Forfatter: Mirthful

Gäst hos verkeligheten – Pär Lagerkvist

Mirthful 1 Comment

Gäst hos verkeligheten av Pär Lagerkvist var boksirkelbok før ferien, egentlig, men det er først nå jeg har kommet meg gjennom den, enda så kort den er, 117 sider, bare. Vi følger bokens hovedperson, Anders, fra han er rundt fire år og til han er nesten voksen. Her er skildring av svensk småbyliv, samt litt mer landsens detaljer fra mormoren og morfarens gård utenfor byen. Men her er også mye religion (Anders’ foreldre leser bare bibelen) og dødsangst. Anders er vettskremt for at han skal dø, og det farger store deler av boken. Det er uklart hvorfor han har fått det for seg at han skal dø, og han svinger da også selv mellom å være overbevist om at øyeblikket er nærstående og å avfeie det som tull.

Var hade han fått allt det där ifrån? Det där med att dö. – Inte skulle han dö! Inte mer än andra. Inte förrän sen, och det skulle de ju allihop. Det fick väl lov bli någon råd med det.

(side 59)

Romanen er visstnok selvbiografisk, så man må vel anta at Lagerkvist selv gikk rundt med dødsangst i barn- og ungdommen.

Jeg får ikke grep om historien, må jeg innrømme. Den svenske wiki-artikkelen snakker om «livets härliga dofter med vackra blommor och grön skog, nära och varma relationer med sina morföräldrar, leker med syskon, vänskap med sin far och han hade stor kärlek till sin mor», og stiller det i kontrast til dødsangsten, men for meg blir det alt for lite av det første, slik at de angstfylte episoden rett og slett blir litt meningsløse, for jeg klarer ikke føle med Anders. I tillegg slet jeg litt med språket, og begynte til tider å lure på om det faktisk var en dårlig idé å lese den på svensk, men jeg er ikke sikker på at en oversettelse hadde vært bedre.

Leserprofil

Mirthful 4 Comments

Bokmerker har kjørt en serie med leserprofiler, sist ut er Tora. Spørsmålene er hentet fra Bokhoras enkät og oversatt fra svensk. De oppfordrer oss andre til å svare også, og hvorfor ikke?

1. Hvilken bok leste du sist?

En man som heter Ove av Fredrik Backman.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Vel, jeg holder på med flere, så helst skal jeg lese noen ferdig før jeg begynner på noe nytt, men jeg skulle ha lest Sommerboken av Tove Jansson og Lenker av Nuruddin Farah innen neste tirsdag når det er boksirkeltreff. Det rekker jeg neppe, men jeg skal gjøre et forsøk.

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?

Helt sikkert flest mannlige, selv om jeg har mange bøker av kvinnelige forfattere også.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?

Alltid, nei, men innimellom gjør jeg det. Enten fordi boka er spesielt seig, og jeg lurer på om det er verdt å fortsette, eller fordi jeg lurer på hvor mange flere plot-twists det er plass til, for eksempel.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)

Jeg finner mye ved å rusle i bokhandler, men da først og fremst i de med godt utvalg i engelskspråklige bøker. Noe plukker jeg opp brukt, noe på salg. Men tips får jeg mange steder, ikke så mye tradisjonelle medier lenger, men både blogger og andre SoMe. Og selvsagt tips fra venner.

6. Når er en bok for lang?

Når den ikke er god nok. Men rent fysisk har jeg etterhvert begynt å foretrekke bøker som er kortere enn rundt 500 sider, og foretrekker derfor at lengre bøker deles i flere volum. Når jeg leser på Kindle spiller det ingen rolle, selvsagt, en av mange fordeler med ebok.

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?

Jeg leser mer engelsk enn norsk, selv om jeg har jobbet litt for å lese mer nordisk de siste årene. Er boka orginalt på engelsk leser jeg den ikke på norsk i det hele tatt (og jeg leser også helst svensk på svensk og dansk på dansk).

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?

Det er sjelden jeg blir overdrevet misjonerende med bøker, men jeg har anbefalt Ove til mange i det siste, og før det var det vel When God Was a Rabbit, og før det igjen Harry Potter. Men det arter seg mer som et svar på «Har du lest noe bra i det siste?» eller – litt mer proaktivt – «Har du lest x? Det burde du!» uten å bli for insisterende, siden jeg fort blir put-off av misjonering selv. Dessuten er det slett ikke morsomt å lese noe som god venner skryter opp i skyene og så ikke like det, det er nærmest pinlig når de etterpå spør «Leste du y? Hva syntes du?»

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?

Jeg gir en bok 100 sider, 50 hvis den er spesielt kort, kanskje litt mer om den er spesielt lang. Ellers avhenger det, jeg kjemper hardere dersom det er en boksirkelbok eller jeg har grunn til å tro at det blir bedre (John Irving, f.eks. må jeg gi 50 % av boka, for ofte er det først da jeg virkelig begynner å bli interessert i historien han forteller). Det er ikke så veldig ofte jeg gir opp en bok helt, som regel er det bare sånn at jeg legger den fra meg med tanke på å lese mer, men begynner på noe annet og «glemmer» å plukke den opp igjen.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?

Jeg tror faktisk ikke noen sjanger er overrepresentert. Jeg har fler biografier enn jeg burde ha i forhold til hvor mange jeg har lest, men ellers har vi mye fantasy/sci-fi, mye romaner (alt fra klassikere, via samtidsromaner til chick-lit), mye såkalt non-fiction (reisebeskrivelser, populærvitenskap osv) og mye barne-/ungdomsbøker. Det er vel kanskje sistnevnte som er overrepresentert i forhold til normalen, i alle fall om du kaller kategorien «barne-/ungdomsbøker jeg har lest eller gjenlest for meg selv etter at jeg ble voksen». Utover det har vi litt av det meste.

Er det noen sjanger vi ikke har, mon tro? Selvhjelp finnes det lite av, om noe. Vi har hatt noen, men de har stort sett blitt luket ut. Paranormale thrillere tror jeg ikke vi har noe av, og grøssere generelt er det nok dårlig med (jeg får mareritt av sånt). Bøker om engler, feng shui, tarot, healing og så videre og så videre tror jeg heller ikke vi har noe av, det er i så fall ikke med vilje.

Robin Hood – Henry Gilbert

Mirthful 1 Comment

robin_hoodOne of my many hangups is Robin Hood. It’s all Rosemary’s fault. Anyway, I sort of collect Robin Hood books, and although I reread The Chronicles every so often, I sometimes read one of the other versions just to complain of how it doesn’t measure up. Well, maybe that’s not actually the reason for reading, but it’s often the result, though there are exceptions (The Outlaws of Sherwood by Robin McKinley is excellent, if untraditional, for example). Anyway, back to Gilberts version, which I purchased because the paperback was so cheap and then thought «That was silly, I probably have it in hardback». However, I didn’t. So on the whole it was very wise rather than silly.

Gilbert follows the traditional story. How Robin becomes an outlaw is familiar, so is his meeting with Little John and with Friar Tuck. On the whole, I enjoyed the book, but the language almost defeated me at times. Gilberts foreword is dated 1912. His language is, well, I think he meant it to be dated to Robin’s age, that is the 13th century, but I doubt anybody ever spoke like that. And even if the dialogue is representative, does the narrator really have to follow suit?

Sometimes, though, the result is humorous rather than annoying, such as this: «being greatly angry, [King Richard] marched to [Nottingham] and sat down before the castle with a vast army» (p. 229). I mean, picture it! King Richard and a great army sitting in front of Nottingham castle like they’re at a picnic. Or when the «elegant» phrasing gets in the way of sensible numbers: «One or two of the robber leaders, however, had defied Robin, and fought with him. Three of these he had slain, while four others had yielded to him and became his men.» (p. 103) 3 + 4 = 2? Ooooh-kay.

Anyway, on the whole I recommend Sutcliff instead of Gilbert. But that’s hardly surprising.

Venezia – Kjell Ola Dahl

Mirthful 1 Comment

veneziaJeg kom på at jeg kanskje skulle lest litt om Italia litt i siste liten før sommerferien, så så mye lesing ble det ikke, men siden vi skulle en dag til Venezia og Kjell Ola Dahls bok om byen sto i hylla fikk jeg i hvert fall skummet den på nytt.

Jeg liker denne serien med «Forfatterens guide» fra Spartacus. Vi har kjøpt alle vi har kommet over, selv om det ikke er så mange. Mulig serien ikke ble noen generell suksess? Som nevnt sist jeg leste den er Dahls bok den jeg har likt minst av de jeg har lest så langt, men en kjapp gjennomlesing før avreise var likevel ikke så dumt.

Dahls Venezia er litt mystisk og litt full av turister. Det er vel egentlig omtrent det samme inntrykket jeg sitter igjen med ette bare noen timer i byen. Jeg vil gjerne tilbake, denne gangen uten barn og med god tid, og gjerne på en tid på året da det er mindre turister (lite turister blir det vel aldri i denne byen) og bruke noen dager på bare å vandre – med kamera i hånden.

En man som heter Ove – Fredrik Backman

Mirthful 4 Comments

oveJeg hadde i grunn lyst til å lese om Ove alt etter det første blogginnlegget jeg leste om ham på en eller annen svensk bokblogg ganske kort tid etter at den kom ut. Men så var det det der med å komme seg så langt, da. Men nu, jävlar, nu.

Min pocketutgave forkynner «Årets roligaste bok!» på forsiden, og visst er den morsom. På et tidspunkt truet mannen med å hive den på grillen, siden jeg satt og fniste meg gjennom side etter side mens han forsøkte å lese sin egen bok. Men det er ikke det at den er morsom som gjør En mann som heter Ove så bra. Det vil si, det er selvsagt en del av det. Det at den er morsom, virkelig morsom, og det at en av grunnene til at den er morsom er en fantastisk lek med språket. Jeg måtte lese med penn for hånden, for jeg sliter med ikke å markere i margen når man blir servert slike perler: «Här ska minsann inga eldirektörer sitta och sko sig bara för att det har råkat bli lite årstid.»

Men det som gjør boka så bra er at det er plent umulig å ikke bli glad i Ove, selv om han er borettslagets skrekk og utad går Narvestad en høy gang. For Ove har en historie. Alle mennesker har selvsagt det, og Oves er kanskje ikke så spesiell, egentlig, men den forklarer en del om hvorfor han er som han er.

Boka starter i nåtid, Over 59 år og står opp kvart på seks hver morgen for å gå inspeksjonsrunde i nabolaget. Det er mye å irritere seg over i Oves verden, og visst, jeg ler, men jeg kan godt være ærlig å si at jeg delvis ler gjenkjennende. Særlig når man kommer til slike passasjer:

Ove blänger ut genom rutan. Sprätten joggar. Och det är inte det att joggning provocerar Ove, inte alls. Ove skiter väl i om folk joggar. Det är bara det att han inte begriper varför man måste göra en så stor affär av det. Ha de där självgoda leendena som om de var ute och botade lungemfysem. De går fort, eller springer låmgsamt, det är vad joggare gör. Det är en 40-årig mans sätt att tala om för världen att han för fasen inte kan göra någonting rätt. Och att dessutom behöva klä ut sig till en 12-årig rumänsk gymnast för att kunna göra det, ska det verkligen vara nödvändigt? Måste man se ut som OS-landslaget i rodel bara för att man ska ut och lufsa runt helt planlöst i trekvart?

(s. 18) Eller dette:

Den blonda lufsen nickar bara tillbaka med ett obeskrivligt harmonisk leende. Precis den där sortens leende som gör att hederligt folk bara vill slå buddhistmunkar i ansiktet, tänker Ove.

(s. 23) Det kan umulig være bare meg og Ove som reagerer sånn på harmoniske smil på ‘feil’ tidspunkt?

Eller kanskje det er det. Jeg har lenge hatt planer om å bli sint gammel kjerring og har allerede begynt å øve meg på å hytte med paraplyen. Dessuten minner Ove meg om min egen bestefar, i alle fall i den grad han var av en generasjon menn som viste følelser ved å fikse, bygge og reparere heller enn med fagre ord.

I alle fall. Det er mer ved Ove enn den sta gubben som skal ha alt på stell. Og av og til er det kanskje ikke så dumt å ville ha ting på stell, heller.

Jeg lo, som sagt. Ganske høyt noen ganger. Men rundt side 80 grein jeg som en unge, og de siste femten likeså. Bring Kleenex.

Ps. Boka er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i år, oversatt av Nina M. Due med tittelen En mann ved navn Ove.

A Discovery of Witches and Shadow of Night – Deborah Harkness

Mirthful 3 Comments

I purchased A Discovery of Witches for the Kindle last summer on the strength of a recommendation from a friend, and started the book while in hospital having labour induced at the end of August. I read around half before we were allowed home (mostly while waiting for the pills to take effect). Once we got home I had other things to read and since I hadn’t been entirely enthused I forgot all about A Discovery of Witches. Until about a month ago, when something brought it to mind and I decided I might as well finish the thing. So I did, and immediately purchased Shadow of Night and read that, too and then cursed because the final installment of the trilogy is not out yet. You could say I got more caught up in it now that I was then.

So why did I not care too much for it in August? Well, in a word: Vampires. I’ve never been a big fan, and the whole Twilight thing with sparkly vampires and abusive or at least unhealthy relationships has ruined what little interest I might once have shown. Not that I’ve read (or seen) Twilight, it just feels like I have because of the barrage of information about it from both fans and critics. Anyway, Matthew is, if not exactly sparkly, a little too shiny in the first half of the first book. Besides, the ‘tall, dark and handsome with a troubling past but a heart of gold’ thing is really not very inventive.

However, Diana, her untried and unpredictable powers and her penchant for history eventually hooked me, despite rather than because of the relationship with Matthew. Besides, the novel is teeming with interesting ‘supporting actors’. And yes, of course I am curious to see how it all ties together at the end – I sure hope it does.

Shadow of Night is the more interesting book if you’re into history, as Diana and Matthew go back to Elisabethan London. Harkness obviously knows her stuff, though she wreaks havoc with several real historical characters’ reputations (and that’s part of the fun). Having Kit Marlowe as a deamon makes perfect sense, for example. The tiny little historical details are the best, though, and I vastly enjoyed that part of the story.

However, and there is a big However – or more accurately: Several of them.

I still don’t feel engaged in the love story. I’m engaged in Diana’s happiness, so have to accept that Matthew may be part of that, but it’s a bit like seeing you best friend fall for a douchebag: A big part of me wants her to snap out of it (though I realise that’s an unlikely outcome considering the rest of the plot). That’s one big However.

The other, which is less of a narrative problem and more of a ‘perhaps this is too close to Twilight after all’ sort of social issue is that there really are some major skeletons in Matthew’s and the de Claremonts’ closets. Really major. There’s more than a bit of ‘I used to be a bad boy but you changed me’ meme going on. I don’t like it. It may be elegantly resolved in the third book, so I will suspend judgement.

So will I buy the third book the moment it is out? Probably. And then I’ll get back to you. In the meantime: If you like vampires that are almost sparkly, you might want to check this out, if not, this is probably not the book for you. I’m not sure it’s the book for me.

Ps. Bøkene gis ut på norsk av Pax, oversatt av Elisabet W. og Marius Middelthon. De to første har fått titlene Alle sjelers natt og Nattens skygge.

Ulysses…

Mirthful Leave a comment
IMG_1181
Mitt eksemplar av Ulysses

Tine kommenterte på innlegget mitt om mursteiner at hennes utgave av Ulysses bare har 616 sider. Dette i motsetning til min utgave som er på 933 sider (ikke inkludert end-notes eller introduksjon).

Innholdsfortegnelse
Innholdsfortegnelse

Jeg ble derfor litt nysgjerrig, så jeg sjekket Adlibris, og der kan man se at Penguin Modern Classics utgaven er på 1040 sider, mens den norske pocketutgaven er på 618 sider.

Side 1 av selve romanen
Side 1 av selve romanen

Som dere kan se her har min utgave riktignok ganske brede marger (et must for oss som liker å skrive i bøkene), men ikke urimelig brede vil jeg hevde, det er mye tekst på siden, og antallet ord per linje er rimelig standard. Jeg har ingen norsk utgave å sammenligne med, for ordens skyld.

En naturlig konklusjon å trekke er at den norske oversettelsen rett og slett er betraktelig kortere. rundt 400 sider, faktisk. Det synes jeg er litt skremmende, særlig i en bok av denne typen der språket er så utrolig sentralt. Jeg gjorde et kjapt forsøk på å google anmeldelser av oversettelsen for å se om det ble nevnt der, men fant ingen.

Hva tror dere?

Jeg er blitt utfordret: Mursteiner

Mirthful 9 Comments

Anita har sendt meg denne utfordringen som har sin rot i engelske Big books TAG:

the big books tag– Finn de fem tykkeste bøkene i bokhyllen din som du har lest.
– og de to tykkeste bøkene i din TBR-PILE (dvs.Bøker du ikke har lest enda)

Nå skal jeg ikke si at jeg har sett gjennom absolutt alle kandidatene i hylla for å sjekke sidetall, men dette er i alle fall fem av de tykkeste jeg har lest:

  1. Ulysses av James Joyce (933 sider)
  2. Ship of Destiny (Liveship Traders book 3) av Robin Hobb (903 sider)
  3. Cecilia av Fanny Burney (941 sider)
  4. Shantaram av Gregory David Roberts (933 sider)
  5. Brødrene Karamásov av Fjodor M. Dostojevskij (852 sider)

Jeg fant mange på 600-700 sider, i grunn. Men oppunder tusen later til å være en øvre grense, er bøkene tykkere er de gjerne delt i trilogier (med separat tittel for hver del, både Cecilia og Brødrene Karamásov ble garantert utgitt i flere deler når de kom, men da med én tittel og «Del 1» osv.). Det er like greit, i grunn. Jeg liker mursteiner i den forstand at jeg liker lange, kompliserte historier, men det er ikke spesielt praktisk å lese bøker, selv i pocket, når de blir på 700 sider og oppover. Det blir rett og slett for tungt på alle måter.

To av de tykkeste jeg har på vent passerer denne grensen, de er kjøpt på samme loppemarked for en slikk og ingenting:

  1. Underworld av Don DeLillo (827 sider)
  2. Mason & Dixon av Thomas Pynchon (784 sider)

Nå bør jeg selvsagt utfordre noen andre bokbloggere… Jeg får forsøke å treffe på noen som ikke allerede har blitt utfordret, men har ikke tid til å sjekke så veldig nøye:

Av en annen verden

Hysj! Lesing pågår (selv om hun er på flyttefot og derfor kan få litt vansker)

Anettes bokboble

Og det får holde 🙂

The Fault in Our Stars – John Green

Mirthful 2 Comments

green_starsI finished The Fault in Our Stars a month ago, and the reason I haven’t blogged about it is twofold. Firstly, my blogging energy has been engaged in another project, secondly, I haven’t been quite sure what to say about it, or even how I really feel about it.

Sure, it’s a lovely book. I even cried a little towards the end. But the hype got the better of me, I guess, because I was left feeling a little disappointed. I liked it, but I guess I didn’t really love it. Certainly not with the all encompassing love evident almost daily on my Tumblr dashboard.

So will I read more of John Green’s books? Probably. And I’ll keep The Fault in Our Stars around for the lasses’ enjoyment, perhaps reading it at 14 or so will be more of a life-changing event than reading it at almost 40.

Bad Science – Ben Goldacre

Mirthful 2 Comments

skattejakt-25I purchased Bad Science a while back (quite possibly as much as four years back) with the intention of reading it immediately. For some reason or another that didn’t happen, and it’s been hanging around on the shelf ever since. Now that I finally got around to it I’m very glad I did, and a little annoyed that I didn’t before.

Quite frankly, it’s brilliant. It should be mandatory reading, probably, as it would innoculate (ironically) most sensible people against falling for the more glaring whackery – and some of the not-so-glaring, too.

Goldacre has written what amounts to a textbook on scientific method, explaining by example how tests are supposed to work and how they quite frequently are mangled beyond belief. He also explains why important, but unspectacular results are frequently not published (that a given drug doesn NOT work is important, but it’s hardly exciting). And he teaches you how to tell a good science story in the news from a meaningless one (clue: the way numbers are reported, whether it seems to provide an easy solution to a complex problem and whether sources are referenced so that you could go and check them if you felt like it). Along the way he demonstrates that the human mind is mind-bogglingly strange (why clever people believe stupid things) and that its relationship with the body is even stranger (placebo).

I sure wish I could have read something like this when I was fifteen or so, it would have saved me reading about all the various religious and ‘New Age’ solutions to how the world works and wondering if there was something in it. I never really believed it, but I sure tried hard to convince myself about a few things, mostly religion. In the meantime I somehow grew up and decided I no longer needed a grand answer to life, the universe and everything (or rather a grand question, as we know the answer is in fact 42), and now I can smile in recognition at Goldacre’s waxing lyrical about photosyntesis and how our lungs work:

Like most things in the story the natural sciences can tell about the world, it’s all so beautiful, so gracefully simple, yet so rewardingly complex, so neatly connected – not to mention true –that I can’t even begin to imagine why anyone would ever want to believe some New Age ‘alternative’ nonsense instead. I would go so far as to say that even if we are all under the control of a benevolent God, and the whole of reality turns out to be down to some flaky spiritual ‘energy’ that only alternative therapists can truly harness, that’s still neither so interesting nor so graceful as the most basic stuff I was taught at school about how plants work.

(p. 117. This in response to various ‘alternative’ claims about things that will ‘really oxygenate your blood’ and such.)

Which isn’t to say I nodded in recognition to everything in this book, because it also told me a lot of stuff that I only vaguely knew or that was news to me. The bit about the placebo effect, for example, is fascinating. I mean, the placebo effect is fascinating, did you know it even works on animals? I need to read more about it! Also, the sections on how to read statistics were very helpful. I sort of want to do a statistics course at some point, because not getting things like ‘correcting for cluserting’ annoys me. Even if Ben Goldacre describes it this way:

This is done with clever maths which makes everyone’s head hurt.

(p. 265)

All in all, heartily recommended!

Postscript: Other sections are not so much illuminating as infuriating. I read the chapter on Matthias Rath – The doctor will sue you now – just before bedtime, and it made me so angry I could hardly sleep. A short summary (though it will probably make you angry, too, apologies for that): Rath, not satisfied with selling ‘alternative’ cures to stupid Europeans who ought to know better because they have access to education and information, has taken his ‘cures’ to South Africa and managed to worm his way in to the already disasterous government mindset that HIV is some sort of conspiracy cooked up by the west, that HIV doesn’t cause AIDS and besides the drugs are really poison meant to kill off all Africans. Better spend the money on Rath’s wonder cures. Selling snake-oil to the victims of the HIV epidemic is simply criminal and Rath, from what I can tell, ought to be brought before the International Court of Justice in Haag.