me Go av Kashuo Ishiguro. Ikke bare fordi det også er en dystopi og en moderne klassiker, men fordi den boka visste jeg ingenting om når jeg begynte å lese den, jeg ante ikke engang at det var en dystopi (mitt eneste forhold til Ishiguro før det var at jeg hadde sett Remains of the Day på kino, en helt annen type historie enn Never Let Me Go). Og den gradvise oppdagelsen av akkurat hvor dystopisk boka faktisk var bidro til å gjøre det til en sterk leseopplevelse, en bok å miste pusten av, som en knyttneve i magen, rett og slett. Og for de som leste A Handmaid’s Tale i 1985 tror jeg opplevelsen må ha vært mye den samme. Jeg er litt lei meg for å ha gått glipp av den opplevelsen. Men det er det jo håpløst å klage over, det er like umulig å lese The Handmaid’s Tale uten forutintatthet i dag som det ville være å lese Romeo and Juliet uten å vite at de to var «star-crossed lovers».

En ting jeg ikke visste noe om var… skal vi kalle det epilogen? «Historical notes on The Handmaid’s Tale» var en klar bonus jeg ikke forventet. Et fascinerende fortellerteknisk grep som traff meg midt i akademiker-nerde-hjertet. Fram til det hadde jeg slått fra meg å lese oppfølgeren The Testaments, men nå ble jeg nysgjerrig likevel, jeg lurer fælt på hvordan en oppfølger kan forholde seg til det hele. Vel, vi får se.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Girl, Woman, Other – Bernadine Evaristo

I read Bernadine Evaristo’s Girl, Woman, Other this summer, but the book, and it’s characters, have stayed with me. And this is just going to be a very short review, partly because my backlog is looooong, partly because I find I have very little to say when I come to talk about excellent books (it’s much easier to elaborate criticism than praise).

Really the only thing I have on my con list is that when I got to the end of the first section about Amma and realised that she would only figure as a supporting character in the other sections, I felt the same kind of loss or frustration that I do when I come to the end of a short story; «Is that it? Is that all I get?» Which is why I hardly ever read short stories.

But, I don’t know, the narrative technique grew on me, and though I would have LOVED a whole novel about Amma (and several of the other characters), this particular novel works precisely because you get 12 different stories. And then the last chapter and epilogue wraps it up so splendidly that I really cannot fault the book at all.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

M: De første årene og Mperiet slår tilbake – Mads Eriksen

Når jeg opprettet dokumentet med alt jeg har lest de siste 10 årene var det flere M-bøker på lista, og jeg fikk samme trangen til å gjenlese noen av dem som man får trang til å ringe en gammel venn man ikke har hørt fra på lenge fordi navnet deres nevnes i en samtale. Så jeg leste De første årene og Mperiet slår tilbake i rask rekkefølge og kommer nok til å jobbe meg gjennom resten av rekka også før sommeren. Og det føles virkelig som å treffe gamle venner å lese M. Det har jo noe med at serien er «selvbiografisk» å gjøre (uten at jeg innbiller meg at den er 100 % realistisk på noen som helst måte). Vi blir godt kjent med både M og Madammen, og med forholdet dem i mellom. Hvor nært opp til virkeligheten det hele ligger (ok, sett bort fra frankengullfisk og andre slike episoder) vet jeg ikke. Jeg vet jo at mange i Trondheim kjenner både Mads Eriksen og den ekte madammen, men det gjør ikke jeg, og jeg har ikke akkurat tenkt å gå inn for å bli kjent med «kjendiser» heller, liksom. Men det er vanskelig å la være å føle at vi kunne blitt gode venner. I alle fall kunne jeg blitt gode venner med M og Madammen i tegneserieform. Jeg kjenner igjen nok av meg selv i begge, og jeg kjenner igjen eget ekteskap i mye av det som foregår i forholdet, kanskje særlig i den helt klart interne humoren.

For det er mye intern humor i M. En ting er at det helt konkret hjelper å ha lest alle stripene fra begynnelsen. Mange senere striper blir rett og slett uforståelige om du ikke har lest de tidligere som det refereres til. I tillegg hjelper det å være sånn ca jevnaldrende og ha de samme kulturelle referansene. Det hjelper også å være litt (eller mye) nørd. Er man ikke det er neppe gjenkjennelsesfaktoren – og dermed humoren, som krever en solid dose selvironi fra leser såvel som tegner – like stor.

Fra De første årene, side 41

For meg er noe av sjarmen det som forsåvidt er temaet i stripa over, nemlig det at M og Madammen er, hva skal vi si, «likestilte i sin galskap»? Vel har hun en såkalt ordentlig jobb, men det veksler hele tiden hvem som er mest barnslig og mest voksen i stripene. Det er befriende mangel på hemmende sosiale normer i M, og en forbilledlig mangel på f*cks å gi.

Man kan se utviklingen i Mads Eriksens strek i løpet av De første årene særlig, der persongalleriet sakte finner sin form. Vi får en slags forklaring på hvorfor Madammen har kryss i stedet for øyne og vi får treffe noen av de andre figurene som opptrer, også de basert på virkelige personer. Jeg lar meg kanskje særlig imponere over de stripene som forteller en historie helt uten tekst overhodet, der ansiktsuttrykkene i stor grad gjør jobben helt på egen hånd.

Fra Mperiet slår tilbake, side 40.

Kombinert med følelsen av at hele greia kunne vært en slags generasjonportrett av oss som er født sånn i overlappet mellom GenX og Millenials i Norge er det ikke annet å si enn at jeg elsker denne serien helt uforebeholdent.

Fra De første årene, side 152.

Dessverre ble det brå slutt for M-stripene for snart ti år siden, den siste samleboka var Marzan og Opars juveler som kom i 2011. Mads Eriksen ble utbrent som serietegner, visstnok. Det er trist for oss som elsket stripene, men sikkert verre for serieskaperen selv. Det hender jeg tenker på M og Madammen og lurer på hvordan det går med dem, mye på samme måte jeg tenker på venner jeg har mistet kontakten med og lurer på hvordan det går med dem. Jeg håper de har det bra – og da mener jeg de faktiske personene, selv om det selvsagt er seriefigurene jeg føler at er gamle venner. Seriefigurene kan jeg heldigvis besøke når jeg vil, bøkene står her og venter trofast.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.