Vintertonar – Anders Totland

Vintertonar av er Anders Totlands debut som romanforfatter for voksne. Jeg begynte å følge Totland på Twitter etter å ha lest Den norske slavehandelen i fjor, og bestilte Vintertonar når den kom ut i høst, men siden lesehøsten var preget mer av fravær av lesing enn nærvær skulle det en nomineringsfrist til for å dytte meg i gang (det speedleses her nå, vi får se hvor mange jeg rekker).

Isak har egentlig brutt kontakten med faren og (halv)søsteren Rakel, og hele øysamfunnet de tilhører, etter at moren tok ham med og flyttet til byen når han var 16. Men så ringer svogeren og ber ham komme hjem, faren er syk og har ikke lenge igjen. Isak reiser, uten helt å vite hvorfor. Hjemme hos en døende far, som ikke akkurat virker overbegeistret for å se ham, begynner Isaks oppfatning av familiens historie å slå sprekker. Hvem er skurken og hvem er helten i fortellingen? Hvor mye husker han egentlig, og husker han riktig? Hvorfor dro han og moren, og hvorfor fulgte ingen etter?

Vintertonar forteller både om sviktende kommunikasjon og sviktende hukommelse. Isaks minner er ikke til å stole på, men det er vanskelig både for ham og leseren å få grep om hva som er den egentlige historia, for de som vet sier ingenting. De sa ingenting den gangen, og de er nesten like ordknappe nå. Glimtvis dukker det opp en setning eller to, men ingen helhetlig “Nå skal du høre her”-historie, selv når det bør bli tydelig for Rakel at det er det som trengs.

– Du hugsar det ikkje, du?
Ho ser på meg med overraska blikk.
Eg trekker på skuldrene. Prøver å tenka etter, men finn ikkje noko minne av fjellturar saman med Rakel og Gunnar.
– Nei, eg gjer eigentleg ikkje det, seier eg.
– Så rart, seier Rakel. – Dei første gongene var du jo veldig liten, men etter kvart… Hugsar du verkeleg ikkje at morfar tok oss med på tur når det blei for dårleg stemning heime, når mor di var på det verste?

(Side 79.) Jeg kjenner jeg blir frustrert, både av Rakel og Jon, som jo er voksne, tilsynelatende fornuftige, mennesker og måtte kunne forstå at det hjelper å si ting høyt i stedet for å prøve seg på tankeoverføring. Og over Isak som ikke bare sier “Men fortell meg, da, din versjon av hva som egentlig skjedde?” Men det er jo nettopp sånn dynamikken i en del familier er, og i denne familien har alt gått på tverke for lenge siden, så det er kanskje ikke å forvente at de skal klare å sette ord på historien.

At alt blir mer poetisk på nynorsk er jo en kjent sak. Denne boka er i alle fall med på å forsterke det inntrykket, den er stappfull av små glimt av poesi i de hverdagsligste ting.

Det knirkar i dei gamle fjørene, sjølv om eg prøver å setja meg så stille eg klarer, for ikkje å vekka far i sofaen. Det stive stoffet i puta gjev forsiktig etter. Lyden av gammalt handverk skjer gjennom lufta.

(Side 25.) Og sånn sett er den verdt å lese for språket alene.

Historien er jeg bare sånn passelig fornøyd med. Jeg skulle gjerne hatt den der “slik og sånn var det altså det skjedde” i stedet for alle de vage dryppene og hintene som Isak må klare seg med. Det er for mye som forblir usagt, selv om jeg skjønner at det er et litterært virkemiddel og både helt sikkert meningen og muligens korrekt avgjørelse: Det er langt fra sikkert at boka hadde vært bedre med en overtydelig resolusjon, en avsluttende scene der Poirot forteller alle hva det egentlige hendelsesforløpet var funker i Christie-style krim, men neppe i norsk samtidslitteratur. Men det er i alle fall det som gjør at boka ikke blir noen fulltreffer for mitt vedkommende, jeg er fortsat frustrert og føler at jeg aldri fikk noen resolusjon når siste side er lest, og det liker jeg ikke. Bra bok, men ikke fullt så bra som jeg hadde håpet, altså. Vi får si det sånn.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.