Moon over Soho – Ben Aaronovitch

Moon_Over_SohoHaving read Rivers of London, not going straight on to Moon over Soho was an impossibility, so I did, disregarding all other plans for January reading (the two books appearing between this one and Rivers of London were actually read in 2013).

At the novel’s start, PC Peter Grant is back to his regular training programme at The Folly, and Lesley is at her parents’ house, recuperating. Peter goes to visit, driving from London:

At the end of the road lay Brightlingsea, lining the coast – so Lesley had always told me – like a collection of rubbish stranded at the high-water mark.

I keep loving the way Aaronovitch uses language and the impossibly charming hate-love relationship with London and Britain he displays. Not to mention the cultural references:

At this very moment astronomers are detecting planets around distant stars by measuring how much their orbits wibble, and the clever people at CERN are smashing particles together in the hope that Doctor Who will turn up and tell them to stop.

Aaronovitch is also conversant in corporate newspeak:

‘Are you SIO on this, ma’am?’ I asked. The Senior Investigating Officer on a serious crime was usually at the very least a detective inspector, not a sergeant. ‘Of course not,’ said Stephanopoulos. ‘We have a DCI on loan from Havering CID, but he’s adopted a loose collaborative management approach in which experienced officers undertake a lead role in areas where they have the greatest expertise.’ In other words, he’d locked himself in his office and let Stephanopoulos get on with it. ‘It’s always gratifying to see senior officers adopting a forward-looking posture in their vertical relationships,’ I said, and was rewarded by something that was almost a smile.

He is also not afraid to call out institutionalized and internalized racism:

Outside the big cities, my very appearance can sometimes be enough to render certain people speechless. So it was with Harold Postmartin, D.Phil, FRS, Curator of Special Collections at the Bodleian Library, who had clearly been expecting Nightingale to introduce someone ‘different’ as the new apprentice. I could see him trying to parse the phrase but he’s coloured in a way that wouldn’t cause offence, and failing. I put him out of his misery by shaking his hand; my rule of thumb is that if they don’t physically flinch from touching you, then eventually they’ll make the adjustment.

Ok. Enough of the quoting (I think). I’m just trying to show why the books are such a joy to read. The plot is good, too, but it’s hard to say too much without major spoilers, and so  I’ll refrain. If you’re not interested in reading the book, a synopsis would be no use to you, and if you are you don’t want the plot spoiled.

The one negative thing I have to say is that the novel could have used a continuity check, preferably one that aligned with Rivers of London. There are some odd incongruities, most so vague that it’s hard to put your finger on what feels wrong, and some cases of things being explained in the wrong order, so to say. A fact being presented in such a way that you feel you must have missed a connection piece of narrative, only for that connecting piece to show up a little later. It may even be deliberate, but it dosn’t work. Not for me, anyway.

However, on the whole the books are so good that it’s easy to forgive the few flaws. Now on to Whispers Underground!

Rivers of London – Ben Aaronovitch

Rivers_of_LondonRivers of London has been on my list for a while, not least because the husband has read and enjoyed all four of the PC Peter Grant books that have been published so far, and thus they have been available to me for a while. Towards the end of last week I found myself unenthused with the books I’d been planning to read during Bout of books, and someone, somewhere mentioned Aaronovitch, and it occurred to me that as we are going to London in just a few weeks, this might just be the perfect time to read them.

In one way it certainly was, Aaronvitch has his story firmly grounded in place and reading this without imminent plans of visiting the city would be frustrating, to say the least.

In Rivers of London PC Peter Grant is coming to the end of his probationary period and is hoping to be assigned to real detective work. His friend, and crush, Lesley May is at the same point in her career. The wikipedia entry sums up their superior officers’ view of the two neatly: Lesley is «expected to go far», Peter is «expected to do paperwork». That is, until they are on watch to guard a murder scene from the general public, and while Lesley pops off to buy coffee and Peter meets a ghost who claims to have witnessed the murder. When their assignments are handed out, Peter finds himself assigned to a generally studiously ignored branch of the Met, the section that deals with magic and the supernatural. His superior officer, Detective Chief Inspector Thomas Nightingale has been the sole employee of this section, and Peter finds himself sworn in as the first apprentice wizard in fifty years, and lodged in The Folly, the section’s headquarters, which is clearly dimensioned for a rather larger contingent.

There follows a tale of riotous rebellion and magic, where Peter finds himself trying to solve two very different «cases». One is the murder that starts the book off and those that follow in a grisly, yet inventive, serial killing spree, the other is a conflict between Mother and Father Thames, the river gods, and their children (the tributaries) and entourage.

Aaronvitch draws on history, mythology and folklore, picking both famous and obscure pieces and sewing them neatly together to form a coherent whole which spellbinds the reader (well, this reader, anyway). There are explicit, if ironic, echoes of Dr Who (which Aaronvitch has written for) and Harry Potter, but I was also reminded of Neil Gaiman’s Neverwhere and of Jasper Fforde’s novels, the latter especially in the way Aaronvitch’s minor characters all beg for a google search. Take Isis, also known as Anna Maria de Burgh Coppinger, wife of Father Thames’ son Oxley: Google her, and you find that there is probably at least another novel there, just in her life story. I love this stuff. And then you have the famous dudes:

Beyond the booth, flanked by two neoclassical pillars, was a marble statue of a man dressed in an academic gown and breeches. He cradled a mighty tome in one arm and a sextant in the other. His square face held an expression of implacable curiosity, and I knew his name even before I saw the plinth, which read: Nature and nature’s laws lay hid in night; God said ‘Let Newton be’ and all was light. Nightingale was waiting for me by the statue. ‘Welcome to the Folly,’ he said, ‘the official home of English magic since 1775.’ ‘And your patron saint is Sir Isaac Newton?’ I asked. Nightingale grinned. ‘He was our founder, and the first man to systemise the practice of magic.’ ‘I was taught that he invented modern science,’ I said. ‘He did both,’ said Nightingale. ‘That’s the nature of genius.’

The inclusion of Newton is another thing I like about Aaronvitch’s universe, though magic is magic Peter takes the scientific approach, and the answers he comes up with seem to confirm his instincts; even magic depends on physical laws.

I like Peter Grant. He’s a good guy, and may even have the makings of a good cop, even if he is too easily distracted. I like Lesley May, too, and I especially like how Peter and Lesley are portrayed as friends. Even if there is an element of «this might progress to more than friends at some point», you still get the feeling that they are friends first and foremost and that they will remain so whether progression happens or not.

Then there’s the language, and the linguistic relation to time and place:

Neither of us could face the horrors of the kitchenette that morning, so we found shelter in the station canteen. Despite the fact that the catering staff were a mixture of compact Polish women and skinny Somali men, a strange kind of institutional inertia meant that the food was classic English greasy spoon, the coffee was bad and the tea was hot, sweet and came in mugs.

There’s plenty for a hopeless anglophile to «squee» about, there is wit and dry humour and there is, occasionally, something akin to slapstick. There are blink-and-you-miss-them cultural references by the score.

Would it kill us to have an official branch of government that handled the supernatural?’ ‘A Ministry of Magic?’ I asked. ‘Ha-bloody-ha,’ said Tyburn.

Where the novel falls short is in emotional engagement. Yes, I like Peter, and I certainly root for him, and I am gripped to the point of considering sneaking off to a quiet corner at work to polish off the last 50 or so pages when the bus ride yesterday morning proved too short for the task. However, the perfect book is the book that puts me in the emotional quandry of wanting to get to the end to see what happens but also wanting the book to last forever. Rivers of London fullfills the first, but not the second. I will allow that there is a chance that I will feel differently at the end of book four, when the prospect of having to wait for another installment starts looming large. I’ll get back to you on that. I’ve already started on book two.

Aaronovitch has a blog: Temporarily Significant, and there is also a website for the series: The Folly.


Så vidt jeg kan se har ingen norske forlag (eller svenske, for den saks skyld) grepet fatt i Ben Aaronvitchs bøker. Det er synd, for selv om en forkjærlighet for London og Britisk humor, historie og mytologi sannsynligvis er et pluss for lesere av disse bøkene er det jo ikke slik at sånne preferanser nødvendigvis følges av engelskkunnskaper gode nok til å lese firehundresiders romaner i orginal. Oppfordringen er klar: Oversett disse!

The Twistrose Key – Tone Almhjell

twistroseThe US launch of The Twistrose Key by Tone Almhjell caused headlines in Norway: A Norwegian writer whose first novel is being published in the US before it is published here in Norway? Sensational! See Dagbladet for an example.

I was curious, of course, so I put in an order for the book. I started it briefly on Sunday, and then picked it up again on Monday. At some point in the evening, just at the time I would normally have started to head for bed, I realised I’d read one chapter too far, and that there was no hope of putting the book down again before I was done. This was on page 228, consider yourself warned. Just past midnight I Tweeted: «Just finished The Twistrose Key by @tonealmhjell. It seems I will need to write yet another rather enthusiastic blog post. #goodbook«. And then I went to bed.

The Twistrose Key reminded me of several of the fantasy novels I read and loved as a child: The Chronicles of Narnia, of course (what with the talking animals, the influence is quite obvious), Susan Coopers The Dark is Rising series and a Norwegian series by Bente Lohne which starts with the book Julias reise, to mention the most obvious candidates. Reminded me, yes, but in a good way. This is not a derivative book, the idea is original (well, as original as ideas are), even if it does involve a child walking through a portal into another world where time moves at a different speed and animals can talk. I wish it had been around in the mid-eighties when I inhaled this kind of book, I would have loved it unconditionally (I still do, but not with the fervour of my ten-year-old self).

Our heroine, Lin, has moved from her childhood paradise, Summerhill, to a rickety old house in Oldtown because of her mother’s work. She misses her friend Niklas, she misses the countryside with snowfights and she misses their troll-hunting games. Moreover, her pet vole, Rufus, has recently died. Then an odd package shows up, containing two keys, one that fits the cellar door of their rented house, and a large, old-fashioned one that looks a bit like a rose, with the word «Twistrose» engraved on it, a name Lin thought she had invented herself, the code name she would use in the troll hunt, but which she has not yet shared with anyone. So, like a good heroine, she descends to the basement and finds the keyhole (which is not really a key hole) for the twistrose key, and that opens the portal to Sylver.

In Sylver there is snow, and plenty of it, but there is also Rufus, now tall as a man and able to speak. He explains that Sylver is where all pets that have ever been loved by a child come when they die, but there is a problem, and Lin is here to help them. And so the adventure begins.

There are many reasons to love The Twistrose Key, the relationship between Lin and Rufus is one of them. They really are best friends, and I love Rufus’ dry humour, evident at the first meeting:

«Rufus! How? I mean, you’re so… You’re so…»
«Handsome?» He grinned. «Eloquent? Alive?»

(Page 21.) The plotline is pretty perfect, no long stretches of boredom while having things explained at you, little peaks of thrill to keep your interest going and a big show-down at the end. The conflict is, well, I was going to say believeable, but let me say believable withing the context of the world Almhjell has created. The villain to be fought is appropriately villaineous, and the master villain has believable motivations. There is seriousness and darkness here, but not so much that it destroys the joy of the victory (which happened for me with The Girl Who Circumnavigated Fairyland in a Ship of Her Own Making, which I’m afraid I never got around to blog about). And the language is wonderful, with touches of fairytale and ecchoes of Nordic winters, among very many other things. And the book actually has an ending. Not that I don’t hope for more stories from Sylver (I want to read about Rufus and Lin exploring the lands), but it is actually quite nice to have a book that obviously has the potential for a long series but that has no obvious cliff-hangers.

Oh, and I must add a note to say how much I love the vignettes that head each chapter. Drawn by Ian Schoenherr they perfectly capture the mood of the book.

I’m looking foreward to reading The Twistrose Key with the lass in a year or two, when she’ll be the right age for it. And if you have an 8-12-year-old in your life I suggest you read them this book (if you’re allowed) or give it to them to read for themselves. Oh, and though this really is a children’s book (unlike with Odinsbarn, where I do not agree with the publishers on the designation), it is the sort of children’s book that can, and should, be read by adults for their own pleasure.

The Twistrose Key kom på norsk i november 2013 med tittelen Vindeltorn, utgitt på Gyldendal. Bokelskerinnen har et intervju med Tone Almhjell, der hun blant annet forklarer hvordan det har seg at boka først kom ut på engelsk.

Andre bloggere om boka:

Odinsbarn – Siri Pettersen

Odinsbarn_hd_imageNå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg er nødt til å skrive om Odinsbarn av Siri Pettersen. Et typisk eksempel på at det er mye vanskeligere å skrive fornuftig om bøker man virkelig liker enn om sånne som bare er halvbra (slakt er også ganske lett å skrive, men krever litt tid fordi jeg føler at jeg må underbygge skikkelig og det blir derfor også ofte utsatt). Men det er jo dumt om jeg ender med å ikke blogge om bøker fordi de er for bra… En dag på sofaen på grunn av en forkjølelse som ikke vi dø og mann og barn som har rømt huset er en god anledning, den beste jeg har mulighet til å få med det første.

Så, altså: Odinsbarn er første bok i en trilogi om Hirka. Femten år gammel får Hirka vite at det slett ikke er slik at ulven tok halen hennes når hun var baby slik far alltid har hevdet, ei heller er far far. Hirka er nemlig ikke «folk», hun er mennskr, Odinsbarn, råta. Og om hun ikke flykter kommer alle andre også til å få vite hvem hun er, «ritet» nærmer seg nemlig, en seremoni der alle barna i et årskull testes for «evna», en slags konfirmasjon eller velkommen-til-voksenlivet-rituale. Og Hirka har selvsagt ikke «evna», hun er jo ikke folk.

Samtidig er det politisk uro i Ymslanda. De blinde – eller bare ryktet om dem? – er tilbake og skremmer folk fra gård og grunn. Seeren og rådet står sterkt, men Ravnhov vil ikke underordne seg og ypper til strid.

Det er duket for en knakende god fortelling om opprør og tilhørighet, blind tro og grunnleggende skepsis, forræderi og vennskap. Akkurat som det skal være. Pettersens univers er troverdig, bruken av norrøne elementer funker ved å gjøre ting gjenkjennelige, samtidig som settingen er en helt annen enn «Norden i vikingetiden». Vokabularet introduseres som del av historien, og forklares aldri i klartekst, men det er heller aldri nødvendig.  Noe er umiddlebart forståelig, det er for eksempel aldri noen tvil om at «slokna» betyr «døden» (og for et bra ord!), andre ting blir simpelthen klarere etterhvert, og jeg savner aldri en ordiste.

Pettersen har også skapt et persongalleri som fascinerer og engasjerer. Jeg heier på Hirka fra første side, og håper fra det øyeblikket vi introduseres for Rime at han viser seg å være like spennende (og, vel, elskelig) som det kan se ut til (spoiler: Det er han). Men også bifigurene er gjennomarbeidet og føles som noe mer enn bare pappfigurer: Vetle og Ramoja, Ilume og Eirik, Lindri og Svarteld, jeg blir glad i dem alle sammen, selv om de har feil og mangler eller kanskje nettopp derfor. Ja selv Urd har en historie som er mer interessant enn bare å være «the bad guy». Jeg får følelsen av at om jeg spanderte en øl på Siri Pettersen kunne hun fortalt meg mer om hver enkelt av dem enn det som noensinne vil få plass i (eller ha noen nytte i) bøkene. Ikke like ekstremt som med J. K. Rowling som kan fortelle deg hva som er yndlingsfargen til de mest obskure bifigurer, kanskje, men jeg har følelsen av at alle er «ekte personer» i hodet til forfatteren, og det skinner gjennom i boka.

Utover å være en drivende historie som sluker deg og holder deg fast (virkelighetsflukt, som en del naive mennesker velger å kalle det) stiller Odinsbarn intelligente spørsmål om arv og miljø, om identitet, om lojalitet til samfunnsstrukturer og etablerte sannheter og om religion. Særlig de to siste gjør dette til noe langt mer enn enkelt (om engasjerende) tidsfordriv. Hva skal man egentlig være tro mot? Hva skjer når grunnlaget for troen rykkes bort under føttene på én, kan man finne nytt forfeste eller klamrer man seg til det som var, lukker øynene og holder for ørene og synger «La-la-la-la-jeg vil ikke høre»? Er etablerte sannheter verdt å opprettholde for fred og fordragelighets skyld, selv om de bygger på løgn? (Og nå hørte jeg plutselig Dr Relling i hodet, «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»)

Desverre skjemmes romanen av noen språklige feiltrinn som burde vært oppdaget i korrekturen, så jeg håper forlaget gjør en bedre jobb med neste bok. Av og til ble jeg sittende og lure på om enkelte avsnitt opprinnelig var skrevet på engelsk:

«Hvor var du i går? Du mistet alt, jo!»

(Side 65) «Du mistet alt» som i «You missed everything». Joda. Ikke innbill meg at vi ikke trenger korrekturlesere lenger fordi vi har språkvask i Word.

Når vi ser bort fra disse små skjønnhetsfeilene (og det er ikke mange av dem, altså, men de som er skurrer fryktelig) er hovedproblemet med Odinsbarn at den er alt for kort og at bok to (og tre) ikke har kommet ut ennå. Der har jeg for å begynne på en trilogi som ikke er fullført, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at det skal jeg aldri igjen gjøre. Likevel: Jeg elsker slutten. Selv om den skremmer vettet av meg og jeg egentlig vil ha fortsettelsen i hende NÅ er den perfekt.

Forlaget mener dette er en ungdomsbok. Det er helt feil. Ja, jeg er kategorisk. Dette er en ungdomsbok på samme måten som Sense & Sensibilty, Great Expectations eller Catcher in the Rye. Det vil si den handler om en femtenåring, dermed er det automatisk en bok for femtenåringer. Eller er det fordi det er fantasy? Hobbiten er jo som kjent en barnebok. Jeg synes forlaget gjør boka en bjørnetjeneste (i begrepets opprinnelige mening, nå til dags har det visst begynt å bety «en stor tjeneste»). Og i motsetning til The Bone Season som føltes umoden på mange punkter er Odinsbarn en særdeles voksen bok (dersom jeg er voksen nok til å bedømme slikt, da, det skal man selvsagt ikke ta for gitt). Alt jeg kan gjøre er å rope det ut fra hustakene: Les denne boka, enten du er 12 eller 112.

(For ordens skyld: Boka er kjøpt selv. Og ja, jeg ville like boka, så jeg var forutinntatt. Men jeg ville virkelig like The Ocean at the End of the Lane også. Og The Bone Season. Og det hjalp ikke de to bøkene, så jeg tror faktisk begeistringen min har noe med boka å gjøre, ikke bare min velvilje.)

Andre bloggere om boka:

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekk hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

The Ocean at the End of the Lane – Neil Gaiman, and a giveaway

gaiman_oceanA new novel by Neil Gaiman? Don’t mind if I do.

Jeg har en kopi av den norske oversettelsen å gi bort, se under anmeldelsen for detaljer.

I expected to love this book. I also expected to have a hard time putting it down once I started reading. The latter turned out to be true, the former? Unfortunately not so much. Which is not to say I hated it, either, I’m more on a ‘Meh’ sort of level.

A man returns to his childhood town for a funeral, but between the sevice and the social event afterwards he takes a drive to clear his head and finds himself at the site of his childhood home. He continues down the lane to the very end, where the Hempstocks still live, like they did when he was a child. He is plunged into memories, and the reader follows him through the recollection of something that happened when he was seven years old, when a suicide woke a creature that did not belong in this world.

Gaiman skillfully draws his characters, the three Hempstock women (Lettie is only 11 in appearance, but hardly a child) are indeed worth the aquaintance and who can resist a seven year old friendless boy who loves Gilbert & Sullivan and who lives mostly through books?

I went away in my head, into a book. That was where I went whenever real life was too hard or too inflexible. I pulled down a handful of my mother’s old books, from when she was a girl, and I read about schoolgirls having adventures in the 1930s and 1940s. Mostly they were up against smugglers or spies or fifth columnists, whatever they were, and the girls were always brave and they always knew exactly what to do. I was not brave, and I had no idea what to do.

(Page 58-59.) The book also deftly plays on the fine line between reality and fantasy in a child’s life, and raises questions about memory, how we remember and why no two people will agree on exactly what happened when a story is retold.

So why am I left unenthused? I suspect some explanation is to be found in my dislike of ‘horror’. The creature the children encounter is of the insiduous kind that easily triggers nightmares, and that, more than a real interest in the characters, was what kept me turning the pages. I needed the horror to be put to rest. It may also have contributed to my lack of engagement, I think I probably disengage emotionally from stories like these out of self-defence, if I don’t get involved it is less scary.

So perhaps I should say: «Mr. Gaiman, it’s not you, it’s me.»


Jeg fikk en epost fra Vendetta forlag med spørsmål om jeg hadde lyst på en kopi av den norske oversettelsen. Denne gangen sa jeg fra på forhånd at jeg kom til å lese boka på engelsk og lodde ut det norske eksemplaret, og siden det var greit for dem fikk jeg boka i posten. Jeg stusser riktignok litt over «innsalget» fra forlaget i eposten:

den mest tilgjengelige og litterære boken han har kommet med så langt (…) Det er ikke fantasy denne gangen så denne treffer nok flere lesere.

Ikke fantasy? Har vi lest samme bok?

At den er tilgjengelig stemmer kanskje, men jeg synes jo de tidligere bøkene er særdeles tilgjengelige også, Neverwhere, f.eks., og «litterær»? Tja. Hva betyr det? Både Anansi Boys og American Gods krever mer av leseren i form av kunnskap om myter og religion (for å få fullt utbytte, i alle fall), er ikke metalitteratur «litterært»?

gaiman_havetDen norske utgaven heter Havet i enden av veien, og er oversatt av Stian Omland. Kompetent gjort, forsåvidt. For eksempel la jeg merke til at «little pitcher» er oversatt, helt korrekt, med «lille gryte», til tross for at det ikke er noe mer som tilsier at vi har med et idiom å gjøre enn de to små ordene (på engelsk heter det «little pitchers have big ears», på norsk sier vi «små gryter har også ører»). Men det er ikke alltid norsken flyter like elegant som Gaimans engelsk. Og når Lettie slår over i dialekt (eller sosiolekt om du vil), som hun gjør innimellom,  er det i  den norske versjonen ingen merkbar endring.

«Asked you to name yourself, I did. I en’t heard more’n empty boasts of age and time. Now, you tell me your name and I en’t asking you a third time.» She sounded more like a country girl than she ever had before.

(Side 41.) Sammenlignet med:

«Jeg ba deg si hva du heter, jeg. Og så hører jeg ikke annet enn tomt skryt om alder og tid. Så si hva du heter, og aldri om jeg spør deg for tredje gang.» Hun lød mer som en bondejente enn noen gang før.

(Side 47.) I orginalen plasserer dia-/sosiolekten Lettie i et landskap og på en rangstige i samfunnet, men samtidig er den med på å forsterke følelsen av at hun ikke er det hun ser ut til. Den dybden går tapt i oversettelsen. I tillegg har jeg problemer med flyten i Letties andre setning, «og aldri om jeg» måtte jeg lese flere ganger før setningen ga mening. Det virker som en unødvendig komplikasjon av syntaksen. Kan jeg få foreslå «Jeg spør ikke igjen»? (Eller til og med «Jeg spø’kke igjen», så får vi avgentrifisert språket litt også.)

Vel. Om du fortsatt har lyst til å lese Havet i enden av veien, etter min kritikk av både boka og oversettelsen (førstnevnte har utallige andre rost opp i skyene, da, så det er muligens bare meg det er noe galt med) har jeg altså et eksemplar å gi bort. Noe annet smågodt havner det sikkert også oppi pakka. Alt du trenger å gjøre for å delta er å kommentere på dette innlegget, denne gangen vil jeg gjerne at du forteller meg hvilken bok du ønsker deg til jul i kommentaren. Jeg trekker på søndag kveld klokken 20:00, for da kan jeg få sendt pakka før postens frist den 16. så den når fram til julaften.

The Bone Season – Samantha Shannon

bone_seasonJeg har lest The Bone Season på engelsk, men velger å bryte mine egne regler og skrive om den på norsk, siden jeg har tenkt å lenke til og sitere fra noen anmeldelser og et intervju på norsk og dessuten har en kopi av den norske utgaven, Drømmegjengeren, å gi bort til en heldig leser.

Samantha Shannons debutroman er blitt såpass hypet at jeg i normale tilfeller nok hadde droppet å lese den med det første, fallhøyden blir stor når en bok får så mye oppmerksomhet. Siden jeg som nevnt tidligere i et anfall av postbokfestivalentusiasme takket ja til å få den norske oversettelsen fra forlaget måtte jeg jo nesten lese boka også. Og å si at jeg ikke var litt nysgjerrig ville være løgn.

Så, ja.

Kort fortalt: Paige Mahoney er en klarsynt 19-åring i år 259 i et totalitært Storbritannia der Scion styrer og klarsynthet betraktes som en epidemisk sykdom som må utryddes, fortrinnsvis  ved å henrette alle klarsynte. Det er 200 år siden vår verden og Shannons fiktive verden skilte lag, og Paiges London er preget av mye av det vi kjenner fra viktoriatiden, siden teknikken har gått framover på andre punkter i hennes verden enn i vår. Siden hun aldri ville blitt godtatt i samfunnet uansett har Paige valgt en kriminell karriere, og er en del av et kartell av klarsynte i Londons underverden. Paiges sjef, Jaxon, har stor tro på at Paiges evner er sterkere enn hun så langt har vist, og det viser seg etter hvert at han har rett. Hun oppdager nye dimensjoner ved evnene når hun havner i fare på t-banen, men nettopp denne situasjonen fører også til at hun blir oppdaget av myndighetene og arrestert. Hun blir fraktet sammen med andre fanger til Oxford, som det viser seg har vært et skjult samfunn siden 1859 når underjordiske vesener, kalt Refaitter, med sterkere tilknytninger til eteren enn selv de klarsynte gjorde en avtale med myndighetene om å beskytte menneskene fra eterens angivelige farer. I Oxford lærer Paige mer om egne evner og knytter nye allianser, men det er like fullt en fangeleir og mye av fokuset hennes ligger på å rømme og komme seg tilbake til «familien», hennes gjeng i kartellet.

Og det er jo ikke dårlig, dette. Paige er en ganske spennende hovedrollefigur, universet Shannon har skapt er gjennomarbeidet og komplekst, og som uhelbredelig anglofil er jeg fascinert av hennes London og Oxford. At det finnes ekko fra viktoriatiden gir boka et visst preg av steampunk, noe som ikke er negativt. Knytningen til irsk historie er også interessant, og jeg håper den tråden tas opp bredere i framtidige bøker.

No matter how much I sometimes wanted it, there was no normal. There never had been. ‘Normal’ and ‘natural’ were the biggest lies we’d ever created. We humans with our little minds. And maybe being normal wouldn’t suit me.

Men. Jeg vet ikke. Jeg blir ikke ordentlig grepet. Når jeg hadde kommet 25 % gjennom boka (sånn er det på Kindle, man tenker i prosent, ikke sider) vurderte jeg alvorlig å gi opp helt. Først når jeg var på over 80 % var det sånn at jeg leste videre fordi jeg virkelig ville vite hva som kom til å skje snarere enn fordi jeg følte jeg burde, men selv da ble det aldri sånn at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Og det holder faktisk ikke. Når Shannon sier i intervjuer at hun har planlagt at det skal bli sju bøker kan jeg ikke si jeg blir hoppende glad, akkurat.

Både Bokelskerinnen og Knirk har pekt på ting som jeg også hang meg opp i, men jeg skal forsøke å sette egne ord på hva som gjør at The Bone Season ikke helt når opp til forventningene.

Universet Shannon har skapt er riktignok gjennomarbeidet, men jeg er ikke helt overbevist om at boka er det. Det er mye ‘tell’ i stedet for ‘show’ i boka og kanskje er universet unødvendig komplekst? Det blir i alle fall mye å holde rede på, og det hadde ikke vært noe problem om boka ellers grep meg, men det blir så mye Shannon må få forklart for at vi skal forstå hva som foregår at det går ut over handlingen. Av de 400+ sidene er det mye som bare er forklaring av hvordan ting henger sammenog enda mer som virker som det er med fordi det forklarer noe om universet snarere enn fordi det skal drive historien framover. Det er ikke uvanlig innenfor sjangeren fantasy/sci-fi, særlig ikke i første bok i en tenkt serie, men det er ikke dermed sagt at det er en god ting. Samtidig er dette det punktet som får meg til å tenke at jeg nok kommer til å gi Shannon en sjanse til og lese bok nummer to, for forhåpentligvis har hun fått unna det verste av forklaring i bok en og kan fokusere på historien i bok to.


Ellers må jeg vel si at jeg er så lei historier om såkalt klarsynte, spøkelser og andre «eteriske» fenomener i vår verden at irritasjonen min smitter over på The Bone Season. Det er litt urettferdig, kanskje, for i Shannons fiktive univers er klarsynthet og eter legitime handlingsdrivere og jeg har ikke inntrykk av at Shannon på noen som helst måte mener at det finnes klarsynte i vår verden av den grunn. Men irritert blir jeg i alle fall.

Jeg fikk også en litt uggen følelse rundt «the love interest», altså kjærlighetshistorien oppi det hele. Jeg klarte først ikke helt å definere hvorfor, annet enn at det på en eller annen måte virket umodent (til sammenligning virker J. K. Rowlings beskrivelse av tenåringsforelskelse i Harry Potter moden, siden sammenligningen til Rowling – til Shannons fortvilelse, det skal sies – er dratt). Nå er jo Shannon bare 21, så det er kanskje ikke så rart, men siden boka er utgitt som voksenbok må man få lov til å vente seg noe mer. Knirk setter fingeren på noen av de tingene som både tyder på manglende modenhet og på en langt mer tvilsom klisje i litteraturens kjærlighetshistorier, men vær klar over at detaljene her er spoilers, så ikke klikk deg inn om du ikke vil ha avsløringer, jeg lar være å utdype.

Refaittene er i seg selv et problem for meg, du kan si jeg har litt det samme problemet med dem som med vampyrer. Shannon sier til Bokelskerinnen: «Jeg hadde en ide om å skape en rase som så ut som det menneskene gjorde før syndefallet. Mer perfekte, høyere og sterkere. » Og, ja, er det bare jeg som får litt glitrende, tusen år gammel vampyr-vibe av dette? Som fiender er de en ting, som allierte eller venner? Altså, jeg vet ikke.

Jeg savnet også humor. Det er det nemlig fint lite av. Shannon sier selv, også til Bokelskerinnen: «jeg har heller ikke J.K. Rowlings vidunderlige sans for humor», og nei, det har hun ikke. Men hun har også rett i at det ikke finnes noen god grunn til at vi skal sammenligne henne med Rowling (kvinner som skriver fantasy og utgis av Bloomsbury. Joda, jeg ser hvordan pressen vil hoppe på sammenligningen), og at hennes bok er mørkere (mørkere enn Deathly Hallows? Vel, jeg er ikke så sikker). Men det betyr ikke at man ikke kan savne lysglimtene. Lær av Shakespeare, sier jeg, selv tragediene har humor innimellom, det er kjent som «comic relief».

Jeg skal utdype en annen sammenligning med Harry Potter, siden vi først er inne på det. Ikke fordi det er noen grunn til at Shannons bok skal ligne Rowlings, men fordi Harry Potter er et godt eksempel på noe annet jeg savnet i The Bone Season, nemlig vennskap, fellesskap og (selvvalgt) familie. Gjennom mesteparten av boka er det Paige mot verden som rår, og at boka er fortalt i jeg-form er med på å understreke dette. Mot slutten ser jeg riktignok konturene av noe som kan bli til noe i neste bok, men gjennom bok en er Paige for det første stort sett adskilt fra det hun har av «familie» og det som kommer fram rundt denne «familien» er ikke av en slik art at jeg nødvendigvis føler at de var noe tap. Så får vi se hvordan det utvikler seg.

Den norske oversettelsen av Kjersti Velsand later til å være helt ok. Jeg har bladd litt her og der og sammenlignet noen av sitatene jeg har markert på engelsk med den norske versjonen. Noen steder taper språket noe av fargen sin som i denne beskrivelsen av en av Claires «kolleger»:

Danica. Our resident genius, second only to Jax in intellect. She was three years older than me and had all the charm and sensitivity of a sucker punch. Nick classified her as a sociopath when she was first employed. Jax said it was just her personality.

På norsk har det blitt til:

Danica. Vårt eget lokale geni, intellektuelt bare forbigått av Jax. Hun var tre år eldre enn meg, fullstendig blottet for sjarm og empati. Nick betegnet henne som sosiopat da hun ble ansatt. Jax sa det bare var personligheten hennes.

Det er bare ikke samme schwungen over «fullstendig blottet for sjarm og empati» som «had all the charm and sensitivity of a sucker punch». Samtidig ser jeg jo at det ikke er så lett å finne en norsk variant som funker. Og hadde jeg ikke sittet og sammenlignet setning for setning hadde jeg neppe savnet noe heller. Noe annet er at jeg også synes språkflyten virker litt hakkete innimellom, men så er heller ikke språket i orginalen blottet for feil.

drømmegjengerenDet er mulig jeg har vært så negativ at du har bestemt deg for å la være å lese boka, men om du har lyst til å gjøre opp din egen mening og vil lese boka i norsk oversettelse har jeg altså en nesten-ikke-bladd-i-kopi å gi bort (stemplet med «God fornøyelse! Kagge forlag», slik at den ikke skal kunne byttes/selges som ny). Legg igjen en kommentar, så trekker jeg en vinner på Halloween (altså 31. oktober), det forekommer meg som en passende dato. Kanskje slenger jeg med en og annen overraskelse i pakka også. Om du vil dele «giveawayen» er det hyggelig, men du får ikke fler lodd av den grunn: En person, ett lodd.

Et par lenker på tampen:

Smakebit på søndag: The Bone Season

bone_seasonI bokfestivalsentusiasmerus takket jeg ja når Kagge forlag lurte på om jeg var interessert i et leseeksemplar* av Samantha Shannons Drømmegjengeren. Først når jeg sto der med boken i hånden innså jeg hvor unødvendig det var: Jeg kommer jo uansett ikke til å lese den på norsk. Men siden jeg nå først hadde begått dumheten tenkte jeg at jeg i alle fall kunne få noe nytte ut av det hele, så jeg kjøpte Kindle-versjonen på engelsk, begynte å lese og når jeg vel har lest ferdig skal jeg kikke litt på den norske oversettelsen for å kunne si noe fornuftig om oversetterjobben. Deretter kan jeg vel lodde ut den norske utgaven, så kan noen som ikke vil lese på engelsk få glede av den.

Bokbloggerne var også invitert til å møte Samantha Shannon  når hun var i Oslo nylig, og Bokelskerinnen gjorde et ordentlig intervju med henne (jeg kommer til å komme tilbake til noen av tingene hun sier der når jeg anmelder boka). Jeg skulle gjerne ha deltatt på forfattermøtet, men all den tid jeg ikke vil bo i Oslo får jeg vel leve med at slike ting skjer uten at jeg har mulighet til å delta.

Så, til smakebiten:

I risked a glance at his copy of the Descendant, the only broadsheet still mass-produced on paper. Paper was too easy to misuse; data pads meant we could only download what little media had been approved by the censor.

En aktuell problemstilling i disse dager, og kanskje ekstra aktuelt når man leser på Kindle. Teknologien er der for å bytte ut varianten av en bok jeg har med en ny versjon, uten at jeg merker det engang. Om man hadde et samfunn der sensureringen var mer aktiv kunne det fort blitt et problem at boka jeg anbefalte i går ikke er den samme du kunne få kjøpt i dag.

Redigert: Oops. Jeg glemte å lenke til Flukten fra virkeligheten, der du finner fler smakebiter…


* Jeg har aldri forstått hvorfor det heter «leseeksemplar». Er det ikke meningen at man skal lese bøker man kjøper, altså?

A Discovery of Witches and Shadow of Night – Deborah Harkness

I purchased A Discovery of Witches for the Kindle last summer on the strength of a recommendation from a friend, and started the book while in hospital having labour induced at the end of August. I read around half before we were allowed home (mostly while waiting for the pills to take effect). Once we got home I had other things to read and since I hadn’t been entirely enthused I forgot all about A Discovery of Witches. Until about a month ago, when something brought it to mind and I decided I might as well finish the thing. So I did, and immediately purchased Shadow of Night and read that, too and then cursed because the final installment of the trilogy is not out yet. You could say I got more caught up in it now that I was then.

So why did I not care too much for it in August? Well, in a word: Vampires. I’ve never been a big fan, and the whole Twilight thing with sparkly vampires and abusive or at least unhealthy relationships has ruined what little interest I might once have shown. Not that I’ve read (or seen) Twilight, it just feels like I have because of the barrage of information about it from both fans and critics. Anyway, Matthew is, if not exactly sparkly, a little too shiny in the first half of the first book. Besides, the ‘tall, dark and handsome with a troubling past but a heart of gold’ thing is really not very inventive.

However, Diana, her untried and unpredictable powers and her penchant for history eventually hooked me, despite rather than because of the relationship with Matthew. Besides, the novel is teeming with interesting ‘supporting actors’. And yes, of course I am curious to see how it all ties together at the end – I sure hope it does.

Shadow of Night is the more interesting book if you’re into history, as Diana and Matthew go back to Elisabethan London. Harkness obviously knows her stuff, though she wreaks havoc with several real historical characters’ reputations (and that’s part of the fun). Having Kit Marlowe as a deamon makes perfect sense, for example. The tiny little historical details are the best, though, and I vastly enjoyed that part of the story.

However, and there is a big However – or more accurately: Several of them.

I still don’t feel engaged in the love story. I’m engaged in Diana’s happiness, so have to accept that Matthew may be part of that, but it’s a bit like seeing you best friend fall for a douchebag: A big part of me wants her to snap out of it (though I realise that’s an unlikely outcome considering the rest of the plot). That’s one big However.

The other, which is less of a narrative problem and more of a ‘perhaps this is too close to Twilight after all’ sort of social issue is that there really are some major skeletons in Matthew’s and the de Claremonts’ closets. Really major. There’s more than a bit of ‘I used to be a bad boy but you changed me’ meme going on. I don’t like it. It may be elegantly resolved in the third book, so I will suspend judgement.

So will I buy the third book the moment it is out? Probably. And then I’ll get back to you. In the meantime: If you like vampires that are almost sparkly, you might want to check this out, if not, this is probably not the book for you. I’m not sure it’s the book for me.

Ps. Bøkene gis ut på norsk av Pax, oversatt av Elisabet W. og Marius Middelthon. De to første har fått titlene Alle sjelers natt og Nattens skygge.

Stardust – Neil Gaiman

stardustPlaying catchup on the review front here… It’s been a couple of weeks since I finished Stardust by Neil Gaiman.

I loved it. However, I didn’t love it anywhere near as much as I loved some of Gaiman’s other novels. It feels a bit like a first draft, to be honest, one that needs filling in. The sky pirates, for example, I need to read more about them. And the story of Stronghold, of Primus and Septimus especially: I’d like a bit more. Primus is interesting, but he is here and gone so quickly that I was left gasping for air (metaphorically).

And Tristran Thorn, our hero, well, I didn’t entirely fall for him.

On the other hand, the descriptions of Faerie are lovely. The star that turns out to be fairly human, the lilim, the little hairy man (gotta love him and his impatience) and a host of other characters that would probably be worth a whole novel to themselves.

One thing, though: I’ve seen Victoria Forester described as shallow in several reviews, which I think is a bit unfair. As far as I can gather, she sends Tristran on a fool’s errand in the hope that he’ll bugger off home and be ashamed of promising more than he can live up to, and so leave her alone. She seems genuinely distressed at him actually going off on a quest, and is willing to keep her promises to him when he returns, despite the fact that she is clearly in love with someone else. Tristran, on the other hand, seems to (imagine himself to) be in love with Victoria simply because she is «the prettiest girl within a 100 mile radius». That’s what I call shallow.

Still and all, I did love it. And I think I’m going to try to get hold of the illustrated version. And I might even see the film. I’ll have to think about that one.

Our edition includes the first chapter of a possible other story featuring Wall. I wish Gaiman would hurry up and write that one, it sounds perfectly ripping.