Jeg ble påmint Det er personlig fordi jeg hører meg gjennom backloggen til Det handler ikke om deg og nettopp hørte episoden der Lisa Esohel Knudsen gjester podden (S2 E13: «Rotteresett»). Jeg har ikke så veldig mye å si om boka, annet enn at jeg tok meg i å lure på hvem som egentlig er målgruppa. Ikke meg, i alle fall, for meg ble det rett og slett for mye innestemme, for mye drøfting, for mye forsøk på å komme «woke-fobene» i møte.
Kanskje er det sånn man er nødt til å skrive for å nå gjennom til premissleverandørene (og deres meningsfeller) som er mer redd for at antirasister skal «sensurere meninger» og «begrense ytringsfriheten» enn for at minoritetsbefolkningen skal føle på konstant utrygghet fordi Lysglimt, Listhaug et al får raljere om «snikislamisering» og det som verre er uimotsagt. Kanskje må man snakke med innestemme for å nå gjennom til hvite gubber og kjerringer som synes at disse antirasistene blir vel høylytte og aggressive, mens høyresiden jo er så velkledd og dessuten duller med dem og forteller dem at neida, selvsagt finnes det ikke strukturell rasisme i Norge, selvsagt må de få lov til å le av en komiker i blackface, det er jo ikke sånn at de mener noe vondt med det?
Vel, ikke denne gamle hvite kjerringa. Jeg tar en aggressiv antirasist (jeg ER en aggressiv antirasist) over en «nice people on both sides» any day.
Så tross alle kloke funderinger, intelligente analyser og noen gode historier traff denne boka meg ikke.
Men om du faktisk synes det kan bli litt voldsomt med alt dette «BLM» og «vi er alle rasister» og så videre, så burde du nok lese denne boka. Hvis ikke dette er innestemme nok for deg er du en lost cause.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.