Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet av Joanna Rubin Dranger

Ganske tilfeldig endte jeg med å lese Heimat av Nora Krug og Husk oss til livet* av Joanna Rubin Dranger med få dagers mellomrom. Heimat, i den norske utgaven fra 2019, plukket jeg med meg fra hylla på mitt lokale bibliotek, mens Husk oss til livet har jeg stått på venteliste på siden den først havnet på radaren min tidligere i år, og så ble det plutselig min tur.

Tilfeldig var det altså, men jeg endte med en følelse av en slags dialog mellom de to bøkene.

Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.

Tross likhetene er det en veldig viktig ting som skiller de to forfatterne og bøkene: Krug er tysk (eller rettere sagt tysk-amerikaner), Dranger er svensk, men av jødisk familie. Der Dranger fokuserer på å finne ut hva som skjedde med hennes utvidede familie, hvem som overlevde, hvem som ble drept og når og hvor, er Krugs fokus på å finne ut hvor skyldige hennes familiemedlemmer var. Var de rent ut nazister eller «bare» medløpere i nazi-tyskland?

Krug utforsker også sitt eget forhold til Tyskland og sin tyske herkomst. Hun snakker om hvordan hun kan oppleve å bli fiendtlig behandlet i USA når folk vet at hun er tysker og om sitt eget anstrengte forhold til begreper om hjem og hjemfølelse: Heimat. Wikipedia sier:

Heimat is a German word translating to ‘home’ or ‘homeland’. The word has connotations specific to German culture, German society and specifically German Romanticism, German nationalism, German statehood and regionalism so that it has no exact English equivalent.

Drangers bok er – kanskje av naturlige årsaker – mer følelsesmessig hardtslående. Ikke fordi historiene er «nye», vi har hørt dem før, sånn er det jo når seks millioner mennesker utryddes, det er grenser for hvor mange forskjellige livshistorier som finnes om du maler dem med bred pensel. Men hver historie er likevel unik, og viktig.

Det jeg ikke kan si jeg var klar over fra før er hvor lite de overlevende fortalte sine barn og barnebarn. Det er ikke vanskelig å skjønne at Krugs tyske besteforeldre ikke snakket om krigen, men at ofrene ikke fortalte? Kanskje er det ikke så rart, de ville kanskje helst glemme, gå videre, leve?

Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.

Begge bøkene bruker det grafiske formatet til å formidle sine historier på intelligent vis. Både tegninger, foto, dokumenter og faksimiler hjelper til å fortelle historien og gjøre den mer levende enn ren tekst sannsynligvis ville klart.

Anbefales!

________________________

* Ikke at jeg skal prøve å belære noen andre om deres egne religiøse begreper, men skulle ikke tittelen vært «Husk oss til live»? Den svenske tittelen er «Ihågkom oss til liv», og er i følge boka fra en bønn som leses hver dag fra rosh hashana til yom kippur. Jeg tolker det som at det handler om den ikke eksklusivt jødiske troen på at et menneske først er helt borte når ingen lenger husker hen? «Husk oss til livet» gir liksom ingen mening.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.